Å sponse en kylling

Sponset regi. Det var en velregissert pressekonferanse vi fikk se da Michael Rasmussen – Kyllingen – la alle kortene på bordet og innrømmet utstrakt dopingbruk i årene 1998 til 2010. Men i motsetning til Lance Armstrong og ba han også i all offentlighet om unnskyld og sa at han var beredt til å ta straffen som måtte komme. Regien til pressekonferansen var det sponsoren til laget Kyllingen har vært med på bygge opp de siste årene – Christina WatchesOnfone powered by Dana – som hadde. Hvorfor valgte de denne – jeg vil kalle det – offensive strategien, fremfor å gå til søksmål mot en rytter som i de aller fleste øyne har vært med på å sverte både sykkelsporten og sponsorene som har støttet dem? Svaret er sannsynligvis at de også prøver å redde sitt eget skinn og da nytter det ikke å gå til angrep, men å velge minste motstand vei.

Alt på bordet. I tillegg til å innrømme og beklage tolv års dopingbruk (han hevder han har vært ren siden 2010) har han også kommet med detaljerte opplysninger til Anti-Doping Danmark (ADD), blant annet navngitt medsammensvorne. Det gjør at han sannsynligvis får kun to års utestengelse fra idretten og ikke åtte som han risikerte hvis han ikke samarbeidet. Det betyr at han kan komme tilbake til sykkelsporten tidligere enn Lance Armstrong – som ikke har gitt fra seg noen detaljer i det hele tatt.

Tilgivelse. Med gråten i halsen ønsket direktøren for Christina Watches Onfone powered by Dana Rasmussen tilbake når straffen er sonet. Menneskelig sett var det en god gjerning og et eksempel på det mange har etterlyst i kampen mot doping (også jeg) – nemlig viljen til tilgivelse og mulighet for amnesti – fordi det kan være den eneste muligheten for å få dopere til å tilstå uten at de risikerer å miste alt (det finnes selvfølgelig tilfeller der dette er umulig).

Få søksmål. Men dette dreier seg ikke bare om å rydde opp i doping og ta menneskelige hensyn. Det vi ser er også strategiske vurderinger for å redde produktet til sponsorene. I debatten rundt alle dopingavsløringene den siste tiden har mange spådd et ras av søksmål fra sponsorer. Det har vi ikke sett. Enten så har ryttere og sponsorer kommet til minnelige ordninger, sponsorene har trukket seg stille ut eller de har valgt å vende det andre kinnet til. Eller de har valgt den offensive varianten som vi så i tilfellet Rasmussen.

Suksess med doping. Årsaken til dette er enkel i følge den verdenskjente sponsoreksperten Kim Skildum-Reid: de har tjent store penger på å kle opp dopede ryttere og solt seg i glansen av deres prestasjoner i Frankrike, Italia, Spania osv. Ved eventuelle søksmål retter de blikket mot sponsorenes (mulige) unnfallenhet mot doping i tiden som sykkelsponsor. Det vil skape mye negativ omtale rundt merkevarenavnet. Det er det ikke verdt. Ved å la dopingløgnen forbigå i stillhet eller gjøre som det danske laget til Rasmussen, begrenser man omdømmetapet og en mulig omsetningssvikt. Tanken er at produktet de selger ikke har blitt dårligere selv om promoteringskanalen har vist seg å være råtten.

Konspirasjon. Konspirasjonsgenet i meg sier at vi så det samme som vi så i tilfellet Rasmussen da Lance Armstrong gjestet Oprah Winfrey Show på Discovery Channel. Det var denne kanalen Armstrong syklet for da han vant sin syvende Tour de France-seier. Var dette måten å få han til betale tilbake noe på? Jeg tror Kyllingen kom bedre fra dette en texaneren.

Snåsamannen jr. Med aner i Snåsa er jeg fristet til å spå flere innrømmelser a la Rasmussen og Armstrong i tiden som kommer. Det er til sponsorenes beste, det begrenser skadene for rytterne og det kan forhåpentligvis bringe klarhet i gammelt grums. Hvem som blir nestemann ut med innrømmelser, tør jeg derimot ikke å prøve meg på.