Alle skal med! Ja-
og nei-siden i OL-debatten teller følgere. På Facebook leder nei-siden
dramatisk, mens ja-siden har flere samfunnstopper på sin side. Folket mot elitene,
slik nei-siden fremstilte EU-kampen på begynnelsen av 1990-tallet? Da hevdes
det at folket slo makta med fakta. I polariserte debatter om OL (og EU) samler
man det man kan av støttespillere i akkurat den saken, men legger mindre vekt
på hva den samme personen mener resten av året. Sak og ideologi er ikke alltid
sammenfallende, heller ikke i OL-saken. Hvilke konsekvenser har det for norsk
idrett?
My enemy’s enemy is my friend. OL-saken foregår på to
nivåer (og her er det fristende å trekke inn Robert D. Putnams tonivå-modell,
men jeg skal spare dere!). Først må du vinne på nasjonalt nivå, deretter på
internasjonalt nivå, samtidig som det som foregår på internasjonalt nivå preger
debatten på nasjonalt nivå (mer enn omvendt). IOCs væremåte (eller rettere sagt
IOC-representanters væremåte) har betydning for holdningene i norsk opinion,
samtidig som du er avhengig av IOC-representanters gunst skulle Norge opprettholde
sitt kandidatur med statsgaranti. I den sammenheng blir lett maksimen My enemy’s enemy is my friend. Dette er OL-sakens Realpolitik.
Mye på spill. Jeg
vil hevde at dette spillet er farligere for ja-siden i OL-saken, og særlig
idrettsbevegelsen, enn motsatt. Enkelt og greit fordi det ikke bare er troverdigheten
til OL og den olympiske bevegelse som står på spill, men også holdningene til
idretten etter at OL-saken er avgjort. Både på nasjonalt og internasjonalt
nivå skal man være varsom med hvem man omfavner og trekker til sitt bryst i
OL-kampens hete. Bjørnetjenester kan være farlig. Det så vi særlig i
forbindelse med Sotsji-OL.
Samtaler. Da jeg
jobbet i Idrettsforbundet hadde vi møter med alle de politiske partiene der
idretten fremmet sine krav og diskuterte idrettspolitikk. Det var – etter min
oppfatning – svært effektivt. Flere partier tok til seg idrettens argumenter og
viet større deler av partiprogrammene til idrettspolitikk enn det de hadde tenkt før disse møtene. Etter det ble
idretten også en viktigere del av valgkampen og en sak der alle partier på de
viktigste områdene var enige med idretten. Men det var da, og er fortsatt, én
klar skillelinje i norsk idrettspolitikk: mellom dem som ønsker å endre
idrettens finansiering enten ved å avslutte Norsk Tippings monopolstilling
eller å kaste idretten over på statsbudsjettet. Begge deler er idretten i mot –
og begge standpunkter finner du hos regjeringspartiene (og Venstre) i dag.
Idrett som
partipolitikk. Går du gjennom partiprogrammene og samtidig tar en titt på den
siste idrettsmeldingen, og setter det opp mot krav idretten har stilt til
politikerne de siste tre valgene, kommer, tro det eller ei, Fremskrittspartiet godt ut. De møter idretten på mange områder, mer enn flere andre partier. Nå skal
man selvfølgelig ta partiprogrammer og noter i en idrettsmelding med en klype
salt (og jeg er vanligvis ingen varm forsvarer av Fremskrittspartiet), men det
blir litt spesielt at Idrettspresidenten – etter Fremskrittspartiets nei til OL-statsgaranti
– hevder at Fremskrittspartiet er mot idretten. Hva om Fremskrittspartiet går
med på OL mot at idretten går med på liberalisering av norsk spillpolitikk og
får idretten over på statsbudsjettet? Og hva med omfavnelsen av Venstre-leder Trine Skei Grandes OL-ja. Hun vil kvitte seg med Norsk Tipping. Mange av
Høyre-ordførerne som har støttet OL-saken og som har fått hederlig omtale av
ja-folket er også for en liberalisering av norsk spillpolitikk. Det er ikke
alltid sikkert at for eller mot OL er for eller mot idrett. Når idrett blir
politikk, må man forhandle. Da må man også finne ut hva som er viktigst og hvem
du ønsker å inngå ekteskap med. Fornuftsekteskap eller proforma?
Internasjonale
allianser. Beveger vi oss til Lausanne blir bildet enda mer komplisert. Beslutningen
om hvem som skal få OL i 2022 blir ikke bare bestemt i IOC. Det er mange
konstellasjoner som har innflytelse på beslutningen og som har bestemte
meninger om hva som bør skje, og det er i triangelet IOC, SportAccord (paraplyorganisasjonen
for alle internasjonale særforbund)og ANOC (organisasjonen for alle nasjonale
olympiske komiteer) beslutningene formes. IOC-president Thomas Bach ble valgt
mye takket være støtten fra ANOC-president Sjeik al-Sabah – etter min
oppfatning verdens mektigste idrettsleder. Sjeik al-Sabah var også sentral da
SportAccord-president Marius Vizer ble valgt i fjor. Sjeik al-Sabah har de
siste årene fått viljen sin i (nesten) alle saker han har engasjert seg i.
Støtter Almaty. Jeg
har meget gode kilder på at Sjeik al-Sabah og Marius Vizer støtter vinter-OL
til Almaty. Spørsmålet er om dette er så viktig for dem at de kjemper Almatys
kamp eller om de er villige til å forhandle det vekk. Men da må de få noe
igjen. På den andre siden virker det som om IOC-president Thomas Bach er for en
europeisk kandidat og at han ønsker reformer i IOC. Dette har sjarmert den norske kulturministeren og den norske idrettsbevegelsen. Spørsmålet er om Bach
skylder al-Sabah tjenester etter å ha blitt valgt som IOC-president, med sjeikens
velsignelse, eller om han skylder å oppfylle norske våte OL-drømmer.
Oslovenn. En av
dem som har kommet med klarest støtte til Oslos OL-kandidatur i internasjonal idrett er FIS-president Gian-Franco
Kasper. Det siste året har han blitt mer mektig enn noen gang. I april ble han
valgt som president for de syv vinterolympiske idrettene og har blitt
visepresident i SportAccord. Kan han påvirke Marius Vizer eller blir det
omvendt?
Omvendelse. I det
internasjonale spillet om å få OL må Oslo (og de andre kandidatene) blidgjøre
og få på lag IOC-representanter med tvilsomt rykte og med idealer som ligger
langt unna de nøkterne og humane lekene som Oslo ønsker å fremme. Sepp Blatter
er kanskje en av de mest korrupte idrettslederne vi har, Sjeik al-Sabah er en
arabisk maktpolitiker som har andre standarder en Amnesty International, Kun-Hee
Lee har mange korrupsjonssaker bak seg og den alltid smilende fyrsten av Monaco
har tunge beskyldninger om vennetjenester til Vladmir Putin hengende over seg. For
å nevne noen. My enemy’s enemy, my friend?
Noen er likere enn
andre? Mange må med for at Oslo skal få OL. Det krever en idrettspolitisk Realpolitik.
Tonivå-modellen (beklager!) sier at man kan gå med på kompromisser i internasjonale
forhandlinger hvis det har nasjonale fordeler. For idretten betyr det om alle
støttespillere i OL-saken er like mye verdt?
