Sara Nordenstam: - Viktig å vise at jeg mestrer noen annet en svømming

I år er Lambertseter svømmeklubb 50 år og i den forbindelse har jeg intervjuet en av tidenes beste norske kvinnelige svømmere, Sara Nordenstam.

I disse dager kan du se Sara utfolde seg i tv-programmet Råskap på TV3. Men råest var hun i svømmebassenget og som representant for Lambertseter svømmeklubb.

– Noe av det kuleste jeg har opplevd i svømmebassenget er Lambertseters trippel på stafetten i 4x100m medley i NM 2010, sier Sara Nordenstam.

Det sier mye om hvor mye Lambertseter svømmeklubb betyr for klubbens mest suksessfulle svømmer gjennom tidene. I Lambertseter svømmeklubb tok Sara Nordenstam bronse i Beijing-OL i 2008, hun har gull, sølv og fire fjerdeplasser i EM, 49 NM-gull og fem kongepokaler og hun har to sølv i junior-EM. Sara har også mange norgesrekorder, nordiske rekorder og europarekorder på samvittigheten.

Berg- og dalbanesvømmeren

OL-bronsen i Beijing i 2008 er uten tvil Sara Nordenstams største svømmebragd og den beste prestasjonen noen Lambertsetersvømmer har gjort i bassenget. Mange vil også regne bronsemedaljen i verdensidretten svømming som en av tidenes største norske idrettsprestasjoner på damesiden.

Men veien fram til de store svømmeprestasjonene har ikke gått i en rett linje for den svenskfødte svømmeren. Hun sier selv at karrieren hennes har vært en berg-og-dalbane, med sterk utvikling og gode prestasjoner som junior, sykdom og dårlig selvtillit i flere perioder og store oppturer med gull, rekorder og enormt gode prestasjoner sammen med lagkamerater i Lambertseter og på det norske landslaget.

Stort svømmetalent

Sara Nordenstam er født Lycksele i Sverige og kom til Norge med familien i 1993. Hun ble trent av sin mamma Carin fram til hun kom til Norge og begynte å svømme for Lambertseter svømmeklubb.

– Jeg har alltid fått høre at jeg har hatt talent og god treningsdisiplin og jeg har alltid hatt en storebror og storesøster å se opp til. I 1997 vant jeg og broren min Årsklassemønstringen (ÅM) i Norge. Vi var faktisk første søskenpar som har vunnet samme år i akkurat det stevnet. Jeg tok mitt første NM-gull i 1997.

Fem år uten personlige rekorder

I 2002 dro Sara Nordenstam til USA for å studere og selv om hun kom tilbake med to bachelorgrader fra Southern Methodist University i Dallas i Texas var oppholdet i USA en stor sportslig nedtur.

I 2004 tok Sara norsk statsborgerskap og ble på den måten aktuell for det norske landslaget og hadde dermed muligheten til å bli norsk deltager i OL i Beijing i 2008, så fremt hun greide å kvalifisere seg. Da hun kom hjem i 2006 var hun langt unna toppformen og toppnivået som krevdes for å komme seg til de olympiske leker i Kina.

– I USA ble jeg syk og i bassenget følte jeg at jeg svømte baklengs. Jeg stilte meg spørsmålet flere ganger om jeg hadde kastet bort talentet mitt. Forklaringen på at jeg svømte dårlig var at jeg hadde fått kyssesyken og TWAR og i tillegg begynte jeg å trene for tidlig etter sykdommen. Det forlenget den dårlige perioden. Med USA-oppholdet gikk totalt fem år uten å sette en eneste personlig rekord og jeg var 10-15 sekunder bak mine personlige rekorder. Det krever styrke og tålmodighet for å komme tilbake fra en slik periode.

Tilbake til trygge omgivelser og folk som har troen på henne

Etter denne massive nedturen var det godt å komme tilbake til trygge omgivelser i Lambertseter og til personer som hadde troen på henne og til et miljø som oppmuntret henne til å satse videre. Målet var hele tiden OL i Beijing.

– Da jeg kom tilbake i desember 2006 etter å ha tatt to bachelorgrader hadde jeg mistet troen på meg selv. Men Lambertseter hadde troen på meg, særlig treneren min Nils Uno Davidsen, og Cato Bratbakk og Per Arne Berens i styret, men også andre i klubben.

– Da jeg var på det sykeste spurte jeg Nils om jeg hadde det som trengtes for å komme meg til OL i 2008. Han svarte at jeg hadde den mentale biten på plass, men at han var usikker på den fysiske formen, men at det var verdt et forsøk å satse på OL.

Praten og støtteerklæringene fra de nærmeste støttespillerne i klubben gjorde at hun takket nei til jobbtilbud i New York for å satse mot det store målet – OL i Beijing i 2008. Det var nå eller aldri. Hun tok seg deltidsjobb i klubben og kjøpte seg leilighet på Lambertseter, men selv om hun hadde deltidsjobb i kontorene ved siden av bassenget var det tiden i vannet som tok mesteparten av tiden.

Sara hadde rask framgang og bare et halvt år etter at hun kom hjem til Norge satte hun sommeren 2007 sin første personlige rekord på over fem år. Den kom på 400 medley.

Landslagssjefen får henne på rett spor

Ikke lenge etter bredte det seg en usikkerhet om OL var mulig. Like før EM i mars i 2008 ble hun syk og hun var langt unna toppformen. En alvorsprat med landslagstrener Petter Løvberg om hva som skulle til for å komme seg til OL var det som måtte til for å komme på rett kjøl og for å få tilbake troen på seg selv igjen. Sykdommen skulle ikke knekke hennes OL-ambisjoner.

– Petter spurte meg om jeg virkelig ville til OL eller ikke. Han sa det er OK å si at man ikke vil til OL, men at jeg måtte ta noen viktige grep hvis jeg bestemte meg for å gå for OL. Og det gjorde jeg.

– Jeg perfeksjonerte meg, endret kostholdet, sov mer, tok ekstra løpeturer og hadde mer fokus på treningene. Jeg gjorde mange små grep og ble enda mer nøye med alt jeg gjorde. Jeg byttet også spesialdistanse fra å være medleysvømmer til å konsentrere meg om 200 bryst.

– Jeg økte også innsatsen min. Tidligere hadde treningsintensiteten min ligget på 85%. 85% er for mange et høyt nivå og kan gi gode resultater, men jeg greide å øke fra 85% til 100%. Denne økningen ga meg uttelling.

Sara Nordenstam deltok i flere stevner i juli 2008, blant annet i Frognerbadet og på to Mare Nostrum-stevner. På disse stevnene tok hun ti norske rekorder. Og i Barcelona i 2008 kvalifiserte hun seg til OL på den nye spesialdistansen 200 bryst.

Historisk OL-bronse

I Beijing-OL svømte Sara tre distanser – 200 medley, 400 medley og 200 bryst – og på alle distansene tok hun norske rekorder.

– Jeg svømte raskere og raskere i alle øvelser og jeg tenkte at det var viktig å ikke falle under for presset. Og så greide jeg å kvalifisere meg til finalen på 200 bryst! Jeg hadde fjerde beste tid inn i 200 brystfinalen, men gull var ikke realistisk trodde jeg. Jeg hadde troen på at jeg kunne få medalje, men det var svært viktig for meg å ikke tenke på plassering og kun ha fokus på å svømme fort!

– Det var selvfølgelig en kjempebig deal å komme til finalen! Og bronsemedalje var helt fantastisk! Da Alexander Dale Oen tok sølv på 100 meter bryst i Beijing var han den første mannen som tok en svømmemedalje for Norge. Da jeg tok bronse var jeg den første kvinnen som tok medalje! På den måten er jeg historisk.

Barndomsdrømmen

Sara Nordenstam har hatt OL-drømmen helt siden hun var liten.

– OL-drømmen har jeg hatt siden jeg var tretten år og jeg så svømmere som Misty Hyman, Susan O’Neill og Janet Evans under OL i Atlanta i 1996. De var mine store helter og forbilder. Jeg ville bli som dem.

– På det tidspunktet spurte jeg mamma om jeg kunne tatovere OL-ringene, men det fikk jeg ikke lov til, ikke før jeg kvalifiserte meg til OL, i hvert fall. Da jeg kom hjem fra Beijing med OL-bronse i bagasjen gjorde jeg det allikevel. Jeg tatoverte OL-ringene diskret på høyre fot. Mamma trodde jeg hadde glemt tatoveringsønsket og hun ble svært overrasket da jeg fortalte at jeg hadde gjort det. Jeg fortalte henne at jeg nå var gammel nok til å bestemme selv.

Fra amatør til profesjonell

Da Sara Nordenstam kom hjem fra Beijing så alt lyst ut og hun var sulten på mer suksess. OL-bragden gjorde at sponsorer og Lambertseter svømmeklubb ga henne mulighet til å svømme som profesjonell og hun var da en av kun fire svømmere i Norge som hadde denne muligheten.

– Sammen med sponsorer, landslaget og Olympiatoppen fikk jeg i Lambertseter alle muligheter til å satse videre.

Denne satsingen førte til flere sportslige høydepunkter.

– Under EM i 2010 tok jeg sølv og jeg fikk vist at jeg var på samme nivå som i Beijing og jeg fikk også bevist at OL-bragden ikke var et engangstilfelle. I 2012 sto jeg øverst på pallen i EM og det var veldig stort å høre nasjonalsangen på et så stort og viktig stevne!

London-OL 2012 en gedigen nedtur

Men så kom en ny gedigen nedtur – OL i London i 2012. Sara mente hun var godt trent før OL i London, men skuffet både seg selv og det norske folk med en 23. plass på 200 bryst. Den personlige skuffelsen gjorde at hun vurderte å legge opp, men hun valgte etter litt betenkningstid allikevel å fortsette. Karrieren hennes tok aldri av igjen, blant annet droppet hun langbane-VM i 2013 på grunn av svak form. I etterkant har det vist at sykdom også under London-OL var årsaken til svake resultater.

– Mest sannsynlig led jeg av utmattelsessykdommen ME under lekene i London, noe som blant annet førte til migrene. Dette er jeg nå kvitt, men det er ergerlig at det ødela lekene for meg. Uansett har jeg nå lagt skuffelsen bak meg.

Viktige støttespillere

Ved siden av trener Nils Uno Davidsen fremhever Sara samarbeidet med landslagstrener Petter Løvberg (som også er medlem av Lambertseter svømmeklubb) og mener dette samarbeidet har gjort at hun taklet alle opp og nedturene i berg-og-dalbanetilværelsen sin og for at hun oppnådde de fantastiske resultatene hun gjorde i bassenget.

– Petter har vært veldig hard mot meg, men hvis du er trygg på at noen ønsker det beste for deg, da har det lov å være hard. Han trykket på knapper som var ubehagelig, men som jeg har takket ham i ettertid. Det kan hende det er forskjell på å trene gutter og jenter, men for meg har det fungert at Petter har vært den harde og Nils den forståelsesfulle.

Hun sier også at samarbeidet med Lambertseter-trenerne Thomas Hjers og Joacim Lilleåsen var veldig godt og bidro sterkt til hennes prestasjoner.

Bryter med svømmefamilien sin

Trøbbelet under og etter OL i London førte til at Sara ønsket nye svømmeomgivelser i håp om å nå høyden igjen og hun forlot Lambertseter svømmeklubb høsten 2013 for å gjenforenes med Nils Uno Davidsen i Oslo idrettslag (OI).

– Det var vanskelig å slutte i Lambertseter, jeg har jo vært der siden 1993. Det er familien min, men barna må flytte ut. Jeg fikk signaler om at klubben var usikker på om de kunne hjelpe meg med å nå toppen igjen. Det var bittert å få en slik tilbakemelding, men jeg er ikke bitter lenger. Både klubben og jeg kunne gjort ting annerledes, men nå er det historie.

–I OI hjalp jeg barn med å svømme og det meste jeg lærte bort var ting jeg hadde lært i Lambertseter svømmeklubb, på landslaget og på Olympiatoppen.

Ut av bassenget og inn i arbeidslivet

I jubileumsåret til Lambertseter svømmeklubb la Sara Nordenstam de profesjonelle svømmebrillene på bassengkanten for godt og startet på et yrkesliv som ikke innebærer svømming i det hele tatt. Beslutningen om å slutte med svømming akkurat i 2015 var et resultat av en lang beslutningsprosess, men som kom bevisst og naturlig.

– Da jeg sluttet i Lambertseter fikk jeg via klubben kontakt med Adecco og kjennskap til deres karriereveiledningsprogram som de hadde sammen med Olympiatoppen. Det ga meg praksisplass i Nordea og i dag har jeg fast jobb i Norønna.

– I dag er jeg også frisk og det var viktig for meg å ta beslutningen om å slutte med svømming når jeg er frisk og ikke fordi jeg blir tvunget til det av skader eller sykdom.

Sara er i dag en ivrig mosjonist og kan tenke seg å engasjere seg i svømming også i framtiden. Men hun er veldig glad for at hun har startet en karriere utenfor svømmesporten.

– Det enkleste for meg hadde vært å ta en jobb innen svømming med en gang min egen karriere var over. Men for meg var det veldig viktig å ta en jobb utenfor svømmingen for å vise andre og meg selv at jeg mestrer noe annet enn svømming. Kanskje jeg senere velger en karriere innenfor svømming, men det må være et valg jeg tar, det må ikke være den enkleste løsningen.

– Uten nedturene hadde jeg aldri kommet til topps!

For Sara var OL-bronsen prikken over ien, men hun mener selv at det er viktig å se helheten i svømmekarrieren hennes for å skjønne hva hun har fått til i bassenget.

– Jeg ville ikke vært foruten bunnen i berg-og-dalbanen, uten nedturene hadde jeg aldri kommet til topps! Og for å komme til toppen er det viktig at vi jobber sammen som lag.

Og da er vi tilbake til miksstafetten i 2010.

– Da jeg kom tilbake fra USA i 2006 ville ingen på Lambertseter svømme stafett. Det syns jeg var skikkelig dumt. Nils, Thomas og jeg var veldig opptatt av stafett. Svømming er en individuell lagsport, der laget er ekstremt viktig. Tilhørighet er også viktig, derfor er stafett viktig, og er du en god stafettutøver blir du også god som individuell svømmer. Det har de nå skjønt i Lambertseter og derfor slåss svømmerne i dag om å komme med på stafettlaget. Det er sånn det skal være!

Olympisk roterom

Hårete mål. Det er viktig å sette seg hårete mål. Det gjør at du strekker deg litt lenger. Det er dette som er idrettens ypperste egenskap og som er idrettens mulighetsrom. Mulighetsrommet som ble framlagt av Oslo 2022s søkerkomité i går bryter med dette idealet og denne egenskapen. Blir lista lagt for lavt? For meg minner dette mulighetsrommet mer om et roterom. Hvem skal rydde opp?

Olympiske hindre. Ved siden av å overbevise den kompakte majoritet har Oslo 2022 to hindre å forsere. Først må Stortinget gi statsgaranti. Deretter må IOC velge Oslo. Kuttforslagene som ble lansert i Oslo rådhus i går ble gjort med fingeren over nesa for å tekkes Stortinget. Jeg tviler på at det imponerer IOC. Jeg tror egentlig ikke det imponerer noen.

Presser IOC. Søkerkomiteen og idretten skal ha skryt for at de lufter sin bekymring overfor IOC og får dem til å lempe litt på sine egne krav. Først fikk Oslo 2022 offentliggjort søknadsmanualene og nå ser det ut som IOC er villig til å lempe på kravene i de samme manualene for at OL skal bli spiselig i Norge og resten av Vesten. Dette er lovlig seint og kan bli dyrekjøpt etterpåklokskap. For den norske opinionen kan dette virke positivt (jeg understreker KAN) fordi det viser at Norge og norsk idrett faktisk har mulighet til å få til endringer i IOC. Paradokset er som svært mange OL-tilhengere har brukt som argument i OL-debatten: det er ikke IOC som alene har skapt dyre leker, men arrangørene (og særidrettene). Det betyr at selv om IOC lemper på kravene er det andre som kan sette standarden, og selv om IOC maner til edruelighet hos søkerkomiteer verden rundt, betyr ikke det at de ønsker seg det billigste alternativet.

Oslo skal med. Det er ingen tvil om at IOC ønsker å ha med seg Oslo videre i søknadsprosessen. Ikke nødvendigvis fordi vi er hjemlandet til Sondre Norheim eller fordi vi i år kan feire 130 år med parlamentarisme. Det er viktig å ha med søkere fra forskjellige verdensdeler og med forskjellig profil for å vise at den olympiske bevegelse er mangfoldig. Det er i dette lyset at IOCs imøtekommenhet må ses. Men selv om Norge og norsk idrett kan innkassere noen seire nå i den opphetede debatten om OL i Norge betyr ikke det at Norge blir valgt. Det mulighetsrommet som den norske søkerkomiteen har skapt for norske politikere er gir også et mulighetsrom for konkurrentene fra Kina og Kasakhstan.

Konkurransefortrinn. For det første kan en svært nøktern søknad fra norsk side få de andre kandidatene til å skinne uten å gjøre noe annet enn å følge sitt opprinnelige opplegg. Skulle de likevel øke sine budsjetter vil forskjellen bli enda større mellom Vesten og resten og jeg skal like å se at IOC stemmer ned et forslag fordi det et budsjettert med for mye penger eller fordi det er prosjektert for store anlegg. En nøktern norsk søknad vil i denne sammenheng få frem om IOC virkelig mener alvor med sitt prat om nøkternhet. Blir Oslo2022 ikke valgt får vi bevist at reformprosessen ikke har gått så langt som man ønsket og trodde på. Det kan bli en kostbar reise.

Lave kostnader. For det andre kan de to andre kandidatene fint konkurrere på lavere kostnader og nøkternhet. Kostnadsnivået er lavere i begge disse landene og de har sikkert andre måter å bokføre utgifter på enn det vi har i Norge. Beijing vil også bli tidenes gjenbruks-OL fordi de vil bruke mange av anleggene fra OL i 2008. Gjenbruk er et av moteordene i IOC i disse dager.

IOCs roterom. Mange OL-motstandere har sagt at IOC vil skjønne alvoret hvis Norge trekker søknaden. Da er det ingen demokratiske land med i konkurransen og det vil være døden i bøtta for IOC, hevder de. Det tror jeg er å overdrive IOCs rettferdighetssans. Og ikke minst – det vil sette på prøve det som i hvert fall til nå har vært idrettens viktigste mantra – idretten skal ikke ta hensyn til politikk når den velger arrangør eller deltagelse. Det er derfor overraskende å se at mange ja-folk også trekker opp demokratikortet i denne debatten. De bryter da med sine egne vedtatte sannheter om idretten som brobygger og møteplass. Hva med å utestenge alle som kommer fra totalitære stater skulle Oslo få OL? Det hadde vært litt av et signal til IOC og resten av verden! Dit vil vi ikke, verken motstandere eller tilhengere. Ja-siden dummer seg også ut når den setter likhetstegn mellom det å arrangere og det å delta. Skulle vi fulgt den logikken hadde bare 11 land deltatt i vinter-OL. Det hadde blitt stusselig selv om Norge sikkert hadde tatt enda flere OL-gull enn vanlig. Kanskje det er slik IOC egentlig tenker? De vil ha med flest mulig, koste hva det koste vil, selv om det ser litt rotete ut?

Peking House

Skjult triumf. Det som kunne vært en triumfdag for First House, med en glitrende kronikk (og forestående artikkel i Josimar) om den enestående Asbjørn Halvorsen og hans bragder på og utenfor fotballbanen, er blitt en dag i selvforsvarets tegn. Har First House og Morten Wetland jobbet for Kina eller kinesiske interesser? Alt satt i gang av Aftenpostens Harald Stanghelle. Denne saken har ikke bare en presseetisk side eller dreier seg om PR-rådgiveres hemmelighold. Det handler om rolleblanding og havner rett inn i den aktuelle OL-debatten.

Spekulasjoner. Det er mange spekulasjoner i denne saken og det blir gjerne slik når PR-byråer (eller andre) forsøker å holde ting hemmelig i den tro at de kan porsjonere ut den informasjonen de selv ønsker til den tid som passer for dem. Men så enkelt er det ikke. I hvert fall ikke i et land med fri presse. Informasjonen som har kommet fram i dag (torsdag) er meget interessant med tanke på den norske OL-prosessen. Både VG og Aftenposten har avslørt at Morten Wetland har vært i hemmelige møter med norske næringslivstopper, der de har diskutert Norges forhold til Kina. Der har også IOC-medlem Gerhard Heiberg vært. Heiberg sitter også i styret til Norges idrettsforbund og er en pådriver for å få OL til Norge (i hvert fall i dag). Men det er mer pikant enn som så.

Ubekreftede kilder. Mine gode, men ubekreftede kilder, sier at Gerhard Heiberg er en av de få nordmenn (kanskje den eneste?) som har direkte kontakter med det kinesiske politbyrået. Det skyldes hans rolle i forbindelse med OL i Beijing. Dette har, så vidt jeg vet, norske myndigheter benyttet seg av på en eller annen måte i flere år. Samtidig har Heiberg selv sterke forretningsinteresser i Kina, noe vi fikk et bevis på under OL i Sotsji, da han ble kritisert for å promotere Nordic China Advisory AS, et firma drevet av Heibergs sønner, og vi så det i forkant av OL i Beijing da det ble kjent at han hadde eierinteresser i selskaper som var leverandører til OL i Beijing. Den siste avsløringen førte til at en TV2-reporter ble bannlyst av Heiberg.

Konkurrentanalyse. Fra før vet vi at First House hjelper Idrettsforbundet i arbeidet med å få OL til Oslo. I den sammenheng ville det være dumt og ikke bruke Morten Wetland i kartleggingen av konkurrentene til Oslo. Alle kandidater foretar en slik konkurrentanalyse for å finne ut hvilke virkemidler de skal bruke i den internasjonale PR-kampen. Og hvem hos First House har bedre kunnskap og større nettverk til å spa opp slik informasjon? Jeg vet hvem jeg ville gjettet på. Hvis det er slik står vi overfor en meget spesiell situasjon. For Beijing er også en av kandidatene til OL i 2022, og Heiberg har tidligere jobbet for Beijing og deres kandidatur. Og sammen sitter de to nå og diskuterer norsk Kina-politikk og norske næringslivsinteresser. Kanskje de er innom OL, også? Uansett ser det ut som Beijing-OL har stor betydning for Norges framtidige forbindelser med Kina. Både lekene i 2008 og lekene som skal arrangeres i 2022.

Moralsk seier. I kronikken om Asbjørn Halvorsen er det moralen og rettferdighetens som seirer. Får vi se det i denne saken?

Olemics boikott

Mer enn Dalai Lama. Lama-saken handler også om OL i Beijing og OL i Sotsji. Og det handler om troverdighet.

Arroganse. Det er lenge siden februar og vi diskuterte arroganse under lekene i Sotsji. Da reiste statsminister Erna Solberg til Sotsji og lekset opp for både russiske myndigheter og IOC at de måtte ta menneskerettigheter på alvor. Hun satt seg ned sammen med aktivister som mente seg forfulgt av russiske myndigheter, og sa at IOC må ta hensyn til menneskerettigheter når leker skal deles ut, i god tro på at vi selv tilfredsstiller våre egne krav. Nå vil verken hun eller partikollegaene Børge Brende og Olemic Thommessen snakke med tibetanere som er i samme situasjon som dem Solberg hadde stor sympati for i Russland for et par måneder siden. Og bortsett fra at hun kanskje vil at OL snart bør til Oslo, hadde det vært interessant å få en kommentar om Beijing er en verdig motkandidat til Oslo i 2022?

Fakkelstafett og fredspris. OL i Beijing var en formidabel suksess for kinesiske myndigheter. Nå ønsker de å bli den første byen som arrangerer både sommer- og vinter-OL. Og de kan bygge videre på stor entusiasme og ferdigbygde anlegg. OL skapte til liv en kinesisk nasjonalisme man ikke har sett maken til. Men det var ikke bare OL-gull og flott gjennomført arrangement som sørget for det. Det massive vestlige forsvaret av Tibet under den olympiske fakkelstafetten og kritikken av menneskerettighetssituasjonen bidro like sterkt. Kineserne følte seg rett og slett urettferdig behandlet. I den sammenheng er det verdt å merke seg at Olemic Thommessen var med på en alternativ fakkelstafett i regi av Den norske Tibetkomiteen. Jeg tror (uten at jeg skal påberope meg noen ekspertstatus på Kina) at flere kinesere husker den mislykkede fakkelstafetten bedre enn de husker hvem som fikk Nobels fredspris i 2010. For IOC var fakkelstafetten også en katastrofe. Etter OL i Beijing ble det ikke lenger tillatt å arrangere fakkelstafett utenfor egne landegrenser. Det har ingenting med menneskerettigheter å gjøre. Det var for å forhindre bråk. Og det handlet om omdømme.

Omdømmetap. Omdømme er også stikkordet når hele perleraden av regjeringsmedlemmer og stortingspresidenter i Norge skal få oss til å synes synd på dem når de står overfor et utenrikspolitisk dilemma som de hevder Nobels fredspris har skapt. Nå står de overfor valget mellom å la seg diktere av Kina eller følge sine egne råd for bare noen par år siden. Troverdighet bidrar til bedre omdømme. Manglende troverdighet til omdømmetap. Jeg er redd for at det er det siste som er i ferd med å skje. Og de har seg selv å skylde.

OL-boikott. I forkant av OL i Beijing var jeg i et par radiodebatter med Olemic Thommessen om boikott av OL i Beijing. Da var han kulturpolitisk talsmann for Høyre, jeg var forsker på et felt ingen hadde hørt om: sport og forsoning. Jeg var mot boikott (av rent akademiske grunner), mens nåværende stortingspresident var klokkeklar: -Hvis ikke Kina kommer i dialog med Dalai Lama, får en slutt på voldelige overgrep mot de som ønsker å utrykke sin mening og gir fri ferdsel for journalister, vil boikott kunne bli nødvendig. Erna Solberg vurderte også boikott. Det tror jeg kinesiske myndigheter husker. Og det husker sikkert Erna Solberg og Olemic Thommessen, også.

Tibet-låsen. Det som gjorde menneskerettighetsdebatten i forbindelse med OL i Beijing så betent var nettopp at den ble knyttet til Tibet. Mangel på individuelle rettigheter dreier seg om hvem som kan utfordre styresettet. Å sette opp individuelle opp mot kollektive rettigheter er en legitim debatt også for mange kinesiske politikere. Forsvar av Tibet utfordrer den territorielle integriteten. Der får du ikke mange kinesiske politikere med på laget. Når Tibet blir synonymt med menneskerettigheter låser det seg helt. Jeg kan tenke meg at det som skjer mellom Russland og Ukraina i dag er nettopp det kinesiske myndigheter frykter og de skjønner ikke hvorfor vi ikke skjønner det. Det var denne stabiliteten Olemic Thommessen og mange av hans partifeller utfordret i 2008. Har de endret mening?

Fornektet to ganger. Når argumentet for ikke å møte Dalai Lama er at man ønsker å oppnå normale politiske forbindelser med Kina er det rart at man ikke først begynner med seg selv, hvis man virkelig mener det man sier. Hva med å si at man angrer på at man ønsket boikott av OL i Kina? Da hadde det vært en konsekvent linje som ble ført i disse dager og man hadde vært på bølgelengde med Dalai Lama. Han var mot boikott av OL i Beijing. På den måten har stortingspresidenten og flere av hans Tibet-venner fornektet Dalai Lama to ganger. Men i dette tilfelle blir ikke minus X minus pluss, heller ikke for skolepartiet Høyre. Boikott er sjelden en bra løsning verken av munker eller av olympiske leker.

PS. Som sønn av en gammel AKPer er det litt underlig å se det som skjer nå. Han fulgte partilinja, men ble aldri hørt. Han har gitt opp håpet. Nå kjemper Høyre kampen videre.

NATO-sjef med olympisk immunitet?

Idrett som ventil. Qatar bruker fotball-VM som sikkerhetspolitikk og Kina og Russland har brukt OL for å vise verden at de kan forsvare seg med både myk og hard makt. Internasjonal idrettspolitikk er internasjonal stormaktspolitikk, men opp i alt dette lever idrettspolitikken sitt eget liv og kan fungere som en mulig bakvei når hoveddøren er stengt. Det har Norge fått erfare med Kina i etterkant av fredsprisen til Liu Xiaobo. Hva skjer med disse bakveiene når Norge får sin første generalsekretær i NATO?

Utenpå politikken. Det er ett viktig premiss som må være oppfylt for at idrettsarenaen skal kunne brukes som diplomatisk bakkanal: sporten må oppfattes som noe som ligger utenpå politikken – enten langt viktigere eller helt uviktig. Samtidig er det viktig at de som arbeider i og for de internasjonale idrettsorganisasjonene representerer idretten og ikke nasjonene de kommer i fra. Viskes dette skillet ut blir sporten virkemiddel for å nå nasjonale målsettinger og ikke en arena der forsoning kan oppnås.

Politisk tungetale. Da den norske nobelkomite ga fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010, skapte det store problemer for norsk næringsliv og norske politikere. Kina stengte hoveddøren. Norske politikere hadde og har store problemer med å fortelle Kina og Kina-venner at det ikke var Norge som var avsender, men at prisen ble gitt av en uavhengig komite med utspring i Sverige (bestående av tidligere partipolitikere med fartstid fra storting og regjering). Politisk tungetale på høyt nivå.

Olympisk tungetale. På samme måte har IOC vanskeligheter med å forklare at utdelingen av olympiske leker til Kina og Beijing og Russland og Sotsji, eller FIFA tildelingen av fotball-VM til Qatar, ikke har noe med politikk å gjøre. IOC og FIFA ønsker ikke å blande sammen sport og politikk. Tungetale på olympisk nivå.

Døra på gløtt. Men ikke alle dører har vært stengt mellom Kina og Norge. Idretten har på flere måter bidratt til at noen dører har stått på gløtt. Siden Norge er en stormakt i bordtennis for funksjonshemmede, Gerhard Heiberg er norsk og Antidoping Norge har gode forbindelser til Kina har det vært god kontakt på idrettspolitisk nivå, med informasjonsutveksling som eller ikke hadde funnet sted. At Kina i år har arrangert ungdoms-OL og Lillehammer skal arrangere de samme lekene om to år har også gitt en møteplass for offisielle representanter for begge land. I Kina er det kortere mellom politikken og idretten enn i Norge, samtidig som kineserne greier å se forskjell på idrett og politikk. Slikt holder dører på gløtt. Enn så lenge.

Lex Heiberg. Gerhard Heiberg har spilt en sentral rolle i dette bakdørsdiplomatiet. Både gjennom arbeidet med OL i Beijing, men også fordi det sitter flere kinesere i IOC med sterk tilknytning til Politbyrået. Han har også hatt god kontakt med det voksende antall russiske IOC-delegater. Og forholdet til russiske kandidater kan bli sentralt i tiden framover – også med tanke på Oslos ønske om å få OL i 2022. Spørsmålet er om disse kan brukes som ressurspersoner for politisk dialog eller om disse kun opptrer uten politisk agenda skulle russiske myndigheter ha vanskeligheter med å skille mellom Jens og generalsekretæren i NATO.

Maktforskyving. Det blir stadig flere russere og kinesere i IOC og tyngdepunktet i den olympiske bevegelse (og i den den internasjonale fotballfamilien) skyves østover fra Europe og USA og mot Asia. De siste utdelingene av OL og fotball-VM har vist dette og det er ikke lenger en automatikk at mesterskap og leker fordeles på forskjellige kontinenter. Dette har ikke bare skjedd av seg selv, men er en del av en politisk vilje i øst og Østen om å bruke sport som virkemiddel for å sette seg selv på kartet og komme i godt lys og i godt selskap. Ved siden av Russland, Kina og Qatar er Aserbajdsjan og Kasakhstan de viktigste arrangørene av idrettsarrangementer sør og øst for Norge i dag. Land som også er i Russlands interesseområde.

Russisk dominans. Russiske politikere og venner av Vladimir Putin har de siste årene fått stadig mer makt i internasjonal idrett. Det siste russiske IOC-medlemmet Alexander Zhukov er en nær venn av Putin (hvis Putin har venner?) og er tidligere visestatsminister og viseformann i parlamentet. Han ble nylig utpekt som leder for evalueringskommisjonen for lekene i 2022. Det er nå var fem og er tre søkere til disse lekene og alle søkerland er i dag av stor strategisk interesse for Russland. Polen (Krakow) er en gammel venn som gikk over til fienden og er i dag et svært viktig NATO-land. Ukraina (Lviv) er i sterk konflikt med Russland og er delt mellom Vesten og Russland. Kasakhstan (Almaty) er en viktig alliert i Asia og forholdet til Kina (Beijing) er bedre enn på lenge. Mine rapporter forteller at det var den kinesiske presidentene Xi Jinping som gjorde best inntrykk på Putin av statslederne som var på besøk i Sotsji. Og til sist har vi Norge (Oslo), den vennlige naboen som har fått lederen for militæralliansen som ikke gjør noe annet enn å irritere Russland.

Storpolitikk uansett. Der er vanskelig å se for seg at valget av OL-by ikke har en eller annen storpolitisk dimensjon der Russland sitter med gode kort på hånda. Jens Stoltenberg bør selv være forsiktig med å engasjere seg i idrettsdiplomatiet, der har han liten troverdighet. Det holder ikke med mange mil på sykkel i Nordmarka for å overbevise en sovende bjørn om at man har hederlige hensikter med det man gjør. Hva med vinter-OL til Beijing? Da kan Jens dra til OL som pensjonert generalsekretær i NATO uten å ta hensyn til fredsprisen. Verre blir det hvis Torbjørn Jagland gir fredsprisen til en russisk aktivist i år. Det kan frata Norge både OL og stenge alle sportslige bakdører. Hvis ikke idretten vil det annerledes?

IOCs virkelige problem

Omdømmeproblemer? Gerhard Heiberg hevder at IOCs den siste tiden har hatt omdømmetap på grunn av doping, russiske homolover og spørsmålet om korrupsjon og at omdømmet i dag er på bunn. Et OL til Oslo kan rette opp dette, tror han. Det tror jeg er ønsketenkning. Omdømme måles på mange måter og forskjellige grupper vurderer IOC forskjellig. Autoritære stater har et mer avslappet forhold til IOC enn demokratiske stater og idrettsorganisasjoner har et annet syn enn menneskerettighetsorganisasjoner. Samtidig tror jeg at omdømmet og omdømmetapet er overdrevet.

Lave forventninger. Hvis du ikke har store forventninger til IOC taper de heller ikke mye når ting går galt. Jeg tror aldri at omdømmet til IOC har vært særlig høyt. OL derimot har et godt omdømme – aldri har så mange nasjoner deltatt i lekene, i London hadde alle nasjoner med kvinner for første gang og både for tilskuere og idrettsutøvere er dette et sportslig høydepunkt.

Starter på bånn. IOC høstet få lovord etter å ha gitt OL til Berlin i 1936, Moskva i 1980 og Beijing i 2008 og det er ikke imponerende måten de har taklet politiske protester i forbindelse med Beijing-OL og OL i Sotsji. Korrupsjonen i forbindelse med OL i Salt Lake City skadet IOC stygt og protestene mot IOC før lekene på Lillehammer i 1994 rammet også hardt. Skandalen i Salt Lake City førte til opprydning internt og kritikken før Lillehammer-OL bidro til opprettelsen av Olympic Aid og den olympiske våpenhvilen. Men mye lenger har det ikke gått.

Ny tid for IOC. I 2008 rangerte One World Trust IOC helt på bunn i sin liste over organisasjoners åpenhet. Og spør du lokale kjøpmenn i London om hva de syns om IOCs reklamereglement får du en innføring i britisk sarkasme – de fikk bøter hvis de tråkket på storsponsorenes mega-avtaler. Det vi ser i emning (både i forbindelse med Sotsji og Oslo 2022) er at flere og flere setter likhetstegn mellom IOC og OL og at det går utover omdømmet til OL – omdømmevinneren og merkevaren til IOC. Når flere og flere mener at OL har gått ut på dato fordi IOC ikke oppfører seg som mange mener de bør kan det ende i katastrofe for IOC. Denne utviklingen skyldes en kombinasjon av en ny tid for politisk aktivisme og den økte kommersialiseringen av OL. IOC ønsker å pløye ny mark og få fotfeste i nye deler av verden (uavhengig av politisk regime) og menneskerettighetsorganisasjoner utnytter seg av at OL blir lagt til mer tvilsomme land. Dette fører også til sterkt søkelys på IOCs rolle i internasjonal politikk.

Demokratiets paradoks. I internasjonale medier blir Gerhard Heiberg sitert på at IOCs representanter stemmer med hjertet og ikke med hodet (når de skal stemme over vertsby). Det er kanskje her hovedproblemet ligger: IOC forlanger at alle søkere skal rette seg etter omfattende kravspesifikasjoner (7000 sider, sies det) og har et charter som forsvarer alle slags menneskerettigheter, men når det kommer til et stykke er det kun magefølelsen som gjelder – og den kan være svært følsom. Da IOC valgte ungdoms-OL denne sommeren viste IOC at hjertet (eller følelsene) bestemte foran hjernen. Det vakte sterke reaksjoner da Buenos Aires fikk ungdomslekene i 2018 på bekostning av Glasgow og Medellin. Buenos Aires fikk hardest medfart i IOCs evalueringskomité, men gikk likevel av med seieren. Mange roper på en demokratisering i IOC, men hadde evalueringskomiteen i dette tilfellet (og ellers når det skal velges vertsby) fått bestemme kunne det paradoksalt nok styrket omdømmet til IOC (på samme måte kunne den forrige OL-krangelen i Norge vært unngått hvis man hadde fulgt Marthinsen-utvalgets anbefalinger). For meg er det litt mistenksomt at Buenos Aires får ungdoms-OL samme år som den store IOC-sesjonen (den 125. i rekken) skal arrangeres i nettopp Buenos Aires, 7.-10. september.

Intens lobby. IOCs 125 sesjon finner sted samtidig med at Oslos borgere skal stemme om Oslo-OL 2022. I Oslo skal det bare stemmes ja og nei, i Buenos Aires skal det velges ny vertsby for sommer-OL 2020, det skal avgjøres om bryting skal erstattes med andre idretter og det skal velges ny IOC-president. Valgene IOC skal ta vil stake vei for den olympiske bevegelse mange år framover. Mye står med andre ord på spill. I disse dager foregår det en intens lobbyvirksomhet på alle de tre valgområdene og i kulissene drives det avansert og utstrakt kjøpslåing. PR-byråer, kandidater og statsleder kappes om IOC-medlemmenes gunst. Dette spillet har ikke vært kjent for mange, men det økte fokuset på IOCs rolle vil bidra til at flere får vite om det som mange mener er et skittent og uoversiktlig spill. Ikke bare er hver enkelt avstemning spennende i seg selv. Men utfallet av den ene avstemningen kan påvirke de andre. Dette er noe av det det kjøpslås om i disse dager. Her er et eksempel på hva som kan skje (rett og slett en spekulasjon).

Valg av vertsby. Først skal det velges vertsby i 2020. Slaget står mellom Istanbul, Tokyo og Madrid. Det er femte gang Istanbul er med og de var lenge favoritter. Men konflikten i Syria, kampfiksings- og dopingskandaler og demonstrasjonene i Tyrkia dette året har ikke vært bra for Istanbul. Tokyo har derfor seilet opp som en favoritt fordi det er lite bråk rundt søkerbyen og fordi søknaden holder høy teknisk standard. Men lekkasjene på atomkraftverket i Fukushima etter jordskjelvet og tsunamien i 2011 har ført til spekulasjoner om lekene blir radioaktive og om OL er måten å bygge Japan opp på. Og Spania har pengeproblemer. De siste ryktene er at kjøpsslåingen er til fordel for Madrid… Penger ingen problemer?

Valg av idrett. Neste på listen er valg av idrett. Det var svært overraskende da det tidligere i år ble foreslått å fjerne bryting fra OL-programmet. Mange trodde at moderne femkamp skulle ut, men det hadde vært å tråkke på Pierre de Coubertins ettermæle – det var han som innførte idretten – og i den stigende heltedyrkelsen av Pierre de Coubertin (som et av IOCs omdømmeprosjekter) – hadde dette vært feil. Med en kontroversiell leder av det internasjonale bryteforbundet og totalslakt i evalueringen etter OL i London var det bryting som ble satt på vent. Dette har skapt voldsomme reaksjoner internasjonalt og skapt allianser mellom USA og Iran og mellom blant annet Donald Rumsfeld, Mahmod Ahmedinejad og Vladimir Putin for å få dette tilbake på programmet. Skulle Istanbul få lekene i 2020 vil det være en katastrofe for tyrkerne om bryting går ut av programmet – dette er en av Tyrkias største idretter som det også er for mange land i Øst-Europa og hos de asiatiske nabolandene til Tyrkia. I Japan står baseball og softball sterkt. Hva man mener i Spania er uvisst, men skulle Madrid bli valgt trenger man ikke å ta hensyn til hvilken idrett som skal ut eller inn. Ryktene jeg har hørt er at bryting blir værende på programmet og at en idrett som squash kommer i tillegg – det er en idrett som står sterkt i Østen.

Valg av president. Disse valgene kan i sin tur påvirke presidentvalget. I dag er det seks kandidater, men det er tre som peker seg ut. Tyskeren Thomas Bach, Ng Ser Miang fra Singapore og Richard Carrion fra Puerto Rico. Bach har lenge vært favoritt, men er egentlig ikke en populær mann i IOC. Han greide blant annet ikke å få vinterlekene til München i 2018, da han var leder for den tyske søkerkomiteen og til tross for at han har lang fartstid i IOC. Flere jeg har snakket med mener at han må får absolutt flertall i første runde for å ha sjanse. Hvis ikke seiler de to andre kandidatene opp som favoritter. Men det kan også være andre hindre i veien for Bach. Skulle Madrid få lekene, kan mange tenke at Europa har fått nok i denne omgang og de kan dermed begynne å se til andre verdensdeler. Dette er et komplisert spill og spillet gjør at IOC fremstår som uoversiktlig og tilfeldig. Eller som korrupt? I hvert fall svært unorsk.

Konkurrent til OL. I bakgrunnen lurer kanskje et større problem for IOC. I Norge har vi i noen år hatt konflikt mellom særforbundene og NIF sentralt (inkludert den olympiske komité). Særforbundene har blant annet gitt uttrykk for at de ønsker å ta over den olympiske komité. Denne konflikten er småtteri sammenlignet med konflikten som nå seiler opp i internasjonal idrettspolitikk. Den nyvalgte lederen i SportAccord – paraplyorganisasjonen til de internasjonale særforbundene – Marius L. Vizer (president i det internasjonale judoforbundet og arvtageren til den utskjelte sykkelpresidenten Hein Verbruggen) har lansert United World Championship som skal foregå hvert fjerde år og være for alle idretter – også de ikke-olympiske. Hvordan dette skal gjennomføres vites ikke, men får det fotfeste er hele OL-konseptet truet. Da dreier det seg ikke lenger om Ols omdømme, men om hele eksistensen til OL.

Hjerte eller hode? Det er mye følelser i den norske debatten om OL. Spørsmålet er om Oslo-borgerne bruker hjertet eller hodet. Det er det det hele dreier seg om!

OL som karrierevei

OL gjør president. Xi Jinping er nå formelt valgt som Kinas nye president. Det kan han takke Beijing-OL for!

Xi for Spielberg. Xi Jinping fikk på den 17. partikongressen i 2007 ansvar for å lede forberedelsen til OL. Han fikk ansvaret for sikkerhet, logistikk, transport, mediehåndtering, miljøspørsmål og for koordinering av volds- og maktapparatet (politiet, militæret, partiet og lokale myndigheter). Da Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for Beijing-OL i protest mot Kinas menneskerettighetspolitikk ble Xi Jinping også satt til å lede de olympiske forberedelsene. Han ble allerede da regnet som en av de heteste kandidatene til å ta over for president Hu Jintao. OL ble testen på om han var klar for større oppgaver. Umiddelbart etter at Xi fikk OL-jobben endret han mediestrategien til lekene. Han økte antall pressekonferanser og utenlandske journalister fikk bedre tilgang til de olympiske arenaene.

Sikre leker. Han tok også et strengt grep om sikkerheten. Da Xi ble konfrontert med uroligheter i Xinjiang-provinsen og under fakkelstafetten endret han målsettingen fra ”de beste olympiske leker” til ”de sikreste olympiske leker”. Begrunnelsen var at et sikkert OL var en oppskrift på suksess. Definisjonen av suksess var myntet på eget partiapparat og mindre på verden for øvrig. At Xi ble utnevnt til viseformann i kommunistpartiets militærkommisjon i oktober 2010 var et tydelig tegn på at han skjøttet den olympiske jobben godt. Fra da av regnet de fleste med at Xi som den eneste kandidaten til å ta over etter Hu Jintao.

OL som karrierevei. Gerhard Heiberg gjorde kometkarriere i den olympiske bevegelse etter å ha ledet Lillehammer-OL i 1994. Hvem står for tur skulle Oslo få OL i 2022?

Xi slår Romney

Xi og Romney. Kinas visepresident Xi Jinping har den siste uken vært på sjarmoffensiv i USA og blant annet vært på basketballkamp i Los Angeles. Xis tur til USA er en dannelsestur og skal bidra til utenrikspolitisk erfaring for lederen in spe og til fine bilder som kan vises i kinesiske aviser og på kinesisk tv. Samtidig med at Xi er i USA diskuteres presidentkandidat Mitt Romneys rolle under OL i Salt Lake City. Reddet Romney leken, er spørsmålet som Rick Santorum og andre kritikere stiller seg. Uansett var OL i Salt Lake City springbrettet for Romneys videre politiske karriere. På samme måte bidro Beijing-OL til å bane XIs vei mot presidentjobben i Kina.

Xi tok over for Spielberg. Xi Jinping fikk på den 17. partikongressen i 2007 ansvar for å lede forberedelsen til OL. Han fikk ansvaret for sikkerhet, logistikk, transport, mediehåndtering, miljøspørsmål og for koordinering av volds- og maktapparatet (politiet, militæret, partiet og lokale myndigheter). Da Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for Beijing-OL i protest mot Kinas menneskerettighetspolitikk ble Xi Jinping satt til å lede de olympiske forberedelsene. Han ble allerede da regnet som en av de heteste kandidatene til å ta over for president Hu Jintao. OL ble testen for om han var klar for større oppgaver. Umiddelbart etter at Xi fikk OL-jobben endret han mediestrategien til lekene. Han økte antall pressekonferanser og utenlandske journalister fikk bedre tilgang til de olympiske arenaene.

Fra beste til sikrest leker. Han tok også et strengt grep om sikkerheten. Da Xi ble konfrontert med uroligheter i Xinjiang-provinsen og under fakkelstafetten endret han målsettingen fra ”de beste olympiske leker” til ”de sikreste olympiske leker”. Begrunnelsen var at et sikkert OL var en oppskrift på suksess. Definisjonen av suksess var myntet på eget partiapparat og mindre på verden for øvrig. At Xi ble utnevnt til viseformann i kommunistpartiets militærkommisjon i oktober 2010 var et tydelig tegn på at han skjøttet den olympiske jobben godt. Fra da av regnet de fleste med at Xi som den eneste kandidaten til å ta over etter Hu Jintao.

Xi slår Romney. Xi Jinpings sjarmoffensiv i USA viser at han ikke bare hadde godt grep om pressen før og under lekene i Beijing. Medietekket har han også tatt med seg inn på basketballbanen i USA. Mitt Romneys bruk av idrett virker ikke like treffsikker i disse dager. Mitt stalltips er at OL har ført Xi Jinping nærmere toppen i Kina enn det har ført Mitt Romney til topps i USA.

Sportileaks

Wikidretten? Mange er overrasket og sjokkert over Wikileaks-dokumentene som blir porsjonert ut av Julian Assange og hans kampfeller i disse dager. Flere sjokk kommer sikkert, for dem som lar seg sjokkere. Så langt har vi ikke hatt anledning til å bli sjokkert av store avsløringer fra idrettsverdenen – verken om idrett i politikk eller politikk i idrett. Dette forteller oss mye om begrensningene til Wikileaks og om hvem som bestemmer i den internasjonale idrettsverdenen.

Tre saker. Blant flere hundre tusener Wikileaks-dokumenter har det til nå kun kommet frem noen få saker som dreier seg om idrett og politikk. Det er egentlig bare snakk om tre saker: en sak dreier seg om fotballpolitikk i Burma og to saker dreier seg om amerikanske vurderinger av terrorisme i forbindelse med Beijing-OL 2008 og Rio-OL 2016.

Aung San Suu Kyi for Wolves! Burma-avsløringen er mer galgen-morsom enn oppsiktsvekkende. Wikileaks-dokumenter antyder at burmesiske myndigheter først ønsket å legge inn et bud på Manchester United og deretter å tvinge forretningsfolk i Burma til å opprette en profesjonell fotballiga. Saken viser at man i totalitære regimer lett kan bli stormannsgal. Uansett tviler jeg på at Aung San Suu Kyi ville heiet på Alex Fergusons disipler. Hun holder nemlig med Wolverhampton Wanderers!

Beijing-OL igjen. ”Avsløringene” av terrortrusselen mot Beijing-OL er heller ikke særlig spennende eller overraskende. Trusselvurderingen er skrevet av en amerikansk diplomat ved USAs Beijing-ambassade og kilden er en kinesisk etterretningsoffiser. I dokumentet står det at terrorister fra Øst-Turkestan – stedet der uigurene bor i Kina og som vi vanligvis kaller Xinjiang – planla å bombe George W. Bush, Gordon Brown, David Miliband, Condoleezza Rice, mange andre VIPer, Hong Kong, Shanghai, åpningsseremonien og avslutningsseremonien. Det er grunn til å tro at kinesiske myndigheter ville kommet med slike påstander uansett om det var sant eller ikke fordi de hele tiden ønsker å legitimere undertrykking av uigurer blant annet ved å referere til terrorfaren de utgjør. På den annen side er det lett å få gehør for en slik virkelighetsbeskrivelse fordi OL er et yndet mål for terrorister og alle frykter det verste.

Wikileaks gir terroristene en fordel? Amerikanske vurderinger av sikkerheten og terrortrusselen mot OL i Rio – som ennå ikke har funnet sted – er mer interessant. Wikileaks avslører fordomsfulle amerikanske vurderinger av brasilianere og brasiliansk mentalitet. I korte trekk vurderer amerikanske diplomater i Brasilia at Brasil ikke er forberedt på det store innrykket som skjer i 2016. Dokumentene nevner mange hull i sikkerheten. Amerikanernes vurderinger kan tolkes på flere måter. For det første kan mye skje og disse vurderingene sier litt om dagens situasjon, men lite om hva som vil skje i 2016. Vi har allerede sett at brasiliansk politi har startet opprenskninger i Rios favelaer. Der i gården har OL-forberedelsen med andre ord startet. For det andre kan slike avsløringer avdekke at OL har blitt gitt på sviktende grunnlag. Sikkerhet er en viktig del av søknaden. For det tredje – og kanskje noe av det som er problematisk med Wikileaks – er at opplysninger om sikkerhetsbrudd både kan gi terrorister en fordel når de planlegger terrorangrep mot Rio og det kan skape unødig frykt lenge før lekene starter. Terroristene kan med andre ord innkassere to seire seks år før OL starter når slikt kommer ut.

Brasil verre enn Norge? Når det gjelder amerikanske vurderinger av terrortrusselen mot Rio-OL er det viktig å ha i bakhodet at Brasil og Lula har ført en upopulær utenrikspolitikk sett med USAs øyne. Brasil har ingen offisiell terrorliste, de oppfatter ikke FARC-geriljaen i Colombia som en terrororganisasjon og betrakter både Hamas og Hizbolla som legitime politiske partier. Når vi i tillegg vet at Lula kommer fra venstresiden i brasiliansk politikk skjønner vi at USA – og særlig George W. Bushs undersåtter – er skeptiske til det som skjer i Brasil. På dette området er amerikanske vurderinger av Brasil svært like vurderingene de gjorde av Norge i det samme tidsrommet.

Wikileaks' begrensninger. Hva sier disse avsløringene om Wikileaks og idrettens plass i det internasjonale samfunnet? Den sier først og fremst at amerikanske diplomater – og andre diplomater – ikke rapporterer hjem om det som foregår på idrettsbanen. For det andre – og dette er kanskje den fundamentale kritikken mot Wikileaks – får vi lite informasjon om de landene som har minst åpenhet og ytringsfrihet, men mye fra land som på ytringsfrihetsskalaen skårer svært høyt. I demokratiske land er idretten ikke en del av statsapparatet og regnes derfor heller ikke som en del av statsanliggende som det bør rapporteres hjem om. I land med mindre åpenhet betyr ofte idretten langt mer som nasjonsbygger og undertrykker enn tilfellet er i demokratiske stater. Etter at Saddam Hussein falt i Irak har vi fått skrekkhistorier om idrettspolitikken som ble ført der. Greier Wikileaks å få tak i informasjon fra de mest lukkede landene vil vi også få flere historier som inkluderer idrett. Til sist viser Wikileaks-avsløringene at idrettsverdenen og idrettsdiplomatiet fungerer på en helt annen måte enn det tradisjonelle diplomatiet. Mindre blir skrevet ned og flere uskrevne lover gjelder. Det rammer også Wikileaks.

Asia-leker med språkproblemer

Mislykkete leker? Bare en måned etter at India er ferdig med Samveldelekene skal Kina arrangere Asialekene. Asialekene foregår i Guangdong-provinsen mellom 12. og 27. november, hovedsakelig i byen Guangzhou. Under Asia-lekene blir det neppe mye snakk om Nobel-prisen til Liu Xiaobo. Allikevel kan det være viktig å minne om Lius advarsler i forkant av Beijing-OL: et mislykket OL vil føre til en forverret menneskerettighetssituasjon i Kina. Det samme kan gjelde Asialekene.

Stressyndrom. Som i forkant av OL i Beijing har kinesiske myndigheter strammet grepet i forkant av Asia-lekene. Dette har jeg tidligere kalt det olympiske stressyndrom: kinesiske myndigheter tar alle forholdsregler for å hindre at idrettsarrangementet bidrar til et ustabilt Kina. Det blir foretatt ekstra sikkerhetsøvelser og kinesisk politi kontrollerer potensielle bråkmakere. En viktig forskjell fra OL er imidlertid at disse tiltakene ikke blir overvåket av vestlig media: her er det ingen Usain Bolt eller Michael Phelps som deltar, bare ”ukjente” utøvere.

Språktrøbbel. Selv om ikke vestlig media eller internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har tenkt mye på idrettsarrangementet i Kina i november har kineserne selv skapt trøbbel for seg selv med sin språkpolitikk. I juli uttalte en politiker fra Guangdong at tv-sendingene fra Asia-lekene skulle foregå på mandarin og ikke på kantonesisk. Siden de fleste i Guangdong snakker kantonesisk skapte dette stor misnøye. Flere ganger i juli og august har det vært protester med opptil 1000 demonstranter mot målformen på tv-sendingene fra Asia-lekene. Under ligger en frykt for at mandarin på sikt skal erstatte kantonesisk som språk i regionen. Denne situasjonen er eksplosiv og i frykt for at slike protester skulle utarte seg tillot for eksempel ikke myndighetene i Guangdong demonstranter å markere årsdagen for Mukden-hendelsen i 1931, bombingen av en japanskeid jernbanestrekning i Manchuria brukt av japanerne i invasjonen av Manchuria. Myndighetene var redd for at anti-Japan-demonstrasjoner skulle utarte seg til anti-kommunistparti-demonstrasjoner.

Kaos og orden. Jeg har blitt spurt av flere journalister om hvordan jeg vurderer Samveldelekene i India i år. Sportslig sett var de mer vellykket enn mange fryktet. Det tyder på at mange var mer fordomsfulle til disse lekene enn de burde ha vært. Sammenligner vi med Beijing-OL er det noen svært interessante ting å bite seg merke i. Den største forskjellen mellom OL og Samveldelekene er at lekene foregikk i to forskjellige politiske regimer. India er et demokrati (riktignok med flere mangler) og Kina er et autoritært land. Det mange har karakterisert som kaos er til en hvis grad et resultat av at India er et demokrati og at mange forskjellige interesser har kjempet mot hverandre i forkant av lekene. OL i Beijing ble stramt styrt fra sentrale myndigheter og det manglet ikke på penger. Samfunnsmodellen preger også protestene mot lekene. I Kina greide myndigheten å samle det kinesiske folket til støtte for lekene. Protestene som kom, kom utenfra og bidro ytterligere til å forsterke kinesernes nasjonalisme. I India har protestene stort sett kommet innenfra og bidratt til det mange i Vesten har kalt ”kaos”. Sier dette noe om vår holdning til hvilken samfunnsmodell vi liker at idrettsarrangementer skal foregå i. Kaos mot orden? Demokrati mot autoritært styre?

Svarteper? Spørsmålet er om språkproblemene i forkant av Asia-lekene er et signal om at Kina også kan få ”kaotiske” leker. Kanskje. Det vitner i hvert fall om at kinesere ikke er ett folk slik kinesiske myndigheter ofte gir inntrykk av, blant annet når de kommenterer Nobelprisens fornærmende effekt på hele det kinesiske folk. Og skulle språkproblemene føre til ytterlige protester og bråk, og til at lekene ikke blir så vellykket som kinesiske myndigheter ønsker, kan kinesiske myndigheter i hvert fall ikke skylde på Vesten. Kanskje kinesiske menneskerettighetsaktivister får svi for dette, og denne gangen uten vestlig mediedekning?

OLs største vinnere

OL-suksess. Det er mange måter å regne ut OL-suksess på. Uansett regnemetode står det igjen noen klare vinnere. Det er ikke Norge, selv om Norge gjorde det veldig bra, men de olympiske sponsorene. De kan vise til et solid oppsving i forkant av, under og etter OL.

Seiern er vår! Alt i alt var Vancouver-OL en suksess. Canada tok 14 gull og slo dermed Norges rekord fra Salt Lake City i 2002, USA tok 37 medaljer og slo dermed den tyske medaljerekorden, også den fra 2002. Men Norge har fortsatt rekorden for flest medaljer og gull per øvelse. I 1928 var det 14 øvelser i OL, og Norge tok 15 medaljer derav seks gull. Det gir et medaljesnitt på 1,07 per øvelse og et gullsnitt på 0,43. For å slå denne rekorden måtte USA tatt 92 medaljer og Canada 37 gull i Vancouver fordelt på 86 øvelser og 258 medaljer. Den norske rekorden er med andre ord uslåelig! I tillegg slo Norge Sverige både på medaljestatistikken og gullstatistikken. Du skjønner tegninga? Norge er og blir best uansett hvordan vi vrir og vender på det – på idrettsbanen. Utenfor skiarenaene og isrinkene er det cash som teller! Der er det fint lite norsk.

Dow Jones. I desember 2007 lanserte Dow Jones The Dow Jones Summer/Winter Games Index. Den har blitt brukt i to OL – Beijing 2008 og Vancouver 2010. Dagens indeks inneholder informasjon om markedsverdi og markedsutvikling for 36 OL-sponsorer - IOC-sponsorer, internasjonale og nasjonale sponsorer av lekene og leverandører til lekene. Tallenes tale er klar selv om det også her er flere regnemåter. Siden starten av 2009 har børsverdiene av OL-sponsorene økt med 36%, mens Standard & Poors 500 Index (S&P500) viser en oppgang på ”bare” 18,9%. OL-indeksen viser også en årlig vekst på 10,5% (i et treårsperspektiv) sammenlignet med en nedgang på 21% på S&P500.

Økt salg. Det er ikke bare høy profilering av merkenavn og børsøkningsom kan glede OL-sponsorene. Historien viser også at salg av egne produkter øker med OL-tilknytningen. En analyse fra NIELSEN i september 2008 om effekten av OL-sponsing i forbindelse med Beijing-OL viser med all tydelighet at selskaper som McDonalds, Coca Cola og Adidas får god valuta for pengene i OL. For bedrifter som har inngått dyre avtaler i forkant av finanskrisen og som nå skjelver i buksene fordi de er redd for at OL koster mer enn det smaker kan finne trøst i disse tallene. Har de i tillegg personlige sponsoravtaler med de største stjernene i OL vil de tjene enda mer – både i kontanter og på børs. Det er kanskje ikke rart at Gerhard Heiberg ser lyst på framtiden og spår at IOC vil øke fra 8 til 10 toppsponsorer denne våren. Stikk i strid med de rådende forhold for sponsorater i disse tider.

OL=Suksess. Det er ingen norske sponsorer i denne poolen. Hva om SAS gikk inn som en av de nye toppsponsorene til IOC? Eller om NSB ble privatisert og ble OL-sponsor. Eller Jernbaneverket? Veien til suksess går i hvert fall via OL!

Anette Sagen og Berlin-OL i 1936

Sag(a)en om Hitler. Har Anette Sagens kamp for å hoppe i Vancouver-OL noe til felles med jødene under Hitler-Tysklands Berlin-OL? Ja, det har det, i følge den canadiske grenen av den jødiske menneskerettighetsorganisasjonen B’nai Brith. Selv for innbitte forkjempere av jødiske rettigheter og motstandere av diskriminering må dette være en historieløs kobling?

Tvilsom analogi. I en pressemelding i går skriver B’nai Brith blant annet at ” the league recalled the 1936 Berlin Olympics when the OIC turned a blind eye to Hitler's fascist regime, which was even then implementing discriminatory policies against Jews that impacted Games that year. The league asks the OIC and the Vancouver Olympic Organizing Committee (VANOC) to focus on its policies and practices relating to discrimination, 'and that includes eliminating discrimination against women now, just as it should have included resistance to discrimination against Jews then.”

All PR er ...Jeg tviler på om Anette Sagen og hennes kampvenninner støtter en slik sammenligning. Jeg tror at slike sammenligninger både kan ødelegge Sagen og Cos sak, samtidig som den trivialiserer det som skjedde i Nazi-Tyskland. Dette ligner et desperat forsøk på å få oppmerksomhet ved å knytte sin virksomhet til Vancouver-OL uansett hvor løs koblingen er. Ved at jeg skriver om dette i min blogg har de jo til en viss grad lykkes - gid jeg hadde flere lesere!

Kvinnehopp og Hitler. Dette er en negativ etterdønning av mennekerettighetsorganisasjoners kamp i forbindelse med OL i Beijing. Koblingen mellom ytringsfrihet i Kina og Beijing-OL var en legitim kampsak. Kvinnehopp og Hitler er mindre legitim. Dette blir en trivialisering av virkelig alvorlige menneskerettighetsproblemer. Spørsmålet er om koblingen er et signal om at anti-semitisme i Canada i dag er forsvinnende liten og/eller om man bør velge seg kamparenaer som gir legitimitet til det man kjemper for. Hadde man sammenlignet vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936 med Vancouver-OL hadde man i hvert fall hatt en bedre utgangspunkt for diskusjon, selv om det også sikkert hadde vært problematisk.