Norsk OL-debatt. I den norske OL-debatten bruker OL-forkjemperne ofte
Sotsji-OL som forklaring på at store deler av den norske befolkningen er negative
til OL i Oslo. Det er en lettvint og delvis (og kanskje nedlatende?) forklaring
på OL-skepsisen. Det er påstanden i en ny og veldig leservennlig rapport skrevet av de olympiske komiteene i Sverige, Østerrike, Sveits og Tyskland. Konklusjonen
er at søknadsprosessen, kostnadsbildet og størrelsen på lekene må endres
dramatisk for at europeiske og demokratiske land skal kunne hive seg på
OL-karusellen, spesielt når det gjelder vinter-OL.
Mislykkete søkere. Hensikten med rapporten er å redde (vinter-) OL
som idé og er kanskje et forsøk på å gjøre sine egne OL-prosjekter gangbare i
framtiden. Alle komiteene har sett sine forsøk på å stable på beina en
OL-søknad bli felt av folkeavstemninger, dårlige meningsmålinger og/eller høye
kostnader. Det skal i den sammenheng legges til at østerrikske Salzburg tapte
for Sotsji, selv om Salzburg kom langt bedre ut en Sotsji i IOCs tekniske
rapport, og at Wien går med planer om å søke OL i 2028.
Gode anbefalinger. Rapporten kommer med mange gode og interessante
anbefalinger på hva IOC må gjøre for å redde vinter-OL fra katastrofen (uten å
si at katastrofen blir fremstilt som OL kun til totalitære stater). Den er delt
inn tre temaer (søknadsprosessen, kostnader og størrelsen på lekene) og åtte utfordringer.
Her er noen av de viktigste utfordringene og anbefalingene i rapporten:
1.
(Søknadsprosessen)
En av de fremste symptomene på at vinter-OL er i faresonen er ikke at det er så
få kandidater denne gangen, men at det ikke er noen søkere igjen fra forrige
runde. En årsak er at man hele tiden har fokus på kostnadsbildet og ikke på
mulighetsrommet i en OL-søknad. Et viktig tiltak for å snu dette er tidligere
involvering fra IOC hos dem som ØNSKER å søke om OL, både med kunnskap og
økonomiske midler. Kandidater som tidligere har feilet bør oppmuntres til å
søke igjen, men da må muligheten for å vinne også være til stede. Og man må
kunne se at man har fått noe igjen, selv om man ikke vinner fram.
3.
(Søknadsprosessen)
Til nå har kriteriene for å få OL vært for rigide og det har vært lite rom for lokale
tilpasninger. I tillegg er det sådd tvil om hvor stor vekt man legger på den
tekniske evalueringen (Sotsji og Rio er eksempler på at den tekniske rapporten
ikke er fulgt når det stemmes over vertsby). Rapporten anbefaler her at IOC
yter mer assistanse for å få søkerbyer til å skjønne de tekniske
spesifikasjonene, samtidig som de åpner for lokale tilpasninger. De kommer også
med et meget kontroversielt forslag: endre stemmereglene i IOC ved å vekte inn
den tekniske evalueringen i avstemningen (50-50).
4.
(Kostnader)
Det er nesten er umulig å skjønne den olympiske kostnadsstrukturen. Det skyldes
at man opererer med to forskjellige budsjetter i planleggingen av OL: arrangementsbudsjett
og investeringsbudsjett. Rapporten foreslår mer åpenhet i budsjettprosessen,
skille mellom offentlige og private investeringer og å utelate investeringene
fra OL-budsjettet. Det skaper et sterkere skille mellom hva som er ansvaret til
IOC og hvilke oppgaver arrangøren tar på seg.
5.
(Kostnader)
Arrangementskostnadene har løpt løpsk og det er stor fare for at budsjettene
sprekker. I hovedsak skyldes det at programmet og kravene endres fra OL-by er
valgt til OL arrangeres. Forslaget er å låse programmet med en gang
OL-kontrakten inngås og at man lager en forsikringsordning som skal dekke
eventuelle kostnadsoverskridelser.
6.
(Størrelsen
på lekene) I vinter-OL bygges det for mange anlegg som ikke er drivverdige
etter OL. Dette gjelder særlig ishaller og problemet skyldes i hovedsak at IOC
ønsker at lekene skal være mest mulig kompakte. Forslaget er å la arrangøren
tilpasse kapasiteten til det som er mest hensiktsmessig etter OL og for
eksempel innføre prinsippet man bruker for fotball under sommer-OL også for ishockey:
spre anleggene i hele landet.
7.
(Størrelsen
på lekene) Innkvartering tar for mye av budsjettet og organiseringen. Her
er kravene IOC stiller til vertsby alt for strenge. Løsningen er å omdefinere
den olympiske familie (gjøre den mindre), finne ut hvor mange rom som er
ubrukte ved tidligere OL og å øke radiusen for hvor nært innkvarteringen må
være.
8.
(Størrelsen
på lekene) Bærekraften og miljøaspektet til lekene har vært alt for dårlig.
Her er det klisjeene som rår og ikke handlingene. Sotsji-OL var et
skrekkeksempel i så måte. For å bli troverdige på dette området må det
utarbeides mer detaljerte planer og etableres overvåkningsmekanismer som fører
til at lekene faktisk blir miljøvennlige og bærekraftige og ikke bare tomme ord.
Den vanskelige andrerunden? Skulle noen av disse anbefalingene bli
godtatt av IOC i desember i år, når Olympic Agenda 2020 skal drøftes, kan det
hende vinter-OL får større oppslutning i vår del av Europa. Og skulle Beijing
eller Almaty få lekene i 2022 er det ennå større sjanse for at Europa får de neste
lekene. Da er kanskje Oslo en ennå sterkere kandidat enn det den er nå (og med
større folkelig oppslutning), selvsagt hvis Sverige, Sveits, Tyskland og/eller
Østerrike ikke slenger inn en kort søknad, også.