Michel Platini er uegnet som FIFA-president

Faksimile dagens L'Equipe

Avsløringene som ruller ut av elfenbenstårnet i Zürich i disse dager viser – nok en gang – at Michel Platini ikke bør velges til FIFA-president i februar neste år. Europeiske fotballforbund bør også vurdere hans posisjon som UEFA-president.

LES OGSÅ: Feigingen Michel Platini

Blatters lakei. Lenge har det vært mistanker om at FIFA-president Sepp Blatter er vært korrupt, men det har vært vanskelig å bevise. Men etter at amerikansk og sveitsisk politi fattet interesse for FIFA-pampenes lukkede brorskap har nettet begynt å snøre seg sammen for ham, også. Og med seg i dragsuget kan han ta med seg UEFA-president Michel Platini, fordi franskmannen er en av Sepp Blatters gutter.

Ni år etter. Etterforskningen som amerikanske og sveitsiske myndigheter har satt i gang har blant annet avdekket at Sepp Blatter solgte tv-rettigheter til underpris til tidligere FIFA-visepresident Jack Warner slik at han kunne videreselge rettighetene med god gevinst. I den samme etterforskningen har det kommet fram at Sepp Blatter overførte 2 millioner sveitserfranc til Michel Platini i 2011 for arbeid han skal ha gjort for FIFA mellom 1999 og 2002. Det sentrale spørsmålet er hvorfor han fikk disse pengene og hvorfor så seint?

Ny informasjon. De siste avsløringene er oppsiktsvekkende fordi de inneholder konkret informasjon om pengetransaksjoner gjort av Sepp Blatter eller med sveitserens viten og vilje som har vært sjelden vare til nå. Mangel på bevis om at FIFA-presidenten kan knyttes til korrupsjon har til nå faktisk vært Blatters trumfkort. Men nå begynner bevisene å samle seg opp.

Få bevis. Bare to ganger tidligere – så vidt meg bekjent – har vi sett skriftlig bevis på at Sepp Blatter personlig har vært involvert i tvilsomme forretninger. I boka Foul! forteller gravejournalisten Andrew Jennings om bankutskrifter han fikk av en anonym varsler i FIFA og som viser at Sepp Blatter – som da han var FIFAs generalsekretær – visste om hemmelige pengeoverføringer til tidligere FIFA-president Joao Havelange, og i boka The Ugly Game får vi vite at Sepp Blatter både var den som foreslo at Qatar burde søke fotball-VM og ofret Muhammed bin Hammam som FIFA-presidentkandidat i en tvilsom byttehandel med sjeikene i Qatar i 2011 for at Qatar skulle få beholde VM i 2022. Nå viser politietterforskningen at det også har forekommet pengetransaksjoner fra Blatter til Platini.

LES OGSÅ: Sepp Blatters familie.

LES OGSÅ: Boken som felte FIFA-toppene.

Knyttes til Qatar? Den britiske kommentatoren KeirRadnedge spurte ironisk om Michel Platini har dårlig hukommelse, er veldig rik eller er veldig tålmodig siden han ikke gjorde krav på pengene fra FIFA før det hadde gått ni år. Uten ironi bør vi stille oss spørsmålet om disse overføringene kom i forbindelse med det kontroversielle valget av Qatar som VM-land i 2022. Høsten 2010 støttet Michel Platini USAs VM-søknad, men i desember 2010 stemte han for Qatar og bare to – 2! – måneder etterpå fikk han to millioner sveitserfranc for arbeid han etter sigende skulle utført for FIFA ni år før. Dette lukter oljesmøring fra gulfstaten.

Dårlig forklaring. I et forsøk på brannslokking sendte UEFA-president Michel Platini ut en pressemelding der han innrømmet at denne utbetalingen kunne virke snodig, men han kunne berolige alle 54 forbundene i UEFA at dette overhode ikke var noe å henge seg opp i. I brevet står det ikke ett eneste komma om hva han gjorde som heltidsansatt for FIFA i treårsperioden han fikk betalt for. Forklaringen vi har fått gjennom jurister og pressemeldinger i etterkant er at årsaken var at FIFA hadde dårlig råd i 2002. Det holder ikke til troende.

Brevet Michel Platini har sendt til 54 europeiske forbund.

Moral. Nå når Michel Platini er trengt opp i et hjørne og stadig flere stiller spørsmål ved hans kandidatur som FIFA-president henviser han stadig til at han selv ikke er under etterforskning og at transaksjonen har en logisk forklaring. Når fotballedere henviser til jussen for å bedyre sin uskyld veit du at de ikke har rent mel i posen. Fotballens Fair Play handler ikke om juss, men om hva som er riktig. Michel Platini i sine år som UEFA-president tatt et dusin andre kontroversielle og tvilsomme beslutninger og forbundene i UEFA må nå seriøst vurdere hans posisjon i internasjonal fotball, både som UEFA-president og som påtenkt FIFA-president.

NFFs rolle. Norges fotballforbund opptrådte mildt sagt klønete i opptakten til forrige FIFA-presidentvalg – da måtte de ha rådslagning med Michel Platini før de tok standpunkt til hvem de ville stemme på. Da tvilte NFF seg til at Sepp Blatter måtte bort.

Nå bør det ikke være noen tvil: Ta beslutningen aleine og uten Michel Platini på laget.

Eurosport Norge utfordrer samholdet i norsk idrett

Skjermdump fra Eurosport Norge.

Med Eurosport Norges inntreden på det norske tv-markedet settes norsk idrett på prøve. Teller profilering og penger mer enn lojaliteten til norsk spillpolitikk?

Tøffe forhandlinger. I disse dager foregår det tøffe forhandlinger mellom Eurosport Norges eiere SBS Discovery og norske selskaper som ønsker å vise den nye kanalen. Og forhandlingene er pikante. Ikke bare forhandler de om den nye norske nisjekanalen Eurosport Norge, men om hele programtilbudet i Discovery-porteføljen (som for eksempel TVNorge og Max), og som også omfatter OL-sendingene fra 2018 til 2024.

Les også: Bettingselskapenes skjulte markedsføring.

Forhandlingene er pikante fordi kabelselskapene og andre som forhandler ikke vil gå glipp av store internasjonale idrettsbegivenheter, samtidig som Discovery har et skarpt blikk på bunnlinja – uten distribusjon til det norske folk taper de penger.

I fjor sendte Discoverys norske divisjon nesten 180 millioner kroner over til Discoverys hovedkontor. Denne apetitten på penger tar aldri slutt.

Halve kongeriket. Dette er et spill som kan dra ut så lenge kostnaden er lav for begge parter. Disse kostnadene øker for begge parter jo nærmere vi kommer OL. I dag får du Europsort Norge blant annet på Canal Digital, RiksTV og Dplay, men ikke hos for eksempel Get, Altibox eller Viasat.

Tyvtitting. Jeg er Get-kunde og har måttet se Eurosport Norge hos noen andre som har tilgang til denne kanalen. Med større satsing på redaksjonelle produkter og en norsk profil kan vi ikke vente noe annet enn at norske idrettsledere og idrettsprofiler vil være hyppige gjester i studio samtidig som Eurosport Norge gjør ytterligere forsøk på å kjøpe rettighetene til flere norske idretter eller idretter der nordmenn deltar.

NFFs rolle. Max og TVNorge har allerede rettighetene til herrelandslagets landskamper og de har kjøpt rettigheter til å sende norskhåndball. Det ryktes også at de sikler på Eliteserien i fotball og Premier League. Og fra før vet vi at dette er kanalen vi får servert alt av OL-stoff i tiden som kommer. Vi vet også at det meste av det redaksjonelle innholdet som produseres blir til i et studio som leies ut av NFF.

Alt dette setter norsk idretts forsvar av den norske spillpolitikken på prøve.

Sprekker enigheten? I dag omkranses sendingene av massiv reklame fra utenlandske bettingselskaper. SBS Discovery og Eurosport Norge omgår det norske reklameforbudet mot internasjonale bettingreklamer ved å sende fra utlandet. Det gjør at vi får se reklame på disse kanalene som norsk idrett i utgangpunktet sier nei til. Betyr Eurosport Norges inntreden på norske tv-skjermer at det blir slått sprekker i denne enigheten?

Idrettspresidenten i studio? Har Håndballforbundet gjort noen vurderinger av denne problemstillingen da de meldte overgang fra TV2 til Eurosport Norge? Hva om kanalen får rettighetene til Eliteserien i fotball? Hva mener NFF om det? Og hva med andre idretter? Vil mer tv-tid på Eurosport Norge for eksempel for mindre idretter i Norge som ellers får lite profilering føre til at de bryter ut av den norske alliansen som forsvarer Norsk Tippings rolle i Norge? Og hva skjer når de fleste norske vinteridretter blir å finne på skjermen under lekene i Pyeongchang i 2018? Sitter idrettspresidenten i studio?

Les også: United against betting?

Sponsorflukt? Men det stopper ikke der. Det ryktes at Discovery har startet forhandlinger om rettigheter til nordiske grener. Norsk Tipping er inne som betydelig sponsor i disse grenene (langrenn, hopp og kombinert). I dag er det Norsk Tipping som har gitt det største bidraget til grasrota og bygd opp disse produktene, men med et oppkjøp av Discovery vil mer penger gå ut av landet og sendingene bli omkranset av internasjonale bettingselskaper. Det kan i verste fall dytte norske annonsører og merkevarer på sidelinjen fordi bettingreklamer er god butikk og samtidig minske avkastningen for andre sponsorer. Vil norske merkevarer da være villige til å sponse disse idrettsgrenene? Står idretten i fare for å miste de norske sponsorene fordi beveger seg inn på et marked som de har lite kontroll over?

Mest mulig profilering, mest mulig penger? Jeg fikk dessverre ikke med meg Oddvar Brås høytidelige åpningen av den nye norske sportskanalen i begynnelsen av september og fikk da heller ikke med meg om hans brukne stav ble omkranset av reklame for bingo og nettbaserte slotmaskiner. Når alle som i dag gjør seg kostbare kryper til korset og starter sendingene fra Eurosport Norge blir så å si hele den norske befolkning eksponert for denne nye reklamehverdagen for norsk idrett. Spørsmålet er om det norske folk bryr seg og om idretten til syvende og sist er ute etter mest mulig profilering og mest mulig penger? Er det det vi ser tegn på i disse dager?

Hva mener Oddvar Brå om denne utviklingen?

Fotballens twitter-sekretær

I går sendte tidligere Se og Hør-sjef Knut Haavik ut en twitter-melding som av mange ble oppfattet som rasistisk. Samtidig delte TV2-kommentator Jesper Mathisen mange historier om Stabæk-spiller Anthony Annan. De ble oppfattet som morsomme. Så enkelt er det ikke.

Fyr på twitter. Det vakte oppriktig harme i går kveld da tidligere Se og Hør-sjef Knut Haavik i en Twitter-melding under cupkampen mellom Rosenborg og Stabæk antydet at det var for mange fargede spillere på Stabæk. Samtidig som whisky-røret til den aldrende redaktøren tok fyr foregikk det en debatt om grisespillet til Stabæk-spilleren Anthony Annan, en av spillerne Haavik henviste til.

Twitter-meldingen som satt fyr på twitter i går kveld.

Annans rykte. Anthony Annan har blant annet rykte på seg for å klype motspillerne og å spille ufint på andre måter. I denne diskusjonen meldte TV2-pundit Jesper Mathisen seg på – han har tidligere vært lagkamerat med Annan i Start og skal visstnok ha leid ut en leilighet til ghaneseren.

TV2-profil Jesper Mathiesens historier om Anthony Annan.

Fredens sekretær. Tidligere Nobel-direktør og sekretær i Nobel-komiteen Geir Lundestad har denne uka skapt stort engasjement på grunn av boka Fredens sekretær. Stridens kjerne er om han har brutt taushetsplikten eller ikke. På en måte dreier disse to tingene seg om det samme – integriteten til dem som blir hengt ut og uskrevne og skrevne lover som blir brutt.

Ikke alle historier er gode. Jeg mener at Mathisens twittermeldinger er like alvorlig som Haaviks fyllerør– både fordi de antyder at spillere som Annan ikke bare har et temperamentsproblem på banen og fordi det antydes at det er fordi han er utlending, men også fordi det finnes uskrevne og skrevne lover i fotballfamilien som også bør følges – særlig hvis man har delt garderobe og leid ut leilighet til vedkommende. Også for fotballspillere er det mulig med taushetsplikt. Når du i tillegg har en sentral rolle som fotballkommentator i Norge bør man også tenke seg grundig om.

TV2-eksperten har flere historier på lager.

Jesper Mathisen skal visstnok ha flere historier om andre utlendinger han har møtt og spilt sammen med. Hold noen av dem for deg selv, er mitt råd.

Er IOCs reformprogram allerede dødt?

Det var en selvtilfreds IOC-president Thomas Bach som presenterte de fem søkerbyene til OL i 2024 i forrige uke. Han har fått søkeprosessen inn i sitt spor. Men har vi fått et IOC slik han har lovet oss? Nei, er svaret mitt på det.

Store forventninger. Da IOC vedtok Agenda 2020 enstemmigog helt uten debatt i desember i fjor ble vi lovet et mer effektivt og åpent IOC og også billigere olympiske leker. De to siste store avgjørelsene til IOC viser at disse lovnadene er i ferd med å få kraftige sprekker under ett år etter at euforien sto i taket i kongresshallen i Monaco.

En fornøyd IOC-president Thomas Bach sammen med IOCs kommunikasjnsdirektør Mark Adams på pressekonferansen i Monaco i desember etter at IOC hadde vedtatt Agenda 2020. Foto: Andreas Selliaas.

Reformen som ikke kom. En av reformene som IKKE ble vedtatt under IOC-kongressen i fjor var å tillate IOC-representanter å besøke byene som ønsket å søke OL. Mange mener – meg inkludert – at Almaty ville slått Beijing i kampen om OL i 2022 (lekene som Oslo ønsket seg) hadde denne regelen blitt gjeninnført (den ble fjernet etter korrupsjonsskandalen i forbindelse med OL i Salt Lake City i 2002).

Beijing vant med fire stemmers overvekt, men hadde Almaty gått av med seieren hadde paradoksalt nok ville intensjonen eller i hvert fall lovnaden i Agenda 2020 blitt innfridd: billigere leker og bedre etterbruk. Det ble den altså ikke.

Og prosessen fram til de fem kandidatene til OL i 2024 (Hamburg, Los Angeles, Budapest, Paris og Roma) er nok et varsel om at IOCs lovnader og uttalte intensjoner ikke oppfylles.

Tre tilbakeskritt. Det er tre ting i prosessen fram mot OL i 2024 vitner om det:

Hemmelige sonderinger. Et av de mest kostnadsdrivende elementene i OL-prosessen er at mange byer deltar og byr over hverandre. IOC ønsket å gjøre noe med denne kostnadsspiralen ved å tilby mer rådgivning og penger i søkeprosessen, men samtidig invitere søkere heller enn at hvilken som helst by kunne kaste seg på i dansen om å få lekene. Det betyr en mer likket prosess en det vi har sett tidligere fordi byer kan holde sitt kandidatur hemmelig helt til søknadsfristen utløper.

Det føles sikkert bekvemt for IOC, men bør være provoserende for befolkningen i de landene som dette gjelder. De får ikke vite noe før IOC først krever det. Men for IOC skaper dette også et troverdighetsproblem. Etter sterkt press fra pressen måtte IOC innrømme at dehadde vært i samtaler med Baku om disse lekene, men hadde sammen med det totalitære regimet at Aserbajdjan vil være en bedre kandidat i 2028. Hvorfor dette hemmeligholdet?

Hemmelige beslutninger. I henhold til Agenda 2020 er utsiling av OL-bykandidater etter et poengsystem byttet ut med et system der man tar for seg utviklingen av prosjektene, en temabasert prosess. Det innebar blant annet at søkerbyene ikke lenger skulle vurderes etter et såkalt ”questionnaire” som ble brukt av IOCs styre til å fjerne søkere fra listen for til slutt å ende opp med en shortlist (en begrenset søkerliste) av byer som kjempet om å få lekene. Slik situasjonen er nå kan alle de fem byene – hvis de kommer gjennom de forskjellige temabaserte fasene.

Det er nå satt opp tre datoer for evaluering av de fem byene (juni og desember 2016 og september 2017). I det gamle systemet var det full åpenhet om hvilken poengsum hver enkelt søkerby hadde – et sentralt poeng hos for eksempel Oslo2022 fordi Oslo hadde best skår i den første IOC-evalueringen. Denne åpenheten er helt borte nå.

Nå forelegger evalueringskommisjonen en hemmelig rapport til IOCs styre som på bakgrunn av denne rapporten velger hvilke byer som går videre til den endelige avstemmingen. Med andre ord et mer lukket system og mer hemmelighold.

Mer makt til enkeltpersoner. Denne lukkede prosessen gjør at IOCs styre med Thomas Bach i spissen får mer makt over hvilke kandidater som kjemper om å få OL. De kan fjerne kandidater uten at vi får vite beslutningsgrunnlaget og uten at de trenger å forklare hvorfor de velger som de velger.

I denne prosessen kan det være en fordel å ha landsmenn til stede i IOCs styre for å argumentere sin sak. Det har Los Angeles og Hamburg. For dem som ønsker mer åpenhet og flere tiltak mot korrupsjon er ikke dette en god utvikling.

Når IOC tidligere har blitt konfrontert med kostnadssprekk i forbindelse med OL har de skjøvet ansvaret og kostnadene over på vertsbyen og vertsnasjonen. Med systemet IOC har innført gjennom Agenda 2020 legger de nå til rette for at all skylden legges over på dem selv. Ikke bare når kostnadene går ut av kontroll, men også fordi IOC bryter sine egne lovnader om mer åpenhet og mer demokrati.