Kampfiksing er det mest sentrale temaet på årets konferanse,
med innslag på åpningssesjonen og med fire hele sesjoner dedikert temaet, et
tema som få har et håndgripelig forhold til, men som mange snakker om. I bagasjen
(ikke i kofferten min som jeg ikke aner hvor er akkurat nå) har jeg ferske
inntrykk fra Declan Hills besøk i Oslo denne helgen. Han er verdens fremste
ekspert på kampfiksing og en god venn. I forrige uke holdt han foredrag for
norsk idrett og jeg tilbrakte helgen sammen med ham for å vise han rundt i Oslo.
Vi gikk blant annet opp de kriminelle veiene til Harry Hole – hans skjønnlitterære
romanhelt for tiden. Men kampfiksing er ikke fiksjon og det går ikke an å løse
problemene på Restaurant Schrøder.
Det er mange i Norge som ikke har skjønt rekkevidden av kampfiksing.
Den som tror det holder å overvåke unormalt spill på Norsk Tipping er i beste
fall naiv. Og den som tror tippepremiene på travsport avgjør om det foregår
fiksing blant de firbeinte har ikke skjønt noe som helst. Fiksingen har som
regel sitt utspring i Asia og det er bare de dummeste av de dumme som fikser
kamper og spiller på lovlige nettsteder, som for eksempel Norsk Tipping, i
følge Declan Hill.
I SAS-loungen på Kastrup følger jeg med på streamingen av åpningssesjonen
på Play the Game. Der kroaten Mario Čižmek, som har spilt profesjonell fotball
i Kroatia, Israel og på Island, forteller om hvordan han var med på å fikse kamper
i Kroatia på oppfordring fra en i det kroatiske fotballforbundet. Spillerne på Čižmeks
lag ble bedt om å fikse kamper som ikke hadde særlig betydning og de gikk med
på det fordi de ikke hadde fått lønn på lang tid. Lav lønn og usikre
utbetalinger er ofte en kilde til fiksing. Jeg syns det er modig å stå fram på
denne måten, det er få som gjør det, og de som gjør det risikerer mye. På de
annen side er det noe kjent med historien. Det er spillerne som står fram, ikke
de høyt oppe i systemet. Dette er vanlig og det er også en vanlig oppfatning av
at når det først avdekkes kampfiksing så er det spillerne som er de store
syndebukkene. Det er feil. Spillerne er bare en liten brikke når kampfiksing
foregår og de som er lettest å ta – både for fikserne og de som skal dømme dem.
Det har Declan Hill mange eksempler på.
I fjor fikk Norge øynene opp for kampfiksing, da to kamper
ble mistenkt for å være fikset. Ennå er det ikke konkludert i sakene – og de få
tilfellene og den lange saksgangen illustrerer to sentrale aspekter ved
kampfiksing. Det er vanskelig å oppdage og det er vanskelig å finne bevis.
Declan Hill har antydet at to andre kamper der norske lag
har deltatt har vært fikset. Da han var på besøk hos en bookmaker-broker i
London i 2010 kom det inn en telefon fra Norge der det ble plassert 250000
dollar på en norsk U17-kamp. Og hos kampfiksere som ble arrestert i forkant av
fotball-VM for damer i 2007 ble det antydet at Norge skulle slå Ghana 7-2.
Gjett hva resultatet ble? (VM-kampen står omtalt i Declan Hills bok The Fix). Om
dette var fiksede kamper er usikkert, men det viser allikevel at norske kamper,
som for de fleste nordmenn er uinteressante, har interesse utenfor
landegrensene våre. Det gjør at vi bør være på vakt.
Store konferanser om kampfiksing og andre alvorlige
problemer inneholder ofte store ord fra representanter til store idrettsforbund
og fra politikere som bare er kastet inn i problematikken. De har sjelden noe
konkret å vise til. I følge Declan Hill er det vanlige politifolk i Rovaniemi
og i Bochum som er de store heltene – de har avdekket de største sakene i
Europa. De har lest seg opp på tematikken av egen fri vilje, avlyttet telefoner
og arrestert banditter som har vært ettersøkt i hele verden, men som Interpol
og myndigheter i Asia ikke har turt å ta i.
Hva ville Harry Hole gjort med kampfiksing?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar