Blink med Bjørndalen?

Treffsikker kandidat. Ole Einar Bjørndalen skal nå inn i IOC. Det er håpet til Idrettsforbundet. Denne gangen er det realistisk, det var det ikke forrige gang da Eirik Verås Larsen var kandidat. Nå har Idrettsforbundet en kjent kandidat som også er idrettskjendis i Russland, de har startet en målbevisst kampanje for å få utøveren inn i IOC og han er en del av en større plan – å få OL til Oslo i 2022. Kan Bjørndalen bidra med å få OL til Norge?

Svake internasjonalt. Norsk idrett har i mange år nedprioritert internasjonal idrettspolitikk. Dette har blitt lagt merke til internasjonalt og ligner litt på omdømmet Norge har som utenforland til EU – Norge greier seg best på egenhånd og har nok med seg selv. Ønsket om å få Bjørndalen inn i IOC er derfor et signal fra norsk idrett om at de ønsker større innflytelse i IOC og internasjonal idrettspolitikk. I den sammenheng er det imidlertid viktig å poengtere at nordmenn i IOC ikke representerer Norge i IOC, men kun er en norske representanter. Som Gerhard Heiberg vil ikke Bjørndalen i første rekke representere Norge eller norske interesser, men IOC. Dette viser asymmetrien og maktfordelingen mellom IOC og nasjonale olympiske komiteer. Skulle de norske representantene åpenlyst og kontinuerlig arbeide for norske interesser i IOCs korridorer vil de raskt bli gjennomskuet og isolert.

Nye argumenter. Et av hovedargumentene for å starte Oslo-prosessen var at München ikke skulle stille og at det var Europas tur. Dette hører vi ikke lenger. Litt fordi München kan bli motkandidat til Oslo 2022 og litt fordi dette ikke dreier seg om matematikk. Men mest av alt fordi dette dreier seg om maktpolitikk. Økt innslag av asiater og østeuropeere i IOC gir deres deler av verden stadig større innflytelse over hvor leken skal gå. Norske idrettspolitikere må bruke andre argumenter for å få tilslutning i Norge og ha en langsiktig strategi for å få innflytelse i maktkonstellasjoner som stadig gjør det vanskelig for europeiske byer å nå opp i konkurransen om å få OL.

Langsiktighet. Langsiktighet er et nøkkelord når vi skal vurdere Bjørndalens muligheter for innflytelse. Svært få byer får lekene første gang de søker. OL-søknader er en modningsprosess både for søkerbyene og for IOC. Konsepter finslipes for hver søknadsrunde og det bygges opp sympati og nettverk for kandidater som deltar flere ganger. På den annen side holder det ikke kun med en søknad som tilfredsstiller de tekniske kriteriene. Som Heiberg har uttalt, det er mye magefølelse i IOC. Og magefølelsen påvirkes ofte av innpakningen.

Japansk suksess. Tokyo er et godt eksempel. Tokyos søknad for OL i 2016 var god, men presentasjonen av kandidaturet var ikke tilpasset IOCs magemål. Med hjelp av PR-byråene Seven46 (et byrå knyttet til Havas Sports & Entertainment) og Interepublics Weber Shandwick (byråer som sørget for OL til London 2012, Rio 2016 og friidretts-VM til London i 2017) skapte de et helt nytt narrativ av Japan og Tokyo (Discover Tomorrow) og fanget IOCs representanter gjennom strålende presentasjoner. I den sammenheng hjelper det ikke å ha to nordmenn som plutselig løper rundt i Lausanne og snakker om Games in the City.

Manglende erfaring. En fersk Bjørndalen i IOC har liten erfaring med internasjonal idrettspolitikk. Det er en tøff bransje på linje med maktpolitikken som råder over krig og fred og gis det inntrykk av at han velges inn i IOC kun for å promotere en norsk søkerby kan han raskt møte motstand. Internasjonal idrettspolitikk dreier seg om å gi og ta over lang tid. Hva har Bjørndalen å gi og hvilket nettverk har han å spille på?

Maktpolitikk. Nettverk og omgangen med sentrale maktpersoner er fundamentalt viktig. De viktigste idrettspolitiske beslutningene de siste årene er tatt med velsignelse av verdensmektigste idrettsleder – lederen for ANOC sjeik Ahmad al-Fahad al-Sabah (forbundet for alle de 205 nasjonale olympiske komiteene). Kuwaiteren har hatt en finger med i spillet i nesten alt av viktige beslutninger de siste par årene. Han sto bak Thomas Bach i valget om å bli ny IOC-president, han jobbet for at Tokyo skulle få OL og for at bryting skulle beholdes på det olympiske programmet. Han sørget også for at Salman al Khalifa ble president i det asiatiske fotballforbundet, at Marius Vizer ble leder av SportAccord (særforbundenes internasjonale paraplyorganisasjon) og at Buenos Aires fikk ungdoms-OL i 2018 (Buenos Aires var absolutt den dårligste kandidaten!). Gode intensjoner og gode søknader holder ikke hvis du ikke er dus med maktpersoner som ham. Å komme seg i posisjon for å imponere personer som ham tar tid og krever politisk kløkt. Hvem i Norge besitter disse egenskapene?

Demokratisering av IOC? I den norske debatten om IOC har mange tatt til orde for en demokratisk reform av IOC. Mange kommentatorer i Norge har i den sammenheng støttet den nye IOC-presidentens forslag om å endre søknadskriteriene som ble innført etter korrupsjonsskandalen i forbindelse med OL i Salt Lake City. En av reglene som ble innført var at søkerbyer som offisielt hadde meldt seg som kandidater til å arrangere OL ikke har lov til å invitere IOC-medlemmer til søkerlandet. Argumentet var at dette kunne bidra til korrupsjon og smøring og hindre åpenhet. En konsekvens av dette har vært at søkerbyer reiser verden rundt etter IOC-representantene for å møte dem og påvirke dem der de er til en hver tid. Det er veldig kostbart og krever mange folk i arbeid – som oftest overbetalte PR-folk. Lederen for søkerbyen PyeongChang som også var president i Korean Air disponerte for eksempel en jumbojet med fullt mannskap og lobbyister i et par år for å mørne IOC-representanter over hele verden, hele tiden. Mot slike krefter holder ikke en topp motivert skiskytter med Eurobonus-kort.

Ungdoms-OL nøkkelen. Det kan virke som en fornuftig tanke for Norge å endre på reglene slik at klimakvotene på fly kan reduseres og for at påvirkningsarbeidet skal bli mer oversiktlig. Det blir billigere å søke om OL. Jeg mener at dette svekker Norges sjanse til å få OL – mest av alt fordi Oslo 2022 har dårlig tid. Grunnen er ungdoms-OL 2016. Norge skal arrangere ungdoms-OL i 2016 og jevnlig kommer IOC-representanter til Norge og Lillehammer for å se hvordan forberedelsene går. Dette gir Norge eksklusiv tilgang til disse medlemmene og det er de selv som betaler reisen. På den måten er det ingen fordel å endre reglene skulle Oslo bli en kandidat for lekene i 2022. Og ikke minst – på Lillehammer kan Ole Einar Bjørndalen briljere.

Olympiske leker?

Olympiske dekreter. Det olympiske stressyndrom har for alvor slått til i Russland. President Vladimir Putin utsteder stadig flere dekreter som skal sikre at lekene i Sotsji går rolig for seg. Og samtidig som ghostwritere skriver kronikker om Syria i New York Times engasjerer han seg aktivt i Det nasjonale sikkerhetsrådet for å forberede landet på all slags protester mot lekene. Til og med blogger som dette kan tolkes som en trussel mot rikets sikkerhet. Er dette virkelig olympiske leker?

Sikre soner. Den 1. september utstedte Vladimir Putin et dekret der han lister opp sikre soner og områder i Sotsji der det ikke er lov å bevege seg før og under lekene. Dekretet gjør det allerede nå enklere å bortvise folk man mener er en trussel mot områdets sikkerhet. Dekretet er i utgangspunktet myntet på dem som ønsker et kaukasisk emirat (selvstendighet for Kaukasus). Men det gjelder også dem som tilhører menneskerettighetsorganisasjoner og som ønsker å bruke lekene for protester. På bakgrunn av dette er det ventet at det russiske hemmelige politiet (FSB) vil gå drastisk til verks hvis de mener noen bryter reglene for sikkerhet i forbindelse med lekene.

Farlig kritikk. På et møte i det russiske sikkerhetsrådet 9. september advarte samtidig Vladimir Putin om feilaktige påstander om menneskerettighetsbrudd i Nord-Kaukasus fra utenlandske organisasjoner og media. Utlendinger som i følge Putin kommer med feilaktige påstander om russisk politikk skal stenges ute fra Russland. Dette er en sterk advarsel til alle som kritiserer Russland og en drastisk opptrapping av kampen mot uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner i Russland. Tidligere har russiske myndigheter stoppet utenlandske bidrag til russiske organisasjoner, nå ønsker russiske myndigheter å hindre at det i det hele tatt skrives og rapporteres om menneskerettighetssituasjonen i Russland.

Nektes innreise? Faren er nå til stede for at alle som ytrer seg kritisk om Russland i forkant av lekene – det være seg om homofiles rettigheter, korrupsjon eller menneskerettigheter i Nord-Kaukasus – blir stemplet som terrorister og en fare for Russlands stabilitet. Disse kan nektes adgang til Russland. Det er også en fare for at jeg ikke kommer inn i Russland – hvis jeg ønsker det – for at jeg har skrevet om dette på min blogg. Ordtaket om at den som vil være med på leken, får tåle steken, får en ny betydning.

Olympiske forpliktelser

Sein og opphetet debatt. Den viktigste lærdommen vi kan ta med oss fra den seine, men opphetede debatten om OL til Oslo er hva som skjer når idrettspolitikk blir allemannseie og et budsjettspørsmål. Før debatten om OL har idretten hatt monopol på idrettspolitisk diskusjon sammen med noen spesielt interesserte politikere. En grunn til det er at statlige penger til idretten ikke går via statsbudsjettet og derfor ikke er med i den vanlige budsjettdebatten. En annen grunn er oppfatningen om at idretten greier seg fint alene. OL-debatten kan endre på det.

Sleivete debatt. Mye av retorikken til idrettslederne og til deres politiske støttespillere har vært sleivete (det har den også vært på motstanderlaget). Jeg tror det skyldes at idretten ikke har vært vant til så sterk motstand i offentligheten som vi har sett i denne debatten og at idrettens (eller rettere sagt Oslo-OLs) støttespillere sjelden før har tenkt idrett og politikk samtidig og i en slik sammenheng. Da blir det lett klønete og sleivete. 

Kampanje. Jeg har tidligere skrevet at OL-kampen har hatt mer preg av en kampanje, enn ekte engasjement. Den sterke mobiliseringen på slutten av valgkampen ser tilsynelatende ut som en folkeaksjon, men jeg er litt i tvil om vi får se den samme entusiasmen når valget er over – uansett utfall. Samtidig vil flere av argumentene som idretten har brukt i denne valgkampen henge ved dem en stund uavhengig av utfall. 

Forpliktelser. For det første argumentet om at Norge som vinteridrettsnasjon og OL-medaljegrossist er forpliktet til å ta på seg vinter-OL med jevne mellomrom (noen har til og med vært så svulstige å si at det er en moralsk forpliktelse). 

Tvang. Kommunikativt er ordet «forplikte» problematisk. Det gir assosiasjoner til tvang og når tvilere føler at de blir tvunget til et standpunkt, stritter de ofte i mot. Og hvorfor skal OL bare forplikte den som arrangerer OL. Hvilke forpliktelser har IOC? 

Fravær av motkandidater. Jeg kan skjønne at et slikt argument ble brukt for å få ungdoms-OL til Lillehammer i 2016. Da var det ingen andre søkere og Norge fikk disse lekene (også med statsgaranti) og ble på den måten en redningsmann for hele ungdoms-OL-prosjektet til IOC. Siden det vil være mange andre søkere til lekene i 2022 er det mindre hold i en slik argumentasjon. Hadde dette argumentet vært en begrunnelse som hadde universell appell kunne vi bedt USA og Kina om å ta på seg sommer-OL annenhver gang – det er jo de som tar for seg grovest av medaljefatet hver eneste gang. Hvis man mener at de andre vinter-OL-kandidatene ikke er egnet til å arrangere OL er det en annen sak, men da bør man tørre å si det. 

Idrettsaktivitet. Norske idrettsledere har primært som oppgave å legge til rette for idrettsaktivitet i Norge. Dette er de forpliktet til. Sannsynliggjøringen av at et vinter-OL til Oslo vil stimulere til flere barn i aktivitet (som er et av Idrettsforbundets hovedmålsettinger) har kommet i skyggen i OL-debatten og jeg tror også at det er svært vanskelig å (be)vise en slik sammenheng. Hvis det er mulig burde dette regnestykket fått en mer sentral plass.  

NM på ski? Det blir spennende å se om alle som har ytret sin forkjærlighet for Norges som vintersportsnasjon fremme påstanden om at alle kommuner med snø forplikter seg til å arrangere NM på ski? De som snakker om at OL er en forpliktelse mener egentlig at de har veldig lyst til å arrangere OL.

Budsjettgarantier. For det andre er jeg forundret over budsjettgarantiene som er gitt. Da jeg intervjuet den anerkjente britiske idrettsprofessoren Simon Chadwick i sommer sa han at de som lager OL-budsjettene ikke har noe å tape på å underbudsjettere (bevisst eller ubevisst) for det er ikke de som må stå til ansvar for overskridelsene når lekene først er gjennomført. Slik blir budsjettene uforpliktende. Statsgarantien er mer et salgsargument enn et realistisk mål. På samme måte er effektmålene bevegelige – det er først mulig å måle effektene av OL etter lekene og da er det ofte andre effekter som fremheves enn de målene man satt seg i forkant. OL er ikke bare et spørsmål om hva som forplikter en vinteridrettsnasjon, men også hvilke forpliktelser de som søker har til å holde det de lover når det gjelder pengebruk. 

Feil rekkefølge. Debatten om OL-budsjettet har vært spesiell. Ja-folka har fokusert på at Oslo betaler idrettsanlegg for 3 milliarder kroner og så betaler staten resten av festen. Nei-folket lurer på hvorfor man må bruke titalls milliarder statlige penger for å utløse 3 milliarder til idrett. Dette er talltriksing og diskusjonen skyldes hovedsakelig at idretten har påtatt seg et samfunnsansvar for å få OL og politikerne bruker idretten som alibi for å få nye statlige investeringer. Jeg vil hevde at det er rekkefølgen på argumentene og prioriteringene som har skapt den sterke debatten. Et sentralt spørsmål i denne debatten burde være om man bør ta med allerede planlagte investeringer inn i et OL-budsjett for å legitimere et OL eller ikke. Det er forskjell på å bygge nye studentboliger fordi vi skal ha OL og å benytte seg av allerede planlagte og bygde studentboliger hvis vi får OL. Eller: hvorfor må politikere ha et OL for å gjøre det som er deres plikt som politikere? Og hvorfor må idretten argumentere for samfunnsøkonomi?

Budsjett og bevillinger. På den andre siden har flere på ja-siden sjonglert mellom budsjett og bevillinger. Når de har påstått at Lillehammer-OL (og andre leker) har holdt seg innenfor budsjettene har de som regel referert til budsjettet som har blitt bevilget – ikke det som sto i den opprinnelige søknaden. Når OL-etaten garanterer for at budsjettet vil holde, regner jeg med at de ikke snakker om pengene som eventuelt blir bevilget etter at prosjektet er kvalitetssikret av Stortinget? Det ligner i så fall på dobbel olympisk bokføring. 

Budsjettsprekk. Idrettspresidenten var forundret over at 40 % av norske idrettsledere i en undersøkelse foretatt av NRK trodde at OL-budsjettet ikke ville holde. Jeg tror også budsjettene kommer til å sprekke. All erfaring viser det. Spørsmålet er om det er så farlig når man først skal gjøre store investeringer. Det er størrelsen det kommer an på. Og det er ikke nødvendigvis svake budsjetter som bidrar til overskridelser. Anlegg som er planlagt med moderate budsjetter kan måtte gjøres om fordi tv-selskapet som har fått tv-rettighetene til lekene ønsker sine egendefinerte kameravinkler, internasjonale særforbund kan gjøre om kravspesifikasjonene til arenaene mange ganger før lekene starter i 2022 og entreprenører kan gå konkurs. Det øker kostnadene. 

I bakgrunnen. I denne debatten er det to budsjettmessige aspekter som har kommet i bakgrunnen. Det ene er investeringer og endringer (både positive og negative) som kommer som en følge av Oslo-OL, men som ikke blir regnet med i et OL-budsjett. Må for eksempel redningsetaten eller den generelle terrorberedskapen justeres på grunn av et OL? Beijing- og Sotsji-OL er to grelle eksempler på enorme investeringer utenfor OL-budsjettet (uten sammenligning for øvrig). Investeringene i helt nytt overvåkingssystem på alle offentlige steder i Beijing og reform av de militære styrkene i Russland som en følge av OL var aldri i nærheten av noen OL-budsjetter, men kom som ekstra milliardkostnader som følge av OL.

Hva må bort? Det andre er tiltakene som eventuelt må settes inn hvis man på død og liv skal holde budsjettene i en situasjon der kostnadene blir for store. Hvis budsjettdisiplinen er streng bør man egentlig debattere hva som skal kuttes hvis man nærmer seg overskridelser. Idrettsanlegg? Trikkeskinner? Barneaktivitet? Studentboliger? 

Idretten på budsjettet? OL-debatten illustrerer godt hvilke motsetninger som oppstår når idretten blir et budsjettspørsmål. Da blir idrettsanlegg, aktivitet og mesterskap satt opp mot eldreomsorg og gangveier. Da er det ikke lenger et spørsmål om hva idretten mener forplikter, men hvilke forpliktelser andre legger på idretten. Forpliktelser har også en pris.

Sotsji som konsentrasjonsleir

Bekymringer i Sotsji. Samtidig som Russland arrangerer G20-møte for Barack Obama og andre verdensledere og IOC møtes i Buenos Aires for å stemme over sin egen framtid vokser bekymringen for innbyggerne i Sotsji. Byen er i ferd med å bli en konsentrasjonsleir, ifølge egne innbyggere og russiske menneskerettighetsaktivister.

Putins OL-dekret. Det har skjedd mye i og rundt Sotsji de siste ukene som både påvirker lokalbefolkningen og som har storpolitiske konsekvenser. 19. august undertegnet president Putin et dekret som betyr at Sotsji vil bli hermetisk lukket i perioden 7. januar til 21. mars i 2014. Dekretet forbyr all biltrafikk til og fra Sotsji og det blir innført strenge restriksjoner på inn og utreise for vanlige folk. Dekretet forbyr også alle former for protester – også de som ikke har med OL å gjøre – og i enkelte deler av Sotsji er det ikke lov å bevege seg uten tillatelse fra myndighetene. Dette har fått mange til å kalle Sotsji for en konsentrasjonsleir. Stikk i strid med de olympiske idealer.

Moskva-opprenskningene. Da Russland (Sovjetunionen) i 1980 arrangerte OL ble mange av Moskvas innbyggere kjeppjagd fra byen for at sosialiststaten skulle framstå best mulig for deltagernasjonene som ikke boikottet lekene. Tiltakene i forbindelse med OL i Sotsji har gitt mange assosiasjoner til kommunisttiden.

Fan Ausweis. Dekretet berører ikke de tilreisende som kun ønsker å få med seg det som foregår på is og snø på samme måte. De vil få egne reisedokumenter som tillater dem å bevege seg fritt i og rundt Sotsji. Disse dokumentene har fått kallenavnet ”Fan Ausweis” – et tysk begrep som henleder oppmerksomheten til tyske id-papirer som Nazi-Tyskland utstedte da de okkuperte Sovjetunionen under andre verdenskrig. Kommentarer øverflødig.

Flyktningestopp. Samtidig er det full strid om den tjerkessiske befolkningen – urbefolkningen som ikke ønsker OL til Sotsji – et område de selv mener de har rett til å styre selv. Et krav russerne bare blåser av. Da russiske myndigheter stoppet mange tjerkessiske flyktninger fra Syria fra å komme inn i Russland ble tonen mellom russerne og tjerkesserne ytterligere skjerpet. Lokale myndigheter har til og med utstedt bøter til flyktninger fra Syria fordi de mente de hadde kommet til Sotsji på feil grunnlag. Den norske innvandringsdebatten blir puslete sammenlignet med dette.

Konsekvenser for OL? Slik Sotsji-OL utvikler seg nå er lekene i ferd med å bli de mest politiserte vinterlekene gjennom tidene. Det får konsekvenser både for Russland som vertsnasjon og IOC som ga Russland lekene. Får det konsekvenser for OL som arrangement?