Fakta og følelser

Sommerdvale. Jevnlig denne sommeren har jeg blitt oppringt av journalister som lurer på hva jeg mener om sjansene til Oslo2022. Hva betyr det for Oslo2022 at Lviv trakk seg og hva mener du om de to motkandidatene til Oslo, er spørsmål jeg har fått. Under fotball-VM var det lite fristende å engasjere seg i vinter-OL mange år fram i tid, nå når varmen truer væskebalansen til en middeladrende skrott har det blitt mer innetid til refleksjoner. Jeg tror Oslo har gode sjanser til å få OL. Ikke fordi Norge er et demokratisk land, men fordi det er få kandidater. Spørsmålet er hvilke sjanser vi tar.

Fakta, fakta OG fakta. Mange har sammenlignet OL-debatten med EU-debatten på 1990-tallet. Litt av grunnen skyldes at OL faktisk har vært offer for en folkeavstemning, men også fordi skyttergravskrigen har ført til den samme ædda-bædda-retorikken, der alle parter skal bidra med fakta, fakta OG fakta. Fakta bidrar nemlig til opplysninger som vil føre folk i riktig retning. Særlig. På samme måte som IOC velger OL ut i fra magefølelsen (slik Gerhard Heiberg har uttalt det) tror jeg folket vil lene seg mot enkeltmennesker de stoler på og har sansen for i OL-debatten. For at ja-bevegelsen skal få vind i seilene tror jeg deres støttespillere bør mene noe sterkt, velbegrunnet og med mer troverdighet, uten at man kritiserer motpartens motiver.

Følelser. Nedlatenhet bør erstattes med engasjement og entusiasme. Så langt ligner personkampen på en talentkonkurranse – uten talent til å fremføre noe annet enn at jeg ønsker OL fordi vi fortjener det eller at dette koster for mye penger. Akkurat som i 1994 ser det nå ut som ja-siden prøver å redde sitt eget prosjekt med det vi kan kalle en faktabasert tilnærming. Motstandere er kunnskapsløse eller tendensiøse, men hvis folket får mest mulig og best mulig informasjon vil vi marsjere sammen mot OL. Vi vet hvordan det gikk i 1994. Det samme kan skje igjen. Følelser trumfer fakta.

Ett faktum. Det er egentlig bare ett fakta som gjelder i OL-debatten. Kostnadene. OL blir dyrt. Og det finnes to tilnærminger til disse kostnadene: vi kan bruke pengene på noe annet eller dette er vel anvendte penger som skaper noe som vi ikke kan verdsette i penger. Det er ikke fakta at OL til Norge vil redde de olympiske leker og det er ikke fakta at et nei til OL vil få IOC til å endre seg. Det er spekulasjoner og ønsketenkning. Det siste året har jeg intervjuet mange eksperter på OL (både tilhengere og kritikere) og de sier ofte det samme. For å skape OL-entusiasme må man ikke fokusere på makrotall (dvs. fakta og budsjetter), men på muligheter, engasjement og et troverdig prosjekt. Like fullt benyttes en hver anledning til å peke på faktafeil og halvsannheter – i begge retninger. I den øvelsen vinner nei-folket. Lett. Spør du meg bidrar det bare til at motstanden blir større. Folk liker ikke å bli pekt nese til og de kan telle penger.

Taktikk og argumenter. Når OL skal debatteres i Stortinget til høsten og det skal stemmes over statsgaranti tror jeg at alt det som blir presentert som fakta er underordnet - bortsett fra at OL koster mye penger. Om ungdom er for eller at Paralympics også er en del av denne pakka er – hvis ikke det kommer opp noen ekstremt gode visjoner eller planer – spiller mindre rolle. Jeg tror vi nå har gått over fra en fase der argumenter har hatt relevans til en fase der taktikkeri spiller en langt større rolle. Her er det viktigere å ikke sitte igjen med svarteper enn å tape en kamp man trodde på.

Politiske konstellasjoner. Teoretisk kan Arbeiderpartiet og Høyre gå sammen om en statsgaranti og dermed redde OL-prosjektet fram til avstemningen i Kuala Lumpur i 2015. Det kan bidra til regjeringskrise, siden Fremskrittspartiet allerede har bestemt seg for å stemme nei. Høyre kommer til å gjøre mye for å unngå regjeringskrise. Ofre OL? Og Arbeiderpartiet går aldri sammen med Høyre i dette spørsmålet uten at de vet de får noe igjen – enten på meningsmålinger eller i politisk hestehandel. Så enkel er jeg.

Ett ja – to nei. Jeg tror vi reelt står overfor ett ja-scenario og to nei-scenarier der Høyre er midtpunktet

Utligning. Ja-scenariet dreier seg om at Fremskrittspartiet finner en sak som Høyre er i mot som de kan gå til andre partier med og få støtte for, slik at de utligner hverandre politisk. Vanskelig å si hva slags sak dette kan være, men det kan dreie seg om EU eller andre saker der Høyre gått kan ta et nederlag. Dette tror jeg allikevel er en vanskelig øvelse.

Andre prosjekter. Det ene nei-scenariet dreier seg om at Høyre finner kostbare prosjekter som de mener er viktigere enn OL-prosjekt. Opprustning av regjeringskvartalet kan være et slikt prosjekt – det er dyrt og det ligger i Oslo. Folk flest vil ha sympati for en slik prioritering, også Arbeiderpartiet.

Tippemidler. Disse to scenariene må idretten bare forholde seg til – dette er politikk, men ikke idrettspolitikk. Men skulle Høyre komme til idretten og forlange at en skyhøy andel av tippemidlene skal brukes på OL-prosjektet for å gi statsgaranti – må idretten protestere. Slik den gjorde i forkant av OL på Lillehammer og som la Tromsø-søknaden død. Denne taktikken fra Høyres side (de vet de får nei med forslag om høy andel av tippemidlene) blir et mareritt for idretten, hvis den ikke har et godt motsvar. Da gjelder ikke utsagnet om at dette må vi ta oss råd til lenger. Stor prosentandel av tippemidlene blir et ubehagelig fakta for idretten. Kompromisser idretten med seg selv når det gjelder tippemidler er det stor fare for at den interne enigheten om OL forvitrer. Andelen av tippemidlene til OL burde, etter min mening, allerede vært kjent. Det hadde gitt den idrettspolitiske debatten et reelt innhold.

Norsk idrett. Uansett hvor stor andel av tippemidlene som brukes på OL er det flere viktige spørsmål som lokalidretten kommer til å være opptatt av skulle en statsgaranti bli en realitet og skulle en OL-søknad gå hjem i IOC. Og det blir viktigere, jo høyere andel av tippemidlene som skal brukes på OL.

Alt handler om OL. For det første vil alle prioriteringer i idretten rammes inn av OL-prosjektet, selv om det ikke har noen som helst relevans for OL. Søker mitt lokale idrettslag anleggsmidler (gjennom idretten eller hos kommunen) vil søknaden garantert settes inn i en OL-sammenheng. Ikke bare kan alt snakket om OL, jevnlig i syv år være utmattende, men det kan også skape et hylekor av misfornøyde søkere som skylder på OL hver gang de får avslag på en søknad, uavhengig av om det har med OL å gjøre eller ikke. Spørsmålet blir da: hvordan skal idretten sørge for at idretten går som normalt og prioritere virksomhet som ikke bør knyttes opp til OL i denne perioden?

Prioriteringer. For det andre vil et OL-prosjekt binde opp store ressurser – med og uten tippemidler – i lang tid. Norges idrettsforbund er internasjonalt anerkjent for sitt verdiarbeid, for eksempel i kampen mot homohets, for en gjennomtenkt barneidrett og politiattester for å sikre seg mot overgrep mot barn. Hva skjer med dette verdiarbeidet i en OL-periode? Selv om Norge er en stormakt i vinteridrett, er administrasjonen av norsk idrett relativt liten. Det sørger blant annet all frivillig innsats for. I den sammenheng er det mulig å trekke inn en EU-analogi. Hver gang små land har hatt formannskapet i EU har det tappet og lammet statsadministrasjonen i den daglige virksomheten. Blir Idrettsforbundet lammet i sitt daglige virke i en OL-periode? Hvordan vil ressursbruken være på disse områdene i OL-perioden? Det holder ikke å slå seg på brystkassen å si at dette er temaer vi skal sette på den olympiske dagsorden, når dem som jobber med dette daglig i kriker og kroker i Norge tar seg til hodet i frustrasjon fordi ingen tar telefonen i Idrettens Hus.

Barnas drøm og voksnes taktikk. Jeg tror OL blir dyrt og jeg tror Norge kan arrangere fantastiske vinterleker. Men jeg er bekymret for at unger i nabolaget mitt og i andre nabolag skal snakke om OL hver gang de skal ta på seg skøyteski, fotballsko eller svømmebriller. Og at snakket ikke dreier seg om at de har Ol som mål, men har OL som blink, fordi de er forbanna på klubbledelsen eller Idrettsforbundet fordi de ikke får pusset opp treningsfeltet sitt fordi det ikke passer inn i OL-prosjektet. Og at fotballklubben bytter ut fotballtaktikk med taktikkeri for å få alle prosjekter til å passe inn i OL-planleggingen.

Faktaenes relevans. Bare følelsen av at dette kan skje, gjør fakta mer relevant.