fredag 29. april 2011

Britisk prinsebryllup en testarena for olympisk sikkerhet


Olympisk bryllup. Bryllupet til prins William og Kate Middleton blir ikke bare en test for det britiske monarkiet, det blir også en test på sikkerheten til London-OL. Sikkerhetsoppbudet er stort og kanskje større enn det ellers ville vært hadde det ikke vært for at London skal arrangere OL neste år. OL-sikkerhet har de siste tiårene blitt så viktig at monarkbryllup og geistlige begravelser blir brukt som testarena for sikkerheten til OL.

17-dagers prinsebryllup. Neste års OL blir som et 17-dagers prinsebryllup. Det skaper store sikkerhetsutfordringer. Prinsebryllupet blir en éndagsøvelse for det som skal skje i London neste sommer. Under bryllupet vil det være ca 5000 politifolk i gatene, helikopter vil overvåke sentrale deler av London og terrorberedskapen er høy. Sjefen for operasjonen, Commander Bob Broadhurst, er også sjefen for OL-sikkerheten og han hadde ansvaret for sikkerheten under bryllupet til prins Charles og Camilla Bowles. Trusselbildet under bryllupet og OL er mangefassetert. Man frykter al-Qaida, irske terrorister, voldelige demonstrasjoner og lunefulle enkeltmennesker. Det betyr at både politiressurser og militære komponenter vil være involvert. Det er ikke noe nytt at enkeltbegivenheter tjener som forberedelser til OL. I 2005 brukte man begravelsen til Pave Johannes Paul II som sikkerhetsøvelse før vinter-OL i Torino 2006. Da var 10000 politifolk engasjert, skarpskyttere bevoktet området rundt seremoniområdet og NATO overvåket luftrommet.

Svart September. Historien viser at OL – fra å være en katastrofeplass i München i 1972 – har blitt et viktig område å sikre og en sentral plass i internasjonalt arbeid for bekjempelse av terrorisme. I München ble 11 israelske utøvere drept av den palestinske organisasjonen Svart September. Terroraksjonen viste oss at OL kan være et utstillingsvindu for terrorister. Et tilslag mot OL kan være attraktivt for terrorister fordi det vekker oppsikt, det skaper frykt og det kan ramme mange mennesker på en gang.

Økt sikkerhet. Men OL i München førte ikke bare til hevnaksjoner. Det førte også til økt bevissthet om sikkerheten ved OL-arrangementer. OL har etter München-tragedien i økende grad fokusert på sikkerhetstiltak noe som har bidratt til forbedrede antiterrortiltak i andre sammenhenger. En gjennomgang av antiterrortiltakene før under og etter OL i München 1972 Atlanta 1996 og Athen i 2004 forteller oss det. I forkant av OL i 1972 uttalte OL-arrangørene at det ville bli tidenes sikreste OL. Det viste seg ikke å være riktig. Sikkerheten skulle ivaretas av bayerske myndigheter men det viste seg at de verken greide å forhindre terroraksjoner eller å løse gisselaksjonen på en tilfredsstillende måte. Verken føderale styrker eller utenlandske enheter ble brukt i aksjonen mot terroristene og enhetene som ble brukt var ikke trent for oppgaven.

Fra krise til suksess. Lærdommen av det som skjedde førte imidlertid til at flere europeiske land etablerte nye antiterrorenheter som skulle kunne håndtere den nye formen for internasjonal terrorisme. Storbritannia etablerte for eksempel spesialenheten Counter Revolutionary Warfare Squadron (CRW) Frankrike etablerte Group d’Intervention de la Gendarmerie Nationale (GIGN) og Vest-Tyskland etablerte Grenzschutzgruppe Neun (GSG-9). I Norge ble Beredskapstroppen etablert i 1975. Flere av disse enhetene kunne senere vise til gode resultater. I 1977 greide for eksempel GSG-9 å frigi 86 gisler fra tyske og palestinske terrorister i Mogadishu Somalia. Og i 1980 greide CRW å redde 19 av 21 gisler fra den iranske ambassaden i London. USA etablerte derimot ingen nye antiterrorenheter delvis fordi de mente at München-lignende terroraksjoner var et europeisk fenomen.

Atlanta rules. Før OL i Atlanta i 1996 fryktet amerikanske myndigheter blant annet iranske terrorister og angrep med biologiske og kjemiske våpen. Det ble derfor satt i gang føderale sikringstiltak. Denne prosessen førte til at etater som tidligere ikke hadde samarbeidet om sikkerhet og antiterrorisme begynte å samarbeide under overskriften Atlanta Rules. Tollmyndigheter forsvarsdepartementet energidepartementet Secret Service FBI immigrasjonsmyndigheter CIA og kystvakten var noen av de etater som samarbeidet i tråd med de nye «reglene». Etter OL ble Atlanta Rules dimensjonerende for sikkerhetstiltak i forbindelse med det amerikanerne kaller National Security Special Events. Slike spesielle tilstelninger har vært amerikanske presidentinnsettelser Super Bowl demokratenes og republikanernes partikongresser FNs generalforsamling mm.

Gresk salat. OL i Athen i 2004 var det første sommer-OL etter terrorangrepene på New York og Washington 11. september 2001. Frykten for at noe tilsvarende skulle ramme Athen førte til et helt unikt internasjonalt sikkerhetssamarbeid. Det ble inngått en sikkerhetsavtale mellom 22 land og det ble etablert en internasjonal sikkerhetskomité ledet av Hellas og med sterk støtte fra USA Storbritannia Australia Israel Spania Frankrike og Tyskland. Agenter fra USA Storbritannia Israel og Tyskland bidro med opplæring og trening av mannskaper for å beskytte mot kjemiske og bakteriologiske våpen EU gikk med på å oppheve Schengen-reguleringene for at Hellas lettere skulle kontrollere befolkningsstrømmene over grensene og det ble opprettet en egen NATO øvelse kalt Distinguished Games. For å nevne noen tiltak.

Olympisk stressyndrom. Bejing-OL i 2008 førte til en ytterligere videreutvikling av internasjonalt sikkerhetssamarbeid. Interpol åpnet sin database for kinesiske myndigheter, USA sendte eksperter på kjernefysisk terrorisme, og kinesiske myndigheter inngikk et sikkerhetssamarbeid med ambassader fra 73 land for å koordinere sikkerhetsarbeidet. For å nevne noen tiltak. Kinesiske myndigheter tenkte vel så mye på intern ro og stabilitet som internasjonal terrorisme. Og spørsmålet er om internasjonal støtte til kinesisk sikkerhet førte til en ytterligere tilstramming overfor kinesiske borgere. Det er dette jeg tidligere har kalt det olympiske stressyndrom.
Terrorberedskapen i forbindelse med prinsebryllupet kan føres tilbake til det som skjedde i München i 1972.

Mer enn ekteskap. Skulle terror ramme prinsebryllupet eller kongefamilien i bryllupshelgen vil det sterkt påvirke sikkerhetsarbeidet fram mot London-OL. På den måten er det mer enn ekteskap som står på spill i disse dager!

onsdag 27. april 2011

Utlendinger i norsk og internasjonal fotball


Målfarlige afrikanere. Norske medier har de siste dagene slått stort opp at afrikanerne i norsk tippeliga er mer målfarlige enn norske spillere. Det gjør Nils Johan Semb bekymret. I en diskusjon om utenlandsimport kan det være lurt å ta en kikk i to rapporter som er gitt ut i år. Nylig kom rapporten Global Player Migration Report ut. Den er utgitt av forskergruppen Professional Football Players Observatory. Denne rapporten er en oppfølger av rapporten Demographic Study of Footballers in Europe som kom ut tidligere i år og. Rapporten om Europa tar for seg spillerkjøp og salg i 36 europeiske land i 2010, mens den globale rapporten har registrert spilleroverganger i 101 ligaer (divisjoner) i 69 land i 2010. Rapportene gir et veldig godt bilde av spillersammensetningen i ligaer i hele verden og avliver også en del myter.

Flest svensker. Med utgangspunkt i Nils Johan Sembs bekymring sier begge rapportene to sentrale ting. For det første at afrikanske land i hovedsak eksporterer midtbanespillere og angrepsspillere. Det er derfor afrikanerne herjer i angrep og ikke i forsvar i Norge og i andre land. For det andre er Nigeria den tredje største kilden til spillere til Norge i 2010 (11 spiller). Sverige har flest (26) og Island nest flest (12). Den norske importen av spillere ligner den danske. Der importerer man flest spillere fra Sverige (16), Norge (7), Island (6) og Nigeria (6). Svenskene har et annet tyngdepunkt. Der blir flest finske (18), brasilianske (16), islandske (7) og nigerianske (7) kjøpt inn.

Norge storeksportør. Kypros er det landet i verden som importerer flest spillere – både i absolutte og relative tall. I absolutte tall eksporterer eller importerer ikke Norge mange spillere. I fjor importerte Norge 52 spillere og eksporterte 78. Det betyr et ”underskudd” på 26 spillere. Frankrike og England er de største nettoeksportørene av spillere i verden med ”underskudd” på henholdsvis 70og 69 spillere. Danmark har et ”underskudd” på 19 spillere, mens Sverige har tatt inn flere spillere enn de har solgt. Målt opp i mot antall registrerte spillere i disse fem utvalgte landene og målt opp i mot antall innbyggere i hvert land er Norge derimot en storeksportør av spillere.

Fotballprofitører. Hva sier dette om Norge som fotballnasjon? Økonomer hevder ofte at vi er en liten åpen økonomi. Det gjelder også i høyeste grad i fotballen. Vi satser på import av unge spillere fra andre land i håp om å selge dem med overskudd. Det gjør oss til nettoeksportør av spillere til andre land, men ikke spillere vi nødvendigvis har fostret opp selv. Det er der hodepinen til Nils Johan Semb ligger! Og der krigstypene til VG kommer i fra!

onsdag 13. april 2011

Hvor god er FIFA-rangeringen (endret 8. juni)?


God rangering? Mange som liker det norske landslaget i fotball jubler over at Norge beholder 11. plassen på FIFA-rangeringen denne måneden. Norge var en gang på andreplass på denne listen. Men hvor god er egentlig denne rangeringen?

Soccer Power Index.Natan Silvers Soccer Power Index (SPI) har Norge falt fire plasser fra 26. til 30. plass. I følge SPI er Norge Europas 17. beste lag, mens vi er blant de 9 beste i følge Drillo. Hvem har rett? Natan Silvers SPI-rangering er et kjærkomment tilskudd til drøfting av rangering av fotballag. Silver er en av USAs fremste valganalytikere og har jevnlig omfattende og solide analyser av amerikanske valg og nominasjoner og han har sin egen spalte på New York Times’ hjemmesider. Det spesielle med Silvers analyser er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers. Metodene han bruker har vist seg svært gode på amerikanske valg og han er en av dem som med størst presisjon greier å forutsi (predikere) valgutfall. Denne metoden har han også – på oppfordring fra den amerikanske tv-kanalen ESPN – brukt til å rangere landslag i fotball.

Forskjellen ligger i detaljene. Hvorfor er rangeringen så forskjellig? Det kan være flere grunner til det. En grunn kan være at starttidspunktet for utregningen av de forskjellige tabellene (koeffisientene) er forskjellige. Det gir også forskjellig utgangspunkt for beregninger. En annen grunn er at det er en amerikaner som har foretatt beregningene og derfor ikke skjønner hva han holder på med (ironi). Men den viktigste grunnen er at Silver har lagt inn det han kaller politiske variabler. Slik jeg tolker det er dette subjektive elementer som FIFA ikke tar med i sine beregninger. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultater og har med en ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. For Norge kan det bety at skulle for eksempel Moa skåre mange mål for Hannover, men bli spart eller må stå over landskamp for Norge så kan Norge hoppe oppover på rankingen selv med et dårlig resultat. Det er potensialet til Norge som teller, ikke nødvendigvis resultatet.

Fjellapelogikk. Det betyr at hvis Norge stiller med b-laget i kampen mot både Island og Danmark (og kanskje i en slapp 4-4-2) og samtidig går på tap mot begge land, kan vi faktisk rykke oppover på SPI-rankingen. Potenisalet til Norge er større! Man må bare bli glad i slike rangeringer!

tirsdag 5. april 2011

Tid for Didier Drogba?



Ut med Gbagbo? Det ser ut som Laurent Gbagbo er i ferd med å innse at tiden som president i Elfenbenskysten er over. Det vil forhåpentligvis gjøre slutt på de borgerkrigslignende tilstandene i landet som har ført til over 500 døde og at en million mennesker er på flukt. Urolighetene startet i slutten av november i fjor da Gbagbo nektet å erkjenne tapet for Alassane Outtara i presidentvalget. Han har siden da klamret seg til makten til tross for sterkt internasjonalt press. Preidentvalget skulle være den endelige løsningen på (den forrige) borgerkrigen som varte i ca fem år fra 2002. Det som har skjedd de siste månedene viser at freden og forsoningen lå lenger unna enn det man trodde. Skulle Gbagbo nå tre tilbake for Outtara er spørsmålet om Didier Drogbas tid er kommet? Drogba er mest kjent som Chelsea-spiller og Elefantenes (klengenavnet på landslaget til Elfenbenskysten) største stjerne, men han har også spilt en sentral rolle i fredsprosessen i Elfenbenskysten. Hans rolle i denne prosessen viser både maktesløsheten og makten til den verdenskjente fotballspilleren.

Elefantene tramper. Grunnen til at man nok en gang kan diskutere Drogbas rolle i det som nå skal skje i Elfebenskysten er hans uttalelser i forbindelse med kvalifiseringskampen til Afrikamesterskapet mot Benin i slutten av mars, der han og resten av elefantene gikk sterkt ut mot politikerne på Elfenbenskysten. De sendte blant annet brev til alle de stridende partene og ba om fred. Spillerne mente at politikerne var i ferd med å ødelegge landet. På grunn av urolighetene ble kampen flyttet fra Abidjan i Elfenbenskysten til Accra i Ghana. Der slo de Benin 2-1 og de dedikerte seieren til hele det ivorianske folket og håpet at seieren ville bidra til mer fornuft i landet. Det gjenstår å se om 2-1 mot Benin holder i denne sammenheng. Man har hatt stor tro på fotball og Drogba tidligere, uten at man har kommet helt i mål.

Madagaskar blues. Fotballens rolle i fredsprosessen på Elfenbenskysten startet under kvalifiseringen til fotball-VM i 2006. Etter hver kvalifiseringskamp ledet Drogba sine lagkamerater, som kom fra alle deler av Elfenbenskysten, i bønn for fred og forsoning på Elfenbenskysten. Da Elfenbenskysten kvalifiserte seg for VM utløste dette dager med feiring, og førte til at folk i den regjeringskontrollerte hovedstaden Abidjan ringte rundt til barer i det opprørskontrollerte nord for å bestille øl til bargjester på sin regning. Kvalifiseringen gjorde Drogba og det ivorianske laget til ikoner på Elfenbenskysten. (Det økte også interessen for Chelsea i det krigsherjede landet.) Han ble ikke mindre populær da han under en turné på Elfenbenskysten i mars 2007 foreslo at kampen mot Madagaskar skulle spilles i Bouake, i opprørernes hovedstad. Da Elfenbenskysten 3. juni i 2007 slo Madagaskar 5-0 trodde mange at Drogba og hans lagkamerater var Elfenbenskystens frelsere.

Brothers in Arms. Sikkerheten under kampen mot Madagaskar ble tatt vare på av 300 soldater fra opprørstyrkene, mens 200 regjeringssoldater så kampen fra tribunen. Regjeringssoldatene hadde blitt invitert for å symbolisere forsoningen mellom opprørerne og regjeringen, og det rapporteres at de regjeringsvennlige soldatene støttet sine fotballsoldater i skjønn forening med de opprørsvennlige fotballsupporterne. Dette var første gang på fem år at regjeringsvennlige soldater var i Bouake og at soldater fra de to stridende partene møttes ansikt til ansikt på fredelig vis. Og det på grunn av en fotballkamp.

Tilbake til livet. Etter kampen uttalte en talsmann fra det ivorianske sportsdepartementet at det Drogba og hans lagkamerater gjorde i Bouake var en større fredsinnsats enn det godt utdannede politikere og intellektuelle noen gang hadde greid. Og han berømmet også spillerne på Madagaskar for at de gikk med på å spille kampen i det regjeringsfiendtlige nord. I ivorianske aviser dagen etter kampen sto det blant annet ”Five Goals to Erase Five Years of War” og ”Drogba Brings Bouake Back to Life”.

Drogba magiker? Spørsmål vi må stille i denne sammenheng er om Didier Drogba og hans lagkamerater alene kan ta æren for dette historiske øyeblikket. Svaret er nei. Selv om Drogba har hatt stor innflytelse i denne prosessen er det andre bakenforliggende faktorer som har gjort at fotballkampen da sto som symbol på forsoning mellom to stridende parter. Tidligere i 2007 undertegnet nemlig opprørsleder Gauillaume Soro en fredsvtale med daværende president Laurent Gbagbo. Som en del av fredsavtalen ble Soro utnevnt som statsminister, samtidig som han fikk beholde tittelen som generalsekretær for opprørerne. Mange fredsavtaler ble brutt på Elfenbenskysten under borgerkrigen, men denne formaliserte ”maktdelingen” var et signal om nye tider. Det la altså grunnen for at fotballkampen kunne spilles i opprørernes leir.

Politikk uten politiker. Didier Drogba har sagt at han aldri vil gå inn i politikken slik som for eksempel George Weah forsøkte i det borgerkrigsherjede Liberia for en stund tilbake. Drogba vil heller fortsette med å bygge sykehus der han finner det nyttig. Og det er i politikken at de viktigste freds- og forsoningstiltakene gjøres. Dette til tross er Didier Drogba (og hans lagkamerater) blitt et viktig symbol på forsoning på Elfenbenskysten. I krisetider er det viktig å ha symboler å samle seg om. Didier Drogba er et slikt symbol. Kanskje det nettopp er fordi at han ikke søker politisk makt at han også i framtiden kan være et symbol på forsoning på Elfenbenskysten. Det spørs om det snart er tid for Drogba?