Profesjonalisering av barneidretten

Høye ambisjoner. Som mange andre foreldre slites jeg noen ganger mellom mine egne idrettsambisjoner for mine barn og barnas ønske om at idrettsplassen først og fremst skal være en plass for lek og moro, lengst mulig. Begge tar idrett på alvor, men jeg har en tendens til å tenke på hvor langt mine barn kan nå, mens barna mine gjør alt de kan for å gjøre det best mulig der og da. I den sammenheng er jeg en amatør, barna mine er profesjonelle.

Bort med amatørene. Voksnes amatørskap gjør at barnas trening i stadig større grad profesjonaliseres. Hvem husker ikke trenerpappaen som hadde seks unger hulter til bulter i bilen, på vei til fotballkamp, med vinduene lukket slik at sigaretten ikke skulle slukke? Den tid er forbi. Trenerne og klubbene blir stadig mer profesjonelle. Og tanken er god – god og riktig trening gir god og riktig læring. Samtidig var trenerforeldrene på den tiden genuint opptatt og glad for å trene laget til sine barn og deres venner. I dag holder det ikke med å stumpe røyken og ha gode intensjoner med treningene.

Problemforeldre. Flest mulig, lengst mulig er et ideal vi hører i idretten til stadighet. Dette er på mange måter slagordet for den norske idrettsmodellen. Tanken er at treningene og treningsmiljøet skal ha så god kvalitet at man trives på idrettsbanen, uansett evner og prestasjoner. Dette tror jeg er i ferd med å bli en myte. De siste par årene har man seriøst diskutert om trenerforeldre er et problem for idretten (jeg føler meg truffet!). Den mest høylytte debatten har man hatt i fotballen, men den samme debatten finner du i stadig flere idretter og stadig lenger ned i systemet (se barnetrinnet).

Den hellige treenighet. Dette er et direkte resultat av foreldrenes økte ambisjoner for sine barn (og ønske om å oppnå noe man ikke gjorde selv?) og det økte antallet utdannede trenere vi har i Norge. Men de som starter debatten er ofte de som ønsker at Norge skal prestere i internasjonale seniormesterskap. Og for å oppnå dette må man starte tidlig, heter det. Denne (nyreligiøse) treenigheten, kan bidra til å skape et skarpt klasseskille i idretten, føre til at frivilligheten forsvinner og til at lokale idrettsklubber mister sin lokale forankring.

Økt klasseskille? Flere profesjonelle og utdannede trenere vil naturlig nok føre til at idrettsaktivitetene blir dyrere. Lønn koster. Det er mange måter å dekke disse kostnadene på. Men i de fleste tilfeller betyr det økt medlemsavgift og treningsavgift. Og med økt fokus på kvalitet øker også kravet om finere fasiliteter og nytt utstyr. Det koster også penger. Dette kan i verste fall føre til klasseskiller i idretten: de som har foreldre med tid og ressurser kan bli med på treninger med god kvalitet. De med få ressurser blir ikke med eller får et dårligere tilbud.

Frivilligheten forsvinner? Tradisjonelt har kostnadene i norske klubber blitt holdt nede av frivillig arbeid. Og ved siden av vaffelsteikere og oppmenn som i smug har brukt kopimaskina på jobben, har trenerpappaen eller mammaen sørget for at laget har hengt sammen eller langrennsgruppa har gått i følge. Med profesjonelle trenere og parkering av foreldre som ikke har den ”nødvendige kompetansen til å skape mestring på alle nivåer”, parkerer du også frivilligheten. Å miste trenerforelderen er isolert sett ikke noe katastrofe. Men ved å kaste ut foreldrene som gjør sitt beste på dårlige grusbaner på seine høstkvelder eller i lysløyper på sparebluss skaper du en ny foreldregruppe som vil ha valuta for pengene, og som stiller mestringskrav til treneren og klubben. Og hvorfor skal du steike vafler når avgiften er så høy? Kravene til barna øker også. Flere ganger har jeg hørt foreldre si at de forlanger noe igjen for alt de bruker på barnas idrettsaktiviteter. Er dette den nye norske idrettsmodellen?

Bort med klubblojalitet? Forsvinner klubbengasjementet forsvinner også klubblojaliteten. Det gjør det lettere å skifte klubb hvis man ikke er fornøyd – hvis det finnes et alternativ. Finnes det ikke noe alternativ kan det hende man slutter. Koblingen ambisjoner og krav om kvalitet har ført til sterk vekst i private klubber eller akademier som driver etter helt andre premisser enn tradisjonell klubbdrift. Fotball- og håndballakademier driver med profitt og danner egne serier eller reiser utenlands fra tidlig alder for å få god matching. Dette tankegodset finner du i andre idretter også. Er ikke den lokale klubben viktig lenger?

Helårsidretter. Med visse unntak (i vinteridretter som arrangerer sommeraktiviteter og sommeridretter som arrangerer vinteraktiviteter for å holde heltidsansatte trenere i aktivitet) fører denne profesjonaliseringen til at barna spesialiserer seg i tidlig alder fordi profesjonelle trenere ofte stiller høyere krav til dem som deltar, blant annet oppmøte og vel gjennomtenkte progresjonsplaner. Kan hende skaper man noen enere med en slik organisering, men det kan også hende du får flere til å kjede seg og flere som mister bevegelsesmønster eller opplevelser som kommer godt med i den idretten de til slutt ønsker å satse på. Hvor tidlig skal barn spesialisere seg?

For eller mot? Jeg sitter fortsatt og føler på hvilke ambisjoner jeg skal ha for barna mine. Lek eller alvor? Eller begge deler? Med eller uten meg? Som mange foreldre bekymrer jeg meg ofte for mye. Burde jeg ta lettere på barnas idrettsaktiviteter? Burde barna ta det mer seriøst? Overdriver jeg?

Fotnotespørsmål: Det er mange som fremhever økt aktivitet og frivillighet som en av de positive effektene av et OL i Oslo i 2022. Innbefatter det også foreldretrenerne?