Hovedstadsfotball

Oslo suger. Nok en gang henger pressen seg opp i at store byer i Norge (i hovedsak Oslo og Bergen) og hovedstadslag (Oslo, for dem som er i tvil) gjør det dårligere i fotball enn man skulle forvente. Noen mener for eksempel at Oslo er verdens dårligste fotballhovedstad. Som Vålerenga-patriot er jeg i disse dager på anstrengt leit etter gode OG dårlige årsaker til at laget mitt som vanlig presterer dårligere enn jeg forventer. Simon Kuper og Stefan Szymanski kommer i sin bok Why England Lose: And Other Curious Football Phenomena Explained/Soccernomics med en mulig forklaring: de beste og mest populære klubbene kommer sjelden fra de største byene!

Provinsiell dominans. I de syv største landene i Europa kommer for eksempel de mest meritterte og mest populære klubbene IKKE fra landenes hovedsteder: Manchester United (England), Olympique Lyon (Frankrike), Bayern München (Tyskland), AC Milan (Italia), Wisla Krakow (Polen), Zenit St. Petersburg (Russland), og Barcelona (Spania). Hovedstadslag gjør det også dårlig i Champions League. Det eneste unntaket er Real Madrid. Paris, London og Moskva har for eksempel ennå til gode å vinne Champions League. Skulle Chelsea vinne årets Champions League-finale bryter de glasstaket for engelske hovedstadslag!

Industrialisering viktig. Kuper og Szymanski mener at denne utviklingen henger sammen med industriutvikling og at økt fotballinteresse og at gode fotballresultater henger sammen med økt industrialisering. Økt industrialisering betyr økt befolkningsvekst. Ikke mindre viktig betyr økt industrialisering også økt interesse for noe å samle seg rundt, en identitetsbygger. Her har fotballen spilt en sentral rolle i mange europeiske land. Av de syv lagene nevnt over er det bare Lyon som ikke kan sies å være en sterkt industrialisert by. Forfatterne mener at storbyer tilbyr flere identiteter og har et større tilbud enn tilfellet er i provinsbyer. Raskt og sterkt industrialiserte byer har hatt et emosjonelt hull å fylle og det fylte fotballen. Det påvirket fotballinteressen og prestasjonene, mener de. Også her er Madrid et unntak.

Bønder i byen. Det er vel tvilsomt om industrialiseringsforklaringen gjelder for Norge. Hadde industrialisering vært en viktig forklaring ville Oslo-lag ha gjort det bedre. Like fullt er det lag utenfor hovedstaden som gjør det best. Rosenborg er selvsagt i en klasse for seg selv, med sekken full av seriegull og gode prestasjoner i Champions League. Bruker vi Googles Avanserte søkestatistikk finner vi også at lagene i Bergen og Trondheim er mer populære enn Vålerenga. Flere søker på RBK og Brann enn VIF. En fattig trøst er at flere søker på VIF enn LSK og Lyn. Selv når vi tar høyde for at noen faktisk søker på brann når de legger inn søkeordet brann er det flere i Norge som ønsker å vite om Brann sportsklubb enn Vålerenga og Rosenborg. Selv i Oslo er det flere som ønsker informasjon om Brann enn Vålerenga!

Bønda på topp. Kampropet ”i dag får bønda bank” må kanskje moderes noe på bakgrunn av denne statistikken. Realiteten er at ”bønda” vinner mest – både kamper og fotballhjerter. Det er liten trøst i disse tallene, men det kan være en forklaring. Men de er bare gyldig for en frustrert supporter og har ingenting i Martin Andresens hode å gjøre når han skal forklare seg bort fra dårlige resultater med Vålerenga. Det eneste jeg kan klamre meg til er at om Vålerenga skulle få enda en forferdelig sesong kan jeg trøste meg med flere fritidstilbud enn dem som bor i provinsen. Oslo er for eksempel en av byene i verden med flest skjenkesteder per innbygger…

Spill for tapere?

Drømmeverden. En gang i blant kommer sønnen min til meg og forteller at flere nordmenn tok de fremste plassene i for eksempel sykkelrittet Paris-Robaix eller at Vålerenga har vunnet Champions League for n’te gang med Messi, Rooney og Ronaldo på laget. For sønnen min og vennene hans er ikke dette fantasi, det er guttas drømmeverden skapt gjennom blant annet spillene ProCycling Manager og FIFA12. For dem er det alvor. Hva skal det bli av gutta når de blir store?


Veivalg. I hovedsak er det to svar på dette spørsmålet. Enten skaper spillene en sterk entusiasme rundt de ekte varene, slik som Tour de France, Tippeligaen og forskjellige varianter av Europa-cupen. Enten ved at man går på kamp, følger med på tv eller leser ekte ligatabellene. I beste fall – i hvert fall for en far som for lenge siden har gitt opp å drømmen om å bli toppidrettsutøver – er det om de prøver å etterligne de største stjernene og bli som dem. Gutta spiller fotball og arrangerer sykkelkonkurranser i gata eller i skolegården, så det er ennå håp, selv om jeg syns de bruker for mye tid på seiersritualer og jubelscener ved målgang. Men det kan også føre til at guttegjengen kun fordyper seg i den virtuelle verden og sine egne fantasilag og ligaer, fjernt fra brostein og kunstgress med gummikuler. Da blir Tour de France og FIFA bare abstrakte varemerker som tilrettelegger for ungenes virtuelle drømmeverden. De kan navnet på alle rytterne og spillerne, men har aldri sett noen av dem i levende live eller bryr seg om hvordan de egentlig ser ut eller gjør det. For spillutviklere, Tour de France og FIFA kan det kanskje være det samme, de tjener penger både på unger som ønsker å følge med på ekte utøvere og dem som bare følger med via forskjellige spillkonsoller. For foreldre derimot, er det en forskjell…

Spill for dårlige tapere? For dem som er dårlige tapere er den virtuelle verden helt genial. Der er kampfiksing såre enkelt og det er ingen som straffer deg for å sette opp et lag av bare toppryttere, eller for å bruke økonomiske tvilsomme metoder for å få Messi til Vålerenga. Hadde det vært mulig å opprette et eget dopingprogram på disse spillene for å biffe opp sykkelryttere er jeg sikker på at mange unger ville benyttet seg av muligheten. Hva gjør man ikke for å vinne? Og dette er jo bare fantasi?

Quick fix? Vårsesongen til Thor Hushovd og Vålerengas innledning på Tippeligasesongen kan få de mest entusiastiske til å bli deprimert. Spørsmålet er om disse resultatene får unger til å trene mer for å gjøre noe med den miserable situasjonen på lengre sikt eller om det får dem til å sette seg foran pc-skjermen og fikser problemene umiddelbart. Valget de tar avgjør fremtiden for flere idretter på sikt!

Hva bør du lese før OL i London?

Lesestoff. I forkant av Beijing-OL og fotball-VM i Sør-Afrika anbefalte jeg lesestoff som kunne gi deg økt innsikt i de politiske, kulturelle og sportslige aspektene ved idrettsarrangementene. Her kommer noen lesetips for dem som ønsker å fordype seg i forskjellige aspekter ved London-OL.

Lesemetode. Dette er selvfølgelig svært subjektive anbefalinger og avgrenset av mine interesser og mitt (snevre?) verdensbilde. Bøkene jeg anbefaler omtales etter prinsippet Nick Hornby følger i sin bok The Polysyllabic Spree (som er en samling av artikler kalt ”Stuff I've Been Reading” i tidsskriftet The Believer). Der ramser han opp bøker han har kjøpt og lest hver måned (det er ofte lite sammenfall mellom kjøpt og lest) og han skriver alltid rosende om bøkene han har lest. Jeg ramser ikke opp alt jeg har kjøpt (det er mye mer enn det jeg har lest), men jeg ønsker å fremheve det positive ved hvert bokbidrag. Det betyr ikke at alle bøkene er fantastiske, men at det kan berike både dem som kan mye og lite om OL. Jeg gir også tips om nettsteder og hvem du bør følge på twitter.

Nettsider

BBCs nettside er en selvfølge. BBC er ikke Host Broadcaster (det er mange nasjonale kringkastere under paraplynavnet Olympic Broadcast Service som er), men BBC er virkelig på hjemmebane og BBCs nettsider gir fyldig nyhetsdekning, gode analyser og oppdatert informasjon om det som skjer på og utenfor banen. Dette er et godt alternativ til den offisielle hjemmesiden til London-OL fordi den også gir deg fyldig timeplan og oversikt over tv-sendinger.

http://www.gamesmonitor.org.uk/ Det forekommer alltid protester i forbindelse med OL. Også denne gang. Dette er en side som samler blogger, nettsider og nyhetssaker som er negative til OL. Her er det også en kalender for demonstrasjoner mot OL. Dette er ikke en oppfordring til å delta på disse protestene, men en god side for dem som ønsker å følge med på hva det protesteres mot og hvor det skjer.

http://keirradnedge.com/ Keir Radnege er en av Englands mest kjente sportskommentatorer. Hans kommentarer blir publisert i alle de ledende avisene i England og han gir ofte kommentarer til CNN, Sky, Al-Jazeera. Han har skrevet 33 sportsbøker. Radnege er svært oppdatert på internasjonal idrettspolitikk og dette er en samleside for hans kommentarer og blikk på blant annet lekene i London.

http://www.aroundtherings.com/ Dette er en samleside for nyheter om alt som har med OL-byer å gjøre. Nyheter om OL-søkere, byer som har fått OL og om det som foregår akkurat nå. Her finner du mye om London-OL.

Av de britiske nettavisene har The Telegraph en av de beste. Siden har mange videoinnslag, gode kommentatorer og svært britisk syn på lekene. Det er også god oversikt over twitter-meldinger som omtaler lekene og de har en svært god side for Paralympics. Se også bloggen til sportsredaktøren Paul Kelso, den er meget god!

Sakprosa

Olympic Follies. The Madness and Mayhem of the 1908 London Games (Graeme Kent, 2008). Årets leker er Londons tredje. Første gang London arrangerte lekene var i 1908. Lekene skulle vise storheten til det britiske imperiet. Men lekene – som varte i syv måneder! – ble en komplett katastrofe. Alt som kunne gå galt gikk galt. Boka er både morsom og informativ og gir blant annet et flott innblikk i konflikten mellom Storbritannia og USA og om nasjonale konflikter mellom for eksempel briter og irer og mellom russere og finner. På denne tiden var det ikke snakk om landslag slik vi kjenner det i dag og mange utøvere deltok kun fordi de tilfeldigvis var i London på dette tidspunktet eller de deltok for andre land enn det de kom fra fordi det bare passet sånn. Den beste illustrasjonen på katastrofelekene er Sir Arthur Conan Doyles (forfatteren av Sherlock Holmes) kontroversielle og tragiske inngripen under maratonløpet.

The Austerity Olympics. When the Games Came to London in 1948 (Janie Hampton, 2008). Andre gang London arrangerte lekene var i 1948. Europa var i økonomisk ruin etter fem år med krig og Storbritannias statsminister Clement Attlee mente at OL kunne bidra til økonomisk vekst i et krigsherjet Storbritannia – ikke ulikt økonomiske argumenter vi hører om olympiske leker i dag. Et annet og mer kontroversielt argument for å avholde lekene var erfaringene Tyskland hadde gjort under Berlin-OL i 1936. Attlee og hans regjering ønsket å bruke lekene for å bygge opp sitt omdømme. Lekene ble en hyllest av seiersmaktene etter den andre verdenskrig – tapermaktene Japan og Tyskland fikk ikke være med, men det markerer også starten på den kalde krigen ved at lekene brukes som stormaktenes forlengede politiske arm. Dette var leker på sparebluss – utøvere måtte ta med seg sine egne håndklær og kjøre buss til konkurransene for egen regning. Kveldskonkurranser ble opplyst av lyktene til biler som var kommandert til sportsarenaene. Lekene ble en økonomisk suksess. Det er stor kontrast mellom lekene i 1908 og 1948. Hvor plasserer lekene i 2012 seg i denne trippelen?

The Spirit of the Game. How Sport Made the Modern World (Mihir Bose, 2011). Mihir Bose er en av Storbritannias mest kjente og brukte kommentatorer i skjæringspunktet mellom sport, politikk og kultur. Med utgangspunkt i bøker som Tom Brown’s Schooldays (Thomas Hughes, 1857), L'éducation en Angleterre (Pierre de Coubertin, 1888) og Beyond A Boundary (C.L.R. James, 1963) analyserer han sportens utvikling fra midten av 1800-tallet og til i dag. Bose diskuterer sport som arena for opplæring og som underholdning. De olympiske leker og den olympiske idé er en rød tråd i boka. Boka minner om Rune Slagstads (Sporten), men Boses bok er langt mer leservennlig og basert på forfatterens eget forhold til idrett. En av de mest interessante konfliktlinjene under årets leker er den mellom India og Storbritannia. Denne konfliktlinjen får man god innsikt i i denne boka. Kapitalismen og internasjonal idrett er også sentrale temaer. Ønsker man god oversikt over forskjellige problemstillinger knyttet til internasjonal idrett og olympiske leker er dette en meget god bok. På kjøpet får man også med gode historier om formel 1, tennis, rugby, cricket og snooker. Se også Mihir Boses egen nettside der han samler sine sportskommentarer.

Bounce. The Myth of Talent and the Power of Practice (Matthew Syed, 2010). Vanligvis deler vi inn talent i naturlig talent og treningstalent. Treningstalentet må gjøre en ekstra innsats for å bli god, mens naturtalentet bare må ta vare på talentet de har. I denne boka diskuterer Matthew Syed sin karriere som bordtennisspiller. Syed vokste opp i en forstad sørøst-England, ble en av Englands beste bordtennisspillere og har deltatt i OL to ganger. Siden han begynte med bordtennis har han sett på seg selv som et naturtalent og sin suksess som et resultat av medfødte egenskaper. Nå er han en prisvinnende journalist og skribent og har skrevet kommentarer for avisa The Times. Han har også endret syn på seg selv og sin karriere. I Bounce analyserer han sin egen – og andres suksess – ved å gå tilbake til barndommen og se på hva som egentlig skjedde da han ble god bordtennisspiller og ved å gå gjennom forskning på området. Syed mener at mange kunne blitt like god som han hadde de hatt de samme forholdene å trene under, og ikke minst, trent like mye som ham. Eller for å si det med Syeds ord ”Child prodigies do not have unusual genes, they have unusual upbringings”. Han er med andre ord en varm forsvarer av treningstalent, men også av tilrettelegging av idretten for å gi muligheter til å øve seg god. Denne boka får deg virkelig til å tenke på hvorfor de som deltar i OL har kommet så langt! Syed får vi høre mye til under lekene.

The Perfection Point. How Fast. How Far. How High. (John Brenkus, 2010). I denne boka tar sportsankeret i ESPN, John Brenkus for seg en helt annen problemstilling. Brenkus forsøker simpelthen å finne de absolutte grensene for menneskelige prestasjoner på idrettsbanen. Han tar hensyn til vær, vind og fysiske barrierer – både menneskelige og utstyrsmessige – og kommer blant annet fram til at det ikke er mulig slå lenger enn 496,5 meter i et golfutslag og at grensen i benkpress er i overkant av 496 kg. Videre hevder han at framgangen på de korteste løpedistansene har vært dårligere enn på de lengste, hovedsakelig fordi man på de kortere distansene har satt opp mentale sperrer som for hvor for det går an å løpe. Drømmemila er ett eksempel. Lenge trodde man at det var umulig å løpe på under fire minutter på en engelsk mil, men med en gang barrieren var brutt var det mange som kort tid etter løp under fire minutter. Samtidig sier han at det ikke er mulig å løpe raskere enn 9.01 på 100 meter. Det har han regnet ut! Han er med andre ord mindre ekstrem enn skøyteløperen Hjallis, som sa at det eneste som er sikkert er at det ikke går an å gå på mindre enn null sekunder. Dette er en bok som definitivt kan bidra til diskusjonen om hvem som er tidenes olympier!

International Review for the Sociology of Sport. Det anerkjente tidsskriftet gir i juni ut et spesialnummer om OL og terrorisme. Terrortrusselen blir et viktig tema før og under lekene. Denne spesialutgaven vil gi nyttig innsikt til dem som ønsker å lese om hvor stort sikkerhetsapparatet rundt lekene er og den historiske arv OL sliter med på dette området. Noen av artiklene er allerede lagt ut på nettet. Ubeskjedent kan jeg opplyse om at jeg har en artikkel med i denne spesialutgaven. Tittelen på min artikkel er From Olympic Massacre to the Olympic Stress syndrome.

Skjønnlitteratur

Katedralen i München (Per Olov Enquist, 1972). Dette er kanskje den beste boken skrevet om OL. Det er en dokumentarisk roman i kjent Enquist-stil. Å plassere den i kategorien skjønnlitteratur er kanskje litt på kanten siden dette er en bok med bearbeidede tekster som Enquist skrev for avisa Expressen i forbindelse med OL i München i 1972. Boka består av 28 tekster og bør være pensum for alle journalister som drar til London for å dekke lekene. Terroraksjonen er et bærende element i boka, men er kun omtalt i noen få kapitler. Vi får et innblikk i små idretter, journalisters jobbing og tilfeldigheter som oppstår og som noen ser storheten andre misser. Kajakkslalåm og diskos for kjærlig omtale i boka. Dette er rett og slett en stor bok! Boka er gammel og det kan være vanskelig å få tak i. Min utgave er dansk. Dette er en bok om idretten som global livsløgn og en bok som kan bidra til å sette lekene inn i et større perspektiv.

Det Olympiske Håb. En fortælling fra De olympiske Lege 1996 (Knud Lundberg, 1955). Dette er en framtidsroman om OL i Hamburg i 1996, skrevet i 1955. Dette er en bok om stormaktsrivalisering og doping. Rammen er finalen på 800 meter der 800.0000 ser en dansk løper bryne seg mot amerikanere, sovjetere og en tysker. Boka har godt driv og kapitlene tar for seg bakgrunnen og tankene til hver enkelt løper. Den er morsom, absurd, men ikke minst tankevekkende. Man blir slått av hvor virkelig mange av Lundbergs absurde tanker og framtidsutsikter om toppidrett har fått aktualitet i ettertiden. 800-metern i OL blir ikke det samme etter å ha lest denne boka. Denne boka er også gammel og den kan være vanskelig å få tak i den, men antikvariater og biblioteker skal kunne skaffe den. Kanskje gjelder det å være kjapt ute?

The Olympian (Brian Glanville, 1969). Dette er kanskje den første store engelske idrettsromanen, skrevet av en av nestorene i engelsk sportsjournalistikk. Dette er boka om stortalentet Ike Low som blir oppdaget av den kontroversielle treneren Sam Dee. Dette er også en bok om en mellomdistanseløper, men her er det ikke den engelske milen eller 1500-meterløpet som er hovedsaken. Dette er en bok om treningsprinsipper, berømmelse og lojalitet. Konfliktene mellom det britiske friidrettslandslaget og den private treneren Sam Dee får en til å tenke på Peter Müller og Håvard Bøkko. Klimakset kommer under OL i Tokyo i 1964. Boka kan gi deg innblikk i forholdet mellom utøver og trener og presset utøveren utsettes og utsetter seg for i forbindelse med olympiske leker.

Heroes’ Day (Jesse Gordon, 2008). Dette er Science Fiction og en jenteroman. Monica Sardinia er en talentfull ung turner som har fått elitestatsborgerskap og muligheten til å delta på Heroes’ Day. Foreldrenes økonomi gjør at hun blir fratatt sin elitestatus og blir satt på sidelinjen. Handlingen foregår på slutten av det 20. århundre og på dette tidspunktet er det ikke lenger krig mellom nasjonene, men man konkurrerer om ressurser gjennom kunnskap, kunst og idrett. Ressursene man får er avhengig av hvor man befinner seg på Global Ranking System. Overraskende blir hun tatt ut som kaptein på det amerikanske landslaget og må dra på treningsleir til Olympus Space Station. Det blir tøffere enn hun hadde regnet med. Dette er en bok om forsakelser og om hvor galt det kan gå hvis idrett kun blir redusert til stormaktskamp.

Kiss the Sky (Dale Greenlee, 2008). Dette er en thriller der skjønnheten AJ Clark forsøker å forhindre at noen saboterer de olympiske leker i Chicago. Fiksing av lekene er et av temaene, det er også behandlingen av urbefolkningen i USA og det er referanser til andre verdenskrig. Noen har hevdet at dette er sportsbøkenes Da Vinci-koden. Hadde Barack Obama greid å få OL til Chicago i 2016 kunne kanskje dette vært noe mer enn fiksjon?

Twitterkontoer

@KimSkildumReid – Ambush Marketing (bakholdsmarkedsføring) vil være ett av de heteste temaene under lekene. Under lekene vil vi se merkevarer og firmaer som ikke har betalt for å være knyttet til lekene, prøve å få oppmerksomhet. Kim Skildum-Reid er en av verden mest kjente ekspertene på temaet og kommer til å kommentere det som skjer.

@olympicnews2012 – En samleside for det som twitres om lekene. Ikke alt dreier seg om lekene og du kan få mange rare synspunkter om OL av folk du ikke trodde brydde seg.

@LO2012 – Den offisielle twitterkontoen til London Olympic 2012. Her får du oppdateringer av dem som er mest entusiastisk til lekene.

@iammandeville – Dette er twitterkontoen til OL-maskotten Mandeville (ikke ekte). Oppfordrer ikke barn til å komme seg på twitter, men dette er en barnevennlig twitterkonto.

@matthewwbeard – London-avisa The Standards OL-redaktør twitrer om OL og ikke sine turer på byen. Han gir både god informasjon om lekene, men videreformidler også skråblikk på det som skjer i London.

Har du tips om annet godt lesestoff, gi meg beskjed!

Se, jeg er på kamp!

Irritasjon. Noen ganger lar jeg meg irritere over at folk jeg er sammen med på fotballkamp bruker mer tid på å MMSe bilder av seg selv fra kampen eller over at de er mer opptatt av å fortelle venner rundt om i verden hva de er med på enn å se på det som foregår ute på gressmatta. Jeg er sikker på at andre også lar seg irritere av meg når jeg gjør det samme. Mer irritasjon er i vente!

Din egen redaktør. Takket være FanCam – et 360-graders HD-kamera med fem milliarder pixler – kan du nå få bilder av deg selv på kamper du er på og sende det ut til venner og kjente via sosiale medier, både på direkten og i retrospekt. Dine venner kan klikke seg inn på kampen og se hvor du sitter og kontrollere at du ikke har skrytt på deg en kamp. Du trenger med andre ord ikke lenger å se lengselsfullt opp på stadionskjermen for å se om kameramannen fanger deg opp i håp om at de hjemme skal se deg på tv. Nå kan du bli din egen tv-redigerer og redigere deg inn på kampene du er på!

Kommersiell nyvinning. Dette er ikke bare teknologi for PR-kåte stadionbesøkere. Dette kan også bli en gullgruve for annonsører og sponsorer, og det kan åpne opp et helt nytt marked for salg av supporterutstyr. Hver gang du klikker deg inn på linken som fører andre til ditt sete på stadion kan du få se en liten reklamesnutt eller en reklameplakat. Dette åpner muligheten for svært målrettede reklamekampanjer. Enten reklamekampanjer som er skreddersydd idretten som du bivåner eller målgruppa annonsørene mener klikker seg inn på din profil. Det åpner også opp for en ekstrem differensiering av salg av supporterutstyr. Musematter, askebegre, nøkkelringer, supporterskjerf og drakter med bilde av deg på kan lages etter hver enkelt kamp du har vært på. Hvor mange fine julegaver blir ikke det?

Allerede i bruk. I England har allerede Manchester City tatt teknologien i bruk. Sammen med hovedsponsorene Etihad bruker de denne teknologien for å skape mer oppmerksomhet om og kunder til Etihad. Første kamp Manchester City tok denne teknologien i bruk var 22. januar 2012 i kampen mot Tottenham. Under og etter denne kampen fikk FanCam 180.000 unike klikk. Kampen hadde ca 40.000 tilskuere… Rugby-VM i New Zealand i 2011 brukte den samme teknologien, det samme har Real Madrid gjort på Santiago Bernabeu. Teknologien har i en god stund blitt brukt i amerikansk college- og profesjonell idrett. Sist ute var sluttspillet i college-basket. Se et eksempel på det her.

Mer irritasjon? Det siste året har EUs datalagringsdirektiv (DLD) blitt heftig debattert. Hadde DLD hatt en FanCam-applikasjon kan det hende flere hadde støttet direktivet. Det som er sikkert er at publikum blir en viktigere del av idrettsarrangementer med denne typen teknologi og at det er stort potensial for mer irritasjon over folk som er mer opptatt av AT de er på kamp enn HVILKEN kamp de er på!

Videodømming mot kampfiksing?

Forsoning? Det siste året har to temaer vært heftig diskutert i den utvidede fotballfamilien: kampfiksing og videodømming. De to temaene viser en kløft mellom elite og grasrot. På tide å forsones og forenes?

Elite mot grasrot. De høye herrer i FIFA og UEFA har utpekt kampfiksing som den største trusselen mot fotballens integritet og frykter for fotballens framtid hvis man ikke får bukt med ondet. Videodømming er de samme herrer skeptiske til. Begrunnelsen er ofte at videodømming tar bort av sjarmen med fotball, at det er menneskelig å feile og at teknologifisering av fotballen vil ødelegge dens egenart. På grasrotnivå har man vanskelig for å fatte omfanget av kampfiksing og svært mange mener at dette ikke er noe stort problem. At dommere ikke ser baller som er i mål, at kamper blir stykket opp i meningsløs fløyteblåsing og at mannen i svart ikke har fått med seg de nyeste retningslinjene for offside, er langt viktigere for dem som trofast møter opp på fotballstadion eller foran tv-skjermen. Er det allikevel en sammenheng mellom de to fenomenene?

Løses på grasota. I den beste rapporten som så langt er laget om kampfiksing peker man ut korrupte dommere og spillere som et grasrotproblem i fotballen. I Sports betting and corruption. How to preserve the integrity of sport blir det pekt på at dette kan løses innenfor fotballfamilien. Spørsmålet er om videodømming er et middel som kan bidra til mindre kampfiksing. Og om kampfiksingsproblemet er argumentet for å få fortgang i innføringen av videodømming?

Ufullstendige tiltak. De viktigste tiltakene som FIFA og UEFA (og IOC) har satt i verk for å forhindre kampfiksing er holdningsskapende arbeid i egne rekker og samarbeid med spillselskaper for å avdekke uregelmessige spillemønstre. Holdningsskapende arbeid har sjelden effekt uten at det innføres noen form for kontrollrutiner og/eller sanksjoner og samarbeidet med spillselskaper avdekker bare uregelmessigheter i det regulerte og lovlige spillmarkedet.

Avdekke juks uten juksere. Hvis man innfører videodømming kan man overprøve feil dommeravgjørelser og enten korrigere bevisst feildømming eller hjelpe dommeren med å se ting de ellers ikke hadde sett. For noen ganger overser han også at spillere bevisst manipulerer kampsituasjoner ved å filme eller gjøre tilsynelatende umotiverte feilbeslutninger. Fordelen med et slikt tiltak mot kampfiksing er at man forhindrer kampfiksing uten at man beskylder noen for å fikse kamper. Man korrigerer simpelthen feilbeslutninger. I så måte er det liten prinsipiell forskjell på at gutta i TV2-studio umiddelbart gjør tv-seerne oppmerksom på dommer- og spillerfeil som at noen også gjør det samme til dommeren. Hvordan man skal kontrollere at de som sitter bak videomonitorene ikke bidrar til kampfiksing blir en annen skål...