Idrettens glasnost

Trøbbel i tårnet. Sotsji-OL har skapt trøbbel for det norske OL-prosjektet. De høye kostnadene, IOCs dårlige håndtering av forskjellige konflikter og diskusjonen om bruk av kostbare PR-byråer har gitt OL-prosjektet og idretten mye negativ omtale. Løsningen på alle problemene er nå mer åpenhet – i IOC og i Idrettsforbundet. OL i Russland har skapt stor etterspørsel etter idrettens glasnost (åpenhet).

Feilfritt. I Norge har åpenhetsdebatten stort sett dreid seg om Idrettsforbundet ønsker eller har vilje til å fortelle om sin bruk av PR-byråer. Dette er en åpenhetsdebatt som ikke bare gjelder ressursbruk og hemmelighold i idretten, men også en debatt som dreier seg om mer overordnete problemstillinger om PR-byråers plass i politiske prosesser. I den sammenheng slår det meg at jeg nesten aldri har hørt noen klage på PR-byrået de har brukt. Skyldes det hemmeligholdet?

Stor tillit. Idretten i Norge er spesiell på to måter. Det er Norges største demokratiske bevegelse og den nyter stor tillitt hos det offentlige Norge og får av den grunn mye penger i offentlig støtte. Til nå har idretten forvaltet denne støtten med frihet under ansvar. Det gjør hemmelighold av godt betalte hjelpere ekstra problematisk. Har de noe å skjule?

Lukkethet. Åpenhetsdebatten har vært veldig ensidig. Den har utelukkende dreid seg om idrettens hemmelighold overfor opinionen – de som står utenfor idretten. Mange rare argumenter er brukt for å holde PR-kortene tett til brystet. Hvem har de brukt og hva har det kostet? I den sammenheng er det inngått et nesten komisk hemmelighold der PR-byråene og idretten skjuler kortene, men samtidig sier at de ikke har noe å skjule. Sånn skal man få til åpenhet i IOC.

Ærlighet. Det er en annen åpenhetsdebatt som har vært nesten totalt fraværende. Åpenheten mellom PR-byråene og idretten. Når man ikke vet hvem som er kundene til PR-byråene, vet man også lite om de også jobber for motstridende interesser. En dag for idretten og OL i Oslo, en annen dag for et internasjonalt bettingselskap? Dette bør også bli en del av åpenhetsdebatten.

Maktforskyvning. Hans Geelmuyden har sagt at hans bransje flytter makt. Også mangel på åpenhet handler om maktforskyvning. Makten Geelmuyden henviser til er den makten han gir kunden med sin kompetanse. Den makten han ikke nevner er makten hans bransje har over kunden (i vårt tilfelle idretten) – enten fordi de (kanskje) vet hva konkurrenter står for og ønsker, fordi det er tidligere klienter, eller fordi de senere kan bruke sin innsikt fra arbeidet med idretten til å hjelpe de med motstridene interesser. Det hadde vært spennende om PR-byråer noen ganger måtte betale for å jobbe for en kunde fordi det var så mye læring i det til senere oppdrag.

Verre enn verst. Det eneste som kan være mer skadelig for idretten enn dette er om idretten er klar over at rådgiverne jobber for konkurrerende interesser, men ikke bryr seg om det. Da blir selvfølgelig lukkethet bekvemt både for kunde og klient.

Miste kontrollen. Og her er vi ved sakens kjerne. Siden idretten er en demokratisk organisasjon og nyter stor tillit hos liten og stor kan hemmelighold og eventuelt dobbeltspill få myndighetene eller den kompakte majoritet til å kreve innsyn og mer kontroll. I ytterste konsekvens kan det bety at idretten kommer på statsbudsjettet og/eller blir underlagt offentlighetsloven. Da mister idretten mye av sin selvstendighet og må begynne å konkurrere med sykehus og barnehage om ressurser. Da sitter makten på helt andre hender enn tilfellet er i dag. Hvem skal man da be om hjelp? PR-byråer som vet hvordan man flytter makt?

Glasnost. I det russiske OL-landet satte man på 1980-tallet i gang Glasnost (åpenhet) (og Perestrojka (omstrukturering)) i håp om å reformere et lukket og inngrodd system. Det gikk galt. Det førte til fullstendig kollaps og et helt nytt verdensbilde. Er dette prisen man må betale for glasnost i idretten, også?

Blink med Bjørndalen?

Treffsikker kandidat. Ole Einar Bjørndalen skal nå inn i IOC. Det er håpet til Idrettsforbundet. Denne gangen er det realistisk, det var det ikke forrige gang da Eirik Verås Larsen var kandidat. Nå har Idrettsforbundet en kjent kandidat som også er idrettskjendis i Russland, de har startet en målbevisst kampanje for å få utøveren inn i IOC og han er en del av en større plan – å få OL til Oslo i 2022. Kan Bjørndalen bidra med å få OL til Norge?

Svake internasjonalt. Norsk idrett har i mange år nedprioritert internasjonal idrettspolitikk. Dette har blitt lagt merke til internasjonalt og ligner litt på omdømmet Norge har som utenforland til EU – Norge greier seg best på egenhånd og har nok med seg selv. Ønsket om å få Bjørndalen inn i IOC er derfor et signal fra norsk idrett om at de ønsker større innflytelse i IOC og internasjonal idrettspolitikk. I den sammenheng er det imidlertid viktig å poengtere at nordmenn i IOC ikke representerer Norge i IOC, men kun er en norske representanter. Som Gerhard Heiberg vil ikke Bjørndalen i første rekke representere Norge eller norske interesser, men IOC. Dette viser asymmetrien og maktfordelingen mellom IOC og nasjonale olympiske komiteer. Skulle de norske representantene åpenlyst og kontinuerlig arbeide for norske interesser i IOCs korridorer vil de raskt bli gjennomskuet og isolert.

Nye argumenter. Et av hovedargumentene for å starte Oslo-prosessen var at München ikke skulle stille og at det var Europas tur. Dette hører vi ikke lenger. Litt fordi München kan bli motkandidat til Oslo 2022 og litt fordi dette ikke dreier seg om matematikk. Men mest av alt fordi dette dreier seg om maktpolitikk. Økt innslag av asiater og østeuropeere i IOC gir deres deler av verden stadig større innflytelse over hvor leken skal gå. Norske idrettspolitikere må bruke andre argumenter for å få tilslutning i Norge og ha en langsiktig strategi for å få innflytelse i maktkonstellasjoner som stadig gjør det vanskelig for europeiske byer å nå opp i konkurransen om å få OL.

Langsiktighet. Langsiktighet er et nøkkelord når vi skal vurdere Bjørndalens muligheter for innflytelse. Svært få byer får lekene første gang de søker. OL-søknader er en modningsprosess både for søkerbyene og for IOC. Konsepter finslipes for hver søknadsrunde og det bygges opp sympati og nettverk for kandidater som deltar flere ganger. På den annen side holder det ikke kun med en søknad som tilfredsstiller de tekniske kriteriene. Som Heiberg har uttalt, det er mye magefølelse i IOC. Og magefølelsen påvirkes ofte av innpakningen.

Japansk suksess. Tokyo er et godt eksempel. Tokyos søknad for OL i 2016 var god, men presentasjonen av kandidaturet var ikke tilpasset IOCs magemål. Med hjelp av PR-byråene Seven46 (et byrå knyttet til Havas Sports & Entertainment) og Interepublics Weber Shandwick (byråer som sørget for OL til London 2012, Rio 2016 og friidretts-VM til London i 2017) skapte de et helt nytt narrativ av Japan og Tokyo (Discover Tomorrow) og fanget IOCs representanter gjennom strålende presentasjoner. I den sammenheng hjelper det ikke å ha to nordmenn som plutselig løper rundt i Lausanne og snakker om Games in the City.

Manglende erfaring. En fersk Bjørndalen i IOC har liten erfaring med internasjonal idrettspolitikk. Det er en tøff bransje på linje med maktpolitikken som råder over krig og fred og gis det inntrykk av at han velges inn i IOC kun for å promotere en norsk søkerby kan han raskt møte motstand. Internasjonal idrettspolitikk dreier seg om å gi og ta over lang tid. Hva har Bjørndalen å gi og hvilket nettverk har han å spille på?

Maktpolitikk. Nettverk og omgangen med sentrale maktpersoner er fundamentalt viktig. De viktigste idrettspolitiske beslutningene de siste årene er tatt med velsignelse av verdensmektigste idrettsleder – lederen for ANOC sjeik Ahmad al-Fahad al-Sabah (forbundet for alle de 205 nasjonale olympiske komiteene). Kuwaiteren har hatt en finger med i spillet i nesten alt av viktige beslutninger de siste par årene. Han sto bak Thomas Bach i valget om å bli ny IOC-president, han jobbet for at Tokyo skulle få OL og for at bryting skulle beholdes på det olympiske programmet. Han sørget også for at Salman al Khalifa ble president i det asiatiske fotballforbundet, at Marius Vizer ble leder av SportAccord (særforbundenes internasjonale paraplyorganisasjon) og at Buenos Aires fikk ungdoms-OL i 2018 (Buenos Aires var absolutt den dårligste kandidaten!). Gode intensjoner og gode søknader holder ikke hvis du ikke er dus med maktpersoner som ham. Å komme seg i posisjon for å imponere personer som ham tar tid og krever politisk kløkt. Hvem i Norge besitter disse egenskapene?

Demokratisering av IOC? I den norske debatten om IOC har mange tatt til orde for en demokratisk reform av IOC. Mange kommentatorer i Norge har i den sammenheng støttet den nye IOC-presidentens forslag om å endre søknadskriteriene som ble innført etter korrupsjonsskandalen i forbindelse med OL i Salt Lake City. En av reglene som ble innført var at søkerbyer som offisielt hadde meldt seg som kandidater til å arrangere OL ikke har lov til å invitere IOC-medlemmer til søkerlandet. Argumentet var at dette kunne bidra til korrupsjon og smøring og hindre åpenhet. En konsekvens av dette har vært at søkerbyer reiser verden rundt etter IOC-representantene for å møte dem og påvirke dem der de er til en hver tid. Det er veldig kostbart og krever mange folk i arbeid – som oftest overbetalte PR-folk. Lederen for søkerbyen PyeongChang som også var president i Korean Air disponerte for eksempel en jumbojet med fullt mannskap og lobbyister i et par år for å mørne IOC-representanter over hele verden, hele tiden. Mot slike krefter holder ikke en topp motivert skiskytter med Eurobonus-kort.

Ungdoms-OL nøkkelen. Det kan virke som en fornuftig tanke for Norge å endre på reglene slik at klimakvotene på fly kan reduseres og for at påvirkningsarbeidet skal bli mer oversiktlig. Det blir billigere å søke om OL. Jeg mener at dette svekker Norges sjanse til å få OL – mest av alt fordi Oslo 2022 har dårlig tid. Grunnen er ungdoms-OL 2016. Norge skal arrangere ungdoms-OL i 2016 og jevnlig kommer IOC-representanter til Norge og Lillehammer for å se hvordan forberedelsene går. Dette gir Norge eksklusiv tilgang til disse medlemmene og det er de selv som betaler reisen. På den måten er det ingen fordel å endre reglene skulle Oslo bli en kandidat for lekene i 2022. Og ikke minst – på Lillehammer kan Ole Einar Bjørndalen briljere.

PR-byråenes idrettspolitiske valg

Hvem hjelper hvem? Hvilke PR-byråer har hjulpet internasjonale bettingselskaper i Norge, og hvem av dem ønsker OL-oppdrag?

PR-byråer og internasjonale bettingselskaper. Kampen om OL til Oslo i 2022 hardner til, og den når et foreløpig toppunkt under folkeavstemningen i Oslo, 9. september. Skulle Norge velge å søke om vinter-OL i 2022 vil det åpne opp for et stort og attraktivt PR-oppdrag de neste to årene. Spørsmålet er om PR-byråer som har hjulpet internasjonale bettingselskaper til å etablere seg i Norge bør få være med på den olympiske reisen.

Idrettspolitikk blir nyhetsstoff. Mye idrettspolitikk har det siste året dominert nyhetsbildet i Norge. Ved siden av den evige diskusjonen om doping, er det OL-debatten og debatten om de internasjonale bettingselskapene som har dominert, ikke bare på sportssidene, men også vært godt nyhetsstoff. På en sofistikert måte henger spørsmålet om OL og spillet om de internasjonale bettingselskapene sammen.

Nesten skjulte kundelister. De massive kampanjene fra blant annet Betsson og Unibet det siste halve året, der kjente norske idrettsprofiler har stått i sentrum for en debatt om den norske idrettsmodellen og finansieringen av norsk idrett, er høyst sannsynlig fått hjelp av norske PR-byråer. Siden kundelistene til slike PR-byråer stort sett er hemmelige er det vanskelig å vite sikkert hvilket byrå som hjelper hvilket bettingselskap, og hvor mye de betaler for strategiske råd.

På begge sider av bordet. Men litt informasjon finnes. Kampanje skrev i februar at Gambit H&K tok over PR-jobben for Betsson fra Geelmuyden.Kiese. Det betyr at begge disse selskapene har hjulpet Betsson til å få oppmerksomhet og markedsandeler i Norge. JKL har tidligere hjulpet Unibet. Det betyr i hvert fall at tre av de største norske PR-byråene har hjulpet utenlandske bettingselskaper med å komme på det norske markedet. Og det er sikkert flere norske som har tatt godt betalt av internasjonale bettingselskaper for å promotere dem i Norge. Gambit H&K har også vært knyttet til Oslo2022s søknadsarbeid og kampanje for å få OL til Oslo, og kanskje har flere byråer vært involvert, for alt jeg vet. Gambit H&K er forresten ingen hvem som helst i OL-sammenheng, de hjalp blant annet London med å få OL i 2012.

Tre problemstillinger. Jeg skal ikke legge meg oppi hvilke kunder norske PR-byråer bør knytte seg til. Men er det slik at norske PR-byråer på den ene siden hjelper internasjonale bettingselskaper med å trenge gjennom det norske spillforbudet – og på den måten underminerer finansieringen av norsk idrett – og på den andre siden hjelper idretten med å få OL til Norge skaper det noen interessante problemstillinger:

1) Profitt framfor redelighet? Skjuler PR-byråer som jobber med idretten at de jobber med selskaper som bidrar til å svekke finansieringen av norsk idrett?

2) Målet helliger PR-byrået? Bryr ikke idretten seg om at PR-byråer som hjelper dem med å få OL også jobber eller har jobbet for internasjonale bettingselskaper.

3) PR-byråene må velge side? Bør PR-byråer som har jobbet for internasjonale bettingselskaper ha mulighet til å få lukrative kontrakter med Oslo2022 hvis Oslo og idretten velger å gå videre med OL-søknaden?

Valgets kval. Stortingsvalget til høsten og folkeavstemningen om OL til Oslo blir svært spennende. Avgjør valget også folkeavstemningen hvilket PR-byrå som IKKE får være med på Oslos videre OL-ferd?

Det siste dopingåket?

Omdømmekrise? Jeg får mange spørsmål om idretts-Norge er i en omdømmekrise på grunn av dopingavsløringer og anklager om doping. Det er vanskelig å svare på og det er kanskje ikke det spørsmålet vi bør svare på først når vi vurderer det som skjer i disse dager. Omdømmet avhenger av forventninger. Hvis det er en rådende oppfatning er at doping har foregått i alle tider og pampene i idretts-Norge i utgangspunktet ikke er til å stole på svekkes ikke idrettens omdømme hos vanlige folk på grunn av det som skjer i disse dager. Sponsorer kan vurdere dette annerledes. Det som er viktig for idretts-Norge nå, er å komme videre på best mulig og riktig måte. Her er fire tips om hva som bør gjøres.

Realitetssjekk. Først er det viktig at vi tar en realitetssjekk og innrømmer at også nordmenn har dopet seg. Glansbildet om at nordmenn er reine og at doping kun foregår utenfor riksgrensen må parkeres. Det er lov å bli skuffet over at nordmenn blir knyttet til doping, men det må ikke alltid være en stor overraskelse. Erkjenner vi at også nordmenn doper seg/har dopet seg trenger vi ikke lete etter unnskyldninger og bortforklaringer hver gang noen blir tatt, men heller prøve å finne forklaringer på hva som er skjedd og hvordan.

Sannhetskommisjon. Jeg har tidligere ymtet frempå om et en sannhetskommisjon, der vi åpner for at alle som har vært med på doping eller har kjennskap til doping får ytre seg uten frykt for represalier. En amnestiordning om du vil. Dette er ikke en perfekt ordning, men kan bidra til at vi avdekker saker som ennå ikke er kjent, får belyst saker som allerede er oppe i dagen og letter på trykket til alle som går med dårlig samvittighet. Hva man skal gjøre med leger og annet støtteapparat som har bidratt til doping er jeg usikker på.

Smertelindring. Jeg er av den klare oppfatning om at det er langt mindre doping i toppidretten i dag enn det var for 10-15 år siden. Det betyr at de fleste sakene som avdekkes i dag er gammel moro som overskygger for det gode dopingarbeidet som gjøres i dag. Får vi til en ordning som gjør at vi blir ferdig med fortiden på raskest mulig måte og på en måte som gjør at fortid forblir fortid tror jeg vi kan konsentrere oss om andre dopingutfordringer. Som for eksempel dopingproblematikken hos ungdom i den ikke-organiserte idretten. En sannhetskommisjon vil åpne mange sår og være smertefull, men det er bedre at man går gjennom en rask og smertefull prosess enn at man skal seigpine seg med enkeltsaker i mange år framover.

Idrettens faglige utvalg (IFU)? Dopingbruk er et spørsmål om etikk, moral og jus. Det utfordrer også idrettens selvråderett. Noen roper på et idrettens økokrim fordi doping anses som svindel, andre mener at idrettens eget påtale- og domsapparat er i stand til å håndtere dette på egen hånd. Men er svaret mer jurister? Kanskje vi trenger et idrettens faglige utvalg (IFU), et utvalg som består av jurister, filosofer og samfunnsforskere? Et utvalg som kan vurdere saker i en bredere kontekst enn det strengt juridiske og som kan peke på de moralske og etiske problemene med doping. Både som et fagorgan der man kan søke råd i vanskelige saker, men også som en instans som kan gjøre vurderinger i ettertid av hvordan saker er håndtert. I dopingsaker som vi har sett den siste tiden tror jeg at idrettsledere ofte føler at de står sørgelig alene. Kanskje kan et IFU bidra til å gi dem større ballast til å ta riktige beslutninger og til å vurdere håndteringen i ettertid?

Omdømmebygging. Det som er viktig i de pågående sakene er at man ikke tar beslutninger med sikte på å bedre omdømmet. Man bør ta beslutninger som er riktige. Tar idretts-Norge de riktige beslutningene, vil de kanskje overraske den vanlige mannen i gata positivt. Da snakker vi ikke lenger om omdømmekrise, men om et forbedret omdømme. Som de sier i idretten: det er viktig å ta en kamp om gangen og ha fullt fokus på arbeidsoppgavene. Da kommer resultatene, også når det gjelder omdømme!

De viktigste idrettspolitiske begivenhetene i 2011 og 2012

Årets viktigste begivenheter. Nyttårståka har lagt seg og uværsgutten Emil har tatt over for ruskedamene Berit og Dagmar. Det er tid for å rangere de viktigste idrettspolitiske begivenhetene i 2011 og å gå Nostradamus litt i næringa – hva blir de viktigste begivenhetene i 2012?

Fem i året. Rangeringer er alltid subjektive. For at rangeringer skal ha noe for seg gjelder det å sette opp noen kriterier for hva man legger vekt på og hva man utelater. Jeg har satt opp en liste over de fem viktigste idrettspolitiske begivenhetene i 2011 og fem begivenheter som jeg tror kommer til å få stor betydning i 2012.

Kategorisering. Analytisk kan man dele idrettspolitikk inn i to kategorier. Idrett i politikk og politikk i idrett. OL passer for eksempel i begge kategorier. Beijing (Kina), London (Storbritannia) og Sotsji (Russland) brukte/bruker alle OL som et virkemiddel for å oppnå politisk eller økonomisk gevinst. Kina brukte OL for å vise at de var på full fart inn i verdenspolitikken igjen og som nasjonsbyggingsprosjekt, Storbritannia bruker OL som byfornyingsprosjekt og for å bygge seg opp som idrettsnasjon, og Russland vil bruke OL for å vise verden at landet for godt er kvitt den kalde krigen, for å lansere seg som vintersportsnasjon og som et godt alternativ for vinterturister. Dette er idrett i politikk. Kampen om å få idretter på OL-programmet, diskusjonen om at jenter skal få delta i skihopping og tiltak mot korrupsjon og kampfiksing i idretten er politikk i idrett. Selvfølgelig er det flytende overganger.

Mer enn resultater. Min liste tar opp i seg begge disse analytiske kategoriene. Det jeg ikke vurderer er kamputfall og vinnere av turneringer eller mesterskap (så sant de ikke er av eksepsjonell karakter, som for eksempel Iraks seier i Asia-mesterskapet i fotball i 2007, som var overraskende og som hadde betydning for nasjonsbyggingen i et krigsherjet Irak). Det jeg rangerer er det jeg mener er idrettspolitiske begivenheter som vil sette varige spor og som kan endre idrettens vesen, men også nasjonal og internasjonal politikk.

Fem på topp i 2011

1. Qatars plass på den internasjonale idrettsscenen. Qatars virkelige gjennombrudd i internasjonal idrett og idrettspolitikk startet egentlig i desember 2010. Da ble Qatar tildelt fotball-VM i 2022 og Qatar Foundation skrev under den dyreste sponsoravtalen noensinne med FC Barcelona. Sponsoravtalen med FC Barcelona ble først godkjent av Barcelonas medlemmer i 2011 og er verdt 150 millioner Euro over fem år. Dette er første gang FC Barcelona får betalt for å ha reklame på drakten. I 2011 ble Qatar Investment Authority majoritetsaksjonær i den franske fotballklubben Paris St Germain og har lovet å transformere Paris-klubben til en europeisk fotballstormakt; Qatar Airways ble det offisielle flyselskapet til Tour de France og skal frakte det meste av utstyret under Touren med sine nyeste fly; og det Qatar-eide tv-selskapet Al-Jazeera kjøpte de internasjonale rettighetene til å sende franske Liga 1 og fikk alle tv-rettighetene til fotball-VM i 2018 og 2022 for Midt-Østen og Nord-Afrika (23 land). Disse investeringene er ikke bare moropenger for rike arabere. Bak disse investeringene ligger det en langsiktig strategi om å bli verdens ledende land for sport og sportsarrangementer. Visjon 2030 er Qatars ekvivalent til Norges pensjonsfond. Sport og investeringer i sportsindustrien skal sikre Qatars befolkning en god framtid. Qatar har hatt stor innflytelse over idrettspolitikken i 2011, og større kommer den til å bli. I 2030 får vi se om det norske oljefondet bør følge Qatars eksempel?

2. Fotballrevolusjonene i Nord-Afrika. I 2011 har det foregått to slags fotballrevolusjoner i nordafrikanske land. Fotballsupportere og fotballklubber har med sterk støtte fra opposisjonelle grupper satt sitt preg på revolusjonene i Midt-Østen og Nord-Afrika – dette gjelder særlig Egypt, Tunisia og Libya. Samtidig har revolusjonene og den gryende overgangen til – forhåpentligvis – demokrati fått nordafrikanske land til å prestere bedre på fotballbanen. I en analyse i www.footballspeak.com viste Matthew Barrett at Tunisia, Libya, Sudan, Marokko og Algerie – alle land som har vært preget av politisk opprør i 2011 – har gjort det mye bedre på fotballbanen etter at det politiske opprøret startet (i Sudans tilfelle etter at Sør-Sudan ble et eget land). Unntaket er Egypt (som er det mestvinnende laget i Afrikamesterskapet) som har gjort det dårligere. I følge Barrets statistikk hadde de seks nordafrikanske landene etter å ha spilt spilt 53 kamper, skåret 87 mål og vunnet 45% av kampene. Året før spilte de samme landene 60 kamper, skåret 79 mål og vant 33% av kampene. Gjennomgangsmelodien hos spillere som blir spurt om hvorfor denne forandringen er at de nå syns de spiller for sin egen nasjon og ikke for en diktator. Nordafrikanske lag gjør det tradisjonelt bra i Afrikamesterskapet, men aldri bra i fotball-VM. Er dette i ferd med å snu?

3. Kampfiksing. EU-parlamentet etterlyste 15. november 2011 tiltak for å stoppe kampfiksing i idretten. De ba om bedre samarbeid mellom forskjellige sportsorganisasjoner og mer samarbeid med offentlige myndigheter. EU-parlamentet ønsker å gjøre kampfiksing ulovlig i hele EU-området. I forbindelse med avstemmingen i EU-parlamentet sa UEFA-president Michel Platini at kampfiksing både truer troverdigheten til idretten og er den største trusselen mot idrettens eksistens. Nå skal man kanskje ikke legge for mye vekt på et vedtak i EU-parlamentet, men det signaliserer allikevel et stort dilemma for idretten. Mister idretten kontroll og troverdighet over egen virksomhet kan offentlige myndigheter eller internasjonale institusjoner ta over styringen av idretten. Dette strider mot idrettens egendefinerte naturlov – idrettens autonomi. På den annen side er idretten avhengig av hjelp for å få bukt med problemet. Det har blitt avdekket kampfiksing i nesten alle europeiske land i 2011 og mange av disse er sterkt knyttet til syndikater i Asia. I året som har gått har vi fått høre om kampfiksing i tennis, fotball og cricket, idretter med stor oppmerksomhet og med mye penger involvert, men også andre idretter er berørt. 2011 har vært et annus horibilis når det gjelder kampfiksing. Spørsmålet er om vi bare har sett toppen av isfjellet eller om vi kun er i ferd med å rydde opp i gammel moro. Uansett vil 2011 stå igjen som startåret for den store opprenskningsaksjonen på dette området.

4. Murphy-saken. Pubeieren Karen Murphy vant 4. oktober 2011 en seks år lang kamp mot Premier League og BSkyB. Karen Murphy driver puben Red, White and Blue i Southsea og for 8 år siden kjøpte hun et dekoderkort fra den greske kringkasteren Nova til 800 pund i året. Vanlig pris er 1000 pund i måneden. I 2006 fikk hun 8000 pund i bot for røverkjøpet. Saken har gått i det britiske rettssystemet i flere år og det endte med at britisk høyesterett sendte saken videre til Europadomstolen. Europadomstolen har slått fast at Murphy har retten på sin side. Saken er ikke endelig avgjort før britisk høyesterett har kommet med en kjennelse, men denne dommen kommer uansett til å endre alle forhandlinger om tv-rettigheter (i Europa) i framtiden. Dette er tv-rettighetenes Bosman-dom!

5. Formel 1 i India. I slutten av oktober 2011 arrangerte India Formel 1 for første gang på nybygde Buddh International Circuit. Dette er den første av fem Formel 1-runder på denne banen. Vi vil altså få se Formel 1 i India i fire år til – minst. Formel 1 får liten oppmerksomhet i Norge, men dette er en stor begivenhet internasjonalt både symbolsk og idrettspolitisk. Dette er et møte mellom en hyperkommersiell idrett og et fattig land. Selv om Formel 1-runden fikk noe negativ oppmerksomhet fordi Buddh-banen ligger i en av de fattigste regionene i India fikk motorsirkuset mest positiv omtale. Sammenlignet med fiasko-stemplet India fikk etter Samveldelekene i 2010 var dette en gedigen opptur for India som arrangør av et internasjonalt sportsarrangement og India som nasjon. Her møttes det som kan krype og gå av indiske og internasjonale kjendiser og alle fabrikkteamene ga banen og arrangementet mye skryt. Da jeg tidligere studerte østeuropeisk politikk brukte vi noen ganger McDonald’s-testen for å måle den økonomiske utviklingen i landet (litt i alvor, men mest for moro skyld). Fikk et land McDonald’s viste det at det var mulig og relativt trygt å etablere seg der. Formel 1-testen viser at India er i ferd med å bli akseptert av den mest kommersialiserte delen av idrettsindustrien og India vil i årene som kommer garantert tiltrekke seg store fabrikkmerker og få mye positiv medieoppmerksomhet som følge av dette. Dette kan være starten på at internasjonal storkapital ikke bare utnytter seg av billig arbeidskraft i India, men også begynner å investere der.

De fem viktigste i 2012

1. London-OL. OL i London blir uten tvil årets viktigste idrettspolitiske begivenhet. Diskusjoner om det er riktig å arrangere OL i disse finanskrisetider og om hvorfor OL går midt under Ramadan blir sentrale temaer. Organisasjoner som ønsker å bruke OL som arena for å få oppmerksomhet om sin sak vil garantert også prege nyhetsbildet. Jeg regner også med at protestene mot Sotsji-OL starter i London. Arven etter OL og IOCs mektige status kommer helt sikkert også til å bli satt søkelys på.

2. Sikkerheten under London-OL. Det mest følsomme og vanskelige temaet i forbindelse med OL er sikkerheten. Over 20000 soldater, vakter og politi vil vokte lekene og det vil bli brukt over en milliard pund på sikkerhet. Men det er ikke bare pengesekken som blir utfordret. Også definisjonen av sikkerhet. Økt styrkebidrag fra forsvaret vil utfordre utformingen av kommandolinjer og ansvarsforhold. Det pårvirker londonernes bevegelsesfrihet og oppfatning av trygghet, og den kan få OL-turister til å stille seg spørsmålet om hva slags idrettsarrangement de egentlig er med på: militært mesterskap eller folkefest? De strenge sikkerhetstiltakene vil utfordre seinere OL-byer. Og hva om det allikevel skjer en sikkerhetsbrist?

3. Britisk fotballag. For engelskmenn, skotter, irer og walisere blir det mest følelsesladete øyeblikket under London-OL når Storbritannia stiller til fotballkamp. Storbritannia stilte med OL-lag i fotball i perioden 1908 til 1972, men laget ble formelt oppløst da fotballforbundet avskaffet skillet mellom amatører og profesjonelle fotballspillere i 1974. I OL kunne man bare spille med amatørspillere. Etter dette har England, Skottland, Wales og Nord-Irland kun representert seg selv i fotball, men ikke i OL. Det britiske fotballaget gjenoppstår i år! Leder for den skotske supporterklubben sa for noen år siden at selv om et britisk lag består av 11 skotter og motstanderen er Brasil, så vil alle skotter støtte Brasil! Det forteller mye om hvor følelsesladet dette spørsmålet er. Men britenes fotballag utfordrer også FIFA og UEFA. Det er det internasjonale fotballforbundet FIFA som har tillatt Skottland, Nord-Irland, Wales og England å stille med egne lag i EM- og VM-turneringene. Spørsmålet er om britenes OL-fotball vil skape et press for at dette skal bli en permanent ordning også i EM og VM. Dette vil også ha interesse for separatistgrupperinger som ønsker å stille egne lag i EM, VM og OL.

4. Fotball-EM i Polen og Ukraina. Opptakten til det første store fotballmesterskapet i det tidligere Øst-Europa siden Jugoslavia arrangerte fotball-EM i 1976 har vært alt annet enn smertefri. Politisk rot, finanskrise, protester og byggestopp har preget opptakten til dette Europamesterskapet. Det blir spennende å se om nyhetsbildet blir preget av dårlig organisering eller av god fotball og om Michel Platini kan sole seg i glansen av et kontroversielt, men vellykket mesterskap eller om han må innkalle krisehåndteringsteamet sitt for å forsvare at disse landene fikk mesterskapet?

5. FIFA-reformer. I forbindelse med valget av VM-vertskap for 2018 og 2022 i 2010 og gjenvalget av Sepp Blatter som FIFA-president i 2011 ble FIFA, Blatter og Blatters motkandidater beskyldt for korrupsjon og for å opprettholde en korrupsjonskultur som skader fotballen. Kilder som kjenner Blatter godt mener at han vil gjøre alt som står i sin makt for å endre FIFA til det bedre. Dette er hans siste periode som president og han er opptatt av at han får god omtale i historiebøkene. Etter at Blatter ble gjenvalgt har han etablert fire komiteer som skal se på korrupsjon, fotballens integritet og fair play. Disse komiteene skal første gang rapportere på FIFA-kongressen i Budapest i mars i år. Da får vi en pekepinn på om FIFA mener alvor med sine tiltak og vi får vite om FIFA er best på å skape et godt ettermæle eller fortsetter med tupp og mæl!

Noen glemt? Har du noen idrettspolitiske begivenheter som du mener bør på disse listene?

Sportileaks

Wikidretten? Mange er overrasket og sjokkert over Wikileaks-dokumentene som blir porsjonert ut av Julian Assange og hans kampfeller i disse dager. Flere sjokk kommer sikkert, for dem som lar seg sjokkere. Så langt har vi ikke hatt anledning til å bli sjokkert av store avsløringer fra idrettsverdenen – verken om idrett i politikk eller politikk i idrett. Dette forteller oss mye om begrensningene til Wikileaks og om hvem som bestemmer i den internasjonale idrettsverdenen.

Tre saker. Blant flere hundre tusener Wikileaks-dokumenter har det til nå kun kommet frem noen få saker som dreier seg om idrett og politikk. Det er egentlig bare snakk om tre saker: en sak dreier seg om fotballpolitikk i Burma og to saker dreier seg om amerikanske vurderinger av terrorisme i forbindelse med Beijing-OL 2008 og Rio-OL 2016.

Aung San Suu Kyi for Wolves! Burma-avsløringen er mer galgen-morsom enn oppsiktsvekkende. Wikileaks-dokumenter antyder at burmesiske myndigheter først ønsket å legge inn et bud på Manchester United og deretter å tvinge forretningsfolk i Burma til å opprette en profesjonell fotballiga. Saken viser at man i totalitære regimer lett kan bli stormannsgal. Uansett tviler jeg på at Aung San Suu Kyi ville heiet på Alex Fergusons disipler. Hun holder nemlig med Wolverhampton Wanderers!

Beijing-OL igjen. ”Avsløringene” av terrortrusselen mot Beijing-OL er heller ikke særlig spennende eller overraskende. Trusselvurderingen er skrevet av en amerikansk diplomat ved USAs Beijing-ambassade og kilden er en kinesisk etterretningsoffiser. I dokumentet står det at terrorister fra Øst-Turkestan – stedet der uigurene bor i Kina og som vi vanligvis kaller Xinjiang – planla å bombe George W. Bush, Gordon Brown, David Miliband, Condoleezza Rice, mange andre VIPer, Hong Kong, Shanghai, åpningsseremonien og avslutningsseremonien. Det er grunn til å tro at kinesiske myndigheter ville kommet med slike påstander uansett om det var sant eller ikke fordi de hele tiden ønsker å legitimere undertrykking av uigurer blant annet ved å referere til terrorfaren de utgjør. På den annen side er det lett å få gehør for en slik virkelighetsbeskrivelse fordi OL er et yndet mål for terrorister og alle frykter det verste.

Wikileaks gir terroristene en fordel? Amerikanske vurderinger av sikkerheten og terrortrusselen mot OL i Rio – som ennå ikke har funnet sted – er mer interessant. Wikileaks avslører fordomsfulle amerikanske vurderinger av brasilianere og brasiliansk mentalitet. I korte trekk vurderer amerikanske diplomater i Brasilia at Brasil ikke er forberedt på det store innrykket som skjer i 2016. Dokumentene nevner mange hull i sikkerheten. Amerikanernes vurderinger kan tolkes på flere måter. For det første kan mye skje og disse vurderingene sier litt om dagens situasjon, men lite om hva som vil skje i 2016. Vi har allerede sett at brasiliansk politi har startet opprenskninger i Rios favelaer. Der i gården har OL-forberedelsen med andre ord startet. For det andre kan slike avsløringer avdekke at OL har blitt gitt på sviktende grunnlag. Sikkerhet er en viktig del av søknaden. For det tredje – og kanskje noe av det som er problematisk med Wikileaks – er at opplysninger om sikkerhetsbrudd både kan gi terrorister en fordel når de planlegger terrorangrep mot Rio og det kan skape unødig frykt lenge før lekene starter. Terroristene kan med andre ord innkassere to seire seks år før OL starter når slikt kommer ut.

Brasil verre enn Norge? Når det gjelder amerikanske vurderinger av terrortrusselen mot Rio-OL er det viktig å ha i bakhodet at Brasil og Lula har ført en upopulær utenrikspolitikk sett med USAs øyne. Brasil har ingen offisiell terrorliste, de oppfatter ikke FARC-geriljaen i Colombia som en terrororganisasjon og betrakter både Hamas og Hizbolla som legitime politiske partier. Når vi i tillegg vet at Lula kommer fra venstresiden i brasiliansk politikk skjønner vi at USA – og særlig George W. Bushs undersåtter – er skeptiske til det som skjer i Brasil. På dette området er amerikanske vurderinger av Brasil svært like vurderingene de gjorde av Norge i det samme tidsrommet.

Wikileaks' begrensninger. Hva sier disse avsløringene om Wikileaks og idrettens plass i det internasjonale samfunnet? Den sier først og fremst at amerikanske diplomater – og andre diplomater – ikke rapporterer hjem om det som foregår på idrettsbanen. For det andre – og dette er kanskje den fundamentale kritikken mot Wikileaks – får vi lite informasjon om de landene som har minst åpenhet og ytringsfrihet, men mye fra land som på ytringsfrihetsskalaen skårer svært høyt. I demokratiske land er idretten ikke en del av statsapparatet og regnes derfor heller ikke som en del av statsanliggende som det bør rapporteres hjem om. I land med mindre åpenhet betyr ofte idretten langt mer som nasjonsbygger og undertrykker enn tilfellet er i demokratiske stater. Etter at Saddam Hussein falt i Irak har vi fått skrekkhistorier om idrettspolitikken som ble ført der. Greier Wikileaks å få tak i informasjon fra de mest lukkede landene vil vi også få flere historier som inkluderer idrett. Til sist viser Wikileaks-avsløringene at idrettsverdenen og idrettsdiplomatiet fungerer på en helt annen måte enn det tradisjonelle diplomatiet. Mindre blir skrevet ned og flere uskrevne lover gjelder. Det rammer også Wikileaks.

Idrett på EUs bord.

Historisk innledning til advent. 1. desember 2009 er ikke bare historisk fordi Lisboa-traktaten trer i kraft, men også fordi idrett for første gang ser ut til å bli et eget politikkområde i EU. Det har det ikke vært før.

Nytt politikkområde. At idrett blir et eget politikkområde (kompetanseområde) betyr at idrett kan få en egen kommisjonær og at det blir satt av penger på EU-budsjettet til idrettspolitikk. Det betyr også at EU kan uttale seg med én stemme om idrett og idrettspolitikk i internasjonale fora. I begynnelsen av 2010 starter EU-kommisjonen arbeidet med sitt første idrettsprogram. Hvis alt går etter planen vil det første idrettsprogrammet tre i kraft i 2012-2013. Temaer som et slikt program kan dekke er antidoping, rasisme på idrettsbanen og beskyttelse av unge idrettsutøvere, men også helsetiltak med idrett som virkemiddel og egne idrettsprogrammer utenfor EU, for eksempel i bistandsprosjekter.

Yes, Minister! Det er White Paper on Sport som ble vedtatt i 2007 som er grunnmuren i denne politikken. Det viser at EU er i ferd med å utarbeide idrettspolitiske planer på mange områder. Dokumentet er tuftet på mange medlemsnasjoners statlige idrettspolitikk. Den første testen på om man i EU greier å enes om en egen idrettspolitikk kommer i mai 2010. Da skal det første ministermøtet om idrett foregå.

Idrett+EU=Sant? Det er flere måter å tolke denne utviklingen på. Uansett om man er for eller mot EU er dette en historisk begivenhet – idrett blir en del av EUs portefølje. De internasjonale idrettsorganisasjonene, som for eksempel IOC og UEFA er imidlertid skeptisk til en overregulering av idretten. De legger stor vekt på idrettens egenart og selvbestemmelsesrett. De som støtter en tettere integrasjon i EU øyner håp om at man endelig har funnet et politikkområde som kan samle og fenge den vanlige mannen i gata. De som er i mot en tettere EU-integrering frykter at EU også når det gjelder idrett skal legge begrensninger på nasjonal politikk. I denne saken kan internasjonale idrettsorganisasjoner og nei-bevegelser i Europa kjempe samme sak – de kan kjempe mot at idretten blir et europeisk rettssubjekt.

EU-lag? Så langt har man kun sett spede forsøk på EU-lag. I golf har man stilt europeiske lag mot USA, det samme i seiling. Jeg regner med at det ikke blir fart i debatten om idrett og EU før en smart kommisjonær foreslår å slå sammen alle landslagene i alle idretter til EU-lag. Blir det lettere eller vanskeligere for Norge å få fotball-EM, da?

Europeiske idrettsdager

EU og norsk idrettspolitikk. Idrettspolitikk får en stadig større plass i EUs politikk. Det har stor betydning for norsk idrettspolitikk. Det er særlig helse og fysisk aktivitet som står sentralt i EU, men også kampen mot doping og trafficking av unge idrettsutøvere er viktig. For at Norge skal holde seg oppdatert på det som skjer på det idrettspolitiske området i EU og ha håp om å kunne være med i politikkutformingen på dette området i EU er det viktig at Idrettsnorge og norske myndigheter har en målbevisst strategi overfor EUs idrettspolitikk.

Konsekvenser for norsk idrett. I dag er det medlemslandene i EU som har ansvaret for idrettspolitikk. Allikevel har EU i lengre tid arbeidet med å inkludere idrett i traktatene, og i dag ønsker Europakommisjonen å ta med en egen artikkel om idrett i Lisboa-traktaten (Kapittel XI, §149 og §150). Etablering av en Hvitebok om idrett (White Paper on Sport, WPS) er et tegn på økt fokus på idrett i EU, og implementering av deler av WPS er allerede i gang. EUs WPS definerer fire satsningsområder for EU: 1) idrettens samfunnsmessige betydning; 2) idrettens økonomiske dimensjon; 3) idrettens organisering; og 4) sosial dialog (kontakt mellom EU og ikke-statlige organisasjoner/forbund). Det er EUs Sport Unit som ligger under Europakommisjonen som har hatt ansvaret for å utarbeide WPS.

EUs satsing på overnasjonalt idrettssamarbeid vil få indirekte og direkte konsekvenser for norsk idrett og for Norges forhold til EU. Det er derfor viktig at Idrettsnorge og norske myndigheter er oppdatert på utviklingen og kjenner denne godt. EUs idrettspolitikk kan i Norge få konsekvenser for arbeidsretten til idrettutøvere, det norske spillmonopolet, antidopingarbeidet, og for norsk tilknytning til EUs utdannings- og kulturprogram. For å nevne noe.

Ikke-medlemskap. I november 2008 møttes medlemslandenes ministre for idrettspolitikk, ledere for medlemslandenes idrettsorganisasjoner og representanter for de største idrettsforbundene i Biarritz, Frankrike for å diskutere viktigheten av og målsettingen med EUs idrettspolitikk. På disse møtene var det ingen representanter fra norske myndigheter. Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) var opprinnelig ikke invitert og fikk innledningsvis avslag på en forespørsel om å delta. Men gjennom møter og seminarvirksomhet ved idrettens EU-kontor i Brüssel, lyktes det NIF å komme i kontakt med to representanter fra Europakommisjonens Sport Unit. Disse åpnet etter omfattende korrespondanse med NIF for at to representanter kunne få delta på forumet. EU planlegger tilsvarende forum hvert år som en del av dialogen mellom EU og ikke-statlige organisasjoner (satsningsområde 4 i WPS). Det var mange på forumet som hadde vanskelig med å forstå hvorfor NIF var tilstede siden Norge ikke er medlem av EU.

Utfordringer. Etter en rundtur i Brüssel i forrige uke (Kulturkomiteen i Europaparlamentet, Europakommisjonens Sport Unit, den norske EU-delegasjonen, den finske EU-delegasjonen, Den europeiske komités (EOCs) lobbykontor og EFTA-sekretariatet) er det tydelig at Norge står overfor store utfordringer med hensyn til EUs idrettspolitikk, samtidig som Norge har mange muligheter til innflytelse. Utfordringene dreier seg i hovedsak om å få oversikt over hva som foregår av idrettspolitikk i EU og hvilke konfliktlinjer som finnes i EU på forskjellige idrettspolitiske områder. Når det gjelder idrett og helseprosjekter er for eksempel Slovenia, Tyskland, Frankrike og Finland pådrivere, mens Sverige og Finland er pådrivere for å bevare spillmonopolet. For å nevne noen eksempler. Disse landene har jobbet mye med disse problemstillingene, men dette er ikke godt kjent i Norge. Samtidig etterlyser for eksempel Finland norsk engasjement i europeisk spillpolitikk. Videre sitter det ingen med idrett som hovedansvarsområde i den norske EU-delegasjonen. For at man skal kunne følge med på det som skjer i EU kan det være en idé å sende en person dit for å oppdatere seg på situasjonen i EU og for å gi signaler tilbake til Norge om hva man bør gjøre på dette området.

Muligheter. På den andre siden har Norge muligheter for å påvirke idrettspolitikken i EU. Dette er et nytt felt for EU og siden idrett ikke er en del av den offisielle politikken til EU er det ikke satt av store ressurser til å drive idrettspolitikk før Lisboa-traktaten trer i kraft – hvis den i det hele tatt gjør det…. Samtidig hoper arbeidsmengden for dem som jobber i EUs Sport Unit. Sport Unit har kommet i en veldig spesiell situasjon siden Europaparlamentet doblet budsjettforslaget til Sport Unit fra 3 til 6 millioner Euro. Der i gården vet man rett og slett ikke hva man skal bruke pengene på! Det betyr at de er svært interessert i å få gode innspill på hvordan de skal jobbe med forskjellige idrettsrelaterte spørsmål og hvor de skal sette inn ressursene de nå rår over. Videre vil det med en gang idrett blir et offisielt satsningsområde for EU bli frigjort større ressurser til målrettede tiltak og forskningsprosjekter. Helse- og bistand vil da være satsingsområder. Jo tidligere Norge er på banen i EU på dette området jo større sjanse er det for at Norge kan nyte godt av disse midlene.

Økt fokus på idrett og helse. Det siste året har Kultur- og kirkedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet i Norge tatt til orde for mer satsning på fysisk aktivitet, blant annet for å bedre norsk helse og for å gi en mer meningsfylt skolehverdag. I statsbudsjettet for 2009 er det satt av 10.5 millioner kroner til helse og idrett og regjeringen har varslet mer penger til tiltak for fysisk aktivitet. NIF har i sitt Idrettspolitiske dokument (2007-2011) uttrykt målsettinger om å synliggjøre sin rolle som samfunnsaktør og å gi sitt bidrag til en positiv samfunnsutvikling. NIF vil bidra til å forbedre norsk folkehelse gjennom blant annet et allsidig og godt aktivitetstilbud i idrettslagene. NIF vil derfor være en naturlig partner og bidragsyter i initiativet fra norske myndigheter. En oppfølging av målsettingene i St. melding nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge, kap. 4.1 ”Folk i bevegelse” er et godt utgangspunkt for et slikt samarbeid.

Medlemsstater i front. Siden 2006 har Europakommisjonen lagt stadig større vekt på fysisk aktivitet for å bedre EU-borgernes helse, blant annet ved å fokusere på fedmeproblematikken. Helseaspektet har en sentral plass i EUs WSP og mange av helsetiltakene som lanseres er basert på medlemsstaters nasjonale planer for helse og fysisk aktivitet. Frankrike, Tyskland, Slovenia, Storbritannia, Luxembourg og Finland har utarbeidet helseplaner med fokus på fysisk aktivitet. Flere medlemsland og Europakommisjonen har kommet lenger enn Norge i arbeidet med å koble idrett og helse.

Finland i tet. Av de nordiske landene er det særlig Finland som har vært en pådriver for at EU skal etablere en egen idrettspolitikk, men det er også ventet at Sverige vil spille en sentral rolle i EU på dette feltet i årene framover, både fordi Sverige vil ha formannskapet i EU når Lisboa-traktaten eventuelt skal undertegnes i slutten av 2009 og fordi Sverige vil være vertskap for det neste toppmøte mellom EUs sportsministre i siste halvdel av 2009. Det vil være naturlig at norske myndigheter og NIF holder kontakten med de nordiske landene i EU med hensyn til idrettspolitikk.

Idrettens nytteverdi. Idrettens nytteverdi får stadig mer plass i EU og Norge. Det er viktig at vi i Norge både følger med på hva som skjer i EU på området idrettspolitikk og at både norske myndigheter og norsk idrett seg av de mulighetene som finnes på dette området i EU. Dette er viktig uansett om Norge er medlem av EU eller ikke.