Høyskolelektor Ketil Raknes skriver i en kommentar i VG at plagiarismen er journalistikkens svar på
bloddoping. Siden jeg har lang fartstid i miljøer som ønsker juks i idretten
til livs, blant annet doping, kampfiksing og korrupsjon, er det fristende å
komme med noen refleksjoner om plagiering i pressen, basert på antidopingarbeidet
de siste årene. Kall det gjerne et skråblikk.
Falsk ære. Bloddoping og annen doping er metode for å oppnå resultater
og berømmelse som man ellers ikke ville oppnådd med lovlige midler. Det samme
gjelder den som plagierer. Den som plagierer stjeler andres åndsverk for å
oppnå anerkjennelse og beundring, ja kanskje pengebonuser, som andre egentlig burde
fått.
Omerta. Doping er ved siden av kampfiksing det største ondet i
idretten og på begge disse områdene har idretten vist at den ikke greier å
ordne opp selv. Den trenger hjelp utenfra enten fra myndighetene eller fra uavhengige
institusjoner. Både fordi den ikke har ressurser til å rydde opp selv – verken økonomiske
eller organisasjonsmessige – og fordi det er vanskelig å gå inn for å avdekke
og dømme dem som sitter seg selv nærmest. Frykten er omdømmetap og
inntektssvikt. Det er fristende å bruke Bill Clintons slagord i homopolitikken
i det amerikanske forsvaret: ”Don’t ask, don’t tell”, eller mafiaens Omerta –
den selvpålagte taushetsplikten, på denne situasjonen.
En eller flere? De store spørsmålene når doping- og plagiatsaker oppstår er
om dette er enkeltstående tilfeller, om dette er satt i system og/eller foregår
i en etablert kultur som mange vet om, men som ingen ønsker å prate om. Dopingrapportene
de siste årene viser at bloddopingen for 10-20 år siden var satt i system og at
både ryttere og sykkelledere visste om og bidro til dopingen. Og at omertaen
var var høyst levende.
Renere idrett. Bedre kontroller, økt bevissthet omkring doping og
uavhengige granskere har ikke fjernet dopingen, men det har med stor
sannsynlighet ført til at den som i dag blir avslørt i doping i liten grad kan
knyttes til systematisk og organisert doping og at hver doper som blir tatt i
dag bidrar til en renere idrett. Slik var det ikke før. Gjelder det samme for plagiatsaker
i norsk presse? Fører avsløringen av en juksemaker til at jukset blir borte?
Ligner dopingdebatten. Det vet vi ikke fordi det ikke er foretatt en systematisk og
uavhengig analyse av plagiat i norsk presse, slik tilfellet har vært i
dopingspørsmålet (i hvert fall ikke som jeg har hørt om). Det er nesten komisk,
men debatten vi har vært vitne til de siste ukene ligner forbausende mye på dopingdebatten
for noen år siden.
Litt, men ikke alt. Når journalister (utøveren) blir avslørt reagerer redaktører
(laglederen) med vantro og sjokk og sier at dette er enkelttilfeller som ikke
kan aksepteres. Samtidig har du noen få som sier at dette har vi visst lenge og
attpåtil noen som innrømmer at de har noen svin på skogen, men kun innrømmer ting
som allerede er avdekket, men ikke noe mer. Og det er den eldre garde som
innrømmer fortidens synder, mens den yngre garde syns at fortidens synder
mistenkeliggjør deres arbeid. I dette sammensuriet er det noen som ljuger eller
ikke sier alt de vet. Akkurat det samme som vi har vært vitne til i
sykkelsporten. Hva må gjøres?
Forskjellsbehandling. I plagiatdebatten snakkes det hele tiden om tillitsbrudd
mellom journalistene og leseren. Egentlig tror jeg ikke leseren bryr seg så mye
om det han eller hun har lest er plagiat eller ikke så lenge leseropplevelsen
er god. Tillitsbruddet – eller omdømmetapet som alle PR-byråene som i disse
tider ringer norske redaksjoner for å tilby sin hjelp vil kalle det – dreier seg
om forskjellsbehandlingen pressen gjør mellom syndere i eget redaksjonslokale
og alle synderne de er på jakt etter utenfor avishuset. Leserne bryr seg om at
lovbrudd får konsekvenser uansett hvem som begår lovbruddet. Det er detteHans-Christian Vadseth antydet i sin kommentar om skandalen som nå rulles opp i
norsk presse.
Uavhengig gransking. For å få tillitsbruddet til å gro trengs en bredere
gjennomgang av sitatpraksisen i norsk presse, foretatt av en uavhengig gruppe
som ikke bare går kjente saker og personer etter sømmene og som åpent går ut og
forteller hva man har funnet. I hvert fall hvis vi skal følge dopingeksemplet.
Sanksjoner. I dopingsaker har det vist seg at kravet
om strenge straffer har fått folk til å holde kjeft, samtidig har den massive
fordømmelsen av enkeltpersoner som har valgt å ta bladet fra munnen skremt
disse fra å si mer (se for eksempel Steffen Kjærgaard-saken) og den har skremt
andre fra å lufte ut sin kunnskap. Kostnaden blir for stor hvis man blir
stående alene.
Sannhetskommisjon? For å ta kål på dopingspøkelset har det i flere sammenhenger
blitt foreslått en sannhetskommisjon for å få alle fakta på bordet (jeg har
gjort det) uten at noen risikerer å bli straffet. Kanskje det er behov for en
slik kommisjon i media-Norge? På den måten kan man kanskje avdekke om
plagiering er et kulturfenomen eller kun sporadiske tilfeller.
Hvis man får en slik
oversikt er man ett skritt nærmere å avskaffe journalistikkens bloddoping.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar