Den vanskelige andrerunden

Norsk OL-debatt. I den norske OL-debatten bruker OL-forkjemperne ofte Sotsji-OL som forklaring på at store deler av den norske befolkningen er negative til OL i Oslo. Det er en lettvint og delvis (og kanskje nedlatende?) forklaring på OL-skepsisen. Det er påstanden i en ny og veldig leservennlig rapport skrevet av de olympiske komiteene i Sverige, Østerrike, Sveits og Tyskland. Konklusjonen er at søknadsprosessen, kostnadsbildet og størrelsen på lekene må endres dramatisk for at europeiske og demokratiske land skal kunne hive seg på OL-karusellen, spesielt når det gjelder vinter-OL.

Mislykkete søkere. Hensikten med rapporten er å redde (vinter-) OL som idé og er kanskje et forsøk på å gjøre sine egne OL-prosjekter gangbare i framtiden. Alle komiteene har sett sine forsøk på å stable på beina en OL-søknad bli felt av folkeavstemninger, dårlige meningsmålinger og/eller høye kostnader. Det skal i den sammenheng legges til at østerrikske Salzburg tapte for Sotsji, selv om Salzburg kom langt bedre ut en Sotsji i IOCs tekniske rapport, og at Wien går med planer om å søke OL i 2028.

Gode anbefalinger. Rapporten kommer med mange gode og interessante anbefalinger på hva IOC må gjøre for å redde vinter-OL fra katastrofen (uten å si at katastrofen blir fremstilt som OL kun til totalitære stater). Den er delt inn tre temaer (søknadsprosessen, kostnader og størrelsen på lekene) og åtte utfordringer. Her er noen av de viktigste utfordringene og anbefalingene i rapporten:

1.       (Søknadsprosessen) En av de fremste symptomene på at vinter-OL er i faresonen er ikke at det er så få kandidater denne gangen, men at det ikke er noen søkere igjen fra forrige runde. En årsak er at man hele tiden har fokus på kostnadsbildet og ikke på mulighetsrommet i en OL-søknad. Et viktig tiltak for å snu dette er tidligere involvering fra IOC hos dem som ØNSKER å søke om OL, både med kunnskap og økonomiske midler. Kandidater som tidligere har feilet bør oppmuntres til å søke igjen, men da må muligheten for å vinne også være til stede. Og man må kunne se at man har fått noe igjen, selv om man ikke vinner fram.

 2.       (Søknadsprosessen) Søknadsprosessene har blitt dyrere og dyrere for hvert OL. Det har ført til at kostnader til søknadsprosessen har blitt et eget tema i OL-debatten, noe som burde være unødvendig. Penger bør brukes på OL ikke på å søke om OL. Tiltak for å endre på dette er å kutte ned den første søknadsperioden og å gjøre den mindre detaljert. I tillegg må IOC aktivt bidra i søknadsprosessen og ikke bare lene seg på lange manualer som knapt de selv skjønner.

3.       (Søknadsprosessen) Til nå har kriteriene for å få OL vært for rigide og det har vært lite rom for lokale tilpasninger. I tillegg er det sådd tvil om hvor stor vekt man legger på den tekniske evalueringen (Sotsji og Rio er eksempler på at den tekniske rapporten ikke er fulgt når det stemmes over vertsby). Rapporten anbefaler her at IOC yter mer assistanse for å få søkerbyer til å skjønne de tekniske spesifikasjonene, samtidig som de åpner for lokale tilpasninger. De kommer også med et meget kontroversielt forslag: endre stemmereglene i IOC ved å vekte inn den tekniske evalueringen i avstemningen (50-50).

4.       (Kostnader) Det er nesten er umulig å skjønne den olympiske kostnadsstrukturen. Det skyldes at man opererer med to forskjellige budsjetter i planleggingen av OL: arrangementsbudsjett og investeringsbudsjett. Rapporten foreslår mer åpenhet i budsjettprosessen, skille mellom offentlige og private investeringer og å utelate investeringene fra OL-budsjettet. Det skaper et sterkere skille mellom hva som er ansvaret til IOC og hvilke oppgaver arrangøren tar på seg.

5.       (Kostnader) Arrangementskostnadene har løpt løpsk og det er stor fare for at budsjettene sprekker. I hovedsak skyldes det at programmet og kravene endres fra OL-by er valgt til OL arrangeres. Forslaget er å låse programmet med en gang OL-kontrakten inngås og at man lager en forsikringsordning som skal dekke eventuelle kostnadsoverskridelser.

6.       (Størrelsen på lekene) I vinter-OL bygges det for mange anlegg som ikke er drivverdige etter OL. Dette gjelder særlig ishaller og problemet skyldes i hovedsak at IOC ønsker at lekene skal være mest mulig kompakte. Forslaget er å la arrangøren tilpasse kapasiteten til det som er mest hensiktsmessig etter OL og for eksempel innføre prinsippet man bruker for fotball under sommer-OL også for ishockey: spre anleggene i hele landet.

7.       (Størrelsen på lekene) Innkvartering tar for mye av budsjettet og organiseringen. Her er kravene IOC stiller til vertsby alt for strenge. Løsningen er å omdefinere den olympiske familie (gjøre den mindre), finne ut hvor mange rom som er ubrukte ved tidligere OL og å øke radiusen for hvor nært innkvarteringen må være.

8.       (Størrelsen på lekene) Bærekraften og miljøaspektet til lekene har vært alt for dårlig. Her er det klisjeene som rår og ikke handlingene. Sotsji-OL var et skrekkeksempel i så måte. For å bli troverdige på dette området må det utarbeides mer detaljerte planer og etableres overvåkningsmekanismer som fører til at lekene faktisk blir miljøvennlige og bærekraftige og ikke bare tomme ord.

Den vanskelige andrerunden? Skulle noen av disse anbefalingene bli godtatt av IOC i desember i år, når Olympic Agenda 2020 skal drøftes, kan det hende vinter-OL får større oppslutning i vår del av Europa. Og skulle Beijing eller Almaty få lekene i 2022 er det ennå større sjanse for at Europa får de neste lekene. Da er kanskje Oslo en ennå sterkere kandidat enn det den er nå (og med større folkelig oppslutning), selvsagt hvis Sverige, Sveits, Tyskland og/eller Østerrike ikke slenger inn en kort søknad, også.