Goalkeepers Are Different

3. plass. På tredjeplass på listen over de fem beste idrettsromanene plasserer jeg Brian Glanvilles Goalkeepers Are Different. Boken kom ut i 1971. Det er fristende å bruke Donald-språket om denne boken: en klassiker til glede for nye lesere!

Seier mot Liverpool. Dette er historien om det 17-årige keepertalentet Ronnie Blake som blir oppdaget av den fiktive London-klubben Borough United FC, og hans opp- og nedturer som profesjonell fotballkeeper. Som Everton-supporter er det ekstra morsomt å lese kapitlet der Blake debuterer mot Liverpool, på Anfield Road, og er sterkt delaktig i at Borough slår det røde laget på Merseyside.

Brian Glanville. Brian Glanville er en anerkjent sportsjournalist og forfatter. Han har blant annet vært fotballkorrespondent for The Sunday Times i nesten 30 år, og er brukt som fotballekspert i mange sammenhenger verden over. Før Goalkeeper’s Are Different ga han blant annet ut romanen The Olympian som handler langdistanseløperen Ike Low og treneren hans Sam Dee. Den kom ut i 1969. Men boka om den unge keeperen fenger bedre. Boka er ofte klassifisert som en ungdomsroman, men jeg mener den er noe mer enn det.

Banebrytende. Goalkeeper’s Are Different er ikke i nobelklassen, men det allikevel en spesiell roman på flere måter. For det første skapte den en helt ny litterær sjanger – fotballromanen. Det banet vei for forfattere som Nick Hornby med boka Fever Pitch og John King med bøkene Football Factory, Headhunters og England Away. Boken er på en måte en oppfølger av antologien The Footballer’s Companion som Glanville redigerte i 1962. Antologien var et forsøk på å få oversikt over hva som fantes av fotballitteratur. Utgangspunktet for boken var antagelsen om at fotball var et spill uten litteratur. Selv om han på en måte tilbakeviser denne påstanden i antologien finner vi ikke mange skjønnlitterære tekster i samlingen. Glanville står selv for flere av bidragene. Den mest kjente forfatteren i denne samlingen av tekster er Harold Pinter, med to bidrag. Han fikk nobelprisen i litteratur i 2005, men ikke for disse arbeidene.

Ensom keeper. En annen spesiell ting er at romanen handler om nettopp fotballkeepere. Boken får virkelig fram at fotballkeepere er annerledes! Keeperlegenden Peter Shilton – som visstnok skal ha lest boken – mener at boken er det første litterære bidraget som faktisk greier å beskrive hva det er som kreves av en keeper for å nå toppen og hvilke utfordringer en ung keeper står overfor. Å være keeper er en ensom jobb!

Solo. Boken berører meg også personlig. Min far – fatter’n – har et spesielt forhold til keepere og denne boken er på mange måter en beskrivelse av drømmen til min far – som aldri ble virkelighet. Min far har ikke mye å skryte av som keeper. Det eneste jeg husker av hans keepergjerning er at han brukte Solo på keeperhanskene for å få feste på ballen. Reklamen om at Solo kun slukker tørsten er virkelig sann i denne sammenheng.

Keepere og fotballag. Ved siden av å sløse med brus har min far også et annet anstrengt forhold til fotballkeepere – han har tradisjonelt ikke holdt med fotballag, men med keepere. Det førte blant annet til at han holdt med Stoke da Gordon Banks var i klubben, og med Nottingham Forest da Peter Shilton hadde sin storhetstid der.

Peter Shilton. Da jeg ikke hadde råd til å dra for å se på Vålerenga spille kvartfinale mot Chelsea i europacupen i 1999 spanderte fatter’n tur på meg til London på en betingelse – at jeg ble med på Leyton Orient-kamp – klubben Peter Shilton fikk sin 1000 liga-kamp. Slikt kan man ikke si nei til! For dem som ikke vet noe om Leyton Orient kan jeg opplyse om at det er et lag på tredje nivå i England, det har sin hjemmebane i Nord-Øst-London, der OL skal være i 2012, og det var her David Beckham trådte sine barnefotballsko.

Tremenningen Samstad. Men det er ikke bare i nær familie keeperbasillen har herjet. Fattern’s tremenning – Jann Brynjar Samstad – ett av tidenes største norske keepertalenter på 1950-60-tallet, med kamper for Steinkjer, Kapp, Vålerenga og Lillestrøm, viser virkelig at keepere er annerledes. Jann var den første keeperen i Norge med hvit keeperdrakt! Ett poeng ved den hvite drakten var selvsagt å ta seg pent ut. Men han hadde også en ”vitenskapelig” begrunnelse. Jann var relativt liten av vekst, 176 cm høy, og han hadde lest at kledd i hvitt så han større ut for motstanderen som skulle prøve å få ballen i buret bak ham. Han gjorde dessuten matematiske beregninger av i hvor stor vinkel han måtte kaste seg ut fra streken for å gjøre målet minst mulig ved straffespark.

Keepere er annerledes. Dette er assosiasjoner man får når man leser Brian Glanvilles bok. Jeg kan underskrive på at Goalkeeper’s Are Different! Hva mer kan man forlange av en roman? Dette er en vel fortjent tredjeplass!

Internettspill og Fair Play

Enerettsmodell og Fair Play. Bjarte Baasland forteller i disse dager om hvordan han greide å spille bort over 60 millioner kroner på nettspill. Dette er en personlig tragedie for ham og hele hans familie. Men det er også noe mer. Det dreier seg om spillmonopol og fordeler og ulemper ved at vi i Norge har en enerettsmodell for spill. Debatten om internettspill har til nå kun dreid seg om enerettsmodellen og spillegalskap (ludomani). Jeg mener at dette også dreier seg om idrettens Fair Play.

Internettspill til himmels. Internettspill er i rask vekst – en av få vekstbransjer i Europa i disse finanskrisetider. Og med vekst fører det med seg makt. I følge Global Betting and Gaming Consultants (GBGC) vil internettspillselskaper øke omsetningen med 25% i året de tre neste årene. Ingen annen bransje i Europa kan vise til samme vekstpotensial.

Økt eksponering. Vi blir hele tiden eksponert for den økte markedsposisjonen til forskjellige spillselskaper. BetClick sponser 11 av 16 portugisiske fotballklubber denne sesongen. De engelske lagene Wigan Athletics og Bolton Wanderers har inngått draktsponsoravtale med 188Bet.com, Bwin er draktsponsor til blant annet AC Milan og Real Madrid og BetClic sponser Lyon. Men dette strekker seg også utenfor fotballen. Barry Hearn, eieren av den engelske klubben Leyton Orient, er også medeier i selskapet Matchroom Sport Ltd som har tv-rettighetene til for eksempel dart, biljard, boksing og bowling og samtidig tilbyr onlinespill for disse idrettene. Hjemmebanen til Leyton Orient heter Matchroom Stadium og draktsponsoren til laget er PartyCasino.com. Spørsmålet er om denne veksten og alle disse krysskoblingene er et gode for idretten.

Grasrotandelen bare blåbær. For noen uker siden kunne vi se VM-kvalifiseringskampen mellom Ukraina og England kun på nettsidene til Bet365. Dette var første gang engelskmennene ikke fikk se landskamp på tv, og sikkert ikke siste gang. Det østerrikske selskapet Bwin ser ut til å være det mest fremgangsrike selskapet siden de både har Real Madrid og AC Milan under sine vinger og samtidig har et godt grep om det spanske og italienske markedet. Avtalen med Real Madrid er alene verdt 45 millioner Euro over tre år. Norsk Tippings grasrotandel blir blåbær sammenlignet med dette.

Kampen om spillmonopolet. Det foregår en hard kamp om spillmonopol og enerettsmodeller i Europa. Norge kjemper sammen med for eksempel Finland for å få aksept for sine enerettsmodeller i EU og portugisiske myndigheter har fått aksept i EU for å regulere spill. Disse kreftene møter motstand fra for eksempel Malta og Storbritannia som ønsker fri markedskonkurranse på spill. Grunnen er enkel – mange av de største aktørene opererer fra disse landene (Gibraltar er britenes spillhovedstad).

Nasjonal lovgivning nok? Mye tyder på at sterk nasjonal lovgivning ikke er nok, siden ikke alle stater har den samme lovgivning. Det så vi et tydelig eksempel på like før Norsk Tipping innførte Grasrotandelen tidligere i år. I reklamepausene under Champions League-kampene på TV3 ble vi bombardert med reklame for mange av de største nettspillselskapene. Dette fordi TV3 sender fra London og dermed ikke er underlagt norsk reklamelov eller spillpolitikk.

Fair Play. Hva har dette med Fair Play å gjøre? Mye! Det er problematisk når spillselskapene er så sterkt involvert i spillet de tjener store penger på og at de involveres i hele ”næringskjeden” – idretten, spill og tv-rettigheter. Det gir spillselskapene stor makt, ikke bare over spillere, men også idretten. I verste fall går dette ut over idretten. Går du inn på nettsidene til de forskjellige spillselskapene ser du at det ikke bare mulig å vedde på resultat og første målskårer, men også på løpende resultater, for eksempel om et lag skårer de siste 5-10 minuttene. Leder et lag 5-0 har ikke 5-1 så veldig mye å si for lagene på banen, men det kan ha stor betydning for dem som spiller på kampen. Det kan derfor være lett å slippe inn et mål for et lag for å tilfredsstille de som styrer denne næringskjeden. Dette er et fenomen vi kjenner fra USA der man for eksempel kan tippe på om et basketballag vinner med mer eller mindre enn 10 poeng og at basketballspillere har sørget for å skåre et ”riktig” antall poeng og ikke så mange som de klarer. Dette har vi også sett tilfeller av i Europa. Dette er ikke fair play, verken på banen, for utøveren eller for nettspillerne. Og hva om dommerne får et spillselskap som sponsor? Dette dreier seg ikke om fri konkurranse eller retten til å spille hvor man vil, men også om grunnstammen til all idrett – nemlig Fair Play!

PSI. For å oppdatere deg på siste nytt om bettingselskaper og sponsoravtaler anbefaler jeg å lese deg å lese http://www.sportbusiness.com/.

PSII. Denne artikkelen sto på trykk som debattinnlegg i Dagens Næringsliv, 16. november 2009.

Krig som stolt fotballhistorie

Bybrannen blåst bort. Byen Ålesund fikk noe nytt å snakke om i år – NM-gull. Nå kan bysbarna bytte ut alt snakket om 1904 med fotballmiraklet i 2009. Jeg veit ikke om AAFK noen gang markerte eller minnet de døde og hjemløse i 1904, men for fotballklubber som har fint lite å vise til på fotballbanen er det tradisjon for å finne historiske begivenheter som man kan knytte identiteten sin til. Leyton Orient FC i Nord-London er nettopp en slik klubb.

20-årsfeiring. Leyton Orient FC har ikke mye å vise til på fotballbanen. I år feirer de – som berlinerne og andre europeere – 20-årsjubileum. Europeerne feirer murens fall. Orient-fans feirer opprykket fra 4. divisjon. Lech Walesa, George Bush sr., Helmuth Kohl, og Mikhail Gorbatsjov kastet glans over Berlinmur-markeringen. Brisbane Road fikk gjensyn med storheter som Frank Clark, Paul Held, Kevin Hales, Mark Cooper, Paul Ward og ikke minst Alan Comfort. Hvem husker den siste gjengen? Ingen, bortsett fra noen nerder av oss!

Stolt krigshistorie. Manglende suksess på fotballbanen har fått klubben til å markere 1. verdenskrig og gjøre krigen til en del av sin identitet og store fortid. Her har nemlig klubben en stolt historie å fortelle. Under 1. verdenskrig vervet 41 Orient-spillere (da het klubben Clapton Orient) seg til tjeneste i 17th Bn Middlesex Regiment, også kalt fotballbataljonen. Bataljonen ble etablert i desember 1914. Tre Orient-spillere døde under slaget ved Somme i 1916 - William Jonas, Richard McFadden og George Scott. De tre spillerne blir hvert år hedret på minnedagen for 1 verdenskrig (Remembrance Day) med ett minutts stillhet og korpsmusikk – så sant Orient har hjemmekamp denne dagen/helgen.

Unike. Siden det er svært få tidsvitner igjen fra 1. verdenskrig er Leyton Orient FC i dag en av de fremste viderebringere av det som skjedde under 1. verdenskrig. Krigshistorie blir gjort til stolt fotballhistorie. For denne innsatsen fikk representanter fra Leyton Orient i år – som de første og eneste fra en engelsk fotballklubb – være med på 90-årsmarkeringen av krigen til the Royal British Legion, invitert av the Royal Military Police Association i London.

Fra Nord-London til Ålesund. Det er kanskje ikke rart at 1. verdenskrig er et hetere tema på pubene rundt Brisbane Road enn innsatsen til fotballaget som spiller på banen og har plassert seg trygt på nedre halvdel av League One (tredje nivå). Det må et fotballmirakel til for at man skal glemme krigen mellom 1914 og 1918 i denne delen av London. Kanskje Orient bør ta en studietur til Ålesund for å snakke om hvordan man klatrer i divisjonene og for å lære litt om hvordan man endrer historien?

PS. Les mer om denne historien i boka They Took The Lead.