Tyskland-Portugal i Salvador var en like sterk opplevelse som jeg hadde håpet og ventet lenge på (sammen med resten av familien). Men ikke bare på grunn av fotballen. Kampen viste ikke bare klasseforskjell på dem ute på banen, den viste også forskjell på dem på og utenfor stadion. Forskjell på dannelse og utdannelse, forskjell på stort og smått og forskjell på liten og stor.
En av tingene vi fikk oppleve - som nøytrale tilskuere på Fonte Nova Arena - var en flik av den fantastiske tyske supporterkulturen som har fått et enormt oppsving de siste årene, mye takket være gjeninnføringen av ståplasser i tysk fotball. Det er en sammenheng mellom hvor ræva er plassert og hvor høyt du synger på kamp. Det merket vi godt i denne kampen.
Men vi fikk også oppleve hvordan middeklassementaliteten har strammet grepet om kamper og turneringer som dette, der familier som oss og andre fotballturister syns det er mest behagelig å sitte og se fotball: da er det lettere å ta bilder av hverandre og det blir mindre søl fra de datostemplede plastkoppene vi har kjøpt.
Den største konflikten på tribunen var ikke mellom portugisere og tyskere, men mellom dem som ønsket å sitte og se kamp og dem som ønsket å gjøre som de gjør når de er hjemme i Tyskland - se kampen stående og syngende. Det var tyskerne mot resten. Her satt godt utdannede mennesker med forskjellig oppfatning av hva dannelse er og forskjellig oppfatning av hva som er kamp og hva som er event.
Denne dekadente og avskjermede kranglingen og småknuffingen står i sterk kontrast til det vi har sett i forkant av VM og i flere VM-byer under mesterskapet, der brasiliansk middelklasse har stått opp for sosiale rettigheter for den jevne (middelklasse)brasilianer. Disse protestene dreier seg om at mannen i gata ikke skal stå med lua i hånda og be om nåde, men få sitteplass rundt bordene som betyr velferd og trygghet. Fotball-VM har blitt et symbol på feilprioriteringer og skjeivfordeling i Brasil. De er mot ståplasser. Dette er noe annet enn pøbelstrekene vi fikk se et år i forkant av OL i London.
Brasilkjennere jeg har snakket med før VM og folk jeg har snakket med her i Brasil mener de omfattende protestene er et sunnhetstegn. Det viser at demokratiet fungerer og at folk ikke er redd for represalier slik mange var under diktaturet til midten av 1980-tallet og lenge etterpå.
Paradoksalt er det dem som relativt sett har fått det bedre det siste tiåret som har løpt ut på gatene. Som avdanka statsviter er det lett å dra fram Samuel P. Huntingtons bok Social Order in Changing Societies (1968) i denne sammenheng, en bok som blant annet prøver å forklare hvorfor det ikke har blitt revolusjon i Brasil (han er mer kjent for boka Clash of Civilizations). Forklaringen han kommer med er blant annet at befolkningen i favelaene hadde for sterke bånd til bondesamfunnet de opprinnelig kom fra, og at disse ikke protester og eller ønsker revolusjon. Dette bokkapitlet må nå skrives om. Båndene til bygda er kutte for godt. Protestene kommer takket være fotball-VM.
Men ikke alle de utdannede protesterer i gatene mot ressursbruken i forkant av VM. Noen av dem er leger og sykepleiere som jobber på VM-stadionene. Det er jeg fryktelig glad for. For det var ikke alle som orket å stå under kampen vi var på.
Kampens hete fikk ny betydning i forbindelse med denne kampen fordi yngstejenta allerede før kamp fikk problemer med varmen og dehydrerte (dårlige foreldre!). Hun kjempet tappert for å komme seg på kamp - like redd for å ødelegge familiens VM-debut som å svime av i en taxi med klampen i bånn. På slutten av kampen var jeg mer bekymret for at jenta skulle svime av enn at Portugal skulle redusere og jeg kontaktet derfor stadions Bombeiros. De stilte kvinnesterke opp og satt jenta i rullestol, rullet henne inn på det provisoriske legekontoret (som sikkert overgår lokale legekontor i store deler av Brasil) og fikk jenta i gang igjen!
Etter omfattende og effektiv legeundersøkelse, en liter intravenøst saltvann og en god porsjon råd om hvor mye frukt og drikke som skal til for nordmenn for ikke å svime av i Braisl dro vi fra stadion (lenge etter tyskerne som feiret) med en forestilling om at legestanden i Brasil må være verdens beste. I hvert fall for oss med billetter i skyggen!
PS. I dag har vi sett Brasil-Mexico på en lokal bar i Manaus. Alle er i god behold og gleder seg til Kamerun-Kroatia i morgen. Med sitteplassbilletter i skyggen og med rikelig med vann.
