En himmel full av stjerner

Nye stjerner. Det siste året har vi fått mange nye stjerner. Hos oss blir nemlig de som dør en stjerne på himmelen. Og vi skiller ikke mellom dyr og mennesker eller mellom politiske talenter og idrettsstjerner. De som døde 22. juli, hamsteret Gelvis som døde i februar og Alexander Dale Oen har alle fått sin stjerne, og når London-OL starter får alle stjerner en spesiell plass hos oss.

Sommerparadis. Nå sitter jeg på familiehytta innerst i Trondheimsfjorden. Her har jeg de beste sommerminnene fra. Her lærte jeg å sløye fisk, kjøre motorbåt og å plukke sopp. Og her slo jeg alltid mormor i vår årlige Wimbledon-finale spilt mellom kurukene på gressplenen ved hytta (med badminton-racketer!). Jeg var alltid Bjørn Borg og hun alltid John MacEnroe/Jimmy Connors. Dette er mitt paradis. Min øy.

Sommertragedie.  Men det var også her vi for ett år siden fikk telefoner fra Oslo om at en kraftig bombe hadde gått av i Oslo sentrum og tekstmeldinger om at unger ble skutt på Utøya. Ungene mine vil alltid huske mitt paradis for at det var her de fikk vite at andres paradis ble knust. Og de vil forbinde hytta med rådville foreldre som ikke visste hvordan de skulle takle sitt eget sjokk med det å være ansvarlige foreldre. Derfor er det rart for alle å være tilbake her i år.

Rasjonalisering. Jeg har slitt med egne reaksjoner etter det som skjedde 22. juli. Jeg har en fortid som terrorrismeforsker og det første som slo meg da meldingene tikket inn på telefon og nyhetsbulletinene rullet over skjermen var at verden trengte meg! Dette kunne jeg noe om, tenkte jeg. Jeg er ikke like skråsikker i dag og blir stadig overrasket over andres skråsikkerhet. Jeg tror min umiddelbare skråsikkerhet var et skjold mot alt det vonde som kom oss for øye og øre. Jeg rasjonaliserte det som skjedde. Det var en fin måte å distansere seg fra grusomhetene på. Men det er grenser for hvor lenge man kan leke forsker.

Skyldfølelse. Helt siden 22. juli har jeg hatt en slags skyldfølelse fordi jeg har vært så veldig lei meg. Hadde jeg som ikke mistet noen og knapt kjente noen som ble berørt rett til å være lei meg?  Jeg var ikke en gang i Oslo. Når du ikke kjenner noen som er berørt er det også vanskelig å gi støtte. Da Mitt lille land ble symbolet på samholdet i nasjonen var jeg også opptatt av mitt lille Jeg. Året har vist meg at de er forskjell på å berøre og å bli berørt.

Gråt. Jeg gråt ikke etter 22. juli. Ikke før 1. mai 2012 da nyheten om at Alexander Dale Oen var død. For meg var Alex' dedisering av sitt VM-gull like etter tragedien 22. juli en like sterk markering som rosetog og Mitt lille land. Enkel sjel? Kanskje. Følelser? Ja. Men i krisetider er alle på jakt etter symboler og dette var mitt symbol. Noen av tårene skyldes at jeg syns synd på ungene som mistet sitt største forbilde. Det tok lang tid før de forsonet seg med at de måtte lete etter en ny idrettshelt.

Oppsparte tårer. Men mange av tårene var også tårer som jeg hadde spart siden julidagene året før. Kanskje er dette etterrasjonalisering, men det er sånn jeg tror det var. Mange av tårene - mine og andres - som falt under den tv-sendte begravelsen til svømmestjernen tror jeg også var 22. julitårer!  Ville NRK sendt begravelsen hadde det ikke vært for svømmerens betydning etter 22. juli? Neppe.

Store prestasjoner. Mange unge reddet livet ved å svømme fra sitt øyparadis. Det er prestasjoner som overgår enhver medalje i temperert klorvann. Jeg er sikker på at den ydmyke svømmestjernen understreker dette når han snakker med alle AUF-stjernene, kanskje et sted mellom Lillebjørn og Storebjørn. Men jeg tror de får en hard kamp om å overtale Alex om at Internasjonalen er en bedre sang enn Vinsjan på kaia! Kanskje kan de forsones i lek med hamsteret Gelvis som var ekstremt kosete og lett fikk deg fra trist til glad?

Små barns sorg. Sønnen min ønsket ikke å se på svømme-EM i Budapest og hadde heller ikke lyst til å dra på svømme-NM i Tøyen-badet for et par uker siden. Aleks skulle ikke svømme! En alvorsprat om at livet må gå videre også for triste 10-åringer gjorde at han ble med. Som premiebærer på seiersseremoniene fikk han æren av å gi medaljen til den unge lovende svømmeren Lavrans Solli. Nå gleder poden seg til sommer-OL. Han har fått en ny helt! Ting forandrer seg raskt også for småfolk som er lei seg.

Veiskille. Det er ikke bare ettårsmarkeringen av tragedien i fjor som blir et viktig veiskille i familien vår. Når svømmeøvelsene i OL begynner starter også en ny tidsregning for noen av oss.  Da tenker vi på de nye stjernene på himmelen og ser på nye helter i bassenget. Og husk: det viktigste er ikke å vinne, men å delta! Det er ikke en selvfølge for alle...