Modellenes tyranni

Gale spørsmål? Forslaget til Hypercube Business Innovation og Norsk Toppfotball om endringer i norsk fotball er et forslag om hvordan man skal redusere antall lag i Tippeligaen, ikke en analyse av hva som er galt med norsk fotball og hva som bør gjøres. Over 200 personer er spurt i denne prosessen. Spørsmålet er om de riktige er spurt og om de riktige spørsmålene er stilt.

Modellenes tyranni. Som gammel statsviter er jeg vant til kritikk av modellenes tyranni. Historikerne mente vi var mer opptatt av å putte virkeligheten inn i skjemaer og modeller enn av virkeligheten. Med Hypercube og Norsk toppfotballs rapport om forslag til endringer i norsk fotball bør historikerne på banen igjen. I Hypercube-rapporten League Structure Optimization virker det som om at konklusjonen er skrevet først (færre lag i norsk toppfotball) og at man kun har konsentrert seg om hvordan en redusert liga skal se ut. Det blir det diskusjon av, men kommer man fram til en god løsning?

Størst er best. For meg ser denne rapporten ut som et forsøk på å styrke de beste klubbene i Norge slik at de har mulighet til å kvalifisere seg til Europacup-spill. De små klubbene i Norge har blitt et problem for toppfotballen. Med færre lag og mer konsentrering av spillere, talenter og penger i færre klubber vil Norge klatre på den internasjonale rankingen. På sikt vil det skape og sementere en toppfotball med få store lag. Det mener jeg i så fall går på bekostning av breddefotballen og fotballidentiteten i hele Norge.

Tilpasset medieavtalen. Rapporten syr også puter under armene på dem som har kjøpt tv-rettigheten til norsk fotball og dem som ønsker å by på dette produktet i framtiden. Jeg våger påstanden om at flere kamper på samme tidspunkt gjør mer for interessen for norsk fotball enn å sende mellomstore lag ned i en ny andredivisjonsstruktur. Men det blir det selvsagt mindre tv-penger av. Dette er mer en rapport om hvordan norsk toppfotball skal tilpasse seg neste medieavtale enn et helhjertet forsøk på å forbedre norsk fotball.

Omfordeling. Når man peker på antall lag og vurderer om sluttspill er bra eller dårlig greier man ikke  svare på hvorfor det er store forskjeller mellom topp og bunn i norsk fotball, noe rapporten peker på, men som trenere i norsk fotball mener er feil. Hadde man lansert modeller om omfordeling av penger, hvilken dag som passer best for fotball og analysert det norske folks holdninger til hva som skal til for å komme på kamp – i tillegg til å få fotballspillere til å trene mer – er jeg sikker på at man hadde kommet nærmere en løsning.

Eggens historie. Når Nils Arne Eggen raser over at han ikke er spurt i denne prosessen, skal vi lytte. Ikke nødvendigvis fordi han har de rette svarene, men fordi det kanskje viser at Norsk toppfotball var ute etter svar som de selv var enig i. Og kanskje fordi den gamle Rosenborgkjempen er historiker?

Kampen på Malta

Fotbollens mörka värld. Samme dag som fotballandslaget reiste til Malta for å spille en av de uendelige skjebnekampene sendte SVTs Uppdrag Granskning del 1 av Fotbollen mörka värld, en dokumentar om kampfiksing i Sverige. Uppdrag granskning har et frynsete rykte i Norge etter to doping-reportasjer som fikk skielitene i Norge til å riste på hodet og i kropp. Fotbollen mörka värld er et sterkt program om en av idrettens største trusler og det som vises der bør få konsekvenser for den norske debatten om kampfiksing. En debatt som nesten har vært fraværende.

Godt innblikk i en mørk verden. Jeg har arbeidet med kampfiksingsproblematikken i mange år og dette programmet gir den beste fremstillingen av de farer vi står overfor enn det jeg har sett på lenge. Både fordi den er godt laget og stiller de riktige spørsmålene, men også fordi den direkte berører Norge. Programmet bør oppmuntre norske journalister til å ta en grundigere kikk på denne kreftsvulsten i idretten – ikke bare i fotball! – og det bør få norske myndigheter til å sette utredninger om spillpolitikk (og proffboksing) i sammenheng med kampfiksing. Rådet mitt er enkelt: Gjør programmet obligatorisk for alle som er tilknyttet norsk idrett!

To historier. Programmet forteller to historier samtidig – en om internasjonale bookmakere og deres stadig økende interesse for fotballkamper langt ned i den svenske divisjonssystemet og en om personer som er mistenkt for å fikse mange kamper i Sverige, Norge og Kosovo. Journalistene er både konfronterende for åpent kamera og bruker skjulte triks for å få mistenkelige personer i tale. Påstanden i programmet er at økt interesse for kamper som har liten allmenn interesse i Sverige, men omsetter for store summer i andre deler av verden, gjør spillere uten millionlønninger og kamper med liten oppmerksomhet, sårbare for kampfiksing.

Koblingen spill og fiksing. Det trenger ikke være en sammenheng mellom mange bookmakeres interesse for det vanlige dødelige oppfatter som ubetydelige kamper og kampfiksing. Rapportering fra svensk tredjedivisjon viser først og fremst at spillmarkedet er umettelig på spillobjekter. Og det er Asia som er det største markedet. Omsetningen på kamper i Angäred (Sverige) eller i Ski (Norge) er større i Kuala Lumpur, Shanghai, Singapore og Pristina enn i Gøteborg og Follo. Den største svindelen i slike kamper er det spillerne i Asia som er offer for uten at spillerne på fotballbanen er berørt. Forsinket oppdatering – såkalte delayed reporting – gjør at oddssetterne greier å lure dem som setter penger på disse kampene. Men de samme oddssetterne kan bli fristet til å manipulere resultatet. Det kan de tjene store penger på. Da blir også svensk og norsk fotball direkte berørt. Det er det denne dokumentaren forteller oss på en veldig god måte.

Kampen mot monopolet. Samtidig som fotballandslaget bryner seg på Malta, et lag som har sluppet inn mål med vilje mot Norge tidligere og har hatt spillere som er utestengt fra fotball på livsstid på grunn av kampfiksing, spilles det store penger på denne kampen hos bookmakere på Malta fra Norge. En av bookmakerne arrangerer også et stort seminar om norsk spillpolitikk denne helgen og har akkurat gitt ut en rapport om norsk spillpolitikk. Her har PR-byråene jobbet hardt og kanskje med gaffel? Målet er å endre norsk spillpolitikk for å komme lovlig inn på det norske markedet. Dette er den norske regjeringen positiv til og har varslet en utredning om norsk spillpolitikk for å legge grunnlaget for en nye ikke-monopolistisk ordning. Er det som i oljesektoren betyr utredning det samme som at man åpner opp for nye konsesjoner. Da står Norsk Tipping for fall. Og kanskje overføringer til norsk fotball? Det kan mange leve med. Men om det fører til mer kampfiksing i Norge er vi på villspor.

Farene. Med en liberalisering av norsk spillpolitikk vil vi på lovlig vis få flere bookmakere som åpent og uten hver gang å gå i krangel med kommunikasjonsavdelingen i Norsk Tipping på Hamar rapporterer fra flere norske kamper. Konkurransen vil også kunne bidra til at flere kamper lenger ned i divisjonene blir spillobjekter. Det trenger ikke bety kampfiksing, men det kan øke farene for at det skjer. Også uten at illegale asiatiske bookmakere blir regnet med. Jo flere ”ubetydelige” norske kamper det kan satses på, jo større er farene for at fotballspillere lar seg friste til å tjene noen ekstra slanter. Her er det viktig å være føre var. Slik situasjonen er i dag kan, de utenlandske bookmakerne vises bort fra tribunen. Det blir vanskeligere med et liberalisert spillmarked. Det viser den svenske dokumentaren oss. Blir dette et problem går det utover troverdigheten til idretten og da kan du etablere så mange bookmakere du vil og inntektene fra oddsspill vil samtidig gå ned.

Fiksing i proffboksing. Jeg er sikker på at mange av dem som sitter på Malta og heier på Norge og flere norske bookmakere også gleder seg til at proffboksing blir innført i Norge. Mer moro, mer underholdning og et yndet spillobjekt. Dette er også en hjertesak for regjeringen. De har hengt seg på Brækhus mange tittelbelter. Dette er en bransje som lager tapere for å skape vinnere. Denne uken har for eksempel BBC på brutalt vis beskrevet hvordan boksesporten engasjerer profesjonelle tapere for å bygge andres karriere. Det er kampfiksing i sin mest åpne form. Ønsker vi å åpne for et slikt system?

Se dokumentaren! Den norske regjeringen har sagt at den tar kampfiksing på alvor og har signalisert at den kanskje vil opprette et eget organ for bekjempelse av denne kreftsvulsten i idretten. Før de lover noe som helst og setter i gang høringer med allerede skrevne konklusjoner (og lager nye proffboksingslover som ser seg blind på doping og polstring av hansker) anbefaler jeg regjeringen å sette seg ned sammen med idretten og ser Fotbollen mörka värld (og kanskje tar seg en snakk med de profesjonelle taperne i boksing). Da kan vi snakke om skjebnekamper.

Vanskelig å snakke bort. Om fotballandslaget gjør det dårlig mot Malta kan Per Mathias Høgmo snakke bort resultatet (nok en gang!). Kampfiksing går det ikke an å snakke bort. 

Unngå kvikkfiks av norsk fotball

Beinkrok. Om en reduksjon i antall klubber i Eliteserien vil heve kvaliteten på norsk fotball er jeg usikker på. Men jeg tror at et alt for sterkt fokus på toppen av norsk fotball og en for rask omstrukturering til færre lag i Eliteserien kan – om ikke omleggingen gjøres på en god måte – bidra til kampfiksing. I så fall slår Fotballforbundet beina under satsingen på høyere kvalitet i norsk fotball.

Mange små historier. Nesten hver gang jeg holder foredrag om kampfiksing (det har blitt noen ganger de siste årene) kommer jeg i snakk med spillere eller tidligere som sier at de vet om mange tilfeller der aktive spillere tipper på oddsen på eget lag. I følge disse foregår det også omfattende informasjonsutveksling om spillerstall og skadesituasjon i lavere divisjoner og noen av disse spillerne satser penger på at eget lag skal tape. Vi vet i tillegg at fotballklubber nedover i divisjonene blir nedringt av utenlandske bookmakere for å fortelle om hvilken form laget er i. Klubber nedover i ligasystemet i Norge er hete spillobjekter.

Innsideinformasjon. I Norge er ikke innsideinformasjon forbudt. Det er det i Danmark fordi man mener at denne formen for informasjonsutveksling kan bidra til kampfiksing. Det er heller ikke ved lov forbudt å spille på eget lag i Norge, men det strider mot Fotballforbundets regelverk, et regelverk som har blitt skjerpet de siste årene, på grunn av økt fokus på kampfiksing. Jeg vet ikke om de jeg snakker med i etterkant av disse foredragene er representative og at de kan si noe om omfanget av spill på egne kamper. Men det er fare for at flere kommer til å gjøre det hvis man (nok en gang) legger om seriesystemet.

Tiltak mot kampfiksing. Det er mange tiltak fotballen (og andre idretter) kan sette i gang for å forhindre kampfiksing. Faktainnhenting slik Fotballforbundet og Idrettsforbundet gjorde ien spørreundersøkelse i fjor er et godt tiltak. Med god kunnskap om kjennskapen til idrettens regelverk og hvilke idretter som er sårbare for hvilken type kampfiksing er det lettere å sette inn tiltak som virker. Man kan også innføre strengt regelverk med mulighet for strenge sanksjoner, beskytte varslere og overvåke gamblingmarkedet. Ved siden av å gi spillere en levelig lønn og å betale ut lønn i tide er kanskje det viktigste tiltaket å fjerne interessen (eller incentivet) for å fikse kampene, nemlig sørge for at alle kamper betyr noe for laget, at gevinsten av å vinne kampen er høyere enn å vinne penger på å tape. Kampoppsettet og måten man går over til et nytt seriesystem har stor betydning for om kampfiksing blir mer attraktivt i Norge.

Lite viktige kamper. I debatten om endringer i norsk toppfotball er det foreslått å redusere antall lag helt ned til 8 (fra dagens 16) og til å innføre sluttspill. Å redusere toppdivisjonen til 8 lag tror jeg er urealistisk, men 14 og kanskje 12 er forslag som jeg vet mange ønsker. Ønsker man rask endring betyr det at mange lag kan rykke ned samtidig. En mer moderat justering kan av mange oppfattes som for seint. Jo flere lag som rykker ned samtidig, jo større sjanse er det for at flere lag allerede tidlig i sesongen skjønner at de vil rykke ned. Det vil si at kamputfallet et lite stykke ut i sesongen ikke får stor betydning for å holde seg i toppdivisjonen. Det gjør det fristende å vinne noen slanter på egne tap. Stor reduksjon på toppen vil mest sannsynlig bety reduksjon lenger ned i ligasystemet også. Da blir det flere kamper av denne karakter. Det taper også Fotballforbundet på.

Sluttspill. Et tiltak for å hindre at dette ikke skal skje er at man også innfører et eget nedrykkssluttspill, slik at avslutningen på sesongen i begge ender av tabellen blir viktig for alle lagene. Problemet er da at man kan spare seg midt i sesongen for å gjøre det best mulig når sluttspillet skal avgjøres. Det kan også stimulere til kampfiksing. Poenget er at alle kamper må føles viktige. Hele sesongen for å redusere sjansen for at noen vil fikse kamper.

Færre muligheter. Det er ikke bare i en overgangsfase og i forbindelse med sluttspill at kampfiksingsproblemet kan oppstå. Kampfiksing kan også være et alternativ for mange spillere fordi alt for mye ressurser og oppmerksomhet rettes mot noen få lag helt i toppen. Færre lag i toppen gjør det vanskeligere for flere å nå toppen i norsk fotball. En slik spissing av toppfotballen kan i tillegg føre til at lønnsforskjellene i norsk fotball blir større og at toppen får mer av kaka enn tilfellet er i dag, blant annet en større andel av tv-pengene. Når nåløyet blir vanskeligere og lønnsforskjellene øker, øker også sjansene for at man nedvurderer sin egen innsats og tyr til lettkjøpte alternativer.

Unngå kvikkfiks. Uavhengig av hvor mange lag som er i Eliteserien vil det bli spilt på oddsen på norske kamper nedover i seriesystemet. Øker forskjellene mellom toppen og nest øverste nivå, øker også mulighetene for at kamper fikses. Hvis man ikke har dette som en sentral problemstilling helt fra man begynner å diskutere omlegging av seriesystemet. Omleggingen av norsk fotball må ikke under noen omstendigheter bli en kvikkfiks for norsk fotball.

Identitetssvikten i norsk fotball

Krisen i norsk fotball. Norske lag gjør det dårlig i europeisk fotball (igjen) og alt som kan krype og gå av selvoppnevnte autoriteter på norsk fotball kommer med forklaringer og quick fix-løsninger på kryss og tvers. Vi hører at det er for mange lag i Tippeligaen (vi trenger sluttspill!), det kan skyldes kunstgressrevolusjonen (resten spiller på gress!), det skyldes barneidrettsbestemmelsene (starter konkurranse for seint!) og vi mangler gode fotballakademier (se på Barcelona!) er noen av forklaringene eller unnskyldningene som blir gitt. Her kommer en forklaring til, fra en uautorisert fotballekspert: fotball er kun blitt en aktivitet for de voksne!

For systematisk? Den siste tiden har det kommet flere kommentarer om at barn i stadig større grad lever i en voksenverden. Hverdagen er gjennomorganisert, barnehagen blir skole, voksnes matvaner tres ned i halsen på småunger og det blir for lite tid til frilek. Om dette er bekymringsmeldinger fra foreldre som er utslitt og ber om nåde eller om det er en god diagnose på rammene til dagens unger er jeg usikker på. Men jeg er nesten sikker på at krisen i norsk fotball skyldes mangel på en norsk og lokal fotballidentitet og mangel på barnslig aktivitet, og ikke mangel fagfolk og organisering. Kanskje det er for mange av dem og kanskje er de for systematiske. Aldri har norsk fotball vært så gjennomorganisert og aldri har den vært mer identitetsløs.

Nostalgi. Med identitet mener jeg ikke et bestemt spillemønster som gjennomsyrer alle alderstrinn eller at alle landslagsspillerne kan nasjonalsangen. Jeg mener den grenseløse lysten til å spille fotball og til å tilhøre et lag som betyr noe for deg – ikke som enkeltmenneske, men som noe du er en del av. Jeg skal ikke være nostalgisk og mene at alt var bedre før. Det var det ikke. Selv var jeg en elendig fotballspiller og langrennsløper på Langhus i Ski i Akershus. Innbytter i 11er-fotball som 9-åring eller jevnlig skylde på dårlige treski var ikke morsomt. Samtidig var det å kjempe for Langhus i kamp og på renn det viktigste. Vålerenga og Everton kom i andre rekke, selv om også de var veldig viktige. Mange av dem jeg konkurrerte sammen med ble gode. De trente mer enn meg utenom trening for å hevde seg blant sine kamerater.

Lokalidentitet. De fleste som hevder seg i norsk fotball i dag (slik jeg har oppfatter det) kommer fra små steder og er ikke et produkt av et dyrt mønsterbruk fra en stor by. Det kan skyldes at tilbudet i storbyene er større eller at byfolk er late, men det kan også skyldes at folk fra småsteder har en sterkere tilknytning til fotballaget (idrettslaget) sitt og at fotballklubben ligger nærmere disse spillerne – i bokstavlig forstand. Men det kan også skyldes at voksenverden er mer fremtredende i byen enn på landet? At tilbudet kommer fra et lag som slutter på dal og ikke på akademiet? At tilbudet kommer fra et sted der fotballaget ledes av en gubbe som har vært med en mannsalder og ikke fra en tidligere fotballproff med stadig nye ideer?

Identitetssvikt på to nivåer. Jeg tror det er en sammenheng mellom den store pengeflyten til norsk fotball, som startet med de store medieavtalene, og forfallet i norsk fotball. Penger er i seg selv ikke et problem, men holdningene og sløvheten det kan skape kan bli det. Det kan skyldes mangel på identitet på to nivåer.

Rotete terminliste. Selv om store pengesummer førte til en kjøpekultur som kanskje gikk utover talentutviklingen tror jeg også at TVs makt over terminlista til lagene i toppen har bidratt til at foreldre som ønsker å oppdra ungene sine som gode supportere gir opp – identiteten blir simpelthen borte for gammel og ung. Seine hjemmekamper og bortekamper som ikke tar hensyn til arbeidsuka til vanlige folk mister tilskuere, særlig barnefamilier. Jeg har vært trofast tilskuer på Enga-kamper i over 20 år, nå vet jeg nesten ikke hvilken serieomgang det er eller hvilken dag kampen går på. Jeg ser kampen på tv. For ungene konkurrerer denne tv-kampen med en runde med et fiktivt lag på FIFA14. Kall meg gjerne en dårlig far som ikke ofrer alt for laget, men jeg er blitt såpass voksen at jeg mener skole og jobb også bør få en sjanse. Der veit jeg i hvert fall når det starter og slutter. FIFA14 kan vi snakke om en annen gang. Poenget er: skal norsk fotball ha en framtid må ikke bare gamle nostalgikere identifisere seg med laget på øverste hylle, de må også bidra til at de yngste også blør for drakta. Det går ikke når timeplanen kun er lagt opp for voksne. Husk at små unger må ha noe å se opp til når de trener på løkka. Dem blir det færre av. Både av forbilder og løkkefotball. Det leder meg til barnenivået.

Realistiske ambisjoner? Den sterke kommersialiseringen og profesjonaliseringen av norsk fotball sildrer nedover i aldersklassene. Heller ikke i alderbestemte lag er ambisjoner en mangelvare – særlig ikke foreldre og treneres ambisjoner. Trenere koster penger. Og så trenger man gode baneforhold. Riktig matching. Jeg har vært fotballtrener for aldersbestemte fotballag noen år, for en liten klubb med moderate ambisjoner. Noen vil hevde vi har realistiske ambisjoner, andre at vi ikke sikter høyt nok. De får i hvert fall et tilbud, sier jeg. Holder det?

Forskjellig prestisje. De siste årene har jeg fulgt med på utviklingen i Gothia Cup, Dana Cup og Norway Cup. Det er to påfallende trekk med disse turneringene (så langt jeg kan se). Turneringene har et stadig større innslag av satsningslag (akademier) eller regionslag der alle ønsker å vinne turneringen og der lagene har betalte trenere. Organiseringen, ambisjonene og holdningene ligner mer og mer på eliteserielagenes. Barnefotball blir voksenfotball. Resultat viktigere enn individuell utvikling.

Barnslige turneringer. For det andre er Norway Cup blitt den minst prestisjefylte turneringen av disse turneringene for norske lag som sier de satser. Satsningslagene i Norge er så overlegne i seriespillet at de må ut av landet for å få matching. Får de egentlig den matchingen og den fotballopplevelsen de trenger? Spillere fra de gyldne årgangene i norsk fotball har alle en historie fra Norway Cup – ikke nødvendigvis at de vant – men at de var der sammen med kameratene fra nabolaget og så på jenter. Det var barnefotball i verdens største fotballturnering. Det var den norske fotballidentiteten. Nå er dette for barnslig for mange. Og det holder ikke lenger med å se på jentene.

Lag og individuelle ferdigheter. Alvoret som har trengt seg ned på de laveste alderstrinnene i norsk fotball – fordi voksenfotballen har blitt så dominerende og resultatfokuset så viktig – mener jeg går utover den lokale fotballidentiteten til unger i by og land. Jeg får litt vondt av å høre barnefotballtrenere som ønsker å innføre periodisering a la Barcelona og legger vekt på at ungene skal hvile mellom treningene til fotballakademiet som ligger en god biltur unna hjemstedet. Det er ikke den organiserte treningen for 10-åringer i seg selv som gjør deg til en god fotballspiller. Et lag kan gi deg identitet, men da må du være lagspiller. Samtidig er ikke den organiserte treningen nok, de individuelle ferdighetene får du på løkka med gode kamerater.

Ny type kostholdseksperter. Jeg tror ikke det er kunstgressbanen som ødelegger for at du kan bli god til å trikse, det er ikke mangel på tidlig spissing eller 16 lag i Tippeligaen som ødelegger for norsk fotball. Det er at foreldre, fotballtrenere og de som organiserer norsk fotball ikke greier å skape en fotballidentitet og en sult til å drive med fotball hele tiden som er årsaken. Norsk fotball trenger en ny type kostholdseksperter! Hilsen en middelmådighet på alle nivåer!

Praten på tribunen

Ubekymret. I de årene jeg har jobbet med kampfiksing (ikke misforstå meg) har jeg møtt mange fotballtrenere og klubbledere på breddenivå som ikke tror at kampfiksing foregår i Norge – i hvert fall ikke der de bor. I de aller fleste tilfeller har de sikkert rett. Samtidig forteller mange av dem at de titt og ofte ser fremmede på tribunen som sitter og noterer på pcen og har åpen linje på mobiltelefonen sin. Dette skjer på kamper ned til 14- og 15-årsalderen. Noen av dem forteller også om oppringninger fra hyggelige folk som representerer internasjonale bookmakere og som ønsker å få vite skadesituasjon og lagoppstilling for laget deres. For lag for norske 15-åringer! Kampfiksing? Kanskje.

Sårbare. Når vi snakker om kampfiksing er det viktig ikke å bli paranoid. Alle tabber og tilfeldigheter som skjer på en fotballbane er ikke kampfiksing. Det aller meste er tabber og tilfeldigheter. Det er heller ikke slik at bookmakeres interesse for kamper nedover i divisjonene og i yngre aldersgrupper betyr at kamper blir fikset. Men det viser at kamper som vi i Norge ikke mener er verdt stor økonomisk kan være er et hett spillobjekt for andre. Det betyr også at de er sårbare for kampfiksing og at vi bør være på vakt.

Signaler. Personen som sitter med telefon og datamaskin på tribunen kan være en engasjert pappa, det kan være en talentspeider og det kan være en liveoddsrapportør for en utenlandsk bookmaker. Ikke noe ulovlig i det. Men det kan også være en som deltar i fiksing av kamper eller en som bidrar til oddsvindel i andre deler av verden. Kampfiksingssaken som er under opprulling i England i disse dager viser at fiksere sitter på tribunen og venter på signaler fra korrupte spillere om at fiksingen er i gang. Et gult kort tidlig i kampen kan være et slikt signal. Signalet rapporteres til bakmenn i andre deler av verden som tjener stor på fiksede kamper.

Rapportering. Rapporteringen fra ukjente tribuneslitere kan i mange sammenhenger (i de fleste tilfeller) fungere som innsideinformasjon som blir brukt til på manipulere odds. Her er et vanlig eksempel: Personen på tribunen rapporterer til en sentral i for eksempel Asia om at det har kommet en skåring etter fem minutter i kampen mellom kretslag fra Oslo og Buskerud. Sentralen legger ut odds på skåring etter fem minutter og venter noen minutter med å publisere hendelsen. Dette er ikke liveodds, men svindel. Da jeg snakket med New York Times-journalisten Rob Hughes for noen år siden, sa han at hver gang en kinesisk student blir drept i Storbritannia er det stor sannsynlighet for at vedkommende er «liveodds»-rapportør til en asiatisk triade og at vedkommende har ønsket seg ut av svindelen. Så enkelt er det ikke.

Oppringninger. Telefonoppringninger til juniortrenere er blitt stadig vanligere i Norge og mange trenere føler at de blir utsatt for utidig mas og at det går på integriteten løs. Vi har fått flere nyhetsoppslag de siste årene der frustrerte trenere lurer på hva de skal gjøre med slike henvendelser. Først av alt viser slik pågang at kamper langt ned i systemet i Norge er attraktive spillobjekter. Det er et umettelig behov for objekter hele døgnet, over hele verden. Det hender det blir satt hundretusener av kroner på norske u15 og u17-kamper.

Best odds. I diskusjonen om hvem som har best odds i Norge – Norsk Tipping eller internasjonale bookmakere – sier ofte dem som tipper mye at Norsk Tipping har best odds på lavere nivåer i norsk fotball. Dette fordi de ikke har kapasitet til å sjekke lagoppstillinga på disse nivåene. Utenlandske bookmakere har med andre ord bedre peiling på lavere divisjoner og yngre aldersgrupper enn det statlige selskapet, også på kamper som Norsk Tipping ikke tilbyr spill på.

Under radaren. Har dette noe kampfiksing å gjøre? Ikke nødvendigvis. I utgangspunktet dekker de «meningsløse» kampene et behov for en kontinuerlig etterspørsel etter spillobjekter. Men kamper det er knyttet store økonomiske interesser til, og særlig i kamper som ellers ikke har så stor offentlig interesse er det også en fare for at noen også ønsker å manipulere. Og det er lettere å manipulere unge og naive spillere, enn ringrever som har sterk klubbtilhørighet. Ungdom blir lett blendet av lettjente penger og skjønner ikke alltid hvorfor det er farlig å lage straffe i en kamp som allerede er tapt.

Praten på tribunen. En av de fremste ekspertene på kampfiksing i Norden – finnen Peter Lundström i det finske fotballforbundet – sier at det beste middelet mot kampfiksing er sunn fornuft. Jeg vil legge til at praten på tribunen er like viktig. Ser du noe mistenkelig på tribunen eller får en ubehagelig telefon. Slå av en prat og still spørsmål tilbake. Da oppdager du raskt om noen har uhederlige motiver.

Fredsbluss

Bråk på Grorud. Denne uka fikk vi se casuals-bråk på Grorud. Samtidig foregår en bitter kamp utenfor fotballbanen mellom Ultras-supportere og Fotballforbundet om bruk av bluss. Uten en fornuftig tilnærming fra Fotballforbundet og klubbene til Ultras-supporterne og en ny lovhjemmel som gir politiet rett til å utestenge bråkmakere fra fotballkamper er jeg redd vi får se mer vold på norske fotballbaner i framtida.

Nostalgi. Jeg har aldri vært noen fan av bluss eller overdreven TIFO på kamper. Da jeg sto i Klanen på 1990- og tidlig 2000-tallet var bluss, trommer og konfetti for bønder. Og norske supportere sang på norsk. Jeg begynner å bli en gammel fotballsupporter, er ikke like ofte på kamper og bryr meg derfor ikke så mye om hva supporterne lager av liv på tribunen – så lenge det er trygt for meg og ungene å gå på kamp. Blir det farlig å gå på kamp er jeg redd fotball blir en tv-idrett for meg og mange andre framover, hvis vi finner fram til riktig tv-kanal.

Unntakene. Politi og klubber har i flere år jobbet godt med casuals-problematikken. Det vi så på Grorud denne uka med Vålerenga-casuals (og i november i fjor med den samme gjengen) er unntak. Casuals-problemet er ikke stort i Norge i dag (sammenlignet med for eksempel Sverige) og et fåtall av Ultrasene kan karakteriseres som risikosupportere. Mine kilder sier at casuals-miljøene er i ferd med å bli mindre – takket være godt samarbeid mellom politi, klubber og supporterklubber. Ultras-miljøene skyter derimot fart, men de er ikke voldelige. Det som nå er viktig er at vi stimulerer Ultras-miljøenes engasjement på fotballkamper, snarere enn å slå dem i hartkorn med casuals. Hvis ikke kan det bli mer bråk.

Fare for rekruttering. De mest fremtredende casualsmiljøene finner vi hovedsakelig i VIF, LSK og Brann, men også grupperinger i Rosenborg, Start, Fredrikstad og Viking kan kalles casuals. Miljøene er små og det foregår svært få trefninger. Av politiet og klubbene behandles casuals som risiko-supportere og det er kanskje derfor problemet ikke er større. Problemet blir tatt på alvor og politiet har etter hvert greid å opparbeide seg god kompetanse på dette feltet. Problemet er at klubbene og Fotballforbundet har en tendens til å behandle Ultras-supporterne som risiko-supportere, også, uten særlig grunn. Med en slik holdning er det stor fare for at Ultras-supportere rekrutteres over til casuals-miljøene, siden det ikke blir gjort forskjell på slåssing og røykfylt TIFO.

Snuten har rett! Her tror jeg politiet (ja, snuten!) har en sunnere tilnærming til problemet enn både Fotballforbundet og mange klubber. Politiet – slik jeg oppfatter det – har en individbasert tilnærming til risikosupportere og ønsker nærmere dialog mellom politi, klubber og supportere – både når det gjelder casuals og Ultras. Fotballforbundet og mange klubber ser ikke forskjell på casuals og Ultras og frastøter seg disse gruppene ved snakke til dem og ikke med dem. Det er ikke ofte jeg sier det, men: her kan det lønne seg å høre på politiet (snuten).

Lov å lage lov. Hva kan politikerne gjøre? I fjor gikk et lovforslag rundt på høring om dette problemet og mange har signalisert en klar lovgivning på området. Slik situasjonen er nå ser det ut som lovforslaget og høringsuttalelsene ligger i en skuff i Politidirektoratet. Lovforslaget burde tas fram og en ny lov bør inneholde muligheten for at politiet – og ikke klubbene/forbundet – skal kunne utestenge supportere som bryter med lov og orden på fotballkamper. Det fritar klubbene og Fotballforbundet fra politioppgaver og vil hindre en lemfeldig og tilfeldig håndtering av dem som bare kommer på kamp for å lage bråk.

God stemning. Med en sunnere tilnærming til dem som går på kamp og en lov som gjør at fotballfamilien kan konsentrere seg om fotball kan Fotballforbundet og klubbene konsentrere seg om å lage god fotballstemning på tribunen – med eller uten bluss.

U21-EM i fotball og internasjonal politikk

Midtøsten på pensum? I 2012 ble vi nok en gang vitne til krigshandlinger i Gaza og Israel. Biskoper i den norske kirke tok til orde for handelsboikott av Israel. Fotballsupportere i Norge var bekymret for om konflikten vil få konsekvenser for U21-EM i Israel neste sommer, et europamesterskap Norge har kvalifisert seg til. Når den nye landslagstreneren for U21-gutta, Tor Ole Skullerud, tar fatt på planleggingen av årets mesterskap, kan han også legge inn noen økter med Midtøsten-politikk. Han kommer til å få mange spørsmål om hva han mener om Israels håndtering av Gaza og palestinske fotballspillere og om det er riktig å spille mesterskapet der. Hva skal han svare på disse spørsmålene?

Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – SC Hakoah Wien. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske, også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran (!) i 1974. Israel ble kastet ut av det asiatiske fotballforbundet (AFC) i 1974 og den asiatiske olympiske komité (AOC) i 1981. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. U21-EM i fotball får sjelden mye omtale – verken i norske eller internasjonale medier. Men denne gangen kan mesterskapet bli en del av internasjonal politikk og få mye dekning i norske medier – uavhengig av hvordan de norske fotballgutta gjør det på banen. Hva mener landslagsgutta om det som skjer utenfor banen i Israel og Gaza? Vil de følge eksemplet til mange av sine kolleger i andre land? Fotballspillere i hele Europa har allerede begynt å engasjere seg i det som skjer i Israel og Gaza – og hovedgrunnen er at Israel skal avholde U21-mesterskapet og at palestinske spillere har blitt fengslet uten tiltale og dom.

Sympati. I november protesterte en gruppe Premier League-spillere mot bombingenav Gaza og krevde at mesterskapet ble flyttet. De mente Israel burde straffes for å ha drept de fire unge fotballspillerne Mohamed Harara (16), Ahmed Harara (17), Matar Rahman (18) og Ahmed al-Dirdissawi (18) mens de spilte fotball på et stadion i Gaza, og for å ha fengslet Omar Rowis (23) og Mohammed Nemer (22) uten tiltale og dom. Kjente profiler som Eden Hazard og Demba Ba (Chelsea), Abou Diaby (Arsenal), Papiss Cissé, Cheick Tioté og Sylvain Marveaux (alle Newcastle) i tillegg til spillere på QPR, Stoke, Blackburn og Ipswich støttet aksjonen. De fikk også støtte av spillere i Frankrike, Spania, Tyrkia, Italia og Portugal. Dette er etterlengtet støtte til det palestinske fotballforbundet som lenge har kalt israelernes behandling av unge palestinske fotballspillere for brudd på FIFA-regelverket. Andre store fotballstjerner har også støttet palestinernes kamp. Cristiano Ronaldo ga i 2012 bort Gullstøvelen han fikk i 2011 til stiftelsen Fundación Real Madrid for at den skulle auksjoneres ut til inntekt for palestinske barn på Gaza.

Arrestasjoner uten begrunnelse. Siden juli 2009 har flere palestinske fotballspillere blitt arrestert av israelske myndigheter, mistenkt for å være terrorister. Den mest kjente er Mahmoud al-Sarsak (25) som ble arrestert i juli 2009. Sarsak er fra Rafah på Gazastripen og en av stjernene på det palestinske fotballandslaget. Han var på vei til fotballaget Balatala på Vestbredden da han ble arrestert av israelske styrker. Han ble arrestert med hjemmel i Israels «Unlawful Combatants Law» som tillater å anholde palestinere fra Gaza uten tiltale og dom, på ubegrenset tid, og anklaget Sarsak for å være med i Islamsk Jihad. Han ble løslatt i juli 2012 etter å ha sultestreiket i 96 dager. Målvakten på det palestinske OL-laget Omar Abu Rois (23) ble også arrestert av israelske styrker i februar 2012 da han var på jobb i kontorene til Røde Halvmåne i Ramallah. Han ble anklaget for å være medlem i Hamas (den palestinske bevegelsen som kontrollerer Gaza) og for å ha vært med på angrepet på israelske soldater i flyktningleiren Al Amari i januar 2012. Dagen etter ble Khalil Ali Abu El-Asal, en spiller på fotballaget til den palestinske flyktningeleiren Aqabat Jaber, arrestert med tilsvarende anklager. Ramallah-spilleren Mohammed Nimr ble også arrestert uten begrunnelse.

Avsky. Gaza-konflikten engasjerer ikke bare enkeltspillere i europeisk fotball, den skaper også konflikter i europeiske klubber. Barcelona FC har sterk støtte i den palestinske befolkningen, og det er det flere grunner til. Ved siden av å beundre Lionel Messi, identifiserer mange palestinere seg med katalanernes kamp for selvstendighet. Det vakte derfor sterke protester hos Hamas da Barcelona FC ga akkreditering til Gilad Shalit (som etter sigende er Real Madrid-supporter (!)) til El Clásico 7. oktober 2012. Shalit er den israelske soldaten som ble tatt til gissel av Hamas i 2006 og holdt i fangenskap i fem år. Han ble løslatt i en utvekslingsavtale mellom Hamas og israelske myndigheter, der 1000 palestinske fanger ble gitt i bytte mot Shalit. Akkrediteringen til Shalit skapte voldsomme protester fra palestinske organisasjoner, særlig Hamas, som krevde boikott av alle framtidige tv-sendte kamper med Barcelona FC. Disse protestene førte til at Barcelona FC inviterte tre palestinske gjester til samme kamp, blant annet Mahmoud Sarsak. Han nektet å komme fordi han ikke ville overvære en kamp med drapsmenn som kom til landet hans med tanks, som han uttrykte det. Mange av fangene som ble sluppet ut under fangeutvekslingen med Shalit organiserte sine egen lille Barcelona – Real Madrid five-a-side-turnering i Gaza, i protest mot at Shalit skulle overvære den ekte El Clásico-kampen senere på kvelden. Rapportene fra Gaza forteller imidlertid om laber oppslutning om boikotten av El Clásico denne kvelden. Det betyr kanskje at Hamas ikke har fullt grep om palestinerne på Gaza? Eller at fotball er viktigere enn krig og konflikt i det tett befolkede og krigsherjede Gaza?

Fotballens rolle i Gaza. Michel Platinis rolle i Israel og Palestina-konflikten er pikant. Hvor stort press skal han legge på israelske myndigheter for at de skal behandle palestinske fotballspillere i henhold til fotballens regler og menneskerettigheter når spillerne antydes å ha tilknytning til terrorisme? Og skal man gi Israel et U21-mesterskap midt i en konflikt som rammer medlemmer i den internasjonale fotballfamilien? I 2010 truet Platini det israelske fotballforbundet med utkastelse fra UEFA hvis de ikke behandlet palestinske fotballspillere bedre. Trusselen kom blant annet etter fengslingen av den palestinske fotballspilleren Mahmoud Sarsak i 2009. Misnøyen med forholdet mellom Israel og Palestina på fotballbanen (og frykt for at konflikten skulle overskygge lekene i London) førte til at UEFA, FIFA og IOK i 2010 fikk de palestinske og israelske OL-komiteene og de palestinske og israelske fotballforbundene til å inngå en samarbeidsavtale før OL i London 2012. Avtalen førte til lettere ferdsel til og fra Gaza for palestinske utøvere i oppkjøringen til OL, og har ført til enkelte forbedringer i etterkant av lekene. Til sammenligning måtte Palestina avlyse en VM-kamp mot Singapore i 2007 fordi israelske myndigheter nektet 18 palestinske spillere utreise fra Gaza. Slike massive reisebegrensinger har vi ikke sett siden 2010. Til tross for sterke protester mot Israel for deres behandling av palestinske spillere, har det aldri vært noe alternativ for Platini å flytte mesterskapet fra Israel. Samtidig viser fengslingene og drapene i Gaza at idrettsavtaler har liten verdi når krigen herjer.

UEFAs uavhengighet. UEFA straffer fotballforbund som lar seg påvirke og presse av politikere og nasjonale myndigheter. Det vil derfor gi gale signaler om Platini skulle la seg presse i denne saken. Skulle han gi etter vil han samtidig åpne opp for politisk press i forbindelse med tildeling av mesterskap til andre land (som også kan ha en tvilsom politisk historie). Det er UEFAs uavhengighet som står på spill. Samtidig kan UEFA (og NFF) bruke mesterskapet til å fremstille seg selv som brobyggere i en internasjonal konflikt – unge spillere fra hele Europa møtes til ærlig kappestrid i et politisk turbulent område. Mange ganger før mesterskapet sparkes i gang vil vi få høre at turneringene er et symbol på håp og muligheter i regionen – sant eller ikke sant.

Israel versus Sør-Afrika. Mange hevder at situasjonen i Israel kan sammenlignes med apartheidstaten Sør-Afrika og at idrettsboikotten av Sør-Afrika ga gode resultater. Denne sammenligningen baserer seg på en misforståelse av idrettsboikott som virkemiddel. Både fordi idrettsboikotten av Sør-Afrika var en del av en mer omfattende boikott av landet og fordi idrettens rolle i apartheidstaten Sør-Afrika var spesiell. Den altomfattende boikotten av Sør-Afrika (både med hensyn til politikkområder – handel, idrett, politikk) og i tilslutning (mange land boikottet) gjorde at boikott av hvite idretter, som for eksempel rugby, påvirket den hvite befolkningen negativt og ga den fargede befolkningen synlige symbolske seire. Det var god tradisjon blant fargede i Sør-Afrika å støtte Sør-Afrikas motstander på rugbybanen.

Fotball for alle. Idrettsboikott av Israel kan ramme israelske myndigheter og fotballautoriteter, men den vil ikke ramme befolkningen i Israel på samme måte. Mest fordi mesterskapet ikke fanger så stor interesse, men også fordi boikott er mest effektiv hvis mange samler seg om denne aksjonsformen. Når UEFA insisterer på at mesterskapet skal avholdes i Israel, og sikkert kommer til å straffe forbund som boikotter mesterskapet, vil spredte forsøk på boikott mest slå tilbake på den som boikotter og ha liten effekt på den som boikottes. Samtidig vil en fotballboikott av Israel ramme «blindt» siden det ikke finnes reine jødiske eller palestinske idretter i Israel, slik man for eksempel hadde hvite og fargede idretter i Sør-Afrika. En fotballboikott kan paradoksalt nok få helt andre konsekvenser enn det som er intensjonen med boikott: frontene mellom israelere og palestinere kan bli hardere og man kveler de få arenaene som faktisk kan bidra til forsoning. Da blir veien mot fredelig sameksistens brattere.

Norske protester. I Norge har vi også sett gryende protester mot det som skal skje i Israel til sommeren. Den norske fotballpresidenten Yngve Hallén fikk i fjor oppfordringer fra Arbeidsgruppa UEFA, Israel, U21 om å jobbe for å flytte mesterskapet til et annet land. Hvis ikke det skjer lover arbeidsgruppa at den vil utnytte mesterskapet politisk, blant annet ved å demonstrere under kampene. Yngve Hallén har lenge uttrykt støtte til palestinernes sak (slik også UEFA og FIFA har gjort). Hvor sterkt kommer han til å fremme palestinernes sak i oppkjøringen mot mesterskapet?

Skulleruds dilemma. Uansett hva landslagstrener Tor Ole Skullerud skulle mene om at U21-mesterskapet arrangeres i Israel til sommeren, tror jeg han kommer til å svare at dette er beslutninger han ikke har noe med. Han skal konsentrere seg om at det norske U21-laget er best mulig forberedt til kampene de skal spille under mesterskapet. Samtidig bør han protestere på at fotballspillere (uansett hvor i verden det er) blir urettferdig behandlet. Skulle fokuset på israelsk politikk dominere praten fram mot mesterskapet kan han få problemer med fotballforberedelsene. Derfor kan det være en lur strategi for landslagsapparatet å sette seg inn i hva konflikten handler om, og utarbeide realistiske målsettinger for hva man kan oppnå på og utenfor fotballbanen i Israel. Det gjelder egentlig alle oss som venter på U21-EM.

Tidligere publisert i Josimar 1/2013