Oppdragets stillstand

Veggen. Å ”ta en Brink” er for langrennsløpere å gå på veggen. Ekvivalenten for doping-dokumentarister å ”ta en Helskog”. Hadde Brink vært dopa hadde han ikke gått på veggen, hadde doping-dokumentarister vært mindre rusa på sensasjoner og mer interessert i sannheten hadde vi kommet nærmere dopingjukset. Det er mer hederlig å ta en Brink, enn en Helskog, for å si det sånn.

Ikke bare spørsmål. Jeg mener det er legitimt å stille spørsmål om Norges sterke prestasjoner på 1990-tallet, når mange av utøverne som omkranset nordmennene på resultatlista senere er avslørt som dopere. Hvordan kunne de være så gode uten doping? Men det holder ikke med spørsmål, vi må ha svar!

Dramaturgi. 1990-tallet var bloddopingens tiår og det er fint at bloddopere blir avslørt og fratatt ufortjent ære. Men kom vi nærmere doperne etter den svenske dokumentarene Blodracet. Neppe. Dokumentaren Blodracet var tynnere en svensk blåbærsoppa, kildegrunnlaget var papirtynt og evnen til å analysere dokumentasjonen de satt på var begredelig. Den eneste kvaliteten å spore er dramaturgien. Men det finnes dessverre ikke dokumentarpriser for beste regi.

Sannhetskommisjon. Stadig fler etterlyser en sannhetskommisjon for å avdekke doping (jeg er en av dem som har foreslått dette). Men en sannhetskommisjon har ingen verdi hvis det kun er utøvere som skal konfronteres med det de vet og har vært med på. Den finske dokumentaren When heroes lie, som tok for seg doping og som også antydet at nordmenn var dopet på 1990-tallet (og som den norske kringkastingssjefen måtte beklage at han sendte), hadde en bedre inngang enn den svenske kopien: de ønsket å ta bakmennene, blant annet legene. Men ingen av dokumentarene greier å vise at nordmenn var dopa. Kanskje de ikke var det? Nærmere sannheten kommer vi kanskje hvis blodverdier som til nå har vært holdt hemmelig blir offentliggjort. Dagbladet publiserte en liste over norske utøvere i 2001. Sjekket Blodracet disse?

Flere fagpersoner. Jeg har to konkrete forslag til journalister som ønsker å avsløre dopingjuks på 1990-tallet (og tiden etter). For det første må redaksjonene som arbeider med denne problemstillingen ha med relevante fagpersoner i forarbeidet, f.eks. leger og fysiologer, kanskje også idrettshistorikere? Da Helskog-dokumentaren Finnes det doping i norsk toppidrett? ble laget i 2002 var ikke sportsredaksjonen involvert. I Blodracet ble fagpersonene konfrontert med journalistenes materiale som aktør i dokumentaren og ikke som fagpersoner i forarbeidet. Det gikk ikke bra.

Nye innfallsvinkler. For det andre må man bruke mer tid og kanskje helt andre innfallsvinkler til dopingproblemet. Hva med forholdet mellom trening og prestasjoner. Går det an å sammenligne utøvernes treningsdagbøker og avdekke lite trening-store prestasjoner eller umenneskelige treningsmengder? Hva med legemiddelbransjen? Hva med sportsjournalisters egne erfaringer. Er det journalister som vet mer enn de har fortalt? Hvorfor har vi feks. ikke fått vite navnet på den norske kilden i den finske dokumentaren? Med flere fagpersoner i redaksjonen kan man både fjerne blodtåka og komme fram til nye og bærekraftige problemstillinger.

Fakta! Neste doping-dokumentar bør ha med en som innrømmer doping eller en som har hjulpet til med doping. Har man ikke det bør man grave mer. Det fortjener både vi som skal se på og rene utøvere som blir anklaget for doping. Spekulasjonene rundt det som skjedde på 90-tallet er i ferd med å vende seg mot journalisters evne til å grave frem sannheten. Det bør de gjøre noe med!