Asia-leker med språkproblemer

Mislykkete leker? Bare en måned etter at India er ferdig med Samveldelekene skal Kina arrangere Asialekene. Asialekene foregår i Guangdong-provinsen mellom 12. og 27. november, hovedsakelig i byen Guangzhou. Under Asia-lekene blir det neppe mye snakk om Nobel-prisen til Liu Xiaobo. Allikevel kan det være viktig å minne om Lius advarsler i forkant av Beijing-OL: et mislykket OL vil føre til en forverret menneskerettighetssituasjon i Kina. Det samme kan gjelde Asialekene.

Stressyndrom. Som i forkant av OL i Beijing har kinesiske myndigheter strammet grepet i forkant av Asia-lekene. Dette har jeg tidligere kalt det olympiske stressyndrom: kinesiske myndigheter tar alle forholdsregler for å hindre at idrettsarrangementet bidrar til et ustabilt Kina. Det blir foretatt ekstra sikkerhetsøvelser og kinesisk politi kontrollerer potensielle bråkmakere. En viktig forskjell fra OL er imidlertid at disse tiltakene ikke blir overvåket av vestlig media: her er det ingen Usain Bolt eller Michael Phelps som deltar, bare ”ukjente” utøvere.

Språktrøbbel. Selv om ikke vestlig media eller internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har tenkt mye på idrettsarrangementet i Kina i november har kineserne selv skapt trøbbel for seg selv med sin språkpolitikk. I juli uttalte en politiker fra Guangdong at tv-sendingene fra Asia-lekene skulle foregå på mandarin og ikke på kantonesisk. Siden de fleste i Guangdong snakker kantonesisk skapte dette stor misnøye. Flere ganger i juli og august har det vært protester med opptil 1000 demonstranter mot målformen på tv-sendingene fra Asia-lekene. Under ligger en frykt for at mandarin på sikt skal erstatte kantonesisk som språk i regionen. Denne situasjonen er eksplosiv og i frykt for at slike protester skulle utarte seg tillot for eksempel ikke myndighetene i Guangdong demonstranter å markere årsdagen for Mukden-hendelsen i 1931, bombingen av en japanskeid jernbanestrekning i Manchuria brukt av japanerne i invasjonen av Manchuria. Myndighetene var redd for at anti-Japan-demonstrasjoner skulle utarte seg til anti-kommunistparti-demonstrasjoner.

Kaos og orden. Jeg har blitt spurt av flere journalister om hvordan jeg vurderer Samveldelekene i India i år. Sportslig sett var de mer vellykket enn mange fryktet. Det tyder på at mange var mer fordomsfulle til disse lekene enn de burde ha vært. Sammenligner vi med Beijing-OL er det noen svært interessante ting å bite seg merke i. Den største forskjellen mellom OL og Samveldelekene er at lekene foregikk i to forskjellige politiske regimer. India er et demokrati (riktignok med flere mangler) og Kina er et autoritært land. Det mange har karakterisert som kaos er til en hvis grad et resultat av at India er et demokrati og at mange forskjellige interesser har kjempet mot hverandre i forkant av lekene. OL i Beijing ble stramt styrt fra sentrale myndigheter og det manglet ikke på penger. Samfunnsmodellen preger også protestene mot lekene. I Kina greide myndigheten å samle det kinesiske folket til støtte for lekene. Protestene som kom, kom utenfra og bidro ytterligere til å forsterke kinesernes nasjonalisme. I India har protestene stort sett kommet innenfra og bidratt til det mange i Vesten har kalt ”kaos”. Sier dette noe om vår holdning til hvilken samfunnsmodell vi liker at idrettsarrangementer skal foregå i. Kaos mot orden? Demokrati mot autoritært styre?

Svarteper? Spørsmålet er om språkproblemene i forkant av Asia-lekene er et signal om at Kina også kan få ”kaotiske” leker. Kanskje. Det vitner i hvert fall om at kinesere ikke er ett folk slik kinesiske myndigheter ofte gir inntrykk av, blant annet når de kommenterer Nobelprisens fornærmende effekt på hele det kinesiske folk. Og skulle språkproblemene føre til ytterlige protester og bråk, og til at lekene ikke blir så vellykket som kinesiske myndigheter ønsker, kan kinesiske myndigheter i hvert fall ikke skylde på Vesten. Kanskje kinesiske menneskerettighetsaktivister får svi for dette, og denne gangen uten vestlig mediedekning?

Fotballrangering med politiske variabler

Kroatisk fallgrep? Mange kommentatorer har fryktet at Norge kommer til å falle på FIFA-rangeringen på grunn av eksperimentering med spillesystem og urutinerte spillere i kampen mot Kroatia. FIFA-rangeringen bestemmer blant annet seedingen ved trekking av kvalifiseringsgrupper og gruppeoppsett i mesterskap. Norge var en gang på andreplass på denne rankingen, men er i dag på 14. plass. Sier disse plasseringene noe om hvor god Norge er? Den amerikanske Soccer Power Index (SPI) kan kanskje bidra i denne diskusjonen.

Ny indeks. For dem som ønsker et korrektiv til FIFA-rangeringen er Natan Silvers SPI et kjærkomment tilskudd. Natan Silver er en av USAs fremste valganalytikere og skriver i dag jevnlig på New York Times’ nettsider om senats- og kongressvalget i USA (http://www.fivethirtyeight.com/). Det spesielle med Silvers analyser er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers. Metodene han bruker har vist seg svært gode på amerikanske valg og han er en av dem som med størst presisjon greier å forutsi (predikere) valgutfall. Denne metoden har han også – på oppfordring fra den amerikanske tv-kanalen ESPN – brukt til å rangere landslag i fotball.

Konkurransekoeffisient. Sammenligner vi SPI og FIFAs rangering ser vi at de blant annet rangerer førsteplassen og Norge forskjellig. På FIFA-rankingen er Spania på topp, mens Brasil troner på SPI. Norge ligger på 14. plass hos FIFA, men på 18. plass på SPI. Hvorfor forskjellig? Natan Silver har lagt inn – det han kaller – politiske variabler. Slik jeg tolker det er dette subjektive elementer som FIFA ikke tar med. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultater og har med en ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. For Norge kan det bety at skulle for eksempel Moa skåre mange mål for Hannover, men bli spart i landskamp så kan Norge hoppe oppover på rankingen selv med tap for Norge. Det er potensialet til Norge som teller, ikke nødvendigvis resultatet.

B-lagsindeks? For dem som tviholder på FIFA-rangeringen kan et argument for å ignorere SPI være at denne indeksen er laget av en amerikaner – de har jo ikke peiling på fotball? For dem som mener at treningskamper ikke er så viktig kan få trøst av SPI – der kan det hende at Norge klatrer på listen til tross for tapet mot Kroatia – Norge stilte jo tross alt med et B-lag!

IOC noe for Nobelkomiteen?

Tette koblinger IOC og Nobels fredspris. Flere ganger har IOC vært foreslått til Nobels fredspris. Etter alt bråket som har vært rundt IOC den siste tiden vil vel mange mene at IOC fortsatt bare kan drømme om fredsprisen. Men det er tettere bånd mellom IOC og Nobelsfredspris enn mange aner.

Olympisk fredsprisvinner. Den eneste fredsprisvinneren som har deltatt som utøver i OL er Philip John Noel-Baker som fikk Nobels fredspris i 1959 for sitt arbeid for nedrustning. Han deltok i OL tre ganger (1912, 1920 og 1924) og fikk sølv på 1500 meter i OL i Antwerpen i 1920. Han fikk ikke prisen for sine olympiske prestasjoner. Spørsmålet noen stiller seg er IOCs prestasjoner bør krones med Nobels fredspris.

Nobel og Coubertin. Den moderne olympiske idé og bevegelse ble skapt i omgivelsene til internasjonale fredsaktivister på 1800-tallet. Både Alfred Nobel og Pierre de Coubertin var sterkt påvirket av Bertha von Suttners bok Ned med våpnene. Nobels testamente ble skrevet i 1895 og Alfred Nobel døde året etter, samme år som de første moderne olympiske leker fant sted i Athen.

Fredsprisvinnere støtter IOC. På den olympiske kongress i 1894, på Sorbonne i Paris – da IOC ble opprettet – ble det presentert en liste over støttespillere til kongressen. På denne listen finner du Henri Dunant og Frederic Passy (de førets fredsprisvinnerne i 1901), Elie Ducommon (vinner i 1902), Bertha von Suttner (vinner i 1905), Fredrik Bajer (vinner i 1908) og Henri La Fontaine (vinner i 1913), i tillegg til Det internasjonale fredsbyrået (vinner i 1910) som var etablert i miljøet rundt alle disse fredsaktivistene. Ikke bare var de olympiske idealer tuftet på fredstanken og voldgift, men de hadde også støtte av flertallet av fredsprisvinnerne før den første verdenskrig. I tillegg var det mange andre Nobel-vinnere i Coubertins vennekrets, blant annet Wilhelm Ostwald, nobelprisvinner i kjemi i 1909.

Våpenhvile. Pierre de Coubertin var som sagt påvirket av de politiske aspektene ved antikkens OL og av den internasjonale fredsbevegelsen i sin samtid. I antikkens OL var det særlig den olympiske våpenhvilen - Ekecheiria - som Coubertin festet seg ved. I tilknytning til antikkens olympiske leker (fra år 776 f. Kr. til år 393 e. Kr.) ble det erklært våpenhvile, som varte en måned før, under og etter lekene. Hovedformålet med våpenhvilen var å sikre deltagere og tilskuere trygg reise til og fra lekene. Før OL på Lillehammer i 1994 innledet FN og den olympiske bevegelse et samarbeid for å blåse liv i våpenhvileideen fra antikkens OL. I 1993 henvendte 184 nasjonale olympiske komiteer seg til FN med en oppfordring om å være med på en verdensomspennende våpenhvile. Våpenhviletanken fikk formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Etter det har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med OL, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile.

Samaranch skuffet. Da Juan Antonio Samaranch fikk tale i FNs generalsforsamling under FNs 50-årsjubileum i 1995 var IOC-presidenten hellig overbevist om at han var en het fredspriskandidat, blant annet på grunn av OL-våpenhvilen og fordi han mente OL forente nasjoner som ellers var i krig og konflikt. Denne æren ble han aldri tildelt og det skal etter sigende være en av hans eksellenses største nederlag. En av grunnene til at han ikke fikk prisen kan være fordi han var sportsminister under Franco, en annen kan være at den olympiske bevegelse har et stykke igjen før den kvalifiserer til Nobels fredspris.

Nominert av Hitler. Pierre de Coubertin ble nominert til Nobels fredspris av det tyske utenriksdepartementet etter de ”vellykkete” lekene i Berlin i 1936 og han fikk 10.000 riksmark av Adolf Hitler for den gode reklamen lekene ga Tyskland. I ettertid har dette heftet ved den olympiske bevegelse. Men det er sannsynlig å tro at IOC har bitt nominert flere ganger etter dette. Med sitt tette samarbeid mellom IOC og FN – blant annet for å oppnå FNs tusenårsmål og med observatørstatus i FN – og den allmenne forstillingen om at sport nesten kan løse alle verdens problemer gjør at IOC stadig blir nevnt. Sist temaet ble nevnt var under OL i Vancouver da et IOC-medlem fra Uruguay foreslo at IOC aktivt burde kjempe for å få Nobels fredspris. Forslaghet fikk støtte fra FNs spesialrådgiver for sport, Wilfried Lemke som mente IOC var en meget sterk kandidat til fredsprisen. På dette svarte IOC-president Jacques Rogge at det ikke ligger i IOC ånd å foreslå seg selv til slike priser.

IOCs tur? Siden 1901 har 25 organisasjoner fått Nobels fredspris, men ingen av disse har brukt idrett som aktivt virkemiddel for å fremme freden. Jeg er sikker på at alle ved IOC-kontoret i Lausanne kan tenke seg at det blir 26 og at den nyvalgte IOC-presidenten Thomas Bach villig tar imot prisen på Coubertin, Noel-Baker og IOCs vegne. Alt i IOCs ånd. Men uten folkets applaus?