Syria som olympisk øvelse

Fra homokamp til stormaktspolitikk. Olympisk homokamp kan byttes ut med stormaktspolitikk og Syria kan bli den store politiske saken som preger oppløpet til lekene i Sotsji i 2014. Syria kan bli den vanskeligste øvelsen under vinter-OL.

Kamp i FN. I disse dager foregår det et intenst spill i FN og mellom land på begge sider av USAs røde linje. Spørsmålet er om man skal gå til angrep på Syria på grunn av bruk av kjemiske våpen mot sivilbefolkningen og om et angrep skal godkjennes av FNs sikkerhetsråd – der Russland er i mot og USA er – for bruk av militære virkemidler mot Assads Syria. Dette spillet lever uavhengig av OL.

Forsinket OL-våpenhvile. Men det er et annet spill i FN som kan føre til at Sotsji blir dratt inn i debatten med hud og hår. Siden 1993 har olympiske vertsnasjoner foreslått og fått vedtatt den olympiske våpenhvile i FNs generalforsamling. Den blir vedtatt ett år før lekene. Det spesielle denne gangen er at Russland ennå ikke har foreslått våpenhvilen. På hjemmesiden til Sotsji-OL står det at våpenhvilen skal vedtas i desember 2013. Det er farlig nær lekene. Utfall av dagens Syria-debatt vil en resolusjon foreslått av Russland i FNs generalforsamling være påvirket av utfallet. De som protesterer mot russisk Syria-politikk vil garantert bruke dette som en anledning til å vise sin avsky. Jo nærmere lekene resolusjonsforslaget kommer, jo mer politisk betent blir resolusjonen. For vertsland ligger det stor prestisje i å få vedtatt en slik resolusjon. Storbritannia brukte alle sine champagneglass for å få alle FNs medlemsland til å skrive under på resolusjonen i 2011. Skulle Russland velge å ikke fremme et slikt resolusjonsforslag er det historisk i seg selv, men det vil også være et signal om at de skjønner at det vil skape for mye unødvendig støy.

Russisk geopolitikk. Det er ikke bare i FNs korridorer at Syria-konflikten knyttes til Sotsji. Tvert i mot. Den berører Sotsji direkte. Motstanden fra russerne mot inngripen i Syria må ses på som en frykt for at inngripen i konflikter i Russland og i Russlands nærområde kan provosere til inngripen utenfra (slik vi for eksempel så i Kosovo i 1999 – som Russland også var i mot).

Tsjerkesserne. I de russiske republikkene Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria er tjerkesserne titulærnasjonen. For OL er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca. en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca 100.000 i Syria. Tsjerkessernes krav på eget land er en mildere form for protestene tjetsjenerne kjemper mot Russland. Derfor skaper tjerkesserne hodebry for russerne – både i utenrikspolitikken og for oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji? Og siden OL i utgangspunktet tiltrekker seg stor oppmerksomhet kan andre grupperinger som ønsker å ramme Russland bruke Sotsji som en arena for sine kampsaker (al-Qaida, Taliban el.) eller for å hjelpe tsjerkesserne i sin kamp mot Russland.

Syriske tsjerkessere. Russisk utenrikstjeneste har de siste ukene åpnet for å hjelpe alle russere som bor i Syria. Om det også gjelder tsjerkessere er usikkert. Tidligere i år nektet russiske myndigheter et krav fra tsjerkessere i Adygeja en repatriering av tsjerkessere fra Syria med begrunnelse av at de ikke var russiske nok. Uansett hvordan de behandler tsjerkesserne i Syria i disse hektiske dagene vil det skape press på lekene i Sotsji.

Prestisjetap for IOC. Det vil være et moderat omdømmetap for Russland, en knekk for den olympiske ånd og et enormt prestisjetap for IOC hvis Russland ikke får igjennom den olympiske våpenhvilen i FN eller oppslutningen om resolusjonen blir lav. Men dette er «hard politics» og OL spiller liten rolle hvis russiske sikkerhetsinteresser står på spill. Det så vi blant annet under åpningsseremonien av Beijing-OL da Georgia og Russland gikk til krig mot hverandre.

Britisk finesse? Storbritannia viste diplomatisk teft for å få vedtatt den olympiske våpenhvilen forrige gang. Spørsmålet er om Russland har lært noe av britenes FN-arbeid.

- Trenger mer forskning på effekten av OL

Aktiviteten i Storbritannia. Legitimiteten til et OL avhenger av hva arven etter OL blir eller hva man tror den blir. Hva sitter man igjen med etter at lekene er over? 13. januar la Sport England (Englands ekvivalent til Norges idrettsforbund) fram tall om britenes deltagelse i sport. Aktivitetstall har vært en viktig indikator på om hvor vellykket OL har vært for britene – hvor mange har man fått i aktivitet på grunn av OL? Dette er også et sentralt spørsmål i den norske OL-debatten. Tilsynelatende har det vært en OL-effekt i Storbritannia. I 2013 driver 1,4 millioner flere briter med fysisk aktivitet enn tilfellet var i 2005, da London fikk OL. Dette er likevel en nedgang på ca. 200.000 sammenlignet med aktiviteten for ett år siden. I årene mellom 2005 og 2011 var britene ikke i nærheten av å nå målet med en økning på en million briter i aktivitet tre ganger i uken. Den gikk faktisk ned. Hovedveksten (750.000) fikk man fra 2011 og 2012. Samtidig er det verdt å merke seg at aktiviteten til de mellom 16 og 25 år har gått ned i hele perioden. Sier disse tallene noe om effekten av OL?

Kritisk blikk på OL-arv. Arven (legacy) etter OL har blitt et sentralt tema i den norske OL-debatten og mange henviser til London for å finne inspirasjon til en norsk OL-søknad. For å rette søkelys mot arven etter OL har jeg intervjuet professor Simon Chadwick. Chadwick er leder for Sport Business Strategy and Marketing ved Coventry University Business School og grunnlegger av og direktør på Centre for the International Business of Sport (CIBS). Han er hyppig brukt som kommentator i britisk media på idrettspolitikk og har etterlyst mer forskning på effektene av OL.

Målsettingene ble endret

Meg: Hva er arven etter London-OL, ett år etter?

Simon Chadwick: Det er vanskelig å vite hva den egentlige arven etter London 2012 er. Litt fordi andre spørsmål som terrortrussel og økonomiske vanskeligheter har skjøvet spørsmålet om den olympiske arven til side, både i den politiske debatten og i media. På en måte kan dette være en fordel for den britiske regjeringen fordi den da blir spart for ubehagelige diskusjoner om arven etter OL og slipper å svare for seg hvis det viser seg at OL faktisk ikke har hatt noen betydning. Men det er også andre ting som gjør det vanskelig å svare på dette spørsmålet. I 2005 da Storbritannia fikk lekene var det mye snakk om at lekene skulle øke deltagelsen i sport og bedre folkehelsen, noe man har ønsket å gjøre noe med i Storbritannia i mange år. Da lekene startet i 2012 vektla man helt andre ting: man skulle inspirere en ny generasjon (inspire a generation), dvs. motivere unge mennesker til å delta i frivillig arbeid, sports-relaterte aktiviter osv. Jeg mener at ‘inspiring a generation’ var en fordekt erkjennelse av at OL ikke kunne bidra til bedre folkehelse eller mer deltagelse i sport. Tallene fram mot OL viser også at deltagelsen faktisk falt. For meg er ‘inspiring a generation’ en taktisk manøver for å utsette alt snakket om arv (legacy) til mye seinere, kanskje et tiår framover i tid. Da vil de som hadde ansvaret for OL-søknaden, planleggingen og gjennomføringen av lekene være andre steder og de vil ikke lenger bli stilt til ansvar for det som skjedde i London 2012.

Meg: Er det allikevel mulig å se noen effekter av London-OL allerede nå?

Simon Chadwick: Jeg tror at en av de viktigste aspektene med lekene var at de åpnet opp og bidro til oppgradering av Øst-London. Særlig i området Stratford, der de viktigste arenaene var. Samtidig må byfornyingen ses i sammenheng med den britiske regjeringens prosjekt Thames Gateway som skal bidra til å fornye landområdene langs Themsen, helt ut til sjøen. Ved å knytte den olympiske arven til dette prosjektet blir det lettere å argumentere for at OL hadde en positiv effekt. Samtidig blir OL bare en liten del av et mye større prosjekt.

Lite utviklet forskningsfelt

Meg: Du har ved flere anledninger etterlyst mer forskning på arven etter OL. Hvorfor?

Simon Chadwick: For det første fordi forskningen om den økonomiske betydningen av store idrettsarrangementer er dårlig utviklet. I dag finnes det ingen klar eller overordnet konsensus om en felles metode for å måle den økonomiske betydningen av OL. For det andre bruker de som har rettighetene til arrangementene økonomiske anslag som grunnlag for å støtte sitt kandidatur og for å tiltrekke seg investeringer og partnere som for eksempel sponsorer. Når det ikke finnes en fellesstandard eller allmenn akseptert metode for beregninger baseres tallene seg ofte på feilslutninger, effekter som vanskelig lar seg vise og noen ganger på tall som er helt misvisende. Et tredje punkt det er verdt å legge seg ved merke er at de fleste mulighetsstudier baserer seg på finansielle kalkyler som sier hva man får igjen for et mesterskap og ikke på økonomiske beregninger (for eksempel forbedret omdømme for nasjonen). I tillegg måler ofte kostnadsanalyser kun de finansielle kostnadene og ikke de økonomiske kostnadene (som for eksempel miljøskader). Oppsummert etterlyser jeg en felles mal for å måle nettoeffekten av olympiske leker slik at vi kan få mer nøyaktige kalkyler og mulighet for å sammenligne forskjellige kandidater.

Det er lengden det kommer an på

Meg: Du har hevdet at arven etter OL må ses i et langtidsperspektiv. Hvorfor?

Simon Chadwick: Den økonomiske betydningen av sportsarrangementer er av varierende størrelse og også av varierende umiddelbar effekt. Du vil få umiddelbar økning i økonomisk aktivitet med en gang en by har fått tildelt lekene. Det kan være at aksjekurser får et oppsving den dagen lekene blir tildelt. Deretter vil kontrakter av forskjellige slag bli tildelt, som for eksempel arkitektkontrakter, entreprenørkontrakter og leverandørkontrakter. I tiden da lekene finner sted vil det være mer aktivitet enn det pleier, blant annet som et resultat av økt turisme og spesialtiltak for sponsorer og bedrifter som er involvert. På lang sikt kan vi for eksempel få etterbruk av fasiliteter bygd til lekene, økning i industriproduktivitet som et resultat av en feel-good-faktor etter lekene, eller ny økonomisk aktivitet i deler av byen der aktiviteten har vært lav. Eller vi kan få liten eller ingen effekt. Det er i den sammenheng viktig at forskere både foretar en statisk analyse (øyeblikksmåling) og en dynamisk analyse (måle betydningen på forskjellige tidspunkter) når man analyserer store mesterskap. Bare på denne måten kan vi virkelig forstå den reelle betydningen lekene har.

Flere må spørre hva de får igjen for OL

Meg: Oslo vurderer å søke vinter-OL i 2022. Tilhengerne mener lekene vil ha positiv effekt for hele Oslo, mens motstanderne mener lekene bare gavner IOC. Hva er dine kommentarer til disse motsetningene?

Simon Chadwick: For Norge og Oslo, beslutningstagere og nasjonen som et hele, må det være en klar oppfatning av hvorfor man ønsker å søke om OL. Det vil være nyttig for et land å se på OL som en investeringsmulighet, og deretter spørre seg: vil investeringen gi avkastning (return on investment)? Hva vil man i så fall avkastningen bli og finnes det bedre måter å investere pengene på?

Meg: Kan du utdype dette litt?

Simon Chadwick: Alt for ofte blir land forført av tanken om at å være vertskap for et stort idrettsarrangement vil gi nasjonen et løft uten å tenke på hva det koster og hva de får igjen. Jeg tror mange land må tenke seg bedre om. Ta for eksempel Qatar. I dag bygger de ny jernbane og t-bane, uten å stille spørsmålet om nasjonen trenger dette. Man må spørre seg om bygging av denne og annen infrastruktur ville blitt bygd hvis de ikke hadde fått fotball-VM i 2022. Hvis svaret er ja, har fotball-VM vært katalysator for å sette i gang disse prosjektene. Men det er lett å snu dette argumentet på hodet. Hvorfor måtte Qatar søke om fotball-VM for å bygge noe de allerede hadde behov for? Hvorfor ikke bare bygge en ny jernbane eller ny t-bane?

IOC styres ikke av godhet

Meg: Hva med IOC?

Simon Chadwick: Når det gjelder IOC, kanskje mer en noen annen organisasjon eller eier av et stort idrettsarrangement, har de nå begynt å tenke på arven etter OL. I større grad enn før leter de nå etter søkere som kan vise til en varig effekt av OL i sine søknadspapirer. Det vi så i forbindelse med London-OL var et land som virkelig anstrengte seg for å leve opp til kravet om en bærekraftig etterbruk. På den andre siden må ikke søkerland ha noen illusjoner: OL er i all vesentlighet en rettighet man har i en kort periode og som fører til økonomiske lekkasjer ut av landet. Det er derfor viktig at en nasjon betrakter OL som et sett av muligheter som man kan utnytte, for å skape en positiv arv når lekene er slutt. Sagt på en annen måte – nasjoner kan ikke forvente at IOC eller lekene i seg selv gir en positiv effekt. Det er viktig at nasjonen utnytter seg av de muligheter man får når lekene er på gjennomfart i landet.

Veivalg for norsk toppidrett

Grundig rapport. Reaksjonene på Tvedt-utvalgets rapport Den norsketoppidrettsmodellen – norsk toppidrett fram mot 2022 har vært dempet. Etter min mening er det to grunner til det – rapporten er grundig og den evner å trekke de lange linjer – både framover og bakover – og bidrar dermed til å dempe krav om kortsiktige løsninger, f.eks. umiddelbar hoderulling. Den har også vært ute på høring. Når høringsfristene er ute kommer nok kritikken, også. Her er mine innvendinger mot rapporten.

Fordel små forbund. Rapporten dokumenterer godt forskjellene mellom medaljefangsten til vinteridretter og sommeridretter. At vi tar flere medaljer i vinter-OL enn i sommer-OL er ingen bombe. Heller ikke at det er de tradisjonelle vinteridrettene som dominerer den norske medaljefangsten i vinter-OL. Det som er påfallende er at det er idretter/forbund som kunne greid seg fint uten Olympiatoppen som greier seg best i vinter-OL (f.eks. langrenn og skiskyting), mens idrettene som høster gode plasseringer i sommer-OL ikke hadde greid seg uten OL og Olympiatoppen (som f.eks. padling og spyd). Konklusjonen man kan trekke av dette er at det er små idretter eller forbund (i norsk målestokk) som har mest å tjene på et overordnet toppidrettsorgan. Det gjelder også vinteridretter som ikke defineres som tradisjonelle vinteridretter. Når utvalget mener at det bør stilles klarere resultatmål (f.eks. medaljemål) blir dette faktum svært viktig.

Bort med lagidretter? Det gjøres et poeng ut av at konkurransen i OL blir stadig hardere – fordi stadig flere utøvere og nasjoner deltar og fordi det blir stadig flere øvelser. Dette er mest riktig i vinter-OL fordi det i sommer-OL er satt et tak på antall øvelser og antall deltagere. Det gjelder ikke på samme måte i vinter-OL. Greier man å opprettholde dagens snitt på medaljer i sommer-OL vil det være godt for et lite land som Norge, tatt denne utviklingen i betraktning, mens stagnasjon eller nedgang i antall gode plasseringer i vinter-OL vil være dårlig. Betyr det at vi bør satse enda mer på vinteridretter og opprettholde nivået i sommeridrettene? Og at man bør satse mer på små idretter (i norsk sammenheng) med mange medaljemuligheter på bekostning av idretter med få medaljemuligheter. Man kan ta flere medaljer i kortbaneskøyter og boksing enn i ishockey og håndball og man kan med målrettet satsing få flere medaljer for hver krone.

Medaljenes pris. Dette leder over til et annet punkt – økonomi. Selv om det er godt redegjort for pengestrømmene i norsk idrett de siste tiårene blir det passivt å hevde at reformforslagene og økt krav til resultatmål skal oppfylles med dagens ressursnivå (med naturlig vekst). Et sentralt spørsmål blir ikke hvor mange medaljer eller gode plasseringer man får i en stadig tøffere konkurransesituasjonen, men hvor mye hver medalje og plassering koster. Med en budsjettøkning for Olympiatoppen på over 50. mill. kroner mellom 2006 og 2012 er det ingen tvil om at hver medalje har blitt dyrere. Skal man frigjøre ressurser som går til allerede sterke forbund/idretter og konsentrere seg om idretter med mange medaljesjanser og som er mindre dyre i drift? Dette er analyser man unngår i rapporten.

Mest å hente på Paralympics. Tallene for Paralympics er vanskelig å tolke, men mitt inntrykk er at nedgangen i medaljefangsten nesten utelukkende skyldes mangel på økonomiske ressurser. Da jeg var forsker på NUPI for noen år siden gjorde jeg en uhøytidelig analyse av sammenhengen mellom tilgangen på funksjonshemmede, økonomi og resultater i Paralympics. Jeg ønsket å sjekke om f.eks. krigsherjede land med mange lemlestede gjorde det bedre i OL enn andre land med annen historie: Det var ingen sammenheng! Men det var en sterk sammenheng mellom økonomiske ressurser og prestasjoner. Og i Paralympics er denne sammenhengen mye sterkere enn i OL, fordi det generelle satsingsnivået på Paralympics er langt lavere enn OL: du får mao. mer igjen for pengene i Paralympics enn i OL – inntil videre. Det betyr at man enklere kan bedre medaljesituasjonen i Paralympics enn i OL, selv med et begrenset antall talenter.

Hvor er talentene? Den mest mangelfulle analysen finner vi i spørsmålet om talentutvikling. Her gjøres det anslag basert på antall debutanter og 8-12. plasser og det hevdes at nedgangen i antall debutanter er et mål for talentutvikling. Det mener jeg er skivebom. Spissformulert kan 30-åringer være debutanter, men jeg regner med at rapporten ikke sikter til ”evige talenter”. Når man kun tar med deltagelse i OL for å vurdere talentutviklingen bommer man på målet. Her burde man tatt med resultater fra junior-EM og -VM i mange idretter og satt disse opp mot prestasjonene i OL (kontrollert for kvalifiseringskravene de internasjonale særforbundene setter for deltagelse i OL). Mange juniormedaljer i EM og VM, men få juniordeltagere eller unge debutanter i OL kan indikere dårlig forvaltning av talenter og feil utvalgskriterier. Få medaljer i EM og VM, men mange deltagere i OL vil indikere at Olympiatoppen gir noe ekstra. En slik analyse finner jeg ikke i rapporten.

Tøffe prioriteringer. Det som er bra med rapporten er at den gir en god situasjonsbeskrivelse av norsk idrett, men for at rapporten skal tjene som et godt verktøy for å gjøre Olympiatoppen bedre og samle nasjonen om flere medaljer under olympiske leker må man gjøre om de generelle betraktningene om til en ordentlige idrettspolitisk debatt og våge å ta veivalg som ikke alle er fornøyd med. Det er også en del av toppidretten.

Sotsji-OL - OL i sikkerhet

Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Sikkerhet er det viktigste temaet for russiske myndigheter før og under vinter-OL i Sotsji i februar 2014. Når kostnadene på drøye 300 milliarder kroner nevnes er de fleste kostnader til sikkerhet utelatt. Sikkerhetskostnadene er sikkert mye mer en selve arrangementet fordi OL faktisk bidrar til å reformere det russiske forsvaret og dimensjonere sikkerhetstiltak for framtiden. På den måten er OL like mye en sikkerhetsreform. Den norske debatten om den samfunnsøkonomiske nytten av et vinter-OL blekner litt i den sammenheng.

Trusselnivåer. Truslene mot russiske sikkerhet (uavhengig av OL) kan deles opp i tre nivåer. 1) Interne konflikter som de russiske delene av Kaukasus (inkludert området der Sotsji ligger); 2) regionale konflikter med naboland (med f.eks. Georgia); og 3) og internasjonale konflikter der Russland spiller en sentral rolle (som f.eks. i Syria og Iran). Det er ikke tette skott mellom disse nivåene, de henger i aller høyeste grad sammen. Og det er nettopp det som gjør sikkerhetssituasjonen utfordrende. Her er to eksempler på det.

Georgisk knute. Forholdet mellom Russland er svært betent og den spente situasjonen mellom de to nabolandene kan knyttes direkte til OL: Russland og Georgia gikk til krig mot hverandre under åpningsseremonien i Beijing-OL i 2008. Senest 2. april 2013 anklaget den georgiske forsvarsministeren, Irakly Alasania, Russland for å planlegge attentater i Russland, for deretter å legge skylden på Georgia eller grupperinger som Russland vil bekjempe. Dette for å legitimere harde maktmidler i kampen mot det Russland kaller uroelementer. Slike anklager så vi også komme fra kinesiske opposisjonelle og etniske grupper i forkant av lekene i Kina: hver gang det oppsto uro eller væpnede angrep ble sikkerheten strammet til uten at man fikk beviser for hvem som faktisk sto bak. Disse anklagene kommer til å tilta (ikke bare fra Georgia) og det blir vanskelig for utenforstående å vite hvem som står bak.

OL hos tsjerkesserne. Russland har (sammen med Kina) fått mye kritikk for at de har lagt ned veto i FNs sikkerhetsråd mot Syria-sanksjoner. Russlands veto må ses i sammenheng med egen frykt for at FN og andre skal vedta sanksjoner mot russisk politikk på eget territorium, for eksempel i den russiske delen av Kaukasus. For Sotsji-OL betyr dette særlig hva som skjer i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria. I alle de tre republikkene er tjerkesserne titulærnasjonen. Likevel er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca. en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca. tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca. 100.000 i Syria. Disse tjerkesserne har gitt russerne hodebry – både i utenrikspolitikken og i oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji?

Syriapolitikk på prøve. Under et demonstrasjonstog i Adygeja 11. februar i 2012 krevde ca. 1000 demonstranter at russiske myndigheter skulle komme tjerkesserne i Syria til unnsetting, og om mulig hjelpe dem tilbake til sitt ”hjemland” Adygeja. Slike rop om repatriering har glatt blitt ignorert tidligere. Men ikke denne gang. 17. februar møtte lederen for det russiske føderasjonsrådet, Valentina Matvienko de lokale parlamentene i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabardino-Balkaria og deres representanter i Føderasjonsrådet. Matvienko er en av Vladimir Putins nærmeste støttespillere i Kreml og hun lovet i møtet at hun ville se på mulighetene for å redde de syriske tjerkesserne fra syrisk undertrykking. Møtet til Matvienko viser at russisk Syria-politikk ikke bare blir utfordret av politikere i Vesten, men også fra minoriteter i Russland. Så langt har det ikke vært mye bevegelse i politikken overfor tsjerkesserne i Syria, men det vil garantert bli mer høylytt diskusjon om tsjerkessere i og utenfor Russland, spesielt hvis Russland knytter tsjerkessere til terrorvirksomhet...

Militærreform. For å være rustet mot trusler på alle nivåer har Russland brukt lekene til kraftige sikkerhetstiltak. Her er to eksempler. I Russland har de i realiteten to forsvarsdepartementer: Forsvarsdepartementet som tar seg av truslene som kommer utenfra (andre land) og Innenriksdepartementet som tar seg av trusler innenfra (f.eks. i Tsjetsjenia og Nord-Kaukasus, der Sotsji ligger). I begge departementer har man startet en reform for rekruttering av soldater, fra vernepliktsforsvar til profesjonelt forsvar. I innenriksdepartementet er dette satt i gang på grunn av OL. OL har mao. vært en katalysator i reformarbeidet for innenriksstyrkene. Reformarbeidet i de to departementene baserer seg på to forskjellige filosofier. Forsvarsdepartementet rekrutterer kun det de definerer som lojale russere (mao. få tsjetsjenere), mens Innenriksdepartementet ønsker å rekruttere soldater som har en lokal tilknytning til det området de skal tjenestegjøre (f.eks. tsjetsjenere i Tsjetsjenia eller tsjerkessere i Krasnodar). Det store spørsmålet i den sammenheng er om det plutselig økende antall kaukasiere som rekrutteres inn i innenriksstyrkene på grunn av OL blir lojale soldater som beskytter lekene eller om dette er femtekolonnister som ønsker å ødelegge lekene. I så fall kan man få en konflikt mellom soldater i de to departementene...

Jernbanesikkerhet. Men det rustes også opp i det sivile samfunnet. Vanligvis er vi vant til strenge sikkerhetssjekker på flyplasser, men ikke like omfattende kontroller på togstasjoner. Nå har Russland innført svært strenge sikkerhetskontroller på 32 jernbanestasjoner i hele Russland (f.eks. i Nisjni Novgorod, Moskva, St. Petersburg, Viborg, Sotsji,Adler, Krasnodar, Makasjkala, på stasjoner i det fjerne østen og langs elven Volga). Dette er en del av sikkerhetspakken som omfatter OL, ved siden av egne sikkerhetssjekker og olympiske sikkerhetspass for alle som skal reise til Sotsji før og under OL – både tilskuere og deltagere. Disse sikkerhetstiltakene er blant annet et resultat av terrorangrepet på Demodedevo-flyplassen i januar 2011, der en selvmordsbomber drepte 37 mennesker. Til nå har man bare sjekket tilfeldige passasjerer, men når prøve-lekene til OL er over vil rutinene skjerpes inn og alle som skal til og fra Sotsji må vise olympiske pass og får bagasjen gjennomlyst. Nå er det jernbanens sikkerhetsfolk som tar seg av kontrollene, men dette kan endre seg fram mot lekene.

Norske bråkmakere? Det blir spennende å se om sikkerhetstiltakene preger den norske debatten fram mot vinter-OL i 2014. Kanskje blir det bråk når ”brysomme nordmenn” som ønsker å bivåne moroa ikke får olympiske pass?

Navlebeskuende analyse av Oslo 2022

Lang rapport. Det beste man kan si om Oslo kommunes Samfunnsøkonomisk analyse av vinterolympiske leker i Oslo i 2022 er at den er lang. Den er navlebeskuende og er en usystematisk sammenstilling av litteraturhenvisninger på forskjellige nivåer (her omtales Aftenposten-artikler i samme tastetrykk som tunge fagartikler). Den evner så vidt å se utover Ring 3, selv om man til stadighet hevder at et OL til Oslo i 2022 er et nasjonalt og internasjonalt anliggende som vil spre stolthet og nasjonalfølelse langt utover Norges grenser. Dette er ikke en samfunnsanalyse, men forsøk på en analyse av de økonomiske konsekvensene av et OL til Oslo. Det er synd.

Mer visjonært! Debatten om OL til Oslo i 2022 har til nå stort sett vært preget av folk som allerede har bestemt seg for om de vil ha OL eller ikke. Og til nå har det handlet mer om distriktspolitikk, om man kan måle helsegevinst av et OL og om argumentene som drepte Tromsø-planene også bør ta livet av planene om et OL til Oslo enn om OL. Jeg har ennå ikke gjort meg opp noen mening om jeg ønsker OL til Oslo i 2022 eller ikke. Jeg skal prøve å bestemme meg før folkeavstemningen i september. For at jeg skal helle i positiv retning ønsker jeg meg mer engasjement og entusiasme i fremleggelsen av det som skal/kan bli nasjonens neste store milepæl. Det vi til nå har sett er byfornyingsplaner og konsulentrapporter som viser slett kunnskap om hva OL handler om. OL handler om internasjonal politikk, om idrettspolitiske grep som samler en nasjon og om å tillate seg å ha urealistiske målsettinger på hele verdens vegne. Blir dette for byråkratisk er det ingen som vil ha det, selv ikke de som er for.

Tredelt kritikk. Jeg har tre hovedinnvendinger mot analysen (i den grad man kan kalle det en analyse). Jeg deler disse, ikke for å slå beina under OL-søknaden, men som et konstruktivt bidrag til debatten om hva et OL til Oslo kan og bør ta med i vurderingene.

Alle skal med? I analysen  står det flere ganger at dette er et arrangement for hele Norge og at man ikke må se på dette som et arrangement som kun varer i 16+10 dager. I ordskiftet mellom rivaler i idretten og i politikken er ikke dette så lett å få øye på. I krangelen om hvor i Norge man trenger flest idrettshaller blir alle tapere. Derfor burde de som planlegger OL til Oslo ikke kun låse seg fast i hvilke anlegg som er mest drivverdige i Oslo under og etter OL, men også vurdere hvordan idretts-Norge kan bidra til syv år med OL-forberedelser i hele landet. Dette kan for eksempel kombineres med toppidrettssatsingen. I forkant av OL i London ble det arrangert mange treningsleire rundt om i hele Storbritannia på nyoppussede anlegg og med potensielle britiske deltagere under OL. Det ble også arrangert treningsleire med utøvere fra andre land. Det førte til oppgradering av anlegg også utenfor London, det gjorde at idrettsstjerner viste seg frem for vanlige folk på andre steder enn der OL skulle arrangeres og det aktiviserte den lokale idretten på disse plassene. Jeg ser ingen slike tanker i analysen til byrådet i Oslo. Hvorfor ikke? På kort sikt er dette kanskje et litt dyrere alternativ, men på lang sikt vil det (sannsynligvis) gi større samfunnsøkonomisk effekt. Det vil i hvert fall skape mer entusiasme, forutsatt at dette ikke blir presentert eller oppfattet som almisser ti de som ikke får arrangere lekene.

Internasjonalt engasjement? De gangene Pierre de Coubertin nevnes i dokumentet refereres det samtidig til fred og menneskerettigheter. Men det finnes ingen refleksjoner om hva dette kan bety for Oslo. Norge liker å kalle seg fredsnasjon og har kanskje verdens fremste idrettsbistand. Ved å bruke OL som en arena for å fremme norsk idrett (kanskje mer den norske idrettsmodellen enn vinteridrett) vil det gi andre samfunnsgevinster enn 2000 ekstra hotellovernattinger i Oslo og flere varme dusjer til nybakte studenter i årene etter lekene. Britene satt i gang det de kalte International Inspiration-program som skulle engasjere til internasjonalt idrettsbistand i forkant av London-OL (faktisk mener Sebastian Coe at det var dette programmet som gjorde at de vant kampen om OL). Det er vanskelig å måle effekten av dette arbeidet, men å kalkulere inn internasjonalt engasjement som en del av analysen burde vært gjort. Samfunnsansvar blir stadig viktigere, også for de som søker OL. Jeg kjenner flere som kan gi råd om dette…

Slett om sikkerhet. Det absolutt sletteste punktet i analysen er delen om sikkerhet og beredskap. At man anslår at det kan komme ”unorske” sikkerhetstiltak i forbindelse med et OL til Oslo blir nesten komisk. Dette er posten alle OL-arrangører bommer grovest på. Det er også på dette punktet byrådet i Oslo er mest vag når det gjelder kostnadsberegninger. Torino i 2006 brukte ca 8 mrd kroner på sikkerhet, Vancouver 2010 litt mindre. Oslo vil mest sannsynlig få høyere kostnader en disse. Det er tre grunner til det.

22. juli-syndromet. Det ene er det jeg vil kalle 22. julisyndromet. Og da snakker jeg ikke bare om nye Ipader til alle polititjenestemenn i Oslo. Et OL til Oslo vil sette fart på debatten om å oppfylle alle sikkerhetsforanstaltningene som er påpekt i alle rapportene etter 22. juli. Utløser OL-søknaden oppgradering av sikkerheten til Norge må man vurdere om dette er en OL-kostnad eller ikke. Faren med at det knyttes til OL er at tiltakene blir overdimensjonert. Da kommer kostnadssprekken.

Games in the Capital. For det andre vil OL være i en hovedstad. Hovedsteder har flere sårbare steder å forsvare enn bygder i alpene eller på innlandet. Det gjør at sikkerhetsnivået blir høyere sammenlignet med andre steder som har hatt lekene før.

Økt sikkerhet. For det tredje viser utviklingen i OL at man forlanger stadig høyeregrad av sikkerhet - det olympiske stressyndrom (både som arrangør, IOC og de som deltar). Ved de siste store idrettsarrangementer i Europa har man suspendert Schengen-samarbeidet, innført flyfrie soner og hatt NATO-styrker i beredskap i tilfelle terrorangrep. Det er ingen grunn til å tro at Oslo 2022 blir skånet fra denne opprustningsspiralen. Hvordan kalkulerer de samfunnsøkonomiske kostnadene av dette? Kanskje er det OL Norge trenger for å teste beredskapen for å få samkjørt sikkerhetstjenestene i Norge? Eller vil et OL bidra til et samfunn med for mye fokus på sikkerhet?

Navletåke. Jeg syns den samfunnsøkonomiske analysen er navlebeskuende og tåkelegger enn del av de sentrale temaene som bør være med i et OL-regnskap. Ta disse på alvor, så skal jeg seriøst vurdere om jeg skal ligge i telt under OL-femmila i Kollen i 2022.

Makt i sveitsiske IOC-hender

Laber oppslutning. Fredag 4. januar viste Aftenposten at det er en nedgang i støtten til vinter-OL i Oslo fra 58% til 42% siden forrige måling. Dagen før ga den kjente tyske korrupsjonsjegeren og sportsjournalisten Jens Weinreich uttrykk for at Davos og St. Moritz’ (Graubünden) har store muligheter til å få vinter-OL i 2022. Weinreich baserer sin analyse på hvem man skal overbevise for å få lekene og mindre på hvilket konsept lekene har. På den måten har han et helt annet utgangspunkt enn for eksempel det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg har, som mener at Norge har store sjanser til å få lekene, blant annet på grunn av de kompakte lekene som er foreslått i Games in the City. Selv om analysen har et anslag av konspirasjonsteorier er de høyst relevante.

Lobby viktigst. Jens Weinreich ble bedt av den sveitsiske avisen TagesWoche å vurdere sjansene til Davos og St. Moritz. Det sveitsiske kantonet Graubünden skal – som Oslo – ha folkeavstemning om lekene. Der har de mer erfaring med dette enn i Oslo og det er derfor ikke like kontroversielt som i den norske hovedstaden. Weinreich tar utgangspunkt i at den sveitiske kandidaten i dag ikke har noen klare eller reelle motkandidater og at dét er en fordel. Graubünden skal holde avstemning i mars, Oslo i september. Jo tidligere kandidater kommer på banen, jo bedre er det. Davos og St. Moritz er også velkjente vintersportssteder som har erfaring med vinter-OL (St. Moritz avholdt vinter-OL i 1924 og 1948). Det er også en fordel. De kan derfor bruke mindre ressurser på merkevarebygging og mer på lobbyarbeid. Og det er det siste Weinreich mener er av sentral betydning og som gjør sveitserne til favoritter.

Big five. Weinreich tror også – som idrettspresident Børre Rognlien – at det er Europas tur (med et lite forbehold, hvis det blir en europeisk by som får sommer-OL i 2020), siden sørkoreanske PyeongChang fikk lekene i 2018. Og han mener at det er Davos og St. Moritz’ tur, skulle de velge å søke. Grunnen er enkel: Sveits huser 60 internasjonale særforbund (blant annet på grunn av gunstige skatteregler), mange av de mektigste IOC-representantene er sveitsere og disse leder flere mektige forbund. De fem sveitserne er René Fasel (president i det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF)), Denis Oswald (president i det internasjonale roforbundet (FISA)), Gian-Franco Kasper (president i det internasjonale skiforbundet (FIS)), Patrick Baumann (generalsekretær i det internasjonale basketforbundet (FIBA)) og Sepp Blatter (president i det internasjonale fotballforbundet (FIFA)).

 
Særforbundenes interesser. Selv om det ikke er anledning til å stemme på sin nasjonale kandidat (en fordel for Norge siden kun Gerhard Heiberg er norsk i IOC) har de internasjonale særforbundene sterk interesse av at Sveits får OL, mener Weinreich.

Hevn. Forrige gang det var med en sveitisk kandidat gikk de tapende ut av konkurransen. Sveitsiske Sion tapte mot italienske Torino i kampen om vinter-OL i 2006. Det hadde sin spesielle grunn. Dette var hevn fra mange IOC-representanter fordi daværende IOC-visepresident og president i FIS, sveitseren Marc Hodler, tystet om korrupsjonen i forbindelse med OL i Salt Lake City. Det førte til at 10 IOC-representanter ble kastet ut av IOC. Naget mot sveitsiske IOC-representanter er ikke der lenger, tvert i mot. Nå er det mange som ønsker deres gunst. I tillegg er mange av medieselskapene og sponsorselskapene som er nært knyttet til IOC, også plassert i Sveits. Weinreich antyder at mange av dagens IOC-representanter er korrupte. Jeg tror det er å trekke det vel lang. Men mange av dem har sterke interesser i at Sveits får lekene. Det holder.

Kostnadsgaloppen. En av Jacques Rogges hovedmålsettinger da han tok over som IOC-president i 2001 var å stoppe kostnadsgaloppen. Her har han feilet etter alle kunstens regler. Athen-OL 2004, Beijing-OL 2008, London-OL 2012 og Sotsji-OL 2014 er pengesluk av høyeste potens. Rogge går av i 2013 og skulle hans etterfølger forsøke å oppnå det Rogge ikke greide, kan det også være en fordel for det sveitsiske kandidaturet. For det første har de flere anlegg på plass enn Oslo. For det andre ligger ikke den sveitiske kandidaten i en hovedstad, noe som gjør at sikkerhetsbudsjettet vil være betydelig lavere enn i Oslo. For det tredje er transportsystemet allerede godt utbygd. Det må også legges til at sveitsiske myndigheter allerede har støttet og bevilget penger til en OL-søknad.

Hjelp av sveitsere? Mye tyder på at München ikke blir en konkurrent til Oslo eller Davos og St. Moritz. En av grunnene til det er at tyskeren Thomas Bach stiller som kandidat til å overta etter Jacques Rogge. Tyskland får ikke begge deler og Bach har i mange år siklet på ledervervet i IOC. For ham er det viktigere med personlig vinning enn et OL til Tyskland. Kanskje løsningen for Oslo er å satse på en sveitsisk kandidat som tar over for Rogge? Sveits får vel neppe IOC-presidenten og vinter-OL rett etter hverandre? Eller betyr det at München igjen blir kandidat?

Kampen om vinter-OL

Evig toer? For at tv-selskapene som har kjøpt rettigheter til framtidige vinter-OL skal få fylt tv-flatene sine må noen først få OL. Onsdag 6. juli avgjør IOC hvem som skal arrangere vinter-OL i 2018. Kampen står mellom Pyeongchang (Sør-Korea), München (Tyskland) og Annecy (Frankrike). Pyeongchang stiller opp for tredje gang og mange holder koreanerne for knappe favoritter. Men det er sjelden favoritter går av med seieren!

Kandidatene. De tre kandidatene har gått gjennom mange runder med evalueringer og den siste rapporten ble lagt fram av IOCs evalueringskomité i Lausanne 18. og 19. mai. Rapporten er tydelig på at alle kandidatene er gode kandidater, men at det er forskjell på dem. Det er ikke bare de tekniske kvalitetene som utgjør forskjellen. Støtten blant befolkningen i områdene OL er forskjellig. Den er dramatisk mye høyere i Pyeongchang og Sør-Korea sammenlignet med de to andre kandidatbyene og landene – to til tre ganger så høy. I tillegg har kandidatene slitt med forskjellige problemer i oppkjøringsfasen. München har hatt vanskeligheter med å tilegne seg landområder til OL og det har vært store protester i Garmisch-Partenkirchen mot å avholde alpinøvelsene der; Annecy har hatt mye internt bråk og skiftet ut ledelsen. Begge de europeiske kandidatene får kritikk i evalueringsrapporten for at arenaene ligger for langt fra hverandre. Mange hevder at IOC er lei av lange transportstrekninger slik tilfellet var i Torino og Vancouver. Det taler til Pyeongchangs fordel, som får mye skryt for at det er kort avstand mellom arenaene. Pyeongchang sliter imidlertid med interessen for vintersport i Korea og med sitt forhold til Nord-Korea. På den annen side kan et OL i Asia få fart på skiinteressen og lekene kan brukes som et redskap for forsoning mellom de to koreane.

Toern er best! IOCs evalueringskomité rangerer ikke de tre kandidatene. Det gjør derimot nettstedet GamesBids.com. De har laget en olympisk BidIndex som tar hensyn til 100 forhold. Indeksen sammenligner 2018-kandiatene med byene som har fått tildelt OL tidligere. På denne indeksen er Annecy en håpløs treer, mens Pyeongchang er en hårsbredd foran München. Det er to viktige historiske kjennetegn ved tildelingen av lekene. De som går av med seieren har høye verdier på BidIndex samtidig som de hadde sin høyeste skår den uka lekene ble tildelt. Men kanskje det mest interessante er at tre av de fire siste gangene har søkerbyen som har ligget på andreplass på indeksen gått av med seieren – Salzburg var foran Vancouver for OL i 2010, Paris var foran London for OL i 2012 og Pyeongchang var foran Sotsji for OL i 2014. Unntaket er Rio som ledet hele veien.

Dalende kurve. Pyeongchang har den siste tiden hatt dalende kurve, mens München har hatt en sterk stigning på indeksen. Det kan tolkes på to måter. Rio hadde også en nedgang på indeksen den siste tiden, men dro allikevel i land seieren. Rio hadde ledet hele tiden og var også en soleklar. Noen leser den samme utviklingen for Pyeongchang. Motsatt kan korrupsjonsskandaler i Gangwon-provinsen og i sørkoreansk fotball ha spilt negativt inn og den kan være svært skadelig for koreanerne på oppløpssiden.

Stemmekveg. Det er ikke bare tekniske forhold hos kandidatene, men også interne forhold i IOC som kan avgjøre hvem som drar i land seieren. Under avstemmingen kan ikke delegater som er fra søkerland stemme så lenge hjemlandets kandidat er med i vurderingen. Det er i dag 110 stemmeberettigete IOC-representanter. 7 av disse kommer fra de tre landene (2 fra Tyskland, 2 fra Sør-Korea og 3 fra Frankrike (inkludert prins Albert av Monaco)). Skulle Annecy ryke ut først blir det et spenningsmoment om Annecy-stemmene går til i neste valgomgang og hvem de franske delegatene stemmer på. I tillegg til de syv som ikke kan være med i første avstemmingsrunde uteblir også den tidligere FIFA-presidenten – og IOC-medlemmet – Joao Havelange fordi han er under etterforskning for korrupsjon. Dermed er det 102 stemmeberettigede ved første avstemmingsrunde. En av de ivrigste ved slike avstemminger nygifte fyrst Albert av Monaco. Det ryktes at han etter en tredagers bryllupsfest er på vei til Sør-Afrika på bryllupsreise. Om det er for å reise til hjemlandet til sin nyblivne kone eller om det er for å avgjøre hvem som skal få OL i 2018 vites ikke. Skulle han i bryllupsrus hoppe over IOC-sesjonen blir det bare 109 stemmeberettigete i Durban på onsdag.

Europa mot Asia. Nicolas Sarkozy kommer ikke til Durban for å promotere Annecy. Forbundskansler Angela Merkel har meldt sin ankomst for å gi sine støtteerklæringer til München og den sørkoreanske presidenten Lee Myung-bak skal gjøre det samme for Pyeongchang. Dette er en kamp mellom Europa og Asia og skulle Asia gå av med seieren vil det gi Europa sterke kort på hånda neste gang vinter-OL skal deles ut. Det har sikkert vinter-OL-entusiaster i Norge for lengst lagt merke til…

Mediebyråer vinner fotball-VM!

Byråkamp. Kampen om å få fotball-VM i 2018 står ikke mellom Russland og England, men mellom BDO (Russland) og Weber Shandwick (England). Det er disse konsulentfirmaene som har lagt opp media- og lobbystrategien til de repsektive kandidatene og det er deres råd og strategi som vil være avgjørende når FIFAs eksekutivkomité tar avgjørelsen.

Kjendistreff. I disse dager er det mange celebriteter i Zürich for å mykne FIFAs eksekutivkomité før de skal avgjøre hvem som får fotball-VM i 2018 og 2022. Jeg har tidligere hevdet at nærværet av kjendiser og politikere er overdrevet. Nå stiller alle med toppa lag og da blir litt av vitsen borte. Det var noe annet da Gro Harlem Brundtland sikret Norge Lillehammer-OL. Svenskekongen lider ennå etter dette. Det som er tungen på vektskålen er hvor godt hver kandidat har jobbet på grå hverdager.

Grå eminenser. På disse grå hverdagene er det de grå eminensene (kommunikasjonsbyråene) som gjør den viktige jobben med å få ut det riktige budskapet og å trykke på de viktige mansjettknappene. Det er mange byråer som har spesialisert seg på rådgivning for land som ønsker VM og OL. Noen av de mest kjente er Abold (fotball-VM Sør Afrika 2010 og Tyskland 2006), TSE Consulting (fotball-EM Ukraina og Polen 2012, Samveldelekene i Dehli 2010, og OL i Brasil i 2016) og Jon Tibbs Association (Sotsji-OL 2014, Beijing-OL i 2008 og Athen-OL i 2004). De har også bidratt til tap for kandidater, men deres kompetanse er overveldende.

Vinter-OL i Monaco. Akkurat nå er jeg på konferanse i Monte Carlo der vi diskuterer om og hvordan sport kan bidra til en bedre verden (jeg kommer tilbake til dette senere). Her er også de tre søkerbyene til vinter-OL i 2018: München, Annecy og PyeongChang. Hadde Tromsø fortsatt vært OL-kandidat hadde det vært disse byene Tromsø skulle ha konkurrert mot. Representantene for disse byene er ikke her for å høre hallelujarop om idrett, men de er her for å påvirke media og IOC-representanter for å få OL. Og med seg på laget har de store medieselskaper. Annecy samarbeider med Havas Sports and Entertainment, München har med seg Abold (og har et samarbeid med Jon Tibbs), og PyeongChang har ansatt medierådgiverne til blant annet Korean Air og bruker byrået Vero Communication.

Amatør. Alle representantene for de forskjellige søkerbyene – både VM og OL –driver målrettet arbeid. De har laget filer på alle representanter de ønsker å påvirke og de prater løst og fast med disse personene, ofte uten å nevne sitt kandidatur. I en samtale med en representant for Annecy og en nordkoreansk delegat på denne konferansen fikk jeg føling med hvor sensitivt dette spillet er: Da jeg spurte direkte nordkoreaneren om han var for eller i mot at Sør-Korea skulle få OL i 2018 var svaret at han i dette spørsmålet ikke kunne skille sport fra politikk og han meddelte derfor at han støttet det franske kandidaturet! Da nordkoreaneren forlot bordet fikk jeg en leksjon av den franske representanten om hvor lite klokt det er å gå rett på sak slik jeg gjorde. For hennes del håper jeg at Annecy går av med seieren 6. juli neste år.

Syndebukker. Rådgiving for søkerkomiteer er blitt stor business og når FIFA har bestemt seg for vertskap i 2018 og 2022 sitter de store rådgivningskontorene igjen som seierherrer. De som vinner vil bli mer attraktive og de som taper vil vite hvordan man taper. Det som er sikkert er at det enten er David Beckham (England), Bill Clinton (USA), Zinedine Zidane (Qatar) eller Ronaldo (Spania-Portugal) som får skylde hvis de taper. Fordi de fleste tror at alt avgjøres på et par dager i Zürich. Det er ikke sant!

Sotsji-OL stopper NATO-utvidelse?

Samarbeid med Russland. På NATO-toppmøtet i helgen bestemte alliansen seg blant annet for å inngå et tettere samarbeid med Russland og det lanserte 2014 som året for tilbaketrekking fra Afghanistan. 2014 er ikke hvilket som helst år for Russland: da skal Russland arrangere vinter-OL for første gang. Sikkerhet kommer til å være et hett tema i forbindelse med OL. Da kan det være greit å ha et godt forhold til NATO.

1979-2014. Den sovjetiske invasjon av Afghanistan i 1979 førte til massiv boikott av sommer-OL i Moskva i 1980, og til gjengjeldelsesaksjon fra Sovjetunionen og noen av dens allierte i Los Angeles i 1984. Nok en gang kan Afghanistan være i sentrum når OL skal arrangeres, men denne gangen får Afghanistan-spørsmålet et annet fortegn. Det blir ikke lenger snakk om konflikt, men om samarbeid mellom de to rivalene fra den kalde krigen.

Russisk tilbakeholdenhet. NATO har en god stund forsøkt å engasjere Russland i Afghanistan og forsøkt å få dem til å bidra med materiell for å bekjempe Taliban. Russland har vært lite lysten på et slikt samarbeid blant annet fordi de har en vond fortid i Afghanistan, fordi de har vært motstander av NATOs planer om rakettskjold i Europa, og i protest mot at NATO leker med tanken om å innlemme Georgia i NATOs gode selskap.

Krig under OL. NATOs nærvær i Russlands nærområde og NATOs rolle i Afghanistan kan få stor betydning for sikkerhetsopplegget for Sotsji-OL. OL-byen ligger bare noen missilskudd unna Georgia og nært et urolig Kaukasus. Så sent som i 2008 under åpningsseremonien under Beijing-OL gikk Georgia og Russland til krig mot hverandre. Dette viser hvor sårbart og konfliktfylt dette området er.

Balkan i miniatyr. I forkant av OL i Athen i 2004 var NATO så misfornøyd med sikkerhetssituasjonen i Hellas og i Balkan-regionen for øvrig at de lanserte militærøvelse Distinguished Games for å støtte opp under sikkerhetsopplegget i OL. I tillegg bidro Russland med ekspertise for å forhindre terrorangrep fra tsjetsjenske terrorister. I 2014 kan det hende det er Russland som trenger assistanse for å holde terroristorganisasjoner fra Kaukasus i sjakk. Jeg tør minne om at Balkan ofte er blitt kalt et Kaukasus i miniatyr…

Heroinferie. Som en del av øvelsen Distinguished Games tok man hjem fly fra Afghanistan for å sikre middelhavsområdet. Sikkerhetstiltakene var så omfattende i denne delen verden at det ryktes at narkotikamafiaen på Balkan tok OL-ferie for å inngå unødvendige konfrontasjoner. Det førte til at opiumsproduksjonen i Afghanistan fikk et løft og til argumenter om å bli lenger i Afghanistan for å bekjempe, ja nettopp opiumsproduksjonen.

Georgia on my mind. Det er vanskelig å spå hva et tettere samarbeid mellom NATO og Russland vil bety. Men det kan føre til at Russland får militær støtte fra NATO i forbindelse med OL og at Georgia får en sentral rolle i dette samarbeidet. Paradoksalt nok kan det føre til flere NATO-tropper i Georgia der Georgia blir en mellometappe i tilbaketrekningen fra Afghanistan, samtidig som Georgia kan se lenger etter NATO-medlemskap. Det er tross alt grenser for samarbeidsvilje.