Sportens uutholdelige letthet

Fotballtragedier

2012-02-03T11:48:00.000+01:00

Refleksjon. Når blodtåka har lagt seg etter fotballtragedien i Egypt er det viktig å reflektere litt rundt det som skjedde, sette fotballtragedien inn i et brredere perspektiv og å vurdere konsekvensene av det som skjedde. Det har vært lansert mange konspirasjonsteorier om årsaken til fotballdøden i Port Said. Jeg skal ikke spekulere mer i det (jeg prøvde meg litt i den forrige bloggen). Her kommer jeg med lesetips for dem som ønsker å fordype seg litt i fotballvoldens historie i Egypt, og dens nærområde, og om ettervirkningene av fotballtragedier som vi har sett i Egypt denne uken.

Fotballvold og krig i Midtøsten. I boka When Friday Comes. Football in the War Zone fra 2008 skriver forfatteren James Montague om fotballvold og koblingen mellom fotball og krig i Midtøsten. Her er det korte små kapitler om Egypt, Qatar, Iran, Saudi-Arabia, Israel, Irak, Yemen, Palestina, Libanon, Syria og Jordan. I kapitlet om Egypt beskriver han hatet mellom al-Ahly og Zamalek – lagene som kjempet sammen på Tahrir-plassen i hele fjor. Hvor kraftig forsoningsprosessen mellom de to fotballrivalene har vært – og potensielt farlig den kan være for makthaverne i Egypt – skjønner vi når vi leser Montagues møte med fotballrivaliseringen i Egypt. På Aljazeeras nettsted 2. februar i år utdyper Montague sine betraktninger fra boka si. Han forteller blant annet at når kamper mellom al-Ahly og Zamalek ikke har blitt avlyst har de som oftest blitt spilt på Kairo internasjonale stadion, en bane som ikke er hjemmebane til noen av lagene. Ofte har det vært utenlandske dommere på disse kampene, som regel fra Skottland – de har erfaring med oppgjørene mellom Celtic og Glasgow Rangers.

VM-bråk. Internasjonalt ble kanskje de egyptiske fotballbråkmakerne mest kjent i 2009 i forbindelse med en VM-kvalifiseringskamp mellom Egypt og Algerie. I november 2009 måtte de to lagene spille en tredje kamp for å avgjøre hvem av dem som skulle ta den femte og siste afrikanske plassen i fotball-VM i Sør-Afrika. Kampen ble spilt i Sudan – på nøytral grunn – og Sudans myndigheter – av alle – opptrådte som fredsmeglere mellom de to stridende partene. Da Algerie spilte sin kvalifiseringskamp i Egypt noen dager tidligere ble spillerbussen deres steinet av pøbler, og tre spillere ble skadet. Egypt vant kampen, men tapte den siste play off-kampen i Sudan. Voldelige sammenstøt fortsatte i Algerie og Egypt lenge etter på grunn av disse kampene og det tok lang tid å lege diplomatiske konflikten mellom de to landene. Al-Ahlys tilhengere var da også sentrale. I kjølvannet av denne kampen brøt det ut voldelige opptøyer i Khartoum, Algiers, i det sørlige Frankrike og i London. Muhammar Khadafi tilbød seg til og med å være fredsmegler(!). Seieren over Egypt var Algeries hevn for det overraskende og ydmykende tapet for Egypt i en VM-kvalifiseringskamp i 1990. Da ble det også fotballopptøyer på banen og mange spillere ble skadet. Dette viser at nasjonalismen, fotballhatet og fotballrelatert vold har en lang tradsjon i Midt-Østen. Og det er ikke bare i Egypt at fotball har politiske undertoner. Det får man et godt bilde på i Montagues bok.

Fotballulykker. Fotballtragedier skaper myter, konspirasjoner og nye historiefortellinger. Noen fotballtragedier blir mer kjent enn andre. Det gir boka Soccer and Disaster. International Prespectives 2005 et godt innblikk i. Boka er redigert av Paul Darby, Martin Johnes og Gavin Mellor. En oppdatert versjon av denne boken vil helt sikkert ta med seg fotballtragedien i Port Said.

Tragedienes mangfold. Storbritannia har vært rammet av flest fotballrelaterte ulykker. Den første store fotballulykken fant sted på Ibrox i Glasgow i 1902. Da ble 25 drept og mer enn 500 skadet. Senere har det vært fire store fotballulykker på de britiske øyer: Bolton (1946), Glasgow (1971), Bradford (1985), og Sheffield (1989). Totalt 251 mennesker mistet livet i disse ulykkene. I tillegg var britiske supportere involvert i tragedien på Heysel stadion i Belgia i 1985 da 39 fotballsupportere ble drept i forbindelse med Europacup-finalen mellom Liverpool og Juventus. Men det er ikke bare på de britiske øyer eller med britiske lag at det har forekommet store ulykker og tragedier. De største har faktisk skjedd utenfor øyriket. På Lima Stadium i Peru ble 320 mennesker drept i 1964 og i Moskva døde minst 340 mennesker på fotballkamp i 1982. I Argentina (1968), Libanon (1968), Tyrkia (1968 og 1974), Egypt (1979), Nigeria (1979), Hellas (1981), Colombia (1982), Nepal (1988), Guatemala (1996), Sør Afrika (2001), og i Ghana (2001) var det ulykker som drepte mer enn 20 menneskeliv.

Flyulykker. De fleste ulykkene som har ført til mange fotballspillere har blitt drept har vært flyulykker. I 1949 krasjet flyet til de italienske mestrene Torino etter en vennskapskamp i Lisboa. 18 spillere ble drept; i 1961 forsvant trenere og spillere fra Green Cross i Chile da de krasjet i et fjell; 1969 ble det bolivianske laget The Strongest utradert da det krasjet i Andesfjellene; i 1979 døde 14 spillere og tre lagledere på Pakhtakor Tashkent da flyet deres krasjet i luften; i 1987 forsvant det peruvanske laget Alianza Lima i Stillehavet; i 1989 ble 14 spillere fra Surinam drept under landing i Paramaribo; og i 1993 døde 18 spillere fra Zambia da flyet deres styrtet i sjøen utenfor Gabon.

Mytene om Busby Babes. Den mest kjente ulykken er München-ulykken 6. februar 1958 da 23 passasjerer mistet livet. Åtte av de døde var fotballspillere på Manchester United og var spillere på det såkalte Busby Babes. Laget hadde spilt semifinale i Europacupen mot Røde Stjerne Beograd og flyet fotballaget satt i krasjet etter å ha etterfylt drivstoff. Flyulykken vakte enorme reaksjoner verden over og skapte stor sympati for Manchester United. President Tito sendte kondolansetelegram til den britiske statsministeren Harold MacMillan, og dronning Elisabeth og Paven tok seg tid til å sende kondolanser til borgermesteren av Manchester. I tillegg kom det sympatierklæringer fra fotballforbund i hele verden (Indonesia, Argentina, Frankrike, Tsjekkoslovakia mm.). Og det er skapt mange myter om denne ulykken. Og mange av dem er både usaklige og på kanten av det forsvarlige. Da Manchester United spilte treningskamp i New York i 2003 sto det på et av bannerne til United-supporterne: ”Munich 6th February 1958 – New York 11th September 2001 – United in Grief – Lest we Forget”. United-supporterne sammenlignet München-ulykken med terrorangrepet på World Trade Center i 2001.

Mytene om Port Said? Det vil garantert oppstå mange myter og usmaklige bidrag fra fotballsupportere i Egypt (og andre steder) etter det som skjedde i Port Said 1. februar i år. Og forhåpentligvis vil sannheten om det som skjedde komme fram. I søken etter sannheten og den riktige fremstillingen av det som skjedde kan det være greit å sette det som skjedde i Egypt inn i en historisk sammenheng. Det kan disse to bøkene bidra til.

Fotballrevolusjonen spiser sine barn

2012-02-02T10:11:00.002+01:00

Tragedie. Fotballtragedien i Port Said vil få konsekvenser langt utover fotballbanen. Det kan være hendelsen som gir økt makt og styrket kontroll til politi og sikkerhetstyrker. Og det kan bidra til å kneble en viktig opposisjonell gruppe i Egypt.

Vidtrekkende konsekvenser. I fotballopptøyene i forbindelse med fotballkampen mellom Al Ahly og Al Masry i Port Said er mer enn 70 drept og over tusen skadet. James Dorsey, mannen bak nettsiden ”The Turbulent World of Middle East Soccer”, og en av de som vet mest om fotball i Egypt, hevder i en artikkel i Foreign Policys nettutgave i går at dette er noe langt mer enn en fotballvold som har gått av skaftet. Utfallet av denne tragedien kan få vidtrekkende politiske konsekvenser, det kan bidra til rop om mer politi og sikkert til at det blir ropt på strengere tiltak for å oppnå lov og orden. Den egyptiske revolusjonen har også vært en fotballrevolusjon. Tragedien i Port Said kan også bidra til å isolere de voldelige supporterne til Al Ahly, supportere som til nå har hatt stor innflytelse i opprøret mot Hosni Mubarak og mot det egyptiske maktapparatet.

Egyptiske ultras. Fotballtragedien i Port Said er den verste fotballrelaterte voldshandlingen i Egypts historie. Det sier ikke lite. Militante fotballsupportere – organisert etter Ultras-modellene i Italia og Serbia - har i mange år herjet fotballstadioner i Egypt – også etter Mubaraks fall. En av grupperingene som har vært mest aktive er fotballtilhengerne til Al-Ahly. De er kjent for sitt voldsomme engasjement – i bokstavlig forstand. I over 100 år har Al Ahly vært en kanal for politisk protest i Egypt. Klubben ble etablert i 1907 som et ledd i kampen mot det britiske kolonistyret. Oversatt betyr Al Ahly ”det nasjonale” og det nasjonale var i opposisjon til koloniveldet. Al Ahly har helt siden starten vært klubben i Egypt med flest politisk engasjerte supportere. Klubben har også tillatt sine spillere å markere politiske saker på banen. I 2008 tillot for eksempel Al Ahly at stjernspilleren Mohamed Aboutrika (”den smilende snikmorderen”) fikk spille med t-skjorten der det sto ”sympatisér med Gaza”.

Fotballrevolusjon. Tilhengerne til klubben har kjempet mange bataljer mot egyptiske sikkerhetsstyrker på fotballkamper de siste årene, de spilte en nøkkelrolle under det 18 dager lange opprøret mot Mubarak og var sentrale da kontoret til de statlige sikkerhetstyrkene ble stormet i februar i fjor. De var sentrale i beleiringen av den israelske ambassaden i september og var med på gatekampene i og rundt Tahrir-plassen i november og desember i fjor, der over 50 ble drept og over tusen skadet. Spørsmålet er om denne fotballtragedien er orkestrert for å skade en av de tøffeste motstanderne til det egyptiske militærregimet og et subtilt forsøk på å oppnå ro og orden i Egypt.

Hva skjedde? Det er mange teorier om hva som egentlig skjedde i Port Said den første februardagen i år. Det var svært få politifolk til stede på denne kampen og noen observatører hevder at dette var gjort med hensikt og med samtykke fra de egyptiske spesialstyrkene, for å vise at det trengs mer ressurser til politiet for å oppnå lov og orden. Andre hevder at militærrådet i Egypt forhindret politi fra å komme på kampen for at det skulle bli mest mulig voldelig. Dette for å diskreditere Al Ahlys status og rolle i egyptisk politikk.

Sivilserte fotballbråkmakere? Uansett hva som er årsaken til fotballtragedien er det som har skjedd et signal om at en av de viktigste organiserte (og voldelige) opposisjonsbevegelsen har begynt å slå sprekker. En del av Ultras-ideologien er å ha full kontroll på det som skjer inne på stadion. Og selv om Al Ahly har kjempet mange kamper mot sikkerhetsstyrker de siste årene har dét mange ganger kun vært et middel for å nå det virkelige målet – banke opp motstandersupporterne. Det har til gangs skjedd denne gangen: bank med døden til følge.

Paradoks. Det er et lite paradoks at dette skjer akkurat i disse dager. Under anti-Mubarak-demonstrasjonene for et år siden la de verste fiendene i egyptisk fotball – Al Ahly og Zamalek - ned stridsøksene. Da sto de skulder ved skulder på Tahrir-plassen i kampen mot Mubarak og hans voldelige regime. Fram til i går så det ut som om dette ”samarbeidet” skulle videreføres. Før kampen mellom de to lagene 7. februar neste uke så det ut som lederne for de to supportergruppene hadde inngått en form for våpenhvile. Dorsey hevder at Zamaleks White Knights skrev følgende på sin facebook-side for ikke lenge siden: "We are asking for an end to the bloodshed and to reconcile and unite for the sake of Egypt". Al-Ahly svarte med et smiletegn. Kampen er nå utsatt på grunn av det som skjedde i Port Said.

Folkelig protest. Det kan se ut som at lederne for de to supporterklubbene har skjønt at den egyptiske befolkningen er lei av bråk og vold i forbindelse med fotballkamper. Den jevne egypter ønsker heller at alle bruker sin energi på å løfte landet økonomisk og kjemper for et mer demokratisk Egypt. Kanskje ønsket lederne for supporterklubbene på å tjene noen politiske poenger ved å roe gemyttene? Etter tumultene og drapene i Port Said ser det ut som fotfolket i disse supporterkulturene er av enn annen oppfatning og at det er en splittelse i fotballmiljøet. Har lederne for de før velorganiserte bråkmakerne nå mistet kontrollen?

Spiser sine barn. Uansett om tragedien er orkestrert fra egyptiske sikkerhetstyrker eller ikke så kan fotballtragedien i Port Said være nådestøtet for den folkelige støtten til fotballsupporternes opprørstrang. Også fotballrevolusjoner spiser sine barn…

Primærvalgkamp med olympiske dimensjoner

2012-01-24T09:29:00.001+01:00

Mitt mot Newt. Etter valgnederlaget i South Carolina spekuleres det nå på om forhåndsfavoritten Mitt Romney også kommer til å gå på et primærvalgsnederlag i Florida. Hovedutfordrer er Newt Gingrich som mange hevder har stått opp fra de døde etter at valgkamporganisasjonen hans gikk i oppløsning i mai/juni i 2011. En av grunnene til at Romney tapte i South Carolina – og er i ferd med å tape terreng til Gingrich på meningsmålingene i Florida – er Romneys forbindelser til Bain Capital, et investeringsselskap han var med og starte i 1983. Det kommer nå sterke påstander om at han perioden som selskapets leder unndro skatt ved å plassere pengene i skatteparadiser, påstander han har svart på på en dårlig måte. De fleste kommentatorer av amerikansk politikk mener at Romneys tilknytning til Bain Capital og hans dårlige svar på beskyldningene kan bli hans bane. Dette er ikke hele sannheten. Hadde det ikke vært for Bain Capital hadde Romney aldri kommet dit han er i dag. Det var nemlig hans lederskap i Bain Capital som reddet OL i Salt Lake City i 2002. Og OL i Salt Lake City reddet Romneys politiske karriere!

Fra minus til pluss. I kampen for å få OL brukte organisasjonskomiteen til Salt Lake City-OL mer enn 1 million dollar i bestikkelser for å få IOC-delegater til å stemme på sitt kandidatur. Dette ble oppdaget og førte til at 10 IOC-delegater ble kastet ut av IOC, og til at IOC ble stemplet som en korrupt bandittbevegelse. Mitt Romney gikk fra Bain Capital i 1999 og ble hyret inn for å få OL-skuta på rett kjøl og Romney ble president og daglig leder av organisasjonskomiteen til lekene. Det ble en ubetinget suksess. Sportslig gikk lekene over all forventning, sponsorene var fornøyde og Utah fikk god turistreklame. Og sist men ikke minst – OL gikk over 100 millioner dollar i overskudd.

Politisk gevinst. Da han tok jobben som president og daglig leder av Salt Lake Citys organisasjonskomité, sa Romney at han gjorde det av veldedige grunner og for å gi noe av seg selv til Utah (Romney er mormoner og Utah er mormonernes stat). Ifølge kilder nært knyttet til Romney tok han på seg jobben for å komme seg inn i amerikansk politikk. I 1994 tapte Romney for senator Edward (Ted) M. Kennedy i senatsvalget i Massachusetts. Sammenlignet med tidligere motkandidater gjorde Romney en sterk innsats – han tapte bare med 17%(!). Allikevel mente Romney og mange med ham at den politiske karrieren var over med dette forsøket. OL-oppdraget ga ham en ny og unik sjanse.

Fra taper til guvernør. Da OL var over godtok han en ventelønnspakke på 476000 dollar – selv om han i forkant hadde sagt at han ikke trengte en slik pakke – og fremforhandlet sluttpakker for ytterligere 25 OL-ansatte. Mange av disse var mormoner, noe som førte onde tunger til å kalle Salt Lake City-OL for ”mormoner-OL”. 17 av disse jobbet senere for Romney da han stilte til valg som guvernør i Massachusetts i 2002, et valg han vant. I tillegg til at han overtok deler av OL-staben fikk han også pengebidrag fra 14 av 53 medlemmer i styret som forvaltet pengene fra OL, og han fikk penger fra innflytelsesrike personer i selskaper som hadde sponset OL – som for eksempel Skin, Questar og NBC. Totalt fikk han 1.5 millioner dollar fra personer og familier som hadde vært knyttet til OL. Guvernørjobben var grunnlaget for hans presidentkandidatur ved forrige presidentvalg – som ikke gikk særlig bra. Spørsmålet er om han kommer nærmere målet i år.

Boka mi. De fleste kommentatorene som vurderer Romney’s kandidatur fokuserer på hans bakgrunn som mormoner og hans rolle i innføringen av et helsesystem i Massachusetts, et helsesystem som ligner systemet Obama har innført, og blitt kritisert for. Skal du finne ut mer om hans politiske manifest bør du lese boka Turnaround: Crisis, Leadership and the Olympic Games fra 2004. Dette er i utgangspunktet en oppsummering av hans rolle før, under og etter OL i Salt Lake City. For de med interesse for organiseringen av OL er dette en god bok. Men den forteller også mye om Romneys personlighet, metoder, verdier og ambisjoner – viktig informasjon for de som vil vurdere hans presidentkandidatur.

Bain mot Freddie. Mitt Romney og hans tilhengere kommer framover til å kjøre hardt på Newt Gingrich’ konsulentjobber for Freddie Mac – en av USAs største finansinstitusjoner og som ble satt under statlig administrasjon i 2008. Dette blir ikke bare en kamp mellom Mitt og Newt men også mellom forretningsmoralen til selskapene Bain og Freddie. Så spørs det da om det kreves olympisk erfaring for å komme seg helskinnet ut av denne kampen.

Hjemmefordel i Afrikamesterskapet 2012?

2012-01-19T09:05:00.001+01:00

Gabon og Ekvatorial-Guineas år? Afrikamesterskapet i fotball står for døren. I år er det stor sannsynlighet for at Gabon og/eller Ekvatorial Guinea blir blant de fire beste nasjonene. Hjemmefordelen er ekstrem i Afrikamesterskapet. Av 26 mesterskap har elleve vertsnasjoner vunnet og i bare fire mesterskap har vertsnasjonen ikke blitt blant de fire beste (1984, 1992, 1994 og 2010). Dette var ingen stor bragd i 1957 da mesterskapet fant sted første gang – da var bare fire land med og Sør-Afrika ble kastet ut av mesterskapet på grunn av sin apartheidpolitikk. Men i dag er dette et påfallende trekk.

Hvor er Østafrika? Østafrikanske lag har aldri gjort det bra i verken Afrikamesterskapet eller i fotball-VM. Sammenlignet med vestafrikanske lag er de rett og slett elendige! Det øst- og sentralafrikanske fotballforbundet (Cecafa) har elleve medlemmer: Kenya, Uganda, Sudan, Etiopia, Eritrea, Djiboti, Somalia, Rwanda, Burundi og Zanzibar. Ingen av lagene har noen gang kvalifisert seg til fotball-VM. Sudan er det eneste laget som har vunnet Afrikamesterskapet. Det er 40 år siden, og Sudan var det eneste østafrikanske laget som deltok i Afrikamesterskapet i 2008. Ingen deltok i 2010 og i år er de det eneste laget fra denne delen av Afrika.

Ikke VM-suksess. Suksess i Afrikamesterskapet er ingen oppskrift på suksess i fotball-VM. Afrikanske lag har aldri gjort det bra i fotball-VM – beste plassering for afrikanske lag er tre 7. plasser (Kamerun i 1990, Senegal i 2002 og Ghana i 2010). Egypt som har vunnet Afrikamesterskapet 7 ganger og de tre siste gangene har bare vært med i VM to ganger (1934 og 1990). Der kan de skilte med beskjedne 13. og 20. plasser.

Nordafrikansk fotballrevolusjon? I 2011 har det foregått to slags fotballrevolusjoner i nordafrikanske land. Fotballsupportere og fotballklubber har med sterk støtte fra opposisjonelle grupper satt sitt preg på revolusjonene i Midt-Østen og Nord-Afrika – dette gjelder særlig Egypt, Tunisia og Libya. Samtidig har revolusjonene og den gryende overgangen til – forhåpentligvis – demokrati fått nordafrikanske land til å prestere bedre på fotballbanen. I en analyse i www.footballspeak.com viste Matthew Barrett at Tunisia, Libya, Sudan, Marokko og Algerie – alle land som har vært preget av politisk opprør i 2011 – har gjort det mye bedre på fotballbanen etter at det politiske opprøret startet (i Sudans tilfelle etter at Sør-Sudan ble et eget land). Unntaket er Egypt (som er det mestvinnende laget i Afrikamesterskapet) som har gjort det dårligere. I følge Barrets statistikk hadde de seks nordafrikanske landene etter å ha spilt spilt 53 kamper, skåret 87 mål og vunnet 45% av kampene. Året før spilte de samme landene 60 kamper, skåret 79 mål og vant 33% av kampene. Gjennomgangsmelodien hos spillere som blir spurt om hvorfor denne forandringen er at de nå syns de spiller for sin egen nasjon og ikke for en diktator. Nordafrikanske lag gjør det tradisjonelt bra i Afrikamesterskapet, men aldri bra i fotball-VM. Kanskje dette er i ferd med å snu? Det er verdt å merke seg at Libya, Tunisia og Marokko er de eneste nordafrikanske landene som er med i årets Afrikamesterskap. Egypt har en sjelden gang mislykkes med å kvalifisere seg!

Nasjonskamp? Den engelske betegnelsen på Afrikamesterskapet er Africa Cup of Nations. Dette navnet er like paradoksalt som Forente Nasjoner (FN), siden dette er et mesterskap som ikke inneholder den klassiske nasjonalismen vi er vant med i for eksempel fotball-EM. FN er en samling av stater, det samme er Afrikamesterskapet. Den folkelige oppslutningen om Afrikamesterskapet er lav. Regner vi oppslutningen som et tegn på nasjonalisme er Afrikamesterskapet mer et mesterskap mellom stater enn et mesterskap mellom nasjoner, og et mesterskap for tv-tittere i andre deler av verden og ikke et mesterskap for befolkningen i deltagernasjonene.

PS: Ekvatorial-Guinea er debutanter i Afrikamesterskapet. Bronsefinalen vil gå i debutantens hovedstad Malabo. Malabo er ikke bare spesiell fordi byen skal holde sin første store fotballkamp. Det er også en av to hovedsteder i verden som ligger på en egen øy utenfor resten av ”fast”-landet. Kanskje det kan gi Ekvatorial-Guinea hjemmefordel? Og den andre hovedstaden er…?

Mer Champagne i FIFA?

2012-01-16T15:11:00.000+01:00

Foto. Tine Harden

Dagen derpå. Søndag 15. januar fikk jeg en e-post fra den tidligere direktøren for internasjonale operasjoner i FIFA, Jerome Champagne. E-posten er pussig på to måter. For det første fordi jeg var på champagnefest natten før jeg fikk e-posten og lysten på noe som hadde med champagne å gjøre var svært liten. For det andre at nettopp jeg fikk e-post fra Champagne. I e-posten var det heftet på tre vedlegg: et 25-siders notat om hvordan Champagne ønsker å reformere FIFA, pressemeldingen fra FIFA i 2010 om Champagnes avgang, og et avisutklipp fra Le Monde fra forrige uke der han snakker om hovedlinjene i dokumentet om FIFA-reformer. Dokumentet med forslag til FIFA-reformer ble fredag 13. januar sendt til alle 208 medlemsnasjoner i FIFA. Jeg fikk det to dager etter. Innholdet i dokumentet er såpass interessant at det bør deles med flere.

Champagne-CV. Jerome Champagne er ingen hvem som helst i FIFA-sammenheng. Han var som sagt leder for internasjonale operasjoner i FIFA, og han har blant annet fått æren for det nye internasjonale overgangssystemet, fått skryt for FIFAs hjelp til Kosovos fotballforbund, for å ha samlet greske og tyrkiske fotballedere på Kypros, og hjelp til palestinsk fotball (et engasjement han fortsatt har). Han er tidligere fransk diplomat, var med i organisasjonskomiteen til fotball-VM i Frankrike i 1998 og har bakgrunn som journalist. Omstendigheten rundt hans avgang i 2010 er det få som veit noe om. Han skal ha fått sparken, men årsaken til hans plutselige avgang er ukjent.

Taushet i Køln. Jerome Champagne var en av foredragsholderne på Play the Game-konferansen i Køln i oktober i fjor. Da han fikk spørsmål om hvorfor han måtte gå fra FIFA ville han ikke svare. Han ville heller ikke gi fra seg noe skriftlig materiale etter sitt foredrag. Han vil fortsatt ikke si noe om sin avgang, men nå har han til gangs levert fra seg noe skriftlig. Og her ligger det mye potensielt sprengstoff.

7-11. Champagne lister opp syv problemområder for FIFA: (1) Amateur football and professional football, 2) Club football and national team football, 3) European football and football in the rest of the world, 4) Clubs and players, 5) Relationship of football with money between the need of it and the dangers of its excesses, 6)Autonomy of football and dialogue with its environment, specificity and ordinary justice, 7) Globalization, identity and imbalances) og 11 forslag til endringer i FIFA (1) Revive the democratic debate within football pyramid, 2) Increase even more development programs with new solidarity mechanisms, 3) Restore the role and the centrality of the FAs while clarifying the relations with the confederations, 4) Involve leagues, clubs and players in the decision-making process, 5) Adjust FIFA to the evolutions of today’s world to reflect them better, 6) Reshuffle the power responsibilities between the FIFA President, the Executive Committee and the Associations, 7) Strengthen FIFA’s governance structures, 8) Reform FIFA’s administration, 9) Modify the insulation of refereeing debates, 10) Define and implement a more comprehensive notion of autonomy, 11) Reconnect FIFA with the “people of football”).

208-klubben. I Køln overrasket han mange av tilhørerne da han sa at Sepp Blatter ikke var problemet i FIFA. Dette var en mann som hadde fått sparken! Han mente at FIFA-presidenten hadde alt for LITE makt, men at eksekutivkomiteen (ExCo) – som består av 22 personer (når ingen er suspendert) – hadde alt for mye makt. Hans forslag var en demokratisering av FIFA der alle 208 medlemsnasjoner får mer å si, for eksempel i valget av VM-vertskap. Mer makt til hver enkelt nasjon vil gå utover makten til de regionale forbundene (som for eksempel UEFA og CONCACAF). Disse tankene går igjen i Champagnes lange notat. Om en slik endring vil føre til mindre korrupsjon i FIFA er usikkert. Den anerkjente journalisten Steve Menary – som satt i panelet ”FIFA under fire” jeg ledet på Play the Game-konferansen – mente at mer makt til hver enkelt nasjon, og særlig smånasjoner, ville åpne opp for mer korrupsjon. Menary antydet at dette var tilfelle med FIFAs Financial Assistance Programme (FAP). Blir mer makt gitt til hver enkelt nasjon, vil spillet om makten og posisjoner endre seg dramatisk i FIFA.

Engelsk feilgrep. Når Champagne nå etter to år tar bladet fra munnen går han også i strupen på engelskmennene og sier at de må tas fra ”Home Nation”-privilegiet sitt. Privilegiet til britene er at de alltid har en visepresidentplass i FIFAs ExCo. Champagne mener at dette er gammeldags og ikke tjener britenes interesser i det hele tatt. Han tror at England ville fått langt mer sentrale posisjoner i FIFA uten den automatiske plassen. Han antyder at maktkampen mellom de fire forbundene i Storbritannia (England, Wales, Nord-Irland og Skottland) lamslår engelskmennenes mulighet til makt i FIFA. Om han mener England hadde hatt større mulighet for å få fotball-VM i 2018 vites ikke, men man kan jo spekulere…

Champagne president? Det er mange interessante tanker i Champagnes dokument. Men spørsmålet som melder seg er hvorfor han nå melder seg på i debatten om FIFAs framtid og hvorfor han sender sine tanker til meg (og sikkert mange andre). Jerome Champagne er en av de mektigste personene i FIFA som aldri har vært anklaget for korrupsjon. Kanskje er han helt rein? Samtidig går han ikke til angrep på Blatter, men støtter ham på en indirekte måte. Det virker nesten som han går ham i forsvar. Spørsmålet er om dette egentlig er et angrep på Michel Platini, mannen som alle tror vil ta over FIFA etter Blatter, og en måte å tilegne seg Blatters maktbase på. Med en sterk endring av maktstrukturene i FIFA og mer makt til hvert enkelt forbund på bekostning av de regionale forbundene kan valget av FIFA-president i 2015 blir mindre forutsigbart enn det ser ut til i dag. Mitt tips er at Champagne stiller som motkandidat.

Misbrukt? Hvorfor fikk jeg denne e-posten? En av grunnene kan være at jeg ved et par anledninger har bedt om å få det han sa i Køln, skriftlig. En annen er at han ønsker å bruke meg for å spre hans tanker om FIFA til land som sjelden kvalifiserer seg til store mesterskap. Eller at han ønsker å bruke meg i sin kamp for å bli ny FIFA-president. Dere er i så fall advart!

De viktigste idrettspolitiske begivenhetene i 2011 og 2012

2012-01-04T14:34:00.000+01:00

Årets viktigste begivenheter. Nyttårståka har lagt seg og uværsgutten Emil har tatt over for ruskedamene Berit og Dagmar. Det er tid for å rangere de viktigste idrettspolitiske begivenhetene i 2011 og å gå Nostradamus litt i næringa – hva blir de viktigste begivenhetene i 2012?

Fem i året. Rangeringer er alltid subjektive. For at rangeringer skal ha noe for seg gjelder det å sette opp noen kriterier for hva man legger vekt på og hva man utelater. Jeg har satt opp en liste over de fem viktigste idrettspolitiske begivenhetene i 2011 og fem begivenheter som jeg tror kommer til å få stor betydning i 2012.

Kategorisering. Analytisk kan man dele idrettspolitikk inn i to kategorier. Idrett i politikk og politikk i idrett. OL passer for eksempel i begge kategorier. Beijing (Kina), London (Storbritannia) og Sotsji (Russland) brukte/bruker alle OL som et virkemiddel for å oppnå politisk eller økonomisk gevinst. Kina brukte OL for å vise at de var på full fart inn i verdenspolitikken igjen og som nasjonsbyggingsprosjekt, Storbritannia bruker OL som byfornyingsprosjekt og for å bygge seg opp som idrettsnasjon, og Russland vil bruke OL for å vise verden at landet for godt er kvitt den kalde krigen, for å lansere seg som vintersportsnasjon og som et godt alternativ for vinterturister. Dette er idrett i politikk. Kampen om å få idretter på OL-programmet, diskusjonen om at jenter skal få delta i skihopping og tiltak mot korrupsjon og kampfiksing i idretten er politikk i idrett. Selvfølgelig er det flytende overganger.

Mer enn resultater. Min liste tar opp i seg begge disse analytiske kategoriene. Det jeg ikke vurderer er kamputfall og vinnere av turneringer eller mesterskap (så sant de ikke er av eksepsjonell karakter, som for eksempel Iraks seier i Asia-mesterskapet i fotball i 2007, som var overraskende og som hadde betydning for nasjonsbyggingen i et krigsherjet Irak). Det jeg rangerer er det jeg mener er idrettspolitiske begivenheter som vil sette varige spor og som kan endre idrettens vesen, men også nasjonal og internasjonal politikk.

Fem på topp i 2011

1. Qatars plass på den internasjonale idrettsscenen. Qatars virkelige gjennombrudd i internasjonal idrett og idrettspolitikk startet egentlig i desember 2010. Da ble Qatar tildelt fotball-VM i 2022 og Qatar Foundation skrev under den dyreste sponsoravtalen noensinne med FC Barcelona. Sponsoravtalen med FC Barcelona ble først godkjent av Barcelonas medlemmer i 2011 og er verdt 150 millioner Euro over fem år. Dette er første gang FC Barcelona får betalt for å ha reklame på drakten. I 2011 ble Qatar Investment Authority majoritetsaksjonær i den franske fotballklubben Paris St Germain og har lovet å transformere Paris-klubben til en europeisk fotballstormakt; Qatar Airways ble det offisielle flyselskapet til Tour de France og skal frakte det meste av utstyret under Touren med sine nyeste fly; og det Qatar-eide tv-selskapet Al-Jazeera kjøpte de internasjonale rettighetene til å sende franske Liga 1 og fikk alle tv-rettighetene til fotball-VM i 2018 og 2022 for Midt-Østen og Nord-Afrika (23 land). Disse investeringene er ikke bare moropenger for rike arabere. Bak disse investeringene ligger det en langsiktig strategi om å bli verdens ledende land for sport og sportsarrangementer. Visjon 2030 er Qatars ekvivalent til Norges pensjonsfond. Sport og investeringer i sportsindustrien skal sikre Qatars befolkning en god framtid. Qatar har hatt stor innflytelse over idrettspolitikken i 2011, og større kommer den til å bli. I 2030 får vi se om det norske oljefondet bør følge Qatars eksempel?

2. Fotballrevolusjonene i Nord-Afrika. I 2011 har det foregått to slags fotballrevolusjoner i nordafrikanske land. Fotballsupportere og fotballklubber har med sterk støtte fra opposisjonelle grupper satt sitt preg på revolusjonene i Midt-Østen og Nord-Afrika – dette gjelder særlig Egypt, Tunisia og Libya. Samtidig har revolusjonene og den gryende overgangen til – forhåpentligvis – demokrati fått nordafrikanske land til å prestere bedre på fotballbanen. I en analyse i www.footballspeak.com viste Matthew Barrett at Tunisia, Libya, Sudan, Marokko og Algerie – alle land som har vært preget av politisk opprør i 2011 – har gjort det mye bedre på fotballbanen etter at det politiske opprøret startet (i Sudans tilfelle etter at Sør-Sudan ble et eget land). Unntaket er Egypt (som er det mestvinnende laget i Afrikamesterskapet) som har gjort det dårligere. I følge Barrets statistikk hadde de seks nordafrikanske landene etter å ha spilt spilt 53 kamper, skåret 87 mål og vunnet 45% av kampene. Året før spilte de samme landene 60 kamper, skåret 79 mål og vant 33% av kampene. Gjennomgangsmelodien hos spillere som blir spurt om hvorfor denne forandringen er at de nå syns de spiller for sin egen nasjon og ikke for en diktator. Nordafrikanske lag gjør det tradisjonelt bra i Afrikamesterskapet, men aldri bra i fotball-VM. Er dette i ferd med å snu?

3. Kampfiksing. EU-parlamentet etterlyste 15. november 2011 tiltak for å stoppe kampfiksing i idretten. De ba om bedre samarbeid mellom forskjellige sportsorganisasjoner og mer samarbeid med offentlige myndigheter. EU-parlamentet ønsker å gjøre kampfiksing ulovlig i hele EU-området. I forbindelse med avstemmingen i EU-parlamentet sa UEFA-president Michel Platini at kampfiksing både truer troverdigheten til idretten og er den største trusselen mot idrettens eksistens. Nå skal man kanskje ikke legge for mye vekt på et vedtak i EU-parlamentet, men det signaliserer allikevel et stort dilemma for idretten. Mister idretten kontroll og troverdighet over egen virksomhet kan offentlige myndigheter eller internasjonale institusjoner ta over styringen av idretten. Dette strider mot idrettens egendefinerte naturlov – idrettens autonomi. På den annen side er idretten avhengig av hjelp for å få bukt med problemet. Det har blitt avdekket kampfiksing i nesten alle europeiske land i 2011 og mange av disse er sterkt knyttet til syndikater i Asia. I året som har gått har vi fått høre om kampfiksing i tennis, fotball og cricket, idretter med stor oppmerksomhet og med mye penger involvert, men også andre idretter er berørt. 2011 har vært et annus horibilis når det gjelder kampfiksing. Spørsmålet er om vi bare har sett toppen av isfjellet eller om vi kun er i ferd med å rydde opp i gammel moro. Uansett vil 2011 stå igjen som startåret for den store opprenskningsaksjonen på dette området.

4. Murphy-saken. Pubeieren Karen Murphy vant 4. oktober 2011 en seks år lang kamp mot Premier League og BSkyB. Karen Murphy driver puben Red, White and Blue i Southsea og for 8 år siden kjøpte hun et dekoderkort fra den greske kringkasteren Nova til 800 pund i året. Vanlig pris er 1000 pund i måneden. I 2006 fikk hun 8000 pund i bot for røverkjøpet. Saken har gått i det britiske rettssystemet i flere år og det endte med at britisk høyesterett sendte saken videre til Europadomstolen. Europadomstolen har slått fast at Murphy har retten på sin side. Saken er ikke endelig avgjort før britisk høyesterett har kommet med en kjennelse, men denne dommen kommer uansett til å endre alle forhandlinger om tv-rettigheter (i Europa) i framtiden. Dette er tv-rettighetenes Bosman-dom!

5. Formel 1 i India. I slutten av oktober 2011 arrangerte India Formel 1 for første gang på nybygde Buddh International Circuit. Dette er den første av fem Formel 1-runder på denne banen. Vi vil altså få se Formel 1 i India i fire år til – minst. Formel 1 får liten oppmerksomhet i Norge, men dette er en stor begivenhet internasjonalt både symbolsk og idrettspolitisk. Dette er et møte mellom en hyperkommersiell idrett og et fattig land. Selv om Formel 1-runden fikk noe negativ oppmerksomhet fordi Buddh-banen ligger i en av de fattigste regionene i India fikk motorsirkuset mest positiv omtale. Sammenlignet med fiasko-stemplet India fikk etter Samveldelekene i 2010 var dette en gedigen opptur for India som arrangør av et internasjonalt sportsarrangement og India som nasjon. Her møttes det som kan krype og gå av indiske og internasjonale kjendiser og alle fabrikkteamene ga banen og arrangementet mye skryt. Da jeg tidligere studerte østeuropeisk politikk brukte vi noen ganger McDonald’s-testen for å måle den økonomiske utviklingen i landet (litt i alvor, men mest for moro skyld). Fikk et land McDonald’s viste det at det var mulig og relativt trygt å etablere seg der. Formel 1-testen viser at India er i ferd med å bli akseptert av den mest kommersialiserte delen av idrettsindustrien og India vil i årene som kommer garantert tiltrekke seg store fabrikkmerker og få mye positiv medieoppmerksomhet som følge av dette. Dette kan være starten på at internasjonal storkapital ikke bare utnytter seg av billig arbeidskraft i India, men også begynner å investere der.

De fem viktigste i 2012

1. London-OL. OL i London blir uten tvil årets viktigste idrettspolitiske begivenhet. Diskusjoner om det er riktig å arrangere OL i disse finanskrisetider og om hvorfor OL går midt under Ramadan blir sentrale temaer. Organisasjoner som ønsker å bruke OL som arena for å få oppmerksomhet om sin sak vil garantert også prege nyhetsbildet. Jeg regner også med at protestene mot Sotsji-OL starter i London. Arven etter OL og IOCs mektige status kommer helt sikkert også til å bli satt søkelys på.

2. Sikkerheten under London-OL. Det mest følsomme og vanskelige temaet i forbindelse med OL er sikkerheten. Over 20000 soldater, vakter og politi vil vokte lekene og det vil bli brukt over en milliard pund på sikkerhet. Men det er ikke bare pengesekken som blir utfordret. Også definisjonen av sikkerhet. Økt styrkebidrag fra forsvaret vil utfordre utformingen av kommandolinjer og ansvarsforhold. Det pårvirker londonernes bevegelsesfrihet og oppfatning av trygghet, og den kan få OL-turister til å stille seg spørsmålet om hva slags idrettsarrangement de egentlig er med på: militært mesterskap eller folkefest? De strenge sikkerhetstiltakene vil utfordre seinere OL-byer. Og hva om det allikevel skjer en sikkerhetsbrist?

3. Britisk fotballag. For engelskmenn, skotter, irer og walisere blir det mest følelsesladete øyeblikket under London-OL når Storbritannia stiller til fotballkamp. Storbritannia stilte med OL-lag i fotball i perioden 1908 til 1972, men laget ble formelt oppløst da fotballforbundet avskaffet skillet mellom amatører og profesjonelle fotballspillere i 1974. I OL kunne man bare spille med amatørspillere. Etter dette har England, Skottland, Wales og Nord-Irland kun representert seg selv i fotball, men ikke i OL. Det britiske fotballaget gjenoppstår i år! Leder for den skotske supporterklubben sa for noen år siden at selv om et britisk lag består av 11 skotter og motstanderen er Brasil, så vil alle skotter støtte Brasil! Det forteller mye om hvor følelsesladet dette spørsmålet er. Men britenes fotballag utfordrer også FIFA og UEFA. Det er det internasjonale fotballforbundet FIFA som har tillatt Skottland, Nord-Irland, Wales og England å stille med egne lag i EM- og VM-turneringene. Spørsmålet er om britenes OL-fotball vil skape et press for at dette skal bli en permanent ordning også i EM og VM. Dette vil også ha interesse for separatistgrupperinger som ønsker å stille egne lag i EM, VM og OL.

4. Fotball-EM i Polen og Ukraina. Opptakten til det første store fotballmesterskapet i det tidligere Øst-Europa siden Jugoslavia arrangerte fotball-EM i 1976 har vært alt annet enn smertefri. Politisk rot, finanskrise, protester og byggestopp har preget opptakten til dette Europamesterskapet. Det blir spennende å se om nyhetsbildet blir preget av dårlig organisering eller av god fotball og om Michel Platini kan sole seg i glansen av et kontroversielt, men vellykket mesterskap eller om han må innkalle krisehåndteringsteamet sitt for å forsvare at disse landene fikk mesterskapet?

5. FIFA-reformer. I forbindelse med valget av VM-vertskap for 2018 og 2022 i 2010 og gjenvalget av Sepp Blatter som FIFA-president i 2011 ble FIFA, Blatter og Blatters motkandidater beskyldt for korrupsjon og for å opprettholde en korrupsjonskultur som skader fotballen. Kilder som kjenner Blatter godt mener at han vil gjøre alt som står i sin makt for å endre FIFA til det bedre. Dette er hans siste periode som president og han er opptatt av at han får god omtale i historiebøkene. Etter at Blatter ble gjenvalgt har han etablert fire komiteer som skal se på korrupsjon, fotballens integritet og fair play. Disse komiteene skal første gang rapportere på FIFA-kongressen i Budapest i mars i år. Da får vi en pekepinn på om FIFA mener alvor med sine tiltak og vi får vite om FIFA er best på å skape et godt ettermæle eller fortsetter med tupp og mæl!

Noen glemt? Har du noen idrettspolitiske begivenheter som du mener bør på disse listene?

Hitchens og Kim - sportshateren og sportsfantasten

2011-12-21T12:40:00.002+01:00

Nekrologtid. Den siste uken har tre kjente personligheter dødd: Christopher Hitchens, Vaclav Havel og Kim Jong-il. Jeg avlegger her den første og tredje en visitt. Innfallsvinkelen er deres forhold til idrett.

Hitchens åpne linje. Det er store kontraster mellom kommentarene/nekrologene om Hitchens og Kim. Hitchens møtte mange, var både elsket og hatet og mange har et sterkt behov for å markere sin avsky mot ham/elsk til ham etter hans død. Når Dave Zirin, en av USAs mest anerkjente sportsskribenter, får spalteplass i The Nation for å skrive om at han møtte Hitchens på en bar i 2005 får vi både et innblikk i Hitchens åpenhet og bargang, men også om groupie-tendensene rundt ham i dag. Mange hadde også grunn til å mene noe om Hitchens fordi han mente så mye.

Pyongyangologi. Det er helt motsatt med Kim. I et par år jobbet jeg med problemstillinger knyttet til Nord-Korea (stort sett om idrett og forsoning mellom Nord- og Sør-Korea). Tendensen var at de som mente mest om Nord-Korea aldri hadde vært der, og de som hadde vært der sjelden sa det de mente, fordi de var redd for at deres adgang til Nord-Korea skulle hindres av sine frie ytringer. I sum betyr det at det meste som skrives om Nord-Korea og Kim-klanen i disse dager har begrenset sannhetsgehalt og kun er spekulasjoner. Under den kalde krigen var det en vitenskaplig retning som het kremlologi. Det vi ser i dag er pyongyangologi.

Sportshateren og sportsfantasten. Med dette bakteppet våger jeg meg på to mininekrologer om Hitchens og Kim, med en innfallsvinkel som de færreste har tatt så langt: deres forhold til idrett. Christopher Hitchens og Kim Jong-il hadde begge et pasjonert forhold til idrett: Hitchens var sportshater (i hvertfall sterkt i mot internasjonale konkurranser), mens Kim var en lidenskaplig sportsfantast med forkjærlighet for basketball.

Idrett er rævva. Christopher Hitchens tok utgangspunkt i George Orwells maxime om at idrett er krig minus skyting. Her er noen av hans (sterke) synspunkter:

• Han var sterkt i mot at Angola skulle arrangere Afrika-mesterskapet i fotball og at Sør-Afrika skulle arrangere fotball-VM i 2010. Det førte bare til drap, terror og korrupsjon og til sløsing med ressurser som ellers kunne bli brukt til nyttige formål.

• Han mente cricket ødela forholdet mellom India og Pakistan

• Han mente at rugby-VM-seieren til Sør-Afrika på hjemmebane i 1995 – i motsetning til mange andre – kun var en pause i det stadig økende hatet mellom de etniske gruppene i Sør-Afrika.

• Han syns det var meningsløst med egne sportsseksjoner i avisene. Samtidig mente han at det var bra sportsidiotene fikk boltre seg på steder i avisene som voksne folk kunne holde seg unna.

• Han var sterkt kritisk til sportsmetaforer i dagligtalen (selv om han selv tydde til det mange ganger) og til at diskusjoner om collegenes framtid som oftest endte i samtaler om collegelaget i fotball.

• Han mente at canadisk hemmelighold av akebaner og alpinanlegg i forkant av OL i Vancouver, for selv å få størst mulig fordel av det, viste hvor destruktivt OL var.

• Han syns det var meningsløst at man brukte helikopter for å frakte snø til OL-løypene i Vancouver samtidig som jordskjelvofre på Haiti manglet flystøtte og forsyninger.

• Han mente at den eneste måten å unngå omtale av vinter-OL på var at den globale oppvarmingen gikk så langt at det ikke fantes snø mer. ”Let it NOT snow”, som han sa.

Nytt poengsystem i basketball. Kim Jong-il og arvtageren Kim Jong-un hadde/har et helt annet syn på idrett. De fleste medier har kommentert Kim Jong-ils store bragd på golfbanen: 11 hole-in-one og 38 under par på en golfrunde. Hans bowlingserie på 300 poeng er også legendarisk. Kim Jong-il var en NBA-fanatiker og skal ha hatt en komplett videosamling av Michael Jordans kamper fra Chicago Bulls-tiden på 1990-tallet. Da utenriksminister Madeleine Albright besøkte Kim Jong-il i 2000 hadde hun med seg en basketball signert av Michael Jordan. (I dag er det en egen facebook-side som har som formål å hente denne hjem igjen!). Kim Jong-il hadde et sterkt ønske om å gjøre basketball til Nord-Koreas nasjonalsport. Han hadde også ideer om å lage et eget nordkoreansk poengsystem: tre poeng for slam dunk, fire poeng for en trepoenger som ikke berører kurven, åtte poeng for baller som går i kurven i de tre siste sekundene av en kamp, og ett minuspoeng for bom på frikast. Dette fikk han aldri realisert…

Jyplingen. Kim Jong-un har også vist interesse for basketball. Da han var student i Sveits viste han stadig fram bilde av seg selv sammen med Toni Kukoc fra Chicago Bulls og Kobe Bryant fra Los Angeles Lakers. Hvor bildet var tatt eller om det var manipulert er usikkert. Som et ledd i hans utdannelse som statssjef fikk Kim Jong-un ansvaret for det nordkoreanske fotballaget under fotball-VM i Sør-Afrika i 2010. Håpet var at laget skulle gjøre det bra og at det skulle øke hans status på hjemmebane. Det gikk motsatt vei. Laget røk ut av gruppespillet med kalassifre. Da laget kom hjem til Nord-Korea måtte de stå skolerett foran et tribunal på 400 personer og ta avstand fra treneren, som etterpå ble sendt i arbeidsleir. Kanskje basketball er redningen for den unge statslederen?

Kim, Obama og Hitchens. Selv om Christopher Hitchens støttet Obama mot McCain var han svært kritisk til Obamas politikk på mange områder. Han var også sterk motstander av tildelingen av Nobel-prisen til Obama. Samtidig var Hitchens en av få som besøkte Nord-Korea og sa hva han mente om det nordkoreanske regimet i etterkant: han kalte nordkoreanere for rasistiske dverger. Hva om den nye lederen for Nord-Korea kontakter Obama for å snakke om deres felles favorittlag i basketball: Chicago Bulls? Og om basketball ble brukt i et forsøk på forsoning mellom USA og Nord-Korea? Hva ville Hitchens ha sagt?

A Tribute to the Art of Ping Pong Diplomacy

2011-12-02T10:54:00.000+01:00

Ny ballett. Jo Strømgren setter igjen opp en ballet om idrett, denne gangen bordtennis. A Dance Tribute to Ping Pong er en oppfølger til A Dance Tribute to the Art of Football som har gått sin seiersgang i nesten 15 år. Selv så jeg den i Bergen i premieresesongen 1997, på en dansefestival i Vilnius i 2000 og på Dansens Hus i år. Fantastisk alle gangene. Nå kommer den vanskelige andreballetten. Timingen på A Dance Tribute to Ping Pong er jeg usikker på, men det er en kjennsgjerning at det i år er 40 år siden Mao og Nixons bordtennisdiplomati. Da den ni mann store troppen ble invitert til Kina av Mao, under bordtennis-VM i Japan i begynnelsen av april 1971, startet en tøværsperiode mellom USA og Kina. Jo Strømgren har derfor ikke bare premiere på en ny ballett, han bidrar også indirekte til å markere et sportsdiplomatisk jubileum.

Bordtennis-diplomatiet. Bordtennis-diplomatiet blir av mange regnet som sportsdiplomatiets prima ballerina, selv om det alltid er en overdrivelse å si at idrett skaper fred eller krig. Allikevel skapte bordtennisdiplomatiet en god tone mellom de to supermaktene, denne gangen orkestrert av Kina. På amerikansk side var sikkerhetsrådgiver (og senere utenriksminister) Henry Kissinger svært sentral i USAs tilnærming til Kina. Hans motpart i Kina var statsminister Zhou Enlai. Forsoningen mellom Kina og USA endret internasjonal politikk (og førte til at FN og Den olympiske bevegelse skilte lag i sin Kina-politikk). Taiwan representerte Republikken Kina i FN fram til oktober 1971. Da ble Taiwan kastet ut og plassen overtatt av Folkerepublikken Kina. (Folkerepublikken Kina var med i OL for første gang i Helsingfors i 1952, men trakk seg i protest fra den olympiske bevegelse i 1958, blant annet fordi Taiwan – under navnet Formosa – fikk lov til å delta i OL i Melbourne i 1956. Folkerepublikken Kina ble først tatt opp i IOC igjen i 1979. Taiwan og Folkerepublikken har deltatt side om side i OL siden Moskva-OL i 1980. Etter bordtennis-diplomatiet og plassen i FN har ikke Kina vært interessert i å ekskludere Taiwan fra den olympiske bevegelse, og har holdt fast ved prinsippet om én stat - to nasjoner – slik USA og IOC også gjør det.)

Hva mente egentlig Kissinger? Kinas statsminister Zhou Enlai brukte store ord da han tok i mot den amerikanske troppen i Folkets store hall i Beijing i april 1971. Det amerikanske bordtennisbesøket åpnet et nytt kapittel i forholdet mellom Kina og USA, sa han med stolthet. Dette var første gang en amerikansk delegasjon var på offisielt besøk i Kina siden revolusjonen i 1949! På den måten hadde han rett. Selv om Kissinger beskrev besøket som en internasjonal sensasjon er jeg usikker på hva han egentlig mente om bordtenniskuppet til Kina. Grunnen til spørsmålstegnet er at han sjelden nevner bordtennis-diplomatiet i sin store produksjon av bøker om diplomati og internasjonal politikk. Derfor viser årets Kissinger-bok, On China, Kissinger fra en ny side. Der kommer han med ny informasjon og nye analyser av bordtennisdiplomatiet i 1971.

Fortrengt bordtennisdiplomati? I On China vier han drøyt fire sider til dette kapittelet i idrettshistorien/internasjonal politikk. Dette er første gang han ”utfyllende” beskriver bordtennisdiplomatiet siden boka The White House Years fra 1979. I senere bøker vier han (nesten) ikke bordtennis plass i det hele tatt. I Years of Renewal fra 1999 nevnes bordtennis kun en gang – at Mao hadde et bordtennisbord på kontoret sitt, der han tok i mot Kissinger første gang, et bord som var borte andre gang han kom på besøk (kontoret var for øvrig lite, rotete og fullt av bøker, i følge Kissinger). I boka Diplomacy fra 1994, en bok mange studenter av internasjonal politikk kjenner til, nevner han ikke bordtennis med ett eneste ord. Hvis dette er en lærebok i diplomatiets mange fasetter, får han trekk for å utelate idretten som mykt diplomatisk virkemiddel.

Mer om bordtennisdiplomati. Det mest spesielle bidraget til litteraturen om bordtennisdiplomatiet finner vi i History of US Table Tennis Vol. V: 1971-1972 som ble gitt ut i 2005(!). Årboka er forfattet av Tim Boggan som var med den amerikanske troppen til Kina i 1971. Dette er et sammensurium av en bok, men den har med mange personlige reiseskildringer og har et unikt bildemateriale som ikke mange har hatt tilgang til før. Den har også med kapitler om returkampene som ble spilt i USA i 1972 og kampene i 2002, til minne om kampene i 1972... Hoveddelene av denne (år)boka var ferdig allerede i 1972-73, men Boggan kranglet så mye med den amerikanske forleggeren at boka aldri ble realisert. Nå finnes den kun i årbokform – og i en svært forvirret versjon. En god redaktør og et forlag med interesse for idretter som er store utenfor Norge kan kanskje gjøre noe med denne boka?! En av de bedre innføringene i bordtennisdiplomatiet finner vi i Margaret Macmillans Seize the Hour. When Nixon Met Mao, fra 2006 (5 ½ side). Men boka har en stor svakhet: den forholder seg kun til amerikanske kilder og engelskspråklig litteratur. Kildetilfanget om bordtennisdiplomatiet utvides med Kissingers On China. På den ene siden inneholder boka flere gjentagelser fra The White House Years, men årets bok er mer analytisk og har med et par nye beskrivelser av Mao, som baseres på kinesiske kilder.

Tatt på senga. Det kinesiske utenriksdepartementet var lenge skeptisk til at det kinesiske laget i det hele tatt skulle delta i VM i Japan i 1971. De gikk etter hvert med på kinesisk deltagelse, men de kinesiske spillerne skulle holde seg unna amerikanerne når de var i Japan. Det kom derfor ikke bare overraskende på amerikanerne at de ble invitert til Kina, det var også mange i det kinesiske maktapparatet som ble tatt på senga. Bordtennis-stuntet var statsminister Zhou Enlais idé og han presenterte dette for Mao på tomannshånd. Etter to dager tok Mao den historiske beslutningen. Sterkt påvirket av sovepiller, liggende over et bord (bordtennisbord?) ba han en av sine sykepleiere om å ringe til utenriksdepartementet – han ønsket å invitere amerikanerne til bordtenniskamper i Kina! Sykepleieren tvilte på hans beslutningsevne og spurte ham om de kunne ta ham alvorlig, pillefull som han var. Hvert ord teller og gjør det før det er for seint, skal Mao ha sagt. I On China hevder Kissinger (som han også antyder i boka fra 1979) at bordtennisdiplomatiet var et svar på det amerikanske ønsket om forsoning. Det var et åpent svar på skjult diplomati. Men det var også en advarsel – hvis ikke USA fulgte opp Kinas linje ville Kina bruke ”folk-til-folk-diplomati” mot USA – hvis USA motsatte seg fredelig samkvem mellom ”vanlige” folk i de to landene ville USA komme i et dårlig lys. Det kunne blant annet skape større misnøye i den amerikanske fredsbevegelsen, som ønsket slutt på Vietnam-krigen.

Kina prøver seg fram. I Norge er bordtennis en liten idrett. I Kina er presidenten i det kinesiske bordtennisforbundet en av landets mektigste personer. Allikevel spiller norsk bordtennis en liten, og i mine øyne, en spesiell rolle i bordtennisdiplomatiet mellom USA og Kina. Som sagt var det kinesiske utenriksdepartementet svært skeptisk til at kinesiske utøvere skulle dra til bordtennis-VM i Japan i 1971. Japan var som USA også fiende av kulturrevolusjonen. Som et ledd i oppladningen til en eventuell VM-deltagelse sendte kinesiske myndigheter det kinesiske laget til mindre turneringer i utlandet, både for å teste nivået på sine egne spillere, men også for å se om de kinesiske spillerne oppførte seg slik de skulle. Sverige var et av de mest vennligsinnede landene og det var kanskje derfor Kina sendte en tropp til en bordtennisturnering i Halmstad i november 1970.

Nordmann sørger for VM-deltagelse? Torsdag 26. november 1970 spilte den første kineseren en internasjonal bordtenniskamp utenfor Kina på 4 ½ år. Kampen gikk mot den 20-årige nordmannen Svenn-Erik Nordby. Zhou Lansun brukte 8 minutter på å beseire den unge Nordby, med sett-sifrene 21-4, 21-4. Svenn-Erik Nordby går derfor inn i historiebøkene som den første utlending som spilte mot en kinesisk bordtennisspiller etter kulturrevolusjonen! Svenn-Erik Nordby er i dag generalsekretær i Norges Bordtennisforbund. Halmstad-turneringen gjorde kineserne sikre på at de hadde noe å bidra med i VM i Japan. Resten er som sagt historie…

Ny vår for bordtennisdiplomati? Strømgrens ballett om bordtennis trenger ikke bare åpne øynene for bordtennis hos ballettentusiaster eller ballett for bordtennisfolk. Kan den bidra til et bedre klima mellom Norge og Kina på kulturfronten? Og til slutt: hvem er best av Svenn-Erik Nordby og Zhou Lansun i dag?

London-OL og miljøkamp

2011-11-25T13:29:00.000+01:00

Indisk boikott? Indias olympiske komité har truet med å boikotte London-OL neste år. Grunnen er at Dow Chemical sponser lekene. Dow Chemical eier Union Carbide, selskapet som var ansvarlig for gasseksplosjonen i Bhopal i India i 1984, som drepte 3000 mennesker i 1984 og som siden har ført til 15000 dødsfall på grunn av miljøforurensinger. Beslutningen er ventet å komme i begynnelsen av desember i forbindelse med 27-årsmarkeringen av ulykken.

Lilleputt. India har aldri boikottet OL før og en eventuell boikott vil neppe føre til store endringer på medaljestatistikken. India tok sitt første individuelle OL-gull i Beijing 2008 i rifle 10m. De åtte andre gullene har kommet i landhockey. Men skulle boikott bli en realitet vil det være en kraftig politisk markering fra indisk side både mot det olympiske vertskapet og mot sponsorer av OL.

For og i mot. Argumentet til de indiske protestantene er at Dow heller enn å bruke penger på OL burde gjøre mer for ofrene i Bhopal som fortsatt sliter med ettervirkningene av gasseksplosjonen. Selv om Union Carbide har betalt ca 300 millioner pund i erstatning til ulykkens ofre kjemper den indiske staten om ytterligere 1,1 milliarder pund i kompensasjon. Dow og organisasjonskomiteen til London-OL sier at boikottrusselen er urimelig fordi Dow kjøpte Union Carbide 16 år etter ulykken og ti år etter ar kompensasjonsavtalen med ofrene ble inngått.

Hevn? Jeg tviler på at den indiske OL-komiteen velger å holde tilbake de 50 utøverne som de har planlagt å sende til den tidligere koloniherren. Jeg mistenker også at trusselen er et takk for sist til britene som sterkt kritiserte Samveldelekene som India arrangerte i 2010. De indiske truslene markerer allikevel den virkelige starten på de politiske protestene mot London-OL. Og kanskje blir miljøspørsmål det dominerende temaet for protestanter i London?

Oljesøl i Mexico-gulfen. En forsmak på at miljø kan bli et hett tema så vi i forbindelse med BPs oljekatastrofe i Mexico-gulfen i juli 2010. BP er også sponsor av London-OL. I februar 2010 inngikk BP en avtale med London-OL. Avtalen BP har med London-OL har en estimert verdi på 50 millioner pund og dreier seg om forsyninger av drivstoff og ansvaret for den kulturelle delen av OL som omfatter utdanning, kultur og kunstutstillinger. I 2010 var mange amerikanske utøvere kritiske til BPs OL-engasjement. Nå er det inderne som protesterer.

Athen som modell. Når det gjelder OL som arena for protester kan Athen-OL tjene som eksempel på hva vi har i vente. Athen-OL ble brukt som arena for mange menneskerettighetsgrupper til å protestere mot det som skulle skje i Beijing fire år seinere. Bokstavlig talt sto det representanter for Falun Gong og for et fritt Tibet på hvert gatehjørne i Athens gater. Athen ble brukt som arena for protester rettet mot saker i andre land. Beijing-OL var så sterkt kontrollert at protester var tilnærmet umulig. OL neste år åpner igjen muligheten for organisasjoner som ønsker å bruke OL som en arena for protester.

Miljø i sentrum. De to mest alvorlige sakene til nå – BP og Union Carbide – antyder at protestene kan ta en annen form enn det vi så i Athen. Begge protestene retter seg mot organisasjonskomiteen til OL og mot sponsorer. Mye tyder også på at vinter-OL i Sotsji i 2014 kan bli tema for protester under OL i London. I tilfellet Kina var det nasjonale myndigheter som fikk mest kritikk. Kanskje ikke det var så effektivt som mann hadde håpet?

Limbo. Londons OL-komité har bedt sine sponsorer om å gjøre en ekstra innsats for å oppnå miljømålsettingen under OL – som er det grønneste OL gjennom tidene. Nå spørs det om det er sponsorenes innsats på eller utenfor OL-arenaene som avgjør om dette blir et OL i miljøets tegn?

Gadafi som esel i fotballdrakt

2011-11-20T20:46:00.000+01:00

Esel i fotballdrakt. Var det et esel med Saadi Gadafis fotballdrakt på som startet den libyske revolusjonen? Ikke i Benghazi 17. februar i år, men i Benghazi i juli 2000?

2000 eller 2011? Fengslingen av Saif al-Islam Gadafi markerer den endelige slutten for Gadafis regime. Muammar Gadafi er død og hans ni barn er frarøvet all formell makt. Den libyske revolusjonen startet i Benghazi. Ikke bare har Benghazi vært opposisjonens hovedstad, det var også hjembyen til fotballaget Al-Ahly Benghazi – hovedmotstanderen til Al-Ahly Tripoli – Gadafi-familiens favorittlag. Rivaliseringen har en blodig historie og det toppet seg sommeren og høsten 2000. Var dette starten på revolusjonen?

Fotball tveegget sverd. For Gadafi-familien var fotball og fotballbanen et tveegget sverd: Fotballkamper ble brukt som arena (bokstavlig talt) for Gadafi-familiens offentlige opptredener – der kunne de ses og hylles. Samtidig ble stadionene brukt som henrettelsesplass for opposisjonelle. For at spillere ikke skulle bli mer populære i Libya enn Gadafiene selv – og særlig ikke mer populær enn Saadi Gadafi – var det strengt forbudt for kamp-annonsørene og tv-reporterne å bruke navnene på spillerne. Bare drakt draktnummer.

Kongen av libysk fotball. Saadi Gadafi – en av Muammar Gadafis ni barn – var selvutnevnt konge av libysk fotball. På slutten av 1990-tallet var han president i det libyske fotballforbundet. Han var også kaptein på det libyske landslaget, og eier, manager og kaptein på Al-Ahly Tripoli. Senere kjøpte han seg inn i italienske fotballklubber og var en del av troppen i Perugia, Udinese og Sampdoria. Han fikk totalt 25. minuterr spilletid (!). Men selv om han var et tragikomisk bidrag til italiensk fotball var det få som lo av ham på libyske fotballbaner.

"Folkets klubb". Saadi Gadafi ville gjøre Al-Ahly Tripoli til Libyas og Afrikas beste klubblag. Al-Ahly Benghazi ble hoggestabben i denne planen. Han kjøpte de beste spillerne, fikk dommerne til å dømme bort laget fra Benghazi, men verst av alt var at han bestemte at Tripoli-laget var det eneste som fikk kalle seg Al-Ahly – ”folkets klubb”. Dette gjorde benghazerne rasende og det toppet seg sommeren 2000. I 2000-sesongen var Benghazi-klubben på vei ned i 2. divisjon takket vare Saadis politikk og under en kamp mellom de to fiendene i Benghazi i juli 2000 – en kamp der Tripoli-laget fikk mistenkelig mange straffespark i sin favør – kokte det over for Benghazi-fansen. 30.000 tilskuere buet på Saadi Gadafi – som selv satt på tribunen – hundrevis stormet banen sammen med et esel med Saadi-drakt, Gadafi-plakater ble brent og det lokale kontoret til det libyske fotballforbundet ble brent ned.

Voldelig etterspill. Saadi ble rasende og hendelsene fikk selvfølgelig et voldelig etterspill. Mange ble arrestert under kampen, flere av disse ble torturert, 32 fikk lange fengselsstraffer, tre fikk dødsstraff, klubben ble utestengt fra den libyske ligaen og klubbhuset ble jevnet med jorden. Ødeleggelsene av klubbhuset ble symbolsk gjort 1. september 2000, på 31. årsdagen for Muammar Gadafis maktovertagelse.

Årsaksforklaring? Om omstendighetene rundt denne kampen startet revolusjonen som fikk Gadafi-styret til å velte 11 år etter eller om dette bare er en episode som viser at situasjonen var svært vært betent på denne tiden er vanskelig å si. Men at den tente noen gnister som lå og ulmet er nesten sikkert. Det som skjedde sommeren 2000 var en hendelse utenom det vanlige. Det viser reaksjonen til Saadi da opptøyene startet 17. februar i år. Da satt Saadi i et tv-studio i revolusjonsbyen. Da han skjønte at dette kunne gå hans far skal han ha sagt at Benghazi-laget skulle få tilbake sitt opprinnelige navn, at han ville støtte Benghazi-laget og at han skulle gjøre alt i sin makt for å gjøre det til Afrikas beste klubblag. Ingen trodde på ham. Overløpere i fotball er sjelden populære, ei heller i Libya…

Fotball som forsoning? Saadi greide aldri å bruke fotballen for å samle Libya – tvert i mot. Fotballen kan ha bidratt til hans fall. Framover kan fotballen imidlertid spille en ny og positiv rolle. Ikke bare kan rivaliseringen mellom fotballagene i Tripoli og Benghazi normaliseres, men de kan også samles om landslaget sitt på en ny måte. Forsoningen kan allerede starte 21. januar neste år når Afrikamesterskapet i fotball sparkes i gang. Da skal Libya spille åpningskampen mot Ekvatorial Guinea. Dette blir tredje gang Libya deltar i dette mesterskapet – på tross av urolighetene i hjemlandet.

Åpningskamp 2017. Revolusjonen i Libya førte til at Libya mistet muligheten til å arrangere Afrikamesterskapet i 2013. Sør-Afrika tar over som arrangør, mens Libya tar over mesterskapet fra Sør-Afrika i 2017. Hvor i Libya åpningskampen i 2017 blir spilt vil være en god indikasjon på hvem som har makten i landet og hvor langt man har kommet i forsoningsprosessen.

Oslo-terror og sikkerhet under London-OL

2011-11-11T14:55:00.001+01:00

Viktige spørsmål. Etter 22. juli er det to problemstillinger som har fått spesiell oppmerksomhet – trusselbildet vi står overfor og hvordan få til best mulig samarbeid mellom politi og forsvar i kampen mot terrorisme. Dette er ikke nye problemstillinger, men de har fått ny aktualitet. Terroren i Norge – ved siden av opptøyene i London denne sommeren – har også ført til økt terrorfrykt i London-OL.

Gamle problemstillinger om igjen. Da jeg jobbet på NUPI som terrorismeforsker (med terrortrusler mot internasjonale idrettsarrangementer som spesialfelt (sic!)) diskuterte vi trusselbilder og sammensettingen politi-forsvar (nesten) daglig. Diskusjonen om trusselbildet var preget av 11. september 2001 og dreide seg stort sett om Al-Qaida og Al-Qaida-inspirerte grupperinger. Etter 11. september 2001, angrepet på Afghanistan 2001 og Irak 2003 fikk selvmordsbombere og kidnappinger størst oppmerksomhet – i tillegg til radikalisert ungdom (se muslimer). Frustrasjonen til mange forskere var at det var fint lite man kunne gjøre med selvmordsbomberne og kidnapperne. I hvert fall militært. Det var den militære underlegenheten som gjorde selvmordsbombing og kidnapping overlegent!

Politi og forsvar. Når det gjaldt integreringen av politi- og forsvarsressurser dreide debatten seg om vi sto overfor kriminalitet av verste skuffe eller krigshandlinger/trulser mot oss som nasjon. Her var folkerettsjurister og statsvitere ofte uenig. Det var også politifolk og militære eksperter. Det er definisjonen av trusselen som avgjør hvilke virkemidler du bruker. At både justisminister og forsvarsminister redegjør for terroraksjonene i Oslo og skytingen på Utøya vitner om at norske myndigheter allerede er i ferd med å sidestille politiet og forsvaret i kampen mot terrorisme. Betyr det at vi er i ferd med å endre definisjonen av terrorisme? At det er justisministeren som får mest kritikk og flest kritiske spørsmål i etterdønningene etter 22. juli viser at det var forventet at politiet skulle forhindre terror, og å rydde opp i etterkant. Hvis forsvarsministeren får mest juling ved en tilsvarende situasjon i framtiden (bank i bordet for at det ikke skjer!) betyr det sannsynligvis at definisjonsmakten er flyttet fra dem som hevder at dette er kriminalitet og derfor et anliggende for politiet, til de som hevder at dette er et territorielt (eksistensielt?) angrep på nasjonen og at forsvaret derfor bør ha mer å si. Dette kan kalles en amerikanisering av kampen mot terrorisme. Eller realisme? Faren er ofte at man blander sammen debatten om hvilke kommandolinjer man skal ha og hvilket utstyr man skal bruke.

Norge uforbredt. Som sagt er ikke denne diskusjonen ny og den er ikke unik for Norge. Det viser blant annet debatten i Storbritannia de siste månedene om sikkerheten under OL i London neste år. I september-utgaven av tidsskriftet SportsPro sier den britiske OL-ministeren Hugh Robertson at den største trusselen mot OL er ensomme ulver (”lone wolf”) som ABB. Allikevel mener han at London er godt forberedt mot angrep a la 22. juli. Han mener også at Norge ikke var forberedt det som skjedde 22. juli og at Norge ikke hadde virkemidlene som skulle til for å forhindre at det som skjedde skjedde. På en måte har han rett, på den annen side lager han en farlig stor fallhøyde for seg selv.

Forsvaret tar over OL? Samtidig virker det som om OL-organisasjonen har fått mer å tenke på etter terroren i Norge og opptøyene i London sommeren 2011. Denne måneden ba lederne for London-OL om 6.000 ekstra soldater fra forsvaret for å gjøre OL sikrere. Dette kommer i tillegg til 10.000 vakter som sikkerhetsbyrået G4S stiller med, og i tillegg til 4-5.000 personell som hæren allerede stiller med, og som blant annet skal passe på seilearenaen i Weymouth og luftterritoriet over alle arenaene. Dette koster penger. I OL-søknaden hadde London budsjettert med 213 millioner pund i sikkerhet. Regjeringen har allerede brukt 600 millioner pund. I tillegg vil de bruke ca 282 millioner pund på vakthold ved arenaene. Med ytterligere bidrag fra forsvaret vil denne summen øke dramatisk.

Pæeng. Men det er ikke bare pengesekken som blir utfordret. Også definisjonen av sikkerhet. Økt styrkebidrag fra forsvaret vil utfordre utformingen av kommandolinjer og ansvarsforhold. Det pårvirker londonernes bevegelsesfrihet og oppfatning av trygghet, og den kan få OL-turister til å stille seg spørsmålet om hva slags idrettsarrangement de er med på: militært mesterskap eller folkefest?

100% sikkert? Økt innslag av militære kan bidra til å sikre OL mot visse trusler. Spørsmålet er om det vil hindre ensomme ulver fra å ramme lekene og/eller om det fører til at forsvaret får stadig mer makt over sikkerhetstenkningen i OL. Hendelsene i Norge denne sommeren har påvirket sikkerhetstenkningen i London-OL. Kan debatten i Storbritannia bidra til vår diskusjon om trusselbilde og tiltak mot terrorisme?

Kvinner den store forskjellen!

2011-11-09T22:36:00.001+01:00

USA best. Det er vanskelig å måle hvem som er verdens beste idrettsnasjon. Antall idretter, antall besteplasseringer og medaljer per bruttonasjonalprodukt og/eller befolkningstall – avgjør hvilken plass nasjonen kommer på. Har vi nå funnet den mest komplette måten å rangere på? Det mener New York Times og tre venner med en systematisk interesse for idrett. Rangeringen de henviser til sier at USA er verdens beste idrettsnasjon – og det på grunn av kvinnene!

Grundig rangering. Dan Thompson fra Storbritannia, Hans Stocker fra New Zealand og Nic Mira fra Italia etablerte i 2008 nettsiden www.greatestsportingnation.com, for å finne ut hvem som er verdens beste idrettsnasjon. De var lei av synsing om hvem som var best og de ønsket å gå bak medaljer og lettvinte rangeringer med få idretter og dårlig metodologisk begrunnelse. Deres side er grundig (og til tider treig!) og tar med flere elementer enn de fleste andre lister. I sin rangering og analyse har de matet inn prestasjonene til alle de olympiske nasjonene i 80 idretter – både olympiske og ikke-olympiske og vinter- og sommeridretter. De regner med de åtte første plassene i de mesterskapene/turneringene som kvalifiserer til listeføring.

Metodologisk. De gjør også noen tøffe avgrensninger. De tar for eksempel ikke med klubbkonkurranser. Det utelater Premier League-kamper, NBA-kamper og NHL, for å nevne noen. Grunnen er det sterke innslaget av utenlandske spillere i disse ligaene og at det derfor blir vanskelig å skille nasjoner fra hverandre. Motorsport er heller ikke med. Det er fordi det er vanskelig å vite hvem som skal ha poengene – sjåføren, motorprodusenten, bilprodusenten eller bilteamet? De teller heller ikke med idretter med dyr – er det hesten eller rytteren som skal telles? Ett unntak blir gjort og det er i sprangridning, som er en olympisk idrett.

Kenyansk under. Rangeringen er svært interessant. USA, Russland og Kina er tre på topp på denne listen. USA har vært på topp i alle årene siden rangeringen ble opprettet. Etter friidrettsrevolusjonen på Jamaica har Norge fått tøff konkurranse om beste nasjon basert på folketall. I hele vår og hele sommer var Norge på førsteplass, men Jamaica gikk forbi Norge sist måned på grunn av sterk innsats i friidretts-VM og i VM i netball. For mange er kanskje Kenyas niendeplass på listen overraskende? Kenya er det eneste afrikanske laget på ti-på-topp-listen. USA er det dominerende laget på alle lister (bortsett fra listen over prestasjoner per innbygger). Deler vi opp i prestasjoner fordelt på kjønn ser vi hvorfor USA er overlegne – de er et hav foran de andre nasjonene når det gjelder prestasjoner for damer. Stort sett er det de samme landene som går igjen på herrelisten og damelisten. Hovedgrunnen til det er at de største landene også gjør det best på damesiden. Dette har med ressurser å gjøre. Den eneste forskjellen (bortsett fra rangeringen) på damelisten og herrelisten er at Italia er byttet ut med Japan på damelisten. Kenya er med på ti-på-topp på begge listene! Hvordan prioriterer de idrett?

Kvinnene løsningen! Trekløveret har ikke laget en liste over dame-/herreprestasjoner per innbygger. Kanskje Norge hadde kommet høyere på en slik liste? Nå ligger Norge lavere enne Sverige på damelisten (Norge på 20. og Sverige på 12.). For at resten av landene skal ta igjen USA på listen og Norge ta igjen Sverige er det viktig at man satser mer på kvinneidrett. Som på flere andre områder utgjør også kvinner i denne sammenheng den store forskjellen!

Anyone for tennis?

2011-11-03T11:48:00.000+01:00

Tennistap. Start-spiller – og sønn av Svein ”Matta” Mathisen – Jesper Mathisen avslører i disse dager at han har hatt problemer med spillegalskap. Han forteller blant annet at han tapte 154.000 kroner på én US Open-kamp i tennis i 2007. At det er mulig å tippe så mye på én kamp er i seg selv uforståelig. Det skal jeg la ligge her. At det går an å tape penger i tennis og under US Open er mindre overraskende. Tennis er en av idrettene som det er lettest å manipulere – både kamputfall og kampoppsett. I august i år avslørte ESPN at US Open hadde manipulert trekningene til US Open de ti siste årene! Spørsmålet er om dette bare har skjedd i US Open.

Utfordringen. Ikke i følge den estiske EU-juristen Katarina Pijetlovic – som presenterte seeding-data for de tre største Grand Slam-turneringene på Play the Game-konferansen i Køln i begynnelsen av oktober. Hun fant flere merkelige utfall i trekningene til Australian Open, US Open og Wimbledon de fire siste årene. Hennes utgangspunkt var at hun syns Roger Federer og Rafael Nadal møttes overraskende seint i disse i disse turneringene. Hun kom ikke med noen bastante konklusjoner, men oppfordret andre til å ta opp hansken.

12 av 12. Seedingsystemet og trekningen i disse turneringene er komplisert. Her er noen data som er viktig i denne sammenheng. Pijetlovic har tatt utgangspunkt i de fire beste spillerne på verdensrankingen i perioden 2008-2011: Federer, Nadal, Djokovic og Murray. Basert på kamper mellom 2005 – 2007 fant hun ut at Murray hadde bedre tak på Federer enn Djokovic, mens Djokovic hadde bedre tak på Nadal enn Murray. Det hun finner påfallende er at i trekningene i 12 av 12 Grand Slam-turneringer mellom 2008 og 2011 så havner Federer og Djokovic i samme seedinggruppe og Nadal og Murray i den andre gruppa – selv om de bytter plass på rankingen. Det har gjort muligheten for at Nadal og Federer skulle møtes i finalen større. Sannsynligheten for at dette skal skje 12 av 12 ganger i de tre turneringene hun har vurdert er 1/131.072. Utfallene som ESPN vurderte hadde en sannsynlighet på 1/250.000. Kombinerer man disse sannsynlighetene får man et sannsynlig utfall på utrolige 1/32.000.000.000, i følge Pijetlovic.

Siffer! Det er fristende å be programlederen i Siffer Jo Røislien om å se på saken. Han finner sikkert raskt ut om det er sannsynlig at tennisverdenen er manipulert – og med sine pedagogiske evner kan han forklare hva som sannsynligvis har skjedd. Jeg tviler på at svaret trøster Jesper Mathisen, men det kan i hvert fall bidra til at vi får vite om hans tap er et resultat av manipulering og om mange andre som tipper på tennis bør føle seg lurt. Og kanskje viktigst – er tennisen bevisst manipulert, er det ikke bare FIFA som må rydde opp i sin ukultur. PS. Både Federer og Nadal er sponset av NIKE.

Norske sponser engelsk cupfinale?

2011-10-28T13:22:00.002+01:00

Bort med medieavtaler? TV2 har kjøpt restene av Tippeligakampene fra Fotballforbundet (hvis det fortsatt blir hetende Tippeligaen?). Det betyr at Canal+ sender 6 tippeligakamper per serieomgang mellom 2013-2016 og at TV2 kun sender fredags- og søndagskamper når dagens TV2-avtale går ut etter 2012-sesongen. Vil denne måten å selge (kjøpe) tv-rettigheter på forsvinne med den digitale revolusjonen?

Digital revolusjon. Et sentralt poeng i debatten om den digitale revolusjonen og digitale tv-sendinger er hva som skjer med reklameinntekter og plassering av reklame. På godt norsk blir dette kalt Digital Billboard Replacement (DBR) og teknologien finnes allerede på markedet. Det finsk-baserte firmaet Supponor har pattentert denne teknologien og kalt den DBRLive. Når (ikke om!) denne teknologien for alvor gjør sitt inntog vil den revolusjonere reklamemarkedet, dramatisk endre logikken i forhandlinger om tv-rettigheter og endre inntrykket vi får på tv-skjermen.

Ny logikk. I all enkelthet dreier denne teknologien seg om å erstatte reklameplakater plassert på hvert enkelt fotballstadion med digital reklame som legges på skjermen. Man kan fortsatt ha stadionreklame, men den vil sannsynligvis bli mer tilpasset dem som er til stede på kampen og ikke dem som sitter hjemme i sofaen og ser på tv-bildene. Dette gir mange nye muligheter både for dem som eier fotballproduktet (i Norge er det NFF) og de som ønsker å sponse tv-sendinger.

Muligheter for de store. En mulighet er at store multinasjonale selskaper – som for eksempel Coca Cola Company – kan differensiere sin reklame under store mesterskap – som for eksempel fotball-VM. De kan be om at VM-finalen mellom Norge og Brasil skal sendes med Fanta-reklame i Brasil og Coca Cola i Norge fordi det vil gi størst salgseffekt. Det kan også skje i dag, men i dag er det tv-selskapene som har kjøpt rettighetene som forhandler reklameavtaler. Med DBR-teknologien kan FIFA – når det gjelder fotball-VM og NFF – i tilfellet Tippeligaen – kun fokusere på flest mulig tv-seere og deretter ta seg av alt reklamesalget selv. Det kan enten bety at de selger tv-sendingene billig til kanaler med størst dekning eller at de etablerer egne tv-selskaper som sender over alt. Hovedinntektsgrunnlaget blir dermed digitale reklameinntekter og ikke medieavtaler.

Muligheter for de små. Denne teknologien åpner også opp for mindre selskaper som ønsker å reklamere på arrangementer som de tidligere ikke har hatt råd til eller interesse av. Tar man for eksempel utgangspunkt i kommuneinndelingen i Norge betyr det at en VM-kamp i fotball eller NM-finalen i fotball har 430 potensielle reklamemarkeder å frotse i. Hafslund i Oslo og Lyse i Stavanger kan med denne teknologien kjøpe digital-reklame til samme VM-kamp og på samme plass! Sitter du i Sogndal og ser cupfinale mellom Brann og Aalesund kan du få se Lerum-reklame, mens de som sitter i Bergen får Hansa i fleisen og aalesundere (heter det det?) får se Color Line. Det betyr at næringslivet i Sogndal sannsynligvis fatter større interesse for cupfinalen enn de ellers ville ha gjort!

Sensur? Men det kan differensieres på en annen måte også. En av innvendingene mot avtalen NFF inngikk med Canal+ - bortsett fra at det ikke var budrunde – var at Canal+ reklamerer for internasjonale spillselskaper. Det er i direkte konflikt med Norsk Tipping og merkevaren Tippeligaen. Denne problematikken kan omgås med DBR-teknologien. Teknisk sett kan man fjerne alkohol-, røyk- og spillselskapsreklame fra alle norske tv-skjermer og erstatte det med gode trauste norske merkevarer – uten at det går ut over inntektsgrunnlaget til den som eier rettighetene til arrangementet.

Britene i forkant. I Storbritannia er man i full gang med å implementere (vanskelig ord!) denne teknologien. Supponor har inngått avtale med Sports Revolutions om idrettsarrangementer i Storbritannia de neste tre årene. Samtidig er Supponor i samtaler med representanter for flere europeiske ligaer. I England ble denne teknologien for alvor testet under landskampen mellom England og Ghana i mars i år. Da fikk engelske tv-tittere se engelsk reklame, mens ghanesere fikk reklame myntet på det afrikanske kontinent. Under den engelsk FA-cupfinale neste år kan man i teorien få se norsk reklame på ”stadion” på norske tv-skjermer. Det er lenge siden NRK hadde rettighetene til tippekampen og holdt lagene skjult helt fram til fredag for å forhindre norsk snikreklame under plingpartyet på lørdag.

Tekst-tv? Kanskje TV2 bør satse på tekst-tv etter 2016?

Internasjonal politikk - musikk eller idrett?

2011-10-26T10:44:00.001+01:00

Ny Walts? Det er mange måter å forklare internasjonal politikk på. Harvard-professor Stephen M. Walt gjør et forsøk med musikk og idrett i Foreign Policy denne uken. Han spør: er internasjonal politikk likt musikk eller idrett?

Mars og Venus. I studiet av internasjonal politikk (IR) er Stephen M. Walt en kjent figur. Han er en såkalt nyrealist som blant annet er kjent for å ha popularisert begrepet ”bandwagoning” – det vil si at små stater allierer seg med store, sterke stater for å oppnå sikkerhet. Det han imidlertid har fått mest oppmerksomhet om de siste årene er boken The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy som han skrev sammen med John Mearsheimer i 2007. Der påstår han at Israel-lobbyen har stor innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk. På 1990-tallet var en av de mest leste og debatterte bøkene om internasjonal politikk, Robert Kagans bok Of Paradise and Power: America and Europe in the New World Order. Kagan hevder i denne boken at amerikanerne er fra Mars og europeerne fra Venus eller at amerikanere er realister og at europeere er liberale (eller at amerikanere er smarte, mens europeere er dumme). Nå prøver Walt seg med nye metaforer – liberale tenker som musikere og realister som idrettsmenn. Spørsmålet er om det er vellykket…

Den sterkestes rett? Kort fortalt mener liberalister i internasjonal politikk – i følge Walt – at man tjener på å inngå samarbeid med andre stater – utnytte seg av komparative fordeler – mens realistene frykter at dette kan svekke den som i utgangspunktet er sterkest, og at den relative balansen mellom to parter forskyves på lang sikt. Det er selvfølgelig forholdet mellom USA og Kina han er bekymret for – eller USAs tap av makt til Kina. Forvirret? For vanskelig? Musikk- og idrett som metafor kan kanskje gjøre det enklere…

Idrett og musikk. For liberalistene – igjen i følge Walt – er internasjonal politikk som å spille musikk og stater fungerer som et musikkorkester. Musikerne må bli enig om hva de skal spille og øve til de blir samstemte. Realistene ser på internasjonal politikk som idrett. Det er klare vinnere og tapere, deltagerne jukser noen ganger, og de gjør alt de kan for at motstanderen ikke skal få kikke dem i kortene. Walt selv mener at verden ligner mest mulig på idrett - han er som sagt en nyrealist. Til tross for at stater kan ha fordeler av å samarbeide, så er allikevel ikke fordelene ved å samarbeide jevnt fordelt og den sterkeste har alltid en fordel. Er dette en god analyse/gode metaforer?

Snudd på hodet. Nå er ikke musikkverdenen helt fri for konkurranse. Selv om Morten Harket er den mest profilerte musikeren i A-Ha er det Pål Waaktar som tjener mest penger. Det har sikkert vært strid innad i gruppen om hvordan pengene skal fordeles og hvem som skal krediteres sangene. Og ser du på kampen mellom idrett og kultur når det gjelder fordelingen av tippenøkkelen, så er musikkbransjen også opptatt av vinnere og tapere. Olympiatoppen samarbeider med mange utenlandske trenere, og har utveksling med mange konkurrerende miljøer i håp om at det gjør Norge bedre. Hvem er liberale og realister i disse eksemplene?

Bandwagoning i norsk idrett? Walts analyse er uansett morsom og kanskje kan han få musikken og idretten interessert i internasjonal politikk? Kanskje vi skulle engasjere Stephen M. Walt for å analysere debatten om Norge bør arrangere OL eller ikke? Kanskje analysen om musikk og idrett da blir mer enn metaforer? Bandwagoning i norsk idrett? Hvem er på Mars og hvem er på Venus i denne debatten?

Europeisk fotball på amerikansk vis?

2011-10-21T13:23:00.001+01:00

Ordtak. Det er et gammelt ordtak som sier at hadde ikke England hatt øl og fotball hadde det vært revolusjon for lenge siden. Ville den amerikanske kapitalismen vært død uten sosialisme i amerikansk idrett?

Amerikansk revolusjon? Krigstyper ble brukt i britiske (og norske) aviser denne uken da lederen for den engelske managerforeningen Richard Bevan hevdet at utenlandske eiere ønsket å skreddersy Premier League etter amerikansk modell, dvs. et lukket system uten opp- og nedrykk. Dette for å sikre at man får mest mulig igjen for investeringene de har gjort. I dag er det ti Premier League-klubber som blir dominert av utenlandske eiere. Fem har amerikanske eiere/eierinteresser (Arsenal, Liverpool, Manchester United, Aston Villa og Sunderland). Andre klubber med utenlandske eiere er (Blackburn (India), Chelsea (Russland), Fulham (Egypt), Manchester City (Dubai) og Queens Park Rangers (Malaysia)). Ønsker 14 av 20 Premier League-klubbene endringer i ligamodellen, kan de teoretisk sett få til det. Sannsynligvis er dette storm i vannglass, men denne problemstillingen trigger allikevel en interessant diskusjon om innholdet i den amerikanske og europeiske idrettsmodellen og konsekvensene av disse modellene.

Forutsigbart. (Europeiske) argumenter mot den amerikanske modellen er at man mister grasrotperspektivet, at inntektene går til griske eiere og at det blir innført lønnstak på spillerlønninger. Et annet er at det blir mindre spenning fordi kampene kun dreier seg om de samme lagene år ut og år inn. Det siste argumentet er svært interessant i diskusjonen om sosialisme og kapitalisme i idrett. Først noen fakta fra europeisk fotball:

• Siden 1992 har 45 klubber spilt i Premier League – bare fire klubber har vunnet (Blackburn (1), Arsenal (3), Chelsea (3) og Manchester United (12)
• I Skottland har ingen andre enn Celtic og Glasgow Rangers vunnet den skotske Premier League
• I spanske La Liga har kun én annen klubb enn Real Madrid og Barcelona blitt blant de to beste de siste syv årene
• I Norge de siste 20 årene har i hvert fall ikke Vålerenga vært dominerende
• Osv, osv

Fåtallsvelde. Det vi ser er en utvikling mot et fåtallsvelde i europeisk fotball og en polariseringen der de beste klubbene tjener mest penger, får de beste medieavtalene og kjøper de dyreste og beste spillerne ved å lokke med høyest lønn. Den europeiske modellen er i realiteten sydd over en ekstremkapitalistisk lest – den straffer de svakeste hardest! Både resultatmessig og økonomisk. Spørsmålet er hvor morsomt det i lengden er å se Barcelona, Real Madrid, Manchester City/United vinne 5-0 mot taperne i dette systemet.

Amerikansk sosialisme. Til sammenligning befinner amerikansk idrett seg på en sosialistisk øy i et hav av kapitalisme. I det ”lukkede” amerikanske systemet tvinges rike klubbeiere til å fordele inntektene til andre klubber. I England sluttet man med å gi motstanderlaget noe av billettinntektene i 1983! I USA får taperlagene i en sesong førsterett på spillere året etter og klubbenes økonomi blir spart for ekstreme kostnader av blant annet lønnstak på spillerlønninger. TV-inntektene spres også utover lagene på en annen måte enn i Europa. Der har man blant annet en skatt på inntekter som fordeles til de som tjener minst. Som Guardian skrev denne uken er ikke dette fordi amerikanerne har lest for mye Marx, men fordi de mener at dette øker markedsverdien på produktet sitt! Her er noen fakta fra USA som viser resultatene av denne politikken:

• 7 forskjellige lag har vunnet Super Bowl de siste ti årene.
• 9 forskjellige klubber har vunnet World Series i baseball de siste ti årene.
• 7 forskjellige klubber har vunnet Major League Soccer de ti siste årene
• 6 forskjellige klubber har vunnet NBA de siste ti årene

New Deal. I Norge har mange kommentatorer (og trøndere/trøndersympatisører) ment at Rosenborg må tilbake til toppen for evig og alltid for at norsk fotball skal nå nye høyder. Disse lever da i en kapitalistisk øy i et hav av sosialdemokrati. Det amerikanske tidsskriftet the Atlantic mener at europeisk fotball – som gir like mye i lønn til Christiano Ronaldo som Belize har i bruttonasjonalprodukt – trenger en New Deal. Spørsmålet er om norsk og europeiske klubber trenger flere utenlandske eiere eller om USA trenger mindre sosialisme i idretten.

Den olympiske våpenhvilen med ny giv?

2011-10-18T10:33:00.000+01:00

Våpenhvilen vedtatt. I går vedtok FNs generalforsamling den olympiske våpenhvilen – slik den har blitt i FN siden 1993. Det var Sebastian Coe som la fram forslaget for generalforsamlingen og den ble som vanlig vedtatt ved konsensus – det vil si at det ikke var en avstemming. Slik det ser ut nå har alle medlemslandene skrevet seg på som sponserer. Britiske diplomater jobbet helt til siste sekund med å få Syria og Iran til å støtte resolusjonen. For en uke siden var det bare 154 land som støttet resolusjonen. 39 land har dermed kommet med den siste uken. Dette er i så fall godt diplomatisk håndtverk. Spørsmålet nå er om denne våpenhvilen har noen betydning i det hele tatt?

Våpenhvilens idé. Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL i 1994. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Økt oppslutning. Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. I 2003 – i forkant av OL i Athen støttet 190 av 191 land resolusjonen – Irak hadde ikke anledning til å støtte resolusjonen fordi landet var suspendert fra FN.

Politisert våpenhvile? Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget. De to forrige resolusjonene (2007 og 2009) kan allikevel gi en indikasjon på at det har vært politikk også i denne resolusjonen. Da resolusjonen for Beijing-OL skulle vedtas var det (bare) 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det var en nedgang sammenlignet med forrige resolusjon. Det betyr at ni land avsto (da var det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det skjedde neppe da: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De var med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan skrev under på våpenhvileresolusjonen, er det ikke tilfeldig at at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke støttet resolusjonen. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

Canadisk flopp. I 2009 støttet kun 154 nasjoner våpenhvileresolusjonen. Dette var en markert nedgang siden Torino-OL og er vanskelig å forklare. Tradisjonelt har vinter-OL-resolusjonen hatt større støtte enn sommer-OL-resolusjonen. Utviklingen var interessant både for IOC og for dem som ønsker å tolke IOCs rolle i FN-systemet. Samme dag som FN vedtok den olympiske våpenhvilen for Vancouver-OL ble det også fremmet forslag om IOC skulle få observatørstatus i FN. Det fikk de, men Canada valgte å ikke skrive seg på som sponsor av resolusjonsforslaget. Det samme ser det ut som om Norge gjorde. Det er vanskelig å si om Canadas holdning i dette spørsmålet bidro til lav støtte til våpenhvileresolusjonen. Canada har ennå til gode å forklare hvorfor de avsto fra å støtte IOCs kandidatur.

Protest mot London-OL? At alle medlemslandene har støttet årets OL-resolusjon er først og fremst en seier for britiske diplomater og for organisasjonskomiteen til London-OL. Om det er noe hold i resolusjonen får vi først se under OL neste år. Fortsatt har vi krigen mellom Georgia og Russland på Beijing-OLs åpningsdag friskt i minne...

Kritiske sportsjournalister

2011-10-14T14:27:00.000+01:00

Uensartet gruppe. Tidligere har jeg kommet med stikk til norske (sports)journalister for at de ikke deltar på Play the Game. Ved siden av at jeg som medlem av program-komiteen til Play the Game ønsker norske journalister til en av verdens største konferanser med sportsjournalistikk som tema, tror jeg det er godt for norske (og journalister fra andre land – svenskene var heller ikke godt representert) å få grundig analyser fra forskere og journalister fra andre land på temaer som er dagsaktuelle. I etterlysningen behandlet jeg (norske) sportsjournalister som en ensartet gruppe. Play the Game-konferansen viste med stor tydelighet at det er stor uenighet blant journalister om metodebruk, tilnærminger og uttrykksform.

Mislykket Contador-jakt. En av de mest interessante innleggene – for en som ikke er journalist og som må gjøre smertelige valg mellom flere gode sesjoner – var ”Lessons from the Contador Case” av Hajo Seppelt (freelancejournalist for tyske ARD) og Robert Kempe (freelancejournalist for tyske ARD og WDR). For det første var det interessant å høre to journalister, som i 2010 hadde jobbet et par måneder med Contador-saken i 2010, om deres behandling av kilder og om faktasjekk. Det spesielle var at de aldri fikk saken sin på lufta før det internasjonale sykkelforbundet (UCI) selv meldte om at Contador var tatt for doping i en pressemelding. UCI hadde like før i en e-post benektet at noen var tatt for doping i Tour de France, for deretter å sende ut en pressemelding som forhindret de to journalistene fra å gjøre et scoop. De hadde tidligere brent seg på en dopingsak om tyske langrennsløpere og var denne gangen nøye med sikre kilder og god dokumentasjon før de gikk ut med saken. Kanskje var arbeidet for grundig.

Kampanjejournalistikk. Men vel så interessant var det å høre diskusjonen etterpå. Den australske juristen Martin Hardie – nå forsker ved Deakin University School of Law i Australia, og tidligere journalist i cyclingnews.com – gikk hardt ut mot de to tyskerne fordi de ikke hadde vært tøffe nok mot UCI og presidenten Pat McQuaid. Han mente at de var for opptatt av personen Contador og ikke av systemet som McQuaid representerer. Hans argument var at man måtte gjøre alt man kunne for å gjøre idretten man var glad i så ren som mulig, og løsningen lå i UCI. Seppelt og Kempe var uenig i dette. De brydde seg verken om Contadors rykte eller om sykkelsportens ve og vel. De ønsket bare å lage en god sak og å gjøre den journalistisk mest mulig forsvarlig. Med Hoksrud-saken friskt i minne spurte jeg de to journalistene om de noen gang vurderte skjult mikrofon eller kamera i denne saken. Det gjorde de aldri – det ville ikke være etisk riktig, saken var ikke viktig nok og de hadde som policy og alltid spille med åpne kort.

Kritikk av FIFA. I sesjonen jeg ledet – ”FIFA under fire” – ble det satt et svært kritisk lys på FIFA. De seks panelistene var kritiske til FIFAs rolle i Afrika, tildelingen av fotball-VM til Qatar i 2022 og diskuterte om FIFAs utviklingsstøtte til små nasjoner var en måte å kjøpe stemmer på. Pluss mye mer. I salen satt den nye kommunikasjonsdirektøren for FIFA Walter de Gregorio rolig og hørte på foredragene og diskusjonen. De Gregorio var tidligere spaltist i den sveitsiske tabloidavisen Blick og har vært korrespondent for aviser som Weltwoche, Sonntagszeitung og Zeit. Som journalist var han flere ganger svært kritisk til Blatter og FIFA. Han sluttet som journalist for et par år siden og startet kommunikasjonsbyrået WDG. Da Sepp Blatter søkte gjenvalg som FIFA-president ansatte han de Gregorio og den britiske journalisten Brian Alexander som valgkampgeneraler. Det gikk så bra at de Gregorio fikk jobben som Blatters kommunikasjonsdirektør for knapt to uker siden. Blatters begrunnelse for å velge de Gregorio for FIFA var at han ønsker flere som vet hvordan journalister tenker og jobber og som kan stille ham kritiske spørsmål når beslutninger skal tas, fortalte han meg da vi sto i kaffekø.

de Gregorio tar mikrofonen. Han fikk mange nye inntrykk i vår sesjon, men holdt seg rolig. I pausen fortalte han meg at han var på en slags dannelsesreise og at han både ønsket å lære av det som ble diskutert, men også å vise at FIFA var for en åpen dialog med journalister og andre som var kritiske til FIFA. Men han brøt tausheten under neste sesjon da han personlig ble angrepet av Andrew Jennings (journalist som blant annet har laget de kritiske BBC-dokumentarene om FIFA) og Jens Weinreich (tysk frilansjournalist med korrupsjon som spesialfelt) – to journalister som begge er erklært persona non grata i FIFA og som har vært to av de sterkeste kritikerne av FIFA. Fra scenen kalte de Blatter for en banditt og for korrupt, og anklaget ham for å være lederen i en mafiaorganisasjon. De Gregorio ble også personlig angrepet, og hans integritet som person og journalist ble sterkt sådd tvil om. Denne tiraden fikk de Gregorio til å reise seg og ta ordet. Med familie fra Napoli mente han at mafiabeskyldningene var totalt bomskudd – han hadde mange venner og bekjente som var drept av mafiaen. Som humoristisk metafor ga ytringsfriheten rom for å kalle FIFA for en mafiaorganisasjon, men som en direkte sammenligning var sammenligningen en hån mot de som faktisk var drept av mafiaen. FIFA har ingenting med mafia å gjøre, mente han. Han hevdet også at Andrew Jennings var nektet adgang i FIFA, ikke på grunn av hans kritiske spørsmål, men for hans måte å være på, vulgær og usaklig.

No hand shake. De to fortsatte diskusjonen på gangen etter den verbale slåssingen og det endte med at Jennings snudde ryggen til da de Gregorio ville ta ham i hånda i et håp om forsoning. I samtale med meg i gangen etterpå var han oppgitt over Jennings’ oppførsel og han mente at journalister som ham kunne være en trussel mot mer åpenhet i FIFA. Hvordan skal man åpne seg opp for journalister som kun ønsker bråk og ikke ønsket dialog, lurte han på? Han mente også at noen journalister på Play the Game oppførte seg som om journalister var hellige og alltid satt på den riktige siden av moralsirkelen. Jeg sier News of The World og så vet du hva jeg mener, sa han til meg. Kanskje, sa jeg, og tok ham i hånda.

Hensikten med journalistikken. Ved siden av at de to hendelsene skjedde på samme konferanse henger de også sammen på en annen måte. I begge situasjoner har vi journalister som har valgt forskjellig tilnærming til idretten. Det første tilfellet har vi journalistikk som kun har ett enkelt mål for øyet versus kampanjejournalistikk med hensikt å endre et helt system. I det andre tilfellet har vi hardnakkete kritikere som hamrer løs på FIFA versus en journalist som blir en del av FIFA, en organisasjon han tidligere har kritisert. Spørsmålet er hvilken tilnærming som fører til positiv endring i henholdsvis UCI og FIFA. Og hvilke journalisttype som har størst integritet?

Murphys lov

2011-10-06T13:07:00.003+01:00

Ny Bosman. Pubeieren Karen Murphy kunne 4. oktober puste lettet ut – seks års kamp mot Premier League er kronet med seier! Hun kan nå kjøpe dekoderkort hvor som helst i Europa og vise Premier League på direkten til sine pubgjester. Inntil videre... Dette er tv-rettighetenes Bosman-dom og kan kalles fotballens Murphy-lov! Hva er konsekvensene?

Dekoderkort. Karen Murphy driver puben Red, White and Blue i Southsea og for 8 år siden kjøpte hun et dekoderkort fra den greske kringkasteren Nova til 800 pund i året. Vanlig pris er 1000 pund i måneden. I 2006 fikk hun 8000 pund i bot for røverkjøpet. Saken har gått i det britiske rettssystemet i flere år og det endte med at britisk høyesterett sendte saken videre til Europadomstolen. Nå har Europadomstolen sagt sitt: Murphy er vinneren!

Spesiell dom. Selve dommen er spesiell. På den ene siden sier den at dekoderkort som sender Premier League er en vare som kan selges hvor som helst og brukes hvor som helst i Europa (dommen gjelder kun det europeiske markedet). Samtidig definerer den hvilken del av sendingene som ikke kan sendes fritt. Kommentarer, vignetter og redaksjonelt stoff har Premier League – i Storbritannia BSKyB – eiendomsretten til og de kan ikke sendes fritt. Dommen kommer ikke bare til å påvirke Premier League-sendinger, men også Champions League, spansk, italiensk ligafotball m. fl.

Uante konsekvenser. Tidligere har jeg skrevet om konsekvensene av dette. Her er noen nye momenter. Mange spår at Premier League på kort sikt vil tape ca 70 millioner pund i året på denne dommen, inntil Premier League kommer med mottrekk, noe de sikkert kommer til å gjøre. Dagens avtale mellom Premier League og BSkyB går ut i 2013 og det går allerede rykter om hva en ny medieavtale skal inneholde. I dagens avtale kan alle europeiske land utenfor Storbritannia sende alle kampene direkte på lørdag kl 1500 (britisk tid). Ett mottrekk kan være å begrense antall direktesendinger til 138 kamper som ikke går kl 1500 (britisk tid) (slik det er i Storbritannia i dag), dvs si at feks TV2 ikke får sende direkte kl 1600 (norsk tid) på lørdag fordi pubgåere i England ikke skal kunne kjöpe TV2-abonnement og se kampene med norske kommentarer. Nordmenn får da bare direktesendinger når kamper går på andre tidspunkter.

Bedre for supportere? På kort sikt – før 2013 - kan dommen få uventede konsekvenser for engelske fotballklubber og fotballsupportere som ønsker å se engelske lag. Mer direktefotball på engelske puber kan føre til at fotballsupportere foretrekker å gå på puben for å se kamper i stedenfor på tribunen. Det er simpelthen billigere – forutsatt at du ikke bruker for mye penger på øl. Det kan tvinge engelske klubber til å sette ned billettprisene for å holde på tilskuerne. Det har skjedd i Tyskland. Det gir mindre inntekter til klubbene, men gir fotballsupporterne flere valgmuligheter.

Murphys lov. En klassisk Myrphy-lov sier at sjansen for å ta en god beslutning er mindre enn å ta en dårlig beslutning. 70-30 pleier jeg å si. Det gjenstår å se om Murphy denne gangen befinner seg på den riktige siden?

Fraværet av norske sportsjournalister (hvor har det blitt av alle gutta II)

2011-10-05T13:10:00.001+01:00

Fravaer. I år fant Play the Game (PtG) sted i Köln. PtG er verdens største konferanse for sportsjournalister, sportsforskere og stakeholdere innenfor sport. (Selv sitter jeg i programkomiteen til konferansen.) I 2009 gikk konferansen i Coventry. Da etterlyste jeg norske journalister. Litt fordi dette er en glimrende arena for faglig input og litt fordi mange norske journalister ønsket seg konferansen til Norge i etterkant av konferansen på Island i 2007. Her kommer en ny etterlysning: hvor var de norske journalistene? I år var det mer skralt enn sist! Selv NRK glimret med sitt fravær...

Access all areas. I fire dager kunne man gå rundt på idrettshøgskolen i Köln sammen med sportsjournalister, sportsforskere og stakeholdere fra hele verden. Her har man lett tilgang til personer som Declan Hill - mannen bak boka The Fix og en av dem som har bidratt til å rulle opp kampfiksingskandalene i Hellas og Tyrkia og som tidligere måtte ha beskyttelse for sin gravende journalistikk; Andrew Jennings - som satt søkelys på IOC under Lillehammer-OL og som senere har blitt et horn i siden til FIFA blant annet med flere dokumentarer på BBC; Stefan Szymanski - professoren som sammen med journalisten Simon Kuper er noen av verdens fremste i bruk av statistisk (sports)analyse (blant annet vist i boka Why England Lose/Soccernomics); og Jens Weinreich - en av verdens beste undersøkende sportsjournalister både på doping og korrupsjon. For å nevne noen. Trioen Hill, Jennings og Weinreich er forøvrig erklært persona non grata i FIFA for sitt gravearbeid. Interessant bare det!

Hva skjer i Norge? Til hver PtG-konferanse foretas en global medieanalyse av sportsjournalistikk. Hovedfunnene i år er lik forrige år: sportsjournalistikk er for det meste skrevet av menn om menn, det er mest om fotball og det er lite bruk av kilder. Men i år er det en viktig forskjell fra sist undersøkelse: Norge er ikke med i undersøkelsen. Ingen norske forskere eller institusjoner har tatt seg bryet verdt med å samle inn data til denne undersökelsen. Det er sikkert ikke meritterende nok. Om Norge føyer seg inn i dette mønsteret er vanskelig å si. Men fraværet av norske journalister kan i hvert fall bidra til å underbygge påstanden om at man de ikke er interessert i gode kilder...

Fra fiende til venn? PtG var tidligere fryktet av IOC fordi IOC var for kritisk til verdens mektigste komité. Dette har endret seg. Tidligere var det bare Richard Pound som turte å komme hit, nå kommer flere med tilknytning til IOC hit for å diskutere IOCs utfordringer. FIFA ser også (endelig) ut til å fatte interesse for konferansen. (Selv ledet jeg et panel om FIFA (FIFA under fire). Kanskje kan det bidra til å forbedre FIFA?

Solbakken-faktoren. Da jeg planla turen til Köln haapet jeg på at Köln skulle spille hjemmekamp slik at jeg skulle få se Ståle Solbakkens disipler (konferansen er et lite steinkast fra RheinEnergie Stadion). Desseverre ble ikke det noe av på grunn av landskamper. Hadde Solbakken hatt hjemmekamp hadde garantert flere norske journalister vært i Köln. Men hadde de tatt seg bryet med å komme til PtG?

Olympisk terrorisme og anerkjennelsen av Palestina

2011-09-20T20:40:00.005+01:00

Nytt FN-medlem? Denne uken venter en hel verden i spenning på om FNs sikkerhetsråd og/eller FNs generalforsamling vil anerkjenne Palestina som suveren stat og som medlem av FN. De fleste spådommer går ut på at USA vil nedlegge veto i Sikkerhetsrådet mot en anerkjennelse av Palestina, men at generalforsamlingen vil gjøre det motsatte, hvis i det hele tatt det palestinske spørsmålet blir tatt opp til votering. Ferden mot (eventuelt) fullverdig FN-status har vært lang, kronglete og voldelig. Palestinas innpass i FN-systemet startet i stor grad med OL-massakren i München i 1972 – det virkelige gjennombruddet for internasjonal terrorisme.

Moderne internasjonal terrorisme. Det vi før 11. september 2001 karakteriserte som moderne internasjonal terrorisme startet i juli 1968, da tre palestinske terrorister kapret et israelsk El Al-fly som var på vei fra Roma til Tel Aviv. Denne kapringen var ny på tre måter. For det første ble kapringen gjort for å få et forhandlingskort overfor israelerne (bytte fengslete palestinere med kaprete flypassasjerer). For det andre var det israelske flyet plukket ut for å tvinge israelerne til å ha direkte samtaler med palestinerne. For det tredje ble kapringen brukt i en internasjonal mediestrategi for å få oppmerksomhet rundt det palestinske spørsmålet. Mellom 1968 og 1980 var det nesten utelukkende palestinske grupper som brukte denne formen for terrorisme. Bruken av utenlandske gisler førte til at palestinernes sak fikk internasjonal oppmerksomhet, eller som PFLPs grunnlegger og leder George Habash sa i 1970: ”det er mer effektivt å kapre et fly enn å drepe mange hundre israelere i kamp”. Men det var først i München i 1972 at verdensopinionen fikk øynene opp for det palestinske spørsmålet.

München-OL 1972. 5. september 1972 drepte åtte terrorister fra PLOs Svart September to israelske idrettsutøvere og kidnappet ni. De kidnappede utøverne skulle brukes som forhandlingskort for å få ut 236 palestinere fra israelske fengsler og fem tyske terrorister fra tyske fengsler (blant andre Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra RAF). Det hele endte med at de ni kidnappede utøverne og fem av terroristene ble drept. Tre av terroristene overga seg til tysk politi. Den umiddelbare reaksjonen på denne aksjonen var at palestinerne hadde mislykkes. Men det er – blant annet i følge den meget anerkjente terrorismeforskeren Bruce Hoffman (som har skrevet boka Inside Terrorism) – en dårlig analyse.

Gedigent PR-stunt. Selv om en hel verden fordømte det som skjedde var Svart September-aksjonen en formidabel PR-suksess som fikk 4.000 journalister og 900.000.000 tv-seere til å åpne øynene for palestinernes kamp for egen stat. Mange som før aldri hadde hørt om palestinernes sak ble palestinernes støttespillere og aksjonen skapte en formidabel rekruttering til palestinske terrororganisasjoner.

Innpass i FN. At PLO-leder Yassir Arafats fikk tale til FNs generalforsamling i 1974 (atten måneder etter terrorangrepet i München) og til at PLO like etter ble innvilget observatørstatus i FN er delvis et resultat av München-aksjonen. På slutten av 1970-tallet hadde PLO – som er en ikke-statlig organisasjon – formell kontakt med flere land enn Israel. Stillingen var da 86-72.

Seier for terrorisme? For ikke lenge siden skrev Bjørn Hansen i Dagsavisen at terroristene har mislykkes. I dette tilfellet tar han feil. PLO og andre palestinske terrororganisasjoner kan delvis takke olympisk terrorisme for at det i disse dager diskuteres fullverdig palestinsk medlemskap i FN. Under OL i London neste år er det (nesten) førti år siden München-massakren. Det kan også være Palestinas første OL som fullverdig stat.

9/11 og betydningen av baseball

2011-09-10T18:05:00.002+01:00

Falling Man. Mellom 22/7 og 10-årsmarkeringen av 9/11 har jeg lest om igjen Don DeLillos Falling Man. Dette er DeLillos 9/11-bok og min skjønnlitterære favoritt som tar opp traumene og hverdagsdilemmaene etter terrorangrepet på World Trade Center. Får håpe norske forfattere griper an 22/7 på samme måte. En av tingene som slår meg med boken er at DeLillo kun så vidt er innom baseball (kun sporadisk et par steder, men han har en del om poker). Don DeLillo har en legendarisk åpning av boken Underworld, der kampen mellom New York Giants og Brooklyn Dodgers er sentral. Det er litt pussig at DeLillo ikke gir baseball litt mer plass. Ved siden av den militære kampen mot terrorisme (krigføring i Afghanistan og Irak) er kanskje baseball det som har samlet det amerikanske folket mest, og samtidig markerte at livet går sin gang til tross for all smerte.

Opphold. Ikke unaturlig stoppet amerikansk idrett opp en stund etter 9/11. Etter en del debatt utsatte National Football League (NFL) de påfølgende lørdags- og søndagskampene. Major League Baseball (MBL) utsatte også helgens kamper. Baseballagene som hadde reist for å spille bortekamp måtte ta buss hjem fordi flyene var satt på bakken, og idrettsbaner ble brukt som arenaer for redningsarbeid. Stadion til New York Giants ble åpnet for frivillige til hjelpearbeidet og ble brukt som lager for forsyninger til de som var med i redningsarbeidet ved Ground Zero.

Pyntet draktene. Oppholdet i amerikansk baseball etter 9/11 er det lengste siden første verdenskrig (da det var et opphold på én måned) – hvis man ser bort fra alle streikene som har vært i baseball. Da kampene startet igjen 17. september bar ikke lagene bare sine egne drakter, men de hadde også på seg capsene til politiet (NYPD) og brannvesenet (NYFD) og hadde smykket draktene med det amerikanske flagget. Den første baseballkampen i New York etter terrorangrepet gikk på New York Mets’ bane, Shea Stadium.

Mets slo Atlanta Braves med en home-run i det 8. inning. Akkurat da tror jeg Atlanta-spillerne syns det var like greit. New York Yankees spilte sin første kamp dagen etter mot Chicago White Sox i Chicago.

George W. Bush. Den kanskje mest symbolladete baseballkampen foregikk én måned etter 9/11. Da møttes New York Yankees og Arizona Diamondbacks til tredje kamp i World Series, på Yankee Stadium. Stadion var prydet med flagg fra Ground Zero og president George W. Bush kastet den første ballen. Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for å hjelpe amerikanerne til å gjøre det man vanligvis gjør på den tiden av året – spille baseball! Selv lunkne New Yorkere fikk troen på sin nye president fra Texas da. Da Bush kastet den første ballen i denne World Series-kampen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det samme.

God Bless America. Seks dager etter 9/11 byttet MBL ut Take Me Out to the Ball Game som vanligvis ble spilt før det 7. inning med God Bless America. God Bless America ble spilt på amerikanske baseballbaner i flere år etter terrorangrepene, men i dag er det bare to lag som fortsatt gjør det i hver kamp: New York Yankees og Los Angeles Dodgers. Og det er her Don DeLillo kanskje kunne gjort en baseballvri. I 1958 flyttet det New York-baserte Dodgers-laget – som sagt har en sentral plass i boka Underworld – til Los Angeles og ble døpt om til Los Angeles Dodgers. Det viser at røttene til New York ikke er røsket opp med roten.

Upopulær. Avsyngingen av God Bless America er ikke lenger like populært hos alle amerikanere. Noen hevder Yankees bruker sangen for å trøtte ut motstanderlagene. Yankees innførte også forbud mot å forlate tribunesetene under sangen, men sluttet med det i 2008 da de ble saksøkt av en tilskuer.

Veien videre. Baseballaget New York Mets synger ikke lenger God Bless America under kampene, men i stedet hedrer de én amerikansk soldat i hver kamp, gjennom organisasjonen Welcome Back Veterans. Det viser at baseball fortsatt er en viktig arena for å minnes terrorofrene og de som ofrer seg i kampen mot terror. I dokumentaren Nine Innings From Ground Zero sier tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani at det kun var to ting som fikk tankene bort fra alt det fæle som skjedde 9/11 – baseball og sønnens fotballkamper. Det viser at idrett både kan være en avledningsmanøver og en måte å komme videre på i tunge stunder. Det tror jeg den også gjør for Norge og nordmenn i tiden etter 22/7.

Burma-dager på fotballbanen

2011-09-02T11:36:00.004+01:00

Wolves-supporter. Nobeldirektør Geir Lundestad tilkjennegjorde for noen år siden at nobelprisvinner Aung San Suu Kyi var Wolverhampton-supporter (likt ham selv). Om det kvalifiserer til karakteristikken fotballsupporter er jeg usikker på. Uansett hadde det vært interessant å vite hva den burmesiske nobelprisvinneren mener om det som skjer på fotballbanen i Burma (Myanmar) i disse dager?

Tøvær? Om løslatelsen av Aung San Suu Kyi i november 2010 er et tegn på at det undertrykkende regimet i Burma er i ferd med å løsne grepet er vanskelig å si. Fortsatt styrer regimet med hard hånd og det er lite rom for spontane følelsesutbrudd på noe som helst område. Bortsett fra på fotballbanen. I Burma har fotballen blitt en arena/ventil for ytringer av forskjellig karakter.

Ventil. Fotballbanen har blitt en lukket og liten arena for utblåsninger – med regimets velsignelse. Det fulltallige politikorpset holder seg stort sett ved inngangspartiene og utenfor stadion når kampene foregår. Og innenfor stadionveggene er det dommeren og spillerne som får gjennomgå. Dommeren har blitt et symbol for makt og ofte går det verst utover mannen i svart. Også lagene får gjennomgå. I juli måtte den japanske dommeren blåse av en VM-kvalifiseringskamp mellom Burma og Oman fordi tilskuerne kastet steiner, flasker og sko på banen. En i det omanske trenerteamet fikk hodeskade før kampen ble avbrutt.

Populær fotball. Den burmesiske fotballigaen ble etablert i 2008 av det burmesiske regimet. I sin tredje sesong har fotballen blitt en suksess – mer fordi det er et friområde for hardt pressede borgere enn for god fotball. Sportssidene i burmesiske aviser er det nærmeste man kommer ytringsfrihet i Burma, og på fotballbanen viser ellers høflige og stillfarne burmesere et kraftig og ofte voldelig engasjement.

Feilkalkulering? Mange totalitære regimer har feilkalkulert store menneskemasser i forbindelse med fotballkamper. Romanias diktator Nikolai Ceasescu er en av dem. Så langt ser det ut til at ytringsfriheten på Burmas fotballbaner blir brukt på dommer og spillere. Spørsmålet er når dette engasjementet og aggresjonen blir vendt mot regimet.

Forskjellige hooligans. I 1988 så jeg kampen Fulham-Wolverhampton på Craven Cottage. Lagene var da på tredje nivå i det engelske ligasystemet. Dette var på en tid da man kun slapp inn klubbmedlemmer på kamp – jeg kom inn ved hjelp av en eksepsjonell løgn! Restriksjonene på fotballkamper var blant annet et resultat av Heysel-tragedien i 1986 og på grunn av mye tribunevold i England på den tiden. De to hundre Wolves-supporterne som sto bak mål ble alle kastet ut før kampen var slutt – for å ha tøyd ytringsfriheten sin litt for langt. Jeg mistenker at den burmesiske nobelprisvinneren har mer sans for den utagerende virksomheten på Burmas fotballbaner i dag enn for oppførselen til sine supportervenner i Wolverhampton på 1980-tallet…?

Irak tilbake til normalen?

2011-08-28T21:06:00.003+01:00

Straffekonk. 15. august møttes Bagdad-klubben Al-Zawraa kurder-klubben Arbil til seriefinale i fotball i Irak. Bagdad-klubben vant 5-4 på straffer og kunne dermed dra i land sitt første mesterskap på fem år. Markerer dette en ny vår også for irakisk politikk?

Fotball viktigere enn krig. Fotballkampen skjedde samme dag som det verste bombeangrepet i Bagdad på over ett år, et angrep som drepte og såret minst 300 mennesker. På flere av Iraks nyhetskanaler fikk superfinalen mer oppmerksomhet enn bombeangrepet – enten fordi man er blitt så vant til dødelige bomber eller fordi fotball gir et kjærkomment avbrekk i det som ellers ser bunnløst tris ut? Men begivenheten var også spesiell på en annen måte.

Bagdad-dominans. Det er mulig å analysere de regionale maktforholdene i Irak gjennom fotballen. Inntil 2003 – da USAs angrep på Irak startet – var det Bagdad-klubber som tok med seg sølvvarene hjem, og det var disse klubbene som hadde de fleste irakiske landslagsspillerne. Klubbenes maktposisjon gjorde at de tiltrakk seg spillere fra resten av Irak og på den måten sementerte Bagdads dominans i fotballen. Mellom 1973 (da serien ble opprettet) og 2006 var det bare to ganger at ikke-Bagdad-lag vant serien (1978 og 1983). Det var med andre ord ikke bare den politiske makten som var konsentrert i Bagdad, men også fotballmakten.

Kurderdominans. Dette endret seg i 2007. På den tiden var irakisk Kurdistan den regionen i Irak med størst økonomisk vekst og størst stabilitet – og hadde kanskje størst politisk makt. Det førte til at klubber i denne delen av Irak rekrutterte de beste fotballspillerne fra resten av Irak. Det gjorde at Arbil vant ligaen tre år på rad fra 2007 og at Dahuk – som også er en klubb fra denne regionen – vant i fjor. Med årets seier er Al-Zawraa oppe i 12 seriemesterskap og er dermed den mestvinnende klubben i Irak.

Libya et nytt Irak? I forrige uke inngikk Libya en avtale med Sør-Afrika om at fjorårets VM-vert skal ta over afrikamesterskapet i 2013, for nettopp Libya. Libya tar sikte på å arrangere mesterskapet i 2017 – når situasjonen har stabilisert seg. Med fotballbriller ser det ut som maktforholdene i Irak er gjenopprettet etter 8 år med uroligheter. Med Irak som ledesnor er det ikke umulig at Libya står som vert av Afrikamesterskapet i 2017 – men uten den eneveldige diktatoren på tribunen.

Ti på topp - idrettsstjerner som gjør politisk karriere

2011-08-26T11:50:00.006+01:00

Ekte idrettspolitikere. Idrett får en stadig større plass i politikken. Men det er få tidligere toppidrettsutøvere som gjør seg gjeldende i politikken. Her kommer et forsøk på å rangere de ti mest innflytelsesrike politikerne i verden, med bakgrunn som idrettsutøver på høyt nivå.

Kupers Political Football. Det er gjort mange forsøk på rangering av idrettsutøvere. I 2005 rangerte den kjente journalisten og forfatteren Simon Kuper – på oppdrag for Channel 4 – et fotballag under rubrikken Political Football. Kuper satt opp 11 spillere som han mente hadde stor politisk innflytelse. Laget han satt opp (i en 3-4-3-formasjon) var:

Målvakt: Rene Higuita;

Forsvar: Paul Breitner, Franz Beckenbauer, Lilian Thuram;

Midtbane: Walter Tull, Neil Lennon, Diego Maradona, Zvonomir Boban;

Angrep: Matthias Sindelar, George Weah, Paolo Di Canio. (Manager Silvio Berlusconi).

Spillere utenfor politikken. Dette er en meget interessant oppstilling, men den har nesten bare med spillere som har hatt politisk betydning uten selv å ha vært med i politikken. Walter Tull var den første svarte profesjonelle utespilleren i engelsk fotball (keeperen Arthur Wharton var den første svarte profesjonelle spilleren). Matthias Sindelar var en meget god østerriksk spiller som nektet å spille landslagsfotball for Hitler-Tyskland. Disse har hatt politisk symbolkraft, men de var aldri politisk aktive. George Weah var presidentkandidat for Liberia i 2005 og fikk flest stemmer i den første valgomgangen – men tapte mot Ellen Johnson Sirleaf. Han har litt politisk innflytelse gjennom sitt parti Congress for Democratic Change (CDC). Men han er altså ennå ikke folkevalgt.

Bin Laden på laget? I e-postutveksling med Simon Kuper i 2005 foreslo jeg på spøk Osama bin-Laden, fordi han hadde en lovende keeperkarriere. Kuper mente dette var et morsomt forslag, men mente at Channel 4 ikke ville godta en av verdens mest hatede menn på den politiske elleveren. Moralske verdier var for dem et kriterium. Dette preger også menigmanns diskusjon av for eksempel verdens beste fotballspiller. Misliker du Maradonas narkotikabruk og lett usympatiske fremferd er du mer villig til å kåre Pele eller Messi som tidenes beste spiller enn Maradona. Selv om det ikke har noe med fotball å gjøre…

Sosialt engasjement. I år har New York Times-journalisten William C. Rhoden (igjen) prøvd å definere hvem som er de største svarte idrettsutøverne gjennom tidene, og han har lansert noen kriterier for hvordan man skal lage slike kåringer. Rhoden – forfatteren bak den meget leseverdige boka ”40 Million Dollar Slaves” - mener at Muhammed Ali og Tommie Smith har langt mer å fare med enn for eksempel Tiger Woods og Michael Jordan. De to førstnevnte har vist et sosialt ansvar og kjempet for de svartes rettigheter, mens de to andre aldri har fremhevet sin bakgrunn, men kun tenkt business. Eller som Rhoden sier: ”there is more to greatness than stats and championships.” Dette er en vanskelig diskusjon – hvor mye skal det utenomsportslige telle?

Russisk vri. I forkant av Norges fotballandskamp mot Italia på Ullevål 4. juni 2005 var jeg sammen med den russiske historikeren Jurij Lukosiak (og min far) på Håndverkern i Oslo for å diskutere oss fram til tidenes beste idrettsutøvere. Lukosiak er ingen hvem som helst. Han er den offisielle historikeren til det russiske fotballforbundet, han er en lidenskaplig Zenit St. Petersburg-supporter og har blant annet hatt ansvaret for å bygge opp Petersburg-klubbens fotballmuseum. Han er også en av de fremste ekspertene på italiensk fotball. Hans høydepunkt under Oslo-besøket var nok da han fikk en Vålerenga-drakt med Erik ”Panzer” Hagen på ryggen (han spilte i Zenit på det tidspunktet). Mitt var da han lekset opp for meg og min far hvem og hvorfor forskjellige idrettspersonligheter var de beste: jeg hadde ikke hørt om en eneste en. Her var det ballettdansere, sjakkspillere, turnere og kunstløpere – alle hadde vært mot kommunisme, de var estetikere og levde et sunt og godt liv. Ikke i min bane, men et godt eksempel på at vi hadde helt forskjellige kriterier og bakgrunn. Ikke bare hadde vi forskjellig syn på hva man skulle dømme idrettsutøvere etter, men også hva som er idrett.

Kriterier for ekte idrettspolitikere. Her er et forslag til kriterier for rangering av de mest innflytelsesrike politikere med idrettsbakgrunn.

1. Du må ha vunnet noe som idrettsutøver på nasjonalt eller internasjonalt nivå
2. Du må være valgt politiker ETTER at du har utrettet noe på idrettsbanen
3. Du må ha hatt en fremtredene plass som politiker

Disse kriteriene utelater da politikere som:

- Boris Jeltsin (Sovjetunionen/Russland) som var en habil volleyballspiller på regionslandslaget, men har ikke vunnet særlig med titler
- Idi Amin (Uganda) som var Vest-Afrika-mester i lett tungvekstboksing. Han ble ikke valgt som president, men tok over i et militærkupp.
- Fidel Castro (Cuba) som var en habil baseballspiller og kunne gjort en karriere i MLB. Han ble heller aldri valgt som leder for Cuba.
- George W. Bush (USA) som var en ivrig baseballspiller, men gjorde det aldri til noe stort.
- Kim Il-Sung og Kim Jong Il (Nord-Korea) som har satt alle rekorder og vunnet det meste i idrett ETTER at de ble statsledere(!)

Ti på topp. Her er ti-på-topp-listen over idrettstjerner som har fått politisk makt:

I. George Bush Sr. – kaptein på Yales collegelag i baseball som vant det nasjonale mesterskapet i 1947/amerikansk president 1989-93.

II. Gerald Ford – to nasjonale mesterskap i amerikansk fotball for University of Michigan (1933/1934)/amerikansk president 1974-1977.

III. Arnold Schwarzenegger – 6 ganger Mr. Olympia/guvernør i California 2003-2010.

IV. Gianni Riveri – mer enn 500 kamper for AC Milan, 60 landskamper for Italia og EM-vinner for Italia/Valgt inn i det italienske parlamentet i 1987 og nå representant i EU-parlamentet.

V. Jack Kemp – 7 ganger på All-Star-laget i AFL/kongressmann 1971-1989 for New York, minister under George Bush Sr. og visepresidentkandidat i 1996.

VI. Bill Bradley – Basketball Hall of Fame etter spill for New York Knicks/senator for demokratene i NewJersey 1979-1997 og to forsøk på å bli presidentkandidat.

VII. Manny Pacquiao – har verdensmestertitler i syv vektklasser i boksing og utnevnt til tiårets beste kampsportutøver/ble valgt inn i det filipinske parlamentet i 2010 og blir spådd en lysende politisk karriere.

VIII. Sebastian Coe – fire olympiske medaljer (to gull) på mellomdistanse og åtte utendørs og tre innendørs verdensrekorder/valgt inn i det britiske parlamentet i 1992 (en periode) og er i dag leder for London-OL.

IX. Menzies Campbell – britisk hundremeterrekord fra 1967 til 1974 og OL-deltager i Tokyo 1964/valgt inn i det britiske parlamentet i 1987 og leder av det britiske Liberal-demokratiske partiet fra 2006 til 2008.

X. Oleg Blokhin – Kåret til Europas beste fotballspiller i 1975. Tidenes toppskårer i sovjetisk fotball og flest landskamper for Sovjetunionen/to ganger valgt inn i det ukrainske parlamentet med ungdomspolitikk som spesialfelt.

Outsidere:

XI. Imran Khan – tidenes beste pakistanske cricketspiller og verdensmester for Pakistan i 1992/eneste parlamentsmedlem for sitt parti PTI, men ønsker presidentmakt.

XII. Garry Kasparov – Verdensmester i sjakk 1985-2000/viseformann i det russiske partiet ALL RUSSIA CIVIL CONGRESS, men ikke folkevalgt, ennå.

XIII. George Weah – Kåret til verdens, Europas og Afrikas beste fotballspiller og har flere seriegull for AC Milan/søker presidentvervet i Liberia.

XIV. Pele – av mange kåret til verdens beste fotballspiller og er verdensmester for Brasil/sportsminister i Brasil, men ikke valgt politiker.

XV. Dawn Fraser – en av tidenes beste australske kvinnelige idrettsutøvere med fire OL-gull i svømming/uavhengig representant i parlamentet i New South Wales.

XVI. Miriam Blasco – gullmedaljevinner i judo for Spania i Barcelona-OL/Representant idet spanske parlamentet for Partido Popular.

Amerikanere og menn. Denne listen har to klare trekk. Det er mange amerikanere på listen. Min liste er selvfølgelig farget av min beskjedne kunnskap om idrett og politikk, men jeg tror allikevel listen viser at idrett er en mer akseptert karrierevei og fritidssyssel i USA enn i andre deler av verden. For det andre er det ingen kvinner. Kvinner kjemper ennå en kamp for å få like mye anerkjennelse som menn både i idretten og politikken. På denne lista blir det derfor dobbelt vanskelig.

Norsk liste? Det er også vanskelig å finne innflytelsesrike politikere i Norge med idrettsbakgrunn det er noe å skryte av. Her er noen kandidater:

I. Helge Sivertsen – norsk mester i diskos 1934 og 1935 og representert Norge i OL i Berlin/ Sivertsen var statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet 1947-56, kirke- og undervisningsminister 1960-63 og 1963-65. Han satt i Arbeiderpartiets sentralstyre 1969-77.

II. Einar Førde – Stortingsrepresentant for Oslo 1969–1989 (Akershus 1981–1985), Parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1986–1989, Kirke- og undervisningsminister 1979–1981, Nestleder i Arbeiderpartiet 1981–1989/NM-gull for seniorer på 4x400 meter stafett fra 1961 og tok sølv på 1500 m i 1963. Samme år vant han også samme distanse under Nordisk juniormesterskap.

III. Arne Sunde - deltok under sommer-OL for Norge i 1912 i Stockholm med 6. plass i skyting, lagkonkurranse i armégevær som beste resultat/ justisminister 1930–1931 og 1933–1935, medlem av eksilregjeringen i London 1940–1945 og Norges FN-ambassadør 1949–1952.

IV. Gunnar Gundersen - har vunnet norske og nordiske mesterskap i svømming og deltok i de olympiske leker 1976/har vært innvalgt på Stortinget fra Hedmark siden 2005

Hansken er kastet. Lister som dette er alltid tvilsomme. Hvem ville du ha tatt med? Andre kriterier? Jeg utfordrer deg!!!

Vekten av ord

2011-08-18T08:22:00.006+01:00

Linjeskifte? De fleste politikerne har sagt at hendelsene denne sommeren bør få konsekvenser for ordbruken i politikken. Det bør den også få for ordbruken i idretten og i omtalen av idrett.

Sommerens katastrofe. Bomben i regjeringskvartalet og henrettelsene på Utøya er kriminalitet av verste sort. Hendelsene kan beskrives som katastrofe og tragedie. 77 er drept i terrorudåden (69 på Utøya, 8 i Oslo sentrum) og 90 er skadet (66 skadet på Utøya, 30 skadet i Oslo sentrum). Mange familier er rammet og mange lokalsamfunn har mistet håpefulle og samfunnsengasjerte ungdommer – ungdommer som ønsket å utrette noe i et fritt og demokratisk Norge. Mange idrettslag har også mistet ledere eller utøvere. I tiden etter 22/7 har idretten vist at den kan samle lokalsamfunnet. Mange idrettslag har aktivt hjulpet etterlatte og pårørende, og det har vært mange minnemarkeringer på norske idrettsbaner – blant annet med ett minutts stillhet. I den sammenheng kan det være verdt å reflektere over vekten av ord.

Sinnsyk. I Aftenposten i februar var det en artikkel om fy-ord i norsk idrett. I artikkelen ønsket blant annet Erlend Hem ved Olympiatoppen ordet sinnsyk ut av vokabularet til norske idrettsutøvere. Hem har en fortid i psykiatrien og han vet hva begrepet faktisk innebærer. Jeg mener at begrepene katastrofe og tragedie også må brukes med varsomhet. Det understreker sommerens katastrofale og tragiske hendelser.

Katastrofer. I bokmålsordboka – som de fleste burde ty til med jevne mellomrom – står det at katastrofe betyr ”omfattende ulykke, ulykkelig hending, sammenbrudd” og at tragedie betyr ” ulykke eller katastrofe”. Ulykker og tragedier kan være naturskapt og menneskeskapt. Tidligere i år var vi vitne til jordskjelv og tsunami i Japan og i sommer har vi opplevd terror av verste sort i Norge. Den første katastrofen var naturskapt, den andre menneskeskapt. I idretten har vi opplevd katastrofer av begge merker – enten flyulykker med fotballag eller massedødsfall på tribuneplasser. Dette er katastrofer og tragedier.

Bagateller. Men ofte bruker vi disse begrepene når vi ikke burde. Tv-reporter og Arsenal-supporter Dag Solheim uttalte for ikke lenge siden (og etter 22/7) at det er en katastrofe hvis Fabregas og Nasri blir solgt fra Arsenal; midstopper på Sarpsborg 08 Ole Heieren Hansen mente det var en katastrofe å slippe inn 5 mål mot Brann; Usain Bolt mente løpet hans på Bislett i år var en komplett katastrofe; og under ski-VM gikk Hellner på katastrofe-ski, i følge Dagbladet. Hensikten er ikke å henge ut disse personene, men å peke på et generelt problem – ukritisk bruk av sterke ord. Det er ingen tragedie at alle disse beskriver sin virkelighet som en katastrofe, ei heller er det katastrofer det er snakk om!

Vekten av ord. Vekten av ord er forskjellig og bruk av begrepet katastrofe bør forbeholdes begivenheter som virkelig er tragiske. Proporsjoner er viktig, og så lenge det ikke er snakk om død og store ulykker skal man være forsiktig med å bruke sterke ord på det som egentlig er bagateller. Det har vi blitt minnet om denne sommeren!

Berserker og London-OL

2011-08-09T14:07:00.008+01:00

Boris Johnsons omdømmeproblem. London-ordfører Boris Johnson måtte motvillig avbryte ferien for å håndtere gatevolden som herjer Londons gater. I disse dager har London-ordføreren mange hensyn å ta: han må raskt sørge for at volden tar slutt, han må sette i gang tiltak som hindrer at slike gatekamper gjentar seg og han må sørge for at disse kampene ikke går ut over London-OL. Når det gjelder London-OL har Boris Johnson både et omdømmeproblem (vil folk droppe og dra til OL i frykt for opptøyer neste sommer?) og han har et organisatorisk problem (hvordan sørge for at dette ikke skjer i London neste juli?).

Twitter-bakrus. Men dette dreier seg også om omdømmet til ordføreren selv. I starten tok han ikke volden på alvor. Fra sin parasollplass i Italia sendte han ut twitter-meldingen: ”Grateful to the community for all their help. Violence and destruction will achieve nothing" (tidlig 8. august). Den bar ikke mye preg av å ville senke prosecco-glasset. Bakrusen må allikevel ha kommet raskt siden han bare et par timer senere sendte ut en ny melding der det sto: ”Heading to the airport. Back in London tomorrow lunchtime. This mindless violence must cease" (litt senere 8. august). Nå venter 16000 politifolk og resten av Londons befolkning på at på at lysluggen skal ordne opp. Man kan kanskje tvile litt når man vet at hans klengenavn på Eton var the Berserker…

Alt er OL. OL-spøkelset har preget all politikk i London de siste syv årene. Pengebruk, politiressurser, byplanlegging, husprosjekter, fattigdomsbekjempelse, utdanningspolitikk osv. knyttes på en eller annen måte til OL. Og alvoret har for alvor startet. Denne uken starter prøve-OL. I morgen er 200 OL-delegater på plass for å se sandvolleyball. Lørdag skal prøveøvelsene i sykkel foregå. Og slik er det planlagt at dagene skal gå, om prøveøvelser ikke blir omberammet slik landskampen mellom England og Nederland og flere cupkamper i fotball er blitt. Det kan gå fra prøveøvelser til prøvelser…

Terror og terrorisme. Sikkerhetsopplegget til OL må ta hensyn til mange ting. Under prinsebryllupet i april fikk man testet samband, beskyttelse av dignitære personer og håndteringen av fredelige menneskemasser. Under bryllupet var det ca 5000 politifolk i gatene, helikoptere overvåket sentrale deler av London og terrorberedskapen var høy. Både politiressurser og militære komponenter var involvert. Under gatekampene setter man inn 16000 politifolk mot en mer ukontrollerbar trussel: ungdom som går amok. Dette er terror, men ikke terrorisme. Hvor godt er London forberedt på dette?

Blackberry har skylden? De verste urolighetene har skjedd i bydelen Hackney – en av fem offisielle OL-bydeler og bare noen kilometer fra OL-parken. En del av arven etter OL skal være byfornying blant annet ved at deltagerlandsbyer og andre husvær skal bli vanlige boliger etter OL. Med Boris Johnson i spissen har London laget en liste over ”100 great things about the Games”. Punkt nummer 34 ble sendt fra Boris Johnsons twitter-konto 1. august. Der står det: ”2800 new homes being built on the #OlympicPark with room for 8000 more. No.34 of 100 great things about the #Games”. Dette har ikke pøbelen fått med seg? Noen skylder den tilsynelatende uhåndterlige situasjonen på at pøbelen kommuniserer gjennom Blackberry Manager og ikke twitter. Kanskje derfor har de heller ikke har fått med seg Boris Johnsons glade budskap.

Berserkens utfordringer. IOC har sagt at de ikke er bekymret for OL-sikkerheten. Nå er det opp til Boris Johnson å overbevise byens borgere, IOC og de tilreisende neste år om at det ikke er noe å frykte. Og så må han sørge for at OL går riktig for seg. I mellom der kommer kanskje en ny finanskrise…

Stolt av Nagasaki-bomben

2011-08-08T12:11:00.004+01:00

Hiroshima og Nagasaki. Bombingen av Nagasaki 9. august 1945 markerer slutten på den andre verdenskrig. I ettertid har det vært en kontinuerlig debatt om atombombene over Hiroshima (6. august 1945) og Nagasaki var riktig og/eller nødvendig. For de fleste er disse atombombene et mørkt kapittel i verdenshistorien. Men ikke for Richland Bombers. Laget som siden 1972 har hatt atomskyen fra Nagasaki som logo!

Hanfords vekst og fall. Richland High School (tidligere Columbia High School) ligger i staten Washington i USA og har som slagord ”Home of the Bombers”. Bakgrunnen for logoen og slagordet er både spesiell og kontroversiell – det kommer fra plutoniumproduksjon, bombefly og Nagasaki-bomben. I 1943 ble det i Hanford – nabobyen til Richland – opprettet et atomanlegg for produksjon av plutonium, plutonium som ble brukt i bomben som ble sluppet over Nagasaki 9. august 1945. Reaktorene i Hanford ble bygget på elleve måneder og det førte til en formidabel befolkningsvekst i Hanford – fra noen tusen til over femtitusen innbyggere. På et tidspunkt hadde Hanford det nest største innbyggertallet i staten Washington – bare Seattle hadde flere innbyggere. Og de fleste av dem var bosatt i ca 4300 trailere i og rundt Hanford, en by som var lukket for allmennheten. Da krigen var slutt ble Hanford en forlatt by, mens Richland, der mange hadde bosatt seg i Hanfords vekstperiode, ble et vekstområde. Hanford-reaktorene var i drift under hele den kalde krigen og sto for ca 2/3 av den amerikanske plutoniumproduksjonen. I dag holder man fortsatt på med oppryddingsarbeid og reaktoren er åpnet for turister.

Day's Pay. Det har vært mye debatt om hvorfor skolen og laget har fått navnet Bombers. En forklaring – som har vært mest brukt – er at den er oppkalt etter B-17-bombeflyet Day’s Pay. Etter D-dagen i Normandie kom arbeidere på Hanford-reaktoren på ideen om at alle som jobbet der skulle gi en dagslønn for å kjøpe et bombefly til det amerikanske luftforsvaret. Innsamling av dagslønner bidro til innkjøp av Day’s Pay fra Boeing i Seattle, og til storstilt overrekkelsesseremoni 23. juli 1944. Flyet var i aktiv tjeneste i åtte måneder og hadde til sammen 67 bombetokt over Europa. Men flyet var ikke med i bombingen av Nagasaki. Det var det B-29-bomberen Bock’s Car som sto for.

Atombombe. Den andre forklaringen er at navnet kommer fra atombomben som ble sluppet over Nagasaki og som hadde plutonium fra Hanford-reaktoren. Det er denne forklaringen som historikerne mener er den korrekte. Klengenavnet til Columbia High School (senere Richland High School) var Beavers i perioden mellom innkjøpet av bombeflyet og bombingen av Nagasaki. Beavers ble byttet med Bombers på høsten 1945 – til ære for atombomben og dens innsats for verdensfreden OG for velstanden i Richland! I dag er det ikke like mye velstand i og rundt reaktoren. Oppryddingene etter atomproduksjonen er den største i verdensmålestokk og kommer til å koste ca 80 milliarder dollar fordelt over en periode på 40 år (arbeidet startet for over 20 år siden). Mange tusen mennesker har også gått til sak mot myndighetene fordi de mener at de har fått skader på grunn av plutoniumsproduksjonen.

Atomsky som logo. Selv om skolen brukte atomskyen som logo og Bombers som klengenavn allerede i 1945 innførte ikke skolens fotballag logoen før i 1972. Men logoen preger fortsatt drakta selv om den kalde krigen er over. Til tross for gjentagende protester mot en logo som glorifiserer en av verdenshistoriens verste massakre har skolen ikke ville bytte ut logoen. Det ligger for mye lokalhistorie i den! Når japanere og andre markerer de forferdelige hendelsene i august 1945 kan det hende vanlige amerikanere i Richland og Hanford sitter og drikker det lokale ølet Atomic Amber, Atomic Ale eller Half-life Hefeweisen samtidig som de heier på det lokale fotball – GO Bombers, GO! Den enes død, den andres fotballag!

IOCs diplomatiske evner

2011-07-12T10:12:00.003+01:00

Opptur. Denne måneden har vært en eneste opptur for IOC. Ikke bare kommer den mektige OL-komiteen godt ut sammenlignet med et skakkjørt FIFA, IOC har også drevet diplomati på høyt politisk nivå. Med sin sterke merkevare OL, sin sterke posisjon i FN, og sin sterke makt overfor de som søker OL, er IOC i ferd med å feste grepet som en sentral aktør i internasjonal politikk. Hvor skal dette ende?

Nord- og Sør-Korea. Valget av PyeongChang som arrangør av vinterlekene i 2018 var ikke overraskende, og det er flere grunner til at de endelig gikk av med seieren. Dette var det tredje forsøket til den sørkoreanske byen. Frans Beckenbauer har – i skuffelsen over at München ikke vant – hevdet at sørkoreanerne fikk OL på grunn av sympati. Det er en slagen manns analyse. Søknader blir som regel bedre og bedre, jo flere ganger man skriver den. Det gjaldt også for PyeongChang. PyeongChangs presentasjon i Durban var uten tvil den beste og markedspotensialet til vintersport i Asia er svært stort sammenlignet med Europa. Det var hovedgrunnene til at de fikk flertall i første valgrunde. Men det er også et tilleggsmoment av langt større dimensjoner enn vintersport som gjør at potensialet til PyeongChang er stort. Kanskje kan vinter-OL bidra til å forsone Nord- og Sør-Korea?

Da PyeongChang søkte OL i 2014 fikk de åpent støtte fra Nord-Korea. Som et ledd i søknaden drev de også idrettsutveksling med nordkoreanerne. Kanskje la de den gangen for mye vekt på forsoning og for lite på selve arrangementet? I år så det ut som strategien var riktig. Det har hele tiden vært viktig for sørkoreanerne å bygge seg opp som merkevare. Et problem har vært navnelikheten med den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang. Problemet ble løst med at man skrev inn en stor C midt i navnet - PyeongChang. Samtidig er det vanskelig å fjerne seg helt fra de politiske realitetene siden Gangwon-provinsen – der OL skal være – er delt mellom Nord- og Sør-Korea. Det gjør forsoningsproblematikken svært spesiell.

IOC har siden OL i Tokyo forsøkt å forsone de to koreanske fiendene. I forkant av OL i Seoul i 1988 forhandlet man om å arrangere noen øvelser i Nord-Korea, i Sydney 2000 og i Athen 2004 marsjerte de to landene sammen inn under åpningsseremonien, og i forkant av Beijing forhandlet de om å delta under samme flagg (noe som mislykkes). Så langt har IOC ikke greid å forsone Nord- og Sør-Korea på idrettsbanen. Kanskje greier de det denne gangen? I følge IOCs charter er det kun én by som kan arrangere OL. Lemper de på dette kravet i 2018 kan veien til Nobels fredspris være kort…

Midtøsten. Under møtet i Durban der PyenongChang ble valgt som OL-by sa Pere Miro, IOCs direktør for forbindeler mellom nasjonale olympiske komiteer at en israelsk delegasjon snart var på vei til Ramallah på Vestbredden for å følge opp avtalen som ble inngått mellom Israel og Palestina i januar i år. Avtalen dreier seg om samarbeid foran OL i London neste år. Dette samarbeidet skal ikke bare føre til best mulig OL-deltagelse for de to fiendene , men også til at de skal delta i middelhavslekene i Tyrkia i 2013.

Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. er ikke ofte israelere drar til Vestbredden i offisielt ærend. Det gjør de nå, takket være IOC.

Nord-Korea-Japan. 14. juli skal det være møte i det asiatiske olympiske råd (Olympic Council of Asia) i Japan. På grunn av kjernevåpentestingen til Nord-Korea har Japan siden oktober 2006 vært stengt for nordkoreanere. Nå ser det ut som den japanske regjeringen kommer til å gi det nordkoreanske IOC-medlemmet Chang Ung visum for å delta på møtet i det asiatiske olympiske råd. I så fall er det første gang at en offisiell representant fra Nord-Korea kommer på besøk til Japan siden viseutenriksminister Kim Kye Gwan var på besøk i 2006. Chang er offisielt invitert av den japanske OL-komiteen og det japanske idrettsforbundet. Skulle han slippe inn i Japan viser det at idrettsorganisasjoner kan være en viktig kanal for diplomati som også politikere kan dra nytte av. Og midt i dette står IOC.

Sør-Sudan? IOCs internasjonale rolle illustreres ofte med at det er flere medlemsland i IOC enn det er i FN. Under lekene i Beijing var 204 (av 205) land representert, mens det er 192 land med i FN. Siden OL i Beijing har imidlertid IOC mistet ett medlem: De nederlandske attiller. Grunnen er simpelthen at den politiske enheten er oppløst. Under OL i London får utøvere fra Attillene enten delta under OL-flagget, for Nederland eller Aruba. Samtidig har det kommet en fersk stat på det politiske kartet: Sør-Sudan. For å danne en nasjonal olympisk komité må man anerkjennes av minst fire internasjonale idrettsforbund, og det er først når man har etablert en nasjonal olympisk komité at man kan delta i OL. Tiden er knapp for den ferske staten til å få anerkjennelse av fire forbund, og mange mener at Sør-Sudan ikke kvalifiserer til OL-deltagelse før Rio i 2016. Samtidig vet vi at IOC tidligere har gitt dispensasjon for både Palestina og Øst-Timor for å delta i OL. Skulle IOC gi Sør-Sudan et ”wild card” i OL neste år garanterer jeg at den sørsudanske troppen definitivt vil få mest applaus på åpningsseremonien. En applaus for IOC rolle i internasjonal politikk.

UEFAs politiske krumspring

2011-07-08T09:18:00.005+01:00

Politisk seeding. Trekningen av gruppene til fotball-VM i Brasil i 2014 skjer 30. juli. Alle fotballinteresserte lurer spent på hvilke lag som havner i samme pulje. Seeding-systemet gjør at lag fra samme seeding-nivå ikke møter hverandre. Men denne gangen har FIFA også bestemt at visse lag ikke skal møte hverandre av politiske grunner. Etter henstilling fra UEFA vil FIFA legge opp trekningen slik at Russland og Georgia ikke møter hverandre og at Armenia og Aserbajdsjan unngår tvekamp på fotballbanen. Hvor smart er det?

Skille fotball og politikk. Da UEFA trakk kvalifiseringsgruppene til fotball-EM i 2012 sørget de for at Russland og Georgia og Armenia og Aserbajdsjan ikke kom i samme grupper. I tillegg sørget de for at Tyrkia og Armenia ikke møtte hverandre. Da UEFA-sjef Michel Platini ble kritisert for å blande sammen fotball og politikk i EM-trekningen kontret han med å si at UEFA gjorde dette nettopp fordi de IKKE ville blande fotball og politikk. Også i denne saken kommer det an på øynene som ser…

Armenia og Aserbajdsjan. Det er ingen tvil om at det er politiske betent mellom fotballnasjonene UEFA og FIFA ønsker å skille fra hverandre. Armenia og Aserbajdsjan har på grunn av krigen mellom de to statene i 1992-1994 og den pågående konflikten om Nagorno-Karabakh ikke diplomatiske forbindelser. Dette har også skapt problemer på fotballbanen. I kvalifiseringen til fotball-EM i 2008 var de to lagene i samme kvalifiseringsgruppe, men de spilte ikke mot hverandre angivelig fordi Aserbajdsjan ikke ville spille bortekampen i Jerevan og Armenia ikke ville flytte kampen til nøytral grunn. Det er slike konflikter UEFA ønsker å unngå ved å skille de to landene fra hverandre i VM-kvalifiseringen.

Russland og Georgia. Konflikten mellom Russland og Georgia er mer intrikat. Siden Sovjetunionens fall har de to landene vært i konflikt om Sør-Ossetia. Dagens tilspissede situasjon startet da de to landene gikk til krig mot hverandre på åpningsdagen av OL i Beijing i 2008. På den måten brøyt begge landene den olympiske våpenhvilen, som begge hadde skrevet under på, og de skapte samtidig noen flere politiske poenger under lekene. Krigen førte til at Georgia måtte spille den første hjemmekampen mot Irland i kvalifiseringen til fotball-VM i 2010 på nøytral grunn (i Tyskland). I 2010 forsøkte Georgia å kaste Russland ut av FIFA, men med tildelingen av fotball-VM til Russland i 2018 fikk så vi at slike forsøk er fåfengte. Vinter-OL i 2014 er en tilleggsfaktor i konflikten mellom Russland og Georgia. Sotsji-OL foregår i nabolaget til Georgia og det er ventet et vanvittig sikkerhetsoppbud blant annet på bakgrunn av konflikten mellom de to landene.

Presedens? Det er god grunn til å tro at det ville blitt politiske protester og markeringer skulle landene som FIFA nå vil skille fra hverandre ha spilt mot hverandre. Russland har de siste årene vært plaget med fotballvold særlig mot mennesker fra Kaukasus og det er stadig protester mot Russland i Georgia, og forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan kan vel aldri bli hjertelig. Allikevel kan man stille spørsmål om FIFA og UEFA gjør det riktige ved å skille de politiske fiendene fra hverandre. For det første kan det skape en presedens for en økning i antall unntak når kvalifiseringstrekninger skal foregå. Det er mange konflikter i verden og skal man begynne å ta hensyn til alle disse kan man etter hvert bli svært uoversiktlig. Det vil i så fall stride mot fair play og det kan åpne opp for manipulering av trekningene – utover den etablerte seedingen. For det andre kan det hende at FIFA og UEFA går glipp av en mulighet til å vise fotballens forsonende kraft. To eksempler med to av landene som er nevnt her kan illustrere et slikt poeng.

Fotball og visum. Etter Litvinenko-skandalen i 2007 ble forholdet mellom Storbritannia og Russland svært anspent. Året etter kom Zenit St. Petersburg til finalen i Europa-ligaen. Finalen gikk i Glasgow mot Glasgow Rangers og det store innrykket av russiske supportere til Storbritannia gjorde at britene måtte lempe på visumkriteriene for russere. Like etter spilte Chelsea og Manchester United Champions League-finale i Moskva. Det førte til at Russerne dempet reaksjonene etter Litvinenko-saken og forenklet visumreglene for supporterne fra disse landene. Fotball skapte med andre ord normale forhold mellom land i diplomatisk knipe.

Armenia og Tyrkia. I VM-kvalifiseringen til VM i Tyskland i 2010 var Armenia og Tyrkia i samme kvalifiseringsgruppe. I Europa er de to landene på den verste enden av konfliktskalaen. Hovedgrunnen er at Tyrkia nekter for folkemordet på armenerne i 1915, en fornektelse som gjør at Tyrkia for eksempel ikke kan bli medlem av EU. VM-kvalifiseringskampene mellom de to landene ble brukt av de to landene som ramme for forsoning. Da de to lagene møttes i Jerevan i september 2008 var den tyrkiske presidenten på tribunen og i returkampen i Bursa i Tyrkia i oktober 2009 stilte den armenske presidenten opp. Her blandet man fotball og politikk, men med positivt fortegn.

Mest konflikt i Europa? Vi er ikke vant til å høre store diskusjoner fra FIFA-møter og kongresser. Det blir spennende å høre om noen protesterer på den politiske seedingen FIFA har lagt seg på denne gang? Det er verdt å merke seg at det kun er UEFA som har ønsket politisk seeding i denne kvalifiseringen. Ingen av de fem andre regionale føderasjonene har ønsket unntak fra regelen. Betyr det at det er fredelig i resten av verden?

Hvordan stoppe fotballpøbler?

2011-07-05T13:06:00.003+01:00

Angrep i Bergen. Etter at pøbel angrep en buss med Stabæk-supportere i Bergen i helgen har diskusjonen om hvordan man skal få bukt med risikosupportere blitt en medie- og politikersak. Det ropes på lovendringer og strenge staffer for utskuddene i norsk fotball. Men det må mer til for at man skal greie å stoppe et problem som er i urovekkende vekst og som i for eksempel Sverige har blitt et stort problem i flere idretter. Vi får håpe at dette blir noe mer enn en agurksak.

Etterpåklokskap. Da jeg for noen år siden veiledet en student på Politihøgskolen om temaet risikosupportere ble den framsynte studenten møtt med skuldertrekk og kvikke kommentarer – risikosupportere var ikke et problem i Norge og det var derfor ikke behov for særskilte tiltak for denne gruppen. Mange av problemstillingene som ble framsatt i hans studie er sørgelig aktuelle i dag og det er dumt at mange av forslagene til tiltak ikke ble tatt på mer alvor. Masteroppgaven kan du lese her. Basert på samtaler med politiet og forskjellige fotballklubber, og arbeidet til politistudenten er det min oppfatning at det ikke kun er populistiske ytringer om lovendringer som må til for å stoppe voldstendensene i norsk fotball. Det viktigste er at klubber og politimyndigheter kontinuerlig jobber sammen og at arbeidet er systematisk.

Risikosupportere. Risikosupporter er en samlebetegnelse på flere forskjellige bråkmarkerkulturer. De klassiske Hooligans kler seg i supporterutstyr og tar gjerne en slåsskamp med sine motstandere både på og utenfor banen. Motsatsen var de danske Rooligans som spredte glede og humor på 1980-tallet. Ultras har tradisjonelt prøvd å dominere det som skjer inne på stadion, men har i enkete miljøer også hatt en politisk brodd. Casuals ikler seg dyre merkeklær og satser på organiserte og uorganiserte kamper. Organiseret kamper mellom casualsgrupper kan noen ganger ta form av napoleansk krigføring ved at man avtaler antall kamphaner og kampplass. Den urorganisert slossingen kan ta form av happy-slapping, dvs. umotivert vold mot tilfeldige. Casuals-kulturen ble skapt i England på 1970-80-tallet av hooligans som ønsket å skjule sin klubblojalitet for politiet og av moteimpulser for engelske fans som var på Europa-turne med fotballaget sitt. Kategoriene er flyttende og etter hvert har man fått baby-casuals og hangarounds som ikke er interessert i fotball, men som bruker fotball som en arena for kun å slåss og lage kvalm.

Rekruttering. Miljøene med flest risikosupportere i Norge i dag finner vi i Vålerenga, Brann, Lillestrøm og Fredrikstad. I tillegg finner vi gryende miljøer i Start, Viking og Rosenborg. De farligste tendensene finner vi i casualsmiljøene. Det som gjør disse miljøene særlig utfordrende er at det nå foregår er generasjonsskifte, spesielt i VIF og Brann. Tendensen er at nyrekrutterte unggutter i større grad enn tidligere har en kriminell bakgrunn før de entrer fotballarenaen og kommer inn i causalsmiljøet. Et annet trekk er at andre kriminelle miljøer er i ferd med å infiltrere casualsene for å rekruttere og dra nytte av dem i sin kriminelle virksomhet. Eksempler eksterne grupper er Norwegian Defence League og forskjellige MC-miljøer.

Bedre politi. Politiets tilnærming til problemet varierer fra sted til sted, men det foregår en viss grad av koordinering. Det arrangeres årlige møter for forskjellige politikontor med ansvar for fotballklubber høyt opp i seriesystemet for å skape en felles forståelse for problematikken; Politidistriktene melder hvert år inn sine erfaringer til Kripos som skriver en nasjonal situasjonsbeskrivelse av problemet. Her pekes det på svakheter, styrker og konkrete tiltak som bør iverksettes. Men politiet kan gjøre mer for å bedre samarbeidet på tvers av politidistrikter og å øke forståelsen av supporterkulturen – blant annet ved å gjøre flere studier av hva slags fenomen det er vi egentlig snakker om.

Bedre klubber. For få bukt med problemet kan klubbene gjøre en sterkere innsats. Her er tre mulige tiltak:

For det første kan klubbene revidere sitt eget sanksjonsreglement slik at alle norske toppklubber har en så lik praksis som mulig. Slik situasjonen er i dag behandler klubbene risikosupportere svært forskjellig. Det kan i seg selv være en kime til trøbbel. I klubber som tar problemet på alvor blir klubbdirektører og sikkerhetssjefer utsatt for trusler, hets og sjikane. Grunnen til det er at reglementene er svært utydelige og dårlig kommunisert til supportermassen. Tiltak mot risikosupportere blir derfor knyttet til enkeltpersoner i de forskjellige klubbene og ikke til et system som gjelder alle klubber. Samtidig bør et felles reglement forankres i de forskjellige supporterklubbene slik at supporterne selv føler et ansvar for at det ikke blir bråk. Dette kan føre til en sunn internjustis og som kan føre til at det i mange tilfeller ikke er nødvendig å involvere politiet.

For det andre kan det etableres et samarbeidsforum i klubber i de øverste divisjonene der klubb, supporterklubb og politiet er representert. God kommunikasjon og involvering mellom disse vil føre til et langt bedre samarbeid enn det vi ser i dag. Det kan føre til en gjensidig forståelse for problemer i forskjellige klubber og kan forebygge problemer på og utenfor banen.

For det tredje kan berørte klubber innføre en mentor-ordning for utestengte risikosupportere. Dette kan være et program som styres av klubben og som er myntet på utestengte risikosupportere som ønsker å komme tilbake. Ved å delta i et slikt program kan risikosupporterne få reduksjon i tiden som utestengt supporter. Et vilkår for en slik tilbakeføring til fotballtribunen kan for eksempel være at man går på kamp med en "mentor" og at supporteren som er på rehabilitering sitter/står på en annen del av tribunen enn øvrige risikosupportere.

Jeg veit at alle disse ordningene blir prøvd ut i Vålerenga og signalene jeg får er at dette virker positivt. Håpet er at flere klubber gjør det samme.

Bedre lovgivning. Bråket i Bergen har startet en debatt om nye lover for å få bukt med supporterproblemet. Politiet kan i dag gripe inn ved bråk og i spesielle situasjoner, men kan ikke utestenge risikosupportere fra arenaene. Dette er noe klubbene må gjøre selv. Det som bør diskuteres er en lovgivning som er strategisk, forebyggende og som påvirker risikosupporterne direkte. Det typiske i dag er at man gir et forelegg på 10-15.000 kroner og så er saken ute av verden. En spesiell lovgivning på dette området må ikke levne noen tvil om hva som møter dem skulle de falle for fristelsen til pøbelstreker. For de fleste risikosupporterne betyr fotballen mye. Lovgivningen bør tydelig signalisere at man ikke har noe på en fotballbane å gjøre hvis man lager bråk. Ved å innføre en slik lovgivning (likt det man for eksempel har i Danmark og England) vil vi kanskje i Norge få redusert aktiviteten i de miljøene vi snakker om og vi kan hindre generasjonsskifter i de mest voldelige miljøene. Det vil også overføre sanksjonsregimet fra klubbene og til politiet og på den måten gjøre det lettere for klubbene å håndtere disse miljøene.

Tre i en. Tiltakene som er skissert over har elementer av dialog, straff og forsoning. Alle elementene må være en del av kampen mot voldelige risikosupportere. Hvis ikke greier vi ikke å vinne kampen mot fotballvold!

Kampen om vinter-OL

2011-07-03T21:25:00.004+01:00

Evig toer? For at tv-selskapene som har kjøpt rettigheter til framtidige vinter-OL skal få fylt tv-flatene sine må noen først få OL. Onsdag 6. juli avgjør IOC hvem som skal arrangere vinter-OL i 2018. Kampen står mellom Pyeongchang (Sør-Korea), München (Tyskland) og Annecy (Frankrike). Pyeongchang stiller opp for tredje gang og mange holder koreanerne for knappe favoritter. Men det er sjelden favoritter går av med seieren!

Kandidatene. De tre kandidatene har gått gjennom mange runder med evalueringer og den siste rapporten ble lagt fram av IOCs evalueringskomité i Lausanne 18. og 19. mai. Rapporten er tydelig på at alle kandidatene er gode kandidater, men at det er forskjell på dem. Det er ikke bare de tekniske kvalitetene som utgjør forskjellen. Støtten blant befolkningen i områdene OL er forskjellig. Den er dramatisk mye høyere i Pyeongchang og Sør-Korea sammenlignet med de to andre kandidatbyene og landene – to til tre ganger så høy. I tillegg har kandidatene slitt med forskjellige problemer i oppkjøringsfasen. München har hatt vanskeligheter med å tilegne seg landområder til OL og det har vært store protester i Garmisch-Partenkirchen mot å avholde alpinøvelsene der; Annecy har hatt mye internt bråk og skiftet ut ledelsen. Begge de europeiske kandidatene får kritikk i evalueringsrapporten for at arenaene ligger for langt fra hverandre. Mange hevder at IOC er lei av lange transportstrekninger slik tilfellet var i Torino og Vancouver. Det taler til Pyeongchangs fordel, som får mye skryt for at det er kort avstand mellom arenaene. Pyeongchang sliter imidlertid med interessen for vintersport i Korea og med sitt forhold til Nord-Korea. På den annen side kan et OL i Asia få fart på skiinteressen og lekene kan brukes som et redskap for forsoning mellom de to koreane.

Toern er best! IOCs evalueringskomité rangerer ikke de tre kandidatene. Det gjør derimot nettstedet GamesBids.com. De har laget en olympisk BidIndex som tar hensyn til 100 forhold. Indeksen sammenligner 2018-kandiatene med byene som har fått tildelt OL tidligere. På denne indeksen er Annecy en håpløs treer, mens Pyeongchang er en hårsbredd foran München. Det er to viktige historiske kjennetegn ved tildelingen av lekene. De som går av med seieren har høye verdier på BidIndex samtidig som de hadde sin høyeste skår den uka lekene ble tildelt. Men kanskje det mest interessante er at tre av de fire siste gangene har søkerbyen som har ligget på andreplass på indeksen gått av med seieren – Salzburg var foran Vancouver for OL i 2010, Paris var foran London for OL i 2012 og Pyeongchang var foran Sotsji for OL i 2014. Unntaket er Rio som ledet hele veien.

Dalende kurve. Pyeongchang har den siste tiden hatt dalende kurve, mens München har hatt en sterk stigning på indeksen. Det kan tolkes på to måter. Rio hadde også en nedgang på indeksen den siste tiden, men dro allikevel i land seieren. Rio hadde ledet hele tiden og var også en soleklar. Noen leser den samme utviklingen for Pyeongchang. Motsatt kan korrupsjonsskandaler i Gangwon-provinsen og i sørkoreansk fotball ha spilt negativt inn og den kan være svært skadelig for koreanerne på oppløpssiden.

Stemmekveg. Det er ikke bare tekniske forhold hos kandidatene, men også interne forhold i IOC som kan avgjøre hvem som drar i land seieren. Under avstemmingen kan ikke delegater som er fra søkerland stemme så lenge hjemlandets kandidat er med i vurderingen. Det er i dag 110 stemmeberettigete IOC-representanter. 7 av disse kommer fra de tre landene (2 fra Tyskland, 2 fra Sør-Korea og 3 fra Frankrike (inkludert prins Albert av Monaco)). Skulle Annecy ryke ut først blir det et spenningsmoment om Annecy-stemmene går til i neste valgomgang og hvem de franske delegatene stemmer på. I tillegg til de syv som ikke kan være med i første avstemmingsrunde uteblir også den tidligere FIFA-presidenten – og IOC-medlemmet – Joao Havelange fordi han er under etterforskning for korrupsjon. Dermed er det 102 stemmeberettigede ved første avstemmingsrunde. En av de ivrigste ved slike avstemminger nygifte fyrst Albert av Monaco. Det ryktes at han etter en tredagers bryllupsfest er på vei til Sør-Afrika på bryllupsreise. Om det er for å reise til hjemlandet til sin nyblivne kone eller om det er for å avgjøre hvem som skal få OL i 2018 vites ikke. Skulle han i bryllupsrus hoppe over IOC-sesjonen blir det bare 109 stemmeberettigete i Durban på onsdag.

Europa mot Asia. Nicolas Sarkozy kommer ikke til Durban for å promotere Annecy. Forbundskansler Angela Merkel har meldt sin ankomst for å gi sine støtteerklæringer til München og den sørkoreanske presidenten Lee Myung-bak skal gjøre det samme for Pyeongchang. Dette er en kamp mellom Europa og Asia og skulle Asia gå av med seieren vil det gi Europa sterke kort på hånda neste gang vinter-OL skal deles ut. Det har sikkert vinter-OL-entusiaster i Norge for lengst lagt merke til…

Sjakk og fotballrangering

2011-06-29T12:49:00.004+01:00

FIFA all over again. Nok en gang er FIFA-rangeringen oppdatert. Norge blir værende på 11. plassen, men resten av verden undrer seg på hvorfor England er på fjerdeplass og har gått forbi Brasil. Mexico er den største klatreren med nitten plasser og ligger nå på en 9. plass. Det evige spørsmåler er om hvor god denne listen er?
Timing. Tidligere har jeg deltatt i diskusjonen med å introdusere Soccer Power Index. På denne indeksen viser f.eks. Norge motsatt tendens enn det FIFA-listen gjør. ELO-rangeringen kan bidra til et mer nyansert bilde av fotballkartet. World Football Elo Rating er en rangering som tar utgangspunkt i rangeringen av sjakkspillere, men som også er brukt på fotball. I ELOs fotballrangering blir kampene delt opp i fem kategorier (fra VM-finale til treningskamper). Men i ELO og andre rangeringer er det ikke bare kategoriene som avgjør plasseringen. Tidspunktet for innføringen av rankingsystemet har også betydning. Den beste plasseringen Norge har hatt på FIFA-rangeringen er 2. plass i 1993, bare ett år etter at systemet med rangering ble innført. Det er med andre ord et klart sammenfall mellom innføringen av rangeringen og Norges prestasjoner på listen. Soccer Power Index ble introdusert i 2009. Det er én forklaring på at Norge ligger lavere på denne listen sammenlignet med FIFA-indexen. Gunstig tidspunkt for introduksjon av en indeks kan gi deg uforholdsmessig høy plassering over lang tid - og motsatt.

ELO fra 1872. Det spesielle med ELO-rangeringen - ved siden av at den tar utgangspunkt i sjakk - er at den har lagt inn alle landskampene siden 1872! På ELO-ratingen denne måneden ligger Norge på en 23. plass og har rykket ned fire plasser siden siste måling. Det unike med denne målingen sammenlignet med de andre målingene er at man kan gjøre historiske sammenligninger. I sjakk kan man f.eks. sammenligne den historiske utviklingen til Magnus Carlsen og Garry Kasparov. Hvem var den beste spilleren som 18-åring og hvem har historisk hatt høyest ratingtall? dette greier verken FIFA eller SPI å gjøre. På den måten kan man - i følge ELO-systemet - objektivt vurdere tidenes beste sjakkspiller.

Tidenes beste? Med ELO-indeksen brukt på fotball kan man på en annen måte enn øyeblikksbildene til FIFA og SPI diskutere tidenes beste lag enn man pleier. Det eneste som ikke går er å sette det norske landslaget eller andre landslag sjakk matt.

Spesielle nordkoreanske fotballspillere

2011-06-28T12:08:00.003+01:00

4.25. Flesteparten av de nordkoreanske fotballspillerne som entrer banen mot USA i fotball-VM for kvinner tirsdag 28. juni, kommer fra en fotballklubb med ett av de mest spesielle klubbnavnene: 4.25. Navnet på laget er simpelthen datoen for opprettelsen av det nordkoreanske forsvaret: 25. april 1932. Men det er ikke bare det som er spesielt med det nordkoreanske laget.

Populære. Det nordkoreanske kvinnelaget er langt mer kjent og mer populært enn det nordkoreanske herrelandslaget både i og utenfor Nord-Korea. Det kan være flere grunner til det. En grunn er at de – til tross for dårlige prestasjoner i mesterskap de siste årene – ligger på en 8. plass på FIFA-rankingen. USA ligger på førsteplass. En annen grunn er at dette fotballaget er gruppen av nordkoreanere som kanskje har møtt amerikanere flest ganger de siste årene. Når de møtes i Tyskland i 2011 er der fjerde gangen på rad at USA og Nord-Korea møtes til innledningsspill i et VM. De to første gangene tapte Nord-Korea, mens de i forrige VM overrasket amerikanerne og greide 2-2, etter å ha ledet 2-1 til det 69. minutt. I 2007 var amerikanerne klare favoritter, det er de også denne gang selv om amerikanerne har slitt i oppkjøringa til dette mesterskapet. En tredje grunn er den vennlige tonen som har rådet mellom de to landene i disse mesterskapene. Etter kampen i forrige VM uttalte den amerikanske treneren Greg Ryan at Nord-Korea er et fantastisk lag og at de spilte strålende angrepsfotball og forsvarte seg godt. Den nordkoreanske treneren Kim Kwang Min (som også er trener under dette mesterskapet) kontret med å si at han anser USA som det beste laget i verden, og at Nord-Korea var heldig som ikke møtte et USA-lag som spilte opp mot sitt beste. Hva om amerikanske og nordkoreanske politikere tilnærmet seg hverandre på samme måten. Kanskje de har noe å lære av sine lands kvinnelandslagstrenere? Skulle Nord-Korea slå USA denne gangen blir de enda mer spesielle og populære!

Alderen tynger? Det nordkoreanske laget er fotball-VMs yngste, med en snittalder på 20 år og 11 måneder. Vanligvis sier man at et så ungt lag har fremtiden foran seg. Det trenger ikke å være sant for dette laget. Ryktene om det nordkoreanske herrelandslaget etter fiaskoen i fotball-VM i Sør-Afrika er mange. Et rykte er at spillerne ble sendt rett til omskolering og gruvearbeid. Når det ryktes at Nord Koreas ”kjære leder” har gjort alt for at kvinnelaget skal gjøre det bra og at han forventer seier mot USA kan det hende at Nord-Korea stiller med nok et nytt ungt lag ved neste korsvei, skulle amerikanerne gå av med seieren. For nordkoreanernes del kan vi håpe på at ballen er rund også for dem.

Obamas handikap

2011-06-21T16:07:00.002+01:00

Historisk golfrunde. Lørdag 18. juni spilte president Barack Obama en historisk golfrunde med John Boehner, republikanernes leder i Kongressen. Det er svært uvanlig at en sittende president inviterer sine sterkeste rivaler til en runde golf. Det nærmeste man kommer er Lyndon B. Johnsons golfing med republikanske senatorer på midten av 1960-tallet. Han håpet at det ville få rivalene til å stemme for hans forslag til borgerrettslovgivning. Nå er det amerikansk økonomi, helsereformer, krigføring i Libya og uttrekking fra Afghanistan som teller. Spørsmålet er om golf hjelper.

Boehner kastet hansken. I de fleste medier – også i Norge – ble det sagt at det var Obama som utfordret Boehner. Det er feil. Det var Boehner som utfordret Obama i januar i år etter at han tok over som majoritetsleder i Kongressen. Boehner var da ruset av republikanernes gode valgresultat og stakk skadefro ut en kølle og ville gi Obama handikapfordel. Boehner har et golf-handikap på mellom 5 og 8, mens Obama er på 20-tallet. Ikke rart at Obama tok med seg visepresident Joe Biden – mannen som er på 150-på-topplisten for Washington-politikere, med et handikap på 6,3. Boehner hadde med seg Ohio guvernør John Kasich (handikap ukjent). Enkelte nyhetsmedier kalte denne golfrunden for golfdiplomatiet, og noen lurer på om golf kan løse opp i noen av flokene mellom demokratene og republikanerne (bipartisanship). På stemningsbildene var i hvert fall tonen god. Det spørs om dette holder når køllene er lagt i baggen.

Golf en vinnersak. Golf har – bokstavlig talt – spilt en sentral rolle for amerikanske presidenter. 15 av de 18 siste presidentene har spilt golf regelmessig. William Howard Taft var den første, Dwight Eisenhower var den ivrigste (med ca 800 golfrunder på 8 år), og George W. Bush tok de størst sjansene på golfbanen – som han gjorde det i utenrikspolitikken. Bare tre amerikanske presidenter siden Taft har IKKE spilt golf (Herbert Hoover, Harry S. Truman, og Jimmy Carter). Selv om Jimmy Carter er den eneste presidenten som har slått en golfspillende kandidat (Gerald Ford), har ingen av de med laber golfinteresse sittet mer enn én presidentperiode. Listen over presidentkandidater som ikke har spilt golf omfatter blant annet Al Gore, Bob Dole, Michael Dukakis, og Walter Mondale.

Golf og politisk virke. Måten golferne spiller på beskriver også ofte deres politiske virke. Bill Clinton og Richard Nixon var kjent for å jukse. Clinton skapte begrepet Billigan fordi han tok utslag helt til han var fornøyd. John F. Kennedy spilte stilfull og god golf, men i hemmelighet fordi han ikke ville bli klistret til overklassen (like hemmelige som hans elskerinner?), mens George W. Bush som nevnt er kjent for å ta store sjanser på golfbanen.

Avtalt spill. George Bush senior sa at den største forskjellen mellom å være president og avgått president var at folk sluttet å la deg vinne når presidentperioden var over. Selv om golfrunden – med unntak av første hull – var lukket for pressen ryktes det om at Boehner og Obama delte seieren og at de innkasserte 2 dollar hver fra de to andre deltagerne. Det kan synes som om Boehner tok et par ekstra viljeslag mot Obama...

Mer enn en neve dollar. Skulle man dømme ut i fra golfinteressen ligger Obama i dag godt an til å vinne neste års presidentvalg. Republikanernes beste presidentkort er Mitt Romney og hans golfegenskaper er et mysterium. Handikappet hans er ukjent. Betyr det at han ikke spiller golf ligger han svært dårlig an som presidentkandidat. Kampen om presidentvervet i USA dreier seg om mer enn en neve dollar. Skulle golfdiplomatiet mellom Obama og Boehner ende ved 18. hull på Andrews Air Force Base kan Boehner seile opp som en farlig kandidat. Statistisk sett…

Les mer om golflidenskapen til amerikanske presidenter i den strålende boken First Off the Tee (2003), Don Van Natt jr., New York, Public Affairs.

Romney for president?

2011-06-10T10:32:00.005+01:00

Salt Lake City. Det er spekulert i om Henry Kissinger blir FIFAs ryddegutt. Grunnen til spekulasjonen er hans rolle i oppryddingsaksjonen i forbindelse med OL i Salt Lake City. En annen republikaner med enda sterkere bånd til vinter-OL i 2002 er Mitt Romney – republikanernes sterkeste kort i kampen mot Barack Obama om presidentvervet i 2012.

Olympiske presidenter. Amerikanske presidenter har tradisjonelt engasjert seg lite i OL-spørsmål. De to siste presidentene er unntakene. George W. Bush var den første amerikanske presidenten som besøkte et OL utenfor USA (Beijing 2008) og Barack Obama er den første amerikanske presidenten som aktivt har forsøkt å få OL til USA (Chicago 2016). Skulle Mitt Romney greie å slå Barack Obama neste år kan han takke rotet i forbindelse med Salt Lake City-OL i 2002. Han hadde rett og slett ikke vært noe i amerikansk politikk uten OL i Salt Lake City.

Fra minus til pluss. I kampen for å få OL brukte Salt Lake City mer enn 1 million dollar i bestikkelser for å få IOC-delegater til å stemme på seg. Dette førte til at 10 IOC-delegater ble kastet ut av IOC og til at IOC ble stemplet som en korrupt bandittbevegelse. Baine Capital og Mitt Romney ble hyret inn for å få OL-skuta på rett kjøl. Romney ble president og daglig leder av organisasjonskomiteen til lekene. Det ble en suksess. Sportslig var lekene en suksess, sponsorene var fornøyde og Utah fikk god turistreklame. Og sist men ikke minst – OL gikk over 100 millioner dollar i overskudd.

Politisk gevinst. Da han tok jobben som president og daglig leder av Salt Lake Citys organisasjonskomité sa Romney at han gjorde det av veldedige grunner og for å gi noe av seg selv til Utah (Romney er mormoner og Utah er mormonernes stat). Ifølge kilder nært knyttet til Romney tok han på seg jobben for å komme seg inn i amerikansk politikk. I 1994 hadde Romney tapt mot Senator Edward (Ted) M. Kennedy i senatsvalget i Massachusetts. Sammenlignet med tidligere motkandidater gjorde Romney en sterk innsats – han tapte bare med 17%(!). Allikevel mente Romney og mange med ham at den politiske karrieren var over med dette forsøket. OL-oppdraget ga ham en ny og unik sjanse.

Fra taper til guvernør. Da OL var over godtok han en ventelønnspakke på 476000 dollar – selv om han i forkant hadde sagt at han ikke trengte en slik pakke – og fremforhandlet sluttpakker for ytterligere 25 OL-ansatte. Mange av disse var mormoner og det førte til at mange kalte lekene i Salt Lake City for ”mormon-OL”. 17 av disse jobbet senere for Romney da han stilte til valg som guvernør i Massachusetts i 2002, et valg han vant. I tillegg til at han overtok deler av OL-staben fikk han også pengebidrag fra 14 av 53 medlemmer i styret som forvaltet pengene fra OL, og han fikk penger fra innflytelsesrike personer i selskaper som hadde sponset OL – som for eksempel Skin, Questar og NBC. Totalt fikk han 1.5 millioner dollar fra personer og familier som hadde vært knyttet til OL. Guvernørjobben var grunnlaget for hans presidentkandidatur ved forrige presidentvalg – som ikke gikk særlig bra. Spørsmålet er om han greier det denne gang.

Boka mi. De fleste kommentatorene som vurderer Romney’s kandidatur fokuserer på hans bakgrunn som mormoner og hans rolle i innføringen av et helsesystem i Massachusetts, et helsesystem som ligner systemet Obama har innført og blitt kritisert for. Skal du finne ut mer om hans politiske manifest bør du lese boka Turnaround: Crisis, Leadership and the Olympic Games fra 2004. Dette er i utgangspunktet en oppsummering av hans rolle før, under og etter OL i Salt Lake City. For de med interesse for organiseringen av OL er dette en god bok. Men den forteller også mye om Romneys personlighet, metoder, verdier og ambisjoner – viktig informasjon for de som vil vurdere hans presidentkandidatur.

Romney IOC-president? De to siste amerikanske presidentene har vist en stadig sterkere interesse for OL. Skulle Mitt Romney tape kampen mot Obama neste år kan han gå for et annet presidentverv – IOC-president. Kanskje med hjelp fra Henry Kissinger?

Fifagate

2011-06-07T10:08:00.002+01:00

Fra spindoktor til spåmann. 27. mai brukte Alaistar Campbell - Tony Blairs tidligere spindoktor – betegnelsen Fifagate om korrupsjonsanklagene og dolkestøtene i FIFA. Hva visste vel Campbell om at Henry Kissinger en drøy uke etterpå ville bli foreslått som ryddegutt i FIFA – mannen som var utenriksminister for Watergate-skandalens Richard Nixon?

Hvem må snu? Campbell har tidligere kommet med skarpe analyser av FIFA og har blant annet forsøkt å plassere FIFA på en liste over nasjonalstater. Med utgangspunkt i Press Freedom Index plasserte han FIFA nært Qatar og Russland – som ligger langt nede på listen – og langt fra de landene som ønsker mer åpenhet i FIFA. Han har også sammenlignet FIFA med et autoritært land, med liten grad av åpenhet og demokrati. Spørsmålet er om det er FIFA som må endre seg til en mer demokratisk organisasjon eller om reformivrige land må tilpasse seg FIFAs lukkete og korrupte rom. Paradoksalt nok kan Henry Kissinger bidra til mer åpenhet i FIFA og til Sepp Blatters avgang.

Kissingers rolle. Dette er påstander den iherdige korrupsjonsjegeren og Sepp Blatters største plageånd, Andrew Jennings kommer med på sin blogg. Han har en annen innfallsvinkel til Henry Kissingers rolle i spillet rundt FIFA enn det de fleste andre kommentatorer og medier har. De fleste medier tar utgangspunkt i Kissingers rolle i Vietnam, Chile og andre steder. Jennings peker på to andre forhold som er mer viktige for det som skjer i FIFA enn Kissingers blodstenkte hender som utenriksminister. For det første at Kissinger var ryddegutt for IOC etter korrupsjonen i forbindelse med OL i Salt Lake City. For det andre at den tidligere utenriksministeren var med i den amerikanske søkerkomiteen som prøvde å få fotball-VM til USA i 2022. USA tapte kampen mot Qatar – landet som nå har blitt sentrum for alle anklager om korrupsjon. Dette gir Kissinger legitimitet som ryddegutt, men også et hevnmotiv som Blatter kan få smake på.

IOCs ryddegutt. Kissingers rolle i IOCs oppryddingsarbeid er meget interessant. Kissinger og hans konsulentfirma ble ikke den gang ansatt av IOC, men engasjert av IOCs sponsorer. Sponsorene var bekymret for sitt rennomé og trengte en sterk mann til å rydde opp i et lukket system. Kissingers erfaringer med diktaturstater kom godt med. Så også denne gang? Jeg tror det er feil som flere norske medier skriver at Blatter har engasjert Kissinger for å gi ryddejobben legitimitet. Nok en gang tror jeg det er sponsorene som har presset på, blant annet fordi de har god erfaring med det som skjedde med IOC. FIFA-sponsorene VISA, Coca Cola, Emirates, McDonald’s med flere er bekymret for det som skjer i FIFA i disse dager. Det er med andre ord sponsorene som driver demokratiseringsprosessen i FIFA framover, i følge Jennings, og ikke de nasjonale fotballforbundene.

Hvem skal vi ringe? I sin blogg i det anerkjente tidsskriftet Foreign Policy skriver Daniel W. Drezner at Blatter og FIFA får EU til å se bra ut. I EU-kretser er Kissinger kjent for å være en av de skarpeste kritikerne av EU. Han har blant annet etterlyst ett telefonnummer til EU i tilfelle det oppstår en krisesituasjon – vel vitende om at et slikt nummer ikke finnes. Nå spørs det om Kissinger greier å få FIFA til å se bedre ut enn EU. Det er ikke bare FIFAs ære som står på spill!

Seier over Portugal og familievold

2011-05-31T09:39:00.006+01:00

NFL og familievold. Fører uventet tap til økt familievold? Det hevder de to økonomene David Card og Gordon B. Dahl i det teoritunge tidsskriftet The Quarterly Journal of Economics (2011(1)). Card og Dahl har analysert sammenhengen mellom kamputfall i amerikansk fotball (NFL) og familievold i USA. De fant ut at familevold blant NFL-supportere i USA går opp med 10% som holder med lag som taper uventet. Dette er banebrytende forskning, og har den overføringsverdi til andre idretter og land er det en tankevekker for idretten og for media som bidrar til å bygge opp forventninger.

Mye data. Forskerne har gått gjennom voldsdata fra 750 politidistrikter i en tolvårsperiode og sammenstilt disse med resultatene til søndagskampene til 6 NFL-lag. De finner en klar sammenheng mellom uventet tap og økning i familievold. Økningen er på 10%, men den foregår som regel i et begrenset tidsrom – på slutten av kampen. Volden øker mest hvis kampen både er viktig og tapet er uventet.

Hvorfor NFL? Begrunnelsen for å se på nettopp NFL og vold er tredelt: 1) NFL-supportere er sterkt knyttet til sine lag; 2) tippeselskapene gir en god indikasjon på hvem som er favoritt til å vinne; og 3) og seriesystemet er bygd opp på en måte som gjør at det er enkelt å finne ut om hva som er viktige kamper og hvilke som ikke er det (play off er mer viktig enn en treningskamp, for eksempel). Samtidig er forskerne påpasselig med å påpeke at familievolden øker mer ved helligdager og høytider enn i forbindelse med NFL-kamper. Som forskerne selv sier: effekten ligner økningen i familievold på varme dager.

Overførbart til Europa? Det er vanskelig å si om disse dataene er overførbare til Europa og for eksempel til fotball. I USA er det flere (ekte/samboer)par eller familier som ser søndagskampene sammen enn tilfellet er i Europa og Norge. Men er de sammenlignbare reiser det noen spørsmål: Kan egentlig fotballen få skylda for økt familievold? Bidrar media til økningen i familievold fordi det skrives mye og ukritisk forhåndsomtale av kamper? Spiller spillselskapene en rolle ved å utpeke forhåndsfavoritter? Kan dårlig motiverte spillere på et favorittlag føre til økt familievold?

Dårlige tapere? For en uke siden var jeg sammen med et par karer fra Portugal, begge med nære forbindelser til fotballklubben Benfica (de hadde ikke mye godt å si om Azar Karadas!). De var overbevist om at Norge ikke hadde nubbesjangs mot Portugal på lørdag. Hvis holdningene deres er representative for resten av Portugal vil det komme som et sjokk på alle portugisere hvis Norge vinner. Og hvis den amerikanske analysen om familievold holder stikk også i Portugal kan flere portugisiske familier få det mer ubehagelig enn vanlig med en gang det går opp for voldelige portugisere at tapet er en realitet. Har Drillo tenkt på dette?

Fodboldenglen

2011-05-27T11:03:00.004+01:00

1. plass. På ubestridt førsteplass på listen over de fem beste idrettsromanene kommer Hans-Jørgen Nielsens Fodboldenglen, som kom ut i 1979. Dette er en bunntragisk bok om vennskapet mellom Frands – som er bokens jeg-person – og Franke – som har gjort det bra som fotballproff, men som lider en tragisk skjebne. Den er skrevet i dagbokform der Frands forteller sin sønn sin versjon av sitt liv. I starten av boken er Frands i en alvorlig krise – barndomsvennen Franke har begått selvmord etter å ha slått i hjel barn og kone. Frands har også forsøkt selvmord, men mislykkes og har havnet på mentalsykehus. Dette er virkelig sørgelige greier.

Oppgjør med venstresiden. I romanen tar Hans-Jørgen Nielsen et oppgjør med den radikale venstrebevegelsen i Danmark. Og fotballen symboliserer alt som er godt og alt som er vondt. I en av åpningsscenene får vi et tydelig eksempel på det. Frands har kjøpt billett til landskamp i Parken på selveste første mai! Han har lovet sin kone å være med i førstemaitog, men velger til slutt landskampen. Han syns kampen var god, han blir skilt og mister mange venner. Han har valgt borgerskapet framfor arbeiderklassen. Dette er sterk kost.

Drillos kamp. Selv ikke den radikale Egil Roger Olsen, også kjent som Drillo, gikk så langt. Han greide å kombinere fotball med sitt radikale engasjement. Da det norske landslaget 23. september 1970 skulle spille landskamp i Parken gikk han og lagkompis Per Pettersen i demonstrasjonstog mot Verdensbanken, før de spilte kamp. Og begge var delaktig i at Norge vant kampen 1-0!

Ungdomsvennskap. Det er kameratskapet mellom Frands og Franke som er nerven i boken. Vi får høre om barndomsvennskapet mellom Frands og Franke i en boligblokk på Amager i København, om mobbing i og utenfor idretten og seksuell utprøving i ungdomstiden. Samtidig er det en roman om de store tingene som kropp og sjel, kontroll og kaos, kvinner mot menn, akademikere mot arbeidere.

Hyllest til fotballen. Boken er i aller høyeste grad en hyllest til fotballen. Og det er én sekvens i boka som har gjort et enormt inntrykk på meg. Det er beskrivelsen av hvordan man rangerer de beste fotballspillerne. Han deler dem inn i tre kategorier. (Siden Ståle Solbakken ikke kommer til Norge på en stund siterer jeg selv fra boken på min norsk-dansk).

Fotballens poeter. ”[d]er er dem, der ser de huller, du selv og enhver anden klovn står og ser fra tribunen, så du bliver glad og bekræftet, når bolden falder, som den skald. Så er der dem, der pludselig får deg til at se et hul, du selv og andre måske kunne have set med større vågenhed, de giver dig medrivende overraskelser. Men så er der dem, der selv laver hullet, hvor der ikke burde have været hul, det er åbenbaringernes ophavsmænd, alle tekniske og kropslige færdigheder er forudsat, de virkelige kvaliteter ligger i den skabende tilegnelse og forvandling af hele situationer, et enkelt umulig træk, en brat vending, en aflevering, der ikke burde være plads til, og pludseligt er alt annerledes, fuldt af mulighed, ja, den slags spillere behøver ikke engang have bolden for at lave deres åpnebaringer, de kan være spillets poeter uden at føre det store ord.” (Nielsen 2001 [1979], s. 31-32)

MARADONA. For meg har det aldri vært tvil om hvem som er og har vært verdens beste fotballspiller. Jeg får tårer i øyekroken hver gang jeg ser tv-bilder av Diego Maradona på fotballbanen. De beste fotballspillerne er poeter og de trenger ikke engang ha ballen for å være god. Tenk på det når dere neste gang utroper Messi, Zidane eller Pele til verdens beste fotballspillere. Hans-Jørgen Nielsen forteller noe annet!

Skjebnefelleskap. På mange måter er Franke og Maradona i ett skjebnefelleskap – selv om Maradona fortsatt lever. Bildet av Maradona med nr. 10 på ryggen og i Jesus-positur kan sammenlignes med bildet av fotballengelen, bildet av Franke når han skårer et fantastisk mål på Wembley.

Takk! For meg er det ingen over, og ingen ved siden av Hans-Jørgens Nielsens Fodboldenglen. Takk skal du ha, Hans-Jørgen!

Sekundanten

2011-05-26T11:01:00.003+01:00

2. plass. På en solid andreplass på lista over de beste idrettsromanene kommer Sekundanten av Per Olov Enquist. Boka kom ut i 1971 og er en bok om både politikk og idrett. Enquist-kjennere nevner sjelden denne boka som en av hans beste, men på listen over de beste idrettsromanene er den selvsagt. Hadde dette vært en liste over svenske idrettsromaner tror jeg den hadde tronet på en klar førsteplass.

Far og sønn. Sekundanten er en sønns fortelling om sin far; arbeideren, bokseren og sleggekasteren Mattias Jonsson Engestam Lindner. I boken prøver sønnen å forklare og forstå hvorfor faren jukset i verdensrekordkastet i slegge. Dette er en terapeutisk og dokumentarisk roman. Ved å skrive ned sine erindringer om sin far forsøker han å forstå hvorfor den trofaste og regeltro faren kunne ty til juks i en idrett som han elsket så høyt? Men dette er også en analyse av den svenske arbeiderbevegelsen og den svenske idrettsbevegelsen. Enquist likestiller idrett og politikk fordi begge gir tilhørighet og mening. Tilhørigheten til kollektivene idretten og arbeiderbevegelsen forklarer jukset. Det er resultatene som teller, ikke metodene.

197 cm. Enquist selv var en habil friidrettsutøver og var i svensktoppen i høydehopp. Hans personlige rekord er 1,97 meter. Historien om sleggejukseren baserer seg på skjebnen til en av Enquists barndomshelter, friidrettsutøveren og sleggekasteren Eric Johanson, senere Umedalen. Historien om Eric Johanson, som i 1946 fikk sølv i sleggekast i EM i Oslo og vant det svenske mesterskapet i 1946 er meget spesiell. Resultatene hans i 1946 og 1947 var oppsiktsvekkende, det samme var resultatene til utøvere som lånte sleggen hans. Mistenksomheten gjorde at det svenske idrettsforbundet, under et stevne på Slottskogvallen i Gøtebor,g kontrollveide slegga hans. Da fant de ut at han ved innveiing hadde en slegge som var 450 gram tyngre enn den han benyttet i konkurransen. Han fikk sin straff og byttet navnet til Umedalen. Da Enquist møtte sin barndomshelt et par år før Umedalen døde og Sekundanten kom ut fikk Enquist tilbake de gode barndomsminnene. Enquist betraktet ham fortsatt som en ungdomsvenn.

Terror i München. Dette er ikke Enquists eneste bok om idrett. Året etter Sekundanten ga han ut Katedralen i München som er en samling av 28 fortellinger med utgangspunkt i OL i München, og med terrorangrepet på den israelske troppen som bindemiddel. I hovedsak er dette omarbeidede tekster som Enquist skrev for Expressen i forbindelse med OL. Denne boka minner om Ryszard Kapucinskis bok Fotballkrigen – også den en reportasjebok om blant annet idrett (fotball). Selv om Sekundanten er en roman er den dokumentarisk, og selv om boken om OL i München er dokumentarisk er det mange skjønnlitterære trekk ved boken. Derfor er det vanskelig å plassere Enquists bøker i én bestemt sjanger.

Norsk ekvivalent. Beskrivelsene av arbeiderbevegelsen i Sverige på 30-tallet og kampen mellom borgerskapet og arbeideridrettslagene minner for eksempel om beskrivelsene om de samme temaene i Kjartan Fløgstads bok Grense Jakobselv. Kanskje det er på tide at Fløgstad kommer ut av skapet og gir oss en ekte idrettsroman?

DDR-juks. Boken er ikke bare dokumentarisk, temaene i boka er fortsatt aktuell. Sekundanten er skrevet i Berlin og den har med flere passasjer om idrettspolitikken i DDR. Ettersom vi vet at DDR ble verdensmestere i dopingjuks fikk boken ny aktualitet da DDR-jukset ble avslørt. Hva forteller den oss om dagens idrettsjuks?

Sverige foran Norge. Maken til bok finnes ikke i Norge og det er bare å håpe på at forfattere som Dag Solstad eller Kjartan Fløgstad setter seg ned og skriver den store idrettsromanen. Men det skal mye til for å vippe Per Olov Enquist bort fra andreplassen på lista over de beste idrettsromanene!

Goalkeepers Are Different

2011-05-25T11:37:00.004+01:00

3. plass. På tredjeplass på listen over de fem beste idrettsromanene plasserer jeg Brian Glanvilles Goalkeepers Are Different. Boken kom ut i 1971. Det er fristende å bruke Donald-språket om denne boken: en klassiker til glede for nye lesere!

Seier mot Liverpool. Dette er historien om det 17-årige keepertalentet Ronnie Blake som blir oppdaget av den fiktive London-klubben Borough United FC, og hans opp- og nedturer som profesjonell fotballkeeper. Som Everton-supporter er det ekstra morsomt å lese kapitlet der Blake debuterer mot Liverpool, på Anfield Road, og er sterkt delaktig i at Borough slår det røde laget på Merseyside.

Brian Glanville. Brian Glanville er en anerkjent sportsjournalist og forfatter. Han har blant annet vært fotballkorrespondent for The Sunday Times i nesten 30 år, og er brukt som fotballekspert i mange sammenhenger verden over. Før Goalkeeper’s Are Different ga han blant annet ut romanen The Olympian som handler langdistanseløperen Ike Low og treneren hans Sam Dee. Den kom ut i 1969. Men boka om den unge keeperen fenger bedre. Boka er ofte klassifisert som en ungdomsroman, men jeg mener den er noe mer enn det.

Banebrytende. Goalkeeper’s Are Different er ikke i nobelklassen, men det allikevel en spesiell roman på flere måter. For det første skapte den en helt ny litterær sjanger – fotballromanen. Det banet vei for forfattere som Nick Hornby med boka Fever Pitch og John King med bøkene Football Factory, Headhunters og England Away. Boken er på en måte en oppfølger av antologien The Footballer’s Companion som Glanville redigerte i 1962. Antologien var et forsøk på å få oversikt over hva som fantes av fotballitteratur. Utgangspunktet for boken var antagelsen om at fotball var et spill uten litteratur. Selv om han på en måte tilbakeviser denne påstanden i antologien finner vi ikke mange skjønnlitterære tekster i samlingen. Glanville står selv for flere av bidragene. Den mest kjente forfatteren i denne samlingen av tekster er Harold Pinter, med to bidrag. Han fikk nobelprisen i litteratur i 2005, men ikke for disse arbeidene.

Ensom keeper. En annen spesiell ting er at romanen handler om nettopp fotballkeepere. Boken får virkelig fram at fotballkeepere er annerledes! Keeperlegenden Peter Shilton – som visstnok skal ha lest boken – mener at boken er det første litterære bidraget som faktisk greier å beskrive hva det er som kreves av en keeper for å nå toppen og hvilke utfordringer en ung keeper står overfor. Å være keeper er en ensom jobb!

Solo. Boken berører meg også personlig. Min far – fatter’n – har et spesielt forhold til keepere og denne boken er på mange måter en beskrivelse av drømmen til min far – som aldri ble virkelighet. Min far har ikke mye å skryte av som keeper. Det eneste jeg husker av hans keepergjerning er at han brukte Solo på keeperhanskene for å få feste på ballen. Reklamen om at Solo kun slukker tørsten er virkelig sann i denne sammenheng.

Keepere og fotballag. Ved siden av å sløse med brus har min far også et annet anstrengt forhold til fotballkeepere – han har tradisjonelt ikke holdt med fotballag, men med keepere. Det førte blant annet til at han holdt med Stoke da Gordon Banks var i klubben, og med Nottingham Forest da Peter Shilton hadde sin storhetstid der.

Peter Shilton. Da jeg ikke hadde råd til å dra for å se på Vålerenga spille kvartfinale mot Chelsea i europacupen i 1999 spanderte fatter’n tur på meg til London på en betingelse – at jeg ble med på Leyton Orient-kamp – klubben Peter Shilton fikk sin 1000 liga-kamp. Slikt kan man ikke si nei til! For dem som ikke vet noe om Leyton Orient kan jeg opplyse om at det er et lag på tredje nivå i England, det har sin hjemmebane i Nord-Øst-London, der OL skal være i 2012, og det var her David Beckham trådte sine barnefotballsko.

Tremenningen Samstad. Men det er ikke bare i nær familie keeperbasillen har herjet. Fattern’s tremenning – Jann Brynjar Samstad – ett av tidenes største norske keepertalenter på 1950-60-tallet, med kamper for Steinkjer, Kapp, Vålerenga og Lillestrøm, viser virkelig at keepere er annerledes. Jann var den første keeperen i Norge med hvit keeperdrakt! Ett poeng ved den hvite drakten var selvsagt å ta seg pent ut. Men han hadde også en ”vitenskapelig” begrunnelse. Jann var relativt liten av vekst, 176 cm høy, og han hadde lest at kledd i hvitt så han større ut for motstanderen som skulle prøve å få ballen i buret bak ham. Han gjorde dessuten matematiske beregninger av i hvor stor vinkel han måtte kaste seg ut fra streken for å gjøre målet minst mulig ved straffespark.

Keepere er annerledes. Dette er assosiasjoner man får når man leser Brian Glanvilles bok. Jeg kan underskrive på at Goalkeeper’s Are Different! Hva mer kan man forlange av en roman? Dette er en vel fortjent tredjeplass!

The Great American Novel

2011-05-24T12:29:00.004+01:00

4. plass. På listen over de fem beste idrettsromanene plasserer jeg Phillip Roths The Great American Novel på fjerdeplass. Boken kom ut i 1973 og handler om den fiktive baseball-ligaen The Patriot League. Du har sikkert ikke hørt om ligaen, fordi den er visket ut av historien! Grunnen er den kommunistiske infiltrasjonen! Patriot League ble opprettet i 1943 og lagt ned i 1946, angivelig fordi kommunistene hadde tatt over ligaen og derfor ble en trussel mot amerikanske sikkerhet. Word Smith – fortelleren i boka – ber i boken Mao om å fortelle historien slik at sannheten kommer fram!

Baseballiga uten like. Dette er historien om den eneste pitcheren som har prøvd å drepe dommern, om spilleren som alltid var drita full når han slo home runs, og om baseballspillere uten armer og bein. Det er også historien om baseballaget Ruppert Mundays som blir uten hjemmebane fordi de leier ut banen sin til det amerikanske krigsdepartementet under 2. verdenskrig. Alt dette er selvsagt det rene skjære sprøyt, men den tar allikevel opp alvorlige problemstillinger som var aktuelle i McCarthy-tidens USA, om amerikanernes organisering av idrett i såkalte franchiser, og den tar et skjevt blikk på baseballens vesen og uvesen – blant annet rasisme. Dette er rett og slett en fantastisk bok om amerikanernes nasjonalidrett – baseball.

American Pastoral. Det er ikke bare i The Great American Novel at sport spiller en rolle hos Philip Roth. Den mer anerkjente boken American Pastoral handler for eksempel om den suksessrike idrettsutøveren Swede Levov og hans grublinger om hvorfor datteren hans ble terrorist. Hvordan kunne han som fikk leve ut den amerikanske drømmen på idrettsbanen få en datter som hater alt det han representerte? Dette er en sterk far og datter-fortelling der idretten blir et utgangspunkt for diskusjonen om livets lykke og nedturer.

Europeisk finkultur. The Great American Novel og Philip Roth illustrerer på en svært god måte forskjellen på amerikansk og europeisk litteratur når det gjelder idrett som tema i litteraturen. I forkant av det svenske Nobelakademiets kunngjøringer blir Philip Roth sammen med Don DeLillo alltid vurdert som de fremste amerikanske kandidatene til å vinne Nobelprisen i litteratur. Skulle Roth få prisen er det ikke for boken om Patriot League. Dette er en av Philip Roths minst kjente bøker. Selv mener forfatteren at dette er den morsomste boken han har skrevet. Det skjønner jeg godt. Den er også ustyrtelig morsom å lese – selv for en med begrenset kunnskap om baseball. Roths kandidatur kommer av de mer kjente bøkene om Nathan Zuckermann, og for titler som Portnoy’s Complaint, I Married a Communist, The Plot Against America og American Pastoral. Det er disse bøkene som gir Philip Roth en nobelpris i litteratur. Da blir han i så fall en av de få vinnerne med idrett som en viktig del av sitt forfatterskap.

Litteratur og idrett i USA. I USA er idrett mer inkludert i finkulturen sammenlignet med Europa, og den har en større plass i mange store amerikanske forfatteres verker, sammenlignet med kollegene i Europa og Norge. I USA er idretten en del av den amerikanske drømmen og mange amerikanske forfattere har enten vært idrettsmenn selv eller startet sin skrivende karriere som sportsjournalister. Eller de bare simpelthen liker å skrive om sin pasjon for idrett. Don DeLillo er nevnt. I hans mest kjente bok Underworld handler første del av boken om baseballagene Brooklyn Dodgers og New York Giants – lag som ikke eksisterer lenger, og som fortsatt gir New York fantomsmerter. Hos John Irving – som vel aldri kan håpe på å få nobelprisen, men som er svært populær i store deler av verden – spiller idrett en sentral rolle i mange bøker. Collegebryting er et gjentagende tema og i den kanskje mest kjente boka - En bønn for Owen Meany – åpner boken med baseball og avsluttes med basketball.

Beat-generasjonen. I den grad man kan betrakte tyrefekting som sport er vel Ernest Hemingway den mest kjente amerikanske sportsskribenten og forfatteren som har brukt sport i sitt forfatterskap. Han er også den best betalte sportsskribenten gjennom tidene. Han fikk en gang 30.000 dollar for å skrive et stykke på 2000 ord i Sports Illustrated om tyrefekting. Forfattere som Norman Mailer, Jack Keourac var også sportsjournalister og er nesten like kjent for dette som fiksjonene de skrev.

Tidsskifter med idrett. Ved siden av Sports Illustrated trykker de anerkjente tidsskriftene Vanity Fair og The New Yorker jevnlig artikler om idrett, skrevet av de mest kjente amerikanske forfatterne. I boken The Only Game in Town – Sportswriting from The New Yorker fra 2010 finner vi noe av det beste som er skrevet om idrett i The New Yorker – blant annet av forfatteren John Updike – riktig nok i sakprosastil. Med andre ord er koblingen mellom finkultur og populærkultur tettere i USA enn i Europa og det gir oss romaner som The Great American Novel.

Roth og Nobel. I Norge er The Great American Novel en gjemt og glemt bokskatt. Jeg håper listeføringen min bidrar til at flere nordmenn får øynene opp for denne spesielle boken, at norske forlag trykker den til sitt bryst og at det svenske akademiets fordommer mot amerikansk populærkultur vaskes bort og fører til at Philip Roth (eller Don DeLillo) får en velfortjent Nobelpris.

Roman 1987

2011-05-23T09:36:00.003+01:00

5. plass. På listen over de fem beste idrettsromanene plasserer jeg Dag Solstads Roman 1987 på en tvilsom femteplass. Den får en tvilsom plassering fordi den ikke er noen ren idrettsroman. Den har kun med noen lange passasjer om idrett, for det meste om skøyter. Den er også tvilsom fordi den har fryktelig mange faktafeil i idrettsreferatene sine. Solstad slipper unna med begrenset tekst om idrett og alle faktafeilene fordi de er pakket inn i solstadsk fortellerbriljans.

Solstad og Michelet. Generelt er den sportsinteresserte Solstad etter min mening sparsommelig med idrettsreferanser i sine romaner. Det meste han har skrevet om idrett er å finne i de fem VM-bøkene han og forfatterkollega Jon Michelet har på samvittigheten. Det burde vært annerledes.

Solstad 70. I år fyller Dag Solstad 70 år og dette markeres på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Og idrett, Roman 1987 og Lillehammer er en sterk kobling: I romanen følges hovedpersonen Fjord fra 1961 til romanens nåtid, blant annet som journalist i Dagningen på Lillehammer. Det er i delen av boka om Fjord som journalist at vi får innblikk i idretten i Mjøsregionen på 1960-tallet. Og da særlig skøytesporten.

Intellektuelt nedvurdert. Norsk skjønnlitteratur er fattig på bøker om idrett. Sporadisk kommer det dikt, noveller og romaner med idrett som tema – enten med sterke innslag av idrett, som i Roman 1987, eller hele romaner der idrett er et hovedtema. Mitt inntrykk er at idrett ikke har vært intellektuelt stuerent hos ledende norske forfattere. Et eksempel på dårlig dekning av idrett i norsk skjønnlitteratur og hos norske intellektuelle er Rune Slagstads bok (Sporten) – en idéhistorisk bok om idrettens historie i Norge. Der er skjønnlitterære referanser fraværende.

Trysil-Knut. Men det er ikke helt mørkt. Vi finner referanser til idrettslig aktivitet i kongesagaene. I ”Jagt i Norge” fra 1625 av Holger Hansøn Arctander får vi en beskrivelse av hva ski er. I Henrik Wergelands ”Dalevise” fra 1841 brukes ordet idrett kanskje for første gang i norsk skjønnlitteratur, og Henrik Ibsen skrev i 1859 ”Sang ved turnfesten”. Det første rendyrkede idrettsdiktet er Trysil-Knut fra 1861. Diktet er delt i tre deler der vi først blir introdusert til de ekstraordinære skiferdighetene til den østerdølske skiløperen, deretter om kappkjøring fra Elverum til Christiania, og til sist om hans skitur nedover bratte heng på Vestlandet.

Lite tre. Jeg våger påstanden om at den første ordentlige idrettsromanen i Norge er Mikkjel Fønhus bok Skiløberen fra 1936. Dette er en klassereiseroman som handler om en odelsgutt som heller vil gå på ski enn å ta over farens gård. En annen – og fortsatt dagsaktuell – roman om idrett er skøyteløperen Lasse Efskinds Trylleringen fra 1973. Dette er en bok om profflag i skøyter og den skapte stort oppstyr fordi mange mente at han gikk til angrep navngitte personer i skøytemiljøet. Ikke lenge etter kom Ingar Skredes Fotball, Plymouth fra 1977 som handler om en som er besatt av fotball. Thorvald Steens bok Vekten av snøkrystaller fra 2006 om gutten som må gi opp hoppsporten på grunn av en muskelsykdom er et kjærkomment tilskudd til et lite tre.

Norske idrettsromaner. Roman 1987 går inn i kategorien av bøker som har store enkeltpassasjer om idrett. Andre romaner i samme kategori er for eksempel Seierherrene av Roy Jacobsen – med den beste beskrivelsen av forbannelsen idealtid; en annen bok er Halvbroren av Lars Saabye Christensen – der boksing er et viktig tema; og Henrik Langelands bok Verdensmesterne der det reflekteres rundt Oddvar Brås stavbrekk i 1982. I Kjartan Fløgstads bok Grense Jakobselv fra 2009 finner vi beskrivelser av nazistenes idrettspolitikk og blir slått av hvor dagsaktuelle noen av problemstillingene er. Men dette er som sagt et lite univers.

Kuppern. Da Roman 1987 kom ut skrev Vårt Lands anmelder at boka hadde ”detaljert nøyaktighet”. Kåsørene Hugin og Munin i samme avis kontret raskt og skrev på oppfordring fra en leser at den var detaljert, men unøyaktig. Hugin og Munin fulgte opp med en liste – spredd ut over to dager – på 23. feil, uten å påstå at dette var en uttømmende liste. At Knut Kupper’n Johansen gikk på 17.07.7 og ikke på 17.07.00 i VM i 1962 er en av de ”grove” feilene som blir begått i boken.

Kunstnerisk frihet. Dette minner meg om rabaldret som ble skapt da den kjente London-korrespondenten og kongeportrettøren Richard Herrmann ga ut den famøse boken Fotball – den alvorlige leken i 1993. I følge Arbeiderbladet var det 109 faktafeil i boken. Forskjellen på Solstad og Herrmanns bøker var at Solstad kunne avfeie all kritikk mot unøyaktigheter med kunstnerisk frihet, det kunne ikke Richard Herrmann. Kanskje derfor fortsatte Solstad å gi ut bøker, mens Herrmann la opp som forfatter etter den massive slakten.

Mens vi venter på Solstad. Jeg venter ennå på den store idrettsromanen av Dag Solstad og kanskje femteplassen på denne listen er en oppmuntring til å gjøre noe med det!?

For sånn løper Ståle!

2011-05-03T09:49:00.004+01:00

Tom Lund bakfra. Sammen med kompisene mine reiste jeg på 1990-tallet rundt til mer eller mindre kjente fotballstadioner for å følge Enga. Den gangen var «Jævla homodommer», «hei hå, hei hå, vi kjører annal (med to n-er!) nå», «sånn løper Ståle» (Solbakken løp veldig feminint, ifølge oss) og sanger om at «Ståle tok Tom Lund bakfra» like vanlig som å kjøpe pølse i vaffel i Moss og pissepause på Sollihøgda på vei til Bergen. Og det var moro! I hvert fall for oss.

Aldersvisdom. Som oftest tenkte vi ikke på hva vi sa eller hvem dette egentlig gikk ut over. Heldigvis har jeg endret atferd. Noe skyldes sikkert klokskap som kommer med alderen og rollen som forelder, men hovedgrunnen er at idretten har begynt å ta homohets på alvor. Blant annet gjennom prosjektet «Idretten mot homohets». Og at jeg etter mange års ørkenvandring som forsker nå jobber i Norges idrettsforbund – en av initiativtakerne til dette prosjektet. Jeg er også blitt kjent med flere homofile.

Skjeiv lesing. I snaut fem år har jeg vært blogger. I bloggen tar jeg opp temaer som knytter sammen idrett og forskjellige samfunnsspørsmål. Tre ganger har jeg blogget om homofili. Da har jeg gjort flere interessante observasjoner; Av venner og kjente har jeg blitt konfrontert med at jeg skriver om homoer. Noen lurer på om jeg har skiftet side. Det vitner om at det fortsatt finnes fordommer mot homofile i min bekjentskapskrets. Men jeg har også oppdaget et særpreget lesemønster. Bloggtelleren min viser at de fleste som leser mine homoartikler enten leser dem tidlig på morgenen, eller veldig sent på kvelden. I mine øyne kan det bety to ting: At flaue heterofile, eller skjulte homofile, leser når ingen andre ser dem over skulderen. Begge ting er i grunnen like trist!

Store framskritt. Med meg har verden gått framover. Jeg husker ennå – husk jeg er over 40! – alt bråket rundt den amerikanske stuperen Greg Louganis som slo hodet i stupebrettet og begynte å blø under OL i Seoul i 1988. Han kom ut av skapet i 1994, og i 1995 fortalte Louganis i biografien «Breaking the Surface» at han noen måneder før OL hadde fått diagnosen hiv. Dette skapte et vanvittig rabalder. Flere av Louganis’ konkurrenter i 1988 gikk ut og kritiserte han for å ha satt livene deres i fare. Og han mistet også mange sponsorer. Det er et stykke fra denne historien til Idrettsgallaen 2010 der Gro Hammerseng og Heidi Løke tullet med lesbeflørting foran over en million tv-seere.

Individuelle ofre. Selv om vi er kommet langt i Norge, har vi likevel et godt stykke igjen før homofile er akseptert – både på utøver-, trener- og tilskuersiden. Det sier vitnesbyrd fra tidligere Lyn-spiller Thomas Berling, håndballspiller Are Grongstad og taekwondoutøveren Irene Løvlie noe om.

Rar sveis. Det hevder også basketballspilleren John Amaechi, tidenes beste britiske basketballspiller. Han var stor stjerne i NBA og driver i dag et basketballsenter for barn i Stockport. Under et besøk hos Norges idrettsforbund understreket han at kampen for homofiles rettigheter og selvfølelse ikke bare dreier seg om homofile, men også om alle som blir kalt homofile fordi de gjør ting som oppfattes som feminint eller jentete. Slik jeg gjorde med Ståle Solbakken. Fjerner vi homohetsen, får flere enn dem som er homofile det bedre!

Liv og lære. Amaechi satte opp tre kriterier for hvordan man skal få bukt med homofobi. For det første må vi klart uttrykke at vi ikke ønsker diskriminering. For det andre må vi ha nulltoleranse. Forskjellsbehandler noen på bakgrunn av seksuell orientering, må de enten skjerpe seg eller forsvinne. For det tredje må vi endre språkbruken. Det bør ikke være tillatt å bruke «homo» som skjellsord bare fordi noen er rar på håret eller gråter etter en takling. Samtidig innrømmet Amaechi på direkte spørsmål fra meg at han ikke anbefaler unge utøvere å stå fram som homofile hvis de ønsker å nå langt i basketball. Til det var fordommene for store! Når det gjelder idrett og homohets er det noen ganger stor forskjell på teori og praksis …

ACAB. Samtidig ser jeg tegn på at fotballmiljøet jeg har vært en del av i mange år, er på bedringens vei. Vålerenga har greid å gjøre om hooligans - akronymet ACAB (All Cops Are Bastards) til All Colours Are Beautiful – med regnbueflagget som bakgrunn. Vi går i riktig retning. Neste gang Ståle Solbakken kommer til Norge for å lede det norske landslaget, kan han løpe akkurat som han vil. For sånn løper Ståle!

Britisk prinsebryllup en testarena for olympisk sikkerhet

2011-04-29T10:03:00.005+01:00

Olympisk bryllup. Bryllupet til prins William og Kate Middleton blir ikke bare en test for det britiske monarkiet, det blir også en test på sikkerheten til London-OL. Sikkerhetsoppbudet er stort og kanskje større enn det ellers ville vært hadde det ikke vært for at London skal arrangere OL neste år. OL-sikkerhet har de siste tiårene blitt så viktig at monarkbryllup og geistlige begravelser blir brukt som testarena for sikkerheten til OL.

17-dagers prinsebryllup. Neste års OL blir som et 17-dagers prinsebryllup. Det skaper store sikkerhetsutfordringer. Prinsebryllupet blir en éndagsøvelse for det som skal skje i London neste sommer. Under bryllupet vil det være ca 5000 politifolk i gatene, helikopter vil overvåke sentrale deler av London og terrorberedskapen er høy. Sjefen for operasjonen, Commander Bob Broadhurst, er også sjefen for OL-sikkerheten og han hadde ansvaret for sikkerheten under bryllupet til prins Charles og Camilla Bowles. Trusselbildet under bryllupet og OL er mangefassetert. Man frykter al-Qaida, irske terrorister, voldelige demonstrasjoner og lunefulle enkeltmennesker. Det betyr at både politiressurser og militære komponenter vil være involvert. Det er ikke noe nytt at enkeltbegivenheter tjener som forberedelser til OL. I 2005 brukte man begravelsen til Pave Johannes Paul II som sikkerhetsøvelse før vinter-OL i Torino 2006. Da var 10000 politifolk engasjert, skarpskyttere bevoktet området rundt seremoniområdet og NATO overvåket luftrommet.

Svart September. Historien viser at OL – fra å være en katastrofeplass i München i 1972 – har blitt et viktig område å sikre og en sentral plass i internasjonalt arbeid for bekjempelse av terrorisme. I München ble 11 israelske utøvere drept av den palestinske organisasjonen Svart September. Terroraksjonen viste oss at OL kan være et utstillingsvindu for terrorister. Et tilslag mot OL kan være attraktivt for terrorister fordi det vekker oppsikt, det skaper frykt og det kan ramme mange mennesker på en gang.

Økt sikkerhet. Men OL i München førte ikke bare til hevnaksjoner. Det førte også til økt bevissthet om sikkerheten ved OL-arrangementer. OL har etter München-tragedien i økende grad fokusert på sikkerhetstiltak noe som har bidratt til forbedrede antiterrortiltak i andre sammenhenger. En gjennomgang av antiterrortiltakene før under og etter OL i München 1972 Atlanta 1996 og Athen i 2004 forteller oss det. I forkant av OL i 1972 uttalte OL-arrangørene at det ville bli tidenes sikreste OL. Det viste seg ikke å være riktig. Sikkerheten skulle ivaretas av bayerske myndigheter men det viste seg at de verken greide å forhindre terroraksjoner eller å løse gisselaksjonen på en tilfredsstillende måte. Verken føderale styrker eller utenlandske enheter ble brukt i aksjonen mot terroristene og enhetene som ble brukt var ikke trent for oppgaven.

Fra krise til suksess. Lærdommen av det som skjedde førte imidlertid til at flere europeiske land etablerte nye antiterrorenheter som skulle kunne håndtere den nye formen for internasjonal terrorisme. Storbritannia etablerte for eksempel spesialenheten Counter Revolutionary Warfare Squadron (CRW) Frankrike etablerte Group d’Intervention de la Gendarmerie Nationale (GIGN) og Vest-Tyskland etablerte Grenzschutzgruppe Neun (GSG-9). I Norge ble Beredskapstroppen etablert i 1975. Flere av disse enhetene kunne senere vise til gode resultater. I 1977 greide for eksempel GSG-9 å frigi 86 gisler fra tyske og palestinske terrorister i Mogadishu Somalia. Og i 1980 greide CRW å redde 19 av 21 gisler fra den iranske ambassaden i London. USA etablerte derimot ingen nye antiterrorenheter delvis fordi de mente at München-lignende terroraksjoner var et europeisk fenomen.

Atlanta rules. Før OL i Atlanta i 1996 fryktet amerikanske myndigheter blant annet iranske terrorister og angrep med biologiske og kjemiske våpen. Det ble derfor satt i gang føderale sikringstiltak. Denne prosessen førte til at etater som tidligere ikke hadde samarbeidet om sikkerhet og antiterrorisme begynte å samarbeide under overskriften Atlanta Rules. Tollmyndigheter forsvarsdepartementet energidepartementet Secret Service FBI immigrasjonsmyndigheter CIA og kystvakten var noen av de etater som samarbeidet i tråd med de nye «reglene». Etter OL ble Atlanta Rules dimensjonerende for sikkerhetstiltak i forbindelse med det amerikanerne kaller National Security Special Events. Slike spesielle tilstelninger har vært amerikanske presidentinnsettelser Super Bowl demokratenes og republikanernes partikongresser FNs generalforsamling mm.

Gresk salat. OL i Athen i 2004 var det første sommer-OL etter terrorangrepene på New York og Washington 11. september 2001. Frykten for at noe tilsvarende skulle ramme Athen førte til et helt unikt internasjonalt sikkerhetssamarbeid. Det ble inngått en sikkerhetsavtale mellom 22 land og det ble etablert en internasjonal sikkerhetskomité ledet av Hellas og med sterk støtte fra USA Storbritannia Australia Israel Spania Frankrike og Tyskland. Agenter fra USA Storbritannia Israel og Tyskland bidro med opplæring og trening av mannskaper for å beskytte mot kjemiske og bakteriologiske våpen EU gikk med på å oppheve Schengen-reguleringene for at Hellas lettere skulle kontrollere befolkningsstrømmene over grensene og det ble opprettet en egen NATO øvelse kalt Distinguished Games. For å nevne noen tiltak.

Olympisk stressyndrom. Bejing-OL i 2008 førte til en ytterligere videreutvikling av internasjonalt sikkerhetssamarbeid. Interpol åpnet sin database for kinesiske myndigheter, USA sendte eksperter på kjernefysisk terrorisme, og kinesiske myndigheter inngikk et sikkerhetssamarbeid med ambassader fra 73 land for å koordinere sikkerhetsarbeidet. For å nevne noen tiltak. Kinesiske myndigheter tenkte vel så mye på intern ro og stabilitet som internasjonal terrorisme. Og spørsmålet er om internasjonal støtte til kinesisk sikkerhet førte til en ytterligere tilstramming overfor kinesiske borgere. Det er dette jeg tidligere har kalt det olympiske stressyndrom.
Terrorberedskapen i forbindelse med prinsebryllupet kan føres tilbake til det som skjedde i München i 1972.

Mer enn ekteskap. Skulle terror ramme prinsebryllupet eller kongefamilien i bryllupshelgen vil det sterkt påvirke sikkerhetsarbeidet fram mot London-OL. På den måten er det mer enn ekteskap som står på spill i disse dager!

Utlendinger i norsk og internasjonal fotball

2011-04-27T14:40:00.005+01:00

Målfarlige afrikanere. Norske medier har de siste dagene slått stort opp at afrikanerne i norsk tippeliga er mer målfarlige enn norske spillere. Det gjør Nils Johan Semb bekymret. I en diskusjon om utenlandsimport kan det være lurt å ta en kikk i to rapporter som er gitt ut i år. Nylig kom rapporten Global Player Migration Report ut. Den er utgitt av forskergruppen Professional Football Players Observatory. Denne rapporten er en oppfølger av rapporten Demographic Study of Footballers in Europe som kom ut tidligere i år og. Rapporten om Europa tar for seg spillerkjøp og salg i 36 europeiske land i 2010, mens den globale rapporten har registrert spilleroverganger i 101 ligaer (divisjoner) i 69 land i 2010. Rapportene gir et veldig godt bilde av spillersammensetningen i ligaer i hele verden og avliver også en del myter.

Flest svensker. Med utgangspunkt i Nils Johan Sembs bekymring sier begge rapportene to sentrale ting. For det første at afrikanske land i hovedsak eksporterer midtbanespillere og angrepsspillere. Det er derfor afrikanerne herjer i angrep og ikke i forsvar i Norge og i andre land. For det andre er Nigeria den tredje største kilden til spillere til Norge i 2010 (11 spiller). Sverige har flest (26) og Island nest flest (12). Den norske importen av spillere ligner den danske. Der importerer man flest spillere fra Sverige (16), Norge (7), Island (6) og Nigeria (6). Svenskene har et annet tyngdepunkt. Der blir flest finske (18), brasilianske (16), islandske (7) og nigerianske (7) kjøpt inn.

Norge storeksportør. Kypros er det landet i verden som importerer flest spillere – både i absolutte og relative tall. I absolutte tall eksporterer eller importerer ikke Norge mange spillere. I fjor importerte Norge 52 spillere og eksporterte 78. Det betyr et ”underskudd” på 26 spillere. Frankrike og England er de største nettoeksportørene av spillere i verden med ”underskudd” på henholdsvis 70og 69 spillere. Danmark har et ”underskudd” på 19 spillere, mens Sverige har tatt inn flere spillere enn de har solgt. Målt opp i mot antall registrerte spillere i disse fem utvalgte landene og målt opp i mot antall innbyggere i hvert land er Norge derimot en storeksportør av spillere.

Fotballprofitører. Hva sier dette om Norge som fotballnasjon? Økonomer hevder ofte at vi er en liten åpen økonomi. Det gjelder også i høyeste grad i fotballen. Vi satser på import av unge spillere fra andre land i håp om å selge dem med overskudd. Det gjør oss til nettoeksportør av spillere til andre land, men ikke spillere vi nødvendigvis har fostret opp selv. Det er der hodepinen til Nils Johan Semb ligger! Og der krigstypene til VG kommer i fra!

Hvor god er FIFA-rangeringen (endret 8. juni)?

2011-04-13T20:54:00.007+01:00

God rangering? Mange som liker det norske landslaget i fotball jubler over at Norge beholder 11. plassen på FIFA-rangeringen denne måneden. Norge var en gang på andreplass på denne listen. Men hvor god er egentlig denne rangeringen?

Soccer Power Index. På Natan Silvers Soccer Power Index (SPI) har Norge falt fire plasser fra 26. til 30. plass. I følge SPI er Norge Europas 17. beste lag, mens vi er blant de 9 beste i følge Drillo. Hvem har rett? Natan Silvers SPI-rangering er et kjærkomment tilskudd til drøfting av rangering av fotballag. Silver er en av USAs fremste valganalytikere og har jevnlig omfattende og solide analyser av amerikanske valg og nominasjoner og han har sin egen spalte på New York Times’ hjemmesider. Det spesielle med Silvers analyser er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers. Metodene han bruker har vist seg svært gode på amerikanske valg og han er en av dem som med størst presisjon greier å forutsi (predikere) valgutfall. Denne metoden har han også – på oppfordring fra den amerikanske tv-kanalen ESPN – brukt til å rangere landslag i fotball.

Forskjellen ligger i detaljene. Hvorfor er rangeringen så forskjellig? Det kan være flere grunner til det. En grunn kan være at starttidspunktet for utregningen av de forskjellige tabellene (koeffisientene) er forskjellige. Det gir også forskjellig utgangspunkt for beregninger. En annen grunn er at det er en amerikaner som har foretatt beregningene og derfor ikke skjønner hva han holder på med (ironi). Men den viktigste grunnen er at Silver har lagt inn det han kaller politiske variabler. Slik jeg tolker det er dette subjektive elementer som FIFA ikke tar med i sine beregninger. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultater og har med en ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. For Norge kan det bety at skulle for eksempel Moa skåre mange mål for Hannover, men bli spart eller må stå over landskamp for Norge så kan Norge hoppe oppover på rankingen selv med et dårlig resultat. Det er potensialet til Norge som teller, ikke nødvendigvis resultatet.

Fjellapelogikk. Det betyr at hvis Norge stiller med b-laget i kampen mot både Island og Danmark (og kanskje i en slapp 4-4-2) og samtidig går på tap mot begge land, kan vi faktisk rykke oppover på SPI-rankingen. Potenisalet til Norge er større! Man må bare bli glad i slike rangeringer!

Tid for Didier Drogba?

2011-04-05T20:29:00.008+01:00

Ut med Gbagbo? Det ser ut som Laurent Gbagbo er i ferd med å innse at tiden som president i Elfenbenskysten er over. Det vil forhåpentligvis gjøre slutt på de borgerkrigslignende tilstandene i landet som har ført til over 500 døde og at en million mennesker er på flukt. Urolighetene startet i slutten av november i fjor da Gbagbo nektet å erkjenne tapet for Alassane Outtara i presidentvalget. Han har siden da klamret seg til makten til tross for sterkt internasjonalt press. Preidentvalget skulle være den endelige løsningen på (den forrige) borgerkrigen som varte i ca fem år fra 2002. Det som har skjedd de siste månedene viser at freden og forsoningen lå lenger unna enn det man trodde. Skulle Gbagbo nå tre tilbake for Outtara er spørsmålet om Didier Drogbas tid er kommet? Drogba er mest kjent som Chelsea-spiller og Elefantenes (klengenavnet på landslaget til Elfenbenskysten) største stjerne, men han har også spilt en sentral rolle i fredsprosessen i Elfenbenskysten. Hans rolle i denne prosessen viser både maktesløsheten og makten til den verdenskjente fotballspilleren.

Elefantene tramper. Grunnen til at man nok en gang kan diskutere Drogbas rolle i det som nå skal skje i Elfebenskysten er hans uttalelser i forbindelse med kvalifiseringskampen til Afrikamesterskapet mot Benin i slutten av mars, der han og resten av elefantene gikk sterkt ut mot politikerne på Elfenbenskysten. De sendte blant annet brev til alle de stridende partene og ba om fred. Spillerne mente at politikerne var i ferd med å ødelegge landet. På grunn av urolighetene ble kampen flyttet fra Abidjan i Elfenbenskysten til Accra i Ghana. Der slo de Benin 2-1 og de dedikerte seieren til hele det ivorianske folket og håpet at seieren ville bidra til mer fornuft i landet. Det gjenstår å se om 2-1 mot Benin holder i denne sammenheng. Man har hatt stor tro på fotball og Drogba tidligere, uten at man har kommet helt i mål.

Madagaskar blues. Fotballens rolle i fredsprosessen på Elfenbenskysten startet under kvalifiseringen til fotball-VM i 2006. Etter hver kvalifiseringskamp ledet Drogba sine lagkamerater, som kom fra alle deler av Elfenbenskysten, i bønn for fred og forsoning på Elfenbenskysten. Da Elfenbenskysten kvalifiserte seg for VM utløste dette dager med feiring, og førte til at folk i den regjeringskontrollerte hovedstaden Abidjan ringte rundt til barer i det opprørskontrollerte nord for å bestille øl til bargjester på sin regning. Kvalifiseringen gjorde Drogba og det ivorianske laget til ikoner på Elfenbenskysten. (Det økte også interessen for Chelsea i det krigsherjede landet.) Han ble ikke mindre populær da han under en turné på Elfenbenskysten i mars 2007 foreslo at kampen mot Madagaskar skulle spilles i Bouake, i opprørernes hovedstad. Da Elfenbenskysten 3. juni i 2007 slo Madagaskar 5-0 trodde mange at Drogba og hans lagkamerater var Elfenbenskystens frelsere.

Brothers in Arms. Sikkerheten under kampen mot Madagaskar ble tatt vare på av 300 soldater fra opprørstyrkene, mens 200 regjeringssoldater så kampen fra tribunen. Regjeringssoldatene hadde blitt invitert for å symbolisere forsoningen mellom opprørerne og regjeringen, og det rapporteres at de regjeringsvennlige soldatene støttet sine fotballsoldater i skjønn forening med de opprørsvennlige fotballsupporterne. Dette var første gang på fem år at regjeringsvennlige soldater var i Bouake og at soldater fra de to stridende partene møttes ansikt til ansikt på fredelig vis. Og det på grunn av en fotballkamp.

Tilbake til livet. Etter kampen uttalte en talsmann fra det ivorianske sportsdepartementet at det Drogba og hans lagkamerater gjorde i Bouake var en større fredsinnsats enn det godt utdannede politikere og intellektuelle noen gang hadde greid. Og han berømmet også spillerne på Madagaskar for at de gikk med på å spille kampen i det regjeringsfiendtlige nord. I ivorianske aviser dagen etter kampen sto det blant annet ”Five Goals to Erase Five Years of War” og ”Drogba Brings Bouake Back to Life”.

Drogba magiker? Spørsmål vi må stille i denne sammenheng er om Didier Drogba og hans lagkamerater alene kan ta æren for dette historiske øyeblikket. Svaret er nei. Selv om Drogba har hatt stor innflytelse i denne prosessen er det andre bakenforliggende faktorer som har gjort at fotballkampen da sto som symbol på forsoning mellom to stridende parter. Tidligere i 2007 undertegnet nemlig opprørsleder Gauillaume Soro en fredsvtale med daværende president Laurent Gbagbo. Som en del av fredsavtalen ble Soro utnevnt som statsminister, samtidig som han fikk beholde tittelen som generalsekretær for opprørerne. Mange fredsavtaler ble brutt på Elfenbenskysten under borgerkrigen, men denne formaliserte ”maktdelingen” var et signal om nye tider. Det la altså grunnen for at fotballkampen kunne spilles i opprørernes leir.

Politikk uten politiker. Didier Drogba har sagt at han aldri vil gå inn i politikken slik som for eksempel George Weah forsøkte i det borgerkrigsherjede Liberia for en stund tilbake. Drogba vil heller fortsette med å bygge sykehus der han finner det nyttig. Og det er i politikken at de viktigste freds- og forsoningstiltakene gjøres. Dette til tross er Didier Drogba (og hans lagkamerater) blitt et viktig symbol på forsoning på Elfenbenskysten. I krisetider er det viktig å ha symboler å samle seg om. Didier Drogba er et slikt symbol. Kanskje det nettopp er fordi at han ikke søker politisk makt at han også i framtiden kan være et symbol på forsoning på Elfenbenskysten. Det spørs om det snart er tid for Drogba?

Kan cricket skape fred mellom India og Pakistan?

2011-03-28T22:03:00.009+01:00

Semifinale. Onsdag 30. mars finner en av årets mest politiserte idrettsbegivenheter sted i Mohali i India. Da spiller India og Pakistan semifinale i cricket-VM (ICC World Cup). Forholdet mellom India og Pakistan har vært svært dårlig siden terrorangrepet i Mumbai i november 2008. Cricket-kampen blir brukt som ramme for politiske samtaler om grensesamarbeid i kampen mot terrorisme, narkotikatrafikk og handel med falske penger. Spørsmålet er om cricket – som er en besettelse i begge land – er den riktige rammen for å skape et bedre forhold mellom de to fiendene.

Invitasjon. Dagen etter at India kvalifiserte seg til semifinalen mot Pakistan (24. mars) inviterte Indias statsminister Manmohan Singh Pakistans president Asif Ali Zardari og statsministeren Yusuf Raza Gilani til å se kampen sammen med ham. Etter en dags betenkning takket statsministeren ja og samtidig ble det arrangert et todagers møte mellom utenriksministrene til de to landene for å finne løsninger på politiske problemer som har oppstått både før og etter bombingen i Mumbai. Når cricket-kampen starter onsdag sitter den indiske og pakistanske statsministeren side ved side på tribunen. Det er en sjelden begivenhet. Ennå er det usikkert om de to statsministrene vil ha egne møter i etterkant av kampen. Skulle så skje er det ikke umulig at det blant annet blir offentliggjort en avtale om fangeutveksling – fanger som er fengslet for terrorhandlinger på begge sider av grensen.

Cricket-diplomati. Cricket har vært brukt som ramme for forsoning mellom de to landene siden 1977. Da turnerte India Pakistan for å signalisere nye tider etter krigen mellom de to i 1971. Krigen førte blant annet til opprettelsen av Bangladesh. Men det var først i 1987 at cricket-diplomatiet startet som et viktig politisk virkemiddel. Da dro Pakistans president Zia ul-Haq overraskende til Jaipur i India for å se en cricket-kamp. Han håpet at sjokkbesøket skulle bidra til å dempe konflikten mellom India og Pakistan over Kashmir, en konflikt som blusset opp etter at ul-Haq kom til makten. Neste store begivenhet var i 2003/4 da India turnerte i Pakistan – en begivenhet som ble svært populær i begge land. Dette var fire år etter at India og Pakistan gikk til krig mot hverandre – den verste militære konfrontasjonen siden krigen i 1971. Suksessen skyldtes kanskje at ingen toppolitikere var involvert i cricket-kampene? I 2005 dro Pakistans president Pervez Musharraf til New Dehli for å se cricket og for å markere tøvær mellom India og Pakistan. Tre år etter var forholdet like ille – på grunn av terrorhandlinger i India, med pakistanere involvert.

Terrorfrykt. En kombinasjon av voldsom interesse for kampen og stor frykt for terrorisme gjør at det er et enormt sikkerhetsopplegg rundt kampen. 3000 politifolk vil patruljere rundt i gatene i Mohali og over 1000 politifolk vil passe på spillerhotellet til de to lagene. Anti-luftskyts vil bli satt opp, kommandosoldater vil hjelpe tusenvis av sikkerhetsfolk som er stasjonert i og utenfor stadion og en egen sikkerhetsstyrke (Special Protection Group) vil stå til disposisjon.

Fred? Kan cricket skape fred mellom India og Pakistan? Neppe. For det første skapes ikke fred og forsoning mellom to fiender gjennom idrett. Det er harde politiske handlinger som både skaper fred og krig. Men idretten – og i dette tilfellet cricket – kan bidra til forsoning etter at den verste politiske støvføyka har lagt seg. For det andre er cricket like viktig for begge land. Begge hater å tape – særlig en VM-kamp. Det kan føre til at cricket-kampen skygger for den politiske tilnærmingen mellom de to landene. Cricket-diplomatiet minner om pingpong-diplomatiet mellom Kina og USA i 1971, da det amerikanske bordtennislaget overraskende ble invitert til Kina av Mao. Den store forskjellen er at amerikanerne visste de kom til å tape bordtennisturneringen. Et tap kan virke forsonende. For det tredje viser erfaringene med cricket-diplomati at det virker best når nasjonale myndigheter holder seg unna og ikke legger for mye prestisje i cricketkampene (1977 og 2003/4). Denne gangen prøver politikerne å slå politisk mynt på kampen.

Nye utfordringer. India har aldri tapt mot Pakistan i VM-sammenheng, mens Pakistan vant det forrige store oppgjøret i 2009. Skulle Pakistan endelig slå India i en VM kamp står nye politiske utfordringer for tur - på cricket-banen. Da kan de nemlig møte Sri Lanka i finalen. Det blir et nytt kapittel i cricket-diplomatiet. I 2009 ble det lankesiske laget angrepet da de var på vei inn på stadion i Lahore i Pakistan – fem mennesker ble drept og seks spillere skadet. Det såret er ennå ikke leget…

For å lese mer om cricketdiplomatiet anbefaler jeg to bøker:

1. Arne Næss-Holm (2008) Batting For Peace
2. Rahul Bhattacharya (2005) Pundits from Pakistan: On Tour With India, 2003-04.

For mange stille minutter?

2011-03-24T11:13:00.005+01:00

Minuttinflasjon. På tippeligaens første helg markerte tippeligalagene katastrofen i Japan med å holde ett minutts stillhet. Tradisjonen med ett minutts stillhet strekker seg tilbake til før første verdenskrig, men har for alvor blitt en del av idretten de siste årene. Det er snakk om minuttinflasjon. På idrettsarenaene markerer vi i dag katastrofer, enkeltpersoner med klubbtilhørighet, enkeltpersoner uten klubbtilhørighet, kjendisers bortgang, voldelige dødsfall og fredelige dødsfall. Spørsmålet man da må stille er om hvor grensen for slike markeringer går. Hvem kan markeres med ett minutts stillhet? Holder det med ett minutt? Og hvorfor gjør man det?

Det første minuttet. Det er vanskelig å si nøyaktig når tradisjonen med ett minutts stillhet startet. I England ble kong Edward VIIs dødsfall markert med ett minutts stillhet i 1910, det samme ble forliset av Titanic i 1912. Men den første offentlige organiserte stillhetsmarkeringen ble gjennomført i kjølvannet av den første verdenskrig. Da ønsket Kong Georg V å minnes alle de falne britene. Tidspunktet var 11.11.1919 kl. 1100. Sammen med sine rådgivere hadde kongen diskutert seg fram til at to minutter var passende. De hadde både diskutert ett minutt, som de mente var for kort, og fem minutter som de mente var for langt. Helt siden da har britene sørget over de falne med to minutters stillhet den 11. november – med unntak av andre verdenskrig, da man flyttet sørgetiden til den andre søndagen i november for ikke å stoppe industriproduksjonen.

Fire minutter. Etter dette har det gått inflasjon i stillhetsøvelsen – ikke bare i antall, men også i lengde. Og det er ofte politiske motiver som ligger bak. I et forsøk på å samle EU etter kranglingen om Irak-krigen foreslo den irske statsministeren – som ledet det irske EU-formannskapet i 2004 – tre minutter stillhet for å markere terroraksjonen i Madrid i 2004. Dette er Europas første tre-minutters stillhet. Amerikanerne fulgte opp samme år med fire minutters stillhet for å minnes terroraksjonen 11. september 2001. De fire minuttene symboliserte de fire flyene som sørget for katastrofen. Tre minutters stillhet ble også arrangert i 2005 til minne om tsunami-ofrene i Asia og for å minnes terroraksjonen i London i 2005. I Norge gikk Bondevik i bresjen for tre minutters stillhet for tsunami-katastrofen i 2005. Flere og flere ønsker å markere noe trist med ett minutts eller flere minutters stillhet. Dette gjelder også på idrettsbanen.

Årets minutter. I 2011 har vi i Norge allerede vært vitne til flere markeringer. Tippeligaen har markert katastrofen i Japan, en håndballturnering i Tromsø har hatt ett minutts stillhet for en trafikkulykke i Lavangsdalen, Start og Sandnes Ulf hadde ett minutts stillhet for Svein ”Matta” Mathisen, og flere håndballklubber sto stille for en trafikkdød Levanger-spiller. Det er sikkert mange flere og alle som deltar på disse markeringene blir alltid beveget og berørt. Det er fine stunder. Det sterkeste minuttet jeg har opplevd var i forbindelse med treningskampen mellom Vålerenga og Lyn i 2005. Da var det helt stille i begge leire i Vallhall for å minnes de 150000 døde i tsunamien i Asia, og da spesielt familiemedlemmene til Lyn-trener Espen Olafsen. Etter det jeg husker var det Vålerenga som tok initiativet til dette minuttet. Ikke et øye var tørt og det viste at rivaliseringen mellom de to Oslo-lagene er småtterier sammenlignet med andre store ting i livet. Samtidig er det viktig å stille spørsmålet om hvor grensen går for slike markeringer.

Mange grunner. De fem norske eksemplene jeg har nevnt omfatter markering av en katastrofe som strengt tatt ikke har noe med norsk idrett å gjøre (Japan i år), støtte til en trener som spiller på et annet lag (Vallhall 2005), spiller på et lag som er berørt (Levanger), flere ungdomslag som er berørt (Tromsø) og en trener- og spillerlegende som minnes (Mathisen). I tillegg veit vi at supportere, krigshelter, byoriginaler og ansatte noen ganger får ett minutts stillhet. Men det er også noen som ikke får ett minutt stillhet. Kanskje ufortjent? Og noen som strengt tatt ikke burde fått hele stadioner til å bli stille?

Den religiøse dimensjonen. Det er også en religiøs dimensjon ved ett minutts stillhet. Det er som oftest død og tragedie dette handler om. Mange hevder at fotball er religion. Er ett minutts stillhet en forlengelse av religionen inn på idrettsarenaen eller er det en forflatning av sorgarbeid? Etter massakren i Dunblane i 1996 rykket overhodene i den katolske kirken i Storbritannia ut og sa at det ikke var ett minutts stillhet man trengte, men bønn for de døde og etterlatte. Stillhet bringer deg ikke nærmere gud, mente de. For de fleste handler dette ikke om gud, men om ettertanke. Det veit Jesper Mathisen godt – sønnen til Svein Matta Mathisen. Da han sto stille ett minutt forrige helg til minne om katastrofen i Japan, tenkte han kun på tapet av sin egen far. Det skal mer enn et par til minutter for å bli ferdig med noe sånt.

Ett minutts applaus. Det siste tilskuddet til markeringer av dødsfall og katastrofer er applaus. George Best fikk ett minutts applaus på Old Trafford etter sin død. Det samme fikk den tidligere Liverpool-spilleren Avi Cohen i desember i fjor. Denne skikken er ikke etablert i Norge ennå, men vi kan være trygg på at diskusjonen kommer både før og etter at en slik beslutning er tatt. Hvem får æren?

Hvor mange minutter får jeg? Det store spørsmålet for meg er om det på ett eller annet idrettsarrangement blir holdt ett minutts stillhet etter min bortgang. Kanskje flere minutter? Det er ikke sikkert jeg fortjener det?

Vålerengas svarte panter – Lillestrøms hvite tiger

2011-03-18T10:11:00.010+01:00

Norges ukjente fotballbohem. Dette er den ukjente historien om Norges glemte keeperbohem. I 1950-årene var Jann Brynjar Samstad en av Norges beste fotballkeepere. Og den mest spesielle. Han spilte blant annet for Vålerengen og Lillestrøm.

Først i svart. Jann Samstad kom til Kapp fra Snåsa via Steinkjer i 1953. I Kapp var han den første som ikke kom fra distriktet. Nesten alle på laget bodde innen en halv kilometer fra banen. Det første han forlangte etter innmeldelsen i Kapp, var svart genser og svart bukse, genseren uten strikk i livet. Samme året begynte den sovjetiske storkeeperen Lev Yashin også å bruke helsvart drakt. Det var på klubblaget Dynamo Moskva, før han spilte sin første landskamp. Jeg våger påstanden om at Samstad var før Yashin med denne drakta, kanskje den første i verden!? Kapp gjorde det svært godt sesongen 1953–54. Men ingen kunne stoppe Vålerenga fra opprykk til Hovedserien. De ble imidlertid påført ett tap, og det var mot Kapp. Søndag 16. mai vant Kapp 3–2 hjemme mot VIF. Og Jann spilte ifølge referatene en usedvanlig god kamp. Det må den eneveldige oppmannen Helmuth Steffens i Oslo-klubben ha merket seg, for få uker etter meldte Jann overgang til VIF.

Plaster på såret. Bare få dager etter at han var kommet til Oslo, ble han tatt ut til åpningskampen mot Viking i Stavanger. VG skrev etter kampen: «Som et godt plaster på såret for tapet av Hansen [halfen Einar Hansen hadde gått fra VIF til Viking i løpet av sommeren] hadde VIF fått overgang fra Kapps keeper Jann Samstad. Samstad kom til VIF først i slutten av forrige uke, og lagledelsen tok straks sjansen på å ta ham med til Stavanger, men han fikk først beskjed om å spille et par timer før kampen.» VIF tapte 0–4. Det skulle gå mange uker før han voktet buret igjen. Han satt på reservebenken mens den unge veteranen, 25-årige Arild Andresen, som debuterte for VIF allerede i 1947, fortsatt hadde tillit

Dommern baner vei. Det var en spesiell situasjon i en kamp mot Fredrikstad i begynnelsen av oktober som gjorde at Andresen plutselig la opp og åpnet veien for Jann. Etter at ballen hadde gått over dødlinja, sparket en FFK-spiller ballen til keeper Andresen slik at han kunne ta utspill. VIF-keeperen triksa litt med ballen, og den gikk over målstreken. Dommeren mente ballen aldri hadde vært over dødlinja og dømte mål. Dermed gikk FFK opp i ledelsen 3–2 (sluttresultat 3-3). «Blir det dømt mål på dette, så slutter jeg å sparke fotball! Og du burde også slutte å dømme!» sa Andresen til dommeren. Keeperen holdt ord, og kampen mot Fredrikstad ble hans siste VIF-kamp. Fra neste seriekamp, som også var årets siste, var Jann fast førstekeeper. Han spilte hele våren året etter og seks kamper høsten 1955. Jann spilte sin siste kamp for VIF 18. september 1955, og da hadde han ifølge VIFs offisielle statistikk i løpet av en og en halv sesong spilt 14 toppseriekamper for laget.

Keeperdrakt forvirrer motstanderen. Janns store forbilde var den danske landslagskeeperen Per Henriksen (1929–2007). Han var fem år eldre enn Jann og spilte hele livet for Boldklubben Frem i København. Han debuterte på klubbens A-lag i 1949 og spilte den første av 14 A-landskamper i 1953. Han hadde kølsvart, kraftig, bølgende hår og imponerende store never og hadde oppnavnet «Sorte-Per». Han var muligens den første keeperen i verden som stilte i helt hvit keeperdrakt – for å forvirre angriperne, som han selv sa. Per var uhyre populær i Danmark, både på og utenfor banen, ikke minst hos det kvinnelige publikum. Av den grunn ble han også kalt «Per Valentino». Han kunne fri til publikum med diverse utenomsportslige innfall. I en kamp kjøpte han en is og spiste mens han voktet buret. I en annen tok han bilder under kampen med sitt medbrakte fotoapparat.

Først i hvitt. Det var mye ved Per Henriksen som Jann beundret og gjerne ville ta etter. Ikke minst den hvite drakten. Han så sitt ideal i landskampen mot Danmark på Ullevaal i begynnelsen av september 1955. Per Henriksen – i kritthvit drakt – spilte en praktkamp. Resultatet ble 1–1. Ett poeng ved den hvite drakten var selvsagt å ta seg pent ut. Jann hadde også ravnsvart hår. Men han hadde også en «vitenskapelig» begrunnelse. Jann var relativt liten av vekst, 176 cm høy, og han hadde lest seg til at kledd i hvitt så han større ut for motstanderen som skulle prøve å få ballen i buret bak ham. Han var den første keeperen i Norge i hvit keeperdrakt! Og det var Steinkjer som fikk æren av denne debuten.

Fugla er grønne. Jann kom til LSK i 1958 med en hvit og en grønn drakt og ville gjerne bruke begge draktene. Den hvite var den han hadde brukt på Steinkjer. Den grønne ville han skifte til i andre omgang eller hvis det ble ekstraomganger i cupkamper. Ledelsen i klubben holdt imidlertid hardt på at keeperen skulle stå i svart. Kaptein Rolf Wahl nektet Jann å bruke den hvite drakten i cupfinalen mot Skeid.

Briljant keeper. Jann Samstad sammenlignes med kroaten Vladimir Beara (født 1928) og var landslagskeeper for Jugoslavia i mange sesonger og av Lev Yashin regnet som verdens beste keeper i 1950-årene. Beara ble kalt «ballettdanseren med hender av stål» og tilførte noe nytt til det å være keeper. I norsk sammenheng gjorde også Jann Samstad det.

Arnt-Erik Selliaas har gravd fram denne fascinerende historien. Mer om fotballbohemen kan du lese om i Kumur - årsskrift for Snåsa historielag, nr. 29, 2008.

Etterlengtet teknologi for sportsidioter?

2011-03-14T21:46:00.003+01:00

Redningen? Er du typen som gjerne skulle hatt med deg alle høydepunktene til all verdens sportssendinger på tv på direkten? Da er det håp om en mer målrettet og rasjonell hverdag. Teknologien skal hjelpe oss til å time tv-tittingen slik at vi ikke går glipp av viktige begivenheter på direktesendt tv. Spørsmålet er hvilken idrett det går utover. Og om det dreper noe av sjarmen ved idretten?

Multitasking. Jeg har – til min families store forargelse – utviklet en ekstrem ferdighet i radio-tv-data-mobiltelefon-multitasking på dager med mye idrett på tv – samtidig og i tett rekkefølge. For ikke å gå glipp av viktige hendelser kan jeg ha en fotballkamp på tv uten lyd, en annen kamp på radioen, pc’en på med liveoppdateringer av andre idrettsbegivenheter og den andre tv’en på med tekst-tv. Og jeg får stort sett med meg det meste – bortsett fra når jeg må på do. Dette er det ingen andre i familien eller i nabolaget som skjønner noe av – verken at jeg får med meg noe som helst eller at det er noen vits. Ikke sjelden kommer det et Ja!Faen! samtidig fordi to lag jeg følger med på slipper inn og skårer samtidig. Denne formen for multi-tasking er slitsom – for meg og andre – men nå kan dette ta slutt.

I forkant. Det skal et firma i California sørge for. Firmaet Thuuz har matet datamaskinene sine med forskjellig kampstatistikk og regnet ut sannsynligheten for når de mest interessante hendelsene i en kamp skal komme. Denne statistikken bruker de på tre måter. For det første kan de på bakgrunn av statistikken gi tv-titteren varsel i forkant av det som sannsynligvis blir et høydepunkt i kampen. For det andre kan de gi et tilbud til dem som ønsker å se andre hendelser enn det den vanlige seer ville være interessert i – dette er en løsning for de som ønsker informasjon utover det som er vanlig. For det tredje gir dette nye muligheter for dem som driver med spill på kamper. Verktøyet Thuuz har utviklet gjør det mulig å tippe på nye tippeobjekter – som for eksempel hvor lang tid det tar å ta cornere, gjennomsnittslengden på dommerens pipeblåsing og hvor mange ganger keeperen spytter seg i hendene. Den siste muligheten er en måte å holde seerne ved tv-skjermen på, de som kanskje ellers ville ventet på signalet om at snart kommer det noe interessant.

Lunsjdreper? Hvilke konsekvenser får dette for idretten og sportsidioten som ønsker å få med seg alt. Utviklerne hevder at denne teknologien er bedre egnet på baseball enn på fotball. Samtidig kan dette påvirke fotballen. Statistikken vi ser på tv i dag dreier seg ofte om hva som har skjedd de siste fem minuttene (for eksempel ballbesittelse). Nå kan vi kanskje finne ut hva som kan skje de neste fem minuttene? Skulle flertallet av de som ser fotball på tv benytte seg av denne teknologien må tv-selskapene tenke nytt om reklameinntekter. Hvis laget ditt som regel er best de siste fem minuttene, er det mye reklamepenger som går til spille de første 85 minuttene av kampen hvis alle slår på kampen i denne korte perioden. For det andre kan det gi noen sære lunsjdiskusjoner – ”keeperen på laget mitt sparket fem ganger i den venstre stanga og ni ganger i den høyre når han tok femmeter”, er ett eksempel på en lunsjdreper. Sportsidiot får nytt innhold. For det tredje kan det åpne for ”kampfiksing” slik vi for eksempel har sett i cricket i det siste. Hvis det går an å tippe på hvor mange innkast spiller nummer 2 på et bestemt lag tar de ti første minuttene av en kamp, kan denne spilleren eller laget hans fint greie å manipulere antall innkast uten at det nødvendigvis går ut over slutteresultatet i kampen. Samtidig kan mange tippere bli snytt for penger på innkast.

Døden for NRK? I rusen etter VM-suksessen i Holmenkollen og NRKs uhemmede skryt av seertallene sine, er det fristende å kjøre noen tankeeksperiment. Hvor lenge hadde gjennomsnittsnordmannen sette på herrenes femmil hadde han/hun hatt mulighet om å bli varslet på mobiltelefon når det lønte seg å slå på tv’en? Ved siste passering av Hellner-bakken? Hadde vi fått signal om å slå på tv’en i kombinert hopp? Og hvilke utslag hadde forskjellen på intervallstart og fellesstart gjort på varslingssystemet? Og i en slik situasjon, holder det for NRK å måle antall seere? Hva med antall minutter tv-titting? Jeg bare spør...

Historisk fotballkamp på Vestbredden!

2011-03-09T13:16:00.004+01:00

Ikke siden 1948. Onsdag 9. mars spilles en historisk fotballkamp på Vestbredden. Da skal Palestina spille den første kvalifiseringskampen i fotball på Vestbredden siden 1948 og staten Israel ble opprettet. Da møter Palestina Thailand på Faisal Al-Husseini stadion. Oppgjøret i Bangkok endte 1-0 til Thailand. Første gang Palestina spilte hjemmkamp på Vestbredden var mot Jordan i 2008. Dette er en kvalifiseringskamp til London-OL og Fatah-partiet, som dominerer de palestinske selvstyremyndighetene, ser på dette som et viktig skritt på veien mot et større selvstyre og en fredelig framtid.

OL-prosessen. Palestina har vært deltagernasjon i OL siden Atlanta-OL i 1996, og skulle de kvalifisere seg til fotballturneringen i London-OL neste år vil det være et viktig veiskille for de palestinske myndighetene. Tidligere i år inngikk det palestinske fotballforbundet en samarbeidsavtale med sitt israelske motstykke etter mye kulissearbeid fra IOC og Jacques Rogge. I mai i år er planen å formalisere dette samarbeidet som blant annet skal gjøre det lettere for palestinere å forberede seg til OL. Skulle dette vise seg å bli et fruktbart samarbeid har idretten og den olympiske familie i stor grad bidratt til fredsprosessen mellom palestinere og israelere. Kanskje får det navnet OL-prosessen?

OL som frigjøringsarena. For palestinerne har OL vært en viktigere frigjøringsarena enn for mange andre land. Da Svart September angrep den israelske troppen under OL i München i 1972, og drepte 11 israelske utøvere og trenere, ble mange for første gang oppmerksomme på det palestinske folk og på palestinernes krav om selvstendighet. Mye takket være denne voldelige aksjonen begynte det internasjonale samfunnet å ta det palestinske spørsmålet på alvor, noe som blant annet førte til at PLO-leder Yassir Arafat for første gang fikk tale i FNs generalforsamling i oktober 1974, og at PLO senere fikk observatørstatus i FN.

Tallet er 1972. Nesten på dagen 40 år etter tragedien i München kan palestinere risikere å spille OL-kamp mot Israel i London. Eller mot et forent Storbritannia som i mai i år kommer til å fortelle oss om hvordan de skal organisere sitt nygamle landslag i sitt eget OL. Sist gang britene stilte med et forent landslag i fotball var nettopp i 1972! Både forsoningen mellom Israel og Palestina og gjenforeningen på de britiske øyer vil være historisk – det ene kanskje mer gledelig enn det andre?

Kvinneidrettsrevolusjon i Midt-Østen?

2011-03-08T11:16:00.003+01:00

Kvinnerevolusjon. Al Jazeera har kalt det som skjer i Midt-Østen i disse dager for feministrevolusjonen. Grunnen er at kvinnene står i fremste rekke i protestene mot autoritære ledere, særlig i Tunisia og Egypt. Nyhetskanalen hevder også at kvinnenes sterke deltagelse har gjort demonstrasjonene mer fredelig enn det ellers kunne vært. Vil det som skjer i Midt-Østen også smitte over på idretten?

Få forbilder. Kvinnelige idrettsforbilder er få i denne delen av verden. I de største mesterskapene er det få kvinner som representerer og/eller som gjør det bra i idrett. Det finnes knapt en håndfull stjerner som er født i denne delen av verden. Marokkanske Nawal El Moutawakel vant olympisk gull på 400m hekk i OL i Los Angeles i 1984. Hun var den første afrikanskfødte muslimen som greide en slik bragd. I 1995 tok Ghada Shouaa fra Syria VM-gull i syvkamp, en bedrift hun gjentok i OL i Atlanta i 1996. Disse to er blant få store kvinnelige idrettsutøverne fra Midt-Østen. Det betyr ikke at det ikke deltar kvinner fra Midt-Østen. I Asia-lekene i Kina i fjor var det store kontingenter med kvinner. Iran hadde for eksempel med 92 kvinner, Qatar 56 og Jordan 32.

Verstingen. Versting i klassen er Saudi-Arabia. De hadde ikke med en eneste utøver i Asia-lekene. De har heller aldri hatt noen kvinnelige utøvere med i OL. Nest verst i Asia-lekene var Oman som kun hadde med én tennisspiller, Fatma al-Nabhani. Det er ironisk at Saudi-Arabia i 2010 fikk styreplass i FNs nyopprettede kvinnebyrå – på bekostning av Iran. Plassen fikk de i hvert fall ikke på grunn av godt kvinnearbeid på idrettsbanen. Det gjenstår å se om FN-organet påvirker Saudi-Arabia i riktig retning eller om Saudi-Arabia påvirker byrået i sin kvinnefiendtlige retning?

Lyspunkter. Men det er lyspunkter for kvinner i Saudi-Arabia. Og det er innenfor hestesport det skjer. I forkant av OL i Beijing fikk Saudi-Arabia sin første kvinnelige representant i en OL-delegasjon. Arwa Mutabagani fikk jobb som coach for ridetrenerne og rytterne til Saudi-Arabia. Like oppløftende er det at Dalma Rushdi H Malhas tok bronse i ungdoms-OL i Singapore i fjor, nettopp i ridning. Ridning står sterkt blant kvinner i Midt-Østen. Et tegn på det er at prinsesse Haya fra Jordan er president i det internasjonale rytterforbundet. Hun ble i fjor gjenvalgt som president for fire nye år.

Iran og FIFA. Når man snakker om likestilling i idretten i Midt-Østen må man også se på hvordan de internasjonale idrettsorganisasjonene håndterer kvinner. Konflikten mellom Iran og FIFA i forkant av ungdoms-OL i fjor vitner om det. Saken startet med at FIFA nektet det iranske jentelaget å kle seg i hijab. Det fikk det iranske forbundet til å klage til fem internasjonal forbund deriblant IOC for å få opphevet forbudet. Argumentet var at muslimske jenter alltid må bære hodeplagg, også på fotballbanen. FIFAs begrunnelse om hijabnekt var at de ikke tillater religiøse hodeplagg (Regel 4). I denne saken kunne det virke som frontene mellom den muslimske verden og FIFA var fastlåst. Men det bør den ikke være. Tilsynelatende logiske argumenter på begge sider kan plukkes fra hverandre. Og det gir rom for håp.

Ingen absolutter. For det første er det ingen regel at alle muslimske jente-/damelag bærer hodeplagg. Det er snarere unntaket. Forskjellige land og forskjellige grupper muslimer tolker hijab-bruken forskjellig. For det andre er det mange internasjonale idrettsforbund som tillater hijab, og flere internasjonale kamper i damefotball er spilt med hijabkledde spillere. Det finnes med andre ord ingen absolutter i denne saken. Det viser praksisen.

Unntak. Argumentet til FIFA om at man ikke skal bære religiøse og/eller nasjonale symboler er i og for seg greit siden det setter spillet i fokus og ikke bekledningen. At man tillater avspilling av nasjonalsanger og at landslag får bære flagg på drakta må sies å være hederlige unntak, eller? Her er i alle fall alle med på unntaket, også FIFA.

Hijab*2. Spørsmål om hijab i fotball fikk sin første sak i 2007, da 11-åringen Asmahan Mansour fikk spilleforbud i Canada fordi hun hadde på seg hijab. Begrunnelsen var sikkerhet. Man ville ikke at hun skulle kveles hvis noen dro henne i hodeplagget. Denne saken har på mange måter satt presedens for FIFA selv om FIFAs begrunnelse for forbud er en annen. På den annen side har det blitt spilt kamper med hijabkledde damer. I fjorårets Sør-Asia-leker spilte det pakistanske laget med svært moteriktige hodeplagg og i kampen mellom Jordan og Palestina i november 2008 spilte de muslimske damene på Jordan med hodeplagg. To av flere eksempler. Alle med FIFAs forståelse. Hvorfor så vanskelig å spille med hodeplagg i Singapore?

Irans versjon. Iranernes kamp for hijabbruk i fotball må ses på som en del av den iranske kampen for anerkjennelse internasjonalt, både i politikken og i idretten. Men så langt ser det ikke ut som Iran lykkes. Det som er mest påfallende er ikke at de møter motstand i den internasjonale idrettsverdenen, men at de ikke får sterk støtte fra andre muslimske land. Dette kan tolkes på to måter. Enten at idrett er så viktig at hijabspørsmålet blir uviktig, eller at idrett er så uviktig at det heller ikke da er noe å bråke om.

Mange kvinnekamper. Det gjenstår mange kvinnekamper på idrettsarenaen i Midt-Østen og det blir spennende å se om den politiske revolusjonen i de nord-afrikanske landene smitter over på andre land i Midt-Østen. Det vi kan håpe på er at en saudiarabisk kvinne vinner OL-gull i London 2012. Det vil både gi London-OL og likestillingskampen i Midt-Østen et løft!

IOC og ulovlig gambling

2011-03-02T12:59:00.003+01:00

Idrettens troverdighet. Tirsdag samlet IOC-president Jacques Rogge sportsministre, internasjonale idrettsorganisasjoner, spillselskaper og politisjefer fra hele Europa for å sette søkelyset på ulovlig gambling. Støttet av tall fra Interpol om en kraftig vekst i ulovlig gambling hevder den mektige IOC-sjefen at idretten er i stor fare: illegal gambling truer troverdigheten til hele idretten – ikke bare OL.

Kriminelle syndikater. Og det er et stort illegalt marked. Interpol-sjef Ron Noble sier at det bare i Asia omsettes for ca. 500 milliarder US dollar på det illegale markedet. Her blir gamblingen styrt av kriminelle syndikater. De siste fire årene har Interpol arrestert mer enn 6500 mennesker for involvering i illegal gambling. Disse personene har vært med på virksomhet som har omsatt for ca. 2,3 milliarder US dollar. Det er småpenger i den store sammenhengen. Sterkere lut må til for å komme dette til livs.

Rogges metode. Troverdigheten til idretten skal reddes på to måter, i følge Rogge. For det første at det opprettes et byrå tilsvarende det internasjonale antidopingbyrået WADA der også FN, Europarådet og internasjonale idrettsorganisasjoner skal spille en viktig rolle. For det andre at eksisterende spillselskaper skjerper innsatsen for å få bukt med ondet.

Opphavsrett. Spillselskapenes rolle er det ømme punktet i denne saken. For det første foreslår Rogge at spillselskapene skal sette av penger til arbeid mot illegal gambling. For det andre mener han at de samme selskapene skal betale en viss del av omsetningen til de internasjonale idrettsorganisasjonene som har idrettsarrangementene det tippes på. Det siste er en diskusjon om idrettens opphavsrett til egne arrangementer (Intellectual Property Rights).

Mer kontroll, mer penger. Kontroll med illegal gambling og muligheten for inntekter til for eksempel IOC må ses i sammenheng. Noe annet er naivt. Rogge har rett når han sier at ulovlig gambling kan true idretten. Kampfiksing er ofte tett knyttet til ulovlig gambling. I tillegg er det umulig å kreve penger med begrunnelsen opphavsrett av de ulovlige virksomhetene. Jo mer av tippingen som kanaliseres gjennom lisensierte selskaper, jo større potensial er det for økte inntekter for for eksempel IOC.

Enigheten stopper. Internasjonale spillselskaper er enig med Rogge om at mer av omsetningen bør gå gjennom dem. Men der stopper enigheten. De er i mot at de skal betale dobbelt for å hjelpe IOC. Ett grep de kan ta for å komme ulovlig gambling til livs er å innføre spill på olympiske idretter som det ikke er mulig å spille på i dag. Det vil i hvert fall gi noen av dem som spiller illegalt et alternativ. Men spranget fra et slikt tiltak og over til at de skal kanalisere noe av omsetningen over til idrettene det spille s på er langt.

Limbo. Måten spillselskapene håndterer IOCs utspill vil påvirke deres maktstilling. Blir de mer offensive i kampen mot ulovlig gambling skal du ikke se bort i fra at et internasjonalt spillselskap i framtiden kan bli en av IOCs hovedsponsorer. Er de lite samarbeidsvillig kan IOC etablere sitt eget spillselskap. Skulle det siste skje vil debatten om opphavsrett ta en ny vending.

Mektigere IOC? I Frankrike og Australia betaler tippeselskaper en viss andel av omsetningen tilbake til idrettene det tippes på. Skulle IOC (og FIFA) få gjennomslag for dette i Europa og etter hvert hos lisensierte selskaper i Asia kan IOC og andre idrettsorganisasjoner bli verdens største mottagere av tippemidler. Det vil gjøre dem enda sterkere enn de er i dag.

Uklar dommeravgjørelse om fotballsendinger i EU

2011-02-22T12:16:00.003+01:00

Feilslutning. Forrige uke var det en del skriverier i norske aviser om en rettsavgjørelse i EU-domstolen, der det blir slått fast at Storbritannia kan sende EM- og VM-fotball på åpne, betalingsfrie kanaler. Saken ble brakt inn for EU-domstolen av FIFA og UEFA som protesterte på at britiske myndigheter har listet opp disse mesterskapene som så viktige for nasjonen at de bør vises gratis. Den samme domstolen avviste også klager på at Belgia viste VM-kampene gratis i fjor sommer. Reaksjonene i Norge var entydige: dette betyr at vi i framtiden kan se gratis VM- og EM- fotball i Norge. Men så enkelt er det ikke!

Ankemulighet. For det første kom denne avgjørelsen i det som på god norsk kalles European General Court (EGC), og ikke i European Court of Justice (ECJ). EGC er første rettsinnstans og avgjørelsen her kan ankes videre til EGC. FIFA og UEFA har to måneder på seg til å anke saken til EGC. Det vil de garantert gjøre.

Listefyll. For det andre er det bare 8 av 27 land i EU som har satt opp en oversikt over det som kalles ”listed events”, idrettsbegivenheter som bør sende gratis på tv på grunn av nasjonale hensyn. I mange land er man i dag uenig i denne måten å liste idrettsbegivenheter på og i flere tilfeller har man ikke blitt enige om hvordan man skal prioritere begivenheter. Hvis Norge skal få gratis fotball må man først bli enig om at fotball er viktigere enn andre begivenheter, som for eksempel ski-VM og så må man argumentere for hvorfor dette er viktig for nasjonen.

Konflikt. For det tredje er denne avgjørelsen i direkte konflikt med Murphy-saken som føres i EU-domstolen i disse dager. Senere i år kan det komme en avgjørelse som sier at det ikke er lov å ta nasjonale hensyn når man skal selge tv-rettigheter til idrettsarrangementer. Hvis dette skjer må EU-domstolen sette disse to sakene opp mot hverandre for å avgjøre om det er det frie markedet eller nasjonale interesser som skal bestemme hva du får se på tv. Flere eksperter på EU-lov sier at det frie markedet mest sannsynlig vil seire.

Uenig med seg selv. For det fjerde er FIFA og UEFA i konflikt med seg selv. På den ene siden vil de behandle hver enkelt nasjon som forskjellige markeder når de selger sine tv-rettigheter, samtidig er de mot at nasjonale myndigheter skal ha nasjonal selvråderett over spesielle idrettsbegivenheter. UEFA og FIFA må med andre ord bestemme seg for hvilket prinsipp de ønsker å følge i sin egen mediepolitikk.

Absurd. For det femte kan vi havne opp i absurde situasjoner. Hva om norske myndigheter setter opp Premier League som viktig for nasjonen Norge. Da bør TV2 finne andre nisjer…

Mens vi venter på noe godt. Mens vi venter på den endelige dommen i denne saken kan vi glede oss over at vi bare trenger å betale lisenspenger for å se ski-VM på tv!

Brå-syk

2011-02-18T14:26:00.010+01:00

Der Brå brakk staven. I mange år har jeg håpet at folk skulle spørre meg om hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven. Om du lurer: jeg var der hvor han brakk den! Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke så stavbrekket. Jeg var bare elleve år og det var for mange høye voksne foran meg. Men jeg hørte Bjørge Lillelien på lommeradioen jeg hadde fått av grandonkelen min, som hadde vært i Japan, og jeg kunne levende forestille meg hva som skjedde.

"Idioten" Mikkelsplass. Det er likevel ikke stavbrekket jeg husker best. Fallet til Pål Gunnar Mikkelsplass på tredjeetappen og kronprinsesse Sonjas grimaser på tv gjorde vel så stort inntrykk. Mikkelsplass var en ”idiot” som kunne ødelagt alt for Norge og Sonja viste at kongelige også har følelser.

Tre generasjoner. Jeg gleder meg ekstra mye til årets VM i Oslo. Sammen med Fatter’n – som så stavbrekket og som fortsatt liker å fortelle det – og min sønn på ni år drar jeg til VM-løypene igjen i håp om å få oppleve ny VM-dramatikk. Vi skal se herrestafetten! Slekt skal følge slekt også i langrennsporet.

Utenom vinterferien. Som forelder har jeg et dilemma. Skal jeg be sønnen min fri fra skolen eller skal jeg bare ta ham ut av skolen. Da jeg var med Fatter’n i 1982 var det vinterferie i Oslo og Akershus (jeg er fra Langhus i Ski). Om det var på grunn av ski-VM husker jeg ikke, men det gjorde det enkelt for min far som var lærer å ta meg med på herrestafetten – som da gikk på en torsdag. Når vi skal på årets herrestafett må jeg ta min sønn ut av skolen fordi det ikke er fri den dagen. Selvfølgelig kommer jeg til å søke skolen om fritak, men hva om de sier nei!? De har jo allerede hatt mange dager med VM-oppladning, blant annet med et eget mini-VM i skoletiden.

Størst fravær? Sammenfall mellom vinterferie og ski-VM varierer i Norge. I Oslo og Trondheim har skoleungdom bare fri de første dagene av VM, i Stavanger har de ikke en eneste fridag under VM, mens i Bergen og Kristiansand har de fri hele den siste uken av VM. Jeg tipper at skolefraværet – i rangert rekkefølge – vil være størst i Rogaland, Oslo, Sør-Trøndelag, Hordaland og Vest-Agder. I verste fall kommer jeg til å bidra med økt skolefravær i Oslo (det er her jeg bor i dag). Tre generasjoner av min familie skal på herrestafetten. Basta!

Ettbeinsskøyting. Ved siden av stavbrekket til Brå er et av mine beste stafettminner Ove Aunlis sisteetappe i VM i Seefeld i 1985. Aunlis ettbeinsskøyting forbi Giuseppe Ploner på sisteetappen og inn til gull var helt fantastisk! Jeg så innspurten på tv fordi jeg og en kamerat hadde fått fritak fra gymtimen(!) på grunn av en fotballskade, mens vi i realiteten var VM-syke. Da vi kom løpende ned skolebakken og inn i klasserommet for å fortelle om gullet ble vi avslørt.

Brå-syk? I år håper jeg at jeg kan ta med meg sønnen min til VM med god samvittighet og at vi slipper å late som han blir brå-syk. Jeg vil også at han skal få med seg mest mulig av dramatikken. Kanskje må han sitte på skulderen min for å få med seg nye stavbrekk. Det er ingenting som er så kult som å løpe tilbake til skolen for å fortelle kamerater om hva han har sett på ordentlig og ikke bare hørt på radio!

Norge som idrettsnasjon - topp eller bunn?

2011-02-07T13:39:00.004+01:00

Havas rangerer. For sjette gang rangerer Havas Sports & Entertainment idrettsnasjoner. 2010-tallene er nå klare. Det er interessant lesning for idrettsnasjonen Norge. Havas er et av verdens største kommunikasjonsbyråer og har blant annet spesialisert seg på OL-søknader. Mange idrettsnasjoner bør også lese disse rangeringene for å se hvor de ligger an i forhold til konkurrentene.

Jonglering med statistikk. Det er mange måter å lese og lage statistikk på. Tidligere har jeg skrevet om Financial Times-journalisten Simon Kuper som har kåret Norge til verdens beste idrettsnasjon, uansett idrett. Kuper har utarbeidet en egen måte å regne ut dette på (sammen med økonomen Stefan Szymanski). Det spesielle med hans konklusjon er at han trekker inn mange forskjellig slags idretter som Norge ikke er særlig gode på (for eksempel tennis og cricket). Allikevel kommer han fram til at Norge er best. Australieren Simon Forsyth har utviklet en annen og mer vitenskaplig metode for å regne ut nasjonsrangeringen i OL på (den egentlige årsaken var at han hatet å høre at USA alltid var vinneren!). Forsyth bruker fire mål: antall gull per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall medaljer per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall gull per innbygger og antall medaljer per innbygger. Havas' rangering er i realiteten en kombinasjon av måten Kuper pg Forsyth regner på. Havas baserer sin statistikk på 53 idretter, 153 disipliner og 5051 medaljer fordelt på 1624 konkurranser – altså ikke bare OL – men konsentrerer seg kun om medaljer.

Havas’ harde fakta er som følger:

• USA, Kina og Russland har tapetsert pallen i antall medaljer siden 2006, i nevnte rekkefølge. Samtidig taper de tre stormaktene terreng til de som ligger under dem på denne tabellen.

• Canada har størst forbedring sammenlignet med 2009. det er takket være innsatsen i vinter-OL på hjemmebane. Samtidig gjør Storbritannia et byks oppover, noe som forklares med at de er godt i gang med forberedelsene til London-OL i 2012.

• Norge klatrer to plasser fra 16. til 14. plass. Sveits ligger på plassen foran med totalt ni medaljer færre enn Norge, men er over Norge fordi de har ett gull mer.

• Frankrike er best i flest disipliner (80), mens Norge er på 13. plass med 29 disipliner. Kina er på en 9. plass med utmerkelser i 42 disipliner.

• Norge er detronisert fra førsteplassen på oversikten over antall medaljer per innbygger. I 2010 var Aruba beste nasjon etter denne regnemetoden. De har én medalje per hele befolkningen, som er på 104.589. Norge har 1 medalje per 129.897 innbyggere, mens Kina har for eksempel én medalje per 9.709.061 innbyggere.

• Norge er ikke på topp-20-listen når man regner medaljer per krone i bruttonasjonalproduktet. Kina, Zimbabwe og Etiopia tar her de tre første plassene.

Norge slår Sverige uansett! For Norge blir lærdommen av dette at vi tar mange medaljer per innbygger i mange idretter, men at hver medalje har en høyere pris enn i mange andre land. Svenskene derimot tar verken mange medaljer eller bruker mye penger på de medaljene de tar. Kanskje det endrer seg etter ski-VM i Holmenkollen?

Slutten på norske OL-rettigheter? (oppdatert 15. juni)

2011-02-04T11:42:00.007+01:00

Pan-europeisk mediemarked. Tidligere i år sa kulturminister Anniken Huitfeldt at hun vil sikre OL til NRK eller TV2. Jeg tror ikke hun har vært inne i bildet for at TV2 skulle få OL-rettighetene de fikk 15. juni 2011. Men argumentasjonen hun brukte er likevel interessant. Hun refererte til systemet med "listed events" - en liste med de viktigste sportsbegivenhetene for et land, og som gjør at nasjonale myndigheter kan gripe inn for å sikre at enkelte idrettsarrangementer får bredest mulig dekning (90%) på nasjonale tv-kanaler. Det skal hindre at OL for eksempel kommer på betal-tv med liten rekkevidde. Denne ordningen kan være en sagablott skulle EU-domstolen sener i juni bestemme at det ikke er lov å selge nasjonale pakker av idrettsarrangementer, men at hele Europa må ses på som ett marked. Det rammer ikke TV2 denne gangen, men kan bety at det er siste gang en norsk og (delvis) åpen kanal får rettigheten til feks. OL. Det pan-europeiske mediemarkedet kan bli en realitet.

De største vinner. Det paradoksale med et slikt utfall er at det mest sannsynlig vil favorisere de største og sterkeste tv-kanalene i Europa, kanalene med størt betalingskraft. I dag er det i realiteten to tv-selskaper som har råd til å kjøpe rettighetene til store idrettsarrangementer i Europa: Canal Plus og BSkyB. I et pan-europeisk marked vil det bli meningsløst - i bokstavlig forstand- for enkeltstater å forhandle eller dirigere hva som skal vises gratis på tv av internasjonale idrettsarrangementer. Hver enkelt kunde må forholde seg til tv-selskapet som eier rettighetene.

Idrettsorganisasjonene tar makten? Alternativet er at de internasjonale idrettsorganisasjonene som FIFA, IOC, UEFA osv. starter egne tv-selskaper basert på modellen om færrest mulig ledd mellom produsent og forbruker. Det vil både gi disse organisasjonene all makt over innholdet i sportssendingene, men det vil også gi dem total makt over reklamerettighetene til disse arrangementene. Da må kulturministre i hele Europa kjøpe retten til å se for eksempel OL direkte fra IOC av privat lomme.

Monopolpenger? Skulle dette skje er jeg sikker på at vi vil se nye saker i EU-domstolen. Jo færre tilbydere det er, jo nærmere kommer man et monopolistisk system og det er også EU i mot...

Gratulerer! Inntil da kan vi bare gratulere TV2 med OL-rettighetene og håpe at den vanlige forbruker får gode og billige tv-sendinger når TV2 starter sine sendinger. det kan bli siste gang...

Tv-rettighetenes Bosman-dom - katastrofe for fotballen?

2011-02-03T12:06:00.005+01:00

Sterk kost. Generaladvokaten i EU-domstolen kommer i dag med sterke påstander som, hvis han har rett, vil revolusjonere framtidens medieavtaler i idretten, og som kan svekke inntektsgrunnlaget til fotballklubber i hele Europa.

Kokott taler. I en pressemelding i dag (3. februar 2011) skriver generaladvokat Juliane Kokott at det i følge EUs lover om fri flyt av varer ikke er noen territorielle begrensinger i EU når det gjelder tv-rettigheter. Dette er en uttalelse med direkte tilknytning til den pågående saken mellom engelske Premier League og den engelske pubeieren Karen Murphy. Hvis dette synspunktet holder i rettssalen i juni er dette ikke mindre enn en medierevolusjon! Dette blir medieverdenens Bosman-dom!!!

Greske dekoderkort. Rettsaken det er snakk om dreier seg om følgende: Karen Murphy har importert greske dekoderkort for å spare penger på Premier League-sendinger. Dette sparer hun over 50.000 kroner i året på. Selv om hun må bære over med greske kommentatorer, har mange fulgt Murphys eksempel. Det har fått Premier League til å reagere. Det er to prinsipper som her står mot hverandre: fri flyt av varer og tjenester mellom EU-land og innholdsprodusenters rett til differensiert salg av egne produkter. Premier League mener pubeierne bryter loven om opphavsrett, mens Murphys advokater mener at BSkyB (som har tv-rettighetene) og Premier League (støttet av La Liga, Serie A og Bundesliga) hindrer konkurranse og opptrer som en monopolist.

Mindre penger. Skulle pub-eieren vinne kan det nye mediemarkedet ta flere veier: 1) Europa kan bli ett marked og vi får én markedspris for hele Europa. Det vil føre til inntektstap for fotballen og for klubbene; 2) tv-selskapene fortsetter å selge eksklusive rettigheter til forskjellige land, og aksepterer at det grå markedet vokser. På kort sikt vil det også føre til reduserte inntekter. På lang sikt kan Asia bli viktigere enn Europa. Ser man på Premier League-sendinger i dag, ser det nesten ut som dette allerede er tilfelle. Mye av stadionreklamen er myntet på det asiatiske markedet; 3) de internasjonale og nasjonal forbundene og de sterkeste seriene etablerer sine egne tv-selskaper og splitter markedet opp i flere plattformer - mobiltelefon, internett, tv oa. Det vil ta tid før dette genererer mer penger enn i dag.

Murphys lov. Uansett vil en dom til fordel for Karen Murphy påvirke inntektsgrunnlaget til fotballen (og andre idretter som selger eksklusive rettigheter i forskjellige land) negativt. De fleste eksperter tror at de totale medieinntektene vil gå ned ved en slik dom. Før rettighetshaverne får summet seg vil mange nordmenn kjøpe TV-2-dekoderkort fra for eksempel Spania, dekoderkort som er billigere enn de man får i Norge og som er myntet på norske fastboende på Costa del Sol. Dette vil være fullt lovlig i følge EU-rett og det vil tappe TV2 for penger. På lenger sikt vil dette gi mindre penger til fotballen, og det vil igjen prege forhandlingene om en ny medieavtale ved neste korsvei.

Overgangskræsj? Når vi ser den vannvittige pengegaloppen på overgangsmarkedet, særlig i England, skjønner vi at UEFA og andre er bekymret for klubbenes økonomi. Denne bekymringen kan bli større hvis Murphy vinner i juni!

Egyptiske fotballpøbler og politiske omveltninger

2011-02-01T15:34:00.008+01:00

Analogi. Det som skjer i Egypt i disse dager får meg til å tenke på det som skjedde i Romania i november og desember 1989. Det blir spennende å se om Hosni Mubarak lider samme skjebne som Nicolai Ceausescu – at han blir kastet som statsleder og drept? Likhetene er der, men det er én viktig forskjell.

Danmark starter revolusjonen! Det er vanskelig å datostemple politiske omveltninger. Smaltenkt som jeg er mener jeg at den rumenske revolusjonen startet 15. november 1989 da Romania slo Danmark 3-1 i VM-kvalifiseringen til Italia-VM, og dermed kvalifiserte seg til VM på bekostning av Danmark. I Romania var politiske opptog ikke tillatt, men dét var feiring av viktige sportsbegivenheter. Feiringen av Romanias overraskende og etterlengtede kvalifisering (20 år siden sist) førte mange ut på gatene og der ble de helt til 22. desember da Ceausescu holdt sin fatale tale etter hjemkomsten fra Iran. Han ble styrtet og drept 25. desember 1989. Selvfølgelig var fotballkampen bare en utløsende faktor, men likevel en viktig begivenhet.

Ultras-modellen. Flere av rapportene fra Egypt sier at egyptiske fotballsupportere eller fotballpøbler står sentralt i opprøret mot Mubarak og hans regime. Det er særlig tilhengerne til Al Ahly som blir fremhevet i denne sammenheng. De er kjent for sitt voldsomme engasjement – i bokstavlig forstand – og har organisert seg etter modell fra de italienske Ultras-gruppene. Selv sier de at de ikke er politisk motivert. Det er en sannhet med modifikasjoner. Historien viser at hele klubbens opprinnelse er politisk motivert og ikke bare supporterne, men også klubben har et politisk engasjement.

Kamp mot kolonivelde. I over 100 år har Al Ahly vært en kanal for politisk protest i Egypt. Klubben ble etablert i 1907 som et ledd i kampen mot det britiske kolonistyret. Oversatt betyr Al Ahly ”det nasjonale” og det nasjonale var i opposisjon til koloniveldet. Al Ahly har helt siden starten vært klubben i Egypt med flest politisk engasjerte supportere. Klubben har også tillatt sine spillere å markere politiske saker på banen. I 2008 tillot for eksempel Al Ahly at stjernspilleren Mohamed Aboutrika (”den smilende snikmorderen”) fikk spille med t-skjorten der det sto ”sympatisér med Gaza”.

Mer Øst-Europa. Det er ikke bare analogien til Ceasescus fall som gjør at man kan sammenligne det som skjedde i Øst-Europa på 1980-tallet med det som skjer i Egypt (og i resten av Midt-Østen) i dag. Fotball spilte og spiller fortsatt en viktig rolle i det politiske Øst-Europa. Her er noen eksempler:

Jugoslavia. I februar 2008 sto serbiske fotballpøbler sentralt da den amerikanske ambassaden i Beograd ble satt i brann. De voldelige opptøyene oppsto etter at Kosovo erklærte sin uavhengighet 17. februar og flere vestlige land anerkjente uavhengigheten. Fotballpøbler har hatt en sentral plass i det politiske landskapet i Serbia både før og etter at det kommunistiske Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991. Før Jugoslavia ble offer for borgerkrig og gikk i oppløsning var det sterk rivalisering mellom Partizan Beograd og Røde Stjerne Beograd. Partizan var hærens lag og Røde Stjerne var politiets lag. De nasjonalistiske kreftene i Serbia støttet Røde Stjerne siden hæren og Partizan ble sett på som representanter for det kommunistiske regimet, og det kommunistiske regimet sto i veien for serbisk storhet og herredømme.

Arkan. På slutten av 1980-tallet allierte Slobodan Milosevic seg med nasjonalistene i og rundt Røde Stjerne både for å sikre seg at de ikke skulle motarbeide ham, men også fordi han ville bruke dem i kampen for et fritt Serbia. Slagordet deres var ”Serbia, ikke Jugoslavia”. En av de mest markante skikkelsene i fotballmiljøet var Arkan (Zeljko Raznatovic). Serberen med det tyrkiske kallenavnet(!) greide å forene forskjellige Røde Stjerne-fraksjoner og fikk dem til å kjempe sammen mot Serbias fiender. Han strømlinjeformet supporterorganisasjonen, disiplinerte medlemmene og ga dem en politisk misjon. Røde Stjerne-supporterne skulle etter hvert gå under navnet Heltene (Delije – også et tyrkisk navn), mens den paramilitære hæren som Arkan bygde opp av de mest innbitte krigerne i dette miljøet gikk under navnet Tigrene. Mellom 1991 og 1995 sto Tigrene for de mest brutale overgrepene i krigen som herjet Jugoslavia. Tigrene har mer enn 2000 liv på samvittigheten.

Obilic. For sin innsats i krigen ble Arkan en folkehelt i Serbia. Men han ble også rik. Og pengene ønsket han å bruke på sin egen fotballklubb. Etter å ha fått avslag på å kjøpe Røde Stjerne tok han i 1994 over Kosovo-klubben FC Pristina og rensket den for albanere. Men han hadde større ambisjoner og i 1996 kjøpte han Beograd-klubben Obilic som da lå i Jugoslavias lavere divisjoner. En av grunnene til kjøpet av Obilic var åpenbart navnet på klubben. Prins Obilic kjempet i Kosovo i 1389 da Serbia tapte for tyrkerne. I dette slaget greide Obilic å drepe sultan Murad – en liten seier i det tapte slaget om Kosovo. Arkan identifiserte seg med Obilic og knyttet sine Tigre til klubben. Han byttet til gule drakter og gjorde tigeren til symbol for klubben. Etter Arkans maktovertagelse gjorde klubben det raskt veldig bra. To strategier førte til denne suksessen. Han kjøpte inn de beste tilgjengelige spillerne og truet motstandere og dommere med bråk hvis de gjorde motstand mot laget hans. Den siste strategien virket ikke mot dommere og motstandere da Obilic i 1998/99 forsøkte å kvalifisere seg til gruppespillet i Champions League. Mye taler for at det er Røde Stjerne- og Obilic-pøbler som sto bak angrepet på den amerikanske ambassaden.

Ungarn. Vi ser også kobling mellom fotball og politiske bevegelser i andre deler av Europa. Da Ungarn i 2006 markerte 50-årsdagen for opprøret i 1956 ble opptøyer organisert av fotballpøbler knyttet til ultranasjonalistiske partier. Da den ungarske statsministeren Ferenc Gyurcsany i et hemmelig opptak innrømmet å ha løyet i valgkampen ble det straks uroligheter i flere byer i Ungarn. Fotballbråkmakere fra den ungarske klubben Ferencvaros sto i spissen for opptøyene og fikk støtte fra høyreekstreme og anti-semitiske Det ungarske liv- og rettferdighetspartiet og Bevegelsen for et bedre Ungarn.

Russland. I Russland har ungdomsorganisasjonen Nashi blitt knyttet til forskjellige fotballpøbler i forskjellige fotballklubber, blant annet Spartak Moskvas Gladiator fanklubb. Nashi som har sitt hovedsete i St. Petersburg og som er en sterk støttespiller til Vladimir Putin har blant annet brukt fotballsupportere som livvakter og som oppviglere i forbindelse med fredelige gatedemonstrasjoner. Et av formålene har vært å sørge for at det IKKE blir en Oransje-revolusjon i Russland slik vi så i Ukraina i 2004/2005. Ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij har også benyttet fotballpøbler fra Dynamo Moskva. Mange av disse elementene var sterkt involvert i opptøyene som herjet Russland i fjor høst etter at en fotballtilhenger fra Kaukasus ble drept. Dette har også skat stor bekymring for Russlands fotball-VM i 2018.

Fotball som trussel i araberstater. I arabiske land er islam og fotball to kanaler som fattige kan bruke for å vise sine følelser og det kan derfor være farlig når sinne mot et autoritært regimer kanaliseres gjennom disse kanalene. Dette har myndighetene i forskjellige arabiske land fått med seg. Både i Algerie og i Libya har myndighetene avlyst alle fotballkamper for at fotballen ikke skal bidra til opptøyer. Og februarkampen mellom Egypt og USA er avlyst på grunn av urolighetene i Egypt.

Missing link? I januar i fjor vant Egypt Afrikamesterskapet for 7. gang. Det kan være til Mubaraks fordel at opptøyene ikke startet i gledesrusen over å ha vunnet en fotballkamp. Da kunne det blitt langt mer voldelig og sjansen for at Mubarak ville feilberegnet situasjonen hadde vært større. Mubarak kan også håpe på at den italienske Ultras-modellen ikke er farlig som Arkans Serbia-modell? Det er på disse viktige punktene at Ceasescus skjebne kanskje skiller seg fra Mubaraks?

United Bakeries og NRK

2011-01-31T19:44:00.009+01:00

Alsgaard imponerer! De fleste som så Thomas Alsgaard gå åpningsdistansen i NM på ski i Steinkjer ble imponert over hans tredjeplass. Men hvorfor gikk Alsgaard? Til lokalavisa sier han at han går på ski fordi det er gøy og fordi han bruker dette som trening til årets store mål, Vasaloppet. Det som er sikkert er at Team United Bakeries fikk mer omtale enn vanlig fordi han er en (ny)gammel idrettshelt som jobber som tv-kommentator, samtidig som han er en del av United Bakeries kommersielle langrennsteam. Det er for eksempel Team United Bakeries han representerer når han skal gå Vasaloppet seinere i år, og ikke Eidsvold Værk som han representerte i NM. Dette kan være problematisk for NRK både fordi det gir United Bakeries mye mer oppmerksomheten enn det som er naturlig - på en såkalt reklamefri tv-kanal - og fordi det er en av kommentatorene som sørger for denne oppmerksomheten.

Paralleller til USA. I Norge har ikke dette skapt mye diskusjon, men en tilsvarende sak har gjort det i USA. Under Rose Bowl første nyttårsdag kritiserte den meget kjente ESPN-reporteren Erin Edwards NIKE-skoene til spillerne til Texas Christians fordi de var glatte. To uker etterpå signerte Edwards en stor sponsoravtale med Reebook, NIKEs største konkurrent på skomarkedet. Eksperter på etisk journalistikk har stilt spørsmål ved om det er riktig at journalister i det hele tatt bør sponses. Samtidig viser det seg at sportsreportere er en egen rase i denne sammenheng. Direktøren til Pew Research Center, Tom Rosenstiel, hevder for eksempel at sportskommentatorer i USA er unntatt fra vanlige etiske standarder når det gjelder sponsing. I USA finner man flere eksempler på at de som er knyttet til sportssendinger har sponsorer, mens det finnes svært få nyhetsreportere som har det. Nyhetsreportere setter – som vi alle vet – sin egen integritet høyt. Er det slik også i Norge?

Mesternes Mester. Erin Edwards har stort medietekke og er et godt sponsorobjekt. Hun ble i 2008 og 2009 av Playboy kåret til den mest sexy sportskommentatoren og var i fjor i finalen i den amerikanske versjonen av Skal vi danse? Og så er hun en av de mest kjente tv-fjesene til sportskanalen ESPN. Markedsverdien til Thomas Alsgaard er også stor – og den blir ikke mindre når han blir en del av NRKs sendinger på NRKs nest beste sendetid. Hvor stor han er for NRK får vi se når NRK setter opp en ny sesong av Mesternes Mester...

Bakholdsmarkedsføring på NRK. Selv om Thomas Alsgaards motiver bare var å gå NM fordi det er gøy er dette et eksempel på bakholdsmarkedsføring (Ambush Marketing). At han representerte Eidsvold Værk, men ikke gikk med Eidsvold-drakta er et signal om det. Det er mange måter å drive bakholdsmarkedsføring på. Team United Bakeries og andre Team-strukturer er ikke bare en alternativ måte å organisere idrettslag på, men også en direkte måte å konkurrere med etablerte sponsorer på. Det er også en direkte måte å ta opp kampen med sponsorer som har knyttet seg til arrangementer som ski-NM på. Jeg vet ikke om noen bakerfirmaer var sponsorer av ski-NM, men var det det er dette en form for direkte angrep på dem. Men vi har også tilfeldige angrep ved at for eksempel tv-kommentatorer nevner sponsorer på tv. I tilfellet Alsgaard blir det litt spesielt fordi det er kommentatorkolleagene hans som profilerer produktet til Alsgaard. Spørsmålet er om dette er uproblematisk for NRK. Under et ski-NM er kanskje ikke dette noe stort problem, men hvis NRK har mange ekspertkommentatorer som er tilknyttet forskjellige Team under ski-VM, kan det føre til problemer med sponsorene til dette mesterskapet.

Tiltagende fenomen. Bakholdsmarkedsføring er et tiltagende fenomen. En grunn er at det blir stadig dyrere å knytte seg til store arrangementer som sponsor. Det gjør mange mindre aktører kreative. Naturlig produktplassering som en gul lue på kjente utøvere eller en flaske Red Bull i hånda på en utøver etter målgang, er eksempler på denne typen markedsføring. En annen grunn er at det blir vanskeligere å komme i tv-ruta som tradisjonell sponsor. Litt av grunnen er digitalisering av tv-sendinger (som blant annet gjør det mulig å ta opp sendingene og spole over reklamen) og som gjør at du må plassere produktene dine i tv-ruta under tv-sendingen for i det hele tatt å få oppmerskomhet. En tredje grunn er muligheten nye medier som Facebook og Twitter gir. Når det gjelder sosiale medier ser det ikke ut som United Bakeries har tenkt stort. Den ene videoen fra Steinkjer som er lagt ut er allerede fjernet. Mon tro om det var opptak fra NRKs sendinger? Andre er betydelig bedre. Red Bull gratulerte stadig vekk sine utøvere med sine prestasjoner under OL i Vancouver selv om det ikke var tillatt.

Over til Vasaloppet. Det blir spennende å høre om hvor mange ganger Thomas Alsgaards kolleger nevner Team United Bakeries under årets Vasalopp. Og om det i det hele tatt betyr noe…?

Israel og Palestina sammen mot OL!

2011-01-21T08:15:00.006+01:00

Kulturboikott av Israel? Fortsatt er det mange som diskuterer kulturboikott av Israel på grunn av Israels politikk overfor palestinerne, og særlig på grunn av den israelske blokaden av Gaza. Regner man idrett som en del av kulturbegrepet – det såkalte utvidete kulturbegrep – har diskusjonen om kulturboikott kanskje fått et nytt og viktig element. I midten av januar inngikk Israel og Palestina formelt idrettssamarbeid frem mot OL i London 2012.

Solidaritetstanken. De siste årene har det vært vanskelig for både palestinere og israelere å reise på internasjonale idrettsarrangementer. Dette har IOC mislikt sterkt og de har over en lengre periode prøvd å megle i konflikten. Både for å følge den olympiske solidaritetstanken og for å vise verdenssamfunnet at idrett kan spille en viktig rolle i fredsarbeidet.

Håp. Som en protest mot blokaden av Gaza arrangerte blant annet det palestinske fotballforbundet i fjor et alternativt fotball-VM i Gaza i forkant av VM i Sør-Afrika for å sette søkelys på den trange situasjonen der, men også for å vise håp. Håpet har blitt styrket med avtalen denne uken. Avtalen mellom den israelske olympiske komité, den palestinske olympiske komité og det palestinske fotballforbundet skal gjøre det lettere for utøvere, trenere og ledere å reise på treningssamlinger og til konkurranser og det skal bli enklere å få med seg utstyr. Begge de nasjonale olympiske komiteene skal samarbeide med nasjonale myndigheter for å etablere best mulig rammebetingelser for de to nasjonene i forkant av OL i London 2012.

Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. Det er med andre ord ikke vanskelig å finne negative idrettseksempler i denne regionen. Derfor er denne ukens avtale et positivt signal.

Kampen om Nobelpris. Det er usikkert om denne avtalen vil dreie diskusjonen om kulturboikott av Israel. Det jeg er sikker på er at dette blir en hendelse som ville telle i konkurransen mellom IOC-president Jacques Rogge og FIFA-president Sepp Blatter om å få Nobels fredspris. Etter at Sepp Blatter ga Qatar fotball-VM i 2022 har mange – merkelig nok – lansert Sepp Blatter som fredspriskandidat. Det blir for ingenting å regne skulle Rogge greie å forene Israel og Palestina på idrettsbanen – og det uten amerikanernes hjelp. Vi får håpe at samarbeidet i alle fall holder til sommeren 2012.