Kulturministerens million dollar baby

Proffboksing. Problemet med proffboksing er ikke at det er ulovlig i Norge, men at det er en skitten business. Og at den får fram dobbeltmoralisten i oss.

Ministerens portefølje. Mange har harselert over at vår nye kulturminister Hadia Tajik gratulerte Cecilia Brækhus med bokseseieren over franske Anne Sophie Mathis på twitter. Vet hun ikke at proffboksing er ulovlig i Norge og at Arbeiderpartiet har stemt mot å legalisere proffboksing? Vanskelig å si om Tajik begikk en nybegynnerfeil eller om hun er dobbelmoralsk. Det eventuelt problematiske for Tajik i denne saken er ikke at proffboksing er ulovlig i Norge (og at Tajik eventuelt er for noe resten av partiet hennes er i mot), men at proffboksing totalt ignorerer dopingregler, at boksere bygges opp til storkamper uten en offisiell og godkjent rangering av utøvere, at den medisinske oppfølgingen av utøvere er tilfeldig og at dommere blir betalt for å påvirke resultatet. For en minister som har ansvar for norsk dopingpolitikk og kampen mot kampfiksing er ikke dette uproblematisk, selv om gratulasjonene bare kommer på Twitter.

Dobbeltmoral. Mange av aviskommentarene, facebook-kommentarene og twitter-meldingene før under og etter kampen viser at det bor en dobbelmoralist i oss alle. Folk som tidligere i år har fordømt sykkelsporten på grunn av dopingutmattelse, kritisert Fotballforbundet for ikke å følge spillereglene i et utall saker og som hevder at kampfiksing er den største trusselen mot idretten, roper om at proffboksing må bli tillatt. Hovedargumentet er at Brækhus er en flott representant for boksesporten og at det er morsomt å se på. Toppidrett er det også. Det holder ikke. Enten så er du mot juks og fanteri eller så er du for – uansett idrett. Noen har til og med hevdet at Brækhus viser vei i kvinnekampen, men blir kvinnekampen bedre av at man inngår i det samme skitne spillet som menn?

Million dollar baby. For noen uker siden så jeg (endelig) Clint Eastwoods Million dollar baby. Det var en god film om en trist bokseskjebne. Boksejentas skjebne lå hos dommeren. Han fulgte ikke med eller var betalt for ikke å følge med. Går du inn på Youtube og ser Anne Sophie Mathis første kamp mot den amerikanske verdenseneren Holly Holm, der Mathis nesten dreper den amerikanske bokseren under påsyn av dommeren, ser du at million dollar babies kan skapes overalt der du finner korrupte dommere. Jeg har snakket med mange bokseeksperter om denne kampen og det er liten tvil om at dommeren er betalt for å holde liv i kampen lengst mulig. Det absurde er at det sannsynligvis er Holms mannskap som har betalt dommeren for ikke å avbryte kampen. Dette ser du best i sjette runde, da Holms nesten ligner hovedpersonen i Clint Eastwoods film. Dommeren må til slutt avbryte kampen i 7. runde. Kanskje det var det han var betalt for? I re-matchen vant Holms lett mot Mathis. Det var sikkert også planlagt.

Underholdning. Jeg er veldig fascinert av proffboksing. Jeg sto opp midt på natta for å se Steffen Tangstad få bank av Michael Spinks (1986), jeg var i Paris på tittelkampen til Thomas Hansvoll mot Bruno Girard (2002), jeg rangerer Norman Mailers The Fight som en av tidenes beste sportsbøker og Rumble in the jungle som en av tidenes mest spesielle idrettsbegivenheter. Jeg følger også – med skepsis – Mike Tyson på twitter (han har blitt altfor myk etter min smak). Men ser jeg på det som idrett? Nei, jeg ser på det som underholdning – farlig underholdning.

Uærlig. Selv om jeg er fascinert av proffboksing greier jeg ikke å si at dette er bra og at dette er noe vi må ha mer av fordi JEG syns det er underholdende. Boksing er per definisjon farlig og for at jeg skal akseptere proffboksing som en hvilken som helst annen idrett (som for eksempel amatørboksing), må muligheten for at boksere bygger sin karriere på å bli foret med punch drunks forsvinne og promotorer som har total kontroll over kampsted og kampledelse må fjernes. Kanskje det blir mindre underholdende av å gjøre det på den måten, men det blir mer rettferdig. Det er dette debatten i Norge bør dreie seg om når vi diskuterer om Norge skal legalisere proffboksing eller ikke, ikke om Brækhus er godt trent og har et vinnende vesen.

Nye twittergratulasjoner? Det blir spennende å se om Brækhus får tittelkamp mot Holly Holm i USA. Skulle Holm vinne knepent er jeg sikker på at den norske twitterstrømmen dreier seg om kampfiksing. Hva tvitrer vår nye kulturminister, da?

@krøll

Den virkelige virkeligheten. Konfliktene rundt fotballandslaget den siste tiden viser at Fotballforbundet ofte er på etterskudd og ikke helt greier å områ seg med sine egne omgivelser. Mange PR-rådgivere har kalt det som skjer i Fotballforbundet for en omdømmekrise. Kanskje det. Jeg tror at Fotballforbundet tenker for mye på fasaden og omdømmet og ikke ser tilskuerne for bare tomme seter. Og det er ikke iPhonen til John Arne Riise som er problemet, men at Fotballforbundet ikke lever i samme virkelighet som spilleren med flest landskamper og tilskuerne de ønsker å nå.


Nye mediehverdag. Utviklingen av medievirkeligheten til fotballen kan deles inn i fire tidsperioder. I den første perioden fikk vi fremveksten av den moderne idretten (1900-1950). Da måtte du være på stadion for å se kampen. Den andre perioden (1950-1990) kom alt på tv og det ble mulig å se kampene hjemme i sofaen. Den tredje perioden (1990-til fremveksten av sosiale medier og applikasjoner) kjennetegnes av at fotballen ble global, mobil og personlig. Den siste perioden (som vi nå er inne i) kjennetegnes av at vi som enkeltpersoner kan skreddersy vårt eget medietilbud og at vi har mer direkte kontakt med klubber og spillere enn det vi hadde tidligere. Det er mangelen på tilpasningsdyktighet til den nye medievirkeligheten vi har sett i og rundt Fotballforbundet den siste tiden. Truer du noen med bank blir du ikke bare førstesideoppslag i riksavisene, men også den store snakkisen på sosiale medier. Og skriver du noe rett fra hjertet på 140 tegn blir du erklært som selvforherligende tufs av media. Dette er en virkelighet det er vanskelig å forholde seg til, men samtidig viktig å ta stilling til. Fotballforbundet må nærmere sine supportere – ikke bare på Ullevål Stadion, men på alle arenaer der supporterne er. Da er de avhengig av Riise og hans lagkamerater, også når de er sleivkjefta. Det er det første Fotballforbundet må erkjenne.

Twitters muligheter. En av utfordringene med twitter er at markedspotensialet ditt avhenger av hvor mange følgere du har, og du får sjelden mange følgere hvis du er – for å bruke Gerd Liv Vallas uttrykk – pusekatt. Det er temperatur og spissformulerte meninger som skaper engasjement og som gir deg følgere. Det får deg også tettere på dine supportere. Med mange følgere kan du også spre budskap fra klubb, landslag og sponsorer til flere. Twitter elsker selvforherligende tufser – også selvforherligende journalister. Det er derfor noen gidder å følge dem! På den måten tilfredsstilte John Arne Riise mange av sine 65.000 følgere når han engasjerte seg om navnskiltet på statuen i Ålesund. At media kaster seg på og forkaster hans uttalelser ga sikkert Riise enda flere følgere og sympatisører, og det er kanskje denne følgerskaren som etter hvert får han til å tvitre igjen.

På etterskudd. At John-Arne Riise er sleivkjeftet og ærlig på twitter er ikke Fotballforbundets største problem. Fotballforbundets største problem er at man blir tatt på senga når problemer oppstår og at den første refleksreaksjonen er strengere eller nye regler. Det samme reaksjonsmønsteret så man i forbindelse med kampfiksingssakene tidligere i år. Først ignorerte man problemene, så ble man overrasket, for deretter å snakke om strenge straffer for dem som er involvert – uten egentlig å vite særlig mye om fenomenet man står overfor. Det er reaktivt og det er kunnskapsløst. Mitt poeng i denne saken er at Fotballforbundet har glemt at et godt omdømme har best grobunn hvis de interne forholdene er på stell. Det nytter ikke å fortelle verden at man bør engasjere seg i fotballfamiliens sosiale mediehverdag hvis man samtidig tilkjennegir og til de grader viser for omverdenen at eget regelverk på dette området er dårlig.

Twitterkampanje. Jeg satt på tribunen på Slovenia-kampen og det som tok mest av min oppmerksomhet (bortsett fra straffemålet til John Arne Riise) var Fotballforbundets nye twitterkampanje. Like før Riise utnevnte seg selv til straffeskytter mot Slovenia, oppfordret Fotballforbundet, på alle reklameskiltene langs matta på Ullevål Stadion, tilskuerne til å følge Fotballforbundet på twitter og å sende sine inntrykk fra kampen til Fotballforbundets twitterkonto og/eller bruke deres #hashtag. Hvor mange selvforherligende tufser som benyttet seg av muligheten veit jeg ikke, men det kan ikke ha vært mer enn ca 11000. En av dem som brukte muligheten var en Fotballforbundets egne ansatte (tidligere Vålerenga-spiller Dag Riisnæs) som ble kalt inn på teppet fordi han kom med en sleivbemerkning til Riise på, ja nettopp, twitter! Mitt tips til Siem og co er at også de ansatte i Fotballforbundet omfattes i det nye regelverket…

Sammenhenger. Samtidig med at få følger Fotballforbundets twitter-politikk har Fotballforbundet engasjert seg i forskjellige saker som ytterligere understreker at man vanskelig evner å se sammenhengen mellom det fotballandslaget gjør på banen og engasjementet utenfor stadion. Her er noen eksempler:

Moralsk milkshake. Både før og etter kampen mot Slovenia fløy Fotballforbundets fredsgeneral Jan Åge Fjørtoft rundt på den grønne gressmatta for å få spillernes og publikums oppmerksomhet rettet mot Fotballforbundets (og FIFAs) nye satsing Handshake for Peace. Fotball skal bidra til fred, er budskapet. Ikke lenge etter kampen truer landslagskeeperen en fotograf med bank og landslagssjefen sier at han ikke bryr seg. Når man setter i gang et så ambisiøst prosjekt som Handshake for Peace er det viktig at det er sterkt forankret i egen organisasjon. Er det bare en skinnmanøver og kun et romantisk forsøk på å bygge omdømme blir man fort gjennomskuet. Jeg er ikke ute etter å ta Jarstein (eller andre som føler seg trakassert av pressen) – han hadde sikkert grunner til å hisse seg opp. Det jeg etterlyser er at Fotballforbundet setter Jarsteins reaksjon inn i den konteksten de selv har skapt, nemlig å sette fotballen og fotballspillerne i en moralsk førerposisjon. Hvis ikke blir budskap som Fair Play og Handshake for Peace kun rundingsbøyer. Er det en sammenheng mellom spillernes oppførsel og å håndhilse for fred? Og bør landslagsledelsen bry seg om de storslåtte moralkodene hans sjefer har skapt? Kanskje burde man håndhilst litt mer med innpåslitne fotografer, også?

Maktkamp med sidestykke. Et sidespor i denne sammenheng, men likevel relevant i diskusjonen om forholdet mellom liv og lære på toppen i norsk fotball er fotballpresidentens ønske om å omstrukturere norsk idrett. Denne uka ble Yngve Hallén leder for Særforbundenes Fellesorganisasjon (SFF). I korte trekk vil denne organisasjonen ha mer makt i norsk idrett på bekostning av idrettskretsene. Den første kampsaken til den nyvalgte lederen var opprettelsen av en ny olympisk komité for å styrke norsk toppidrett. Utnevnelsen av Hallén og forslaget om ny olympisk komité er rart på flere måter. For det første har fotballen aldri tatt den olympiske fotball-turneringen på alvor. Å ha en leder som representerer en idrett som ikke vil sende sine beste utøvere til OL har en dårlig sak når han kjemper for ny nasjonal OL-komité. For det andre er fotballen den desidert største idretten i Norge både når det gjelder medlemmer og penger. At norsk fotball ikke gjør det bedre er ikke et pengeproblem, det er et ledelses- og trenerproblem. For det tredje er Fotballforbundet med på å undergrave finansieringsmodellen (tippemidlene) som i dag bidrar med penger til idretter som er dårligere stilt enn fotballen. Fotballforbundet har inngått medieavtaler med tv-selskaper som reklamerer for konkurrenter til Norsk Tipping og fredsgeneral Jan Åge Fjørtoft og Rune Bratseth har 50%-stillinger i Viasat/TV3 som reklamerer for de samme utenlandske spillselskapene. Det blir vanskelig å nå igjennom til norske myndigheter om ny struktur og mer penger med et slikt utgangspunkt. Og etterlatt inntrykk er at Fotballforbundet snakker med to eller tre tunger. Dette snakkes det mye om på twitter!

@RealJohnARiise3. I fjor ble det mexicanske 1. divisjonslaget Jaguares de Chiapas banebrytende da de byttet ut de tradisjonellespillernavnene på draktene med twitter-adressen til de forskjellige spillerne. Et klart signal om at mexicanerne har forstått hvordan man kommer i kontakt med fansen og media i den nye medieverdenen. Etter det har andre lag fulgt opp. Den dagen det norske fotballforbundet gjør det samme og John-Arne Riise får ha @RealJohnARiise3 på ryggen og adressen får skli over reklameskiltene på Ullevål Stadion viser de at de har tilpasset seg den nye mediehverdagen. Med 20 kroner for hver bokstav man trykker på drakta kan det også komme mer penger i kassa fra dem som kommer på kampen for å se Norge spille – hvis ikke alle sitter hjemme i stua og tvitrer om de nye draktene, da...