Primærvalgkamp med olympiske dimensjoner

Mitt mot Newt. Etter valgnederlaget i South Carolina spekuleres det nå på om forhåndsfavoritten Mitt Romney også kommer til å gå på et primærvalgsnederlag i Florida. Hovedutfordrer er Newt Gingrich som mange hevder har stått opp fra de døde etter at valgkamporganisasjonen hans gikk i oppløsning i mai/juni i 2011. En av grunnene til at Romney tapte i South Carolina – og er i ferd med å tape terreng til Gingrich på meningsmålingene i Florida – er Romneys forbindelser til Bain Capital, et investeringsselskap han var med og starte i 1983. Det kommer nå sterke påstander om at han perioden som selskapets leder unndro skatt ved å plassere pengene i skatteparadiser, påstander han har svart på på en dårlig måte. De fleste kommentatorer av amerikansk politikk mener at Romneys tilknytning til Bain Capital og hans dårlige svar på beskyldningene kan bli hans bane. Dette er ikke hele sannheten. Hadde det ikke vært for Bain Capital hadde Romney aldri kommet dit han er i dag. Det var nemlig hans lederskap i Bain Capital som reddet OL i Salt Lake City i 2002. Og OL i Salt Lake City reddet Romneys politiske karriere!

Fra minus til pluss. I kampen for å få OL brukte organisasjonskomiteen til Salt Lake City-OL mer enn 1 million dollar i bestikkelser for å få IOC-delegater til å stemme på sitt kandidatur. Dette ble oppdaget og førte til at 10 IOC-delegater ble kastet ut av IOC, og til at IOC ble stemplet som en korrupt bandittbevegelse. Mitt Romney gikk fra Bain Capital i 1999 og ble hyret inn for å få OL-skuta på rett kjøl og Romney ble president og daglig leder av organisasjonskomiteen til lekene. Det ble en ubetinget suksess. Sportslig gikk lekene over all forventning, sponsorene var fornøyde og Utah fikk god turistreklame. Og sist men ikke minst – OL gikk over 100 millioner dollar i overskudd.

Politisk gevinst. Da han tok jobben som president og daglig leder av Salt Lake Citys organisasjonskomité, sa Romney at han gjorde det av veldedige grunner og for å gi noe av seg selv til Utah (Romney er mormoner og Utah er mormonernes stat). Ifølge kilder nært knyttet til Romney tok han på seg jobben for å komme seg inn i amerikansk politikk. I 1994 tapte Romney for senator Edward (Ted) M. Kennedy i senatsvalget i Massachusetts. Sammenlignet med tidligere motkandidater gjorde Romney en sterk innsats – han tapte bare med 17%(!). Allikevel mente Romney og mange med ham at den politiske karrieren var over med dette forsøket. OL-oppdraget ga ham en ny og unik sjanse.

Fra taper til guvernør. Da OL var over godtok han en ventelønnspakke på 476000 dollar – selv om han i forkant hadde sagt at han ikke trengte en slik pakke – og fremforhandlet sluttpakker for ytterligere 25 OL-ansatte. Mange av disse var mormoner, noe som førte onde tunger til å kalle Salt Lake City-OL for ”mormoner-OL”. 17 av disse jobbet senere for Romney da han stilte til valg som guvernør i Massachusetts i 2002, et valg han vant. I tillegg til at han overtok deler av OL-staben fikk han også pengebidrag fra 14 av 53 medlemmer i styret som forvaltet pengene fra OL, og han fikk penger fra innflytelsesrike personer i selskaper som hadde sponset OL – som for eksempel Skin, Questar og NBC. Totalt fikk han 1.5 millioner dollar fra personer og familier som hadde vært knyttet til OL. Guvernørjobben var grunnlaget for hans presidentkandidatur ved forrige presidentvalg – som ikke gikk særlig bra. Spørsmålet er om han kommer nærmere målet i år.

Boka mi. De fleste kommentatorene som vurderer Romney’s kandidatur fokuserer på hans bakgrunn som mormoner og hans rolle i innføringen av et helsesystem i Massachusetts, et helsesystem som ligner systemet Obama har innført, og blitt kritisert for. Skal du finne ut mer om hans politiske manifest bør du lese boka Turnaround: Crisis, Leadership and the Olympic Games fra 2004. Dette er i utgangspunktet en oppsummering av hans rolle før, under og etter OL i Salt Lake City. For de med interesse for organiseringen av OL er dette en god bok. Men den forteller også mye om Romneys personlighet, metoder, verdier og ambisjoner – viktig informasjon for de som vil vurdere hans presidentkandidatur.

Bain mot Freddie. Mitt Romney og hans tilhengere kommer framover til å kjøre hardt på Newt Gingrich’ konsulentjobber for Freddie Mac – en av USAs største finansinstitusjoner og som ble satt under statlig administrasjon i 2008. Dette blir ikke bare en kamp mellom Mitt og Newt men også mellom forretningsmoralen til selskapene Bain og Freddie. Så spørs det da om det kreves olympisk erfaring for å komme seg helskinnet ut av denne kampen.

Hjemmefordel i Afrikamesterskapet 2012?

Gabon og Ekvatorial-Guineas år? Afrikamesterskapet i fotball står for døren. I år er det stor sannsynlighet for at Gabon og/eller Ekvatorial Guinea blir blant de fire beste nasjonene. Hjemmefordelen er ekstrem i Afrikamesterskapet. Av 26 mesterskap har elleve vertsnasjoner vunnet og i bare fire mesterskap har vertsnasjonen ikke blitt blant de fire beste (1984, 1992, 1994 og 2010). Dette var ingen stor bragd i 1957 da mesterskapet fant sted første gang – da var bare fire land med og Sør-Afrika ble kastet ut av mesterskapet på grunn av sin apartheidpolitikk. Men i dag er dette et påfallende trekk.

Hvor er Østafrika? Østafrikanske lag har aldri gjort det bra i verken Afrikamesterskapet eller i fotball-VM. Sammenlignet med vestafrikanske lag er de rett og slett elendige! Det øst- og sentralafrikanske fotballforbundet (Cecafa) har elleve medlemmer: Kenya, Uganda, Sudan, Etiopia, Eritrea, Djiboti, Somalia, Rwanda, Burundi og Zanzibar. Ingen av lagene har noen gang kvalifisert seg til fotball-VM. Sudan er det eneste laget som har vunnet Afrikamesterskapet. Det er 40 år siden, og Sudan var det eneste østafrikanske laget som deltok i Afrikamesterskapet i 2008. Ingen deltok i 2010 og i år er de det eneste laget fra denne delen av Afrika.

Ikke VM-suksess. Suksess i Afrikamesterskapet er ingen oppskrift på suksess i fotball-VM. Afrikanske lag har aldri gjort det bra i fotball-VM – beste plassering for afrikanske lag er tre 7. plasser (Kamerun i 1990, Senegal i 2002 og Ghana i 2010). Egypt som har vunnet Afrikamesterskapet 7 ganger og de tre siste gangene har bare vært med i VM to ganger (1934 og 1990). Der kan de skilte med beskjedne 13. og 20. plasser.

Nordafrikansk fotballrevolusjon? I 2011 har det foregått to slags fotballrevolusjoner i nordafrikanske land. Fotballsupportere og fotballklubber har med sterk støtte fra opposisjonelle grupper satt sitt preg på revolusjonene i Midt-Østen og Nord-Afrika – dette gjelder særlig Egypt, Tunisia og Libya. Samtidig har revolusjonene og den gryende overgangen til – forhåpentligvis – demokrati fått nordafrikanske land til å prestere bedre på fotballbanen. I en analyse i www.footballspeak.com viste Matthew Barrett at Tunisia, Libya, Sudan, Marokko og Algerie – alle land som har vært preget av politisk opprør i 2011 – har gjort det mye bedre på fotballbanen etter at det politiske opprøret startet (i Sudans tilfelle etter at Sør-Sudan ble et eget land). Unntaket er Egypt (som er det mestvinnende laget i Afrikamesterskapet) som har gjort det dårligere. I følge Barrets statistikk hadde de seks nordafrikanske landene etter å ha spilt spilt 53 kamper, skåret 87 mål og vunnet 45% av kampene. Året før spilte de samme landene 60 kamper, skåret 79 mål og vant 33% av kampene. Gjennomgangsmelodien hos spillere som blir spurt om hvorfor denne forandringen er at de nå syns de spiller for sin egen nasjon og ikke for en diktator. Nordafrikanske lag gjør det tradisjonelt bra i Afrikamesterskapet, men aldri bra i fotball-VM. Kanskje dette er i ferd med å snu? Det er verdt å merke seg at Libya, Tunisia og Marokko er de eneste nordafrikanske landene som er med i årets Afrikamesterskap. Egypt har en sjelden gang mislykkes med å kvalifisere seg!

Nasjonskamp? Den engelske betegnelsen på Afrikamesterskapet er Africa Cup of Nations. Dette navnet er like paradoksalt som Forente Nasjoner (FN), siden dette er et mesterskap som ikke inneholder den klassiske nasjonalismen vi er vant med i for eksempel fotball-EM. FN er en samling av stater, det samme er Afrikamesterskapet. Den folkelige oppslutningen om Afrikamesterskapet er lav. Regner vi oppslutningen som et tegn på nasjonalisme er Afrikamesterskapet mer et mesterskap mellom stater enn et mesterskap mellom nasjoner, og et mesterskap for tv-tittere i andre deler av verden og ikke et mesterskap for befolkningen i deltagernasjonene.

PS: Ekvatorial-Guinea er debutanter i Afrikamesterskapet. Bronsefinalen vil gå i debutantens hovedstad Malabo. Malabo er ikke bare spesiell fordi byen skal holde sin første store fotballkamp. Det er også en av to hovedsteder i verden som ligger på en egen øy utenfor resten av ”fast”-landet. Kanskje det kan gi Ekvatorial-Guinea hjemmefordel? Og den andre hovedstaden er…?

Mer Champagne i FIFA?

Foto. Tine Harden

Dagen derpå. Søndag 15. januar fikk jeg en e-post fra den tidligere direktøren for internasjonale operasjoner i FIFA, Jerome Champagne. E-posten er pussig på to måter. For det første fordi jeg var på champagnefest natten før jeg fikk e-posten og lysten på noe som hadde med champagne å gjøre var svært liten. For det andre at nettopp jeg fikk e-post fra Champagne. I e-posten var det heftet på tre vedlegg: et 25-siders notat om hvordan Champagne ønsker å reformere FIFA, pressemeldingen fra FIFA i 2010 om Champagnes avgang, og et avisutklipp fra Le Monde fra forrige uke der han snakker om hovedlinjene i dokumentet om FIFA-reformer. Dokumentet med forslag til FIFA-reformer ble fredag 13. januar sendt til alle 208 medlemsnasjoner i FIFA. Jeg fikk det to dager etter. Innholdet i dokumentet er såpass interessant at det bør deles med flere.

Champagne-CV. Jerome Champagne er ingen hvem som helst i FIFA-sammenheng. Han var som sagt leder for internasjonale operasjoner i FIFA, og han har blant annet fått æren for det nye internasjonale overgangssystemet, fått skryt for FIFAs hjelp til Kosovos fotballforbund, for å ha samlet greske og tyrkiske fotballedere på Kypros, og hjelp til palestinsk fotball (et engasjement han fortsatt har). Han er tidligere fransk diplomat, var med i organisasjonskomiteen til fotball-VM i Frankrike i 1998 og har bakgrunn som journalist. Omstendigheten rundt hans avgang i 2010 er det få som veit noe om. Han skal ha fått sparken, men årsaken til hans plutselige avgang er ukjent.

Taushet i Køln. Jerome Champagne var en av foredragsholderne på Play the Game-konferansen i Køln i oktober i fjor. Da han fikk spørsmål om hvorfor han måtte gå fra FIFA ville han ikke svare. Han ville heller ikke gi fra seg noe skriftlig materiale etter sitt foredrag. Han vil fortsatt ikke si noe om sin avgang, men nå har han til gangs levert fra seg noe skriftlig. Og her ligger det mye potensielt sprengstoff.

7-11. Champagne lister opp syv problemområder for FIFA: (1) Amateur football and professional football, 2) Club football and national team football, 3) European football and football in the rest of the world, 4) Clubs and players, 5) Relationship of football with money between the need of it and the dangers of its excesses, 6)Autonomy of football and dialogue with its environment, specificity and ordinary justice, 7) Globalization, identity and imbalances) og 11 forslag til endringer i FIFA (1) Revive the democratic debate within football pyramid, 2) Increase even more development programs with new solidarity mechanisms, 3) Restore the role and the centrality of the FAs while clarifying the relations with the confederations, 4) Involve leagues, clubs and players in the decision-making process, 5) Adjust FIFA to the evolutions of today’s world to reflect them better, 6) Reshuffle the power responsibilities between the FIFA President, the Executive Committee and the Associations, 7) Strengthen FIFA’s governance structures, 8) Reform FIFA’s administration, 9) Modify the insulation of refereeing debates, 10) Define and implement a more comprehensive notion of autonomy, 11) Reconnect FIFA with the “people of football”).

208-klubben. I Køln overrasket han mange av tilhørerne da han sa at Sepp Blatter ikke var problemet i FIFA. Dette var en mann som hadde fått sparken! Han mente at FIFA-presidenten hadde alt for LITE makt, men at eksekutivkomiteen (ExCo) – som består av 22 personer (når ingen er suspendert) – hadde alt for mye makt. Hans forslag var en demokratisering av FIFA der alle 208 medlemsnasjoner får mer å si, for eksempel i valget av VM-vertskap. Mer makt til hver enkelt nasjon vil gå utover makten til de regionale forbundene (som for eksempel UEFA og CONCACAF). Disse tankene går igjen i Champagnes lange notat. Om en slik endring vil føre til mindre korrupsjon i FIFA er usikkert. Den anerkjente journalisten Steve Menary – som satt i panelet ”FIFA under fire” jeg ledet på Play the Game-konferansen – mente at mer makt til hver enkelt nasjon, og særlig smånasjoner, ville åpne opp for mer korrupsjon. Menary antydet at dette var tilfelle med FIFAs Financial Assistance Programme (FAP). Blir mer makt gitt til hver enkelt nasjon, vil spillet om makten og posisjoner endre seg dramatisk i FIFA.

Engelsk feilgrep. Når Champagne nå etter to år tar bladet fra munnen går han også i strupen på engelskmennene og sier at de må tas fra ”Home Nation”-privilegiet sitt. Privilegiet til britene er at de alltid har en visepresidentplass i FIFAs ExCo. Champagne mener at dette er gammeldags og ikke tjener britenes interesser i det hele tatt. Han tror at England ville fått langt mer sentrale posisjoner i FIFA uten den automatiske plassen. Han antyder at maktkampen mellom de fire forbundene i Storbritannia (England, Wales, Nord-Irland og Skottland) lamslår engelskmennenes mulighet til makt i FIFA. Om han mener England hadde hatt større mulighet for å få fotball-VM i 2018 vites ikke, men man kan jo spekulere…

Champagne president? Det er mange interessante tanker i Champagnes dokument. Men spørsmålet som melder seg er hvorfor han nå melder seg på i debatten om FIFAs framtid og hvorfor han sender sine tanker til meg (og sikkert mange andre). Jerome Champagne er en av de mektigste personene i FIFA som aldri har vært anklaget for korrupsjon. Kanskje er han helt rein? Samtidig går han ikke til angrep på Blatter, men støtter ham på en indirekte måte. Det virker nesten som han går ham i forsvar. Spørsmålet er om dette egentlig er et angrep på Michel Platini, mannen som alle tror vil ta over FIFA etter Blatter, og en måte å tilegne seg Blatters maktbase på. Med en sterk endring av maktstrukturene i FIFA og mer makt til hvert enkelt forbund på bekostning av de regionale forbundene kan valget av FIFA-president i 2015 blir mindre forutsigbart enn det ser ut til i dag. Mitt tips er at Champagne stiller som motkandidat.

Misbrukt? Hvorfor fikk jeg denne e-posten? En av grunnene kan være at jeg ved et par anledninger har bedt om å få det han sa i Køln, skriftlig. En annen er at han ønsker å bruke meg for å spre hans tanker om FIFA til land som sjelden kvalifiserer seg til store mesterskap. Eller at han ønsker å bruke meg i sin kamp for å bli ny FIFA-president. Dere er i så fall advart!

De viktigste idrettspolitiske begivenhetene i 2011 og 2012

Årets viktigste begivenheter. Nyttårståka har lagt seg og uværsgutten Emil har tatt over for ruskedamene Berit og Dagmar. Det er tid for å rangere de viktigste idrettspolitiske begivenhetene i 2011 og å gå Nostradamus litt i næringa – hva blir de viktigste begivenhetene i 2012?

Fem i året. Rangeringer er alltid subjektive. For at rangeringer skal ha noe for seg gjelder det å sette opp noen kriterier for hva man legger vekt på og hva man utelater. Jeg har satt opp en liste over de fem viktigste idrettspolitiske begivenhetene i 2011 og fem begivenheter som jeg tror kommer til å få stor betydning i 2012.

Kategorisering. Analytisk kan man dele idrettspolitikk inn i to kategorier. Idrett i politikk og politikk i idrett. OL passer for eksempel i begge kategorier. Beijing (Kina), London (Storbritannia) og Sotsji (Russland) brukte/bruker alle OL som et virkemiddel for å oppnå politisk eller økonomisk gevinst. Kina brukte OL for å vise at de var på full fart inn i verdenspolitikken igjen og som nasjonsbyggingsprosjekt, Storbritannia bruker OL som byfornyingsprosjekt og for å bygge seg opp som idrettsnasjon, og Russland vil bruke OL for å vise verden at landet for godt er kvitt den kalde krigen, for å lansere seg som vintersportsnasjon og som et godt alternativ for vinterturister. Dette er idrett i politikk. Kampen om å få idretter på OL-programmet, diskusjonen om at jenter skal få delta i skihopping og tiltak mot korrupsjon og kampfiksing i idretten er politikk i idrett. Selvfølgelig er det flytende overganger.

Mer enn resultater. Min liste tar opp i seg begge disse analytiske kategoriene. Det jeg ikke vurderer er kamputfall og vinnere av turneringer eller mesterskap (så sant de ikke er av eksepsjonell karakter, som for eksempel Iraks seier i Asia-mesterskapet i fotball i 2007, som var overraskende og som hadde betydning for nasjonsbyggingen i et krigsherjet Irak). Det jeg rangerer er det jeg mener er idrettspolitiske begivenheter som vil sette varige spor og som kan endre idrettens vesen, men også nasjonal og internasjonal politikk.

Fem på topp i 2011

1. Qatars plass på den internasjonale idrettsscenen. Qatars virkelige gjennombrudd i internasjonal idrett og idrettspolitikk startet egentlig i desember 2010. Da ble Qatar tildelt fotball-VM i 2022 og Qatar Foundation skrev under den dyreste sponsoravtalen noensinne med FC Barcelona. Sponsoravtalen med FC Barcelona ble først godkjent av Barcelonas medlemmer i 2011 og er verdt 150 millioner Euro over fem år. Dette er første gang FC Barcelona får betalt for å ha reklame på drakten. I 2011 ble Qatar Investment Authority majoritetsaksjonær i den franske fotballklubben Paris St Germain og har lovet å transformere Paris-klubben til en europeisk fotballstormakt; Qatar Airways ble det offisielle flyselskapet til Tour de France og skal frakte det meste av utstyret under Touren med sine nyeste fly; og det Qatar-eide tv-selskapet Al-Jazeera kjøpte de internasjonale rettighetene til å sende franske Liga 1 og fikk alle tv-rettighetene til fotball-VM i 2018 og 2022 for Midt-Østen og Nord-Afrika (23 land). Disse investeringene er ikke bare moropenger for rike arabere. Bak disse investeringene ligger det en langsiktig strategi om å bli verdens ledende land for sport og sportsarrangementer. Visjon 2030 er Qatars ekvivalent til Norges pensjonsfond. Sport og investeringer i sportsindustrien skal sikre Qatars befolkning en god framtid. Qatar har hatt stor innflytelse over idrettspolitikken i 2011, og større kommer den til å bli. I 2030 får vi se om det norske oljefondet bør følge Qatars eksempel?

2. Fotballrevolusjonene i Nord-Afrika. I 2011 har det foregått to slags fotballrevolusjoner i nordafrikanske land. Fotballsupportere og fotballklubber har med sterk støtte fra opposisjonelle grupper satt sitt preg på revolusjonene i Midt-Østen og Nord-Afrika – dette gjelder særlig Egypt, Tunisia og Libya. Samtidig har revolusjonene og den gryende overgangen til – forhåpentligvis – demokrati fått nordafrikanske land til å prestere bedre på fotballbanen. I en analyse i www.footballspeak.com viste Matthew Barrett at Tunisia, Libya, Sudan, Marokko og Algerie – alle land som har vært preget av politisk opprør i 2011 – har gjort det mye bedre på fotballbanen etter at det politiske opprøret startet (i Sudans tilfelle etter at Sør-Sudan ble et eget land). Unntaket er Egypt (som er det mestvinnende laget i Afrikamesterskapet) som har gjort det dårligere. I følge Barrets statistikk hadde de seks nordafrikanske landene etter å ha spilt spilt 53 kamper, skåret 87 mål og vunnet 45% av kampene. Året før spilte de samme landene 60 kamper, skåret 79 mål og vant 33% av kampene. Gjennomgangsmelodien hos spillere som blir spurt om hvorfor denne forandringen er at de nå syns de spiller for sin egen nasjon og ikke for en diktator. Nordafrikanske lag gjør det tradisjonelt bra i Afrikamesterskapet, men aldri bra i fotball-VM. Er dette i ferd med å snu?

3. Kampfiksing. EU-parlamentet etterlyste 15. november 2011 tiltak for å stoppe kampfiksing i idretten. De ba om bedre samarbeid mellom forskjellige sportsorganisasjoner og mer samarbeid med offentlige myndigheter. EU-parlamentet ønsker å gjøre kampfiksing ulovlig i hele EU-området. I forbindelse med avstemmingen i EU-parlamentet sa UEFA-president Michel Platini at kampfiksing både truer troverdigheten til idretten og er den største trusselen mot idrettens eksistens. Nå skal man kanskje ikke legge for mye vekt på et vedtak i EU-parlamentet, men det signaliserer allikevel et stort dilemma for idretten. Mister idretten kontroll og troverdighet over egen virksomhet kan offentlige myndigheter eller internasjonale institusjoner ta over styringen av idretten. Dette strider mot idrettens egendefinerte naturlov – idrettens autonomi. På den annen side er idretten avhengig av hjelp for å få bukt med problemet. Det har blitt avdekket kampfiksing i nesten alle europeiske land i 2011 og mange av disse er sterkt knyttet til syndikater i Asia. I året som har gått har vi fått høre om kampfiksing i tennis, fotball og cricket, idretter med stor oppmerksomhet og med mye penger involvert, men også andre idretter er berørt. 2011 har vært et annus horibilis når det gjelder kampfiksing. Spørsmålet er om vi bare har sett toppen av isfjellet eller om vi kun er i ferd med å rydde opp i gammel moro. Uansett vil 2011 stå igjen som startåret for den store opprenskningsaksjonen på dette området.

4. Murphy-saken. Pubeieren Karen Murphy vant 4. oktober 2011 en seks år lang kamp mot Premier League og BSkyB. Karen Murphy driver puben Red, White and Blue i Southsea og for 8 år siden kjøpte hun et dekoderkort fra den greske kringkasteren Nova til 800 pund i året. Vanlig pris er 1000 pund i måneden. I 2006 fikk hun 8000 pund i bot for røverkjøpet. Saken har gått i det britiske rettssystemet i flere år og det endte med at britisk høyesterett sendte saken videre til Europadomstolen. Europadomstolen har slått fast at Murphy har retten på sin side. Saken er ikke endelig avgjort før britisk høyesterett har kommet med en kjennelse, men denne dommen kommer uansett til å endre alle forhandlinger om tv-rettigheter (i Europa) i framtiden. Dette er tv-rettighetenes Bosman-dom!

5. Formel 1 i India. I slutten av oktober 2011 arrangerte India Formel 1 for første gang på nybygde Buddh International Circuit. Dette er den første av fem Formel 1-runder på denne banen. Vi vil altså få se Formel 1 i India i fire år til – minst. Formel 1 får liten oppmerksomhet i Norge, men dette er en stor begivenhet internasjonalt både symbolsk og idrettspolitisk. Dette er et møte mellom en hyperkommersiell idrett og et fattig land. Selv om Formel 1-runden fikk noe negativ oppmerksomhet fordi Buddh-banen ligger i en av de fattigste regionene i India fikk motorsirkuset mest positiv omtale. Sammenlignet med fiasko-stemplet India fikk etter Samveldelekene i 2010 var dette en gedigen opptur for India som arrangør av et internasjonalt sportsarrangement og India som nasjon. Her møttes det som kan krype og gå av indiske og internasjonale kjendiser og alle fabrikkteamene ga banen og arrangementet mye skryt. Da jeg tidligere studerte østeuropeisk politikk brukte vi noen ganger McDonald’s-testen for å måle den økonomiske utviklingen i landet (litt i alvor, men mest for moro skyld). Fikk et land McDonald’s viste det at det var mulig og relativt trygt å etablere seg der. Formel 1-testen viser at India er i ferd med å bli akseptert av den mest kommersialiserte delen av idrettsindustrien og India vil i årene som kommer garantert tiltrekke seg store fabrikkmerker og få mye positiv medieoppmerksomhet som følge av dette. Dette kan være starten på at internasjonal storkapital ikke bare utnytter seg av billig arbeidskraft i India, men også begynner å investere der.

De fem viktigste i 2012

1. London-OL. OL i London blir uten tvil årets viktigste idrettspolitiske begivenhet. Diskusjoner om det er riktig å arrangere OL i disse finanskrisetider og om hvorfor OL går midt under Ramadan blir sentrale temaer. Organisasjoner som ønsker å bruke OL som arena for å få oppmerksomhet om sin sak vil garantert også prege nyhetsbildet. Jeg regner også med at protestene mot Sotsji-OL starter i London. Arven etter OL og IOCs mektige status kommer helt sikkert også til å bli satt søkelys på.

2. Sikkerheten under London-OL. Det mest følsomme og vanskelige temaet i forbindelse med OL er sikkerheten. Over 20000 soldater, vakter og politi vil vokte lekene og det vil bli brukt over en milliard pund på sikkerhet. Men det er ikke bare pengesekken som blir utfordret. Også definisjonen av sikkerhet. Økt styrkebidrag fra forsvaret vil utfordre utformingen av kommandolinjer og ansvarsforhold. Det pårvirker londonernes bevegelsesfrihet og oppfatning av trygghet, og den kan få OL-turister til å stille seg spørsmålet om hva slags idrettsarrangement de egentlig er med på: militært mesterskap eller folkefest? De strenge sikkerhetstiltakene vil utfordre seinere OL-byer. Og hva om det allikevel skjer en sikkerhetsbrist?

3. Britisk fotballag. For engelskmenn, skotter, irer og walisere blir det mest følelsesladete øyeblikket under London-OL når Storbritannia stiller til fotballkamp. Storbritannia stilte med OL-lag i fotball i perioden 1908 til 1972, men laget ble formelt oppløst da fotballforbundet avskaffet skillet mellom amatører og profesjonelle fotballspillere i 1974. I OL kunne man bare spille med amatørspillere. Etter dette har England, Skottland, Wales og Nord-Irland kun representert seg selv i fotball, men ikke i OL. Det britiske fotballaget gjenoppstår i år! Leder for den skotske supporterklubben sa for noen år siden at selv om et britisk lag består av 11 skotter og motstanderen er Brasil, så vil alle skotter støtte Brasil! Det forteller mye om hvor følelsesladet dette spørsmålet er. Men britenes fotballag utfordrer også FIFA og UEFA. Det er det internasjonale fotballforbundet FIFA som har tillatt Skottland, Nord-Irland, Wales og England å stille med egne lag i EM- og VM-turneringene. Spørsmålet er om britenes OL-fotball vil skape et press for at dette skal bli en permanent ordning også i EM og VM. Dette vil også ha interesse for separatistgrupperinger som ønsker å stille egne lag i EM, VM og OL.

4. Fotball-EM i Polen og Ukraina. Opptakten til det første store fotballmesterskapet i det tidligere Øst-Europa siden Jugoslavia arrangerte fotball-EM i 1976 har vært alt annet enn smertefri. Politisk rot, finanskrise, protester og byggestopp har preget opptakten til dette Europamesterskapet. Det blir spennende å se om nyhetsbildet blir preget av dårlig organisering eller av god fotball og om Michel Platini kan sole seg i glansen av et kontroversielt, men vellykket mesterskap eller om han må innkalle krisehåndteringsteamet sitt for å forsvare at disse landene fikk mesterskapet?

5. FIFA-reformer. I forbindelse med valget av VM-vertskap for 2018 og 2022 i 2010 og gjenvalget av Sepp Blatter som FIFA-president i 2011 ble FIFA, Blatter og Blatters motkandidater beskyldt for korrupsjon og for å opprettholde en korrupsjonskultur som skader fotballen. Kilder som kjenner Blatter godt mener at han vil gjøre alt som står i sin makt for å endre FIFA til det bedre. Dette er hans siste periode som president og han er opptatt av at han får god omtale i historiebøkene. Etter at Blatter ble gjenvalgt har han etablert fire komiteer som skal se på korrupsjon, fotballens integritet og fair play. Disse komiteene skal første gang rapportere på FIFA-kongressen i Budapest i mars i år. Da får vi en pekepinn på om FIFA mener alvor med sine tiltak og vi får vite om FIFA er best på å skape et godt ettermæle eller fortsetter med tupp og mæl!

Noen glemt? Har du noen idrettspolitiske begivenheter som du mener bør på disse listene?