Oslo 2022 - en koalisjon av frivillige?

Dystre tall. Ukentlig får vi nå meningsmålinger som sier at den folkelige støtten til Oslo 2022 er lav og/eller er fallende. Like ofte får vi høre av tilhengerne av OL at meningsmålinger spriker, er et øyeblikksbilde eller at avgjørelsen om statsgaranti ikke avgjøres av meningsmålinger, men i regjeringen og Stortinget. Kanskje mest spesielt er det at folket (det vil si dem som er i mot) blir beskyldt for ikke å ha skjønt hva OL til Norge egentlig dreier seg om eller at det norske folk er inkonsekvente fordi de ønsker både pose og sekk: delta i OL, men ikke betale for å arrangere. Dette er en dårlig strategi på to måter.

Med og mot. For det først får beskyldningen om at folket ikke skjønner sitt eget beste i OL-saken meg til å tenke på George W. Bushs ”Koalisjon av villige” og påstanden om at ”dem som ikke er med oss, er mot oss”, fraser som for alvor gjorde seg gjeldende i Norge i forbindelse med opptrappingen av Irak-krigen i 2003. Jeg skal ikke gjøre noen billige poenger ut av at Børre Rognlien ligner på George W. Bush, det gjør han overhode ikke. Og det er langt mellom Irak i 2003 og Oslo i 2022. Men måten å fremstille en sak på har samme effekt: den skaper unødvendig motstand og uforsonlige skillelinjer.

Forbehold. Irak-krigen ble til uten støtte fra NATO, men med NATO-land. Norge var ikke mot USA, men mot krig i Irak uten FN-mandat. I dette tilfelle er det FN som gir Norge legitimitet. Og etterpå har Norge og USA og NATO vært i krig sammen – med store kostnader – fordi Norge mener at aksjoner har vært legitime. I OL-saken er det IOC som skal gi arrangementet legitimitet. Det er det norske folk sterkt tvilende til. Det er fullt mulig å mene at man kan delta i OL, men ikke arrangere lekene, fordi premissene for å arrangere ikke er tilfredsstilt. Det er tross alt billigere å delta enn å arrangere og hvorfor skal vi bry oss om hva andre land ønsker å bruke av ressurser på OL? Hadde IOC utestengt Norge fordi Norge ikke ville påta seg OL hadde saken vært annerledes. Men slik er det ikke. Og jeg tror ikke det hadde hjulpet på den norske opinionen, heller.

Koalisjon av frivillige? For det andre setter beskyldningen om at det norske folk ikke skjønner sitt eget beste et av de andre målene med OL på spill. Et av kronargumentene til dem som ønsker OL er at lekene vil styrke frivilligheten i Norge – en olympisk koalisjon av frivillige. Problemet er at disse frivillige kommer fra folket. Selv om jeg tror at mange frivillige kommer til å få morsomme oppgaver under et OL i Norge, tror jeg også at frivilligheten i Norge kan blomstre i Norge uavhengig av et OL. Noen ganger skulle jeg ønske at retorikken om den norske frivilligheten ble snudd på hodet: den blomstrende frivilligheten i Norge skal bidra til et godt OL, ikke omvendt. Her tror jeg at ”med-oss-og-mot-oss”-retorikken fører til at mange som i utgangspunktet er positive til OL blir skeptiske.

Koalisjon av uvillige. I debatten om det å delta i OL og å arrangere OL kan vi (for enkelthetens skyld) identifisere tre kategorier meninger:

1. De som er for OL og støtter IOC (dem er det i Norge i dag svært få av og flest finner du blant dem som driver kampanje for OL);
2. De som er mot OL, men ikke støtter IOC (de kommer du aldri til å overbevise); og
3. De som er for OL, men ikke støtter IOC (disse er de du skal overbevise i OL-saken og som i dag utgjør den største delen av den norske befolkning, skal vi tolke tallene fra ulike meningsmålinger).

Ved å sette likhetstegn mellom det å arrangere og det å delta, frastøter du deg de aller fleste i den siste kategorien, er jeg redd for. Du skaper en koalisjon av uvillige.

Idrettsdemokratiet. For fem år siden kom boka Idrettsdemokratiet ut (skrevet av ISF-forskerne Bernard Enjolras og Raghild Holmen Waldahl). Boka beskriver demokratiet i norsk idrett og blant annet beslutningene rundt OL i Tromsø som fjernt fra det grasrota bryr seg om og får være med på å beslutte. Diskusjon om dugnad i det lokale idrettslaget er svært forskjellig fra diskusjonen om hvilken distanse du skal stå løypevakt for i OL om 8 år, for å bruke en karikatur. Den forteller også om nettverksdemokratiet og om hvordan sosiale medier bidrar og kan bidra til å forme den idrettspolitiske debatten, og til å korrigere det demokratiske underskuddet i idretten. De ukentlige meningsmålingene vi har sett det siste året og mitt inntrykk av OL-debatten på sosiale medier i disse dager er at konklusjonene i boka har styrket seg, og at motmakten utenfor idrettens beslutningsorganer har forsterket seg. Det er de alternative kanalene for ytringer som har bidratt til den store skepsisen – i tillegg til at ja-siden har hatt en svak kampanje på de samme flatene.

Ultimatum. OL-saken har vist at det gjelder å snakke med en stemme som motmakten respekterer. Da er ultimatum lite velegnet. Også når man ønsker en koalisjon av frivillige.

Prisen på vafler

Årsakssammenhenger. På idrettens ledermøte i Bergen snakkes det varmt om at det bør gjøres et løft for frivilligheten. Det skal OL bidra med. Samtidig har idretten prøvd å overbevise folk flest om at et OL til Norge vil føre til reformer i IOC. Det er nemlig IOC som har bidratt til at holdningen til OL i Norge er så negativ. Og for å få til mer frivillighet, OL til Norge og mer måtehold i OL-prosjektet bruker idretten store summer på konsulenter for å overbevise oss om at åpenhet, demokrati og reformer er bra. Det er noe som skurrer.

Frivillighet. Jeg blir virkelig lei meg hvis det er OL som skal sikre frivilligheten i idretten framover. Den største frivillige innsatsen i Norge drives av foreldre som følger opp barna sine på trening, kamp og som står i kiosken på regnværstunge dager. For mange er dette en glede, men for mange også en plikt som passer dårlig inn i hverdagen. Men de gjør det for det. Uten OL. Slik det blir fremstilt nå er frivilligheten avhengig av OL. Da har i så fall idretten spilt fallitt og andre vreformer enn i IOC som skal til.

Trusselen. Den største trusselen mot frivilligheten – og som i mange sammenhenger er idrettens egen skyld – er at den organiserte idretten koster mer og mer penger og at egenbetalingen går opp. Når egenbetalingen går opp er det mange som ikke ser poenget i å stille opp på dugnad (som er den norske formen for frivillighet), fordi de har betalt nok og dermed ikke har mer å gi – verken penger eller tid. For mange av disse bærer olympiske milliardkostnader mer ved til bålet. De trenger ikke OL for å trene ungene sine eller rydde lysløypa, de trenger hjelp til kretsmesterskapet og hallen der det skal foregå. I dag. Og har de råd til OL, har de også råd til å gjøre egenbetalingen min lavere. Men har de det?

Reformer og oppslutningen om OL. Det ble også etterlyst mer åpenhet om konsulentbruken i forbindelse med OL-søknaden på ledermøtet i Bergen. Informasjon om konsulentbruk har blitt tvunget ut av NIF etter hvert som pressen har kommet med avsløringer. Når vi ser på hvordan First House opptrer i disse dager – der sekretesse og hemmelighold er første bud – og det samme byrået er en av aktørene som hjelper NIF i OL-spørsmålet, trenger man ikke bare skyld på Lausanne for at oppslutningen om OL er lav. I manges øyne opptrer idretten i tospann med det mektige PR-byrået på en måte som gir dem assosiasjoner til de verste sidene av IOC og deres eget hemmelighold. Hvordan skal man med troverdighet kjempe for mer åpenhet i IOC, når man selv forsøker å holde ting hemmelig?

Dyre vafler. Jeg er sikker på at alle frivillige under OL i Oslo kommer til å få kjempeerfaring og kommer til å kose seg stort. Minner for livet er jeg også sikker på at de får. Om de selger flere vafler i 2023 er jeg mer usikker på. Kanskje prisen er for høy?

Profesjonalisering av barneidretten

Høye ambisjoner. Som mange andre foreldre slites jeg noen ganger mellom mine egne idrettsambisjoner for mine barn og barnas ønske om at idrettsplassen først og fremst skal være en plass for lek og moro, lengst mulig. Begge tar idrett på alvor, men jeg har en tendens til å tenke på hvor langt mine barn kan nå, mens barna mine gjør alt de kan for å gjøre det best mulig der og da. I den sammenheng er jeg en amatør, barna mine er profesjonelle.

Bort med amatørene. Voksnes amatørskap gjør at barnas trening i stadig større grad profesjonaliseres. Hvem husker ikke trenerpappaen som hadde seks unger hulter til bulter i bilen, på vei til fotballkamp, med vinduene lukket slik at sigaretten ikke skulle slukke? Den tid er forbi. Trenerne og klubbene blir stadig mer profesjonelle. Og tanken er god – god og riktig trening gir god og riktig læring. Samtidig var trenerforeldrene på den tiden genuint opptatt og glad for å trene laget til sine barn og deres venner. I dag holder det ikke med å stumpe røyken og ha gode intensjoner med treningene.

Problemforeldre. Flest mulig, lengst mulig er et ideal vi hører i idretten til stadighet. Dette er på mange måter slagordet for den norske idrettsmodellen. Tanken er at treningene og treningsmiljøet skal ha så god kvalitet at man trives på idrettsbanen, uansett evner og prestasjoner. Dette tror jeg er i ferd med å bli en myte. De siste par årene har man seriøst diskutert om trenerforeldre er et problem for idretten (jeg føler meg truffet!). Den mest høylytte debatten har man hatt i fotballen, men den samme debatten finner du i stadig flere idretter og stadig lenger ned i systemet (se barnetrinnet).

Den hellige treenighet. Dette er et direkte resultat av foreldrenes økte ambisjoner for sine barn (og ønske om å oppnå noe man ikke gjorde selv?) og det økte antallet utdannede trenere vi har i Norge. Men de som starter debatten er ofte de som ønsker at Norge skal prestere i internasjonale seniormesterskap. Og for å oppnå dette må man starte tidlig, heter det. Denne (nyreligiøse) treenigheten, kan bidra til å skape et skarpt klasseskille i idretten, føre til at frivilligheten forsvinner og til at lokale idrettsklubber mister sin lokale forankring.

Økt klasseskille? Flere profesjonelle og utdannede trenere vil naturlig nok føre til at idrettsaktivitetene blir dyrere. Lønn koster. Det er mange måter å dekke disse kostnadene på. Men i de fleste tilfeller betyr det økt medlemsavgift og treningsavgift. Og med økt fokus på kvalitet øker også kravet om finere fasiliteter og nytt utstyr. Det koster også penger. Dette kan i verste fall føre til klasseskiller i idretten: de som har foreldre med tid og ressurser kan bli med på treninger med god kvalitet. De med få ressurser blir ikke med eller får et dårligere tilbud.

Frivilligheten forsvinner? Tradisjonelt har kostnadene i norske klubber blitt holdt nede av frivillig arbeid. Og ved siden av vaffelsteikere og oppmenn som i smug har brukt kopimaskina på jobben, har trenerpappaen eller mammaen sørget for at laget har hengt sammen eller langrennsgruppa har gått i følge. Med profesjonelle trenere og parkering av foreldre som ikke har den ”nødvendige kompetansen til å skape mestring på alle nivåer”, parkerer du også frivilligheten. Å miste trenerforelderen er isolert sett ikke noe katastrofe. Men ved å kaste ut foreldrene som gjør sitt beste på dårlige grusbaner på seine høstkvelder eller i lysløyper på sparebluss skaper du en ny foreldregruppe som vil ha valuta for pengene, og som stiller mestringskrav til treneren og klubben. Og hvorfor skal du steike vafler når avgiften er så høy? Kravene til barna øker også. Flere ganger har jeg hørt foreldre si at de forlanger noe igjen for alt de bruker på barnas idrettsaktiviteter. Er dette den nye norske idrettsmodellen?

Bort med klubblojalitet? Forsvinner klubbengasjementet forsvinner også klubblojaliteten. Det gjør det lettere å skifte klubb hvis man ikke er fornøyd – hvis det finnes et alternativ. Finnes det ikke noe alternativ kan det hende man slutter. Koblingen ambisjoner og krav om kvalitet har ført til sterk vekst i private klubber eller akademier som driver etter helt andre premisser enn tradisjonell klubbdrift. Fotball- og håndballakademier driver med profitt og danner egne serier eller reiser utenlands fra tidlig alder for å få god matching. Dette tankegodset finner du i andre idretter også. Er ikke den lokale klubben viktig lenger?

Helårsidretter. Med visse unntak (i vinteridretter som arrangerer sommeraktiviteter og sommeridretter som arrangerer vinteraktiviteter for å holde heltidsansatte trenere i aktivitet) fører denne profesjonaliseringen til at barna spesialiserer seg i tidlig alder fordi profesjonelle trenere ofte stiller høyere krav til dem som deltar, blant annet oppmøte og vel gjennomtenkte progresjonsplaner. Kan hende skaper man noen enere med en slik organisering, men det kan også hende du får flere til å kjede seg og flere som mister bevegelsesmønster eller opplevelser som kommer godt med i den idretten de til slutt ønsker å satse på. Hvor tidlig skal barn spesialisere seg?

For eller mot? Jeg sitter fortsatt og føler på hvilke ambisjoner jeg skal ha for barna mine. Lek eller alvor? Eller begge deler? Med eller uten meg? Som mange foreldre bekymrer jeg meg ofte for mye. Burde jeg ta lettere på barnas idrettsaktiviteter? Burde barna ta det mer seriøst? Overdriver jeg?

Fotnotespørsmål: Det er mange som fremhever økt aktivitet og frivillighet som en av de positive effektene av et OL i Oslo i 2022. Innbefatter det også foreldretrenerne?