Spill for tapere?

Drømmeverden. En gang i blant kommer sønnen min til meg og forteller at flere nordmenn tok de fremste plassene i for eksempel sykkelrittet Paris-Robaix eller at Vålerenga har vunnet Champions League for n’te gang med Messi, Rooney og Ronaldo på laget. For sønnen min og vennene hans er ikke dette fantasi, det er guttas drømmeverden skapt gjennom blant annet spillene ProCycling Manager og FIFA12. For dem er det alvor. Hva skal det bli av gutta når de blir store?


Veivalg. I hovedsak er det to svar på dette spørsmålet. Enten skaper spillene en sterk entusiasme rundt de ekte varene, slik som Tour de France, Tippeligaen og forskjellige varianter av Europa-cupen. Enten ved at man går på kamp, følger med på tv eller leser ekte ligatabellene. I beste fall – i hvert fall for en far som for lenge siden har gitt opp å drømmen om å bli toppidrettsutøver – er det om de prøver å etterligne de største stjernene og bli som dem. Gutta spiller fotball og arrangerer sykkelkonkurranser i gata eller i skolegården, så det er ennå håp, selv om jeg syns de bruker for mye tid på seiersritualer og jubelscener ved målgang. Men det kan også føre til at guttegjengen kun fordyper seg i den virtuelle verden og sine egne fantasilag og ligaer, fjernt fra brostein og kunstgress med gummikuler. Da blir Tour de France og FIFA bare abstrakte varemerker som tilrettelegger for ungenes virtuelle drømmeverden. De kan navnet på alle rytterne og spillerne, men har aldri sett noen av dem i levende live eller bryr seg om hvordan de egentlig ser ut eller gjør det. For spillutviklere, Tour de France og FIFA kan det kanskje være det samme, de tjener penger både på unger som ønsker å følge med på ekte utøvere og dem som bare følger med via forskjellige spillkonsoller. For foreldre derimot, er det en forskjell…

Spill for dårlige tapere? For dem som er dårlige tapere er den virtuelle verden helt genial. Der er kampfiksing såre enkelt og det er ingen som straffer deg for å sette opp et lag av bare toppryttere, eller for å bruke økonomiske tvilsomme metoder for å få Messi til Vålerenga. Hadde det vært mulig å opprette et eget dopingprogram på disse spillene for å biffe opp sykkelryttere er jeg sikker på at mange unger ville benyttet seg av muligheten. Hva gjør man ikke for å vinne? Og dette er jo bare fantasi?

Quick fix? Vårsesongen til Thor Hushovd og Vålerengas innledning på Tippeligasesongen kan få de mest entusiastiske til å bli deprimert. Spørsmålet er om disse resultatene får unger til å trene mer for å gjøre noe med den miserable situasjonen på lengre sikt eller om det får dem til å sette seg foran pc-skjermen og fikser problemene umiddelbart. Valget de tar avgjør fremtiden for flere idretter på sikt!