Seier over Portugal og familievold

NFL og familievold. Fører uventet tap til økt familievold? Det hevder de to økonomene David Card og Gordon B. Dahl i det teoritunge tidsskriftet The Quarterly Journal of Economics (2011(1)). Card og Dahl har analysert sammenhengen mellom kamputfall i amerikansk fotball (NFL) og familievold i USA. De fant ut at familevold blant NFL-supportere i USA går opp med 10% som holder med lag som taper uventet. Dette er banebrytende forskning, og har den overføringsverdi til andre idretter og land er det en tankevekker for idretten og for media som bidrar til å bygge opp forventninger.

Mye data. Forskerne har gått gjennom voldsdata fra 750 politidistrikter i en tolvårsperiode og sammenstilt disse med resultatene til søndagskampene til 6 NFL-lag. De finner en klar sammenheng mellom uventet tap og økning i familievold. Økningen er på 10%, men den foregår som regel i et begrenset tidsrom – på slutten av kampen. Volden øker mest hvis kampen både er viktig og tapet er uventet.

Hvorfor NFL? Begrunnelsen for å se på nettopp NFL og vold er tredelt: 1) NFL-supportere er sterkt knyttet til sine lag; 2) tippeselskapene gir en god indikasjon på hvem som er favoritt til å vinne; og 3) og seriesystemet er bygd opp på en måte som gjør at det er enkelt å finne ut om hva som er viktige kamper og hvilke som ikke er det (play off er mer viktig enn en treningskamp, for eksempel). Samtidig er forskerne påpasselig med å påpeke at familievolden øker mer ved helligdager og høytider enn i forbindelse med NFL-kamper. Som forskerne selv sier: effekten ligner økningen i familievold på varme dager.

Overførbart til Europa? Det er vanskelig å si om disse dataene er overførbare til Europa og for eksempel til fotball. I USA er det flere (ekte/samboer)par eller familier som ser søndagskampene sammen enn tilfellet er i Europa og Norge. Men er de sammenlignbare reiser det noen spørsmål: Kan egentlig fotballen få skylda for økt familievold? Bidrar media til økningen i familievold fordi det skrives mye og ukritisk forhåndsomtale av kamper? Spiller spillselskapene en rolle ved å utpeke forhåndsfavoritter? Kan dårlig motiverte spillere på et favorittlag føre til økt familievold?

Dårlige tapere? For en uke siden var jeg sammen med et par karer fra Portugal, begge med nære forbindelser til fotballklubben Benfica (de hadde ikke mye godt å si om Azar Karadas!). De var overbevist om at Norge ikke hadde nubbesjangs mot Portugal på lørdag. Hvis holdningene deres er representative for resten av Portugal vil det komme som et sjokk på alle portugisere hvis Norge vinner. Og hvis den amerikanske analysen om familievold holder stikk også i Portugal kan flere portugisiske familier få det mer ubehagelig enn vanlig med en gang det går opp for voldelige portugisere at tapet er en realitet. Har Drillo tenkt på dette?

Fodboldenglen

1. plass. På ubestridt førsteplass på listen over de fem beste idrettsromanene kommer Hans-Jørgen Nielsens Fodboldenglen, som kom ut i 1979. Dette er en bunntragisk bok om vennskapet mellom Frands – som er bokens jeg-person – og Franke – som har gjort det bra som fotballproff, men som lider en tragisk skjebne. Den er skrevet i dagbokform der Frands forteller sin sønn sin versjon av sitt liv. I starten av boken er Frands i en alvorlig krise – barndomsvennen Franke har begått selvmord etter å ha slått i hjel barn og kone. Frands har også forsøkt selvmord, men mislykkes og har havnet på mentalsykehus. Dette er virkelig sørgelige greier.

Oppgjør med venstresiden. I romanen tar Hans-Jørgen Nielsen et oppgjør med den radikale venstrebevegelsen i Danmark. Og fotballen symboliserer alt som er godt og alt som er vondt. I en av åpningsscenene får vi et tydelig eksempel på det. Frands har kjøpt billett til landskamp i Parken på selveste første mai! Han har lovet sin kone å være med i førstemaitog, men velger til slutt landskampen. Han syns kampen var god, han blir skilt og mister mange venner. Han har valgt borgerskapet framfor arbeiderklassen. Dette er sterk kost.

Drillos kamp. Selv ikke den radikale Egil Roger Olsen, også kjent som Drillo, gikk så langt. Han greide å kombinere fotball med sitt radikale engasjement. Da det norske landslaget 23. september 1970 skulle spille landskamp i Parken gikk han og lagkompis Per Pettersen i demonstrasjonstog mot Verdensbanken, før de spilte kamp. Og begge var delaktig i at Norge vant kampen 1-0!

Ungdomsvennskap. Det er kameratskapet mellom Frands og Franke som er nerven i boken. Vi får høre om barndomsvennskapet mellom Frands og Franke i en boligblokk på Amager i København, om mobbing i og utenfor idretten og seksuell utprøving i ungdomstiden. Samtidig er det en roman om de store tingene som kropp og sjel, kontroll og kaos, kvinner mot menn, akademikere mot arbeidere.

Hyllest til fotballen. Boken er i aller høyeste grad en hyllest til fotballen. Og det er én sekvens i boka som har gjort et enormt inntrykk på meg. Det er beskrivelsen av hvordan man rangerer de beste fotballspillerne. Han deler dem inn i tre kategorier. (Siden Ståle Solbakken ikke kommer til Norge på en stund siterer jeg selv fra boken på min norsk-dansk).

Fotballens poeter. ”[d]er er dem, der ser de huller, du selv og enhver anden klovn står og ser fra tribunen, så du bliver glad og bekræftet, når bolden falder, som den skald. Så er der dem, der pludselig får deg til at se et hul, du selv og andre måske kunne have set med større vågenhed, de giver dig medrivende overraskelser. Men så er der dem, der selv laver hullet, hvor der ikke burde have været hul, det er åbenbaringernes ophavsmænd, alle tekniske og kropslige færdigheder er forudsat, de virkelige kvaliteter ligger i den skabende tilegnelse og forvandling af hele situationer, et enkelt umulig træk, en brat vending, en aflevering, der ikke burde være plads til, og pludseligt er alt annerledes, fuldt af mulighed, ja, den slags spillere behøver ikke engang have bolden for at lave deres åpnebaringer, de kan være spillets poeter uden at føre det store ord.” (Nielsen 2001 [1979], s. 31-32)

MARADONA. For meg har det aldri vært tvil om hvem som er og har vært verdens beste fotballspiller. Jeg får tårer i øyekroken hver gang jeg ser tv-bilder av Diego Maradona på fotballbanen. De beste fotballspillerne er poeter og de trenger ikke engang ha ballen for å være god. Tenk på det når dere neste gang utroper Messi, Zidane eller Pele til verdens beste fotballspillere. Hans-Jørgen Nielsen forteller noe annet!

Skjebnefelleskap. På mange måter er Franke og Maradona i ett skjebnefelleskap – selv om Maradona fortsatt lever. Bildet av Maradona med nr. 10 på ryggen og i Jesus-positur kan sammenlignes med bildet av fotballengelen, bildet av Franke når han skårer et fantastisk mål på Wembley.

Takk! For meg er det ingen over, og ingen ved siden av Hans-Jørgens Nielsens Fodboldenglen. Takk skal du ha, Hans-Jørgen!

Sekundanten

2. plass. På en solid andreplass på lista over de beste idrettsromanene kommer Sekundanten av Per Olov Enquist. Boka kom ut i 1971 og er en bok om både politikk og idrett. Enquist-kjennere nevner sjelden denne boka som en av hans beste, men på listen over de beste idrettsromanene er den selvsagt. Hadde dette vært en liste over svenske idrettsromaner tror jeg den hadde tronet på en klar førsteplass.

Far og sønn. Sekundanten er en sønns fortelling om sin far; arbeideren, bokseren og sleggekasteren Mattias Jonsson Engestam Lindner. I boken prøver sønnen å forklare og forstå hvorfor faren jukset i verdensrekordkastet i slegge. Dette er en terapeutisk og dokumentarisk roman. Ved å skrive ned sine erindringer om sin far forsøker han å forstå hvorfor den trofaste og regeltro faren kunne ty til juks i en idrett som han elsket så høyt? Men dette er også en analyse av den svenske arbeiderbevegelsen og den svenske idrettsbevegelsen. Enquist likestiller idrett og politikk fordi begge gir tilhørighet og mening. Tilhørigheten til kollektivene idretten og arbeiderbevegelsen forklarer jukset. Det er resultatene som teller, ikke metodene.

197 cm. Enquist selv var en habil friidrettsutøver og var i svensktoppen i høydehopp. Hans personlige rekord er 1,97 meter. Historien om sleggejukseren baserer seg på skjebnen til en av Enquists barndomshelter, friidrettsutøveren og sleggekasteren Eric Johanson, senere Umedalen. Historien om Eric Johanson, som i 1946 fikk sølv i sleggekast i EM i Oslo og vant det svenske mesterskapet i 1946 er meget spesiell. Resultatene hans i 1946 og 1947 var oppsiktsvekkende, det samme var resultatene til utøvere som lånte sleggen hans. Mistenksomheten gjorde at det svenske idrettsforbundet, under et stevne på Slottskogvallen i Gøtebor,g kontrollveide slegga hans. Da fant de ut at han ved innveiing hadde en slegge som var 450 gram tyngre enn den han benyttet i konkurransen. Han fikk sin straff og byttet navnet til Umedalen. Da Enquist møtte sin barndomshelt et par år før Umedalen døde og Sekundanten kom ut fikk Enquist tilbake de gode barndomsminnene. Enquist betraktet ham fortsatt som en ungdomsvenn.

Terror i München. Dette er ikke Enquists eneste bok om idrett. Året etter Sekundanten ga han ut Katedralen i München som er en samling av 28 fortellinger med utgangspunkt i OL i München, og med terrorangrepet på den israelske troppen som bindemiddel. I hovedsak er dette omarbeidede tekster som Enquist skrev for Expressen i forbindelse med OL. Denne boka minner om Ryszard Kapucinskis bok Fotballkrigen – også den en reportasjebok om blant annet idrett (fotball). Selv om Sekundanten er en roman er den dokumentarisk, og selv om boken om OL i München er dokumentarisk er det mange skjønnlitterære trekk ved boken. Derfor er det vanskelig å plassere Enquists bøker i én bestemt sjanger.

Norsk ekvivalent. Beskrivelsene av arbeiderbevegelsen i Sverige på 30-tallet og kampen mellom borgerskapet og arbeideridrettslagene minner for eksempel om beskrivelsene om de samme temaene i Kjartan Fløgstads bok Grense Jakobselv. Kanskje det er på tide at Fløgstad kommer ut av skapet og gir oss en ekte idrettsroman?

DDR-juks. Boken er ikke bare dokumentarisk, temaene i boka er fortsatt aktuell. Sekundanten er skrevet i Berlin og den har med flere passasjer om idrettspolitikken i DDR. Ettersom vi vet at DDR ble verdensmestere i dopingjuks fikk boken ny aktualitet da DDR-jukset ble avslørt. Hva forteller den oss om dagens idrettsjuks?

Sverige foran Norge. Maken til bok finnes ikke i Norge og det er bare å håpe på at forfattere som Dag Solstad eller Kjartan Fløgstad setter seg ned og skriver den store idrettsromanen. Men det skal mye til for å vippe Per Olov Enquist bort fra andreplassen på lista over de beste idrettsromanene!

Goalkeepers Are Different

3. plass. På tredjeplass på listen over de fem beste idrettsromanene plasserer jeg Brian Glanvilles Goalkeepers Are Different. Boken kom ut i 1971. Det er fristende å bruke Donald-språket om denne boken: en klassiker til glede for nye lesere!

Seier mot Liverpool. Dette er historien om det 17-årige keepertalentet Ronnie Blake som blir oppdaget av den fiktive London-klubben Borough United FC, og hans opp- og nedturer som profesjonell fotballkeeper. Som Everton-supporter er det ekstra morsomt å lese kapitlet der Blake debuterer mot Liverpool, på Anfield Road, og er sterkt delaktig i at Borough slår det røde laget på Merseyside.

Brian Glanville. Brian Glanville er en anerkjent sportsjournalist og forfatter. Han har blant annet vært fotballkorrespondent for The Sunday Times i nesten 30 år, og er brukt som fotballekspert i mange sammenhenger verden over. Før Goalkeeper’s Are Different ga han blant annet ut romanen The Olympian som handler langdistanseløperen Ike Low og treneren hans Sam Dee. Den kom ut i 1969. Men boka om den unge keeperen fenger bedre. Boka er ofte klassifisert som en ungdomsroman, men jeg mener den er noe mer enn det.

Banebrytende. Goalkeeper’s Are Different er ikke i nobelklassen, men det allikevel en spesiell roman på flere måter. For det første skapte den en helt ny litterær sjanger – fotballromanen. Det banet vei for forfattere som Nick Hornby med boka Fever Pitch og John King med bøkene Football Factory, Headhunters og England Away. Boken er på en måte en oppfølger av antologien The Footballer’s Companion som Glanville redigerte i 1962. Antologien var et forsøk på å få oversikt over hva som fantes av fotballitteratur. Utgangspunktet for boken var antagelsen om at fotball var et spill uten litteratur. Selv om han på en måte tilbakeviser denne påstanden i antologien finner vi ikke mange skjønnlitterære tekster i samlingen. Glanville står selv for flere av bidragene. Den mest kjente forfatteren i denne samlingen av tekster er Harold Pinter, med to bidrag. Han fikk nobelprisen i litteratur i 2005, men ikke for disse arbeidene.

Ensom keeper. En annen spesiell ting er at romanen handler om nettopp fotballkeepere. Boken får virkelig fram at fotballkeepere er annerledes! Keeperlegenden Peter Shilton – som visstnok skal ha lest boken – mener at boken er det første litterære bidraget som faktisk greier å beskrive hva det er som kreves av en keeper for å nå toppen og hvilke utfordringer en ung keeper står overfor. Å være keeper er en ensom jobb!

Solo. Boken berører meg også personlig. Min far – fatter’n – har et spesielt forhold til keepere og denne boken er på mange måter en beskrivelse av drømmen til min far – som aldri ble virkelighet. Min far har ikke mye å skryte av som keeper. Det eneste jeg husker av hans keepergjerning er at han brukte Solo på keeperhanskene for å få feste på ballen. Reklamen om at Solo kun slukker tørsten er virkelig sann i denne sammenheng.

Keepere og fotballag. Ved siden av å sløse med brus har min far også et annet anstrengt forhold til fotballkeepere – han har tradisjonelt ikke holdt med fotballag, men med keepere. Det førte blant annet til at han holdt med Stoke da Gordon Banks var i klubben, og med Nottingham Forest da Peter Shilton hadde sin storhetstid der.

Peter Shilton. Da jeg ikke hadde råd til å dra for å se på Vålerenga spille kvartfinale mot Chelsea i europacupen i 1999 spanderte fatter’n tur på meg til London på en betingelse – at jeg ble med på Leyton Orient-kamp – klubben Peter Shilton fikk sin 1000 liga-kamp. Slikt kan man ikke si nei til! For dem som ikke vet noe om Leyton Orient kan jeg opplyse om at det er et lag på tredje nivå i England, det har sin hjemmebane i Nord-Øst-London, der OL skal være i 2012, og det var her David Beckham trådte sine barnefotballsko.

Tremenningen Samstad. Men det er ikke bare i nær familie keeperbasillen har herjet. Fattern’s tremenning – Jann Brynjar Samstad – ett av tidenes største norske keepertalenter på 1950-60-tallet, med kamper for Steinkjer, Kapp, Vålerenga og Lillestrøm, viser virkelig at keepere er annerledes. Jann var den første keeperen i Norge med hvit keeperdrakt! Ett poeng ved den hvite drakten var selvsagt å ta seg pent ut. Men han hadde også en ”vitenskapelig” begrunnelse. Jann var relativt liten av vekst, 176 cm høy, og han hadde lest at kledd i hvitt så han større ut for motstanderen som skulle prøve å få ballen i buret bak ham. Han gjorde dessuten matematiske beregninger av i hvor stor vinkel han måtte kaste seg ut fra streken for å gjøre målet minst mulig ved straffespark.

Keepere er annerledes. Dette er assosiasjoner man får når man leser Brian Glanvilles bok. Jeg kan underskrive på at Goalkeeper’s Are Different! Hva mer kan man forlange av en roman? Dette er en vel fortjent tredjeplass!

The Great American Novel

4. plass. På listen over de fem beste idrettsromanene plasserer jeg Phillip Roths The Great American Novel på fjerdeplass. Boken kom ut i 1973 og handler om den fiktive baseball-ligaen The Patriot League. Du har sikkert ikke hørt om ligaen, fordi den er visket ut av historien! Grunnen er den kommunistiske infiltrasjonen! Patriot League ble opprettet i 1943 og lagt ned i 1946, angivelig fordi kommunistene hadde tatt over ligaen og derfor ble en trussel mot amerikanske sikkerhet. Word Smith – fortelleren i boka – ber i boken Mao om å fortelle historien slik at sannheten kommer fram!

Baseballiga uten like. Dette er historien om den eneste pitcheren som har prøvd å drepe dommern, om spilleren som alltid var drita full når han slo home runs, og om baseballspillere uten armer og bein. Det er også historien om baseballaget Ruppert Mundays som blir uten hjemmebane fordi de leier ut banen sin til det amerikanske krigsdepartementet under 2. verdenskrig. Alt dette er selvsagt det rene skjære sprøyt, men den tar allikevel opp alvorlige problemstillinger som var aktuelle i McCarthy-tidens USA, om amerikanernes organisering av idrett i såkalte franchiser, og den tar et skjevt blikk på baseballens vesen og uvesen – blant annet rasisme. Dette er rett og slett en fantastisk bok om amerikanernes nasjonalidrett – baseball.

American Pastoral. Det er ikke bare i The Great American Novel at sport spiller en rolle hos Philip Roth. Den mer anerkjente boken American Pastoral handler for eksempel om den suksessrike idrettsutøveren Swede Levov og hans grublinger om hvorfor datteren hans ble terrorist. Hvordan kunne han som fikk leve ut den amerikanske drømmen på idrettsbanen få en datter som hater alt det han representerte? Dette er en sterk far og datter-fortelling der idretten blir et utgangspunkt for diskusjonen om livets lykke og nedturer.

Europeisk finkultur. The Great American Novel og Philip Roth illustrerer på en svært god måte forskjellen på amerikansk og europeisk litteratur når det gjelder idrett som tema i litteraturen. I forkant av det svenske Nobelakademiets kunngjøringer blir Philip Roth sammen med Don DeLillo alltid vurdert som de fremste amerikanske kandidatene til å vinne Nobelprisen i litteratur. Skulle Roth få prisen er det ikke for boken om Patriot League. Dette er en av Philip Roths minst kjente bøker. Selv mener forfatteren at dette er den morsomste boken han har skrevet. Det skjønner jeg godt. Den er også ustyrtelig morsom å lese – selv for en med begrenset kunnskap om baseball. Roths kandidatur kommer av de mer kjente bøkene om Nathan Zuckermann, og for titler som Portnoy’s Complaint, I Married a Communist, The Plot Against America og American Pastoral. Det er disse bøkene som gir Philip Roth en nobelpris i litteratur. Da blir han i så fall en av de få vinnerne med idrett som en viktig del av sitt forfatterskap.

Litteratur og idrett i USA. I USA er idrett mer inkludert i finkulturen sammenlignet med Europa, og den har en større plass i mange store amerikanske forfatteres verker, sammenlignet med kollegene i Europa og Norge. I USA er idretten en del av den amerikanske drømmen og mange amerikanske forfattere har enten vært idrettsmenn selv eller startet sin skrivende karriere som sportsjournalister. Eller de bare simpelthen liker å skrive om sin pasjon for idrett. Don DeLillo er nevnt. I hans mest kjente bok Underworld handler første del av boken om baseballagene Brooklyn Dodgers og New York Giants – lag som ikke eksisterer lenger, og som fortsatt gir New York fantomsmerter. Hos John Irving – som vel aldri kan håpe på å få nobelprisen, men som er svært populær i store deler av verden – spiller idrett en sentral rolle i mange bøker. Collegebryting er et gjentagende tema og i den kanskje mest kjente boka - En bønn for Owen Meany – åpner boken med baseball og avsluttes med basketball.

Beat-generasjonen. I den grad man kan betrakte tyrefekting som sport er vel Ernest Hemingway den mest kjente amerikanske sportsskribenten og forfatteren som har brukt sport i sitt forfatterskap. Han er også den best betalte sportsskribenten gjennom tidene. Han fikk en gang 30.000 dollar for å skrive et stykke på 2000 ord i Sports Illustrated om tyrefekting. Forfattere som Norman Mailer, Jack Keourac var også sportsjournalister og er nesten like kjent for dette som fiksjonene de skrev.

Tidsskifter med idrett. Ved siden av Sports Illustrated trykker de anerkjente tidsskriftene Vanity Fair og The New Yorker jevnlig artikler om idrett, skrevet av de mest kjente amerikanske forfatterne. I boken The Only Game in Town – Sportswriting from The New Yorker fra 2010 finner vi noe av det beste som er skrevet om idrett i The New Yorker – blant annet av forfatteren John Updike – riktig nok i sakprosastil. Med andre ord er koblingen mellom finkultur og populærkultur tettere i USA enn i Europa og det gir oss romaner som The Great American Novel.

Roth og Nobel. I Norge er The Great American Novel en gjemt og glemt bokskatt. Jeg håper listeføringen min bidrar til at flere nordmenn får øynene opp for denne spesielle boken, at norske forlag trykker den til sitt bryst og at det svenske akademiets fordommer mot amerikansk populærkultur vaskes bort og fører til at Philip Roth (eller Don DeLillo) får en velfortjent Nobelpris.

Roman 1987

5. plass. På listen over de fem beste idrettsromanene plasserer jeg Dag Solstads Roman 1987 på en tvilsom femteplass. Den får en tvilsom plassering fordi den ikke er noen ren idrettsroman. Den har kun med noen lange passasjer om idrett, for det meste om skøyter. Den er også tvilsom fordi den har fryktelig mange faktafeil i idrettsreferatene sine. Solstad slipper unna med begrenset tekst om idrett og alle faktafeilene fordi de er pakket inn i solstadsk fortellerbriljans.

Solstad og Michelet. Generelt er den sportsinteresserte Solstad etter min mening sparsommelig med idrettsreferanser i sine romaner. Det meste han har skrevet om idrett er å finne i de fem VM-bøkene han og forfatterkollega Jon Michelet har på samvittigheten. Det burde vært annerledes.

Solstad 70. I år fyller Dag Solstad 70 år og dette markeres på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Og idrett, Roman 1987 og Lillehammer er en sterk kobling: I romanen følges hovedpersonen Fjord fra 1961 til romanens nåtid, blant annet som journalist i Dagningen på Lillehammer. Det er i delen av boka om Fjord som journalist at vi får innblikk i idretten i Mjøsregionen på 1960-tallet. Og da særlig skøytesporten.

Intellektuelt nedvurdert. Norsk skjønnlitteratur er fattig på bøker om idrett. Sporadisk kommer det dikt, noveller og romaner med idrett som tema – enten med sterke innslag av idrett, som i Roman 1987, eller hele romaner der idrett er et hovedtema. Mitt inntrykk er at idrett ikke har vært intellektuelt stuerent hos ledende norske forfattere. Et eksempel på dårlig dekning av idrett i norsk skjønnlitteratur og hos norske intellektuelle er Rune Slagstads bok (Sporten) – en idéhistorisk bok om idrettens historie i Norge. Der er skjønnlitterære referanser fraværende.

Trysil-Knut. Men det er ikke helt mørkt. Vi finner referanser til idrettslig aktivitet i kongesagaene. I ”Jagt i Norge” fra 1625 av Holger Hansøn Arctander får vi en beskrivelse av hva ski er. I Henrik Wergelands ”Dalevise” fra 1841 brukes ordet idrett kanskje for første gang i norsk skjønnlitteratur, og Henrik Ibsen skrev i 1859 ”Sang ved turnfesten”. Det første rendyrkede idrettsdiktet er Trysil-Knut fra 1861. Diktet er delt i tre deler der vi først blir introdusert til de ekstraordinære skiferdighetene til den østerdølske skiløperen, deretter om kappkjøring fra Elverum til Christiania, og til sist om hans skitur nedover bratte heng på Vestlandet.

Lite tre. Jeg våger påstanden om at den første ordentlige idrettsromanen i Norge er Mikkjel Fønhus bok Skiløberen fra 1936. Dette er en klassereiseroman som handler om en odelsgutt som heller vil gå på ski enn å ta over farens gård. En annen – og fortsatt dagsaktuell – roman om idrett er skøyteløperen Lasse Efskinds Trylleringen fra 1973. Dette er en bok om profflag i skøyter og den skapte stort oppstyr fordi mange mente at han gikk til angrep navngitte personer i skøytemiljøet. Ikke lenge etter kom Ingar Skredes Fotball, Plymouth fra 1977 som handler om en som er besatt av fotball. Thorvald Steens bok Vekten av snøkrystaller fra 2006 om gutten som må gi opp hoppsporten på grunn av en muskelsykdom er et kjærkomment tilskudd til et lite tre.

Norske idrettsromaner. Roman 1987 går inn i kategorien av bøker som har store enkeltpassasjer om idrett. Andre romaner i samme kategori er for eksempel Seierherrene av Roy Jacobsen – med den beste beskrivelsen av forbannelsen idealtid; en annen bok er Halvbroren av Lars Saabye Christensen – der boksing er et viktig tema; og Henrik Langelands bok Verdensmesterne der det reflekteres rundt Oddvar Brås stavbrekk i 1982. I Kjartan Fløgstads bok Grense Jakobselv fra 2009 finner vi beskrivelser av nazistenes idrettspolitikk og blir slått av hvor dagsaktuelle noen av problemstillingene er. Men dette er som sagt et lite univers.

Kuppern. Da Roman 1987 kom ut skrev Vårt Lands anmelder at boka hadde ”detaljert nøyaktighet”. Kåsørene Hugin og Munin i samme avis kontret raskt og skrev på oppfordring fra en leser at den var detaljert, men unøyaktig. Hugin og Munin fulgte opp med en liste – spredd ut over to dager – på 23. feil, uten å påstå at dette var en uttømmende liste. At Knut Kupper’n Johansen gikk på 17.07.7 og ikke på 17.07.00 i VM i 1962 er en av de ”grove” feilene som blir begått i boken.

Kunstnerisk frihet. Dette minner meg om rabaldret som ble skapt da den kjente London-korrespondenten og kongeportrettøren Richard Herrmann ga ut den famøse boken Fotball – den alvorlige leken i 1993. I følge Arbeiderbladet var det 109 faktafeil i boken. Forskjellen på Solstad og Herrmanns bøker var at Solstad kunne avfeie all kritikk mot unøyaktigheter med kunstnerisk frihet, det kunne ikke Richard Herrmann. Kanskje derfor fortsatte Solstad å gi ut bøker, mens Herrmann la opp som forfatter etter den massive slakten.

Mens vi venter på Solstad. Jeg venter ennå på den store idrettsromanen av Dag Solstad og kanskje femteplassen på denne listen er en oppmuntring til å gjøre noe med det!?

For sånn løper Ståle!

Tom Lund bakfra. Sammen med kompisene mine reiste jeg på 1990-tallet rundt til mer eller mindre kjente fotballstadioner for å følge Enga. Den gangen var «Jævla homodommer», «hei hå, hei hå, vi kjører annal (med to n-er!) nå», «sånn løper Ståle» (Solbakken løp veldig feminint, ifølge oss) og sanger om at «Ståle tok Tom Lund bakfra» like vanlig som å kjøpe pølse i vaffel i Moss og pissepause på Sollihøgda på vei til Bergen. Og det var moro! I hvert fall for oss.

Aldersvisdom. Som oftest tenkte vi ikke på hva vi sa eller hvem dette egentlig gikk ut over. Heldigvis har jeg endret atferd. Noe skyldes sikkert klokskap som kommer med alderen og rollen som forelder, men hovedgrunnen er at idretten har begynt å ta homohets på alvor. Blant annet gjennom prosjektet «Idretten mot homohets» hvor Norges idrettsforbund har vært en av initiativtakerne til.

Skjeiv lesing. I ca 6 år har jeg vært blogger. I bloggen tar jeg opp temaer som knytter sammen idrett og forskjellige samfunnsspørsmål. Tre ganger har jeg blogget om homofili. Da har jeg gjort flere interessante observasjoner; Av venner og kjente har jeg blitt konfrontert med at jeg skriver om homoer. Noen lurer på om jeg har skiftet side. Det vitner om at det fortsatt finnes fordommer mot homofile i min bekjentskapskrets. Men jeg har også oppdaget et særpreget lesemønster. Bloggtelleren min viser at de fleste som leser mine homoartikler enten leser dem tidlig på morgenen, eller veldig sent på kvelden. I mine øyne kan det bety to ting: At flaue heterofile, eller skjulte homofile, leser når ingen andre ser dem over skulderen. Begge ting er i så fall like trist!

Store framskritt. Med meg har verden gått framover. Jeg husker ennå (jeg er over 40!) alt bråket rundt den amerikanske stuperen Greg Louganis som slo hodet i stupebrettet og begynte å blø under OL i Seoul i 1988. Han kom ut av skapet i 1994, og i 1995 fortalte Louganis i biografien «Breaking the Surface» at han noen måneder før OL hadde fått diagnosen hiv. Dette skapte et vanvittig rabalder. Flere av Louganis’ konkurrenter i 1988 gikk ut og kritiserte ham for å ha satt livene deres i fare. Og han mistet også mange sponsorer. Det er et stykke fra denne historien til Idrettsgallaen 2010 der Gro Hammerseng og Heidi Løke tullet med lesbeflørting foran over en million tv-seere.

Individuelle ofre. Selv om vi er kommet langt i Norge, har vi likevel et godt stykke igjen før homofile er akseptert – både på utøver-, trener- og tilskuersiden. Det sier vitnesbyrd fra tidligere Lyn-spiller Thomas Berling, håndballspiller Are Grongstad og taekwondoutøveren Irene Løvlie noe om.

Rar sveis. Det hevder også basketballspilleren John Amaechi, tidenes beste britiske basketballspiller. Han var stor stjerne i NBA og driver i dag et basketballsenter for barn i Stockport. Under et besøk hos Norges idrettsforbund for et par år siden understreket han at kampen for homofiles rettigheter og selvfølelse ikke bare dreier seg om homofile, men også om alle som blir kalt homofile fordi de gjør ting som oppfattes som feminint eller jentete. Slik jeg gjorde med Ståle Solbakken. Fjerner vi homohetsen, får flere enn dem som er homofile det bedre!

Liv og lære. Amaechi satte opp tre kriterier for hvordan man skal få bukt med homohets og homofobi. For det første må vi klart uttrykke at vi ikke ønsker diskriminering. For det andre må vi ha nulltoleranse. Forskjellsbehandler noen på bakgrunn av seksuell orientering, må de enten skjerpe seg eller forsvinne. For det tredje må vi endre språkbruken. Det bør ikke være tillatt å bruke «homo» som skjellsord bare fordi noen er rar på håret eller gråter etter en takling. Samtidig innrømmet Amaechi på direkte spørsmål fra meg at han ikke anbefaler unge utøvere å stå fram som homofile hvis de ønsker å nå langt i basketball. Til det var fordommene for store! Når det gjelder idrett og homohets er det noen ganger stor forskjell på teori og praksis …

ACAB. Samtidig ser jeg tegn på at fotballmiljøet jeg har vært en del av i mange år, er på bedringens vei. Vålerenga har greid å gjøre om hooligans-akronymet ACAB (All Cops Are Bastards) til All Colours Are Beautiful – med regnbueflagget som bakgrunn. Vi går i riktig retning. Neste gang Ståle Solbakken kommer til Norge for å lede det norske landslaget, kan han løpe akkurat som han vil. For sånn løper Ståle!