Identitetssvikten i norsk fotball

Krisen i norsk fotball. Norske lag gjør det dårlig i europeisk fotball (igjen) og alt som kan krype og gå av selvoppnevnte autoriteter på norsk fotball kommer med forklaringer og quick fix-løsninger på kryss og tvers. Vi hører at det er for mange lag i Tippeligaen (vi trenger sluttspill!), det kan skyldes kunstgressrevolusjonen (resten spiller på gress!), det skyldes barneidrettsbestemmelsene (starter konkurranse for seint!) og vi mangler gode fotballakademier (se på Barcelona!) er noen av forklaringene eller unnskyldningene som blir gitt. Her kommer en forklaring til, fra en uautorisert fotballekspert: fotball er kun blitt en aktivitet for de voksne!

For systematisk? Den siste tiden har det kommet flere kommentarer om at barn i stadig større grad lever i en voksenverden. Hverdagen er gjennomorganisert, barnehagen blir skole, voksnes matvaner tres ned i halsen på småunger og det blir for lite tid til frilek. Om dette er bekymringsmeldinger fra foreldre som er utslitt og ber om nåde eller om det er en god diagnose på rammene til dagens unger er jeg usikker på. Men jeg er nesten sikker på at krisen i norsk fotball skyldes mangel på en norsk og lokal fotballidentitet og mangel på barnslig aktivitet, og ikke mangel fagfolk og organisering. Kanskje det er for mange av dem og kanskje er de for systematiske. Aldri har norsk fotball vært så gjennomorganisert og aldri har den vært mer identitetsløs.

Nostalgi. Med identitet mener jeg ikke et bestemt spillemønster som gjennomsyrer alle alderstrinn eller at alle landslagsspillerne kan nasjonalsangen. Jeg mener den grenseløse lysten til å spille fotball og til å tilhøre et lag som betyr noe for deg – ikke som enkeltmenneske, men som noe du er en del av. Jeg skal ikke være nostalgisk og mene at alt var bedre før. Det var det ikke. Selv var jeg en elendig fotballspiller og langrennsløper på Langhus i Ski i Akershus. Innbytter i 11er-fotball som 9-åring eller jevnlig skylde på dårlige treski var ikke morsomt. Samtidig var det å kjempe for Langhus i kamp og på renn det viktigste. Vålerenga og Everton kom i andre rekke, selv om også de var veldig viktige. Mange av dem jeg konkurrerte sammen med ble gode. De trente mer enn meg utenom trening for å hevde seg blant sine kamerater.

Lokalidentitet. De fleste som hevder seg i norsk fotball i dag (slik jeg har oppfatter det) kommer fra små steder og er ikke et produkt av et dyrt mønsterbruk fra en stor by. Det kan skyldes at tilbudet i storbyene er større eller at byfolk er late, men det kan også skyldes at folk fra småsteder har en sterkere tilknytning til fotballaget (idrettslaget) sitt og at fotballklubben ligger nærmere disse spillerne – i bokstavlig forstand. Men det kan også skyldes at voksenverden er mer fremtredende i byen enn på landet? At tilbudet kommer fra et lag som slutter på dal og ikke på akademiet? At tilbudet kommer fra et sted der fotballaget ledes av en gubbe som har vært med en mannsalder og ikke fra en tidligere fotballproff med stadig nye ideer?

Identitetssvikt på to nivåer. Jeg tror det er en sammenheng mellom den store pengeflyten til norsk fotball, som startet med de store medieavtalene, og forfallet i norsk fotball. Penger er i seg selv ikke et problem, men holdningene og sløvheten det kan skape kan bli det. Det kan skyldes mangel på identitet på to nivåer.

Rotete terminliste. Selv om store pengesummer førte til en kjøpekultur som kanskje gikk utover talentutviklingen tror jeg også at TVs makt over terminlista til lagene i toppen har bidratt til at foreldre som ønsker å oppdra ungene sine som gode supportere gir opp – identiteten blir simpelthen borte for gammel og ung. Seine hjemmekamper og bortekamper som ikke tar hensyn til arbeidsuka til vanlige folk mister tilskuere, særlig barnefamilier. Jeg har vært trofast tilskuer på Enga-kamper i over 20 år, nå vet jeg nesten ikke hvilken serieomgang det er eller hvilken dag kampen går på. Jeg ser kampen på tv. For ungene konkurrerer denne tv-kampen med en runde med et fiktivt lag på FIFA14. Kall meg gjerne en dårlig far som ikke ofrer alt for laget, men jeg er blitt såpass voksen at jeg mener skole og jobb også bør få en sjanse. Der veit jeg i hvert fall når det starter og slutter. FIFA14 kan vi snakke om en annen gang. Poenget er: skal norsk fotball ha en framtid må ikke bare gamle nostalgikere identifisere seg med laget på øverste hylle, de må også bidra til at de yngste også blør for drakta. Det går ikke når timeplanen kun er lagt opp for voksne. Husk at små unger må ha noe å se opp til når de trener på løkka. Dem blir det færre av. Både av forbilder og løkkefotball. Det leder meg til barnenivået.

Realistiske ambisjoner? Den sterke kommersialiseringen og profesjonaliseringen av norsk fotball sildrer nedover i aldersklassene. Heller ikke i alderbestemte lag er ambisjoner en mangelvare – særlig ikke foreldre og treneres ambisjoner. Trenere koster penger. Og så trenger man gode baneforhold. Riktig matching. Jeg har vært fotballtrener for aldersbestemte fotballag noen år, for en liten klubb med moderate ambisjoner. Noen vil hevde vi har realistiske ambisjoner, andre at vi ikke sikter høyt nok. De får i hvert fall et tilbud, sier jeg. Holder det?

Forskjellig prestisje. De siste årene har jeg fulgt med på utviklingen i Gothia Cup, Dana Cup og Norway Cup. Det er to påfallende trekk med disse turneringene (så langt jeg kan se). Turneringene har et stadig større innslag av satsningslag (akademier) eller regionslag der alle ønsker å vinne turneringen og der lagene har betalte trenere. Organiseringen, ambisjonene og holdningene ligner mer og mer på eliteserielagenes. Barnefotball blir voksenfotball. Resultat viktigere enn individuell utvikling.

Barnslige turneringer. For det andre er Norway Cup blitt den minst prestisjefylte turneringen av disse turneringene for norske lag som sier de satser. Satsningslagene i Norge er så overlegne i seriespillet at de må ut av landet for å få matching. Får de egentlig den matchingen og den fotballopplevelsen de trenger? Spillere fra de gyldne årgangene i norsk fotball har alle en historie fra Norway Cup – ikke nødvendigvis at de vant – men at de var der sammen med kameratene fra nabolaget og så på jenter. Det var barnefotball i verdens største fotballturnering. Det var den norske fotballidentiteten. Nå er dette for barnslig for mange. Og det holder ikke lenger med å se på jentene.

Lag og individuelle ferdigheter. Alvoret som har trengt seg ned på de laveste alderstrinnene i norsk fotball – fordi voksenfotballen har blitt så dominerende og resultatfokuset så viktig – mener jeg går utover den lokale fotballidentiteten til unger i by og land. Jeg får litt vondt av å høre barnefotballtrenere som ønsker å innføre periodisering a la Barcelona og legger vekt på at ungene skal hvile mellom treningene til fotballakademiet som ligger en god biltur unna hjemstedet. Det er ikke den organiserte treningen for 10-åringer i seg selv som gjør deg til en god fotballspiller. Et lag kan gi deg identitet, men da må du være lagspiller. Samtidig er ikke den organiserte treningen nok, de individuelle ferdighetene får du på løkka med gode kamerater.

Ny type kostholdseksperter. Jeg tror ikke det er kunstgressbanen som ødelegger for at du kan bli god til å trikse, det er ikke mangel på tidlig spissing eller 16 lag i Tippeligaen som ødelegger for norsk fotball. Det er at foreldre, fotballtrenere og de som organiserer norsk fotball ikke greier å skape en fotballidentitet og en sult til å drive med fotball hele tiden som er årsaken. Norsk fotball trenger en ny type kostholdseksperter! Hilsen en middelmådighet på alle nivåer!

Fakta og følelser

Sommerdvale. Jevnlig denne sommeren har jeg blitt oppringt av journalister som lurer på hva jeg mener om sjansene til Oslo2022. Hva betyr det for Oslo2022 at Lviv trakk seg og hva mener du om de to motkandidatene til Oslo, er spørsmål jeg har fått. Under fotball-VM var det lite fristende å engasjere seg i vinter-OL mange år fram i tid, nå når varmen truer væskebalansen til en middeladrende skrott har det blitt mer innetid til refleksjoner. Jeg tror Oslo har gode sjanser til å få OL. Ikke fordi Norge er et demokratisk land, men fordi det er få kandidater. Spørsmålet er hvilke sjanser vi tar.

Fakta, fakta OG fakta. Mange har sammenlignet OL-debatten med EU-debatten på 1990-tallet. Litt av grunnen skyldes at OL faktisk har vært offer for en folkeavstemning, men også fordi skyttergravskrigen har ført til den samme ædda-bædda-retorikken, der alle parter skal bidra med fakta, fakta OG fakta. Fakta bidrar nemlig til opplysninger som vil føre folk i riktig retning. Særlig. På samme måte som IOC velger OL ut i fra magefølelsen (slik Gerhard Heiberg har uttalt det) tror jeg folket vil lene seg mot enkeltmennesker de stoler på og har sansen for i OL-debatten. For at ja-bevegelsen skal få vind i seilene tror jeg deres støttespillere bør mene noe sterkt, velbegrunnet og med mer troverdighet, uten at man kritiserer motpartens motiver.

Følelser. Nedlatenhet bør erstattes med engasjement og entusiasme. Så langt ligner personkampen på en talentkonkurranse – uten talent til å fremføre noe annet enn at jeg ønsker OL fordi vi fortjener det eller at dette koster for mye penger. Akkurat som i 1994 ser det nå ut som ja-siden prøver å redde sitt eget prosjekt med det vi kan kalle en faktabasert tilnærming. Motstandere er kunnskapsløse eller tendensiøse, men hvis folket får mest mulig og best mulig informasjon vil vi marsjere sammen mot OL. Vi vet hvordan det gikk i 1994. Det samme kan skje igjen. Følelser trumfer fakta.

Ett faktum. Det er egentlig bare ett fakta som gjelder i OL-debatten. Kostnadene. OL blir dyrt. Og det finnes to tilnærminger til disse kostnadene: vi kan bruke pengene på noe annet eller dette er vel anvendte penger som skaper noe som vi ikke kan verdsette i penger. Det er ikke fakta at OL til Norge vil redde de olympiske leker og det er ikke fakta at et nei til OL vil få IOC til å endre seg. Det er spekulasjoner og ønsketenkning. Det siste året har jeg intervjuet mange eksperter på OL (både tilhengere og kritikere) og de sier ofte det samme. For å skape OL-entusiasme må man ikke fokusere på makrotall (dvs. fakta og budsjetter), men på muligheter, engasjement og et troverdig prosjekt. Like fullt benyttes en hver anledning til å peke på faktafeil og halvsannheter – i begge retninger. I den øvelsen vinner nei-folket. Lett. Spør du meg bidrar det bare til at motstanden blir større. Folk liker ikke å bli pekt nese til og de kan telle penger.

Taktikk og argumenter. Når OL skal debatteres i Stortinget til høsten og det skal stemmes over statsgaranti tror jeg at alt det som blir presentert som fakta er underordnet - bortsett fra at OL koster mye penger. Om ungdom er for eller at Paralympics også er en del av denne pakka er – hvis ikke det kommer opp noen ekstremt gode visjoner eller planer – spiller mindre rolle. Jeg tror vi nå har gått over fra en fase der argumenter har hatt relevans til en fase der taktikkeri spiller en langt større rolle. Her er det viktigere å ikke sitte igjen med svarteper enn å tape en kamp man trodde på.

Politiske konstellasjoner. Teoretisk kan Arbeiderpartiet og Høyre gå sammen om en statsgaranti og dermed redde OL-prosjektet fram til avstemningen i Kuala Lumpur i 2015. Det kan bidra til regjeringskrise, siden Fremskrittspartiet allerede har bestemt seg for å stemme nei. Høyre kommer til å gjøre mye for å unngå regjeringskrise. Ofre OL? Og Arbeiderpartiet går aldri sammen med Høyre i dette spørsmålet uten at de vet de får noe igjen – enten på meningsmålinger eller i politisk hestehandel. Så enkel er jeg.

Ett ja – to nei. Jeg tror vi reelt står overfor ett ja-scenario og to nei-scenarier der Høyre er midtpunktet

Utligning. Ja-scenariet dreier seg om at Fremskrittspartiet finner en sak som Høyre er i mot som de kan gå til andre partier med og få støtte for, slik at de utligner hverandre politisk. Vanskelig å si hva slags sak dette kan være, men det kan dreie seg om EU eller andre saker der Høyre gått kan ta et nederlag. Dette tror jeg allikevel er en vanskelig øvelse.

Andre prosjekter. Det ene nei-scenariet dreier seg om at Høyre finner kostbare prosjekter som de mener er viktigere enn OL-prosjekt. Opprustning av regjeringskvartalet kan være et slikt prosjekt – det er dyrt og det ligger i Oslo. Folk flest vil ha sympati for en slik prioritering, også Arbeiderpartiet.

Tippemidler. Disse to scenariene må idretten bare forholde seg til – dette er politikk, men ikke idrettspolitikk. Men skulle Høyre komme til idretten og forlange at en skyhøy andel av tippemidlene skal brukes på OL-prosjektet for å gi statsgaranti – må idretten protestere. Slik den gjorde i forkant av OL på Lillehammer og som la Tromsø-søknaden død. Denne taktikken fra Høyres side (de vet de får nei med forslag om høy andel av tippemidlene) blir et mareritt for idretten, hvis den ikke har et godt motsvar. Da gjelder ikke utsagnet om at dette må vi ta oss råd til lenger. Stor prosentandel av tippemidlene blir et ubehagelig fakta for idretten. Kompromisser idretten med seg selv når det gjelder tippemidler er det stor fare for at den interne enigheten om OL forvitrer. Andelen av tippemidlene til OL burde, etter min mening, allerede vært kjent. Det hadde gitt den idrettspolitiske debatten et reelt innhold.

Norsk idrett. Uansett hvor stor andel av tippemidlene som brukes på OL er det flere viktige spørsmål som lokalidretten kommer til å være opptatt av skulle en statsgaranti bli en realitet og skulle en OL-søknad gå hjem i IOC. Og det blir viktigere, jo høyere andel av tippemidlene som skal brukes på OL.

Alt handler om OL. For det første vil alle prioriteringer i idretten rammes inn av OL-prosjektet, selv om det ikke har noen som helst relevans for OL. Søker mitt lokale idrettslag anleggsmidler (gjennom idretten eller hos kommunen) vil søknaden garantert settes inn i en OL-sammenheng. Ikke bare kan alt snakket om OL, jevnlig i syv år være utmattende, men det kan også skape et hylekor av misfornøyde søkere som skylder på OL hver gang de får avslag på en søknad, uavhengig av om det har med OL å gjøre eller ikke. Spørsmålet blir da: hvordan skal idretten sørge for at idretten går som normalt og prioritere virksomhet som ikke bør knyttes opp til OL i denne perioden?

Prioriteringer. For det andre vil et OL-prosjekt binde opp store ressurser – med og uten tippemidler – i lang tid. Norges idrettsforbund er internasjonalt anerkjent for sitt verdiarbeid, for eksempel i kampen mot homohets, for en gjennomtenkt barneidrett og politiattester for å sikre seg mot overgrep mot barn. Hva skjer med dette verdiarbeidet i en OL-periode? Selv om Norge er en stormakt i vinteridrett, er administrasjonen av norsk idrett relativt liten. Det sørger blant annet all frivillig innsats for. I den sammenheng er det mulig å trekke inn en EU-analogi. Hver gang små land har hatt formannskapet i EU har det tappet og lammet statsadministrasjonen i den daglige virksomheten. Blir Idrettsforbundet lammet i sitt daglige virke i en OL-periode? Hvordan vil ressursbruken være på disse områdene i OL-perioden? Det holder ikke å slå seg på brystkassen å si at dette er temaer vi skal sette på den olympiske dagsorden, når dem som jobber med dette daglig i kriker og kroker i Norge tar seg til hodet i frustrasjon fordi ingen tar telefonen i Idrettens Hus.

Barnas drøm og voksnes taktikk. Jeg tror OL blir dyrt og jeg tror Norge kan arrangere fantastiske vinterleker. Men jeg er bekymret for at unger i nabolaget mitt og i andre nabolag skal snakke om OL hver gang de skal ta på seg skøyteski, fotballsko eller svømmebriller. Og at snakket ikke dreier seg om at de har Ol som mål, men har OL som blink, fordi de er forbanna på klubbledelsen eller Idrettsforbundet fordi de ikke får pusset opp treningsfeltet sitt fordi det ikke passer inn i OL-prosjektet. Og at fotballklubben bytter ut fotballtaktikk med taktikkeri for å få alle prosjekter til å passe inn i OL-planleggingen.

Faktaenes relevans. Bare følelsen av at dette kan skje, gjør fakta mer relevant.

Money, money eller Mamma Mia!?

Ambivalens. Som engasjert pappa i fotballgruppa til Bøler IF – i Oslo – og som spesialrådgiver i Norges Idrettsforbund og med i gruppa som skal sørge for at hele Idrettsnorge skal nyte godt av Norsk Tippings nye grasrotsandel er jeg i disse dager i en lei klemme.

Grasrotandelen. Norsk Tippings nye grasrotsandel er en ny måte å finansiere lokale idrettslag og kulturelle organisasjoner på. Grasrotsandelen betyr at Norsk Tipping betaler ca. 5% av tippernes innsats til et lag eller organisasjon som tipperen selv velger. Grasrotsandelen er en ekstrapott som Norsk Tipping legger på tipperens innsats og den går ikke utover spillerens innsats eller eventuell gevinst. Men det er en begrensing – lokallaget må være registrert i det nye Frivillighetsregisteret i Brønnøysund for at spilleren skal kunne gi sin grasrotandel til sin utvalgte forening eller klubb.

1. marstog? Ordningen starter 1. mars, men den har tilbakevirkende kraft fra 1. januar. Det betyr at spilleren allerede i dag i prinsippet kan velge klubb eller forening han/hun vil støtte. Men skal klubben i ditt hjerte få sin grasrotandel fra det du har spilt i hele år bør spilleren allerede 1. mars krysse av for sin utvalgte klubb eller forening!

Konkurranse. For Norges Idrettsforbund er det viktig at alle medlemmene blir gjort kjent med ordningen og at alle juridiske enheter – som det heter på fagspråket – registrerer seg så raskt som mulig. I en viss grad konkurrerer Idrettsnorge med andre deler av Frivillighetsnorge, som musikkorps, jazzklubber og kor. Så langt er det få som er registrert i Frivillighetsregisteret. Det kan skyldes to ting – at lokallag ikke har registrert seg og/eller at Brønnøysundregisteret ikke har behandlet registreringen. I Oslo-områder er det i dag (9. januar 2009) kun 12 idrettsklubber som er registrert mot 3 kulturforeninger. I Oslo er altså idretten i tet – for å bruke en idrettsmetafor.

Bølerpatriot. For meg som Bølerpatriot er det viktig at vi får mer penger enn våre konkurrenter i vårt nærområde. Det vil gi Bøler et økonomisk forsprang og større selvtillitt. I dag er det kun Oppsal av Bølers konkurrenter som ligger i Brønnøysunds frivillighetsregister. Når det gjelder Bølers lokale maktposisjon får jeg håpe at idrettsklubbene på Lambertseter, Rustad, Abildsø, Manglerud og Tveita ikke skjønner hvordan de skal registrere seg i Frivillighetsregisteret. Da unner jeg heller Bøler og Nøklevann musikkorps noen grasrotskroner!