Becketts Paasche-nøtt

Beckett og sykkel. Samuel Becketts "Men vi venter på Godot" kan knyttes til Tour de France. I hvert fall nesten. Jeg tror nemlig Becketts Godot var sykkelrytter og har syklet opp Champs Elysees som rytter i en av klassikerne. Samuel Beckett hadde humor og elsket sykkel og andre idretter.

Venting. Teaterstykket “Mens vi venter på Godot” har hatt stor suksess verden over. Hvem var Godot? Beckett selv kokketerte med ulike historier om hvem Godot er (var). En av de minst kjente historiene om Godot er at han nettopp var en sykkelrytter! Historien er interessant fordi det gir et bilde på det sentrale temaet i ”Mens vi venter på Godot” (venting) og kanskje den kan få sykkelinteresserte til å gå på teater.

Klassiker. Den kanadiskfødte litteraturviteren Hugh Kenner (1923–2003) skriver i essayet ”The Cartesian Centaur” fra 1960-årene at Beckett skal ha fortalt at da stykket ble skrevet, figurerte den franske sykkelveteranen Christian Godeau (uttales som Godot) på resultatlistene i diverse sykkelritt. Godeau var en ”stayer” med relativt gode resultater i endagsritt, klassikeren Bordeaux–Paris (600 km) og nasjonale mesterskap. Han deltok imidlertid aldri i Tour de France.

Beckett og idrettsmotiver. Er sammenhengen mellom sykkelrytteren og navnet i tittelen på stykket tilfeldig? Neppe. ”Mens vi venter på Godot” handler ikke om et sykkelritt. Men venting på noe eller noen er et viktig motiv i Becketts diktning. Det er det også for dem som venter i timevis på ett sted under en etappe i Tour de France, for i løpet av ett fattig sekund å se sin mann passere – om han i det hele tatt kommer til passering. Beckett var allsidig sportsinteressert (cricket, boksing, fotball og sykkel) og sykkelmotivet forekommer i flere av hans tekster (Mercier and Camier, More Pricks than Kicks, Molloy, Watt og The Third Policeman).

Paasche-nøtt. Så til Christian Paasche og Johan Kaggestad som svarer på mange spørsmål under Tour de France på TV2: Hvorfor fikk Godot aldri være med i Tour de France?

Krangelen som startet Tour de France

Tour de konflikt. I år arrangeres Tour de France for 100. gang og det er 110 år siden første etappe i verdens største sykkelritt. Kontroversene i de 110 årene rittet har vært arrangert har vært mange og den største konflikten var den som førte til at rittet ble etablert: Dreyfus-saken.

J'Accuse. Da Emile Zola i 1898 skrev det åpne brevet J’Accusse til den franske presidenten i protest mot behandlingen av den fransk-jødiske kapteinen Alfred Dreyfus, hadde Dreyfus-saken pågått i fire år. Dreyfus ble arrestert i 1894, anklaget for å ha overlevert hemmelige dokumenter til den tyske ambassaden i Paris. Dreyfus ble feilaktig dømt for spionasje i 1894 og i 1899. I 1906 ble han derimot frikjent, ble benådet og han fikk oppreisning. Det franske forsvaret derimot erkjente ikke hans uskyld før i 1995.

Nytt sykkelblad. Dreyfus-affæren skapte store bølger og motsetninger i Frankrike, også i sykkelmiljøet. Comte Dion var en av Frankrikes største industriherrer på denne tiden, og eide blant annet en sykkelfabrikk. Dion markedsførte sine produkter i sportsbladet Le Vélo som var eid av Pierre Giffard. Den 3. juni 1899 deltok Dion i en demonstrasjon som støttet arrestasjonen av Dreyfus. Demonstrasjonen var tydelig anti-jødisk. Dions engasjement førte til at Dion både kom i klammeri med politiet som arresterte ham, og til brudd med Giffard som hadde skrevet flere støtteerklæringer til Dreyfus i Le Vélo. På dette tidspunktet var opplaget på Le Vélo ca. 80000 og bladet hadde ingen rivaler. Fiendskapet som oppsto førte til at Dion sluttet å annonsere i Le Vélo og til at han sammen med kjente industriherrer som Adolphe Clèment og Edouard Michelin stablet på beina et nytt sykkelblad, L’Auto Vélo. I 1902 byttet de navn til L’Auto fordi navnelikheten med Giffards blad var for stor.

Kort trykkingstid. Da dette skjedde var Le Vélo en sentral aktør i de klassiske rittene Bourdeux-Paris, Paris-Brest-Paris og Paris-Roubaix. Løpene ga god reklame til sykkelprodusententene som annonserte i Le Vélo (sykkelen som vant Paris-Brest-Paris i 1891 veide 21 kg og hadde én bremse!). For å ta opp kampen med Le Vélo og for å få markedsført sine sykler lanserte Giffard den vanvittige ideen om et sykkelritt Frankrike rundt, og i januar 1903 presenterte L’Auto Tour de France. Rittet var da delt opp i seks etapper og var 2428 km langt. Første etappe fant sted 1. juli 1903 og ble vunnet av den franske sykkelryttern Maurice Garin - med klengenavnet ”Den lille piperensern”. Garin var også den første sammenlagtvinneren av Touren. Rittet var en stor suksess og det nye bladet fikk en flying start. Syv – 7! – minutter etter at løperne var kommet i mål gikk 130000 kopier av L’Auto i trykken.

110 års fascinasjon. I 110 år har sykkelrittet gledet og ergret mange. Selv om det ligger mye politikk i å få arrangere en etappe i rittet og at det har gått mye politikk i å ta dopingsyndere er det ingenting som kan måle seg med det politiske spillet som førte til at rittet ble etablert!

- Trenger mer forskning på effekten av OL

Aktiviteten i Storbritannia. Legitimiteten til et OL avhenger av hva arven etter OL blir eller hva man tror den blir. Hva sitter man igjen med etter at lekene er over? 13. januar la Sport England (Englands ekvivalent til Norges idrettsforbund) fram tall om britenes deltagelse i sport. Aktivitetstall har vært en viktig indikator på om hvor vellykket OL har vært for britene – hvor mange har man fått i aktivitet på grunn av OL? Dette er også et sentralt spørsmål i den norske OL-debatten. Tilsynelatende har det vært en OL-effekt i Storbritannia. I 2013 driver 1,4 millioner flere briter med fysisk aktivitet enn tilfellet var i 2005, da London fikk OL. Dette er likevel en nedgang på ca. 200.000 sammenlignet med aktiviteten for ett år siden. I årene mellom 2005 og 2011 var britene ikke i nærheten av å nå målet med en økning på en million briter i aktivitet tre ganger i uken. Den gikk faktisk ned. Hovedveksten (750.000) fikk man fra 2011 og 2012. Samtidig er det verdt å merke seg at aktiviteten til de mellom 16 og 25 år har gått ned i hele perioden. Sier disse tallene noe om effekten av OL?

Kritisk blikk på OL-arv. Arven (legacy) etter OL har blitt et sentralt tema i den norske OL-debatten og mange henviser til London for å finne inspirasjon til en norsk OL-søknad. For å rette søkelys mot arven etter OL har jeg intervjuet professor Simon Chadwick. Chadwick er leder for Sport Business Strategy and Marketing ved Coventry University Business School og grunnlegger av og direktør på Centre for the International Business of Sport (CIBS). Han er hyppig brukt som kommentator i britisk media på idrettspolitikk og har etterlyst mer forskning på effektene av OL.

Målsettingene ble endret

Meg: Hva er arven etter London-OL, ett år etter?

Simon Chadwick: Det er vanskelig å vite hva den egentlige arven etter London 2012 er. Litt fordi andre spørsmål som terrortrussel og økonomiske vanskeligheter har skjøvet spørsmålet om den olympiske arven til side, både i den politiske debatten og i media. På en måte kan dette være en fordel for den britiske regjeringen fordi den da blir spart for ubehagelige diskusjoner om arven etter OL og slipper å svare for seg hvis det viser seg at OL faktisk ikke har hatt noen betydning. Men det er også andre ting som gjør det vanskelig å svare på dette spørsmålet. I 2005 da Storbritannia fikk lekene var det mye snakk om at lekene skulle øke deltagelsen i sport og bedre folkehelsen, noe man har ønsket å gjøre noe med i Storbritannia i mange år. Da lekene startet i 2012 vektla man helt andre ting: man skulle inspirere en ny generasjon (inspire a generation), dvs. motivere unge mennesker til å delta i frivillig arbeid, sports-relaterte aktiviter osv. Jeg mener at ‘inspiring a generation’ var en fordekt erkjennelse av at OL ikke kunne bidra til bedre folkehelse eller mer deltagelse i sport. Tallene fram mot OL viser også at deltagelsen faktisk falt. For meg er ‘inspiring a generation’ en taktisk manøver for å utsette alt snakket om arv (legacy) til mye seinere, kanskje et tiår framover i tid. Da vil de som hadde ansvaret for OL-søknaden, planleggingen og gjennomføringen av lekene være andre steder og de vil ikke lenger bli stilt til ansvar for det som skjedde i London 2012.

Meg: Er det allikevel mulig å se noen effekter av London-OL allerede nå?

Simon Chadwick: Jeg tror at en av de viktigste aspektene med lekene var at de åpnet opp og bidro til oppgradering av Øst-London. Særlig i området Stratford, der de viktigste arenaene var. Samtidig må byfornyingen ses i sammenheng med den britiske regjeringens prosjekt Thames Gateway som skal bidra til å fornye landområdene langs Themsen, helt ut til sjøen. Ved å knytte den olympiske arven til dette prosjektet blir det lettere å argumentere for at OL hadde en positiv effekt. Samtidig blir OL bare en liten del av et mye større prosjekt.

Lite utviklet forskningsfelt

Meg: Du har ved flere anledninger etterlyst mer forskning på arven etter OL. Hvorfor?

Simon Chadwick: For det første fordi forskningen om den økonomiske betydningen av store idrettsarrangementer er dårlig utviklet. I dag finnes det ingen klar eller overordnet konsensus om en felles metode for å måle den økonomiske betydningen av OL. For det andre bruker de som har rettighetene til arrangementene økonomiske anslag som grunnlag for å støtte sitt kandidatur og for å tiltrekke seg investeringer og partnere som for eksempel sponsorer. Når det ikke finnes en fellesstandard eller allmenn akseptert metode for beregninger baseres tallene seg ofte på feilslutninger, effekter som vanskelig lar seg vise og noen ganger på tall som er helt misvisende. Et tredje punkt det er verdt å legge seg ved merke er at de fleste mulighetsstudier baserer seg på finansielle kalkyler som sier hva man får igjen for et mesterskap og ikke på økonomiske beregninger (for eksempel forbedret omdømme for nasjonen). I tillegg måler ofte kostnadsanalyser kun de finansielle kostnadene og ikke de økonomiske kostnadene (som for eksempel miljøskader). Oppsummert etterlyser jeg en felles mal for å måle nettoeffekten av olympiske leker slik at vi kan få mer nøyaktige kalkyler og mulighet for å sammenligne forskjellige kandidater.

Det er lengden det kommer an på

Meg: Du har hevdet at arven etter OL må ses i et langtidsperspektiv. Hvorfor?

Simon Chadwick: Den økonomiske betydningen av sportsarrangementer er av varierende størrelse og også av varierende umiddelbar effekt. Du vil få umiddelbar økning i økonomisk aktivitet med en gang en by har fått tildelt lekene. Det kan være at aksjekurser får et oppsving den dagen lekene blir tildelt. Deretter vil kontrakter av forskjellige slag bli tildelt, som for eksempel arkitektkontrakter, entreprenørkontrakter og leverandørkontrakter. I tiden da lekene finner sted vil det være mer aktivitet enn det pleier, blant annet som et resultat av økt turisme og spesialtiltak for sponsorer og bedrifter som er involvert. På lang sikt kan vi for eksempel få etterbruk av fasiliteter bygd til lekene, økning i industriproduktivitet som et resultat av en feel-good-faktor etter lekene, eller ny økonomisk aktivitet i deler av byen der aktiviteten har vært lav. Eller vi kan få liten eller ingen effekt. Det er i den sammenheng viktig at forskere både foretar en statisk analyse (øyeblikksmåling) og en dynamisk analyse (måle betydningen på forskjellige tidspunkter) når man analyserer store mesterskap. Bare på denne måten kan vi virkelig forstå den reelle betydningen lekene har.

Flere må spørre hva de får igjen for OL

Meg: Oslo vurderer å søke vinter-OL i 2022. Tilhengerne mener lekene vil ha positiv effekt for hele Oslo, mens motstanderne mener lekene bare gavner IOC. Hva er dine kommentarer til disse motsetningene?

Simon Chadwick: For Norge og Oslo, beslutningstagere og nasjonen som et hele, må det være en klar oppfatning av hvorfor man ønsker å søke om OL. Det vil være nyttig for et land å se på OL som en investeringsmulighet, og deretter spørre seg: vil investeringen gi avkastning (return on investment)? Hva vil man i så fall avkastningen bli og finnes det bedre måter å investere pengene på?

Meg: Kan du utdype dette litt?

Simon Chadwick: Alt for ofte blir land forført av tanken om at å være vertskap for et stort idrettsarrangement vil gi nasjonen et løft uten å tenke på hva det koster og hva de får igjen. Jeg tror mange land må tenke seg bedre om. Ta for eksempel Qatar. I dag bygger de ny jernbane og t-bane, uten å stille spørsmålet om nasjonen trenger dette. Man må spørre seg om bygging av denne og annen infrastruktur ville blitt bygd hvis de ikke hadde fått fotball-VM i 2022. Hvis svaret er ja, har fotball-VM vært katalysator for å sette i gang disse prosjektene. Men det er lett å snu dette argumentet på hodet. Hvorfor måtte Qatar søke om fotball-VM for å bygge noe de allerede hadde behov for? Hvorfor ikke bare bygge en ny jernbane eller ny t-bane?

IOC styres ikke av godhet

Meg: Hva med IOC?

Simon Chadwick: Når det gjelder IOC, kanskje mer en noen annen organisasjon eller eier av et stort idrettsarrangement, har de nå begynt å tenke på arven etter OL. I større grad enn før leter de nå etter søkere som kan vise til en varig effekt av OL i sine søknadspapirer. Det vi så i forbindelse med London-OL var et land som virkelig anstrengte seg for å leve opp til kravet om en bærekraftig etterbruk. På den andre siden må ikke søkerland ha noen illusjoner: OL er i all vesentlighet en rettighet man har i en kort periode og som fører til økonomiske lekkasjer ut av landet. Det er derfor viktig at en nasjon betrakter OL som et sett av muligheter som man kan utnytte, for å skape en positiv arv når lekene er slutt. Sagt på en annen måte – nasjoner kan ikke forvente at IOC eller lekene i seg selv gir en positiv effekt. Det er viktig at nasjonen utnytter seg av de muligheter man får når lekene er på gjennomfart i landet.

- Fotballsupportere forsvarer Tyrkias sekulære verdier

Fotball og revolusjon. Tyrkiske myndigheters hardhendte håndtering av demonstrasjonene i Istanbul er alvorlig. Det som startet som en protest mot byggingen av et kjøpesenter på en av Istanbuls få grønne lunger, har utviklet seg til en protest mot et stadig mer autoritært og islamistisk styre. Hvor alvorlig er disse demonstrasjonene og hvilke krefter er satt i sving? Dette er spørsmål som mange stiller seg, men som er vanskelig å besvare. Protestene startet like ved hjemmebanen til fotballklubben Besiktas og det har gått rykter om at fotballsupportere har hatt en sentral plass i demonstrasjonene. Dette får en til å tenke på opprøret og demonstrasjonene på Tahrir-plassen i Egypt, der fotballsupportere spilte en sentral rolle i opprøret mot Hosni Mubarak og hans regime.

For å få svar på fotballsupporteres betydning i det tyrkiske opprøret har jeg intervjuet Tolga Senel, tyrkisk ekspert på fotball- og idrettspolitikk. Han har vært tett på demonstrasjonene i Izmir siden de og har oversikt over det som skjer i Istanbul og har gjort observasjoner som mange andre ikke har fått med seg.

Ulikt den arabiske våren

Meg: Media utenfor Tyrkia sammenligner det som skjer i Istanbul i dag med den arabiske våren. Hva sier du om en slik sammenligning?

Tolga: - Jeg er ikke i stand til å gjøre en omfattende analyse av den arabiske våren, men jeg ser både likheter og ulikheter. Det jeg kan si er at forskjellene er flere enn likhetene. Likhetene er at dette er et opprør mot et stadig økende autoritært regime. Opprøret startet, vokste og spredde seg fra den viktigste plassen i landet (Taksim) og til andre deler av landet. Politikken og kulturen i Tyrkia er annerledes enn i landene som opplevde den arabiske våren. Det vi ser i Tyrkia er et opprør i et demokrati. De som startet protestene har sitt utspring fra dem som ikke har stemt på Recep Tayyip Erdogans parti og som føler seg totalt ignorert. Tyrkia har en mer demokratisk og sivilisert politisk tradisjon enn de arabiske landene. Tyrkerne som demonstrerer ønsker å ta vare på sin frihet, mens opprøret i de arabiske landene dreide seg om å få frihet.

Forbrødring utenfor fotballbanen

Meg: I Egypt spilte fotballsupportere en sentral rolle i opprøret mot Hosni Mubarak og det egyptiske regimet. Demonstrasjonene startet like ved hjemmebanen til fotballklubben Besiktas. Hvilken rolle spiller fotballsupportere i dette opprøret?

Tolga: - Fotballsupportere har deltatt i demonstrasjonene siden lørdag. Carsi (en gruppe Besiktas-supportere, min anmerkning) var den første grupperingen som marsjerte inn i Gezi-parken (ved Taksim-plassen) lørdag morgen. Bare timer etter fikk de tilslutning fra Galatasaray og Fenerbache-supportere. Senere på kvelden og på søndag kom det andre grupperinger (fra Bursaspor, Trabzonspor osv.) til parken. Supportere fra fotballklubbene Karsjyaka, Goztepe og Altay tilsluttet seg demonstrasjonene i Izmir.

- De tyrkiske demonstrasjonene er langt bedre organisert enn i de arabiske landene, og fotballklubbene er godt organiserte NGOer. Engasjementet til fotballsupporterne og måten de demonstrerer på viser at dette er et opprør som samler mennesker på tvers av politiske grenser og at fotballsupportere faktisk hindrer vold – stikk i strid med det mange tror. Jeg har aldri i hele mitt liv sett at fotballsupportere fra så mange forskjellige klubber kjempe side om side på denne måten. Jeg kommer fra byen Izmir og rivaliseringen mellom Karsjyaka og Goztepe i Izmir er like hatefull og intens som rivaliseringen mellom Istanbul-lagene Fenerbache og Galatasaray. At karsjyaka- og goztepe-supportere marsjerer ved siden av hverandre i en politisk protest mot det sittende regimet er rett og slett fantastisk. Bildet av disse supporterne sammen på Gundogu-plassen i Izmir sier mer enn tusen ord!

Ikkevoldlinje

- I Istanbul har Carsi-supporterne vært spilt en svært viktig rolle for at demonstrasjonene ikke skal utvikle seg til voldelige opptøyer. På samme måte som på Tahrir-plassen har de kjempet mot sikkerhetspolitiet og forsøkt å jage politiets kjøretøy med vannkanoner unna menneskemassene. På den annen side har de forsøkt å holde demonstrasjonene i siviliserte former. De har ikke vandalisert og de har dempet de som har oppført seg aggressivt. Deres motto har vært ”Ikke kast stein!”, ”Ikke bann!”, ”Ikke vandaliser”, ”Bruk dispropsjonal intelligens mot disproporsjonal maktbruk!”, ”Vokt deg for provokatører!”, ”Ikke overreager!” (Taş ATMA! Küfür ETME! Çevreye Zarar VERME! Orantısız GÜCE kArşı Sadece Orantısız ZEKA KULLAN! Provokasyonlara DİKKAT Et, Gaza GELME!).

Sekulære fotballsupportere

Meg: Har tyrkiske fotballsupportere politisk innflytelse?

Tolga: - fotballsupportere i Tyrkia bryr seg vanligvis ikke om politikk. Siden de tre største klubbene i Istanbul dominerere tyrkisk fotball og har gjort det i mange år har disse klubbene fotballsupportere fra alle steder i Tyrkia og på tvers av religiøse, politiske og etniske skillelinjer. Det er rett og slett umulig å sette dem i politiske båser. På den annen side er fotballsupporterne noen av de mest sekulære kreftene i Tyrkia. At Erdogan og hans støttespillere for eksempel ønsker å begrense alkoholservering provoserer derfor fotballsupportere og andre sekulære grupper i Tyrkia. Som i mange andre europeiske land er øl en del av fotballen i Tyrkia. Særlig fotballklubbene som ble etablert på 1960-tallet har en sterk sekulær tradisjon. Carsi i Istanbul har et sterkt innslag av dem som støtter venstresiden i tyrkisk politikk, og grupperinger i Izmir-klubbene Karsjyaka, Altay og Goztepe er sterke tilhengere av Ataturks sekularisme. For å nevne noen eksempler. Men vi snakker ikke om partipolitikk, men om forsvarere av den sekulære staten.

Politikerne kontrollerer fotballen

Meg: Hvor tette bånd er det mellom fotball og politikk i Tyrkia?

Tolga: - Svært, svært tett. Tyrkia er kanskje det fremste eksemplet på at idealet om idrettens uavhengighet er bedre i teorien enn i praksis. Tyrkia har en av de strengeste lovene for beskyttelse av idrettens uavhengighet. Å bruke begrepet autonomi om den uavhengigheten loven skal sikre idretten blir for svak. Idrettens selvråderett er til og med skrevet inn i grunnloven! I følge denne loven er det f.eks. forbudt å gå til rettslige søksmål mot idretten.

- Den tyrkiske fotballoven er sydd over samme lest. Den gir tyrkisk fotball alle rettigheter, også på det økonomiske området. Dette er et drømmeland for UEFA, FIFA og IOC som ønsker full uavhengighet for idretten. Men det som skjer er at politikerne har tatt over klubbene og kan gjøre hva de vil uten at de blir straffet for det! Fotballstyrer og klubbformenn blir utpekt av politikere og regjeringsmedlemmer. Dette gjelder også det tyrkiske fotballforbundet. På den måten bryter de alle regler og krav om uavhengighet slik UEFA og FIFA krever. Den forrige formannen i det tyrkiske fotballforbundet var en nær venn av Erdogan og betalte USA-utdannelsen til Erdogans sønn. Så tette bånd er det.

Politikere og kampfiksing

Meg: Tyrkia har vært offer for mange kampfiksingsskandaler den siste tiden. Kan disse skandalene spores tilbake til politikerne?

Tolga: - Fra offisielt hold og fra det tyrkiske fotballforbundet er ikke kampfiksing noe problem i Tyrkia. Siden politikere har så god kontroll på fotballklubbene er det naturlig å tro at de også vet noe om kampfiksing eller har bidratt til kampfiksing. Men denne koblingen er vanskelig å bevise.

Skader demonstrasjonene Istanbuls OL-kandidatur?

Meg: Istanbul søker sommer-OL for femte gang og denne gangen ser det ut som de er favoritter. Kan disse demonstrasjonene påvirke kandidaturet på en negativ måte?

Tolga: - Etter å ha gitt OL til Beijing tror jeg ikke IOC bryr seg om dette. Men det som skjer i Istanbul i disse dager kan få noe å si for den tyrkiske opinionen. OL i Istanbul har stor prestisje hos de politiske lederne i Tyrkia og kanskje kan disse demonstrasjonene senere dukke opp som anti-OL-demonstrasjoner? Demonstrantene som er i aksjon i disse dager har blant annet sendt et protestbrev til IOC der de hevder at å støtte et OL i Istanbul vil være det samme som å pepperspraye de olympiske idealer. Det blir spennende å se om hvordan IOC reagerer på dette.

Tolga Senel jobber i dag freelance som prosjektleder på forskjellige sportsprosjekter og har et strekt og bredt kontaktnettverk i Tyrkia. Han har ledet og markedsført mange offentlige og private sportsprosjekter for offentlige myndigheter, særforbund, sportsklubber og merkevarer. Han har blant annet jobbet Ozkan Iron and Steel Co og Euroasia Sports Co og vært med i Turkish Corporate Governance Association - Football Industry Working Group og Turkish Sport For All Association (HIS). Han har sin utdannelse fra Birkbeck, UK. Han sitter i programkoiteen til Play the Game.

Ønsker du å kontakte Tolga, kan du henvende deg til meg.