Riis til dansk TV2

Bjarne Riis burde vært kastet på hue og ræva ut fra alt som har med sykkelsport. De gangene han får mikrofonen opp i ansiktet og tv-kameraet mot seg så bør det være for å legge alle kortene på bordet og vise litt mer anger for det han har gjort. Istedenfor ønsker dansk TV2 å glatte over alt han har gjort ved å bruke ham som sykkelekspert under årets Tour de France.

Utrolig. Det er nesten ikke til å tro bare et par uker etter at Antidoping Danmark og Danmarks idrettsforbund la fram rapporten som var det reneste karakterdrapet på Bjarne Riis. Konklusjonen i rapporten er at Riis sammen med andre korrupte sykkelledere har bygget opp egne lag, ja kanskje hele dansk sykkelsport, med doping. Som ekspert i doping burde han heller reist land og strand rundt og sett alle dem han i flere tiåar har lurt og sagt unnskyld.

Som studioekspert i dansk TV2 slipper han å se noen andre i øynene enn dem som ikke bryr seg om doping. The road show must go on, skal vi tro dansk TV2.

Pytt pytt? For det er nettopp det Bjarne Riis vil – han vil legge fortiden bak seg, si pytt pytt og gå videre. Og det får han lov til av dansk TV2 , kanalen som også var først ute med eksklusivt intervju med den danske svindleren kun et par dager etter den knusende danske dopingrapporten. Skulle nesten tro at det var avtalt spill?

Eksklusivt sludder. Både intervjueren og intervjuobjektet oppførte seg ynkelig. Journalisten ga opp for å få noe som helst ut av Riis og Riis selv ba alle som ønsket å vite hva han egentlig mente om å lese rapporten. Sikkert i håp om at ingen gidder. Dette var eksklusivt sludder.

Media en del av problemet. Og det ser ikke ut som dansk TV2 har lest rapporten og heller ikke bryr seg. Det vi kan håpe på nå er en egen undersøkelse og analyse av medias rolle i dopingens historie. Slik dansk TV2 opptrer i denne saken – i likhet med mange andre medier i utlandet som har sykkel på programmet – viser at media er en del av dopingproblemet.

Dansk lettsindighet. Også i media må dopingproblemet tas på alvor – både når det gjelder undersøkende journalistikk og når det gjelder å kaste ut dem som uten tvil har bidratt til å ødelegge idretten. Det alvoret viser ikke dansk TV2 i denne sammenheng.

FIFA-rapporten: The Usual Suspects

Absurdteater. Gårsdagens presentasjon av FIFAs sammendrag av Garcia-rapporten – resultatet av et fireårig arbeid for å avdekke om det foregikk uregelmessigheter da Russland og Qatar fikk fotball-VM i henholdsvis 2018 og 2022 – bar etter hvert preg av absurdteater. Og dette er bare første akt.

Intern konflikt. Den amerikanske advokaten Michael Garcia – som har ledet og gitt navn til rapporten – leder påtaledelen i FIFAs etikkomité. Det var Hans-Joachim Eckhart – leder for den dømmende delen av etikkomiteen – som presenterte sammendraget av Garcia-rapporten (NFF-president Yngve Hallén har plass i den dømmende delen i dette systemet, men han har ikke arbeidet med denne rapporten ). Da Echart frikjente Qatar for korrupsjon og blant annet latterliggjorde de to eneste varslerne som er avhørt i rapporten (etter det jeg har hørt er begge kvinner), sprakk det for Garcia. Han vil juridisk etterprøve fremstillingen Eckhart ga. Beckett kunne ikke gjort det bedre.

Ønsket om intern ro. PR-faglig var Eckharts fremstilling en katastrofe. Den ga inntrykk av at bukken fortsatt passer havresekken i FIFA og at kødder du med FIFA får du kødd igjen. På den andre siden tror jeg gårsdagens seanse betrygger mange som fryktet store avsløringer fra Garcia-rapporten i full offentlighet. Gjennom støyen fra alle hylekorene gir sammendraget til Eckhart inntrykk av at det fantes uregelmessigheter hos alle søkerland, men at det ikke lot seg bevise eller at uregelmessighetene var for små til at det blir utpekt syndebukker i denne omgang (4 FIFA-medlemmer har allerede fått smake pisken). Denne fremstillingen kan paradoksalt nok skape ro i rekkene en liten stund til, rekkene til Sepp Blatter. Det er presidentvalg neste år.

Allerede kjent. Jeg tror det mest kompromitterende i Garcia-rapporten er fremstillingen av enkeltpersoner og deres vurderinger i forkant av valgene av VM-vert i 2018 og 2022. Det jeg mistenker har skjedd og som kan være en av grunnene til at Garcia går til kraftig angrep på Eckhart er at tyskeren kun har presentert fakta som allerede er kjent og ikke avslører annet enn det de mest sentrale personene tåler blir avslørt.

Usual suspects. At korrupsjonen til Mohammed bin Hammam kun skulle dreie seg om hans ønske om å bli president i FIFA og ikke for å få VM til Qatar og at Russland har skrotet all viktig informasjon om valgene til VM er mer enn bekvemt for dem som ar anklaget for å ha bidratt til et utfall med ulovlige milder. Her er det noen som har noe å skjule. Det mest påfallende er allikevel at dem som får gjennomgå mest kan knyttes til kritikken av FIFA eller har vært Sepp Blatters verste fiender:

-       to varslere (knyttet til VM-søknadene til Australia og Qatar)

-       Lord Triesman (tidligere leder av engelsk FA og kritisk til FIFA i parlamentshøring i England)

-       Jack Warner (tidligere leder for det amerikanske fotballforbundet og kastet ut av FIFA på grunn av korrupsjon)

-       Bin-Hammam (prøvde å bli presidentkandidat mot Blatter og har vært kjernen i alle korrupsjonsanklagene mot Qatar)

Lært av doperne? Presentasjonen av Garcia-rapporten minner om alle pressekonferansene vi har hatt på doping de siste årene. De som sitter med mest informasjon forteller bare det som de fleste allerede vet og ikke mer enn de tror andre kommer til å finne ut. Fortsatt er mye usagt. Men som vi har sett i dopingsaker er det farlig for dem som prøver å skjule noe at sinte amerikanere jakter sannheten. De har en tendens til å finne det de leter etter. Det lover ikke bra for Sepp Blatter, FIFAs svar på Lance Armstrong?

Oppdrag blodverdier

Sniktitt. Uppdrag Granskning har latt meg se dokumentaren Skidåkarnas hemliga blodvärden før den går på lufta onsdag. Dette er en dokumentar som går til kraftig angrep på anti-dopingarbeidet i internasjonal langrenn og som samtidig prøver å skyte ned norsk selvgodhet og arroganse i dopingspørsmål. Norges skiforbund kommer svært dårlig fra dokumentaren.

Oppfølgeren. Dette er en oppfølger av Blodracet som gikk på lufta i februar 2013 – midt under ski-VM i Val di Fiemme. Programmet fikk mye kritikk og Norges skiforbund vurderte søksmål, noe det ikke ble noe av. Skipresident Erik Røste var veldig provosert, nesten aggressiv, og kalte dokumentaren en storm i vannglass. Selv mente jeg Blodracet var en blodfattig affære – det var svært få beviser, tynt datamateriale og en nesten amatørmessig dramaturgi som ga den et latterlig skjær. Denne gangen er det ikke like lett å avfeie påstandene og bevisene som kommer fram.

Omfattende materiale. De svenske journalistene har fått tilgang til ca. 5000 blodprøver tatt av et par hundre løpere i en periode på 7 år. Listen er ikke bare omfattende fordi den omfatter mange løpere og tar for seg mange blodtester, men også fordi den inneholder tre forskjellige blodverdier: Hematokrit (HTC), Hemoglobin (HB) og Retikulocytter (RET), ikke bare HB som er det vi oftest prater om når vi snakker om bloddoping. Etter å ha gått igjennom listene og fjernet utøvere som har naturlig høye blodverdier, eller som ikke har unaturlige utslag, har journalistene konsentrert seg om 25 utøvere som har unaturlige høye verdier, særlig i forkant av store mesterskap, og spesielt i forbindelse med OL i Salt lake City i 2002 og Torino i 2006. Listen har de vist til kjente dopingjegere som Bengt Saltin, Sandro Donati og Don Catlin (som blant annet var med på å rulle opp Balco-skandalen). Deres konklusjon er krystallklar: de fleste av disse må ha vært dopet.

Nordmann. En av dem som blir konfrontert med høye blodverdier er den norske skiløperen Anders Aukland. Han var på en mistenktliste på 19 utøvere (12 menn og 7 kvinner) hos det internasjonale skiforbundet (FIS) i forkant av OL i Salt Lake City fordi han hadde unormalt høye blodverdier. Det kommer ikke tydelig fram i programmet om disse 19 utøverne også er på listen over de 25 utøverne som de svenske journalistene har plukket ut fra listen på 5000 blodprøver. Er de det peker dopingekspertenes uttalelser indirekte på Anders Aukland om en ev dem som høyst sannsynlig har dopet seg. Nærmere en beskyldning av en norsk langrennsløper har vi ikke sett tidligere, i hvert fall ikke med støtte fra tunge forskere og med så stort kildebelegg. Dette må han få svare på i andre omgivelser enn rett etter målgang i et langløp.

Dårlig inntrykk. Norges skiforbund kommer svært dårlig ut av dokumentaren. Det gjør de på tre måter. For det første forsøker de å unnvike alle kritiske spørsmål. De gjør alt de kan for å unngå å svare på spørsmål og når de svarer, er de aggressive og går til motangrep. De ønsker ikke å snakke med useriøse journalister. Det gir inntrykk av at Skiforbundet selv er useriøse. Det skaper mistillit, fører til motreaksjoner og gjør at folk føler seg mer mistenksomme. Kanskje mer enn de burde? Hadde formen og reaksjonene vært annerledes i februar hadde det kanskje ikke kommet en oppfølger av Blodracet i år? For det andre holder motargumentene som Skiforbundet brukte i fjor ikke lenger. I fjor kritiserte Skiforbundet de svenske journalistene for å være spekulative og at de baserte sine påstander på for få blodprøver. Det går ikke denne gang. Aldri har vi fått presentert så omfattende materiale som nå. Det er ikke for få blodprøver som er svakheten denne gangen, men at man ikke har tatt nye tester av de prøvene som allerede er tatt. For det tredje setter programmet blodverdiene som ble offentliggjort av Skiforbundet i fjor, etter press skapt av Blodracet, i et tafatt lys. Blodverdiene man da offentliggjorde var verdier tatt i treningsperioder og ikke konkurranseperioden. Listen vi får presentert i dette programmet er fra de viktigste konkurranseperiodene. Hvorfor ønsket man ikke å kjempe for at de også ble offentliggjort i fjor?

Oppdrag granskning! Metoden til journalistene er konfronterende og mange ganger gir de inntrykk av at kampen for å få skifamilien i tale om bloddoping er en håpløs oppgave. Det håper jeg den ikke er. Mange har påpekt at dopingtester er som en IQ-test: det er de dummeste som blir tatt. Men det er også dumt å være arrogant i spørsmål om doping. Bengt Saltin har kalt de norske reaksjonene etter forrige dopingdebatt for pinlige. Nå finnes nye testmetoder og ekspertene i programmet sier at nye tester lett kan avsløre om de 25 utøverne på listen var dopet eller ikke. Nå treng et oppdrag gransking også på norsk! Det kan renvaske norske utøvere som er rene en gang for alle?

Programmet Uppdrag granskning sendes i SVT1 og SVTPlay, onsdag 5. mars klokken 20.00. Bildet er hentet fra SVTs nettsider.

Den store dopingboka?

Bokbud. Onsdag ettermiddag kom Mads Dranges bok Den store dopingbløffen på døra, med bud. Hyggelig gest fra noen jeg ikke kjenner i Kagge forlag og sikkert med baktanker, tenkte jeg. De vil at jeg skal lese boka og skrive om den på bloggen min (som nå får stadig flere lesere), tenkte jeg også. Som tenkt, så gjort.

Spørsmål og svar. Jeg har lest boka og jeg sitter igjen med mange spørsmål, slik forfatteren også gjør, men det holder ikke. Når det gjelder doping (og andre ufyseligheter i idretten) trenger vi svar. Ellers blir det bare spekulasjoner og mange sure miner. Vi trenger også gode løsninger. Det har ikke debatten etter at boka kom ut kommet med.

For få bøker. Den store dopingbløffen er godt skrevet, Drange viser et ektefølt engasjement for dopingsaken og han tar opp mange viktige spørsmål. Jeg vil si at den er viktig, mest av alt fordi det kommer altfor få bøker om doping og andre vanskelige verdispørsmål i idretten av kompetente fagpersoner med sterk kjennskap til idretten. For Drange har stor kompetanse på bekjempelse av doping. Hva kan denne boka bidra til?

Gode tilløp. Boka er god når den forklarer at kvantitet ikke betyr kvalitet, når den viser at idrettsforbund med flest dopingsaker ikke nødvendigvis representerer idretter med mest doping, og når den gir et lite (jeg understreker lite) innblikk i hvordan det internasjonale arbeidet mot doping lammes av overfladisk politikk og skinnmanøvre. Drange er veldig generell og kommer med svært få case som han analyserer. Det er mest referat. Hans slakt av WADA er godt belagt og er kanskje de beste delene av boka. Hans vurdering av idrettspresidenten i doping- og andre verdispørsmål er vel det nærmeste vi kommer personlig kritikk av norske idrettsledere. Fra den kanten kommer det sikkert et motsvar når rådgivere har fått tygd ferdig de bitreste pillene.

Vaklende. Det er lett å se at Mads Drange ønsker en dopingfri idrett og at han mener det er mulig med en ren idrett, men det er litt vanskelig å få tak på hvor han egentlig står. Etter å ha brukt 200 sider på å kritisere nasjonal og internasjonalt dopingarbeid (Den store dopingbøffen) avslutter Drange boka med «Grunnen til de gode norske prestasjonene var trolig som for de fleste andre norske medaljer i internasjonal idrett: riktig trening, godt kosthold og godt utstyr» (s. 207). Med en slik attest er det vanskelig å ta på alvor at han tidligere i boka hevder at norsk dopingarbeid lider av store mangler. At vi ikke skal hvile på laurbærene, er en annen ting.

Drange sparker i flere retninger og jeg sitter som sagt igjen med flere spørsmål.

Dopingfella. Som mange andre etterlyser jeg navn og ikke antydninger om at noen har, eller mest sannsynlig har, vært dopa. Det er på dette området Drange er lettest å arrestere. Han mistenkeliggjør mange, men kommer med få konkrete spor. På den måten vil kritikerne feste ham til korset, slik de gjorde med den finske dokumentaren When Heroes Lie og den svenske dokumentaren Blodracet. Problemet er at Drange er fagmannen (og samvittighetsfangen – for å bruke en metafor med utgangspunkt i hans eget eksempel om fangens dilemma) og ikke den kritiske journalisten som er ute etter oppmerksomhet rundt personer, men holder seg til saken og dopingpolitikken. Han sier rett ut at han ikke bryr seg om at dopernes navn blir kjent.

Ny innfallsvinkel? Problemet i dopingspørsmål er nettopp alle anklagene, antydningene og de få bevisene. Kanskje journalister, fagfolk og forskere burde se til andre fagsjangere for å få fram mer matnyttig informasjon og mer kvalifiserte spekulasjoner i saker som dette. De siste årene har det kommet flere bøker basert på Freakonomics-metoden. Vi har blant annet fått bøker som Moneyball, Soccernomics (Why England Lose) og The Numbers Game. Denne litteraturen bruker statistisk materiale (sammen med sosiologiske undersøkelser) og kobler sammen forskjellige datasett for å finne sammenhenger man tidligere ikke har sett. Hovedmålet er å vise hvorfor folk gjør som de gjør og hvordan de gjøre det, ved å koble datasett som ikke er koblet sammen før.

Sannsynliggjøring. Når får vi boka med denne innfallsvinkelen OG brukt på en god måte? Som Drange viser i boka si er de største dopingskandalene de siste årene ikke kommet fordi utøvere har blitt tatt i doping, men fordi de har blitt tatt i løgn eller fordi noen har plapret og fordi det er usannsynliggjort at den ikke kunne være dopingfri når alle andre var dopa. Det var slik Steffen Kjærgaard ble tatt. Michael Rasmussen sier for eksempel til VG 17. januar at han aldri var redd for dopingprøver. Han visste at han ikke ble tatt! Og her er mitt poeng. For at man skal kunne avdekke doping uten at man har konkrete beviser, må det sannsynliggjøres at noen har dopet seg. Og vi sitter på bøtter og spann med statistikk – både blodprøver og resultatlister. Får dem på bordet! Analyser! Når får vi den første boka som systematisk sammenligner resultater og utøvere, dopere og dem som ikke er tatt, norske og utenlandske og som greier å sannsynliggjøre at det ikke var mulig å vinne uten doping i langrenn, skiskyting, skøyter og andre utholdenhetsidretter? Hvis det er tilfelle.

Sterkere lut. Sannsynliggjøring er selvsagt ikke nok. Man må også ha konkrete beviser. Saker fra utlandet – som for eksempel Lance Armstrong-saken – viser at det er politiet og nasjonale myndigheter som i første rekke greier å få fram den harde sannheten. De har ingen koblinger til idretten og bryr seg ikke om idrettsledere mister ansikt. Bør politiet i sterkere grad involveres for å få fram sannheten også i Norge? Og hva med en sannhetskommisjon?

Journalistene vi fortjener. Journalistene får sitt i boka. Analysen av sportsjournalister som ikke tør være kritiske fordi de er redd for å bli ekskludert av utøverne syns jeg er god. (Og reaksjonene til pressen er forutsigbar. VGs kommentator benytter anledningen til å hamre løs på ledelsen i NIF, Dagbladet forsvarer alle som anklages uten bevis. Forutsigbart.) Drange etterlyser mer kunnskapsrike journalister (de kan jo ikke statistikk!). Jeg er fristet til å vende bevisbyrden mot Drange. Selv sier han at vi får de idrettsutøverne vi fortjener. Får Antidoping Norge de journalistene de fortjener? Hvor gode har Antidoping Norge vært til å gi pressen informasjon om doping? Han nevner flere steder i boka at han er skuffet over at flere saker fikk liten oppmerksomhet. Kunne han selv ha gjort noe for å få til det? Har Antidoping Norge også et ansvar for å lære opp pressen?

Uavhengig instans. Forstår jeg Drange rett er idretten for tett på seg selv og trenger en uavhengig instans for å kunne gjøre et arbeid som bringer oss nærmere sannheten og nærmere en ren idrett. Dette er også noe min gode journalistvenn – og verdens fremste ekspert på kampfiksing – Declan Hill har sagt de to gangene han har vært i Norge de siste månedene, når det gjelder kampfiksing. Norge trenger et uavhengig organ – et senter for idrettens integritet – som er helt frakoblet norsk idrett, men som heller ikke er underlagt nasjonale myndigheter. Da får vi en mer effektiv bekjempelse av idrettens ondskap og en annen måte å å drive informasjonsarbeid (overfor pressen?) på.

Viktig debatt. Boka bør skape en debatt om hva vi bør gjøre for å forhindre doping i idretten, ikke en debatt om hvem som har tenkt høyest. Og den bør leses for det den er ment for: et ektefølt engasjement for å rydde opp i idretten.

PS. Jeg håper det kommer flere bøker om dette temaet. Gjerne med bud.

Oppdragets stillstand

Veggen. Å ”ta en Brink” er for langrennsløpere å gå på veggen. Ekvivalenten for doping-dokumentarister å ”ta en Helskog”. Hadde Brink vært dopa hadde han ikke gått på veggen, hadde doping-dokumentarister vært mindre rusa på sensasjoner og mer interessert i sannheten hadde vi kommet nærmere dopingjukset. Det er mer hederlig å ta en Brink, enn en Helskog, for å si det sånn.

Ikke bare spørsmål. Jeg mener det er legitimt å stille spørsmål om Norges sterke prestasjoner på 1990-tallet, når mange av utøverne som omkranset nordmennene på resultatlista senere er avslørt som dopere. Hvordan kunne de være så gode uten doping? Men det holder ikke med spørsmål, vi må ha svar!

Dramaturgi. 1990-tallet var bloddopingens tiår og det er fint at bloddopere blir avslørt og fratatt ufortjent ære. Men kom vi nærmere doperne etter den svenske dokumentarene Blodracet. Neppe. Dokumentaren Blodracet var tynnere en svensk blåbærsoppa, kildegrunnlaget var papirtynt og evnen til å analysere dokumentasjonen de satt på var begredelig. Den eneste kvaliteten å spore er dramaturgien. Men det finnes dessverre ikke dokumentarpriser for beste regi.

Sannhetskommisjon. Stadig fler etterlyser en sannhetskommisjon for å avdekke doping (jeg er en av dem som har foreslått dette). Men en sannhetskommisjon har ingen verdi hvis det kun er utøvere som skal konfronteres med det de vet og har vært med på. Den finske dokumentaren When heroes lie, som tok for seg doping og som også antydet at nordmenn var dopet på 1990-tallet (og som den norske kringkastingssjefen måtte beklage at han sendte), hadde en bedre inngang enn den svenske kopien: de ønsket å ta bakmennene, blant annet legene. Men ingen av dokumentarene greier å vise at nordmenn var dopa. Kanskje de ikke var det? Nærmere sannheten kommer vi kanskje hvis blodverdier som til nå har vært holdt hemmelig blir offentliggjort. Dagbladet publiserte en liste over norske utøvere i 2001. Sjekket Blodracet disse?

Flere fagpersoner. Jeg har to konkrete forslag til journalister som ønsker å avsløre dopingjuks på 1990-tallet (og tiden etter). For det første må redaksjonene som arbeider med denne problemstillingen ha med relevante fagpersoner i forarbeidet, f.eks. leger og fysiologer, kanskje også idrettshistorikere? Da Helskog-dokumentaren Finnes det doping i norsk toppidrett? ble laget i 2002 var ikke sportsredaksjonen involvert. I Blodracet ble fagpersonene konfrontert med journalistenes materiale som aktør i dokumentaren og ikke som fagpersoner i forarbeidet. Det gikk ikke bra.

Nye innfallsvinkler. For det andre må man bruke mer tid og kanskje helt andre innfallsvinkler til dopingproblemet. Hva med forholdet mellom trening og prestasjoner. Går det an å sammenligne utøvernes treningsdagbøker og avdekke lite trening-store prestasjoner eller umenneskelige treningsmengder? Hva med legemiddelbransjen? Hva med sportsjournalisters egne erfaringer. Er det journalister som vet mer enn de har fortalt? Hvorfor har vi feks. ikke fått vite navnet på den norske kilden i den finske dokumentaren? Med flere fagpersoner i redaksjonen kan man både fjerne blodtåka og komme fram til nye og bærekraftige problemstillinger.

Fakta! Neste doping-dokumentar bør ha med en som innrømmer doping eller en som har hjulpet til med doping. Har man ikke det bør man grave mer. Det fortjener både vi som skal se på og rene utøvere som blir anklaget for doping. Spekulasjonene rundt det som skjedde på 90-tallet er i ferd med å vende seg mot journalisters evne til å grave frem sannheten. Det bør de gjøre noe med!

Å sponse en kylling

Sponset regi. Det var en velregissert pressekonferanse vi fikk se da Michael Rasmussen – Kyllingen – la alle kortene på bordet og innrømmet utstrakt dopingbruk i årene 1998 til 2010. Men i motsetning til Lance Armstrong og ba han også i all offentlighet om unnskyld og sa at han var beredt til å ta straffen som måtte komme. Regien til pressekonferansen var det sponsoren til laget Kyllingen har vært med på bygge opp de siste årene – Christina WatchesOnfone powered by Dana – som hadde. Hvorfor valgte de denne – jeg vil kalle det – offensive strategien, fremfor å gå til søksmål mot en rytter som i de aller fleste øyne har vært med på å sverte både sykkelsporten og sponsorene som har støttet dem? Svaret er sannsynligvis at de også prøver å redde sitt eget skinn og da nytter det ikke å gå til angrep, men å velge minste motstand vei.

Alt på bordet. I tillegg til å innrømme og beklage tolv års dopingbruk (han hevder han har vært ren siden 2010) har han også kommet med detaljerte opplysninger til Anti-Doping Danmark (ADD), blant annet navngitt medsammensvorne. Det gjør at han sannsynligvis får kun to års utestengelse fra idretten og ikke åtte som han risikerte hvis han ikke samarbeidet. Det betyr at han kan komme tilbake til sykkelsporten tidligere enn Lance Armstrong – som ikke har gitt fra seg noen detaljer i det hele tatt.

Tilgivelse. Med gråten i halsen ønsket direktøren for Christina Watches Onfone powered by Dana Rasmussen tilbake når straffen er sonet. Menneskelig sett var det en god gjerning og et eksempel på det mange har etterlyst i kampen mot doping (også jeg) – nemlig viljen til tilgivelse og mulighet for amnesti – fordi det kan være den eneste muligheten for å få dopere til å tilstå uten at de risikerer å miste alt (det finnes selvfølgelig tilfeller der dette er umulig).

Få søksmål. Men dette dreier seg ikke bare om å rydde opp i doping og ta menneskelige hensyn. Det vi ser er også strategiske vurderinger for å redde produktet til sponsorene. I debatten rundt alle dopingavsløringene den siste tiden har mange spådd et ras av søksmål fra sponsorer. Det har vi ikke sett. Enten så har ryttere og sponsorer kommet til minnelige ordninger, sponsorene har trukket seg stille ut eller de har valgt å vende det andre kinnet til. Eller de har valgt den offensive varianten som vi så i tilfellet Rasmussen.

Suksess med doping. Årsaken til dette er enkel i følge den verdenskjente sponsoreksperten Kim Skildum-Reid: de har tjent store penger på å kle opp dopede ryttere og solt seg i glansen av deres prestasjoner i Frankrike, Italia, Spania osv. Ved eventuelle søksmål retter de blikket mot sponsorenes (mulige) unnfallenhet mot doping i tiden som sykkelsponsor. Det vil skape mye negativ omtale rundt merkevarenavnet. Det er det ikke verdt. Ved å la dopingløgnen forbigå i stillhet eller gjøre som det danske laget til Rasmussen, begrenser man omdømmetapet og en mulig omsetningssvikt. Tanken er at produktet de selger ikke har blitt dårligere selv om promoteringskanalen har vist seg å være råtten.

Konspirasjon. Konspirasjonsgenet i meg sier at vi så det samme som vi så i tilfellet Rasmussen da Lance Armstrong gjestet Oprah Winfrey Show på Discovery Channel. Det var denne kanalen Armstrong syklet for da han vant sin syvende Tour de France-seier. Var dette måten å få han til betale tilbake noe på? Jeg tror Kyllingen kom bedre fra dette en texaneren.

Snåsamannen jr. Med aner i Snåsa er jeg fristet til å spå flere innrømmelser a la Rasmussen og Armstrong i tiden som kommer. Det er til sponsorenes beste, det begrenser skadene for rytterne og det kan forhåpentligvis bringe klarhet i gammelt grums. Hvem som blir nestemann ut med innrømmelser, tør jeg derimot ikke å prøve meg på.

Doping i Madrid

Større enn Lance. Saken mot Lance Armstrong kan føre til mange og lange straffer for han og hans medsammensvorne. Rettsaken Operacion Puerto som starter i Madrid 28. januar 2013 kan få langt større konsekvenser. Saken kan bringe den tidligere spanske statsministeren i vanry, bidra til at langt flere idretter enn sykling blir dratt inn i dopingsølet og den kan påføre Madrid sitt tredje sommer-OL-nederlag på rad.

Rettsak i Madrid. Rettsaken mot den spanske legen Dr. Eufemiano Fuentes og fire medsammensvorne starter i dag. De er anklaget for å ha ledet verdens største dopingring. Under en politiaksjon i 2006 ble det funnet over 200 blodposer som kunne knyttes til syklister. I tillegg fant man lister med kodenavn som knyttes til idrettsutøvere i andre idretter, også.

Dekkoperasjon? Rettssaken er spesiell på to måter. For det første har spanske myndigheter avgrenset saken til kun å gjelde sykkel. Et sentralt spørsmål er hvorfor de bare fokuserer på tohjulinger. Prøver spanske myndigheter å dekke til noe? For det andre kan ikke Fuentes dømmes for å ha bidratt til doping, fordi doping ikke er ulovlig i Spania. Han kan kun dømmes for å ha satt syklistenes helse i fare. Det er vanskelig å bevise. Faren er at dette blir en spansk halvsannhetskommisjon for sykkel – med selvfølgeligheter som allerede er kjent.

Ned for telling? Da Madrid tapte for Rio i 2009 i kampen for å få OL i 2018 var Spanias holdninger til doping et av momentene som svekket det spanske kandidaturet. Det samme kan skje denne gang. Viser ikke spanske myndigheter større iver etter å få sannheten på bordet i dopingspørsmål enn det de viser nå ligger Madrid tynt an også denne gang. Det samme kan paradoksalt være tilfelle hvis de åpner opp alle sluser. Viser det seg at kjente tennisspillere, fotballspillere og friidrettsutøvere har vært med i den samme dopingringen som syklistene, vil spansk idrett gå ned for telling. Da får spanske idrettspamper en helt annen kamp å kjempe. En kamp de skulle startet med for lenge siden.

Djevelsk juss. Isolert sett har denne saken langt større sprengkraft enn Lance Armstrong-saken. Nå er det ryktet til en hel idrettsnasjon som står på spill. Det blir spennende å se om tidligere statsminister Jose Luis Zapatero må bite i seg forsvarstalen han holdt for Alberto Contador i 2010 – det var ingen juridiske grunner til å straffe ham, mente Zapatero. Det er det fortsatt ikke, ifølge spansk lov og det er akkurat det som kan skade Madrids sjanse denne gang. Svaret får vi 7. september

Når helter gjør feil

Perspektiver. Mens bombene smeller i Gaza er hovedoppslagene i norske medier om ti år gamle eposter som kan inneholde informasjon om mulig doping. Andre internasjonale konflikter ble forbigått i stillhet tidligere i år da norsk sykkelsport opplevde sin verste krise gjennom tidene – sportssjefen innrømmet doping og hans forgjenger innrømmet at han visste det, men ikke sa fra. Forræderi mot det norske folk! Nå sitter vi og bomber finnene tilbake til finsk fjernsynsteater på 1970-tallet på grunn av en tv-dokumentar som antyder norsk doping på 1990-tallet. Nok et angrep på det norske folk! Hva er det som egentlig skjer?

Hårsårhetens tiår. Vi har (i lang tid) gitt idrettsutøvere en heltestatus de ikke fortjener, gitt dem roller de ikke behersker og opphøyd dem til idealer som er urealistiske. Er ikke dette bare idrettsfolk som gjør det bedre enn andre som prøver på det samme? Idrettsutøvere blir skapt i en forestilling om at det de gjør på idrettsbanen kan opphøyes til noe større. Kommer det frem at de ikke er glansbilder eller har brutt idrettens regler, blir de nasjonale syndebukker og bringer de som støttet dem da det gikk bra i forlegenhet. I hårsårhetens tiår dreier det seg om omdømmet til alle som tok seg tid til å sole i glansen av store prestasjoner. Jeg våger påstanden om at idrettsutøvere ikke lenger definerer sin egen virkelighet, men blir et offer for andres forventninger, og har blitt en brikke i et spill som de selv ikke har kontroll over. Jeg sier ikke at de ikke har noe ansvar for det de gjør, men at andre bestemmer fallhøyden. En skiløper er ikke en skiløper, en hekkeløper er ikke en hekkeløper og en sykkelrytter er ikke en sykkelrytter. De er blitt medienes, sponsorenes, idrettspampenes og politikernes rollemodeller – med kondomdrakt, piggsko og sykkelhjelm.

Store øyeblikk. Store idrettsprestasjoner gir meg gåsehud. Ofte er det norske utøvere som gir meg denne følelsen, men det er enkelt- og/eller lagprestasjonene – uavhengig av hvem som gjør det – som får hårene til å reise seg. Da jeg var liten sidekommenterte jeg alle slalåmløpene til Ingemar Stenmark, jeg hadde pannebånd som Bjørn Borg, prøvde å hoppe som Roger Ruud og å drible som Maradona. Det var det de gjorde som idrettsutøvere som var viktig, ikke hva de gjorde på fritida. Mine fritidssysler var fri for deres fritidsproblemer. Sånn tenker de fleste unger også i dag. De imiterer det de ser på idrettsbanen – og kanskje sveisen og fargen på skoa. Det utenomsportslige har mindre å si. Dette er den individuelle livsløgnen. Det er denne løgnen som gjør det vanskelig å tro at folk doper seg og at mange har lett for å tilgi doping. De ga for mange store øyeblikk.

Sviket. Det er denne livsløgnen sponsorene, mediene og idrettslederne spekulerer i og som de håper og tror skal være sann. De fremstiller idrettsutøverne som noen utenom det vanlige. Blir de tatt for noe som smusser til det glansete papiret reklameannonsene er trykket på er det lett å la seg sjokkere. Vi har tatt for mye på glanspapiret. Det var ikke dette vi betalte for, det var ikke slik vi hadde framsnakket utøverne. Stadig større grad av imagebygging og merkevarebygging av utøvere skaper en stadig større fallhøyde for utøverne som skal selges. Doper man seg har man ikke bare sviktet sine konkurrenter, det er kanskje enda verre at man har sviktet de som ønsket å bli tatt bilde av ved siden av deg. Det virkelige sviket.

Nasjonskampen. Når Northug går renn i Sverige eller Finland går han ikke mann mot mann, men mot de andre nasjonene. Når han vinner har vi slått Sverige og Finland, ikke enkeltløpere med to ski og to staver. Når andre blir tatt i doping er det en skam for de andre nasjonene og en seier for Norge. Derfor blir det ekstra sårt når nordmenn blir tatt eller beskyldt for doping. Fallhøyden mediene (og andre) har skapt for norske utøvere og Norge som nasjon ved å fremstille dette som en nasjonskamp gjør kanskje doping (eller annet juks) til noe større enn det det er. Det samme skjer når idrettsledere forlanger mer penger til toppidrett fordi det vil gi nasjonen store øyeblikk – når VI vinner. Råtne egg i toppidrettskurven gjør på den måten hele nasjonen forlegen. Det får også politikerne til å reagere. Burde det være sånn?

Definisjon av idrettshelt. Jeg syns doping (og kampfiksing) er noe forbanna dritt. Og de som driver med dette bør straffes. Når jeg ser idrett vil jeg vite at det foregår på ærlig vis. Men straffen bør gis for det de har gjort og ikke for forventningene vi har skapt og idealene vi har tillagt dem. For noen år siden snakket jeg med en av Russlands fremste idrettshistorikere. Da vi skulle sette opp en liste over de beste fotballspillerne og idrettsnavnene leverte vi to helt forskjellige lister. En av grunnene var at han definerte idrett på en annen måte enn meg. Han hadde for eksempel med et par ballettdansere. Men han utelot også spillere som hadde dopet seg eller hadde levd et utsvevende liv utenfor idretten. Maradona var for eksempel ikke på liste over verdens beste fotballspillere, av den grunn. Noe forbanne tull, selvsagt! Kanskje litt merkelig at denne vurderingen kommer fra en russer – han hadde flere landsmenn å ekskludere enn meg. Men diskusjonen var interessant – hvordan definerer du en idrettshelt, hvor går grensen for ugang og hva skal du dømmes etter?

Selvgodhet. I disse dager kjemper idrettsledere, avisredaktører, sportskommentatorer og tidligere sponsorgeneraler om hvem som vet best om hva som har skjedd og hva som skjer i forskjellige saker. Selvgodheten i Gerd Liv Vallas nye bok blekner i denne ordvekslingen. Når folk holder på en løgn i femten år, blir drevet fra skanse til skanse fordi man bare porsjonerer ut sannheten etter hvert som avsløringer kommer, eller går rettens vei for å bevise sin uskyld er det ikke bare karaktersvikt hos disse enkeltpersonene vi ser, men et resultat av et system som har opphøyet dem til noe de ikke er – nasjonens helter og nasjonens syndebukker.

De virkelige heltene. Det er lettere å innrømme feil og stå til ansvar for ugjerninger når perspektivene er riktig. I norsk (og internasjonal) idrett har perspektivløsheten blitt omfattende. Heltedyrkelsen er enorm, det er også pengesummene. Mindre helt og mer idrettsmenn er kanskje det som skal til for at vi greier å skille viktige saker fra de uviktige og til at vi greier å få fram sannheten. Helter innrømmer sjelden feil!