Krisen i norsk fotball. Norske lag gjør
det dårlig i europeisk fotball (igjen) og alt som kan krype og gå av selvoppnevnte
autoriteter på norsk fotball kommer med forklaringer og quick fix-løsninger på
kryss og tvers. Vi hører at det er for mange lag i Tippeligaen (vi trenger sluttspill!), det kan skyldes kunstgressrevolusjonen (resten spiller på gress!),
det skyldes barneidrettsbestemmelsene (starter konkurranse for seint!) og vi
mangler gode fotballakademier (se på Barcelona!) er noen av forklaringene eller
unnskyldningene som blir gitt. Her kommer en forklaring til, fra en uautorisert
fotballekspert: fotball er kun blitt en aktivitet for de voksne!
For systematisk? Den siste tiden
har det kommet flere kommentarer om at barn i stadig større grad lever i en
voksenverden. Hverdagen er gjennomorganisert, barnehagen blir skole, voksnes
matvaner tres ned i halsen på småunger og det blir for lite tid til frilek. Om
dette er bekymringsmeldinger fra foreldre som er utslitt og ber om nåde eller om
det er en god diagnose på rammene til dagens unger er jeg usikker på. Men jeg
er nesten sikker på at krisen i norsk fotball skyldes mangel på en norsk og
lokal fotballidentitet og mangel på barnslig aktivitet, og ikke mangel fagfolk og organisering. Kanskje det er for mange av dem og kanskje er de for systematiske. Aldri har norsk fotball vært så gjennomorganisert og aldri har
den vært mer identitetsløs.
Nostalgi. Med identitet mener jeg ikke
et bestemt spillemønster som gjennomsyrer alle alderstrinn eller at alle landslagsspillerne
kan nasjonalsangen. Jeg mener den grenseløse lysten til å spille fotball og til
å tilhøre et lag som betyr noe for deg – ikke som enkeltmenneske, men som noe
du er en del av. Jeg skal ikke være nostalgisk og mene at alt var bedre før.
Det var det ikke. Selv var jeg en elendig fotballspiller og langrennsløper på
Langhus i Ski i Akershus. Innbytter i 11er-fotball som 9-åring eller jevnlig skylde
på dårlige treski var ikke morsomt. Samtidig var det å kjempe for Langhus i
kamp og på renn det viktigste. Vålerenga og Everton kom i andre rekke, selv om
også de var veldig viktige. Mange av dem jeg konkurrerte sammen med ble gode.
De trente mer enn meg utenom trening for å hevde seg blant sine kamerater.
Lokalidentitet. De fleste som hevder
seg i norsk fotball i dag (slik jeg har oppfatter det) kommer fra små steder og
er ikke et produkt av et dyrt mønsterbruk fra en stor by. Det kan skyldes at
tilbudet i storbyene er større eller at byfolk er late, men det kan også
skyldes at folk fra småsteder har en sterkere tilknytning til fotballaget (idrettslaget)
sitt og at fotballklubben ligger nærmere disse spillerne – i bokstavlig
forstand. Men det kan også skyldes at voksenverden er mer fremtredende i byen
enn på landet? At tilbudet kommer fra et lag som slutter på dal og ikke på akademiet?
At tilbudet kommer fra et sted der fotballaget ledes av en gubbe som har vært
med en mannsalder og ikke fra en tidligere fotballproff med stadig nye ideer?
Identitetssvikt på to nivåer. Jeg tror
det er en sammenheng mellom den store pengeflyten til norsk fotball, som
startet med de store medieavtalene, og forfallet i norsk fotball. Penger er i
seg selv ikke et problem, men holdningene og sløvheten det kan skape kan bli det.
Det kan skyldes mangel på identitet på to nivåer.
Rotete terminliste. Selv om store
pengesummer førte til en kjøpekultur som kanskje gikk utover talentutviklingen
tror jeg også at TVs makt over terminlista til lagene i toppen har bidratt til
at foreldre som ønsker å oppdra ungene sine som gode supportere gir opp –
identiteten blir simpelthen borte for gammel og ung. Seine hjemmekamper og
bortekamper som ikke tar hensyn til arbeidsuka til vanlige folk mister
tilskuere, særlig barnefamilier. Jeg har vært trofast tilskuer på Enga-kamper i
over 20 år, nå vet jeg nesten ikke hvilken serieomgang det er eller hvilken dag
kampen går på. Jeg ser kampen på tv. For ungene konkurrerer denne tv-kampen med
en runde med et fiktivt lag på FIFA14. Kall meg gjerne en dårlig far som ikke
ofrer alt for laget, men jeg er blitt såpass voksen at jeg mener skole og jobb også
bør få en sjanse. Der veit jeg i hvert fall når det starter og slutter. FIFA14 kan
vi snakke om en annen gang. Poenget er: skal norsk fotball ha en framtid må
ikke bare gamle nostalgikere identifisere seg med laget på øverste hylle, de må
også bidra til at de yngste også blør for drakta. Det går ikke når timeplanen
kun er lagt opp for voksne. Husk at små unger må ha noe å se opp til når de
trener på løkka. Dem blir det færre av. Både av forbilder og løkkefotball. Det leder
meg til barnenivået.
Realistiske ambisjoner? Den sterke
kommersialiseringen og profesjonaliseringen av norsk fotball sildrer nedover i
aldersklassene. Heller ikke i alderbestemte lag er ambisjoner en mangelvare – særlig
ikke foreldre og treneres ambisjoner. Trenere koster penger. Og så trenger man
gode baneforhold. Riktig matching. Jeg har vært fotballtrener for
aldersbestemte fotballag noen år, for en liten klubb med moderate ambisjoner.
Noen vil hevde vi har realistiske ambisjoner, andre at vi ikke sikter høyt nok.
De får i hvert fall et tilbud, sier jeg. Holder det?
Forskjellig prestisje. De siste årene
har jeg fulgt med på utviklingen i Gothia Cup, Dana Cup og Norway Cup. Det er
to påfallende trekk med disse turneringene (så langt jeg kan se). Turneringene
har et stadig større innslag av satsningslag (akademier) eller regionslag der alle
ønsker å vinne turneringen og der lagene har betalte trenere. Organiseringen,
ambisjonene og holdningene ligner mer og mer på eliteserielagenes. Barnefotball
blir voksenfotball. Resultat viktigere enn individuell utvikling.
Barnslige turneringer. For det andre er
Norway Cup blitt den minst prestisjefylte turneringen av disse turneringene for
norske lag som sier de satser. Satsningslagene i Norge er så overlegne i
seriespillet at de må ut av landet for å få matching. Får de egentlig den
matchingen og den fotballopplevelsen de trenger? Spillere fra de gyldne
årgangene i norsk fotball har alle en historie fra Norway Cup – ikke nødvendigvis
at de vant – men at de var der sammen med kameratene fra nabolaget og så på
jenter. Det var barnefotball i verdens største fotballturnering. Det var den
norske fotballidentiteten. Nå er dette for barnslig for mange. Og det holder ikke
lenger med å se på jentene.
Lag og individuelle ferdigheter. Alvoret
som har trengt seg ned på de laveste alderstrinnene i norsk fotball – fordi voksenfotballen
har blitt så dominerende og resultatfokuset så viktig – mener jeg går utover
den lokale fotballidentiteten til unger i by og land. Jeg får litt vondt av å høre
barnefotballtrenere som ønsker å innføre periodisering a la Barcelona og legger
vekt på at ungene skal hvile mellom treningene til fotballakademiet som ligger
en god biltur unna hjemstedet. Det er ikke den organiserte treningen for
10-åringer i seg selv som gjør deg til en god fotballspiller. Et lag kan gi deg
identitet, men da må du være lagspiller. Samtidig er ikke den organiserte
treningen nok, de individuelle ferdighetene får du på løkka med gode kamerater.
Ny type kostholdseksperter. Jeg tror
ikke det er kunstgressbanen som ødelegger for at du kan bli god til å trikse,
det er ikke mangel på tidlig spissing eller 16 lag i Tippeligaen som ødelegger
for norsk fotball. Det er at foreldre, fotballtrenere og de som organiserer
norsk fotball ikke greier å skape en fotballidentitet og en sult til å drive med fotball hele tiden som er årsaken. Norsk fotball trenger en ny type
kostholdseksperter! Hilsen en middelmådighet på alle nivåer!
