Fotball i norsk bistands- og utenrikspolitikk

Politisk virkemiddel. I stadig økende grad ønsker norske myndigheter å bruke fotball som middel i utenrikspolitikken. Fotball brukes både som middel i diplomatiet og som omdømmebygging. UD var sterkt delaktig i ansettelsen av Drillo som landslagstrener i Irak, Forsvarsdepartementet (FD) og NORAD har brukt Norway Cup som arena for å profilere sin Afghanistan-innsats (FD) og sitt bistandsengasjement i Sør (NORAD) og UD/Næringsdepartementet skal de nærmeste årene bruke fotballandslaget til å fremme norske næringsinteresser i utlandet. Er det fornuftig at fotballen lar seg bruke på denne måten? Selv om intensjonene er gode både fra myndighetssiden og fra fotballfamilien er det en asymmetri i disse samarbeidene. Skulle samarbeidet bli mislykket kan norske myndigheter finne nye midler for å nå utenrikspolitiske mål, men fotballen kan få langvarige skader. Det ultimate spørsmålet for fotball-Norge bør være: hvorfor spiller vi fotball?

Fotballregler og bistandsregler. Mye har endret seg siden norsk UD hjalp Drillo med å bli landslagstrener i Irak. Prosessen fram til den lite heldige ansettelsen av Drillo i 2008 viste at UD hadde liten kunnskap fotballens uavhengighet og konkurranseregler. I forkant av ansettelsen ytret UD ønske om at NFF skulle støtte det irakiske landslaget. Dette gikk ikke daværende president Sondre Kåfjord og generalsekretær Karen Espelund. Det var to grunner til det. For det første strider det mot FIFAs regelverk at to landslag hjelper hverandre. For det andre ligger det nedfelt i norsk bistandspolitikk og idrettens bistandsarbeid at man skal hjelpe barn og bredde og ikke voksne elitespillere. I denne sammenheng ville ikke NFF gå på akkord med seg selv eller den gjeldende norske bistandspolitikken. UD ønsket å bruke fotballandslaget som et utenrikspolitiske virkemiddel for å komme på banen i Irak.

Midtøstenprosjektet. NFFs voksenopplæring av UD førte til at NFF startet et Midtøstenprosjekt med fokus på barn, bredde og kvinner. Prosjektet ble etablert i 2008 i partnerskap med de nasjonale fotballforbundene i Irak, Jordan og Syria og omfattet fotballskoler, instruktørkurs for trenere og dommere, fotballturneringer og bygging av fotballbaner for barn. Året etter ble det etablert en fotballfestival for jenter i Jordan med deltakere fra Irak, Jordan, Syria, Palestina, Iran, Libanon og Norge. Selv om prosjektet er fullfinansiert av Utenriksdepartementet foregår dette prosjektet på NFFs premisser. Men det trengte ikke å ha vært slik.

Feil fokus? Norway Cup har lenge vært en arena for norske myndigheter til å vise fram oppsiden av norsk bistandspolitikk. Mange lag fra det sørlige Afrika eller krigsherjede områder har kommet til Ekebergsletta på norske myndigheters bekostning, spredd glede, vist god fotball og gitt norske bidragsytere et godt selvbilde. Hos de aller fleste (og i de fleste tilfeller) er det bare positive historier å vise til, men det er allikevel flere problematiske sider ved veldedighetsarbeidet som foregår på Ekebergsletta. Lagene som kommer på denne kvoten er sjelden klubblag slik vi kjenner det fra Norge og den norske klubbmodellen. Det er enten sammensatte lag eller regionslag, noen ganger med konstruerte navn. Og disse lagene dominerer ofte i de yngste årsklassene. På den ene siden gir dette en konkurransefordel (fotballens svar på snillisme?) og den bryter med den norske klubbmodellen som NFF og NIF prøver å promotere i sitt bistandsarbeid, blant annet i de områdene disse regionslagene/sammensatte lagene kommer fra. Denne fremstillingen må ikke oppfattes som sutring på norske lags vegne, det er bra med konkurranse, men det er en påpekning på at vi bryter med innarbeidede prinsipper i norsk fotball i (selv)godhetens tjeneste. Hva om vi hadde sett genuine klubblag i stedet for oppkonstruerte lag og selvbilder?

To eksempler. Jeg har lyst til å vise to eksempler fra Norway Cup der norske myndigheter går på akkord med idrettens og fotballens eget verdigrunnlag. Det ene dreier seg om Forsvarsdepartementets bruk av Norway Cup for å fremheve sitt Afghanistan-engasjement og Bistandsministeren Heikki Homås´ overprøving av Norads vedtak om ikke å støtte den kenyanske publikumsfavoritten MYSA for å delta i Norway Cup, slik norske myndigheter har gjort i mange år.

Norway Cup og Afghanistan. Samtidig som norske militære styrker var i trefninger og var engasjert i Faryab-provinsen i Afghanistan i 2009 og 2010 kjempet et guttelag fra samme provins i Norway Cup. Faryab United var  invitert av forsvarsministeren. I 2009 spilte de i Brann-drakter og begge årene fikk de personlig hilse på forsvarsministerne Strøm-Erichsen og Faremo før de spilte sine første kamper. Av en av vaktene til Faryab United fikk jeg høre at Branndraktene var gitt av en Brannfrelst nordmann som tjenestegjorde i Meymaneh og at dette var ekstra morsomt siden den norske forsvarsministeren (Strøm-Erichsen) var fra Bergen og holder med Brann. De hadde også behov for drakter siden deres egne drakter ikke kunne kalles drakter, men filler, fikk jeg høre av samme mann. Hvorfor ikke lage nye Faryab United-drakter? Det ville i hvert fall gitt tiltaket et skinn av veldedighet og kanskje gjort de afghanske gutta mer stolt av seg og sitt lag? Begrunnelsen fra Forsvarsdepartementet for å invitere dette regionslaget var å bygge gjensidig tillitt mellom Norge og Afghanistan og nordmenn og afghanere. Dette minner mer om nasjonal omdømmepolitikk enn om et tiltak for tillitsbygging over landegrensene. Det er ingen grunn til å tvile på at laget fra Høybråten og Stovner som hadde et spesielt ansvar for gutta fra Afghanistan i 2009, spillerne fra Afghanistan og lagene som slo og ble slått av Faryab United får nye perspektiver på livet i møtet med hverandre. Mellom disse kan det oppstå gjensidig tillitt og respekt, men jeg er redd for at tilliten som eventuelt bygges mellom de to nasjonene i dette tilfelle drukner i blodet til den uskyldige afghaneren som ble drept av norske styrker samme uke som Faryab United kom til Norge for å delta i Norway Cup i 2009.

Norway Cup og bistand. I forkant av Norway Cup i 2012 blåste det friskt i diskusjonen om utenlandsk deltagelse. Diskusjonen viste at det var sterk uenighet mellom Utenriksdepartementet og NORAD, mellom Utenriksdepartementet og fagavdelinger i NFF/NIF og mellom NFF/NIF og Norway Cup. Etter å ha støttet utenlandsk deltakelse på Ekebergsletta i mange år, avslo NORAD i vår støtten til turneringen. I tillegg avsluttet Strømmestiftelsen sitt samarbeid med den kenyanske organisasjonen Mathare Youth Sports Association (MYSA) på bakgrunn av rapporter om seksuelle overgrep, korrupsjon og aldersjuks. Mønsterorganisasjonen MYSA har siden 1990 vært selve bærebjelken i NCs bistandsprofil. UD – med Utviklingsminister Heikki Holmås – omgjorde imidlertid NORAD vedtak. I forbindelse med omgjøringen av vedtaket  sa utviklingsministeren at ”Norway Cup må blant annet jobbe mer for å hindre seksuelle overgrep og negativt press mot deltakerne, både før, under og etter fotballfesten på Ekebergsletta”. Idrett- og utviklingsforsker ved NIH, Anders Hasselgård, har satt et stort spørsmålstegn ved Utviklingsministerens holdning i dette spørsmålet. I en kronikk i Dagsavisen 27. juli 2012 skriver han (sammen med Solveig Straume, NIH) at forskning på de afrikanske lagene som deltar i Norway Cup viser at de har et tydelig elite­fokus og at spillere har et sterkt ønske om å bli oppdaget og å spille i Europa. Slike urealistiske forventninger kan gjøre disse ungdommene ekstra sårbare. Gjennom et sterkt elitefokus blir slike sammensatte lag høyt prioritert på hjemmebane og det går på bekostning av bredde­aktiviteten i organisasjonene NORAD gir reisestøtte til. Spørsmålet blir da: Er det å hente lag til Norway Cup god bistandspolitikk? Hvorfor ikke bruke pengene til å øke breddeaktivitet i samarbeidsland i Sør? Idretten selv støtter i dag opp om mange lokale organisasjoner som jobber med forebygging av seksuelle overgrep og med promotering av jente- og breddeaktivitet i fotballen i Sør. Økt støtte til dette arbeidet vil være bedre bistandspolitikk, men ikke være like synlig på hjemmebane, hevder forskerne og de som har jobbet med dette i mange år. I denne saken er fotballens grunnverdier og lange erfaring satt til side av kortsiktig gevinst for norske myndigheter.

Fotball og norsk utenrikspolitikk. I august 2012 inngikk Norges Fotballforbund (NFF) en avtale med Utenriksdepartementet, Næringsdepartementet og Innovasjon Norge. Målet er å fremme norske interesser gjennom landslaget. Norske myndigheter har med andre ord mer tro på Norge som et utenriks- og næringspolitisk virkemiddel enn Ullevål-publikumet og rikskanalene har på underholdningsverdien til det norske herrelandslaget i fotball. En av Fotballforbundet begrunnelser for å inngå dette samarbeidet har vært at det skaper en sterkere bevissthet blant spillerne på at de ikke bare representerer seg selv, men at de faktisk representerer Norge. Noe av den samme begrunnelsen hører vi titt og ofte fra Toppidrettssjef Jarle Aambø når han ber norske myndigheter om mer penger til toppidrett: landslagutøverne representerer Norge og store prestasjoner gjør den norske befolkningen tilfreds.

Fremmer ikke fotballen. En av konklusjonene vi kan trekke fra de eksemplene jeg her har nevnt er at norske myndigheter ikke engasjerer seg i fotball for å fremme fotballen, men for å fremme egne ambisjoner i utlandet. Går det galt kan norske myndigheter satse på andre virkemidler, mens fotballens troverdighet og legitimitet blir skadelidende. En annen konklusjon er at fotballen i større grad lar seg bruke i utenrikspolitikken. Der man tidligere skilte klart mellom politikk i fotball (beslutninger om organisering og verdier i fotballen) og fotball i politikken (politikeres bruk av fotball som virkemiddel i politikken) er skillet i dag mer uklart. Det blir spennende å se om den nye koblingen mellom norske myndigheter og NFF gir oss en ny debatt om fotball-EM i Norge. Og kanskje får vi se en treningskamp mot Kina? Drillo i Beijing kan være god næringspolitikk, men er det bra for fotballen?

Tidligerer versjoner av denne er trykt i Dagbladet 23. oktober 2012 og Josimar 9/2012