Olympisk språkbruk

Mer bråk i vente. Opptakten til Sotsji-OL er preget av internasjonale protester mot russiske homolover. Friidretts-VM i Moskva har gitt en forsmak på hva utøvere kan komme til å gjøre i Sotsji i februar neste år. Jeg tror at disse protestene bare er starten på en lang rekke kampanjer mot Russland før OL. Og jeg tror at protestene får direkte innvirkning på Oslos søknad om vinter-OL i 2022.

Sotsji på stemmeseddelen. For det første kan måten IOC og norske idrettspolitikere (og russiske myndigheter) takler protestene på påvirke holdningene til OL blant Oslos befolkning på en negativ måte. Lekene til Oslo handler ikke bare om hvem som skal få lekene, men også hvem som skal bestemme hvem som skal ha lekene. Blir IOCs holdninger og reaksjoner satt i bås med russiske holdninger og reaksjoner kan det slå uheldig ut for de som ønsker et ja i folkeavstemningen. Får mange nok vond smak i munnen stopper søknaden 9. september.

 

Olympisk Catch22. For det andre (og hvis det blir ja i folkeavstemningen) vil presset på søkerkomiteen, norske myndigheter  og Idrettsforbundet framtvinge reaksjoner som kan påvirke IOCs oppfatning av Norge som vertsland. Måten Idrettsforbundet taklet menneskerettighetsspørsmålene og presset fra menneskerettighetsorganisasjoner i forbindelse med OL i Beijing var veldig god. Dialog og samarbeid med blant annet Amnesty og Initiativ for etisk handel er eksempler på det. Sotsji-OL blir en helt annen øvelse. De er tre grunner til det. I nordiske vinteridretter er Norge en stormakt. Det gir ekstra mediefokus og tiltrekker seg andre og flere organisasjoner enn det som var tilfellet i Beijing. For det andre vil mange internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som engasjerte seg i Kina for fire år siden overlate mye av aksjonsarbeidet til lokale russiske organisasjoner. Det betyr at de har mer tid til å påvirke og presse norske aktører, blant annet idrettsbevegelsen. Med en OL-søknad fortsatt in progress vil det bli enda mer attraktivt å øve dette presset fordi det gir mer oppmerksomhet. For det tredje er Norge et naboland til Russland. Og jo nærmere man ligger et land som blir beskyldt for brudd på det ene og det andre området, jo mer må man også selv engasjere seg. Måten idrettsbevegelsen og norske myndigheter takler dette presset vil påvirke IOCs-medlemmenes tanker om norsk vertskap. Balansegangen blir da: jo mer man sier om forholdene i Russland, jo mer skeptisk kan IOC bli, men jo mer taushet fra norske idrettspersonligheter, jo større press og negativ omtale vil de få fra pressgrupper. Dette ligner veldig mye på en Catch22-situasjon.

 

IOC på standplass. For det tredje kan måten norske idrettspolitikere og norske myndigheter takler problemstillinger knyttet til Sotsji på påvirke valget av Ole Einar Bjørndalen som utøverrepresentant til IOC i forbindelse med OL i Sotsji. Med en ny nordmann i IOC vil Norge ha flere muligheter til påvirkning for et nytt OL til Norge enn hvis bare Gerhard Heiberg skal være muldvarp for Norge i Lausanne. For en OL-søknad er Bjørndalen i IOC gull verdt. Ole Einar Bjørndalen er kanskje den største norske idrettsstjerna i Russland (og Tyskland) og en av Valdimir Putins favoritter. Hvis han blir koblet til norske interesser som strider mot russiske interesser kan hans stjernestatus falme og han kan få problemer med å bli valgt inn i IOC. OL-saken kan føre til økt press på ham som person fordi han er Norges kandidat til å ta del i det fellesskapet som i disse dager blir kritisert. Hva mener han selv om det?

 

Putins språkbruk. I offentlig sammenheng har Vladimir Putin kun en gang holdt tale på engelsk. Det var foran IOC den dagen Sotsji fikk OL. Det sier noe om hvor langt han er villig til å gå for å få det som han vil. Spørsmålet er om han endrer språkbruk for å få det som han vil i Sotsji. Gir han alt for OL?

Kun for dine øyne

På kant med loven. De strenge homolovene i Russland har vakt internasjonal oppsikt, men verdensopinionen fikk virkelig øynene opp da den russiske ministeren med ansvar for idrett bekreftet at homofile utøvere kunne bli arrestert under Sotsji-OL, som følge av den nye loven. Enkelte har til og med sammenlignet de russiske lovene med nazi-lovene til Hitler. Det fikk også IOC til å reagere fordi det strider mot kontrakten IOC og Russland har inngått i forbindelse med OL, som blant annet sier at det ikke er lov å diskriminere på bakgrunn av seksuell orientering. Etter press fra IOC lover nå russiske myndigheter at homofile utøvere ikke vil bli arrestert under OL, men kan ikke garantere for tilskuere og tilreisende. Vanlige russere må forholde seg til loven slik den er i dag, også under OL. Kunne IOC ha fått til mer i Russland?

Ikke ødelegg OL! Denne saken viser hvor viktig OL er for russerne og at IOC har mulighet til å presse nasjonale myndigheter i menneskerettighetsspørsmål, så lenge de kan knyttes til OL. Men det viser også at IOC (og store deler av verdensopinionen) kun interesserer seg for spørsmål som preger dem i et begrenset tidsrom og ikke er like bekymret for den allmenne situasjonen i Russland på andre tidspunkter enn under OL. Det synes nesten som om mottoet er: Ikke ødelegg underholdningen vår, vi har nok med oss selv!

Raskt videre. Denne holdningen så vi også i forbindelse med Beijing-OL da IOC – fortjenestefullt – fikk en avtale med kinesiske myndigheter om at utenlandske journalister kunne reise fritt rundt i Kina før, under og en stund etter lekene (utenom Tibet og Xinjang). Dette ble sett på som et gjennombrudd for menneskerettighetsarbeidet i Kina – i hvert fall for IOC – og det åpnet også opp Kina for vestlig innsyn i en viss periode. Men loven gjaldt kun for utlendinger og det var få protester da disse unntakene ble opphevet. Vestlige (sports)journalister var på vei til Sotsji via London.

Det olympiske stressyndrom. Selv menneskerettighetsorganisasjoner innrømmer at OL bidro til at menneskerettighetssituasjonen ble verre i Kina etter OL. Kanskje på grunn av OL? (NIH-forsker Anders Hasselgård og undertegnede kommer med en egen forskningsartikkel om dette til høsten). Mange av dem som håpet at OL ville endre Kina til det bedre har nå resignert ønsker i stedet å vende det andre kinn til for ikke å terge Kina av økonomiske årsaker. Samtidig vender vi blikket bort fra dem som lider urett. Er det også denne selektive holdningen og tanken om egen vinning som preger vår tilnærming til Russland og Sotsji-OL? 

FIFAs rolle. Et slikt kikkertsyn finner vi også i andre deler av idrettsverdenen. Den største debatten omkring fotball-VM i Qatar i 2022 dreier seg mest om mesterskapet skal gå på sommeren eller vinteren. Varmen for spillerne er viktigst. Homolovgivning og kvinnenes stilling i Qatar er ikke på agendaen i det hele tatt. Disse temaene kommer sikkert opp når mesterskapet nærmer seg, men jeg er redd det da blir en debatt om hva som ikke skal skade mesterskapet og ikke om hvordan Qatar skal behandle den jevne mann og kvinne også utenfor mesterskapet. Kan FIFA gjøre mer? Og hva skjer neste gang Qatar leverer en OL-søknad?

Passiviserte utøvere. Hva med utøverne? Kunne de ha engasjert seg mer? I forkant av Beijing-OL gikk flere norske (og utenlandske) utøvere ut mot menneskerettighetssituasjonen i Kina. De fleste av disse hadde lagt opp som utøvere eller var på hell og hadde svært lite å tape på eventuelle sanksjoner for sine meningsytringer. Når det gjelder utøverne stiller nesten IOC seg i samme posisjon som russiske myndigheter: IOC kan nemlig utestenge utøvere som ytrer seg politisk under lekene. Spørsmålet er om IOC har baller nok til å straffe utøvere som kjemper for idealene som står i det olympiske charteret? Er det ingenting som bekymrer norske utøvere i forbindelse med lekene i Russland utover høye blodverdier og mye søvn? Og hva syns norske vintersportsutøvere om de homofiles situasjon i Russland?

Skinnargumentasjon. Internasjonale idrettsarrangementer, og særlig OL, har en spesiell stilling i internasjonal politikk. Veldig sjelden forhindrer nasjonale myndigheter utøvere fra fiendeland å delta i internasjonale arrangementer i sitt eget land. Skinnargumentet er at man ikke skal blande idrett og politikk. Sannheten er at man ikke ønsker bråk, slik vi senest har sett i det russiske tilfellet. Det gir også internasjonale særforbund og IOC stor makt, makt de utøver selektivt, til beste for seg selv. Burde de tatt mer politisk ansvar? 

IOC og FN. Siden OL er verdens største idrettsbegivenhet (dog kanskje ikke vinter-OL), mener jeg det hviler et ekstra stort ansvar på IOC når de bestemmer seg for hvem som skal arrangere olympiske leker. Dette er særlig gyldig når vi ser hvor sterk kobling det er mellom FN og IOC. FNs generalsekretær var faktisk flaggbærer under OL i London og foran hvert OL blir det i OL vedtatt en egen olympisk våpenhvile i FNs generalforsamling. Noen ganger får man nesten inntrykk av at IOC er det nye FN. 

IOC politiske ansvar. IOC kan ikke lenger selektivt bestemme seg for om når de ønsker å delta i politikken eller ikke. Det er på høy tid at de utarbeider søkekriterier som også omhandler rettigheter for andre enn dem som deltar i olympiske leker, for eksempel pressefrihet for nasjonale journalister og ikke-diskriminering av seksuell legning i nasjonal lovgivning. Først da får vi se hvor sterkt tvilsomme regimer ønsker prestisjefylte mesterskap. Og hvor sterk ryggrad IOC har.

For sånn løper Ståle!

Tom Lund bakfra. Sammen med kompisene mine reiste jeg på 1990-tallet rundt til mer eller mindre kjente fotballstadioner for å følge Enga. Den gangen var «Jævla homodommer», «hei hå, hei hå, vi kjører annal (med to n-er!) nå», «sånn løper Ståle» (Solbakken løp veldig feminint, ifølge oss) og sanger om at «Ståle tok Tom Lund bakfra» like vanlig som å kjøpe pølse i vaffel i Moss og pissepause på Sollihøgda på vei til Bergen. Og det var moro! I hvert fall for oss.

Aldersvisdom. Som oftest tenkte vi ikke på hva vi sa eller hvem dette egentlig gikk ut over. Heldigvis har jeg endret atferd. Noe skyldes sikkert klokskap som kommer med alderen og rollen som forelder, men hovedgrunnen er at idretten har begynt å ta homohets på alvor. Blant annet gjennom prosjektet «Idretten mot homohets» hvor Norges idrettsforbund har vært en av initiativtakerne til.

Skjeiv lesing. I ca 6 år har jeg vært blogger. I bloggen tar jeg opp temaer som knytter sammen idrett og forskjellige samfunnsspørsmål. Tre ganger har jeg blogget om homofili. Da har jeg gjort flere interessante observasjoner; Av venner og kjente har jeg blitt konfrontert med at jeg skriver om homoer. Noen lurer på om jeg har skiftet side. Det vitner om at det fortsatt finnes fordommer mot homofile i min bekjentskapskrets. Men jeg har også oppdaget et særpreget lesemønster. Bloggtelleren min viser at de fleste som leser mine homoartikler enten leser dem tidlig på morgenen, eller veldig sent på kvelden. I mine øyne kan det bety to ting: At flaue heterofile, eller skjulte homofile, leser når ingen andre ser dem over skulderen. Begge ting er i så fall like trist!

Store framskritt. Med meg har verden gått framover. Jeg husker ennå (jeg er over 40!) alt bråket rundt den amerikanske stuperen Greg Louganis som slo hodet i stupebrettet og begynte å blø under OL i Seoul i 1988. Han kom ut av skapet i 1994, og i 1995 fortalte Louganis i biografien «Breaking the Surface» at han noen måneder før OL hadde fått diagnosen hiv. Dette skapte et vanvittig rabalder. Flere av Louganis’ konkurrenter i 1988 gikk ut og kritiserte ham for å ha satt livene deres i fare. Og han mistet også mange sponsorer. Det er et stykke fra denne historien til Idrettsgallaen 2010 der Gro Hammerseng og Heidi Løke tullet med lesbeflørting foran over en million tv-seere.

Individuelle ofre. Selv om vi er kommet langt i Norge, har vi likevel et godt stykke igjen før homofile er akseptert – både på utøver-, trener- og tilskuersiden. Det sier vitnesbyrd fra tidligere Lyn-spiller Thomas Berling, håndballspiller Are Grongstad og taekwondoutøveren Irene Løvlie noe om.

Rar sveis. Det hevder også basketballspilleren John Amaechi, tidenes beste britiske basketballspiller. Han var stor stjerne i NBA og driver i dag et basketballsenter for barn i Stockport. Under et besøk hos Norges idrettsforbund for et par år siden understreket han at kampen for homofiles rettigheter og selvfølelse ikke bare dreier seg om homofile, men også om alle som blir kalt homofile fordi de gjør ting som oppfattes som feminint eller jentete. Slik jeg gjorde med Ståle Solbakken. Fjerner vi homohetsen, får flere enn dem som er homofile det bedre!

Liv og lære. Amaechi satte opp tre kriterier for hvordan man skal få bukt med homohets og homofobi. For det første må vi klart uttrykke at vi ikke ønsker diskriminering. For det andre må vi ha nulltoleranse. Forskjellsbehandler noen på bakgrunn av seksuell orientering, må de enten skjerpe seg eller forsvinne. For det tredje må vi endre språkbruken. Det bør ikke være tillatt å bruke «homo» som skjellsord bare fordi noen er rar på håret eller gråter etter en takling. Samtidig innrømmet Amaechi på direkte spørsmål fra meg at han ikke anbefaler unge utøvere å stå fram som homofile hvis de ønsker å nå langt i basketball. Til det var fordommene for store! Når det gjelder idrett og homohets er det noen ganger stor forskjell på teori og praksis …

ACAB. Samtidig ser jeg tegn på at fotballmiljøet jeg har vært en del av i mange år, er på bedringens vei. Vålerenga har greid å gjøre om hooligans-akronymet ACAB (All Cops Are Bastards) til All Colours Are Beautiful – med regnbueflagget som bakgrunn. Vi går i riktig retning. Neste gang Ståle Solbakken kommer til Norge for å lede det norske landslaget, kan han løpe akkurat som han vil. For sånn løper Ståle!

Skeiv moro?

Homsehumor. Samme dag som Idrettsforbundet oppsummerer prosjektet ”Med idretten mot homohets” slapper støtteapparatet til det norske kvinnehåndballandslaget av med en tullehåndballkamp i Nanjing der blant annet fysioterapeut Jan Henning Løken gir seg ut for å være en mannlig håndballskrulle. I billedteksten til en av Dagbladets bilder på nett står det ” Tatt Bakfra: Thorir Hergeirsson kommer opp i ryggen på Jan Henning Løken”. Gode eller dårlige holdninger? God eller dårlig timing?

Førstemann ut av skapet. Med noen få unntak glimret det norske pressekorpset med sitt fravær på seminaret. De gikk glipp av seminarets hovedattraksjon, briten John Amaechi. I Norge er Amaechi lite kjent, men de som følger med i basketball vet at han er tidenes beste britiske basketballspiller, at han har vært stor stjerne i NBA (Cleveland Cavaliers, Orlando Magic og Utah Jazz) og at han driver et basketballsenter for barn i Stockport. Grunnen til at han var invitert til seminaret var at han også er den første NBA-spilleren som noen gang har stått frem som homofil! Han jobber nå med å bryte ned stereotypier om homofile og kjemper for homofiles rettigheter.

Gjelder mange. Et av hans hovedbudskap er at kampen for homofiles rettigheter og selvfølelse ikke bare dreier seg om de homofile, men også om alle dem som blir anklaget eller kalt homofile fordi de blant annet gjør ting som oppfattes som feminint eller jentete. Fjerner vi homofobien, får flere enn dem som er homofile det bedre!

Tre kriterier. Amaechi satt opp tre kriterier for hvordan man skal få bukt med dette og annen homofobi. For det første må vi klart uttrykke at vi ikke ønsker diskriminering av homofile (og andre grupper). For det andre må vi ha nulltoleranse når diskriminering skjer, vi må leve opp til egne standarder. Forskjellsbehandler du på bakgrunn av seksuell legning (etnisk bakgrunn eller religiøs tilknytning) må du enten skjerpe deg eller forsvinne. For det tredje må vi endre språkbruken. Det bør ikke være tillatt å kalle noen for homo bare fordi man er rar på håret eller gråter når man blir taklet i en håndballkamp.

Jenter likere enn gutter. Han gjorde også et poeng av at det er lettere for jenter å være, og å stå fram som homofil i idretten enn det er for gutter. Enten fordi mange menn liker å se for seg to jenter ha sex eller fordi menn liker å tro at lesbiske jenter har sex for dem, eller fordi jenter simpelthen er oppdratt på en annen måte, er mer tolerante overfor dem som er lesbiske.

Skokrem og afrohår. Støtteapparatet til kvinnehåndballandslaget har mer erfaring med homofile utøvere sammenlignet med sine kollegaer på herrelandslaget. Til tross for det bekrefter stuntet til støtteapparatet til kvinnehåndballandslaget at Amaechis påstander om at vi bare er noen millimeter på vei bort fra homofobien når det bare er å te seg som en karikatur på en homo for å få folk til å le. Hva om han hadde smurt seg inn med svart skokrem og tatt på seg afroparykk? Rasisme?

Dagbladets streker. Underteksten til Dagbladet understreker problemet ytterligere. Skal man tulle om homofili tyr man til sex-metaforen – alle homser tar jo hverandre bakfra? Like mye som alle fargede i USA har på seg gullkjeder og skyter hverandre med pistol.

På skeiva. På seminaret ble Håndballforbundet kåret til best i klassen i arbeidet mot homohets i idretten. Selv for de beste kan det gå litt på skeiva.