Kritisk blikk på OL-arv. Arven (legacy) etter OL har blitt et sentralt tema i den norske OL-debatten og mange henviser til London for å finne inspirasjon til en norsk OL-søknad. For å rette søkelys mot arven etter OL har jeg intervjuet professor Simon Chadwick. Chadwick er leder for Sport Business Strategy and Marketing ved Coventry University Business School og grunnlegger av og direktør på Centre for the International Business of Sport (CIBS). Han er hyppig brukt som kommentator i britisk media på idrettspolitikk og har etterlyst mer forskning på effektene av OL.
Målsettingene ble endret
Meg: Hva er arven etter London-OL, ett år etter?
Simon Chadwick: Det er vanskelig å vite hva den egentlige arven etter London 2012 er. Litt fordi andre spørsmål som terrortrussel og økonomiske vanskeligheter har skjøvet spørsmålet om den olympiske arven til side, både i den politiske debatten og i media. På en måte kan dette være en fordel for den britiske regjeringen fordi den da blir spart for ubehagelige diskusjoner om arven etter OL og slipper å svare for seg hvis det viser seg at OL faktisk ikke har hatt noen betydning. Men det er også andre ting som gjør det vanskelig å svare på dette spørsmålet. I 2005 da Storbritannia fikk lekene var det mye snakk om at lekene skulle øke deltagelsen i sport og bedre folkehelsen, noe man har ønsket å gjøre noe med i Storbritannia i mange år. Da lekene startet i 2012 vektla man helt andre ting: man skulle inspirere en ny generasjon (inspire a generation), dvs. motivere unge mennesker til å delta i frivillig arbeid, sports-relaterte aktiviter osv. Jeg mener at ‘inspiring a generation’ var en fordekt erkjennelse av at OL ikke kunne bidra til bedre folkehelse eller mer deltagelse i sport. Tallene fram mot OL viser også at deltagelsen faktisk falt. For meg er ‘inspiring a generation’ en taktisk manøver for å utsette alt snakket om arv (legacy) til mye seinere, kanskje et tiår framover i tid. Da vil de som hadde ansvaret for OL-søknaden, planleggingen og gjennomføringen av lekene være andre steder og de vil ikke lenger bli stilt til ansvar for det som skjedde i London 2012.
Meg: Er det allikevel mulig å se noen effekter av London-OL allerede nå?
Simon Chadwick: Jeg tror at en av de viktigste aspektene med lekene var at de åpnet opp og bidro til oppgradering av Øst-London. Særlig i området Stratford, der de viktigste arenaene var. Samtidig må byfornyingen ses i sammenheng med den britiske regjeringens prosjekt Thames Gateway som skal bidra til å fornye landområdene langs Themsen, helt ut til sjøen. Ved å knytte den olympiske arven til dette prosjektet blir det lettere å argumentere for at OL hadde en positiv effekt. Samtidig blir OL bare en liten del av et mye større prosjekt.
Lite utviklet forskningsfelt
Meg: Du har ved flere anledninger etterlyst mer forskning på arven etter OL. Hvorfor?
Simon Chadwick: For det første fordi forskningen om den økonomiske betydningen av store idrettsarrangementer er dårlig utviklet. I dag finnes det ingen klar eller overordnet konsensus om en felles metode for å måle den økonomiske betydningen av OL. For det andre bruker de som har rettighetene til arrangementene økonomiske anslag som grunnlag for å støtte sitt kandidatur og for å tiltrekke seg investeringer og partnere som for eksempel sponsorer. Når det ikke finnes en fellesstandard eller allmenn akseptert metode for beregninger baseres tallene seg ofte på feilslutninger, effekter som vanskelig lar seg vise og noen ganger på tall som er helt misvisende. Et tredje punkt det er verdt å legge seg ved merke er at de fleste mulighetsstudier baserer seg på finansielle kalkyler som sier hva man får igjen for et mesterskap og ikke på økonomiske beregninger (for eksempel forbedret omdømme for nasjonen). I tillegg måler ofte kostnadsanalyser kun de finansielle kostnadene og ikke de økonomiske kostnadene (som for eksempel miljøskader). Oppsummert etterlyser jeg en felles mal for å måle nettoeffekten av olympiske leker slik at vi kan få mer nøyaktige kalkyler og mulighet for å sammenligne forskjellige kandidater.
Det er lengden det kommer an på
Meg: Du har hevdet at arven etter OL må ses i et langtidsperspektiv. Hvorfor?
Simon Chadwick: Den økonomiske betydningen av sportsarrangementer er av varierende størrelse og også av varierende umiddelbar effekt. Du vil få umiddelbar økning i økonomisk aktivitet med en gang en by har fått tildelt lekene. Det kan være at aksjekurser får et oppsving den dagen lekene blir tildelt. Deretter vil kontrakter av forskjellige slag bli tildelt, som for eksempel arkitektkontrakter, entreprenørkontrakter og leverandørkontrakter. I tiden da lekene finner sted vil det være mer aktivitet enn det pleier, blant annet som et resultat av økt turisme og spesialtiltak for sponsorer og bedrifter som er involvert. På lang sikt kan vi for eksempel få etterbruk av fasiliteter bygd til lekene, økning i industriproduktivitet som et resultat av en feel-good-faktor etter lekene, eller ny økonomisk aktivitet i deler av byen der aktiviteten har vært lav. Eller vi kan få liten eller ingen effekt. Det er i den sammenheng viktig at forskere både foretar en statisk analyse (øyeblikksmåling) og en dynamisk analyse (måle betydningen på forskjellige tidspunkter) når man analyserer store mesterskap. Bare på denne måten kan vi virkelig forstå den reelle betydningen lekene har.
Flere må spørre hva de får igjen for OL
Meg: Oslo vurderer å søke vinter-OL i 2022. Tilhengerne mener lekene vil ha positiv effekt for hele Oslo, mens motstanderne mener lekene bare gavner IOC. Hva er dine kommentarer til disse motsetningene?
Simon Chadwick: For Norge og Oslo, beslutningstagere og nasjonen som et hele, må det være en klar oppfatning av hvorfor man ønsker å søke om OL. Det vil være nyttig for et land å se på OL som en investeringsmulighet, og deretter spørre seg: vil investeringen gi avkastning (return on investment)? Hva vil man i så fall avkastningen bli og finnes det bedre måter å investere pengene på?
Meg: Kan du utdype dette litt?
Simon Chadwick: Alt for ofte blir land forført av tanken om at å være vertskap for et stort idrettsarrangement vil gi nasjonen et løft uten å tenke på hva det koster og hva de får igjen. Jeg tror mange land må tenke seg bedre om. Ta for eksempel Qatar. I dag bygger de ny jernbane og t-bane, uten å stille spørsmålet om nasjonen trenger dette. Man må spørre seg om bygging av denne og annen infrastruktur ville blitt bygd hvis de ikke hadde fått fotball-VM i 2022. Hvis svaret er ja, har fotball-VM vært katalysator for å sette i gang disse prosjektene. Men det er lett å snu dette argumentet på hodet. Hvorfor måtte Qatar søke om fotball-VM for å bygge noe de allerede hadde behov for? Hvorfor ikke bare bygge en ny jernbane eller ny t-bane?
IOC styres ikke av godhet
Meg: Hva med IOC?
Simon Chadwick: Når det gjelder IOC, kanskje mer en noen annen organisasjon eller eier av et stort idrettsarrangement, har de nå begynt å tenke på arven etter OL. I større grad enn før leter de nå etter søkere som kan vise til en varig effekt av OL i sine søknadspapirer. Det vi så i forbindelse med London-OL var et land som virkelig anstrengte seg for å leve opp til kravet om en bærekraftig etterbruk. På den andre siden må ikke søkerland ha noen illusjoner: OL er i all vesentlighet en rettighet man har i en kort periode og som fører til økonomiske lekkasjer ut av landet. Det er derfor viktig at en nasjon betrakter OL som et sett av muligheter som man kan utnytte, for å skape en positiv arv når lekene er slutt. Sagt på en annen måte – nasjoner kan ikke forvente at IOC eller lekene i seg selv gir en positiv effekt. Det er viktig at nasjonen utnytter seg av de muligheter man får når lekene er på gjennomfart i landet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar