Nominert. Idrettsforbundets nominasjonen av Cecilia Brækhus som årets kvinnelige utøver viser med all tydelighet at idretten ikke
er helt enig med seg selv om hvor grensene for idrettens selvråderett går og hvor man sette grensen for sitt eget verdigrunnlag.
Nominasjonen kommer til å skape debatt både internt i idretten og utenfor.
Spørsmålet om proffboksing og proffboksere dreier seg ikke bare om det er
farlig eller ikke. Det er også en debatt om idrettens verdier og den kan sette
kampen mot kampfiksing og doping i et uheldig lys.
Idretten og nasjonale myndigheter. På regjeringens pressekonferanse for lansering av handlingsplanen mot kampfiksing ble det gjort
et poeng ut av at kampfiksing ikke kan bekjempes uten samarbeid mellom idretten
og norske myndigheter. I handlingsplanen har man blant annet identifisert hvor
i norsk lovgivning kampfiksing faller inn under. Det betyr at man ikke bare ser
på kampfiksing som et brudd på idrettens verdier, men også som noe straffbart i
henhold til norsk lov. Men kan idretten velge når man vil følge norsk lov og ikke?
Nominering av en proffbokser utfordrer både idrettens verdier og selvråderett.
Proffboksingen verdier. For det første er
proffbokseverdenen som Brækhus tilhører veldig fjernt fra de moralske
pekefingrene om strengere tiltak mot kampfiksing og doping vi hører fra idretten
i disse dager. Proffkampene arrangeres ikke etter et klart og fastlagt rankingssystem og har ikke like et sterkt fokus på doping som innen annen organisert idrett.
At Brækhus har rene hensikter, har rent mel i posen og er en veltrent
idrettsutøver er ikke poenget her. Det som er poenget er at de som organiserer
proffboksingssirkuset Brækhus er en del av ikke tilfredsstiller verdigrunnlaget
man påberoper seg i for eksempel kampen mot doping og kampfiksing. Dette er ikke et problem for meg, men bør være det for dem som bryr seg om idrettens verdigrunnlag.
Ulovligheter. For det andre er proffboksing
ulovlig i Norge. Det betyr at idretten i for eksempel kampen mot kampfiksing
ønsker å benytte norsk lov for å straffe ulovligheter i idretten, mens man i proffboksing
ønsker å hedre en utøver som driver en idrett som er ulovlig i Norge. Intet
straffbart er skjedd, men det gir allikevel uheldige signaler fra idretten til
norske myndigheter.
Kampløs Brækhus. Selv om Brækhus kan bidra til at
proffboksing blir innført i Norge, vil idrettens nominering av Brækhus for det
tredje gi det norske folk falske forhåpninger om å få se Brækhus bokse på norsk
jord. Idrettsforbundet har åpnet for å tillate proffboksing i Norge, men
modellen man har valgt gjør at Cecilia Brækhus aldri få bokse proffkamper i
Norge. Både fordi det vil ta lang tid før en eventuelt opphevelse av
”proffbokseloven” kommer og fordi opplegget man satser på (AIBA-modellen) ikke
tillater at boksere a la Brækhus får delta. På den måten kan Brækhus bli
brekkstang for en lovopphevelse hun selv ikke vil nyte godt av.
Sjakk matt. Det er ikke bare nomineringen av
Cecilia Brækhus som trigger en debatt om idrettens verdier og selvråderett i
forbindelse med kåringer på Idrettsgallaen. Nominering av sjakkspilleren Magnus
Carlsen utfordrer også idrettens verdigrunnlag. I tillegg til at mange mener at
sjakk ikke er idrett, følger heller ikke Sjakkforbundet Idrettsforbundets barneidrettsbestemmelser
– ofte fremhevet som det viktigste verdidokumentet i norsk idrett. Den debatten
får vi ta en annen gang.