Den store dopingboka?

Bokbud. Onsdag ettermiddag kom Mads Dranges bok Den store dopingbløffen på døra, med bud. Hyggelig gest fra noen jeg ikke kjenner i Kagge forlag og sikkert med baktanker, tenkte jeg. De vil at jeg skal lese boka og skrive om den på bloggen min (som nå får stadig flere lesere), tenkte jeg også. Som tenkt, så gjort.

Spørsmål og svar. Jeg har lest boka og jeg sitter igjen med mange spørsmål, slik forfatteren også gjør, men det holder ikke. Når det gjelder doping (og andre ufyseligheter i idretten) trenger vi svar. Ellers blir det bare spekulasjoner og mange sure miner. Vi trenger også gode løsninger. Det har ikke debatten etter at boka kom ut kommet med.

For få bøker. Den store dopingbløffen er godt skrevet, Drange viser et ektefølt engasjement for dopingsaken og han tar opp mange viktige spørsmål. Jeg vil si at den er viktig, mest av alt fordi det kommer altfor få bøker om doping og andre vanskelige verdispørsmål i idretten av kompetente fagpersoner med sterk kjennskap til idretten. For Drange har stor kompetanse på bekjempelse av doping. Hva kan denne boka bidra til?

Gode tilløp. Boka er god når den forklarer at kvantitet ikke betyr kvalitet, når den viser at idrettsforbund med flest dopingsaker ikke nødvendigvis representerer idretter med mest doping, og når den gir et lite (jeg understreker lite) innblikk i hvordan det internasjonale arbeidet mot doping lammes av overfladisk politikk og skinnmanøvre. Drange er veldig generell og kommer med svært få case som han analyserer. Det er mest referat. Hans slakt av WADA er godt belagt og er kanskje de beste delene av boka. Hans vurdering av idrettspresidenten i doping- og andre verdispørsmål er vel det nærmeste vi kommer personlig kritikk av norske idrettsledere. Fra den kanten kommer det sikkert et motsvar når rådgivere har fått tygd ferdig de bitreste pillene.

Vaklende. Det er lett å se at Mads Drange ønsker en dopingfri idrett og at han mener det er mulig med en ren idrett, men det er litt vanskelig å få tak på hvor han egentlig står. Etter å ha brukt 200 sider på å kritisere nasjonal og internasjonalt dopingarbeid (Den store dopingbøffen) avslutter Drange boka med «Grunnen til de gode norske prestasjonene var trolig som for de fleste andre norske medaljer i internasjonal idrett: riktig trening, godt kosthold og godt utstyr» (s. 207). Med en slik attest er det vanskelig å ta på alvor at han tidligere i boka hevder at norsk dopingarbeid lider av store mangler. At vi ikke skal hvile på laurbærene, er en annen ting.

Drange sparker i flere retninger og jeg sitter som sagt igjen med flere spørsmål.

Dopingfella. Som mange andre etterlyser jeg navn og ikke antydninger om at noen har, eller mest sannsynlig har, vært dopa. Det er på dette området Drange er lettest å arrestere. Han mistenkeliggjør mange, men kommer med få konkrete spor. På den måten vil kritikerne feste ham til korset, slik de gjorde med den finske dokumentaren When Heroes Lie og den svenske dokumentaren Blodracet. Problemet er at Drange er fagmannen (og samvittighetsfangen – for å bruke en metafor med utgangspunkt i hans eget eksempel om fangens dilemma) og ikke den kritiske journalisten som er ute etter oppmerksomhet rundt personer, men holder seg til saken og dopingpolitikken. Han sier rett ut at han ikke bryr seg om at dopernes navn blir kjent.

Ny innfallsvinkel? Problemet i dopingspørsmål er nettopp alle anklagene, antydningene og de få bevisene. Kanskje journalister, fagfolk og forskere burde se til andre fagsjangere for å få fram mer matnyttig informasjon og mer kvalifiserte spekulasjoner i saker som dette. De siste årene har det kommet flere bøker basert på Freakonomics-metoden. Vi har blant annet fått bøker som Moneyball, Soccernomics (Why England Lose) og The Numbers Game. Denne litteraturen bruker statistisk materiale (sammen med sosiologiske undersøkelser) og kobler sammen forskjellige datasett for å finne sammenhenger man tidligere ikke har sett. Hovedmålet er å vise hvorfor folk gjør som de gjør og hvordan de gjøre det, ved å koble datasett som ikke er koblet sammen før.

Sannsynliggjøring. Når får vi boka med denne innfallsvinkelen OG brukt på en god måte? Som Drange viser i boka si er de største dopingskandalene de siste årene ikke kommet fordi utøvere har blitt tatt i doping, men fordi de har blitt tatt i løgn eller fordi noen har plapret og fordi det er usannsynliggjort at den ikke kunne være dopingfri når alle andre var dopa. Det var slik Steffen Kjærgaard ble tatt. Michael Rasmussen sier for eksempel til VG 17. januar at han aldri var redd for dopingprøver. Han visste at han ikke ble tatt! Og her er mitt poeng. For at man skal kunne avdekke doping uten at man har konkrete beviser, må det sannsynliggjøres at noen har dopet seg. Og vi sitter på bøtter og spann med statistikk – både blodprøver og resultatlister. Får dem på bordet! Analyser! Når får vi den første boka som systematisk sammenligner resultater og utøvere, dopere og dem som ikke er tatt, norske og utenlandske og som greier å sannsynliggjøre at det ikke var mulig å vinne uten doping i langrenn, skiskyting, skøyter og andre utholdenhetsidretter? Hvis det er tilfelle.

Sterkere lut. Sannsynliggjøring er selvsagt ikke nok. Man må også ha konkrete beviser. Saker fra utlandet – som for eksempel Lance Armstrong-saken – viser at det er politiet og nasjonale myndigheter som i første rekke greier å få fram den harde sannheten. De har ingen koblinger til idretten og bryr seg ikke om idrettsledere mister ansikt. Bør politiet i sterkere grad involveres for å få fram sannheten også i Norge? Og hva med en sannhetskommisjon?

Journalistene vi fortjener. Journalistene får sitt i boka. Analysen av sportsjournalister som ikke tør være kritiske fordi de er redd for å bli ekskludert av utøverne syns jeg er god. (Og reaksjonene til pressen er forutsigbar. VGs kommentator benytter anledningen til å hamre løs på ledelsen i NIF, Dagbladet forsvarer alle som anklages uten bevis. Forutsigbart.) Drange etterlyser mer kunnskapsrike journalister (de kan jo ikke statistikk!). Jeg er fristet til å vende bevisbyrden mot Drange. Selv sier han at vi får de idrettsutøverne vi fortjener. Får Antidoping Norge de journalistene de fortjener? Hvor gode har Antidoping Norge vært til å gi pressen informasjon om doping? Han nevner flere steder i boka at han er skuffet over at flere saker fikk liten oppmerksomhet. Kunne han selv ha gjort noe for å få til det? Har Antidoping Norge også et ansvar for å lære opp pressen?

Uavhengig instans. Forstår jeg Drange rett er idretten for tett på seg selv og trenger en uavhengig instans for å kunne gjøre et arbeid som bringer oss nærmere sannheten og nærmere en ren idrett. Dette er også noe min gode journalistvenn – og verdens fremste ekspert på kampfiksing – Declan Hill har sagt de to gangene han har vært i Norge de siste månedene, når det gjelder kampfiksing. Norge trenger et uavhengig organ – et senter for idrettens integritet – som er helt frakoblet norsk idrett, men som heller ikke er underlagt nasjonale myndigheter. Da får vi en mer effektiv bekjempelse av idrettens ondskap og en annen måte å å drive informasjonsarbeid (overfor pressen?) på.

Viktig debatt. Boka bør skape en debatt om hva vi bør gjøre for å forhindre doping i idretten, ikke en debatt om hvem som har tenkt høyest. Og den bør leses for det den er ment for: et ektefølt engasjement for å rydde opp i idretten.

PS. Jeg håper det kommer flere bøker om dette temaet. Gjerne med bud.