tirsdag 29. april 2014

Gamle kjente

Ønsket om skryt. Nordmenn ønsker skryt, spesielt fra utlandet. Også Oslo2022. Den siste tiden har nyhetsbrevet Sport Intern (eller The Olympic News Digest and International Inside Sports Newsletter) dukket opp i flere sammenhenger og blitt presentert som et internasjonalt medium med stor sans for Norge og den norske OL-søknaden. At dette nyhetsbrevet dukker opp i Norge og måten det blir presentert på er både underlig og risikabel.

Kjent eller anerkjent? Dagsavisen omtalte 20. mars Sport Intern som «det anerkjente nyhetsbrevet» og på Idrettsforbundets nettsider (og formidlet videre av Oslo2022) får vi høre om det «anerkjente tidsskriftet» og nyhetsbrevet omtalt som «internasjonal presse». Sport Intern er verken et tidsskrift eller særlig anerkjent, i hvert fall ikke blant internasjonale sportsjournalister. Det er viktig å skille mellom kjent og anerkjent.

Nyhetsbrev med historie. Sport Intern drives av Karl-Heinz Huba og er et nyhetsbrev som sendes ut til utvalgte abonnenter i den internasjonale idrettsfamilien. Selv om Sport Intern har knyttet til seg skribenter som har journalistisk erfaring (som for eksempel Alan Abrahamson, David Miller, Phil Hersh) kan ikke dette nyhetsbrevet karakteriseres som journalistikk, ei heller som et tidsskrift, men kun som et nyhetsbrev med egen agenda. Den anerkjente tyske journalisten Jens Weinreich, som blant annet har skrevet bøker der han omtaler Karl-Heinz Huba og Sport Interns rolle i tysk idrettspolitikk, skriver i en epost til meg at stort sett alt som står i Sport Intern er betalt informasjon eller har en klar politiske agenda. I disse dager er det Thomas Bachs lov som gjelder.

Storhetstiden. Karl-Heinz Huba er en gammel mann (over 80) og har vært med i en eksklusiv idrettsfamilie i mange år. Sport Intern ble etablert som et propagandaredskap for Adi Dassler i hans kamp for at Adidas skulle få eksklusive rettigheter hos de internasjonale idrettsforbundene og for å danke ut Puma. Nyhetsbrevet ble brukt i en nådeløs maktkamp og mange av hans motstandere har mistet posisjoner på grunn av dette. Sport Intern var talerør for Juan Antonio Samaranch, det har hatt sterke bånd til ISL (som er dømy for korrupsjon og har sterk tilknytning til FIFA og Sepp Blatter) og mine kilder sier at han mottok mye penger fra den korrupsjonsdømte koreanske visepresidenten i IOC, Kim Un Yong. Den kjente og anerkjente journalisten og korrupsjonsjegeren Andrew Jennings -  i disse dager aktuell med boken Omerta, et kraftig angrep på korrupsjonen i FIFA, skriver i en epost til meg at han kan bevise at Huba har fått penger for å skrive fordelaktig om FIFA og at Sport Intern var en propagandasentral for IOC-president (og fascist) Juan Antonio Samaranch. Å gi Sport Intern noe som helst form for autoritet er tull, hevder han. Som han skriver: «Huba is a pen for hire».

Tette bånd til IOC. David Miller er en av dem som på Sport Intern har skrevet fordelaktig om Oslos kamp for fornyelse av OL og for en bedre olympisk bevegelse. Også han er en gammel mann (over 80) med fortid, blant annet som sjefkorrespondent for avisa The Times. Han skal angivelig ha fått sparken i avisa blant annet fordi han drev propaganda for IOC i sin virkosmhet. Han fikk den olympiske orden (Olympic Order) etter at han blant annet kritiserte Andrew Jennings bok Lord of the Rings (Ringenes Herrer) – en bok som ble skrevet i forbindelse med Lillehammer-OL og som tar et kraftig angrep på IOC – og etter at han skrev den offisielle OL-historien. Miller har jobbet for flere OL-søkere og har, i følge mine kilder sagt at uten å samarbeide med ham vinner man ikke OL. Sikkert med en snert av britisk ironi.


Ønsket om fornyelse. Det er alltid hyggelig å få ros, men man skal passe seg for å sette alle rosene i knappehullet. Det kan fort føre til allergi og motreaksjoner: enten vet man ikke hvem som gir deg ros eller så er du tett knyttet til dem som leverer ut blomsterbuketter. Begge deler kan være skadelig. Særlig hvis man ønsker fornyelse av den olympiske bevegelse.

torsdag 24. april 2014

Olemics boikott

Mer enn Dalai Lama. Lama-saken handler også om OL i Beijing og OL i Sotsji. Og det handler om troverdighet.

Arroganse. Det er lenge siden februar og vi diskuterte arroganse under lekene i Sotsji. Da reiste statsminister Erna Solberg til Sotsji og lekset opp for både russiske myndigheter og IOC at de måtte ta menneskerettigheter på alvor. Hun satt seg ned sammen med aktivister som mente seg forfulgt av russiske myndigheter, og sa at IOC må ta hensyn til menneskerettigheter når leker skal deles ut, i god tro på at vi selv tilfredsstiller våre egne krav. Nå vil verken hun eller partikollegaene Børge Brende og Olemic Thommessen snakke med tibetanere som er i samme situasjon som dem Solberg hadde stor sympati for i Russland for et par måneder siden. Og bortsett fra at hun kanskje vil at OL snart bør til Oslo, hadde det vært interessant å få en kommentar om Beijing er en verdig motkandidat til Oslo i 2022?

Fakkelstafett og fredspris. OL i Beijing var en formidabel suksess for kinesiske myndigheter. Nå ønsker de å bli den første byen som arrangerer både sommer- og vinter-OL. Og de kan bygge videre på stor entusiasme og ferdigbygde anlegg. OL skapte til liv en kinesisk nasjonalisme man ikke har sett maken til. Men det var ikke bare OL-gull og flott gjennomført arrangement som sørget for det. Det massive vestlige forsvaret av Tibet under den olympiske fakkelstafetten og kritikken av menneskerettighetssituasjonen bidro like sterkt. Kineserne følte seg rett og slett urettferdig behandlet. I den sammenheng er det verdt å merke seg at Olemic Thommessen var med på en alternativ fakkelstafett i regi av Den norske Tibetkomiteen. Jeg tror (uten at jeg skal påberope meg noen ekspertstatus på Kina) at flere kinesere husker den mislykkede fakkelstafetten bedre enn de husker hvem som fikk Nobels fredspris i 2010. For IOC var fakkelstafetten også en katastrofe. Etter OL i Beijing ble det ikke lenger tillatt å arrangere fakkelstafett utenfor egne landegrenser. Det har ingenting med menneskerettigheter å gjøre. Det var for å forhindre bråk. Og det handlet om omdømme.

Omdømmetap. Omdømme er også stikkordet når hele perleraden av regjeringsmedlemmer og stortingspresidenter i Norge skal få oss til å synes synd på dem når de står overfor et utenrikspolitisk dilemma som de hevder Nobels fredspris har skapt. Nå står de overfor valget mellom å la seg diktere av Kina eller følge sine egne råd for bare noen par år siden. Troverdighet bidrar til bedre omdømme. Manglende troverdighet til omdømmetap. Jeg er redd for at det er det siste som er i ferd med å skje. Og de har seg selv å skylde.

OL-boikott. I forkant av OL i Beijing var jeg i et par radiodebatter med Olemic Thommessen om boikott av OL i Beijing. Da var han kulturpolitisk talsmann for Høyre, jeg var forsker på et felt ingen hadde hørt om: sport og forsoning. Jeg var mot boikott (av rent akademiske grunner), mens nåværende stortingspresident var klokkeklar: -Hvis ikke Kina kommer i dialog med Dalai Lama, får en slutt på voldelige overgrep mot de som ønsker å utrykke sin mening og gir fri ferdsel for journalister, vil boikott kunne bli nødvendig. Erna Solberg vurderte også boikott. Det tror jeg kinesiske myndigheter husker. Og det husker sikkert Erna Solberg og Olemic Thommessen, også.

Tibet-låsen. Det som gjorde menneskerettighetsdebatten i forbindelse med OL i Beijing så betent var nettopp at den ble knyttet til Tibet. Mangel på individuelle rettigheter dreier seg om hvem som kan utfordre styresettet. Å sette opp individuelle opp mot kollektive rettigheter er en legitim debatt også for mange kinesiske politikere. Forsvar av Tibet utfordrer den territorielle integriteten. Der får du ikke mange kinesiske politikere med på laget. Når Tibet blir synonymt med menneskerettigheter låser det seg helt. Jeg kan tenke meg at det som skjer mellom Russland og Ukraina i dag er nettopp det kinesiske myndigheter frykter og de skjønner ikke hvorfor vi ikke skjønner det. Det var denne stabiliteten Olemic Thommessen og mange av hans partifeller utfordret i 2008. Har de endret mening?

Fornektet to ganger. Når argumentet for ikke å møte Dalai Lama er at man ønsker å oppnå normale politiske forbindelser med Kina er det rart at man ikke først begynner med seg selv, hvis man virkelig mener det man sier. Hva med å si at man angrer på at man ønsket boikott av OL i Kina? Da hadde det vært en konsekvent linje som ble ført i disse dager og man hadde vært på bølgelengde med Dalai Lama. Han var mot boikott av OL i Beijing. På den måten har stortingspresidenten og flere av hans Tibet-venner fornektet Dalai Lama to ganger. Men i dette tilfelle blir ikke minus X minus pluss, heller ikke for skolepartiet Høyre. Boikott er sjelden en bra løsning verken av munker eller av olympiske leker.


PS. Som sønn av en gammel AKPer er det litt underlig å se det som skjer nå. Han fulgte partilinja, men ble aldri hørt. Han har gitt opp håpet. Nå kjemper Høyre kampen videre.

torsdag 17. april 2014

NATO-sjef med olympisk immunitet?

Idrett som ventil. Qatar bruker fotball-VM som sikkerhetspolitikk og Kina og Russland har brukt OL for å vise verden at de kan forsvare seg med både myk og hard makt. Internasjonal idrettspolitikk er internasjonal stormaktspolitikk, men opp i alt dette lever idrettspolitikken sitt eget liv og kan fungere som en mulig bakvei når hoveddøren er stengt. Det har Norge fått erfare med Kina i etterkant av fredsprisen til Liu Xiaobo. Hva skjer med disse bakveiene når Norge får sin første generalsekretær i NATO?

Utenpå politikken. Det er ett viktig premiss som må være oppfylt for at idrettsarenaen skal kunne brukes som diplomatisk bakkanal: sporten må oppfattes som noe som ligger utenpå politikken – enten langt viktigere eller helt uviktig. Samtidig er det viktig at de som arbeider i og for de internasjonale idrettsorganisasjonene representerer idretten og ikke nasjonene de kommer i fra. Viskes dette skillet ut blir sporten virkemiddel for å nå nasjonale målsettinger og ikke en arena der forsoning kan oppnås.

Politisk tungetale. Da den norske nobelkomite ga fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010, skapte det store problemer for norsk næringsliv og norske politikere. Kina stengte hoveddøren. Norske politikere hadde og har store problemer med å fortelle Kina og Kina-venner at det ikke var Norge som var avsender, men at prisen ble gitt av en uavhengig komite med utspring i Sverige (bestående av tidligere partipolitikere med fartstid fra storting og regjering). Politisk tungetale på høyt nivå.

Olympisk tungetale. På samme måte har IOC vanskeligheter med å forklare at utdelingen av olympiske leker til Kina og Beijing og Russland og Sotsji, eller FIFA tildelingen av fotball-VM til Qatar, ikke har noe med politikk å gjøre. IOC og FIFA ønsker ikke å blande sammen sport og politikk. Tungetale på olympisk nivå.

Døra på gløtt. Men ikke alle dører har vært stengt mellom Kina og Norge. Idretten har på flere måter bidratt til at noen dører har stått på gløtt. Siden Norge er en stormakt i bordtennis for funksjonshemmede, Gerhard Heiberg er norsk og Antidoping Norge har gode forbindelser til Kina har det vært god kontakt på idrettspolitisk nivå, med informasjonsutveksling som eller ikke hadde funnet sted. At Kina i år har arrangert ungdoms-OL og Lillehammer skal arrangere de samme lekene om to år har også gitt en møteplass for offisielle representanter for begge land. I Kina er det kortere mellom politikken og idretten enn i Norge, samtidig som kineserne greier å se forskjell på idrett og politikk. Slikt holder dører på gløtt. Enn så lenge.

Lex Heiberg. Gerhard Heiberg har spilt en sentral rolle i dette bakdørsdiplomatiet. Både gjennom arbeidet med OL i Beijing, men også fordi det sitter flere kinesere i IOC med sterk tilknytning til Politbyrået. Han har også hatt god kontakt med det voksende antall russiske IOC-delegater. Og forholdet til russiske kandidater kan bli sentralt i tiden framover – også med tanke på Oslos ønske om å få OL i 2022. Spørsmålet er om disse kan brukes som ressurspersoner for politisk dialog eller om disse kun opptrer uten politisk agenda skulle russiske myndigheter ha vanskeligheter med å skille mellom Jens og generalsekretæren i NATO.

Maktforskyving. Det blir stadig flere russere og kinesere i IOC og tyngdepunktet i den olympiske bevegelse (og i den den internasjonale fotballfamilien) skyves østover fra Europe og USA og mot Asia. De siste utdelingene av OL og fotball-VM har vist dette og det er ikke lenger en automatikk at mesterskap og leker fordeles på forskjellige kontinenter. Dette har ikke bare skjedd av seg selv, men er en del av en politisk vilje i øst og Østen om å bruke sport som virkemiddel for å sette seg selv på kartet og komme i godt lys og i godt selskap. Ved siden av Russland, Kina og Qatar er Aserbajdsjan og Kasakhstan de viktigste arrangørene av idrettsarrangementer sør og øst for Norge i dag. Land som også er i Russlands interesseområde.

Russisk dominans. Russiske politikere og venner av Vladimir Putin har de siste årene fått stadig mer makt i internasjonal idrett. Det siste russiske IOC-medlemmet Alexander Zhukov er en nær venn av Putin (hvis Putin har venner?) og er tidligere visestatsminister og viseformann i parlamentet. Han ble nylig utpekt som leder for evalueringskommisjonen for lekene i 2022. Det er nå var fem og er tre søkere til disse lekene og alle søkerland er i dag av stor strategisk interesse for Russland. Polen (Krakow) er en gammel venn som gikk over til fienden og er i dag et svært viktig NATO-land. Ukraina (Lviv) er i sterk konflikt med Russland og er delt mellom Vesten og Russland. Kasakhstan (Almaty) er en viktig alliert i Asia og forholdet til Kina (Beijing) er bedre enn på lenge. Mine rapporter forteller at det var den kinesiske presidentene Xi Jinping som gjorde best inntrykk på Putin av statslederne som var på besøk i Sotsji. Og til sist har vi Norge (Oslo), den vennlige naboen som har fått lederen for militæralliansen som ikke gjør noe annet enn å irritere Russland.

Storpolitikk uansett. Der er vanskelig å se for seg at valget av OL-by ikke har en eller annen storpolitisk dimensjon der Russland sitter med gode kort på hånda. Jens Stoltenberg bør selv være forsiktig med å engasjere seg i idrettsdiplomatiet, der har han liten troverdighet. Det holder ikke med mange mil på sykkel i Nordmarka for å overbevise en sovende bjørn om at man har hederlige hensikter med det man gjør. Hva med vinter-OL til Beijing? Da kan Jens dra til OL som pensjonert generalsekretær i NATO uten å ta hensyn til fredsprisen. Verre blir det hvis Torbjørn Jagland gir fredsprisen til en russisk aktivist i år. Det kan frata Norge både OL og stenge alle sportslige bakdører. Hvis ikke idretten vil det annerledes?

tirsdag 15. april 2014

Rettferdighet for alle

Historien. Jeg sitter og følger med på twitterfeeden min og alle sympatimeldingene til ofrene i Hillsborough-ulykken. Tragedien for 25 år siden endret manges syn på det å være fotballsupporter. Jeg husker de hjerteskjærende grimasene og de forfjamsede kommentatorene da Liverpool-supportere ble klemt i hjel i Sheffield og den grønne gressmatta ble brukt som sykeseng og likhus for vanlige fotballsupportere fra Merseyside. Når sønnen min på 12 i dag sitter og ser på minneprogrammer fra det som skjedde for 25 år siden, tror han ikke det han ser. Han har bare hørt om arbeidere som dør under byggingen av VM-arenaer i Brasil og Qatar.

Skyld. Som ensom Everton-supporter i en borettslagsblokk på Langhus (og med en far som fulgte ekstra godt med på Nottingham Forest, fordi keeperhelten Peter Shilton spilt der) var det lett å bebreide Liverpool-fansen for å lage bråk igjen. Det var mange Everton-supportere som bebreidet Liverpool for at det ikke ble et europeisk eventyr på 80-tallet, blant annet fordi engelske lag ble utestengt fra europeisk cupspill etter Heysel-tragedien i 1986. Det var lett å skylde på andre, den gang.

Forsoning. Men Hillsborough var noe annet. Det har jeg selv opplevd som Everton-supporter på Anfield og Goodison Park og på pubene rundt Stanley Park. Litt knuffing har jeg opplevd, men atmosfæren mellom de to lagenes supportere, i verdens beste fotballby, er stort sett vennlig. Mye takket være det som skjedde 15. april for 25 år siden. Ikke bare mellom byrivalene i Liverpool, men sympatien med de 96 som døde og deres venner og familie finner du over alt i alle klubber i England, også utenfor Storbritannias grenser. Det er sånn det skal være.

Stolt fotballhistorie. Markeringene vi ser på alle engelske fotballbaner denne påsken viser hvor sterkt fotballfamilien står samlet og hvor mye fotball betyr i samfunnet vårt. Den viser også at tragedier er med på å forme historien til fotballklubber. Like mye som Hillsborough-ulykken er en viktig markør og en identitetsskaper for Liverpool-fansen, er Munchen-ulykken i 1958 og falne fotballspillere fra Clapton Orient (nå Leyton Orient) under første verdenskrig, en viktig del av fotballhistorien til henholdsvis Manchester United og Leyton Orient i dag. Paradoksalt nok blir disse tragediene en del av en stolt fotballhistorie.

Mer sikkerhet. Bradford-brannen i 1985, Heysel-ulykken i 1986 og Hillsborough-ulykken i 1989 har formet arenasikkerheten i resten av verden, i hvert fall i den vestlige delen. Og i disse dager er det andre sikkerhetsbrudd og tragedier som preger media. De siste par årene har vi fått mange meldinger om tragiske dødsfall under byggingen av fotballanlegg i Brasil og Qatar, og når Sotsji-sluddet har smeltet, kommer det sikkert meldinger om uregelmessigheter under bygging av VM-arenaene i Russland også. Prisen mange fotballsupportere må betale for sikre anlegg i dag, er mange steder døde underbetalte og illegale bygningsarbeidere. Disse arbeiderne og deres familier er ikke en del av en stolt fotballhistorie, men er en del av en skamplett i fotballfamilien. De trenger også twitteratets, supporternes og politikernes sympati og engasjement.


Overføre lærdom. Jeg håper lærdommen fra forbrødring og forsoningsarbeidet etter Hillsborough (og andre ulykker) kan videreføres til et ekte engasjement for andre som er ofre for fotballtragedier i andre land. Hillsborough har vist oss hva fotballfamilien kan få til. Nå er det på tide å adoptere fler inn i denne familien. JFT96. JFAll.

tirsdag 8. april 2014

House of Olympic Cards

Krypere. Nå starter rotteracet mot OL 2022. I Bekel i Tyrkia arrangeres denne uken Sport Accord International Conference. Her møtes det som kan krype og gå av internasjonale idrettspolitikere. Og alle som kryper for dem.

Klisjeer. På konferansen får du høre alle klisjeene idretten har å by på, nesten uten motforestillinger. Det meste som er der av journalister er gamle travere og gamle kjente av dem som er delegater og mange av dem er spesielt fløyet inn for å dekke denne begivenheten. I Belek blir det vanskelig å skille mellom PR-rådgivere og pressefolk. I dette miljøet er det lett å bli blind på sin egen fortreffelighet. Også for dem som søker OL. Men bak kulissene lurer en rå maktkamp.

Realpolitik. Aldri før har det vært viktigere med et kritisk lys på internasjonal idrettspolitikk. Makten sentraliseres stadig mer og alle fyndord om demokratisering, mer åpenhet og moderasjon drukner i PR-kampanjer styrt av politikere med sin egen agenda. Med dette bakteppet blir den norske debatten om IOCs vilje til endring litt pussig. Flere norske røster har prøvd å skape balanse i regnskapet ved å beskrive IOC som en reformert bevegelse, men med forbedringspotensial. Det er en dristig øvelse. Det er ikke vanskelig å hevde at IOC har gått framover de siste 20 årene. Problemet er at resten av verden har gjort større framskritt. Det er lett å hekte seg på den nyvalgte IOC-presidenten når han han sier han vil endre IOC. Jacques Rogge hadde også store planer om reformer, uten å lykkes. Thomas Bach er også en maktpolitiker og er i allianse med personer som har en helt egen agenda en idealistiske reformer.

Nye kommisjoner. På konferansen i Bekel er det første gang idrettsverdenen får møte de nye kommisjonsmedlemmene og delegatene som IOC nylig har utnevnt. Det er blant disse at man må manøvrere seg for å få OL i 2022, og det er disse man må overbevise om økt demokratisering, mer fokus på menneskerettigheter og et mer nøkternt OL. Det ser vanskelig ut.

Utpekt. Valget av ledere og delegater og plassering i kommisjoner har ikke vært en demokratisk prosess. Lederne for de 30 kommisjonene og de spesielt utvalgte delegatene ble sannsynligvis plukket ut og plassert på møter mellom IOC-president Thomas Bach, generalsekretær i Sport Accord Marius Vizer og president i ANOC sjeik al-Sabah i Kuwait i forrige uke, hjemme hos al-Sabah. Her la de sitt eget House of Cards. Det er mange utnevnelser som er interessante, og det er særlig tre utnevnelser som er påfallende og som gir signaler om at det kan være forskjell på ord og handling i IOC.

Idrettens autonomi. For det første utnevnelsen av Patrick Hickey som delegat for å ta vare på IOCs autonomi (uavhengighet). Idrettens autonomi blir av mange idrettsledere omtalt som en gudegitt gave til idretten. Autonomi betyr at idretten har sitt eget regelverk og styresett utenfor resten av det sivile samfunn. I visse tilfeller er det bra. Mange hadde sittet i fengsel for voldsbruk hadde fotballkamper vært underlagt strafferetten. Men autonomi kan også skjule korrupsjon eller være en bekvem unnskyldning for å skille sport og politikk. I Tyrkia er idrettens autonomi grunnlovsfestet, noe som har ført til at politikere trekkes til idretten fordi de der kan de drive med korrupsjon uten å bli straffet. Lurer på om det er noen journalister som tar opp dette i Bekel denne uken? Patrick Hickey har sikkert svar?

Ære være Lukasjenko. Svaret til Hickey er jeg usikker på, men han har et frynsete rulleblad. Som leder for den Europeiske Olympiske Komité (EOC) ga Hickey Hviterusslands diktator Aleksander Lukasjenko – som for øvrig er lederen for den olympiske komite i Hviterussland – hedersutmerkelse for fantastisk innsats for den olympiske bevegelse i 2008. Seneste i 2011 ga han uttrykk for at Lukasjenko gjør en viktig jobb for den olympiske bevegelse. Idrettens autonomi?

Politisk protest. For det andre utnevnelsen av Mario Pescante som leder for IOCs FN-delegasjonen. Han gikk sterkt ut mot den amerikanske presidenten i forkant av OL i Sotsji fordi han sendte homofile representanter i sin delegasjon (og selv uteble) og har sagt at hans oppgave er å få inn en paragraf i den olympiske våpenhvilen som forbyr politiske protester under lekene.

Putins mann. For det tredje utnevnelsen Alexsander Zhukov som leder for evalueringskommisjonen av lekene i 2022. Zhukov var økonom i det sovjetiske finansdepartementet i mange år, har vært visestatsminister i Russland og er i dag viseformann i det russiske parlamentet. Han var også leder av den russiske OL-komiteen. Det hadde vært spennende å høre hva Patrick Hickey mener om autonomien i russisk idrett?

Russiske interesser. Zhukov er Vladimir Putins mann i IOC. Det gjør hans posisjon ekstra pikant: To av kandidatene til OL i 2022 – Lviv i Ukraina og Almaty i Kasakhstan – er i russernes interessefelt. Kommer Zhukov til å bruke konflikten i Ukraina mot Lviv? Og kommer han til å jobbe for Almaty for å skape tettere bånd mellom Russland og Kasakhstan. Dette er ikke bare konspirasjoner, men olympisk realpolitik.

PR-guru. Og bak alle disse lurer PR-guruen Jon Tibbs (Jon Tibbs Association). Han er PR-edderkoppen som har hatt en finger med i spillet i de fleste vellykkete søkerprosesser de siste årene. Han har sterke bånd til alle med makt i den internasjonale idrettsfamilien. Han stod bak kampanjene til Beijing, Athen og Sotsji-OL. Og han er i dag PR-mannen til ANOC, EOC og var personen som ledet kampanjen til Thomas Bach da han ble IOC-president, med sterk støtte fra sjeik al-Sabah i ANOC. Den siste tiden har han tatt oppdrag fra land med frynsete menneskerettighetsrykte og brukt idrett som middel for å gi dem et glanset ytre. Siste skudd på stammen er Turkmenistan. Jon Tibbs er en sterk bidragsyter for å flytte det olympiske maktsentrum fra Europa og Amerika til Asia.


Idealer eller realpolitik? Det er i dette makttriangelet Oslo 2022 skal bryte igjennom – enten gjennom idealistisk arbeid for en sunnere olympisk familie eller gjennom forhandlinger og kjøpslåing som ikke står i stil med de idealene man ofte fremmer i festtaler. Hvem snakker med hvem i Belek?