Gambling og kampfiksing

Opprulling. Syv personer er arrestert i England mistenkt for kampfiksing. Det er første gang politiet i Storbritannia arresterer folk som de mener systematisk har prøvd å fikse fotballkamper i England. Fiksingen skal være organisert fra Asia. Arrestasjonene er foretatt av det nyopprettede National Crime Agency (NCA) (i drift fra oktober 2013) og er resultat av et samarbeid mellom NCA, det engelske fotballforbundet (FA) og det engelske Gambling Commission (GC). Dette er en sak i utvikling. 

Tette koblinger. Det er ikke overraskende at det foregår kampfiksing i engelsk fotball. Det som overrasker meg er at man ikke har avdekket flere saker tidligere og gått til aksjon før nå, og at man blir overrasket over at slikt skjer. En av årsakene til at det ikke er gjort noe tidligere, tror jeg skyldes den tette koblingen mellom gambling og fotball i England. En annen er at det er vanskelig å finne bevis i slike saker.

Bånd til Asia. Som i andre europeiske kampfiksingssaker de siste årene har denne saken forbindelser til Asia og Singapore. Det som sjokkerer britene mest med det som rulles opp er ikke at fiksingen har internasjonale forgreininger, men at det skal ha foregått i lavere divisjoner og at dommere skal være involvert. At dommerne har vært mer involvert enn man tidligere har trodd så vi i den store Europol-etterforskningen som avslørte omfattende kampfiksing i februar i år. Det gjør saken mer alvorlig. En dommer kan skade mer enn et fotballag! Dommerne skal jeg ta for meg en annen gang.

Mer debatt. I tiden framover kommer det til å bli en intens debatt i Storbritannia om hva som kan gjøres for å hindre kampfiksing i fotball. På den måten har NCA satt i gang et viktig arbeid. Ved siden av mer omfattende etterforskning av mistenkelige fotballkamper tror jeg etter hvert at vi får en debatt i Storbritannia om fotballagenes kobling til bettingselskaper og fotballspillernes egen gamblingvirksomhet. Flere av de mest kjente sportskommentatorene i britiske aviser har allerede begynt tatt tak i denne problemstillingen. Eller rettere sagt to problemstillinger. 1) er det for tette bånd mellom bettingselskaper og fotballklubber. 2) Fører spillavhengighet til kampfiksing?

Ekstrem gamblingkultur. Claus Lundekvam har gitt nordmenn et sterkt vitnesbyrd på hvor alvorlig og inngrodd gambling er hos fotballspillere i England. Gambling hos bookmakere eller egeninitierte veddemål er en naturlig del av fotballkulturen på øyriket. Leser du boka «I Am the Secret Footballer» (2012) får du et sterkt innblikk i hvor omfattende gamblingen er og hvor mye penger som står på spill i det vanlige folk vil kalle meningsløse veddemål. Den kjente journalisten og kampfiksingseksperten Declan Hill har lenge advart mot spilleres gambling. Nå sier han – hva var det jeg sa! Han trekker en direkte linje fra gambling til kampfiksing.

Små lag, stort spillobjekt. I panelet jeg ledet om kampfiksing på Play the Game i oktober fortalte Europols Nick Garlick – en av dem som var med på å rulle opp den store kampfiksingssaken i februar i år – at på et tidspunkt var verdens hotteste spillobjekt den engelske 5. divisjonsklubben Billericay Town. Som han sa, du trenger ikke være Sherlock Holmes for å skjønne at det var noe mystisk med akkurat dette laget. Og det fins bøttevis med ukjente lag som er hete spillobjekter. Spillere på dette laget ble tatt og knyttet til gamblingselskaper i Asia. Det viser oss med all tydelighet om hvor inngrodd problemet er, at dette ikke kun dreier seg om fotball på øverste nivå og at det dreier seg om enorme summer penger på «ubetydelige» kamper.

Spillavhengighet og gambling. Engelsk fotball (og annen engelsk sport) sliter med et stort antall spillavhengige. Gamblingkulturen er omfattende, bettingsjappene er lett tilgjengelige og du har mulighet til å satse mye penger på et stort antall objekter. Vanlige spillobjekter er hvilken keeper som tar det første utsparket og hvem som får det første innkastet. Hvor lett er det ikke å manipulere dette? Og hvor lett er det ikke å sette noen tusen pund på et utfall du er sikker på skal skje? Og er det så farlig? Det problematiske med tett kobling mellom bettingselskap og fotballag/spillere er at det kan bli vanskelig skille fotballspilleren fra gambleren. Og at det er kort vei fra garderoben og til bettingsjappa.

Fotballøkonomi. Det er lett å bli hekta og det er lett å komme i uføre. Og her spiller de mange britiske og asiatiske bettingselskapene en viktig rolle. Mange klubber får gode penger av bettingselskaper gjennom eksklusive avtaler. Flesteparten av lagene i de øverste divisjonene har individuelle avtaler med bettingselskaper. Det har også mange fotballspillere. Dette legitimerer også at fotballspillere spiller på egen idrett. Det gjør det også lett å spille på egen kamp?

Prinsipiell debatt. Debatten om gambling og fotball er et stadig tilbakevendende tema også i Norge. I mange år har det vært diskutert om idretten i det hele tatt bør få penger fra spill. Dette er et prinsipielt spørsmål med flere innfallsvinkler. Men det er også prinsipiell forskjell på å ha individuelle avtaler (både lag og personer) med spillselskaper og at fotballen som helhet får penger fra spill. Det er den siste debatten som er mest relevant i Storbritannia akkurat nå. Skal utøvere og klubber ha mulighet til å inngå separate avtaler og skal utøvere ha lov til å spille på egen idrett og egne kamper? Dette blir viktige spørsmål framover.

Post scriptum. På samme måte som vi hver gang spør norske sykkelryttere om de visste noe om doping når en tidligere utenlandsk lagkamerat blir tatt for å ha dopet seg, mener jeg det er naturlig å spørre fotballspillere som har spilt i England om de har sett eller vært med på noe som ligner på kampfiksing? Ikke for å mistenkeliggjøre, men for å skjønne hva som skjer og har skjedd mellom kampene i engelsk fotball. Hvilket forhold hadde de til sitt lags eget spillselskap? Og er det den usunne gamblingkulturen i England vi får presentert i glanset versjon når norske frontfigurer med fortid i Premier League reklamerer for internasjonale spillselskaper i de tv-sendte Champions League-kampene? Eller er det noe annet? Med muligheten for å tippe på kreditt og med dekknavn er mye mulig – også å komme inn i kampfiksingsmodus.

 

Foto Play The Game: Europols Nick Garlick og undertegnede på Play the Game i Århus i oktober 2013.

Bør idretten bli mer demokratisk?

Mer demokrati. Årets Play the Game-konferanse har tittelen «Stepping up for democracy in sport». Etter å ha hørt flere innlegg om IOC og FIFA og etter å ha diskutert med mange her på konferansen hva idrettsdemokrati egentlig betyr og hva det kan føre til er jeg litt i tvil om demokrati i idretten alltid må være et ideal. Eller rettere sagt: hva slags demokrati skal idretten ha?

FIFA med for første gang. For første gang har FIFA sendt en representant til delta på Play the Game – Sepp Blatters kommunikasjonsdirektør Walter De Grigorio. De Grigorio deltok i panelet om FIFA-reformer (FIFA reforms – fact or phantom?) og han fikk kjørt seg godt og måtte svare på alle slags anklager mot FIFA. Ikke alle svarene var like gode (ikka alle anklagene mot ham heller), men han skal ha for å stille opp og for at han ikke er skråsikker på alt. En av innrømmelsene han kom med var at valget av Russland 2018 og Qatar 2022 som VM-verter var feil. Ikke at feil land var valgt, men at FIFA ikke burde ha delt ut to verdensmesterskap samtidig. Det skapte for mye politiske forhandlinger internt i FIFAs eksekutivkomite. Med alt bråket i etterkant så kan man skjønne kommunikasjonsdirektørens frustrasjon. Det paradoksale er at denne beslutningen – om å velge to VM-verter samtidig – kom fordi beslutningsstrukturen i FIFA skal endres og at alle 209 medlemsnasjoner neste gang skal være med på å ta beslutningen, ikke bare FIFAs eksekutivkomite. De er i realiteten «stepping up for democracy in sport». Spørsmålet er om mer demokrati i FIFA gjør valgene mer riktig og mer forutsigbare?

IOC og FIFA. Analogien til IOC blir stadig dratt fram. Hvem er best av de mektigste idrettsorganisasjonene i verden? I de rapportene vi har fått presentert her får vi vite at IOC har kommet mye lenger enn FIFA i sitt reformarbeid, blant annet når det gjelder åpenhet. Det betyr ikke at IOC kan lene seg tilbake, bare at FIFA har mer å gå på. Og i denne diskusjonen er det viktig å gjøre et skille mellom valg av personer og valg av vertskap. Mer åpenhet og mer demokrati rundt valg av personer til styre og stell i de to organisasjonene burde være målet. Men hva med valg av vertskap til arrangementer? Der er jeg i tvil.

Mindre korrupt IOC. I Norge har vi det siste halve året hatt en stor debatt om vi skal søke vinter-OL 2022. Skulle Oslo velge å søke vil den bli gjenstand for omfattende tekniske vurderinger fra IOCs side. Disse vurderingene er grundige og viser hvilken kandidat som arrangementsteknisk er best egnet til å arrangere olympiske leker. Det spesielle er at de byene som er best egnet som arrangør i følge disse rapportene sjelden får OL – det er magefølelsen og den demokratiske prosessen i IOC som avgjør hvem som blir vertsby, og i den prosessen er det mange politiske vurderinger. Eller som De Grigorio sa for FIFAs del: de tekniske rapportene sier ingenting om hvilke deler av verden FIFA har der største markedspotensialet.

IOC-reform. Etter korrupsjonsskandalene i IOC på midten av 1990-tallet ble det innført strenge regler i søkeprosessen for å få OL. Et av tiltakene var at offisielle kandidater ikke hadde lov til å invitere IOC-medlemmer til kandidatens hjemland, fordi dette kunne føre til korrupsjon. Den nye IOC-presidenten Thomas Bach har sagt at han vurderer om denne regelen bør endres, fordi - etter hans mening - IOC ikke er like korrupt lenger. Han om det.

 

FIFA-reform. Det FIFA er i ferd med å gjøre er å innføre et system som ligner på det IOC hadde før. De som ønsker fotball-VM i framtiden skal ikke lenger bare forholde seg til FIFAs eksekutivkomite på litt over 20 personer, men til 209 medlemsnasjoner. Det gjør prosessen enda mer uoversiktlig og vil – etter min mening – gjøre de tekniske vurderingene av søkerlandene langt mindre verdt.

Mer demokratisk og mer korrupt? Vil det føre til mer korrupsjon? Det er en mulighet, sier De Grigorio. Men det er mer demokratisk.

Mer Champagne i FIFA?

Foto. Tine Harden

Dagen derpå. Søndag 15. januar fikk jeg en e-post fra den tidligere direktøren for internasjonale operasjoner i FIFA, Jerome Champagne. E-posten er pussig på to måter. For det første fordi jeg var på champagnefest natten før jeg fikk e-posten og lysten på noe som hadde med champagne å gjøre var svært liten. For det andre at nettopp jeg fikk e-post fra Champagne. I e-posten var det heftet på tre vedlegg: et 25-siders notat om hvordan Champagne ønsker å reformere FIFA, pressemeldingen fra FIFA i 2010 om Champagnes avgang, og et avisutklipp fra Le Monde fra forrige uke der han snakker om hovedlinjene i dokumentet om FIFA-reformer. Dokumentet med forslag til FIFA-reformer ble fredag 13. januar sendt til alle 208 medlemsnasjoner i FIFA. Jeg fikk det to dager etter. Innholdet i dokumentet er såpass interessant at det bør deles med flere.

Champagne-CV. Jerome Champagne er ingen hvem som helst i FIFA-sammenheng. Han var som sagt leder for internasjonale operasjoner i FIFA, og han har blant annet fått æren for det nye internasjonale overgangssystemet, fått skryt for FIFAs hjelp til Kosovos fotballforbund, for å ha samlet greske og tyrkiske fotballedere på Kypros, og hjelp til palestinsk fotball (et engasjement han fortsatt har). Han er tidligere fransk diplomat, var med i organisasjonskomiteen til fotball-VM i Frankrike i 1998 og har bakgrunn som journalist. Omstendigheten rundt hans avgang i 2010 er det få som veit noe om. Han skal ha fått sparken, men årsaken til hans plutselige avgang er ukjent.

Taushet i Køln. Jerome Champagne var en av foredragsholderne på Play the Game-konferansen i Køln i oktober i fjor. Da han fikk spørsmål om hvorfor han måtte gå fra FIFA ville han ikke svare. Han ville heller ikke gi fra seg noe skriftlig materiale etter sitt foredrag. Han vil fortsatt ikke si noe om sin avgang, men nå har han til gangs levert fra seg noe skriftlig. Og her ligger det mye potensielt sprengstoff.

7-11. Champagne lister opp syv problemområder for FIFA: (1) Amateur football and professional football, 2) Club football and national team football, 3) European football and football in the rest of the world, 4) Clubs and players, 5) Relationship of football with money between the need of it and the dangers of its excesses, 6)Autonomy of football and dialogue with its environment, specificity and ordinary justice, 7) Globalization, identity and imbalances) og 11 forslag til endringer i FIFA (1) Revive the democratic debate within football pyramid, 2) Increase even more development programs with new solidarity mechanisms, 3) Restore the role and the centrality of the FAs while clarifying the relations with the confederations, 4) Involve leagues, clubs and players in the decision-making process, 5) Adjust FIFA to the evolutions of today’s world to reflect them better, 6) Reshuffle the power responsibilities between the FIFA President, the Executive Committee and the Associations, 7) Strengthen FIFA’s governance structures, 8) Reform FIFA’s administration, 9) Modify the insulation of refereeing debates, 10) Define and implement a more comprehensive notion of autonomy, 11) Reconnect FIFA with the “people of football”).

208-klubben. I Køln overrasket han mange av tilhørerne da han sa at Sepp Blatter ikke var problemet i FIFA. Dette var en mann som hadde fått sparken! Han mente at FIFA-presidenten hadde alt for LITE makt, men at eksekutivkomiteen (ExCo) – som består av 22 personer (når ingen er suspendert) – hadde alt for mye makt. Hans forslag var en demokratisering av FIFA der alle 208 medlemsnasjoner får mer å si, for eksempel i valget av VM-vertskap. Mer makt til hver enkelt nasjon vil gå utover makten til de regionale forbundene (som for eksempel UEFA og CONCACAF). Disse tankene går igjen i Champagnes lange notat. Om en slik endring vil føre til mindre korrupsjon i FIFA er usikkert. Den anerkjente journalisten Steve Menary – som satt i panelet ”FIFA under fire” jeg ledet på Play the Game-konferansen – mente at mer makt til hver enkelt nasjon, og særlig smånasjoner, ville åpne opp for mer korrupsjon. Menary antydet at dette var tilfelle med FIFAs Financial Assistance Programme (FAP). Blir mer makt gitt til hver enkelt nasjon, vil spillet om makten og posisjoner endre seg dramatisk i FIFA.

Engelsk feilgrep. Når Champagne nå etter to år tar bladet fra munnen går han også i strupen på engelskmennene og sier at de må tas fra ”Home Nation”-privilegiet sitt. Privilegiet til britene er at de alltid har en visepresidentplass i FIFAs ExCo. Champagne mener at dette er gammeldags og ikke tjener britenes interesser i det hele tatt. Han tror at England ville fått langt mer sentrale posisjoner i FIFA uten den automatiske plassen. Han antyder at maktkampen mellom de fire forbundene i Storbritannia (England, Wales, Nord-Irland og Skottland) lamslår engelskmennenes mulighet til makt i FIFA. Om han mener England hadde hatt større mulighet for å få fotball-VM i 2018 vites ikke, men man kan jo spekulere…

Champagne president? Det er mange interessante tanker i Champagnes dokument. Men spørsmålet som melder seg er hvorfor han nå melder seg på i debatten om FIFAs framtid og hvorfor han sender sine tanker til meg (og sikkert mange andre). Jerome Champagne er en av de mektigste personene i FIFA som aldri har vært anklaget for korrupsjon. Kanskje er han helt rein? Samtidig går han ikke til angrep på Blatter, men støtter ham på en indirekte måte. Det virker nesten som han går ham i forsvar. Spørsmålet er om dette egentlig er et angrep på Michel Platini, mannen som alle tror vil ta over FIFA etter Blatter, og en måte å tilegne seg Blatters maktbase på. Med en sterk endring av maktstrukturene i FIFA og mer makt til hvert enkelt forbund på bekostning av de regionale forbundene kan valget av FIFA-president i 2015 blir mindre forutsigbart enn det ser ut til i dag. Mitt tips er at Champagne stiller som motkandidat.

Misbrukt? Hvorfor fikk jeg denne e-posten? En av grunnene kan være at jeg ved et par anledninger har bedt om å få det han sa i Køln, skriftlig. En annen er at han ønsker å bruke meg for å spre hans tanker om FIFA til land som sjelden kvalifiserer seg til store mesterskap. Eller at han ønsker å bruke meg i sin kamp for å bli ny FIFA-president. Dere er i så fall advart!

Anyone for tennis?

Tennistap. Start-spiller – og sønn av Svein ”Matta” Mathisen – Jesper Mathisen avslører i disse dager at han har hatt problemer med spillegalskap. Han forteller blant annet at han tapte 154.000 kroner på én US Open-kamp i tennis i 2007. At det er mulig å tippe så mye på én kamp er i seg selv uforståelig. Det skal jeg la ligge her. At det går an å tape penger i tennis og under US Open er mindre overraskende. Tennis er en av idrettene som det er lettest å manipulere – både kamputfall og kampoppsett. I august i år avslørte ESPN at US Open hadde manipulert trekningene til US Open de ti siste årene! Spørsmålet er om dette bare har skjedd i US Open.

Utfordringen. Ikke i følge den estiske EU-juristen Katarina Pijetlovic – som presenterte seeding-data for de tre største Grand Slam-turneringene på Play the Game-konferansen i Køln i begynnelsen av oktober. Hun fant flere merkelige utfall i trekningene til Australian Open, US Open og Wimbledon de fire siste årene. Hennes utgangspunkt var at hun syns Roger Federer og Rafael Nadal møttes overraskende seint i disse i disse turneringene. Hun kom ikke med noen bastante konklusjoner, men oppfordret andre til å ta opp hansken.

12 av 12. Seedingsystemet og trekningen i disse turneringene er komplisert. Her er noen data som er viktig i denne sammenheng. Pijetlovic har tatt utgangspunkt i de fire beste spillerne på verdensrankingen i perioden 2008-2011: Federer, Nadal, Djokovic og Murray. Basert på kamper mellom 2005 – 2007 fant hun ut at Murray hadde bedre tak på Federer enn Djokovic, mens Djokovic hadde bedre tak på Nadal enn Murray. Det hun finner påfallende er at i trekningene i 12 av 12 Grand Slam-turneringer mellom 2008 og 2011 så havner Federer og Djokovic i samme seedinggruppe og Nadal og Murray i den andre gruppa – selv om de bytter plass på rankingen. Det har gjort muligheten for at Nadal og Federer skulle møtes i finalen større. Sannsynligheten for at dette skal skje 12 av 12 ganger i de tre turneringene hun har vurdert er 1/131.072. Utfallene som ESPN vurderte hadde en sannsynlighet på 1/250.000. Kombinerer man disse sannsynlighetene får man et sannsynlig utfall på utrolige 1/32.000.000.000, i følge Pijetlovic.

Siffer! Det er fristende å be programlederen i Siffer Jo Røislien om å se på saken. Han finner sikkert raskt ut om det er sannsynlig at tennisverdenen er manipulert – og med sine pedagogiske evner kan han forklare hva som sannsynligvis har skjedd. Jeg tviler på at svaret trøster Jesper Mathisen, men det kan i hvert fall bidra til at vi får vite om hans tap er et resultat av manipulering og om mange andre som tipper på tennis bør føle seg lurt. Og kanskje viktigst – er tennisen bevisst manipulert, er det ikke bare FIFA som må rydde opp i sin ukultur. PS. Både Federer og Nadal er sponset av NIKE.

Kritiske sportsjournalister

Uensartet gruppe. Tidligere har jeg kommet med stikk til norske (sports)journalister for at de ikke deltar på Play the Game. Ved siden av at jeg som medlem av program-komiteen til Play the Game ønsker norske journalister til en av verdens største konferanser med sportsjournalistikk som tema, tror jeg det er godt for norske (og journalister fra andre land – svenskene var heller ikke godt representert) å få grundig analyser fra forskere og journalister fra andre land på temaer som er dagsaktuelle. I etterlysningen behandlet jeg (norske) sportsjournalister som en ensartet gruppe. Play the Game-konferansen viste med stor tydelighet at det er stor uenighet blant journalister om metodebruk, tilnærminger og uttrykksform.

Mislykket Contador-jakt. En av de mest interessante innleggene – for en som ikke er journalist og som må gjøre smertelige valg mellom flere gode sesjoner – var ”Lessons from the Contador Case” av Hajo Seppelt (freelancejournalist for tyske ARD) og Robert Kempe (freelancejournalist for tyske ARD og WDR). For det første var det interessant å høre to journalister, som i 2010 hadde jobbet et par måneder med Contador-saken i 2010, om deres behandling av kilder og om faktasjekk. Det spesielle var at de aldri fikk saken sin på lufta før det internasjonale sykkelforbundet (UCI) selv meldte om at Contador var tatt for doping i en pressemelding. UCI hadde like før i en e-post benektet at noen var tatt for doping i Tour de France, for deretter å sende ut en pressemelding som forhindret de to journalistene fra å gjøre et scoop. De hadde tidligere brent seg på en dopingsak om tyske langrennsløpere og var denne gangen nøye med sikre kilder og god dokumentasjon før de gikk ut med saken. Kanskje var arbeidet for grundig.

Kampanjejournalistikk. Men vel så interessant var det å høre diskusjonen etterpå. Den australske juristen Martin Hardie – nå forsker ved Deakin University School of Law i Australia, og tidligere journalist i cyclingnews.com – gikk hardt ut mot de to tyskerne fordi de ikke hadde vært tøffe nok mot UCI og presidenten Pat McQuaid. Han mente at de var for opptatt av personen Contador og ikke av systemet som McQuaid representerer. Hans argument var at man måtte gjøre alt man kunne for å gjøre idretten man var glad i så ren som mulig, og løsningen lå i UCI. Seppelt og Kempe var uenig i dette. De brydde seg verken om Contadors rykte eller om sykkelsportens ve og vel. De ønsket bare å lage en god sak og å gjøre den journalistisk mest mulig forsvarlig. Med Hoksrud-saken friskt i minne spurte jeg de to journalistene om de noen gang vurderte skjult mikrofon eller kamera i denne saken. Det gjorde de aldri – det ville ikke være etisk riktig, saken var ikke viktig nok og de hadde som policy og alltid spille med åpne kort.

Kritikk av FIFA. I sesjonen jeg ledet – ”FIFA under fire” – ble det satt et svært kritisk lys på FIFA. De seks panelistene var kritiske til FIFAs rolle i Afrika, tildelingen av fotball-VM til Qatar i 2022 og diskuterte om FIFAs utviklingsstøtte til små nasjoner var en måte å kjøpe stemmer på. Pluss mye mer. I salen satt den nye kommunikasjonsdirektøren for FIFA Walter de Gregorio rolig og hørte på foredragene og diskusjonen. De Gregorio var tidligere spaltist i den sveitsiske tabloidavisen Blick og har vært korrespondent for aviser som Weltwoche, Sonntagszeitung og Zeit. Som journalist var han flere ganger svært kritisk til Blatter og FIFA. Han sluttet som journalist for et par år siden og startet kommunikasjonsbyrået WDG. Da Sepp Blatter søkte gjenvalg som FIFA-president ansatte han de Gregorio og den britiske journalisten Brian Alexander som valgkampgeneraler. Det gikk så bra at de Gregorio fikk jobben som Blatters kommunikasjonsdirektør for knapt to uker siden. Blatters begrunnelse for å velge de Gregorio for FIFA var at han ønsker flere som vet hvordan journalister tenker og jobber og som kan stille ham kritiske spørsmål når beslutninger skal tas, fortalte han meg da vi sto i kaffekø.

de Gregorio tar mikrofonen. Han fikk mange nye inntrykk i vår sesjon, men holdt seg rolig. I pausen fortalte han meg at han var på en slags dannelsesreise og at han både ønsket å lære av det som ble diskutert, men også å vise at FIFA var for en åpen dialog med journalister og andre som var kritiske til FIFA. Men han brøt tausheten under neste sesjon da han personlig ble angrepet av Andrew Jennings (journalist som blant annet har laget de kritiske BBC-dokumentarene om FIFA) og Jens Weinreich (tysk frilansjournalist med korrupsjon som spesialfelt) – to journalister som begge er erklært persona non grata i FIFA og som har vært to av de sterkeste kritikerne av FIFA. Fra scenen kalte de Blatter for en banditt og for korrupt, og anklaget ham for å være lederen i en mafiaorganisasjon. De Gregorio ble også personlig angrepet, og hans integritet som person og journalist ble sterkt sådd tvil om. Denne tiraden fikk de Gregorio til å reise seg og ta ordet. Med familie fra Napoli mente han at mafiabeskyldningene var totalt bomskudd – han hadde mange venner og bekjente som var drept av mafiaen. Som humoristisk metafor ga ytringsfriheten rom for å kalle FIFA for en mafiaorganisasjon, men som en direkte sammenligning var sammenligningen en hån mot de som faktisk var drept av mafiaen. FIFA har ingenting med mafia å gjøre, mente han. Han hevdet også at Andrew Jennings var nektet adgang i FIFA, ikke på grunn av hans kritiske spørsmål, men for hans måte å være på, vulgær og usaklig.

No hand shake. De to fortsatte diskusjonen på gangen etter den verbale slåssingen og det endte med at Jennings snudde ryggen til da de Gregorio ville ta ham i hånda i et håp om forsoning. I samtale med meg i gangen etterpå var han oppgitt over Jennings’ oppførsel og han mente at journalister som ham kunne være en trussel mot mer åpenhet i FIFA. Hvordan skal man åpne seg opp for journalister som kun ønsker bråk og ikke ønsket dialog, lurte han på? Han mente også at noen journalister på Play the Game oppførte seg som om journalister var hellige og alltid satt på den riktige siden av moralsirkelen. Jeg sier News of The World og så vet du hva jeg mener, sa han til meg. Kanskje, sa jeg, og tok ham i hånda.

Hensikten med journalistikken. Ved siden av at de to hendelsene skjedde på samme konferanse henger de også sammen på en annen måte. I begge situasjoner har vi journalister som har valgt forskjellig tilnærming til idretten. Det første tilfellet har vi journalistikk som kun har ett enkelt mål for øyet versus kampanjejournalistikk med hensikt å endre et helt system. I det andre tilfellet har vi hardnakkete kritikere som hamrer løs på FIFA versus en journalist som blir en del av FIFA, en organisasjon han tidligere har kritisert. Spørsmålet er hvilken tilnærming som fører til positiv endring i henholdsvis UCI og FIFA. Og hvilke journalisttype som har størst integritet?

Fraværet av norske sportsjournalister (hvor har det blitt av alle gutta II)

Fravaer. I år fant Play the Game (PtG) sted i Köln. PtG er verdens største konferanse for sportsjournalister, sportsforskere og stakeholdere innenfor sport. (Selv sitter jeg i programkomiteen til konferansen.) I 2009 gikk konferansen i Coventry. Da etterlyste jeg norske journalister. Litt fordi dette er en glimrende arena for faglig input og litt fordi mange norske journalister ønsket seg konferansen til Norge i etterkant av konferansen på Island i 2007. Her kommer en ny etterlysning: hvor var de norske journalistene? I år var det mer skralt enn sist! Selv NRK glimret med sitt fravær...

Access all areas. I fire dager kunne man gå rundt på idrettshøgskolen i Köln sammen med sportsjournalister, sportsforskere og stakeholdere fra hele verden. Her har man lett tilgang til personer som Declan Hill - mannen bak boka The Fix og en av dem som har bidratt til å rulle opp kampfiksingskandalene i Hellas og Tyrkia og som tidligere måtte ha beskyttelse for sin gravende journalistikk; Andrew Jennings - som satt søkelys på IOC under Lillehammer-OL og som senere har blitt et horn i siden til FIFA blant annet med flere dokumentarer på BBC; Stefan Szymanski - professoren som sammen med journalisten Simon Kuper er noen av verdens fremste i bruk av statistisk (sports)analyse (blant annet vist i boka Why England Lose/Soccernomics); og Jens Weinreich - en av verdens beste undersøkende sportsjournalister både på doping og korrupsjon. For å nevne noen. Trioen Hill, Jennings og Weinreich er forøvrig erklært persona non grata i FIFA for sitt gravearbeid. Interessant bare det!

Hva skjer i Norge? Til hver PtG-konferanse foretas en global medieanalyse av sportsjournalistikk. Hovedfunnene i år er lik forrige år: sportsjournalistikk er for det meste skrevet av menn om menn, det er mest om fotball og det er lite bruk av kilder. Men i år er det en viktig forskjell fra sist undersøkelse: Norge er ikke med i undersøkelsen. Ingen norske forskere eller institusjoner har tatt seg bryet verdt med å samle inn data til denne undersökelsen. Det er sikkert ikke meritterende nok. Om Norge føyer seg inn i dette mønsteret er vanskelig å si. Men fraværet av norske journalister kan i hvert fall bidra til å underbygge påstanden om at man de ikke er interessert i gode kilder...

Fra fiende til venn? PtG var tidligere fryktet av IOC fordi IOC var for kritisk til verdens mektigste komité. Dette har endret seg. Tidligere var det bare Richard Pound som turte å komme hit, nå kommer flere med tilknytning til IOC hit for å diskutere IOCs utfordringer. FIFA ser også (endelig) ut til å fatte interesse for konferansen. (Selv ledet jeg et panel om FIFA (FIFA under fire). Kanskje kan det bidra til å forbedre FIFA?

Solbakken-faktoren. Da jeg planla turen til Köln haapet jeg på at Köln skulle spille hjemmekamp slik at jeg skulle få se Ståle Solbakkens disipler (konferansen er et lite steinkast fra RheinEnergie Stadion). Desseverre ble ikke det noe av på grunn av landskamper. Hadde Solbakken hatt hjemmekamp hadde garantert flere norske journalister vært i Köln. Men hadde de tatt seg bryet med å komme til PtG?

Mer kritikk av IOC

Slapp for billig unna? Siden Play the Game er en dansk organisasjon og København i år er arena for den første OL-kongressen på 14 år er det naturlig at IOC blir satt søkelys på. Selv om IOC møtte protester i forbindelse med Beijing-OL var det kinesiske myndigheter som fikk mest oppmerksomhet. Kinesiske myndigheter ble overrasket over all negativ oppmerksomhet. Dette kom tydelig fram under fakkelstafetten, et arrangement kinesiske myndigheter feilbedømte utfallet av. Oppmerksomheten rundt framtidige OL kan imidlertid ta en dreining. Det er inntrykket jeg får fra flere hold.

Amnesty med selvkritikk. Jeg har flere ganger etterlyst en kampanjeanalyse fra Amnesty International. Her i Coventry fikk vi en smak på en slik analyse da Amnestys britiske prosjektleder for idrett og menneskerettigheter, Brian Dooley, evaluerte egen Beijing-innsats. Delvis innrømmet Dooley at Amnesty fokuserte for mye på kinesiske myndigheter og for lite på IOCs rolle som lekenes eiere og på IOCs kriterier for tildeling av lekene. Framover mente han at menneskerettighetsorganisasjoner måtte rette inn skytset mot IOC og presse IOC til å innføre en fjerde pillar i tildelingskriteriene – menneskerettigheter (i tillegg til idrett, kultur og miljø). Lærdommen for Dooley er at for sterkt press mot vertslandet skaper motreaksjoner og kan virke kontraproduktivt når det gjelder menneskerettigheter, og at man heller bør rette det tunge skytset mot dem som har ansvaret for tildeling av lekene - IOC.

Lukket organisasjon. Robert Lloyd fra tenkesmia One World Trust fyller inn inntrykket av at IOC kan vente seg mer kritikk. Han rangerte IOC (og FIFA) på en liste over åpenhet i organisasjonen. Listen er ikke lystig lesing for IOC og dem som bryr seg om den olympiske bevegelse. Av 58 organisasjoner ble IOC plassert på 57. plass når det gjelder åpenhet (FIFA på 46.). IOC kommer bak selskaper/organisasjoner som Coca Cola, Haliburton og NATO. På toppen finner vi blant annet FNs utviklingsprogram og miljøprogram (UNDP og UNEP) og Kirkens Nødhjelp.

Kriterier og prosedyrer. Åpenhet og tildelingskriterier henger sammen. Valg av vertsby dreier seg ikke bare om kriterier for tildeling av lekene, men også om prosedyrene for valg. Når man ikke vet hvem som stemmer for hvilket alternativ er det vanskelig å kontrollerer om stemmegivningen er rettferdig og etterrettelig.

Obama kludrer det til? IOC-medlem og tidligere WADA-sjef Dick Pound hevder at dette er temaer som bør adresseres i København i oktober. Det er flere som mener det samme som ham, men mange frykter at Barack Obamas annonserte besøk i København, for å sikre Chicago OL i 2016, vil skape så mye støy at denne debatten ikke får den oppmerksomheten den fortjener. Undres på om hvem som inviterte den amerikanske presidenten til København?

Hvor har det blitt av alle gutta?

Play the Game. Jeg er naa paa plass i Coventry for aa delta paa Play the Game - en av verdens stoerste konferanser som samler idrettsforskere og idrettsjournalister. Hvor er de norske journalistene?

Glimrer med sitt fravaer. Da konferansen gikk paa Island i 2007 var det et pressekobbel fra Norge som rapporterte hjem daglig om temaer som ble tatt opp. Deltagerlista i aar viser at det kun er Dagens Naeringsliv (DN) og NRK som er til stede. De to journalistene fra DN er her for aa presentere boka si Den forsvunne diamant. Det betyr at det kun er en norsk journalist som er her for aa oppdatere seg paa det som foregaar av idrettsforskning og idrettspolitikk rundt om i verden (bra Hanne Marie Brevik!). Noen av temaene som tas opp er forholdet mellom eliteidrett og masseidrett, etiske problemstillinger knyttet til dopingproever, laerdommen fra Beijing, ungdommers syn paa idrett og London-OL 2012.

Danskene tungt til stede. Danske medier er tungt til stede i Coventry. Det er ikke bare fordi Play the Game har sitt hovedsete i Aarhus. Det er ogsaa fordi Danmark skal arrangere OL-kongressen i Koebenhavn i oktober - der Barack Obama er ventet for aa tale Chicagos sak. Mange av temaene som blir tatt opp her vil ogsaa vaere tema i Koebenhavn.

Rev, rev. Da konferansen paa Island i 2007 var ferdig var det flere norske journalister som mente Norge burde arrangere Play the Game - det var for viktig aa la muligheten gaa fra seg. De samme journalistene og talspersonene glimrer naa med sitt fravaer. Hvorfor?

Mirakler. Kanskje ligger forklaringen i at Norge venter et mirakel i Rotterdam paa onsdag og at det er viktig aa faa med seg dette. I Coventry skjer det faa mirakler - selv om det meste av aktiviteten foregaar i Katedralen. Men en seier til Drillos II kan ikke forsvare det store fravaeret av norske journalister i British Midlands denne uka!