Michel Platinis største tabbe?

I et eksklusivt intervju med den franske avisen Le Monde snakker Michel Platini i dag ut om korrupsjonsanklagene mot ham og suspensjonen fra FIFA. Det kan være en stor tabbe og noe som hans motstandere kan utnytte seg av.

Skjermdump av nettversjonen av Le Monde 19. oktober 2015.

Gamle historier om igjen. Ikke fordi han nok en gang kommer med en ny forklaring på hvorfor han fikk penger av Sepp Blatter ni år etter at han egentlig skulle ha fått dem eller fordi han innrømmer at det ikke finnes noen skriftlig kontrakt mellom Sepp Blatter og Michel Platini om den forsinkede nedbetalingsordningen. Heller ikke fordi han hevder at han egentlig fortjente mer (han erindrer at han var lovet mer penger) eller for at han fikk pengene fordi han reiste så mye sammen med den nyvalgte FIFA-presidenten Blatter. Pengeavtalen skal ha vært en Gentlemen's agreement, slik Platini utrrykker det. Nei, dette er gamle historier fortalt om igjen og endrer ikke inntrykket av Platini som en bløffmaker.

Har ikke lov å uttale seg. Tabben ligger i at han ikke har lov til å uttale seg om suspensjonen til pressen eller andre før anken er ferdigbehandlet. FIFA er kanskje ikke så gode til å slå ned på korrupsjon og bandittstreker i øverste rekker, men brudd på formalia er de gode på. Den siste tiden har FIFA til og med suspendert det kuwaitiske fotballforbundet fordi valget av forbundets øverste ledelse har vært påvirket av politikere. Dette er brudd på retningslinjene. Det er også Platinis intervju med Le Monde.

Møtte ikke opp. UEFA-presidenten – som fortsatt mottar lønn selv om han er suspendert fra både UEFA og FIFA – stilte ikke opp på pressekonferansen i Nyon etter at UEFAs styre og de 54 forbundene kjøpte seg tid ved å gi Platini muligheten til å anke suspensjonen før de tar en endelig beslutning på om de fortsatt står bak sin president. Begrunnelsen UEFAsgeneralsekretær Gianni Infantino ga på pressekonferansen var at møte med pressen var et brudd på regelverket.

Kontrollert informasjon. Michel Platini og andre fotballedere skyr pressen som pesten, særlig når de er i trøbbel. De ønsker kontroll på all informasjonen som kommer fram. Derfor passer Michel Platinis intervju perfekt for franskmannen. Slik det passer Sepp Blatter å gi intervjuer til utvalgte sveitsiske aviser når han måtte ønske det. De forsøker å kommunisere med sine sympatisører gjennom utvalgte medier.

Gjennom intervjuet i Le Monde har Michel Platini lagt en ny byrde på FIFAs etikkomité og på UEFA som begynner å slå sprekker i sin støtte til den egenrådige UEFA-presidenten.

I intervjuet med avisen hevder Michel Platini at han føler seg skuddsikker. Det Platini kanskje ikke vet er at du ikke trenger kuler for å felle en person som er full av løgn og som konstant bryter regelverket.

Da trenger du kun paragrafer.


LES OGSÅ: Norges fotballforbund bør kaste Michel Platini på båten

Gi UEFA rødt kort

Håpet for dem som ønsker å redde det lille som er igjen av troverdighet i UEFA må nå ta bladet fra munnen og si nok er nok!

Konsensus? UEFAs generalsekretær kunne på dagens pressekonferanse fortelle at det var full konsensus blant de 54 medlemslandene om å gi UEFA-president Michel Platini en sjanse til å forklare og renvaske seg før UEFA bestemmer seg for om Michel Platini fortsatt har tillitt til ham som UEFA-president og ønsker å fremme ham som kandidat til FIFA-president.

Nordisk motstand. Det danske medlemmet Allan Hansen i UEFAs eksekutivkomité har avvist at det finnes en slik konsensus. Og i følge min gode kollega Jan Jensen i danske Ekstra Bladet foreslo de nordiske landene på møtet i Nyon, med støtte fra andre land å diskutere seg fram til en annen europeisk kandidat til FIFA-presidentvervet.

Det viser to ting:

1. at det er intern splittelse i FIFA om framtiden til Michel Platini og at det langt fra råder noen konsensus internt i UEFA.
2. at UEFAs eksekutivkomité og samlingen av europeiske fotballforbund ikke evner å ta alvoret innover seg. Det eneste riktige hadde vært å kaste Michel Platini.

Platini suspendert. Etter at det ble avdekket at Michel Platini hadde mottatt ca. 17 millioner norske kroner av Sepp Blatter i 2011 for arbeid han angivelig skulle ha gjort ni år før fikk FIFAs etiske komité - der NFF-president Yngve Hallén sitter - til å suspendere den franske UEFA-presidenten i 90 dager. Blir suspensjonen oppretholdt etter at ankebehandlingen Michel Platini har søkt om blir han ikke FIFA-president og hans tid som UEFA-president henger også i en tynn tråd.

Spørsmålene som må stilles. Spørsmålene som avgjør Platinis skjebne er hvorfor han fikk disse pengene så sent, hvorfor han ikke har sagt noe til andre i UEFA om denne avtalen og hvorfor det ikke forelå en skriftlig avtale som garanterte han disse pengene akkurat i 2011. Han fikk pengene kort tid etter at han snudde fra USA til Qatar da VM-vertskapet for 2022 skulle velges og bare kort tid før Sepp Blatter skulle velges som president og fikk støtte av Michel Platini. Det lukter korrupsjon langt vei.

To muligheter. På det ekstraordinære møtet i dag hadde UEFA i realiteten to muligheter. Enten gi han enstemmig støtte til å prøve seg i en ankeprosess og å holde døren åpen for at han kan bli FIFA-president eller å kaste ham på hue og rævva rett ut fra hovedkvarteret i Nyon. De valgte den første løsningen og kjøpte seg dermed tid. Men samtidig solgte de all troverdighet.

Absurdistan. For dette er ikke bare en intern sak for fotballen. Det foregår også en sivil etterforskning og etter UEFAs beslutning i dag kan vi havne opp i den absurde situasjonen at Platini kan bli frikjent av sine egne, bli valgt til FIFA-president og komme i fengsel for korrupsjon. Noen som snakket om å rydde opp i FIFA?

Akkurat nå virker det mer som UEFA jobber for å renvaske Michel Platini enn å tenke på UEFAs fremtid og fotballens ve og vel.

Nordisk håp. Håpet vårt nå er at de som ytret seg kritisk innenfor lukkede dører i Nyon i dag også tar bladet fra munnen i offentligheten og sier det de mener og som også den vanlige fotballsupporteren i Europa ønsker: Michel Platini er ikke vår mann.

Twitter som slagmark for sportssendinger

Fotballnerden med respekt for seg selv tar mobilopptak av hendelser de ser under kamper de ser på tv og legger det ut på Twitter. Kun for å vise seg fram. Når blir disse bedt om å skru av strømmen?

Twitterkonto som legger ut klipp fra tvskjermen.

Snylting. Twitter har blitt et slags Anslagstavlan for fotballnerder. Men også store aktører uten tv-rettigheter kan bruke Twitter for å sende highlights fra kamper de ikke har rettigheter til. De kan simpelthen sitte i åpne kontorlandskap og legge ut egne mobilklipp på Twitter. Til glede for alle som ikke har tilgang til dyre tv-abonnementer og som ivrig bruker Twitter, men til sterk protest fra dem som har kjøpt rettigheter i dyre dommer.

Når får vi den første konflikten i Norge på dette området?

Astronomiske summer. I disse dager foregår det en sterk posisjonering i mediemarkedet i Norge der sportsrettigheter har en sentral plass. Discovery har kjøpt OL-rettigheter og rettigheter til bøttevis av landskamper, TV2 har kjøpt dyre Premier League-rettigheter, Viasat har Champions League og har akkurat snappet opp Serie A og La Liga og fortsatt ligger Tippeligaen i potten. Alt til astronomiske summer.

LES OGSÅ: Eurosport utfordrer samholdet i norsk idrett.

Taper penger. Dette må rettighetshaverne tjene inn på en eller flere måter og derfor vil aktører som snylter på disse rettighetene være en sterk provokasjon for disse. Hver gang jeg ser et gratis klipp på alternative plattformer, som for eksempel Twitter, taper rettighetshaverne penger.

NFL til angrep. Denne uka suspenderte Twitter Twitter-kontoene til to anerkjente sportsnettsider etter en klage fra National Football League (NFL). Deadspin (eid av Gawker Media) og SBNation (eid av Vox Media) legger begge ut korte videosnutter av NFL-kamper (og andre idretter) og de ble begge suspendert fordi NFL mener de bryter opphavsretten og dermed ødelegger det kommersielle produktet til NFL. (Deadspins suspensjon er opphevet).

Mer aggressive rettighetshavere. Fenomenet med å legge ut korte klipp fra kamper man ikke har rettigheter til er et gammelt fenomen, men nå ser det ut som rettighetshaverne har blitt mer aggressive i sin kamp mot disse gratispassasjerene. En av grunnene er at de selv ønsker å bruke Twitter som kanal for å vise egne klipp og dermed kommer de i direkte konflikt med de som ikke har betalt for dette. Under fotball-VM i 2014 ble også flere Twitterkontoer stengt fordi rettighetshavere klaget.

Twitter har blitt en ny kamparena for senderettigheter.

LES OGSÅ: Norges fotballforbund bør kaste Michel Platini på båten.

Ikke sjelden ser jeg klipp fra folk jeg følger på Twitter og som ønsker å konkurrere om å være først ute med å vise vakre mål eller hårreisende avgjørelser i kampene de ser på fra sofaen.

Når blir disse bragt til taushet av aktører som TV2, Viasat og Discovery?

Platinis toppløse damer

Uten fotball. Marerittet til UEFA-president Michel Platini bare fortsetter. På pressekonferanser i forbindelse med fotball-EM i Polen og Ukraina får han ikke snakke om det han vil og det han kan noe om – fotball. Han må hele tiden svare på ubehagelige spørsmål om korrupsjon, finanskrise, byggeforsinkelser og nå sist rasisme. Nå mangler det bare at ukrainske toppløse damer blir et hett tema under mesterskapet.

Trafficking og prostituerte. I forkant av de siste store fotballmesterskapene som fotball-VM i Tyskland 2006, fotball-EM i Østerrike og Sveits i 2008 og fotball-VM i Sør-Afrika i 2010 har det kommet anklager om at mesterskapene bidrar til sex-trafficking og økt sex-turisme i arrangørlandene. Noen hevder at trafficking-problemet ikke er så stort som mange frykter og at kapasiteten til bordeller og antall tilbydere av sex ikke øker drastisk under mesterskapene. De henviser til at sex-turister i forbindelse med mesterskap fortrenger dem som vanligvis benytter seg av tilbudet, og i mange tilfeller betyr det at de ”ordinære” kundene ikke kommer tilbake etter mesterskapet, til stor frustrasjon for dem som lever av dette hele året. Her er det sikkert store mørketall og det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan sex-markedet fungerer før, under og etter slike mesterskap. Det som er spesielt er at trafficking-problematikken denne gang ikke blir nevnt som et problem. Den eneste høylytte gruppen som har satt prostitusjon på dagsorden i forbindelse med dette mesterskapet er kvinnegruppa FEMEN. De er kun bekymret for sex-industrien i Ukraina.

Verdens største horehus? FEMEN har eksistert i over to år og har som målsetting å få bukt med sexindustrien i Ukraina. Organisasjonen består av velutdannede ukrainske kvinner (og noen få menn). De viser seg toppløse for å få oppmerksomhet om sin sak (ikke mennene!), og de er bekymret for at mesterskapet skal bidra til at sexindustrien blir større i Ukraina. De har blant annet kalt Ukraina for et stort horehus. I følge anti-trafficking-organisasjonen La Strada er Ukraina nettoeksportør av prostituerte til resten av Europa – uavhengig av om det er mesterskap i andre europeiske land eller ikke. Årsaken er Ukrainas svake økonomi og dårlige arbeidsmuligheter for kvinner, hevder de. Med dette mesterskapet tror de derfor at deler av traffickingen stopper opp og blir et større problem for Ukraina enn det allerede er.

Ny aksjonsform. FEMEN har blitt kjent over hele verden for sin aksjonsmetode. Klassiske feminister og kvinneforkjempere har ikke alle like stor sans for aksjonsmetodene, og noen mener at de selv ser ut som prostituerte. Aksjonistene har gått til aksjon flere steder i Europa og har allerede startet aksjonene mot EURO 2012. I Kiev 12. mai og i Dnjepropetrovsk 21. mai fikk de tak i EM-trofeet da det sto på utstilling i disse EM-byene. Slagordet var Fuck Euro 2012! Og de har varslet flere aksjoner.

Streakers ut. Tidligere har fotballmesterskap hatt innslag av såkalte streakers – personer som tar av seg alle klærne og løper naken ut på fotballbanen. I de fleste tilfeller dreier dette seg om å få oppmerksomhet om seg og sine edlere deler. Denne formen for blotting blir nå slått hardt ned på av kamparrangører over hele verden og det er mindre av det nå enn det var for noen år siden. TV-produsentene har også ordre om ikke å vise slike hendelser på tv – for å gjøre nakensporten mindre attraktiv og for ikke å støte tv-seerne. Spørsmålet nå er om FEMEN-aksjonistene skriver et nytt kapittel i streaking-historien og gir nakenhet på fotballbanen et mer politisk innhold.

Politisk puppekamp. Skulle FEMEN-aksjonister velge fotballbanen som arena for sine toppløse protester vil den være organisert på en helt annen måte enn ved ordinære nakenstunt. Siden gruppen er kjent, særlig i Ukraina, vil det også skape mer støy enn ved vanlig streaking. Dette er også en gruppering som er vant til å bli tatt hardt hånd om av politiet (flere av aksjonistene blir daglig overvåket av russiske og ukrainske hemmelige tjenester) så de vet hva de går til. De er heller ikke særlig interessert i fotball, så å utstenge dem fra fotballen er neppe et godt sanksjonsmiddel. Michel Plaitini har varslet at rasismetilrop fra tribunen kan føre til at kamper blir avblåst og at spillerprotester kan straffes med gult kort. Kommer han selv til kort overfor disse?

Platinis toppløse damer. Hvis FEMEN går til aksjon under mesterskapet vil dette latterliggjøre UEFA og bidra til flere ikke-fotballspørsmål til UEFA-presidenten, det vil latterliggjøre ukrainske myndigheter og EM-arrangørene og det vil stille spørsmål ved sikkerheten til mesterskapet. Men blir det mindre prostitusjon i Ukraina med disse metodene? Blir dette sommeren da nok en profilert franskmann må svare for toppløse piker?

Videodømming mot kampfiksing?

Forsoning? Det siste året har to temaer vært heftig diskutert i den utvidede fotballfamilien: kampfiksing og videodømming. De to temaene viser en kløft mellom elite og grasrot. På tide å forsones og forenes?

Elite mot grasrot. De høye herrer i FIFA og UEFA har utpekt kampfiksing som den største trusselen mot fotballens integritet og frykter for fotballens framtid hvis man ikke får bukt med ondet. Videodømming er de samme herrer skeptiske til. Begrunnelsen er ofte at videodømming tar bort av sjarmen med fotball, at det er menneskelig å feile og at teknologifisering av fotballen vil ødelegge dens egenart. På grasrotnivå har man vanskelig for å fatte omfanget av kampfiksing og svært mange mener at dette ikke er noe stort problem. At dommere ikke ser baller som er i mål, at kamper blir stykket opp i meningsløs fløyteblåsing og at mannen i svart ikke har fått med seg de nyeste retningslinjene for offside, er langt viktigere for dem som trofast møter opp på fotballstadion eller foran tv-skjermen. Er det allikevel en sammenheng mellom de to fenomenene?

Løses på grasota. I den beste rapporten som så langt er laget om kampfiksing peker man ut korrupte dommere og spillere som et grasrotproblem i fotballen. I Sports betting and corruption. How to preserve the integrity of sport blir det pekt på at dette kan løses innenfor fotballfamilien. Spørsmålet er om videodømming er et middel som kan bidra til mindre kampfiksing. Og om kampfiksingsproblemet er argumentet for å få fortgang i innføringen av videodømming?

Ufullstendige tiltak. De viktigste tiltakene som FIFA og UEFA (og IOC) har satt i verk for å forhindre kampfiksing er holdningsskapende arbeid i egne rekker og samarbeid med spillselskaper for å avdekke uregelmessige spillemønstre. Holdningsskapende arbeid har sjelden effekt uten at det innføres noen form for kontrollrutiner og/eller sanksjoner og samarbeidet med spillselskaper avdekker bare uregelmessigheter i det regulerte og lovlige spillmarkedet.

Avdekke juks uten juksere. Hvis man innfører videodømming kan man overprøve feil dommeravgjørelser og enten korrigere bevisst feildømming eller hjelpe dommeren med å se ting de ellers ikke hadde sett. For noen ganger overser han også at spillere bevisst manipulerer kampsituasjoner ved å filme eller gjøre tilsynelatende umotiverte feilbeslutninger. Fordelen med et slikt tiltak mot kampfiksing er at man forhindrer kampfiksing uten at man beskylder noen for å fikse kamper. Man korrigerer simpelthen feilbeslutninger. I så måte er det liten prinsipiell forskjell på at gutta i TV2-studio umiddelbart gjør tv-seerne oppmerksom på dommer- og spillerfeil som at noen også gjør det samme til dommeren. Hvordan man skal kontrollere at de som sitter bak videomonitorene ikke bidrar til kampfiksing blir en annen skål...

UEFAs politiske krumspring

Politisk seeding. Trekningen av gruppene til fotball-VM i Brasil i 2014 skjer 30. juli. Alle fotballinteresserte lurer spent på hvilke lag som havner i samme pulje. Seeding-systemet gjør at lag fra samme seeding-nivå ikke møter hverandre. Men denne gangen har FIFA også bestemt at visse lag ikke skal møte hverandre av politiske grunner. Etter henstilling fra UEFA vil FIFA legge opp trekningen slik at Russland og Georgia ikke møter hverandre og at Armenia og Aserbajdsjan unngår tvekamp på fotballbanen. Hvor smart er det?

Skille fotball og politikk. Da UEFA trakk kvalifiseringsgruppene til fotball-EM i 2012 sørget de for at Russland og Georgia og Armenia og Aserbajdsjan ikke kom i samme grupper. I tillegg sørget de for at Tyrkia og Armenia ikke møtte hverandre. Da UEFA-sjef Michel Platini ble kritisert for å blande sammen fotball og politikk i EM-trekningen kontret han med å si at UEFA gjorde dette nettopp fordi de IKKE ville blande fotball og politikk. Også i denne saken kommer det an på øynene som ser…

Armenia og Aserbajdsjan. Det er ingen tvil om at det er politiske betent mellom fotballnasjonene UEFA og FIFA ønsker å skille fra hverandre. Armenia og Aserbajdsjan har på grunn av krigen mellom de to statene i 1992-1994 og den pågående konflikten om Nagorno-Karabakh ikke diplomatiske forbindelser. Dette har også skapt problemer på fotballbanen. I kvalifiseringen til fotball-EM i 2008 var de to lagene i samme kvalifiseringsgruppe, men de spilte ikke mot hverandre angivelig fordi Aserbajdsjan ikke ville spille bortekampen i Jerevan og Armenia ikke ville flytte kampen til nøytral grunn. Det er slike konflikter UEFA ønsker å unngå ved å skille de to landene fra hverandre i VM-kvalifiseringen.

Russland og Georgia. Konflikten mellom Russland og Georgia er mer intrikat. Siden Sovjetunionens fall har de to landene vært i konflikt om Sør-Ossetia. Dagens tilspissede situasjon startet da de to landene gikk til krig mot hverandre på åpningsdagen av OL i Beijing i 2008. På den måten brøyt begge landene den olympiske våpenhvilen, som begge hadde skrevet under på, og de skapte samtidig noen flere politiske poenger under lekene. Krigen førte til at Georgia måtte spille den første hjemmekampen mot Irland i kvalifiseringen til fotball-VM i 2010 på nøytral grunn (i Tyskland). I 2010 forsøkte Georgia å kaste Russland ut av FIFA, men med tildelingen av fotball-VM til Russland i 2018 fikk så vi at slike forsøk er fåfengte. Vinter-OL i 2014 er en tilleggsfaktor i konflikten mellom Russland og Georgia. Sotsji-OL foregår i nabolaget til Georgia og det er ventet et vanvittig sikkerhetsoppbud blant annet på bakgrunn av konflikten mellom de to landene.

Presedens? Det er god grunn til å tro at det ville blitt politiske protester og markeringer skulle landene som FIFA nå vil skille fra hverandre ha spilt mot hverandre. Russland har de siste årene vært plaget med fotballvold særlig mot mennesker fra Kaukasus og det er stadig protester mot Russland i Georgia, og forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan kan vel aldri bli hjertelig. Allikevel kan man stille spørsmål om FIFA og UEFA gjør det riktige ved å skille de politiske fiendene fra hverandre. For det første kan det skape en presedens for en økning i antall unntak når kvalifiseringstrekninger skal foregå. Det er mange konflikter i verden og skal man begynne å ta hensyn til alle disse kan man etter hvert bli svært uoversiktlig. Det vil i så fall stride mot fair play og det kan åpne opp for manipulering av trekningene – utover den etablerte seedingen. For det andre kan det hende at FIFA og UEFA går glipp av en mulighet til å vise fotballens forsonende kraft. To eksempler med to av landene som er nevnt her kan illustrere et slikt poeng.

Fotball og visum. Etter Litvinenko-skandalen i 2007 ble forholdet mellom Storbritannia og Russland svært anspent. Året etter kom Zenit St. Petersburg til finalen i Europa-ligaen. Finalen gikk i Glasgow mot Glasgow Rangers og det store innrykket av russiske supportere til Storbritannia gjorde at britene måtte lempe på visumkriteriene for russere. Like etter spilte Chelsea og Manchester United Champions League-finale i Moskva. Det førte til at Russerne dempet reaksjonene etter Litvinenko-saken og forenklet visumreglene for supporterne fra disse landene. Fotball skapte med andre ord normale forhold mellom land i diplomatisk knipe.

Armenia og Tyrkia. I VM-kvalifiseringen til VM i Tyskland i 2010 var Armenia og Tyrkia i samme kvalifiseringsgruppe. I Europa er de to landene på den verste enden av konfliktskalaen. Hovedgrunnen er at Tyrkia nekter for folkemordet på armenerne i 1915, en fornektelse som gjør at Tyrkia for eksempel ikke kan bli medlem av EU. VM-kvalifiseringskampene mellom de to landene ble brukt av de to landene som ramme for forsoning. Da de to lagene møttes i Jerevan i september 2008 var den tyrkiske presidenten på tribunen og i returkampen i Bursa i Tyrkia i oktober 2009 stilte den armenske presidenten opp. Her blandet man fotball og politikk, men med positivt fortegn.

Mest konflikt i Europa? Vi er ikke vant til å høre store diskusjoner fra FIFA-møter og kongresser. Det blir spennende å høre om noen protesterer på den politiske seedingen FIFA har lagt seg på denne gang? Det er verdt å merke seg at det kun er UEFA som har ønsket politisk seeding i denne kvalifiseringen. Ingen av de fem andre regionale føderasjonene har ønsket unntak fra regelen. Betyr det at det er fredelig i resten av verden?

United States of Soccer?

Tro og håp. Det var mange som trodde – og håpet – at USA skulle gjøre det godt i årets fotball-VM. USA har gode resultater å vise til de siste par årene (finale i Gold Cup og Confederations Cup) og det er det tredje beste laget på det amerikanske kontinentet (14. plass på FIFA-rankingen). I tillegg spiller de attraktiv fotball og framstår som et uamerikansk lag – et lag med få stjerner, men med svært god lagmoral – selv Dag Solstad kan bli glad i disse fotballspillerne. Selv tror jeg det bare er et tidsspørsmål før USA også får stormaktsstatus i fotball – og at vi må venne oss til at det blir snakket mer og mer om soccer. Skjer det vil nasjonsbegrepet i fotball bli utfordret på to måter.

Europeisk versus amerikansk modell. Stadig oftere snakkes det om den europeiske og amerikanske idrettsmodellen. Den europeiske modellen baserer seg til en viss grad på et sosialdemokratisk prinsipp ved at alle har adgang til å delta og har mulighet til å nå toppen gjennom god innsats. Den amerikanske modellen er et lukket system uten opprykk og nedrykk – et såkalt franchisesystem. Skillet er ikke alltid like tydelig, men det er allikevel et skille.

Politikk versus business. Forskjellen i modeller gir fotballen på de to kontinentene forskjellig innhold. I Europa er fotball – og annen idrett – av svært stor politisk betydning. Det har vi sett bevis på i årets VM. Nicolas Sarkozy krever granskning av det franske landslaget fordi laget har skadet omdømmet til Frankrike, og David Cameron krever videodømming etter at England ikke fikk godkjent et mål som var inne mot Tyskland. Slik politisk innblanding finner vi ikke i USA. Riktignok var Bill Clinton til stede under USAs kamper i Sør-Afrika og Barack Obama tok seg fri under G8-møtet for å se litt av kampene, men det er aldri snakk om at de to presidentene legger seg opp i FIFAs gjøren og laden, tar USAs innsats til inntekt for sitt politiske virke, eller hevder at laget skader USAs omdømme når de taper. I USA er idretten og fotballen (soccer) mer knyttet til bedrifter og næringslivsinteresser og ikke til nasjonens ve og vel. Sagt på en annen måte: Erik Solér blir aldri en ny Silvio Berlusconi.

Gud forby! Det er et tydelig signal at interessen for soccer er oppadstigende i USA når Didier Drogba og Christiano Ronaldo får pryde forsiden av Vanity Fairs juniutgave (i bare underbuksa!) og det anerkjente sikkerhetspolitiske tidsskriftet Foreign Policy kjører egne blogger på det som skjer i Sør-Afrika. Det hadde ikke skjedd for ti år siden! Spaltisten Daniel W. Drezner uttrykker seg tydelig i en av sine VM-blogger hva han håper ikke skjer i USA når interessen for fotball tar seg opp basert på det som skjedde etter at frankrike røyk ut av VM:

1) amerikanske filosofer må aldri begynne å bruke landslag til å forklare hvor langt man har kommet i integreringsarbeidet i USA – det kan ikke fotball si noen ting om!

2) opposisjonspolitikere må aldri slå politisk mynt på tapene til et landslag ved å hevde at tapet skyldes regjeringens dårlige politikk – der fikk du den Jean Marie le Pen!

3) USA bør aldri få en egen sportsminister – Thorbjørn Jagland og Nils Arne Eggen?

4) Den sosioøkonomiske tilstanden i et land må aldri forklares ut i fra el fotballandslags innsats – hører du Jonas Gahr Støre?

Blandings? Det gjenstår å se om det er den amerikanske eller europeiske modellen som står seg best i tiden framover. Når USA i disse dager kaster seg inn i kampen om å få fotball-VM i 2018 eller 2022 vil jeg anta at det også går politisk prestisje i dette helt inn til Det hvite hus. Vi vil sikkert også se at bedriftsmodellen blir mer og mer fremtredende i Europa. På den måten vil vi sikkert se en miks av de to modellene i framtiden.

Medlemspraksis. USA kan også utfordre det nasjonale på en annen måte. Med økt suksess i internasjonal fotball vil også USA få en sterkere stemme i det internasjonale fotballforbundet, FIFA. USA er med i CONCACAF, mens europeiske lag er med i UEFA. De to regionale forbundene har forskjellig medlemspraksis. På grunn av bråk/potensielt bråk om små regioners medlemskap har UEFA innført en begrensning som sier at bare FN-land kan bli medlem av UEFA. Det betyr at Gibraltar ikke har en sjanse så lenge Spania og Storbritannia er i konflikt om enklaven, men at Kosovo kan bli med hvis Kosovo får FN-status. CONCACAF har ikke et FN-krav. Det betyr at US Virgin Islands, Bermuda, Aruba og Puerto Rico har fått være med og at veien ligger åpen for andre regioner, skulle de fremme krav om medlemskap i CONCACAF. MEN, UEFA-regelen har ikke tilbakevirkende kraft – enn så lenge. UEFA har for eksempel med Færøyene, England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Ingen av disse er FN-medlemmer. Spørsmålet er om et sterkere USA enten vil kreve at CONCACAF innfører reglene til UEFA eller at UEFA innfører CONCACAFs regler. Skjer det første vil det bli færre lag fra CONCACAF-regionen. Skjer det andre vil UEFA måtte åpne for nye regioner som ikke har FN-status. Det vil bli et kaos. Skulle det komme til konflikt mellom de to regionale forbundene skal du ikke se bort i fra at Texas eller California lanserer egne landslag for å vise Storbritannia at deres/UEFAs (sær)ordning kan gi uheldige utslag. Det åpner opp for at USA kan stille med 50 lag i kvalifiseringen til VM. Da vedder jeg på at verden vil bli dominert av ett eller flere lag fra USA!

Something completley different. Da får den amerikanske modellen et nytt innhold! Og hele resten av verden må venne seg til å snakke om soccer…

Drømmen om fotball-EM

Drømmen om fotball-EM. Endelig kom kostnadsoverslaget til fotball-EM i Norge og Sverige. Fram til det norske og det svenske forbundet eventuelt leverer søknaden i februar neste år kommer diskusjonen til å gå høylytt i det ganske land om et fotball-EM er verdt 7 milliarder kroner. Går dette på bekostning av breddeidretten i Norge? Vil andre idrettsforbund måtte lide for fotballforbundets pengebruk i forbindelse med EM? Og hvorfor EM og ikke OL? Dette er noe av det vi kommer til å diskutere fram mot februar. Siden jeg veit at dette kommer tenkte jeg heller å gjøre noen betraktninger rundt fellessøknaden til Norge og Sverige. Hvorfor søker flere land mesterskap sammen?

Norge og Sverige søker sammen. Forrige EM ble delt mellom Østerrike og Sveits og i 2000 ble EM arrangert i Belgia og Nederland. Stadig flere stater/regioner søker sammen for å arrangere fotball-EM og andre store mesterskap, og det er ikke første gang nordiske land samler seg om å arrangere Europas største fotballturnering. Norge, Sverige, Danmark og Finland søkte om å arrangere fotball-EM i 2008. De tapte for Østerrike og Sveits. Etter det ”nordiske nederlaget” i 2002 startet Norge, Sverige og Danmark arbeidet med en ny søknad. Danmark har falt av og onde tunger skal ha det til at det var fordi Danmark støttet franskmannen Michel Platinis kamp mot Sveriges Lennart Johanssen om å bli UEFAs president i 2007. Derfor står kun broderfolkene Norge og Sverige sammen om neste søknad. Norge og Sverige vil ikke leke med Danmark lenger.

Økt samarbeid. Det er en økende tendens at land går sammen om å arrangere store mesterskap. Som sagt arrangerte Belgia og Nederland fotball-EM i 2000. Denne erfaringen ønsker de to landene, sammen med Luxembourg - som ikke skal arrangere kamper eller blir automatisk kvalifisert, men som skal arrangere en FIFA-kongress hvis de tre landene får mesterskapet - å bruke for å få fotball-VM. Da Portugal fikk fotball-EM i 2004 kjempet de blant annet mot Østerrike/Ungarn, og i søknadsprosessen for å få fotball-EM i 2008 ønsket Tyrkia/ Hellas (de kom ikke til siste avstemmingsrunde), Østerrike/Sveits, Irland/Skottland, og Norden å arrangere EM. I kampen om å få fotball-EM i 2012 gikk Polen og Ukraina av med seieren på bekostning av blant annet Ungarn/Kroatia.

Når kampen om hvem som skal være vertskap i 2016 skal avgjøres kan Norge/Sverige møte konkurranse fra blant annet Skottland/Wales. Romania/Bulgaria og Den tsjekkiske republikk/Slovakia har også signalisert at de vil søke om fot ball-EM i 2020.

Globalt fenomen. Det er ikke bare i Europa at vi ser økt samarbeid i tilknytning til fotballmesterskap. Japan og Korea var vertskap for fotball-VM i 2002 og Libya og Tunisia ønsket sammen å arrangere fotball-VM i 2010 (de trakk sitt kandidatur da de fikk vite at flernasjonskandidater ikke ble akseptert). Finalespillet i Asiamesterskap (Asian Cup) 2007 gikk i Indonesia, Malaysia, Thailand og Vietnam. I 1993 og 2003 gikk finalespillet i det amerikanske mesterskapet (CONCACAF Gold Cup) i USA/Mexico, og i 2000 gikk Afrikamesterskapet (African Nations Cup) i Ghana/Nigeria.

Årsaker til samarbeid. I tillegg til at vertsnasjoner blir automatisk kvalifisert, er det flere grunner til at land søker sammen for å få store mesterskap i fotball: For det første er det økonomiske grunner til det. Små land som ikke alene greier å bære kostnader som er forbundet med slike mesterskap kan slå sine pjalter sammen og dermed ha mulighet til å få mesterskapet. Tenker man på etterbruk av arenaer er det også en fordel for små land å dele mesterskap seg i mellom slik at et lite land ikke bygger for mange og store arenaer som ikke kan brukes i etterkant av mesterskapet. På den annen side vil et mesterskap på hjemmebane gi incentiver til å oppgradere eksisterende anlegg.

Økt grad av fellessøknader vitner også om at fotball spiller en forsonende rolle mellom tidligere politiske fiender eller rivaler (Japan/ Korea, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Den tsjekkiske republikk/Slovakia, og USA/Mexico). Samarbeid kan både være et signal om lavt politisk konfliktnivå og at fotball fungerer som et symbol og videreføring av påbegynt forsoning.

Likner europeiske integrasjonsprosesser. Denne utviklingen likner europeiske integrasjonsprosesser. Det gjør den på to måter. På den ene siden vitner det om at nasjonalstatens grenser viskes ut (Skottland/Wales og Skottland/Irland) og at samarbeid foretrekkes framfor nasjonal selvråderett på dette området (Belgia/Nederland, Den tsjekkiske republikk/Slovakia). På den andre siden ønsker mange av EUs medlemsland samarbeid med naboer som ikke er medlem av EU (Norge/Sverige, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Polen/Ukraina, Østerrike/Ungarn). Begge disse utviklingstrekkene ligner utviklingen i EU – allianser skapes mellom regioner som ikke er medlemsstater eller mellom regioner og medlemsland, og naboskapspolitikk (videre)utvikles mellom medlemsstater og ikke medlemsstater. I tillegg ligner mange av alliansene på EUs forskjellige utenrikspolitiske dimensjoner: den nordlige dimensjon (Sverige/Norge), den østlige dimensjon (Østerrike/Ungarn, Ungarn/Kroatia og Polen Ukraina), og middelhavsdimensjonen (Hellas/Tyrkia). I EU konkurrerer disse utenrikspolitiske retningene om ressurser til sine formål.

Slikt samarbeid fungerer, særlig i Øst-Europa, som en måte å vise at man igjen er en del av Europa etter mange år på utsiden. Samtidig kompenserer de for manglende ressurser ved å stå sammen. Mesterskapene blir med andre ord en viktig del av nasjonsbyggingen og utenrikspolitikken til nye demokratier. Det samme ser vi for eksempel i forbindelse med Melodi Grand Prix.

Fotball og EU. Men det er ikke bare sånn at utviklingen på fotballbanen ligner utviklingen i EU. På flere områder henger den også sammen. Her er tre eksempler.

1) Europeisk integrasjon har ført til økt regionalisering i Europa. Det vil f.eks. si at skotter og katalanere i større grad enn tidligere kan fremme sine interesser enn det de kunne tidligere. I den sammenheng blir også fotball viktig. Det fikk vi se et tydelig eksempel på da skotten og statsministeren Gordon Brown sa at han ønsket et britisk landslag i fotball til OL i London i 2012. Det fikk lederen for den skotske supporterforeningen til å reagere. Han sa at han heller ville støtte Brasil enn et britisk landslag med 11 skotter.

2) UEFA har opprettet en EU-ambassade for å få innpass i EUs indre korridorer. Norges Per Ravn Omdal har hatt en sentral rolle her. Dette er et resultat av at UEFA ønsker medbestemmelse i saker som angår dem, også fotball-EM.

3) I Forbindelse med EUs arbeid med sitt ”White Paper on Sport” har UEFA vært sterkt involvert. Dokumentet er unikt fordi det er første gang EU skriver ned sin egen sportspolitikk. Dokumentet tar blant annet for seg handel med unge fotballspillere og useriøs agentvirksomhet.

Vinnerformel? Vertsnasjoner gjør det historisk sett godt i store fotballmesterskap. For Norge, med lite å vise til i internasjonal fotball, kan et fotball-EM på hjemmebane være en gyllen mulighet til å opprettholde denne statistikken. Hva med Norge og Sverige i finalen?

(Dette er en omarbeidet versjon av min VG-kronikk "Fotball og europeisk integrasjon", 22. desember 2007. Mange av argumentene finner du også i "Fotball og politikk", Hvor hender det?, 28. januar 2008)