Putins verdensherredømme

Verdensherredømme. Vladimir Putin fester ikke bare grepet i internasjonal stormaktspolitikk. OL i Sotsji var bare starten på Putins verdensherredømme også i internasjonal idrett. Dette må Oslo2022 ta hensyn til.

Stor begivenhet. 6. april arrangeres Sport Accord International Convention (SAIC) i Belek i Tyrkia. Til tross for at den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdogan har forsøkt å stenge Twitter i Tyrkia tror jeg denne konferansen får mer oppmerksomhet enn vanlig. SAIC er verdens største årlige sportskonferanse og samler det som kan krype og gå av toppidrettspolitikere. Pluss noen til.

Putins mann. I styret til SAIC sitter Arkady Rotenberg – russisk oligark – og en av Vladimir Putins nærmeste venner. Han er presidentens sparringspartner i judo og har tjent milliarder av kroner på tvilsomme bygningskontrakter i Sotsji-OL som sjef for Stroygazmontazh Corporation. Og ikke minst: han står på USAs 20-på-topp-liste over russiske personer som skal straffes for det som skjer på Krim. USA vil straffe ham for å straffe Vladimir Putin. Til tross for dette har Rotenberg sagt at han vil dra til Belek og leve livet som normalt – sammen med sine idrettsvenner. Det betyr at Putin har sin representant godt tilstede i Tyrkia. Dette gjør årets SAIC spesielt interessant og betent. Internasjonal stormaktspolitikk kolliderer med internasjonal idrettspolitikk.

Judo for fred? Judo er fellesnevneren for sentraliseringen av makten i internasjonal idrett og er også sentrum for maktsentraliseringen i internasjonal idrett. Marius Vizer ble valgt til president i Sport Accord i St. Petersburg i 2013. Vizer er østerriker, med rumensk bakgrunn, tidligere offiser og har tjent seg rik på gambling og tobakk. I 2007 ble han valgt til president i det internasjonale judoforbundet etter intens kamp mot det koreanske IOC-medlemmet og mangemillionæren fra Sør-Korea, Yong-Sung Park. Rett etterpå ble Vladimir Putin utnevnt til æresmedlem i både det internasjonale og europeiske judoforbundet. Tilfeldig? Neppe. Det kan også legges til at den ivorianske generalen Lassana Palenfo leder det internasjonale judoforbundets etikkomité. Han er æresmedlem i IOC (IOC-medlem fra 2000 til 2012) og er leder for de afrikanske olympiske komiteer. I tillegg er han visepresident i det internasjonale judoforbundet og leder av det afrikanske judoforbundet. Hva han har gjort på den militære slagmarken er en annen historie. Kanskje den tilfredsstiller Putin?

Krigen mot IOC. Samtidig som Vizer tok over presidentstolen i Sport Accord i mai 2013 tok han også over styringen av SAIC, sammen med blant andre Arkady Rotenberg. Og Vizer og Rotenberg har store planer for Sport Accord. Her er noen av planene:

1. Innføring av United World Championships (UWC) for alle olympiske og ikke-olympiske idretter fra 2017. UWC skal foregå hvert fjerde år.
2. Et eget forsikringsselskap for sport og et eget internasjonalt sportslotteri som skal finansiere UWC og utviklingen av internasjonal sport
3.  En egen internasjonal sportsbank
4. At alle idrettspresidentene i de 35 olympiske idrettene automatisk skal få IOC-medlemskap.

Realpolitik. I all diskusjonen om IOC-reformer er dette problemstillinger som må tas på største alvor. Enten må IOC se på at det vokser fram en stor utfordrer til de olympiske leker med fare for at det knuser deres eget gullegg eller de må realitetsbehandle noen av forslagene fra noen av verdens mektigste (idretts)politikere. Skulle russiske oligarker og Russlands president bidra til disse reformene og spytte inn penger (for å hvitvaske penger?) vil også idretten i verste fall kunne rammes av amerikanske eller internasjonale sanksjoner. Her er det liten plass til menneskerettigheter.

Oslo2022 og Nato. Dette er problemstillinger, maktmennesker og maktkamper Oslo2022 må forholde seg til. Byfornying og et renere vinter-OL forsvinner raskt i kruttrøyken fra storpolitikken i internasjonal idrett. Jeg regner med at Oslo2022 stiller med en stor delegasjon i Belek. Her får de god anledning til å møte IOCs styre uten å rammes av IOCs etiske retningslinjer. Hva mener Oslo2022 om disse spektakulære forslagene? Og hva mener de om at Jens Stoltenberg kan bli Natos generalsekretær?

Olympisk smiger

Hektisk møtekalender. I løpet av de 43 timene Kinas president Xi Jinping var i Sotsji hadde han 12 bilaterale og mulilaterale møter med statsledere og internasjonale idrettsledere, blant annet med Russlands president Vladimir Putin og IOC-president Thomas Bach. Mens USAs forhold til Kina og Russland stadig blir surere, blir forholdet mellom Kina og Russland stadig bedre. Xi hadde bare lovord å si om lekene i Sotsji. Dette er ikke bare høflighetsfraser. Kina med Beijing og Zhangjiakou ønsker vinterlekene i 2022, akkurat som Oslo, og slike høflighetsfraser har effekt selv på hardhuda politikere. Også i OL-sammenheng.

Reprimande. Dette er en helt annen tilnærming enn det Erna Solberg hadde da hun ankom den russiske OL-byen. Hun lekset opp for Russland og IOC om hvor dårlige de er i sitt menneskerettighetsarbeid. Og hun har støttet alle som har sagt at Norge vil bidra til en bedre verden gjennom leker i Oslo – i hvert fall et vinter-OL tilbake til sine røtter. Her krasjer idealpolitikk og realpolitikk. Kan OL bidra til en bedre verden eller skal OL holdes utenfor all verdens konflikter? Eller: går det an å skille disse to problemstillingene fra hverandre? Og hva er den beste strategien for å få OL?

Hvem snakker med hvem? Kinas utenriksminister Wang Yi fortalte pressen i Sotsji at Xis besøk i Sotsji var historisk. Det er første gang en kinesisk statsleder har overværet en åpningsseremoni et internasjonalt idrettsstevne utenfor Kina. Dette markerer Kinas nye diplomatiske linje, i følge Wang. Den samme Wang var i midten av januar i Kuwait for å skrive under store handelsavtaler med Kuwait. Dem skrev han under med Kuwaits visestatsminister og utenriksminister Sjeik Sabah Khaled Al-Hamad Al-Sabah: IOC-medlem og leder for alle verdens nasjonale olympiske komiteer (ANOC). Det er ikke utenkelig at Wang og sjeiken også utvekslet noen hyggelige ord i Sotsji om OL i 2022. Det er i så fall olympisk maktpolitikk på øverste nivå. Og den er noen ganger vanskelig å skille fra annen politikk. Hvem snakket Erna med?

Smiger. Det er lett å bli smigret når Wall Street Journal skryter av den trønderske idrettsmodellen og når Sports Illustrated ber på sine knær om at det norske folk må ønske seg et OL til Norge. Vi er vinternasjonen med stor V og vi vil bidra til å redde lekene, er maksimen. Jeg er helt sikker på at leker til Oslo blir en sportslig suksess – i hvert fall for nordmenn. Billig blir det sikkert også, sammenlignet med andre leker. Men holder det for å få OL? Hvis handelsavtaler med Kina er en del av pakka ligger Norge dårlig an. Og hamring på andre lands menneskerettighetsstandarder kan få enkelte i IOC til å trøtne. Noen argumenter funker i Norge, men ikke utenfor riksgrensen. Nå er det viktig å sortere tankene og bestemme seg for hva man vil, tror jeg.

Olympiske paradokser. Debatten om menneskerettigheter i forbindelse med lekene i Sotsji viser flere paradokser: de som kritiserer Russland mest er de som har hatt mest nytte av OL. Menneskerettighetsorganisasjoner har virkelig fått full valuta for Putins penger. En uttalt (men lite gjennomtenkt?) løsning hos norske OL-forkjempere er å bringe OL til et land der vinteridretten står sterkt. En ting er sikkert: det blir lettere å sette menneskerettigheter på kartet skulle lekene igjen arrangeres i Kina enn i Norge. Men det blir mer smertefullt. Og det blir mindre fokus på vinteridrett og olympiske poeng. Hvilken pakkeløsning går man for? Hva gavner menneskerettighetsarbeidet best? Og hvor mye skal IOC bry seg om mennesekerettigheter?

Ny strategi? Menneskerettighetsorganisasjoner (og IOC) gjorde en kardinalfeil da de antok at lekene i Beijing skulle føre til bedre menneskerettigheter i Kina. Det motsatte skjedde. En av grunnene var at fokuset på Kina forsvant med en gang lekene var over. En annen var at kinesiske myndigheter utnyttet muligheten til å stramme til (med deltagernasjonenes velsignelse) ved å arrangere OL. Russerne står i en helt annen posisjon, men ikke bare fordi Russland er et annet land. Russland skal nemlig ha fotball-VM i 2018 og det presset landet nå har sett i forkant av OL i Sotsji er bare opptakten til et kontinuerlig press fra utenforverdenen om blant annet menneskerettighetssituasjonen i Russland. I fire år til! Allerede før lekene i Sotsji satt Vladimir Putin i gang en sjarmoffensiv, blant annet ved å gi fanger amnesti. For å ta av trykket de neste fire årene må han gjøre mer enn å skru på sjarmen. Nye leker til Kina vil på ny rette søkelyset mot Kina og strategier som feilet sist kan gjøres om. Ønsker IOC ennå mer trøkk på menneskerettigheter eller ønsker de time out?

Smertens vei? Derfor bør man kanskje ikke bruke som argument at reformarbeidet i IOC og økt fokus på menneskerettigheter i forbindelse med OL blir best med vinterleker på norsk eller vestlig jord. Med vinterleker til Kina velger man smertens vei. Med et OL til Oslo minste motstands vei. Det er forskjell på politisk toppidrett og annen toppidrett.

Chicken Kiev

Konsekvent politikk. IOCs reaksjon på at norske utøvere gikk med sørgebånd handlet ikke om sorg. Det handlet om Ukraina. Når IOC nå nekter ukrainske utøvere – som sørger over drepte i Ukraina - å bære sørgebånd i Sotsji viser de ikke bare at de er konsekvente, de beviser også at dette kun dreier seg om politikk. Nå drar ukrainske utøvere hjem. For noen er sørgebånd tyngre å bære enn andre.

Fåfengt. Samtidig som IOC avviser den ukrainske olympiske komités ønske om å gi egne utøvere mulighet til å bære sørgebånd for det som skjer i Ukraina, uttaler den ukrainske delegasjonslederen, IOC-medlemmet og stavhopperen Sergej Bubka at han ønsker at den olympiske våpenhvilen (gjen)innføres i Ukraina. Det er fåfengt. Og hvorfor kan et IOC-medlem uttrykke noe slikt når man ber utøverne holde seg unna? Det som nå skjer i Ukraina og i den olympiske familie i disse dager viser at den olympiske våpenhvilen er en dårlig vits. Det er den på to måter.

Våpenhvilebrudd. For det første at våpenhvilen, som ble støttet av rekordfå FN-land i november i fjor (bare 122 land signerte på resolusjonsvedtaket, for London-OL skrev 193 land under), ikke er verdt papiret det er skrevet på. FN- og IOC-sjargong går hånd i hanske i resolusjonsteksten. Men den stopper ikke drap på demonstranter i Kiev. Forrige gang den olympiske våpenhvilen ble brutt var under åpningsseremonien i Beijing-OL i 2008 – da gikk Russland og Georgia til krig mot hverandre. Stater bryr seg rett og slett ikke om det de forpliktet seg til for bare tre måneder siden.

Viljeløst. Ja, hvis man ønsker at det som står i OL-våpenhvilen skal være noe annet enn floskler. Den olympiske familie kunne vist at den tok sin egen våpenhvile på alvor og distanserte seg fra vold i de landene som deltar i OL ved å protestere mot det som skjer: DETTE ER ET BRUDD PÅ VÅPENHVILEN OG VI PROTESTERER! Men det skjer ikke. Ikke bare fordi det står uttrykkelig klart skrevet i charteret, men også fordi dette dreier seg om Russland. Det hadde vært en protest mot Russland. I Russland. Det går ikke, selv om det hadde stått i charteret. Det viser hvor hjelpeløst og kanskje viljeløst IOC er. Jeg frykter at de som er i Sotsji ikke engang hjelpeløst ser på det som skjer i Kiev og andre ukrainske byer akkurat nå. De bryr seg ikke?

Ignorant politikk. I debatten om norske sørgebånd diskuterte vi norsk arroganse. Nå snakker vi om olympisk ignoranse. Ved å ikke tillate og markere brudd på våpenhvilen under påskudd av at OL ikke er stedet for politiske ytringer viser IOC og den olympiske familie med all tydelighet at dette kun dreier seg om politikk. Det er mye som er trist i disse dager.

Sæthers solskinnshistorie

Avslutningsdato. Den Moskva-tro lederen av Tsjetsjenia, Ramza Kadyrov, har flyttet datoen for 70-årsmarkeringen av Stalins deportasjon av tsjetsjenere til 10. mai. Opprinnelig dato var 23. februar, avslutningsdagen for vinter-OL i Sotsji. Det er det Vladimir Putins OL handler om: stormaktsambisjoner og historiens revansj (over opprørere i Nord-Kaukasus).

Sæthers metode. I følge, Dagbladets Esten O. Sæther er lekene noe Russland kan ta seg råd til fordi de har penger til det og fordi de fortjener det. Lekene får Russland til å skinne. Slik leser i hvert fall jeg dagens kommentar av Sæther. For ikke lenge siden skrøt også Sæther av Putins kamp mot doping og at det i dette OL var lov å heie på russere, fordi Putin hadde ryddet opp. Begge kommentarer er vanskelig å forstå. Har Sæther gått på en Brink?

Sakens kjerne. Det er bare to ting som kan ta fra Putin et vellykket OL: terrorangrep og null gull. Dårlige og uferdige hoteller og sutrende vestlige journalister bryr ikke Putin seg mye om. Treffer han like bra som Ole Einar Bjørndalen på disse to blinkene er Sotsji-OL en megasuksess, i hvert fall for Putin og hans støttespillere. Dem er de mange av. Men det er også mange som er i mot. Dem bor det mange av i og rundt Sotsji. De har ikke bedt om lekene. Og her mener jeg vi er ved sakens kjerne og det som gjør at jeg stusser over Esten O. Sæthers (sikkert velmenende) kommentar. Jeg mener han er naiv, i beste fall omtrentlig med historiske og realpolitiske fakta. Det er andre grunner til at Putin ville ha OL til Sotsji. 

Russlands historiske fiender. Da Putin presenterte sin kongstanke for IOC i 2007 (på engelsk og fransk for første gang!) var det ikke tanken om å lage et ferieparadis ved Svartehavet eller et moderne treningsanlegg for toppidrett det som lengst fram i pannebrasken hans. Det var for å markere seirene over Russlands historiske fiender, som han mente fikk overtaket da et vaklende Russland med Boris Jeltsin i spissen gikk med på en avtale etter Tsjetsjenia-krigen 1994-1996, der det blant annet ble garantert for Tsjetsjenias selvstendighet. Vladimir Putin og hans støttespillere i KGB følte seg ydmyket. Vladimir Putin har bygget sin makt på å gå til kamp mot tsjetsjenske terrorister etter bombeangrepene i Moskva og andre deler av Russland i 1999. Han skulle ”jage dem [tsjetsjenere] og drepe dem, selv om de satt på do”, var hans mål. Målet ble på mange måter nådd i 2005 da tsjetsjnernes leder Aslan Maskhadov ble drept av FSB (tidligere KGB).

Nytt prosjekt. Da Putin fikk kontroll over Tjetsjenia (i den grad det er mulig) og hadde satt inn sin Moskva-vennlige regjering pøste han inn penger i regionen for å bygge den opp og for å bygge tillitt – i Russlands fattigste region. Denne oppbyggingen var svært inneffektiv og preget av massiv korrupsjon. Sotsji er en del av den samme planen, og tilsynelatende like råtten.

OL forsoner. OL har vært en gyllen arena for stater som har vært utestengt fra det internasjonale samfunnet eller som har hatt mindreverdighetskomplekser på den internasjonale arena. Japan ble igjen en del av Vesten etter andre verdenskrig med OL i Tokyo i 1964, det samme med Tyskland og München i 1972. Beijing-OL i 2008 viste at Kina også var på rett spor. Sotsji-OL er Russlands mulighet til å vise at de er et moderne land med OL-logo formet som en nettadresse og at de også kan afterski og ikke bare vodkafyll. Fornyelsen av Sotsji er første skrittet på veien mot modernisering av denne regionen – Russlands fattigste – og et omdømmeprosjekt, som kanskje trenger nye rådgivere.

Motstand. Men denne kongstanken som leves ut i Tsjetsjenia og Krasnodar (der Sotsji ligger) møter sterk motstand fra lokalbefolkningen. For dem styrker OL deres nasjonale moral, men ikke den russiske, men den tjetsjenske (Tsjetsjenia) og den tsjerkessiske (Krasnodar), i opposisjon til dette megaprosjektet. Tsjetsjenernes motstand har tidvis vært voldelig og vært ført i mange deler av Russland. Så langt har tsjerkesserne kun protestert. Disse har ikke råd til et OL og er fint lite interessert i lokale toppidrettssentre. De vil ha selvstendighet fra Russland, en selvstendighet som Putin ønsker å knuse med skiskytterarenaer og kunsløpbaner. For tsjerkesserne er det like ille at OL foregår samme år som de markerer 150- år siden deres folk ble deportert, som at OL slutter samme dag som tsjetsjenerne skulle markert 70 år siden de ble forvist.

Økonomiske analogier. Når det gjelder Sæthers økonomiske analyse er det fristende å ty til analogier. Russlands økonomiske situasjon ligner veldig på situasjonen Sovjetunionen var i under Moskva-OL i 1980. Begge har nådd et økonomisk høydepunkt på salg av olje og gass. Datidens kommunistiske nomenklatura er byttet ut med (og ligner?) oligarkene. Begge var/er venner av makt. Da kan det lett gå nedover og makten finne motmakt. Sløsing med ressurser og omfattende korrupsjon gjør et system sårbart. Det så vi med Sovjetunionen. Ser vi symptomene også med Sotsji-OL?

Per capita. I motsetning til Esten O. Sæther har jeg vanskelig med å finne mange positive ting å si om Sotsji-OL. Og at det ligger langt mer enn turister og idrett bak OL til Sotsji. De som er der nå kan sikkert fortelle meg noe annet. Akkurat nå kommer jeg kun på en ting som setter Sotsji-OL i et positivt lys. Per capita får Sotsji-OL (350mrd/142mill=2,6mrd) mer for pengene per capita enn et mulig OL i Oslo (30mrd/5mill=3mrd). Det er da noe.

United States of Olympic Security

Høy beredskap. Kilometer med sementblokkbarrikader, Nivå 1- samarbeid mellom alle sikkerhetstjenestene, metalldetektorer, røntgenmaskiner, strålingsvarslere, flyfrie soner, spesialstyrker, luftvernraketter, skarpskyttere og utstyr som skal avdekke radioaktive, biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen, og feltsykehus som skal ta sag av skadede etter terrorangrep. OL i Sotsji? Nei, Super Bowl i New Jersey (og New York). Amerikanerne tar ingen sjanser når det gjelder sikkerhet.

Super Bowl og Sotsji. De tar ingen sjanser under Super Bowl, og heller ikke under Sotsji-OL. Er det dette som fører til tøvær mellom Putin og Obama? For amerikanerne er i hvert fall Super Bowl og OL i Sotsji knyttet sammen. Super Bowl kommer 9 måneder etter bombene mot Boston maraton og de to som utførte udåden i april 2013 hadde nære bånd til Tsjetsjenia. Det gjør amerikanerne redde for flere angrep fra folk med tilknytning til eller sympatier med voldelige grupperinger i Kaukasus – området Sotsji ligger i.

Atlanta Rules. Super Bowl foregår i år i New Jersey, men det settes også opp store supportersoner i New York og særlig rundt Madison Square Garden og Times Square. Her forventes det hundretusenvis av tilskuere som vil kampen og feste foran store tv-skjermer. Det gjør USAs største begivenhet større enn noen gang, også når det gjelder sikkerhet. Måten amerikanerne sikrer slike arrangementer ble utviklet i forbindelse med OL i Atlanta i 1996 og metoden man bruker har sitt utspring i det som ble kalt Atlanta Rules – et koordinert samarbeid mellom alle sikkerhetsinstitusjoner i USA – den første i sitt slag.

Amerikansk mobilisering i Svartehavet. Men ikke alt av amerikansk sikkerhetsmateriell brukes i og utenfor New York. Noe settes også inn i Svartehavet. To amerikanske marinefartøy er sendt til Svartehavet for å overvåke sikkerheten utenfor Sotsji og for å være klare til å evakuere amerikanske utøvere skulle det skje noe. Amerikanske og russiske generaler har utvekslet sikkerhetsinformasjon og de har diskutert samarbeid om sikkerheten i forbindelse med OL. Putin og Obama har til og med snakket med hverandre på telefon om hvordan de best kan samarbeide om sikkerheten – til tross for at Obama sender homofile idrettsutøvere til åpningsseremonien…

Surt forhold. Forholdet mellom USA og Russland har helt siden Litvinenko-saken i 2006 vært betent og har bare blitt verre etter at Putin tok over som president igjen i 2012 og på grunn av Snowden-affæren og uenighet om hvordan krigen i Syria. Spørsmålet nå er om OL bidrar til å løse opp i forholdet mellom USA og Russland. Olympisk tøvær?

Olympisk stressyndrom. Samtalene og mulig sikkerhetssamarbeid mellom to rivaler som ellers ikke er på talefot føyer seg inn i en olympisk tradisjon: OL bidrar til å knytte nye sikkerhetsbånd mellom stater som ellers ikke er på talefot. Dette har jeg tidligere kalt det olympiske stressyndrom. Dette stressyndromet bidro blant annet til at vestlig og kinesisk etterretning inngikk et samarbeid før OL i Beijing i 2008 og til at amerikanske selskaper solgte etterretningsutstyr til Kina. Det hadde neppe skjedde uten OL. Nå ser vi at Russland og USA inngår allianser helt på tvers av uenigheten vi ellers får presentert i media. Helt normalt.

Hvorfor? Dette kan tolkes på flere måter. For det første at USA ønsker å komme amerikanske utøvere til unnsetning skulle noe fatalt skje. For det andre at de ønsker etterretningsinformasjon i Russland nærområde og at de bruke OL som påskudd. For det tredje at de ønsker et bedre forhold til Russland, særlig på det militære området. I samtalene med Putin diskuterte Obama også krisen i Syria. Det kan også være en grunn for USA til å involvere seg i OL i Sotsji. Og hva med Snowden?

Nok sikkerhet? 40000 politi- og militærvakter skal passe på Sotsji under OL og i og utenfor Sotsji vil det nesten svære unntakstilstand. Man trenger egne OL-pass for å komme inn og bevege seg rundt og russisk sikkerhetspoliti arresterer og dreper mistenkelige personer. Men helt sikker kan de ikke være.

Fryktspiral? Og hva med Super Bowl? Skulle det skje en terroraksjon i forbindelse med Super Bowl vil USA tilby ennå mer assistanse til Russland de neste ukene. Det vil starte en fryktspiral og sterkt prege lekene. Skulle det ikke skje noe kan det hende Russland ber om mer hjelp. Det er sikkert amerikanerne villig til å gi.

Bilde: Reuter/Kevin Lamarque

Sotsji som konsentrasjonsleir

Bekymringer i Sotsji. Samtidig som Russland arrangerer G20-møte for Barack Obama og andre verdensledere og IOC møtes i Buenos Aires for å stemme over sin egen framtid vokser bekymringen for innbyggerne i Sotsji. Byen er i ferd med å bli en konsentrasjonsleir, ifølge egne innbyggere og russiske menneskerettighetsaktivister.

Putins OL-dekret. Det har skjedd mye i og rundt Sotsji de siste ukene som både påvirker lokalbefolkningen og som har storpolitiske konsekvenser. 19. august undertegnet president Putin et dekret som betyr at Sotsji vil bli hermetisk lukket i perioden 7. januar til 21. mars i 2014. Dekretet forbyr all biltrafikk til og fra Sotsji og det blir innført strenge restriksjoner på inn og utreise for vanlige folk. Dekretet forbyr også alle former for protester – også de som ikke har med OL å gjøre – og i enkelte deler av Sotsji er det ikke lov å bevege seg uten tillatelse fra myndighetene. Dette har fått mange til å kalle Sotsji for en konsentrasjonsleir. Stikk i strid med de olympiske idealer.

Moskva-opprenskningene. Da Russland (Sovjetunionen) i 1980 arrangerte OL ble mange av Moskvas innbyggere kjeppjagd fra byen for at sosialiststaten skulle framstå best mulig for deltagernasjonene som ikke boikottet lekene. Tiltakene i forbindelse med OL i Sotsji har gitt mange assosiasjoner til kommunisttiden.

Fan Ausweis. Dekretet berører ikke de tilreisende som kun ønsker å få med seg det som foregår på is og snø på samme måte. De vil få egne reisedokumenter som tillater dem å bevege seg fritt i og rundt Sotsji. Disse dokumentene har fått kallenavnet ”Fan Ausweis” – et tysk begrep som henleder oppmerksomheten til tyske id-papirer som Nazi-Tyskland utstedte da de okkuperte Sovjetunionen under andre verdenskrig. Kommentarer øverflødig.

Flyktningestopp. Samtidig er det full strid om den tjerkessiske befolkningen – urbefolkningen som ikke ønsker OL til Sotsji – et område de selv mener de har rett til å styre selv. Et krav russerne bare blåser av. Da russiske myndigheter stoppet mange tjerkessiske flyktninger fra Syria fra å komme inn i Russland ble tonen mellom russerne og tjerkesserne ytterligere skjerpet. Lokale myndigheter har til og med utstedt bøter til flyktninger fra Syria fordi de mente de hadde kommet til Sotsji på feil grunnlag. Den norske innvandringsdebatten blir puslete sammenlignet med dette.

Konsekvenser for OL? Slik Sotsji-OL utvikler seg nå er lekene i ferd med å bli de mest politiserte vinterlekene gjennom tidene. Det får konsekvenser både for Russland som vertsnasjon og IOC som ga Russland lekene. Får det konsekvenser for OL som arrangement?

Olympisk språkbruk

Mer bråk i vente. Opptakten til Sotsji-OL er preget av internasjonale protester mot russiske homolover. Friidretts-VM i Moskva har gitt en forsmak på hva utøvere kan komme til å gjøre i Sotsji i februar neste år. Jeg tror at disse protestene bare er starten på en lang rekke kampanjer mot Russland før OL. Og jeg tror at protestene får direkte innvirkning på Oslos søknad om vinter-OL i 2022.

Sotsji på stemmeseddelen. For det første kan måten IOC og norske idrettspolitikere (og russiske myndigheter) takler protestene på påvirke holdningene til OL blant Oslos befolkning på en negativ måte. Lekene til Oslo handler ikke bare om hvem som skal få lekene, men også hvem som skal bestemme hvem som skal ha lekene. Blir IOCs holdninger og reaksjoner satt i bås med russiske holdninger og reaksjoner kan det slå uheldig ut for de som ønsker et ja i folkeavstemningen. Får mange nok vond smak i munnen stopper søknaden 9. september.

 

Olympisk Catch22. For det andre (og hvis det blir ja i folkeavstemningen) vil presset på søkerkomiteen, norske myndigheter  og Idrettsforbundet framtvinge reaksjoner som kan påvirke IOCs oppfatning av Norge som vertsland. Måten Idrettsforbundet taklet menneskerettighetsspørsmålene og presset fra menneskerettighetsorganisasjoner i forbindelse med OL i Beijing var veldig god. Dialog og samarbeid med blant annet Amnesty og Initiativ for etisk handel er eksempler på det. Sotsji-OL blir en helt annen øvelse. De er tre grunner til det. I nordiske vinteridretter er Norge en stormakt. Det gir ekstra mediefokus og tiltrekker seg andre og flere organisasjoner enn det som var tilfellet i Beijing. For det andre vil mange internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som engasjerte seg i Kina for fire år siden overlate mye av aksjonsarbeidet til lokale russiske organisasjoner. Det betyr at de har mer tid til å påvirke og presse norske aktører, blant annet idrettsbevegelsen. Med en OL-søknad fortsatt in progress vil det bli enda mer attraktivt å øve dette presset fordi det gir mer oppmerksomhet. For det tredje er Norge et naboland til Russland. Og jo nærmere man ligger et land som blir beskyldt for brudd på det ene og det andre området, jo mer må man også selv engasjere seg. Måten idrettsbevegelsen og norske myndigheter takler dette presset vil påvirke IOCs-medlemmenes tanker om norsk vertskap. Balansegangen blir da: jo mer man sier om forholdene i Russland, jo mer skeptisk kan IOC bli, men jo mer taushet fra norske idrettspersonligheter, jo større press og negativ omtale vil de få fra pressgrupper. Dette ligner veldig mye på en Catch22-situasjon.

 

IOC på standplass. For det tredje kan måten norske idrettspolitikere og norske myndigheter takler problemstillinger knyttet til Sotsji på påvirke valget av Ole Einar Bjørndalen som utøverrepresentant til IOC i forbindelse med OL i Sotsji. Med en ny nordmann i IOC vil Norge ha flere muligheter til påvirkning for et nytt OL til Norge enn hvis bare Gerhard Heiberg skal være muldvarp for Norge i Lausanne. For en OL-søknad er Bjørndalen i IOC gull verdt. Ole Einar Bjørndalen er kanskje den største norske idrettsstjerna i Russland (og Tyskland) og en av Valdimir Putins favoritter. Hvis han blir koblet til norske interesser som strider mot russiske interesser kan hans stjernestatus falme og han kan få problemer med å bli valgt inn i IOC. OL-saken kan føre til økt press på ham som person fordi han er Norges kandidat til å ta del i det fellesskapet som i disse dager blir kritisert. Hva mener han selv om det?

 

Putins språkbruk. I offentlig sammenheng har Vladimir Putin kun en gang holdt tale på engelsk. Det var foran IOC den dagen Sotsji fikk OL. Det sier noe om hvor langt han er villig til å gå for å få det som han vil. Spørsmålet er om han endrer språkbruk for å få det som han vil i Sotsji. Gir han alt for OL?

Korkåpneren judo

Flaskekasting. Rett før Usain Bolt satt fart på gulløpet på 100-meteren kastet en full mann en tomflaske ned på indre bane og traff nesten startblokken til en av Bolts konkurrenter. Før han ble kastet ut av sikkerhetsvaktene fikk han juling av den nybakte nederlandske OL-vinneren i judo, Edith Bosch. Sebastian Coe kalte dette ”poetiskrettferdighet” (poetic justice). Under disse lekene har judo skapt mye stormaktspoesi og rettferdighet.

Saudisk forbilde. Lenge var det usikkert om Saudi Arabia ville sende kvinnelige utøvere til lekene i London. Araberstaten har ved siden av Brunei og Qatar aldri før brydd seg om å sende kvinner. Først ville ikke den saudiske OL-komiteen sende kvinner, men når de først ga etter ble den eneste kvalifiserte utøveren, sprangryttersken Dalma Rushdi H. Malhas (som tok bronse i sprangridning under ungdoms-OL i Singapore), skadet. Dette var bekvemt for den saudiske OL-komiteen, men ikke for IOC. De gaden 16-år gamle judoutøveren Wojdan Shahrkhani fripass til lekene sammen medden amerikanskfødte 800-meterløperen Sarah Attar. Da det internasjonale judoforbundet etter en del krangling tillot Shahrkhani å bryte med hodeplagg lå judomatta åpen for idrettshistorie. Da kampen mot Melissa Mojica fra Puerto Rico var slutt gråt ikke faren fordi hun tapte kampen, men fordi hun hadde skapt idrettshistorie. Shahrkhani vil bli et forbilde for mange arabiske kvinner som ønsker å drive idrett. Og dette har IOC en stor del av æren for!

 

Putins grep. I forkant av lekene i London kokketerte Russlands president Vladimir Putin med at han ikke skulle overvære åpningsseremonien, men heller være tilskuer på den olympiske judoturneringen. Siden Litvinenko-saken i 2006 har forholdet mellom Storbritannia og Russland vært anstrengt. Dette var Putins måte å markere dette på. De to landene hadde ikke offisielle samtaler på fem år på grunn av giftsaken i 2006. På den annen side var judo-matta en gylden ramme for uformelle samtalermellom Storbritannias statsminister David Cameron og Russlands president. Putin er æresmedlem i det internasjonale judoforbundet og trenger derfor ikke invitasjon fra britene for å komme til London. Tonen mellom de to i judohallen var gemyttelig. Litt fordi Putins russiske favoritt vant tungvektsklassen, men også fordi de holdt seg unna diskusjoner om Syria. Cameron var mest opptatt av å normalisere handelsforbindelsene mellom de to landene. Skulle Cameron og Putin komme til enighet på grunn av møtet i judohallen vil dette stå igjen som et godt eksempel på judo-diplomati – fred i Syria eller ikke.

Judopoesi. At en full tilskuer blir banket opp av en judoutøver på friidrettsbanen og at den amerikanske judoutøveren Nick Delpopolo ble kastet ut av OL fordi han haddespist kaker med marijuana forteller at det finnes korka folk i og ved siden av judomiljøet. Men det vi vil huske judo for når lekene er over er idrettens rolle som korkåpner for likestilling i Saudi Arabia og døråpner i diplomatiske forbindelser mellom Storbritannia og Russland. Du trenger ikke ha svart belte for å skjønne det!

Hva var galt med Arthur MacPherson?

En viktig detalj. Det var god stemning mellom Vladimir Putin og Sepp Blatter i St. Petersburg 19. januar i år. Da feiret de 100-årsjubileet til det russiske fotballforbundet og 20-årsjubileet til Samveldecupen – en fotballturnering mellom tidligere sovjetrepublikker. (Russland slo Hviterussland 2-0 i årets finale) Det russiske fotballforbundet ble grunnlagt av skotten Arthur MacPherson den 19. januar 1912. Ifølge den pensjonerte radioingeniøren og den fremste russiske fotballhistorikeren i St. Petersburg, Yury Lukosiak, ble hans navn nevnt i talen til den russiske fotballpresidenten, og det ble utbrakt en høflighetsskål, men det ble gjort svært liten stas på han som faktisk samordnet den organiserte russiske fotballen, og som på en måte er stamfar for fotball-VM som skal arrangeres i Russland i 2018. For Lukosiak er dette svært skuffende. At det i det hele tatt er noen som husker MacPherson skyldes nettopp Yury Lukosiak! Hva var galt med Arthur MacPherson siden de ikke la ned blomster på minnesmerket over han?

Kastet i massegrav. MacPherson ble arrestert og fengslet av det nye bolsjevikregimet etter oktoberrevolusjonen i 1917, mistenkt for å være britisk spion. I fengslet pådro han seg tyfus og døde i 1919. En av de til da viktigste organisatorene av russisk idrett ble kastet i en massegrav.

Gravgrep på eget intitiativ. I 2004 tok Yury Lukosiak og hans sønn Pawel initiativ til å sette opp et minnesmerke over MacPherson, og det ble satt opp på gravstedet til hans foreldre på den lutherske Smolensky-gravlunden på Vasilevsky-øya i St. Petersburg. Alt det praktiske arbeidet ble gjort av dem, og de fikk noe økonomisk støtte av Shamil Tarpichev i det russiske tennisforbundet. Men det meste kostet de på selv. Det russiske fotballforbundet ga ikke en rubel!

Gravplass for utskudd. Minnesmerket stod ferdig 24. oktober 2004. Grunnen til pengegaven fra et framtredende medlem av det russiske tennisforbundet, var at MacPherson også var den første presidenten i det russiske tennisforbundet, men han ble avsatt i 1917 under den russiske revolusjonen.
Hvorfor ikke mer stats på MacPherson? En av grunnene kan være gravlundens forfatning og historie. Den lutherske kirkegården Smolenskiy i St. Petersburg må være en av den siviliserte verdens mest ødelagte og minst vedlikeholdte kirkegårder. I utgangspunktet var dette kirkegården til de lutherske kristne som kom fra vestlige land, Norge inkludert, og som bidro med å bygge opp St. Petersburg på mange områder. Spesielt de tyske gravstedene har fått hard medfart pga de to verdenskrigene. I dag er kirkegården en samlingsplass for uteliggere, russiske nynazister og fylliker, både unge og gamle. Midt i dette ligger som en lysning det velstelte minnesmerket til Arthur MacPherson og gravminnet til hans foreldre, som Lukosiak jevnlig holder vedlike. Rundt ser du ødelagte gravstøtter, åpnede gravkamre, ramponerte skulpturer og ornamenter og knuste kors. Det er noe av det som møter deg når du går inn hovedporten. Noe skyldes naturlig slitasje og elde, men det meste skyldes faktisk ren vandalisme. Det som står igjen på skakke og skjeve, knust og ødelagt, er dessuten overgrodd av planter og løvverk, når ikke snøen dekker over all elendigheten. På de en gang så flotte brosteinsbelagte hovedveiene er det ikke igjen et eneste kumlokk. Her er åpne hull midt i veien med noen meters mellomrom som du må passe deg for så du ikke ramler oppi. Og for ikke å snakke om all hundedritten, gammel og fersk, som du må anstrenge deg kraftig for ikke å skli oppi. Kanskje var Blatter og Putin redd for å falle ned i åpne kummer eller tråkke i hundedritt?

Feil lukt og feil farge? En annen grunn kan være at MacPherson var utlending, og at det ikke passer inn i den nasjonalistiske historieskrivingen som statsministerpresident Vladimir Putin har holdt på med siden han tok over etter Boris Jeltsin. Det er valgkamp i disse dager og å posere foran en skotte på en luthersk kirkegård tar seg ikke godt ut for en som skal gjenoppbygge en kristenortodoks russisk nasjon.

Noe for roforbundet? Historisk sett er MacPherson en av de største organisatorene i russisk idrett på begynnelsen av 1900-tallet. I tillegg til vervet som president i fotballforbundet (1912–13), var han president i det allrussiske tennisforbundet (1908–17), president i det allrussiske roforbundet (1908–17) og medlem av Russlands olympiske komité (1911–13). Jeg veit at Yury Lukosiak jobber med en fullstendig rehabilitering av Arthur MacPherson til Russlands skal arrangere sitt eget fotball-VM. Kanskje får han også penger fra det russiske roforbundet eller Russlands olympiske komité for dette arbeidet?

Bildetekst: Arthur MacPherson i 1913 sammen med sine to barn (Robert og Arthur) - russiske doublemestere i tennis.

Til denne artikkelen har jeg fått god hjelp av Arnt-Erik Selliaas og Yury Lukosiak - både med tekst og bilder.