Journalistikkens bloddoping

Høyskolelektor Ketil Raknes skriver i en kommentar i VG at plagiarismen er journalistikkens svar på bloddoping. Siden jeg har lang fartstid i miljøer som ønsker juks i idretten til livs, blant annet doping, kampfiksing og korrupsjon, er det fristende å komme med noen refleksjoner om plagiering i pressen, basert på antidopingarbeidet de siste årene. Kall det gjerne et skråblikk.

Falsk ære. Bloddoping og annen doping er metode for å oppnå resultater og berømmelse som man ellers ikke ville oppnådd med lovlige midler. Det samme gjelder den som plagierer. Den som plagierer stjeler andres åndsverk for å oppnå anerkjennelse og beundring, ja kanskje pengebonuser, som andre egentlig burde fått.

Omerta. Doping er ved siden av kampfiksing det største ondet i idretten og på begge disse områdene har idretten vist at den ikke greier å ordne opp selv. Den trenger hjelp utenfra enten fra myndighetene eller fra uavhengige institusjoner. Både fordi den ikke har ressurser til å rydde opp selv – verken økonomiske eller organisasjonsmessige – og fordi det er vanskelig å gå inn for å avdekke og dømme dem som sitter seg selv nærmest. Frykten er omdømmetap og inntektssvikt. Det er fristende å bruke Bill Clintons slagord i homopolitikken i det amerikanske forsvaret: ”Don’t ask, don’t tell”, eller mafiaens Omerta – den selvpålagte taushetsplikten, på denne situasjonen.

En eller flere? De store spørsmålene når doping- og plagiatsaker oppstår er om dette er enkeltstående tilfeller, om dette er satt i system og/eller foregår i en etablert kultur som mange vet om, men som ingen ønsker å prate om. Dopingrapportene de siste årene viser at bloddopingen for 10-20 år siden var satt i system og at både ryttere og sykkelledere visste om og bidro til dopingen. Og at omertaen var var høyst levende.

Renere idrett. Bedre kontroller, økt bevissthet omkring doping og uavhengige granskere har ikke fjernet dopingen, men det har med stor sannsynlighet ført til at den som i dag blir avslørt i doping i liten grad kan knyttes til systematisk og organisert doping og at hver doper som blir tatt i dag bidrar til en renere idrett. Slik var det ikke før. Gjelder det samme for plagiatsaker i norsk presse? Fører avsløringen av en juksemaker til at jukset blir borte?

Ligner dopingdebatten. Det vet vi ikke fordi det ikke er foretatt en systematisk og uavhengig analyse av plagiat i norsk presse, slik tilfellet har vært i dopingspørsmålet (i hvert fall ikke som jeg har hørt om). Det er nesten komisk, men debatten vi har vært vitne til de siste ukene ligner forbausende mye på dopingdebatten for noen år siden.

Litt, men ikke alt. Når journalister (utøveren) blir avslørt reagerer redaktører (laglederen) med vantro og sjokk og sier at dette er enkelttilfeller som ikke kan aksepteres. Samtidig har du noen få som sier at dette har vi visst lenge og attpåtil noen som innrømmer at de har noen svin på skogen, men kun innrømmer ting som allerede er avdekket, men ikke noe mer. Og det er den eldre garde som innrømmer fortidens synder, mens den yngre garde syns at fortidens synder mistenkeliggjør deres arbeid. I dette sammensuriet er det noen som ljuger eller ikke sier alt de vet. Akkurat det samme som vi har vært vitne til i sykkelsporten. Hva må gjøres?

Forskjellsbehandling. I plagiatdebatten snakkes det hele tiden om tillitsbrudd mellom journalistene og leseren. Egentlig tror jeg ikke leseren bryr seg så mye om det han eller hun har lest er plagiat eller ikke så lenge leseropplevelsen er god. Tillitsbruddet – eller omdømmetapet som alle PR-byråene som i disse tider ringer norske redaksjoner for å tilby sin hjelp vil kalle det – dreier seg om forskjellsbehandlingen pressen gjør mellom syndere i eget redaksjonslokale og alle synderne de er på jakt etter utenfor avishuset. Leserne bryr seg om at lovbrudd får konsekvenser uansett hvem som begår lovbruddet. Det er detteHans-Christian Vadseth antydet i sin kommentar om skandalen som nå rulles opp i norsk presse.

Uavhengig gransking. For å få tillitsbruddet til å gro trengs en bredere gjennomgang av sitatpraksisen i norsk presse, foretatt av en uavhengig gruppe som ikke bare går kjente saker og personer etter sømmene og som åpent går ut og forteller hva man har funnet. I hvert fall hvis vi skal følge dopingeksemplet.

Sanksjoner. I dopingsaker har det vist seg at kravet om strenge straffer har fått folk til å holde kjeft, samtidig har den massive fordømmelsen av enkeltpersoner som har valgt å ta bladet fra munnen skremt disse fra å si mer (se for eksempel Steffen Kjærgaard-saken) og den har skremt andre fra å lufte ut sin kunnskap. Kostnaden blir for stor hvis man blir stående alene.

Sannhetskommisjon? For å ta kål på dopingspøkelset har det i flere sammenhenger blitt foreslått en sannhetskommisjon for å få alle fakta på bordet (jeg har gjort det) uten at noen risikerer å bli straffet. Kanskje det er behov for en slik kommisjon i media-Norge? På den måten kan man kanskje avdekke om plagiering er et kulturfenomen eller kun sporadiske tilfeller.

Hvis man får en slik oversikt er man ett skritt nærmere å avskaffe journalistikkens bloddoping.