- Fotballsupportere forsvarer Tyrkias sekulære verdier

Fotball og revolusjon. Tyrkiske myndigheters hardhendte håndtering av demonstrasjonene i Istanbul er alvorlig. Det som startet som en protest mot byggingen av et kjøpesenter på en av Istanbuls få grønne lunger, har utviklet seg til en protest mot et stadig mer autoritært og islamistisk styre. Hvor alvorlig er disse demonstrasjonene og hvilke krefter er satt i sving? Dette er spørsmål som mange stiller seg, men som er vanskelig å besvare. Protestene startet like ved hjemmebanen til fotballklubben Besiktas og det har gått rykter om at fotballsupportere har hatt en sentral plass i demonstrasjonene. Dette får en til å tenke på opprøret og demonstrasjonene på Tahrir-plassen i Egypt, der fotballsupportere spilte en sentral rolle i opprøret mot Hosni Mubarak og hans regime.

For å få svar på fotballsupporteres betydning i det tyrkiske opprøret har jeg intervjuet Tolga Senel, tyrkisk ekspert på fotball- og idrettspolitikk. Han har vært tett på demonstrasjonene i Izmir siden de og har oversikt over det som skjer i Istanbul og har gjort observasjoner som mange andre ikke har fått med seg.

Ulikt den arabiske våren

Meg: Media utenfor Tyrkia sammenligner det som skjer i Istanbul i dag med den arabiske våren. Hva sier du om en slik sammenligning?

Tolga: - Jeg er ikke i stand til å gjøre en omfattende analyse av den arabiske våren, men jeg ser både likheter og ulikheter. Det jeg kan si er at forskjellene er flere enn likhetene. Likhetene er at dette er et opprør mot et stadig økende autoritært regime. Opprøret startet, vokste og spredde seg fra den viktigste plassen i landet (Taksim) og til andre deler av landet. Politikken og kulturen i Tyrkia er annerledes enn i landene som opplevde den arabiske våren. Det vi ser i Tyrkia er et opprør i et demokrati. De som startet protestene har sitt utspring fra dem som ikke har stemt på Recep Tayyip Erdogans parti og som føler seg totalt ignorert. Tyrkia har en mer demokratisk og sivilisert politisk tradisjon enn de arabiske landene. Tyrkerne som demonstrerer ønsker å ta vare på sin frihet, mens opprøret i de arabiske landene dreide seg om å få frihet.

Forbrødring utenfor fotballbanen

Meg: I Egypt spilte fotballsupportere en sentral rolle i opprøret mot Hosni Mubarak og det egyptiske regimet. Demonstrasjonene startet like ved hjemmebanen til fotballklubben Besiktas. Hvilken rolle spiller fotballsupportere i dette opprøret?

Tolga: - Fotballsupportere har deltatt i demonstrasjonene siden lørdag. Carsi (en gruppe Besiktas-supportere, min anmerkning) var den første grupperingen som marsjerte inn i Gezi-parken (ved Taksim-plassen) lørdag morgen. Bare timer etter fikk de tilslutning fra Galatasaray og Fenerbache-supportere. Senere på kvelden og på søndag kom det andre grupperinger (fra Bursaspor, Trabzonspor osv.) til parken. Supportere fra fotballklubbene Karsjyaka, Goztepe og Altay tilsluttet seg demonstrasjonene i Izmir.

- De tyrkiske demonstrasjonene er langt bedre organisert enn i de arabiske landene, og fotballklubbene er godt organiserte NGOer. Engasjementet til fotballsupporterne og måten de demonstrerer på viser at dette er et opprør som samler mennesker på tvers av politiske grenser og at fotballsupportere faktisk hindrer vold – stikk i strid med det mange tror. Jeg har aldri i hele mitt liv sett at fotballsupportere fra så mange forskjellige klubber kjempe side om side på denne måten. Jeg kommer fra byen Izmir og rivaliseringen mellom Karsjyaka og Goztepe i Izmir er like hatefull og intens som rivaliseringen mellom Istanbul-lagene Fenerbache og Galatasaray. At karsjyaka- og goztepe-supportere marsjerer ved siden av hverandre i en politisk protest mot det sittende regimet er rett og slett fantastisk. Bildet av disse supporterne sammen på Gundogu-plassen i Izmir sier mer enn tusen ord!

Ikkevoldlinje

- I Istanbul har Carsi-supporterne vært spilt en svært viktig rolle for at demonstrasjonene ikke skal utvikle seg til voldelige opptøyer. På samme måte som på Tahrir-plassen har de kjempet mot sikkerhetspolitiet og forsøkt å jage politiets kjøretøy med vannkanoner unna menneskemassene. På den annen side har de forsøkt å holde demonstrasjonene i siviliserte former. De har ikke vandalisert og de har dempet de som har oppført seg aggressivt. Deres motto har vært ”Ikke kast stein!”, ”Ikke bann!”, ”Ikke vandaliser”, ”Bruk dispropsjonal intelligens mot disproporsjonal maktbruk!”, ”Vokt deg for provokatører!”, ”Ikke overreager!” (Taş ATMA! Küfür ETME! Çevreye Zarar VERME! Orantısız GÜCE kArşı Sadece Orantısız ZEKA KULLAN! Provokasyonlara DİKKAT Et, Gaza GELME!).

Sekulære fotballsupportere

Meg: Har tyrkiske fotballsupportere politisk innflytelse?

Tolga: - fotballsupportere i Tyrkia bryr seg vanligvis ikke om politikk. Siden de tre største klubbene i Istanbul dominerere tyrkisk fotball og har gjort det i mange år har disse klubbene fotballsupportere fra alle steder i Tyrkia og på tvers av religiøse, politiske og etniske skillelinjer. Det er rett og slett umulig å sette dem i politiske båser. På den annen side er fotballsupporterne noen av de mest sekulære kreftene i Tyrkia. At Erdogan og hans støttespillere for eksempel ønsker å begrense alkoholservering provoserer derfor fotballsupportere og andre sekulære grupper i Tyrkia. Som i mange andre europeiske land er øl en del av fotballen i Tyrkia. Særlig fotballklubbene som ble etablert på 1960-tallet har en sterk sekulær tradisjon. Carsi i Istanbul har et sterkt innslag av dem som støtter venstresiden i tyrkisk politikk, og grupperinger i Izmir-klubbene Karsjyaka, Altay og Goztepe er sterke tilhengere av Ataturks sekularisme. For å nevne noen eksempler. Men vi snakker ikke om partipolitikk, men om forsvarere av den sekulære staten.

Politikerne kontrollerer fotballen

Meg: Hvor tette bånd er det mellom fotball og politikk i Tyrkia?

Tolga: - Svært, svært tett. Tyrkia er kanskje det fremste eksemplet på at idealet om idrettens uavhengighet er bedre i teorien enn i praksis. Tyrkia har en av de strengeste lovene for beskyttelse av idrettens uavhengighet. Å bruke begrepet autonomi om den uavhengigheten loven skal sikre idretten blir for svak. Idrettens selvråderett er til og med skrevet inn i grunnloven! I følge denne loven er det f.eks. forbudt å gå til rettslige søksmål mot idretten.

- Den tyrkiske fotballoven er sydd over samme lest. Den gir tyrkisk fotball alle rettigheter, også på det økonomiske området. Dette er et drømmeland for UEFA, FIFA og IOC som ønsker full uavhengighet for idretten. Men det som skjer er at politikerne har tatt over klubbene og kan gjøre hva de vil uten at de blir straffet for det! Fotballstyrer og klubbformenn blir utpekt av politikere og regjeringsmedlemmer. Dette gjelder også det tyrkiske fotballforbundet. På den måten bryter de alle regler og krav om uavhengighet slik UEFA og FIFA krever. Den forrige formannen i det tyrkiske fotballforbundet var en nær venn av Erdogan og betalte USA-utdannelsen til Erdogans sønn. Så tette bånd er det.

Politikere og kampfiksing

Meg: Tyrkia har vært offer for mange kampfiksingsskandaler den siste tiden. Kan disse skandalene spores tilbake til politikerne?

Tolga: - Fra offisielt hold og fra det tyrkiske fotballforbundet er ikke kampfiksing noe problem i Tyrkia. Siden politikere har så god kontroll på fotballklubbene er det naturlig å tro at de også vet noe om kampfiksing eller har bidratt til kampfiksing. Men denne koblingen er vanskelig å bevise.

Skader demonstrasjonene Istanbuls OL-kandidatur?

Meg: Istanbul søker sommer-OL for femte gang og denne gangen ser det ut som de er favoritter. Kan disse demonstrasjonene påvirke kandidaturet på en negativ måte?

Tolga: - Etter å ha gitt OL til Beijing tror jeg ikke IOC bryr seg om dette. Men det som skjer i Istanbul i disse dager kan få noe å si for den tyrkiske opinionen. OL i Istanbul har stor prestisje hos de politiske lederne i Tyrkia og kanskje kan disse demonstrasjonene senere dukke opp som anti-OL-demonstrasjoner? Demonstrantene som er i aksjon i disse dager har blant annet sendt et protestbrev til IOC der de hevder at å støtte et OL i Istanbul vil være det samme som å pepperspraye de olympiske idealer. Det blir spennende å se om hvordan IOC reagerer på dette.

Tolga Senel jobber i dag freelance som prosjektleder på forskjellige sportsprosjekter og har et strekt og bredt kontaktnettverk i Tyrkia. Han har ledet og markedsført mange offentlige og private sportsprosjekter for offentlige myndigheter, særforbund, sportsklubber og merkevarer. Han har blant annet jobbet Ozkan Iron and Steel Co og Euroasia Sports Co og vært med i Turkish Corporate Governance Association - Football Industry Working Group og Turkish Sport For All Association (HIS). Han har sin utdannelse fra Birkbeck, UK. Han sitter i programkoiteen til Play the Game.

Ønsker du å kontakte Tolga, kan du henvende deg til meg.

Det tyske underet?

Ny vin. Under fotball-EM har den tyske spilleren Mesut Özil av en liten tysk nasjonalistisk gruppering blitt anklaget for ikke å være tysk nok til det tyske landslaget. De som kjemper for et etnisk rent tysk landslag kjemper en tapt kamp. De siste tjue årene har det skjedd store forandringer i tysk statsborgerskapslovgivning som gjør at det tyske landslaget i dag mer enn noen gang representerer den tyske befolkningen. Det er ikke bare i fotballen at dette er svært mest synlig, det er også på grunn av fotballen: hadde ikke det tyske landslaget vært i en bølgedal på slutten av 1990-tallet og i begynnelsen av 2000-tallet det ikke hadde vært flust av unge spillere med utenlandsk opprinnelse gikk fra tyske juniorlandslag til sine respektive andre hjemland som seniorspillere hadde kanskje ikke statsborgerskapslovgivningen blitt endret.

Kjært barn. Under fotball-EM i år har du sett et tysk lag med etternavn som Gündogan og Özil (tyrkiske aner), Khedira (tunisiske aner), Gomez (spanske aner), og Podolski og Klose (polske aner). I kvalifiseringen til dette mesterskapet og i de fire forrige mesterskapene (VM og EM) har vi sett spillere som Trochowski (polske aner), Tasci (tyrkiske aner), Cacau og Kuranyi (brasilianske aner), Marin (bosniske aner), Owomoyela og Aogo (nigerianske aner), Boateng, Odonkor og Asamoah (ghanesiske aner), og Neuville (sveitsiske aner). Spillerne er enten født utenfor Tyskland eller har foreldre som er født utenfor Tyskland. For tjue år siden hadde dette vært utenkelig. 

Tyske blodsbånd. Den tyske statsborgerskapsmodellen ble på 1800-tallet etablert som et motsvar mot den franske modellen. Den tyske modellen bygger på kulturelle kriterier som språk og opphav. I hovedsak har dette betydd at er dine foreldre tyske statsborgere blir barna dine tyske statsborgere. Det har ført til at få med immigrantbakgrunn har hatt mulighet til å representere det tyske landslaget i fotball. Dette er imidlertid i endring. Etter at Tyskland lettet på statsborgerskapskravene i 1991, 1993 og 2000 har sammensetningen av landslaget også endret seg. Derfor finner du de ”utyske” navnene på årets lag. 

Fransk åpning. Den franske modellen var basert på et annet prinsipp. Fransk statsborgerskap har med røtter i den franske revolusjonen vært territorielt definert. Det vil si at det er statsgrensene som definerer statsborgerskapet – de som er født i Frankrike eller har bodd i landet i et visst tidsrom får automatisk statsborgerskap – med visse unntak. Det har ført til at andregenerasjonsimmigranter og immigranter som tilfredsstiller statsborgerskapslovens bosettingskrav har hatt mulighet til å spille på Les Bleu. Det har ført til at det franske landslaget har vært godt representert av innvandrere og at laget til tider har speilet immigrasjonsmønsteret til Frankrike. Polsk og italiensk immigrasjon i mellomkrigstiden førte for eksempel til at det franske landslaget på 1950-tallet hadde spillere med polsk og italiensk bakgrunn. Immigrasjonen fra tidligere franske kolonier etter andre verdenskrig gjenspeiles i dagens franske landslag. På 1990 og 2000-tallet besto landslaget av spillere med tilknytning til blant annet Senegal, Algerie, Kamerun, Guadaloupe og Kongo. Nederland er et land som er i samme kategori som Frankrike. Dette har ført til ulikeartete reaksjoner i Frankrike. Franske nasjonalister har rast over at statsborgerskappolitikken har ført til at landslaget ikke representerer Frankrike. Hadda man i Frankrike hatt den tyske modellen hadde man aldri sett spillere som algeriskfødte Zinedine Zidane (Zizou). 

Fotball og integrasjon. Er multikulturelle lag som det franske på 1990 og 2000-tallet et tegn på at integreringen går riktige veien? Ikke nødvendigvis. Opptøyer i innvandringstunge forsteder i Frankrike det siste tiåret er et signal om at fotballaget ikke forklarer verden. Frankrikes seier i fotball-VM i 1998 og fotball-EM i 2000 ble av mange ansett som et tydelig tegn på at den franske modellen var vellykket. Frankrikes dårlige innsats i de store mesterskapene etterpå (i år medregnet) blir av nasjonalister tolket i motsatt retning. Et sentralt spørsmål er kanskje hvordan man endrer statsborgerskapslovgivningen. 

Høna og egget. På slutten av 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet gikk det tyske fotballforbundet aktivt inn for å endre lovgivningen til landslagets fordel. Derfor spiller for eksempel Real Madrid-stjernen Mesut Özil i dag for Tyskland og ikke for Tyrkia. Det blir spennende å se om tysk suksess i dette mesterskapet får innvandringsvennlige tyskere til å si at fotball bidrar til god integrering og at landslaget er et bevis på det. Slik tonen var i Frankrike for 10-15 år siden. Eller om de som kjemper mot Özil og andre i hans situasjon i dag får økt oppslutning skulle Tyskland framover gjøre det dårlig? Slik vi ser tendensen til i Frankrike i dag. Det er alltid lett å skylde på utlendinger når det går dårlig og på god statlig integrering når det går bra. I denne debatten blir det ikke meningsløst å snakke om det er det beste laget som vinner!

Basketball-VM i Tyrkia – pauseinnslaget skaper politisk hodebry

Basketball ikke viktigst. Jeg regner med at de fleste idrettsinteresserte følger godt med i basketball-VM som i disse dager foregår i Tyrkia (ironi)? Selv om Angola overraskende slo Tyskland i gruppespillet og dermed sørget for at Tyskland er ute av VM er det faktisk det politiske og religiøse spillet som har vært mest interessant så langt. Særlig det som skjer i pausen.

God tone. Onsdag møttes USA og Iran for første gang i VM-sammenheng (de har heller ikke møtt hverandre i OL). USA vant komfortabelt over Asia-mesterne. På pressekonferansen var det knyttet mest spenning til trenernes syn på de politiske aspektene rundt kampen. Begge trenerne mente at politikken ikke spilte noen rolle i kampen og de uttrykte respekt for hverandre. At deres analyse av kampen var samstemte mente begge trenerne var et første skritt på veien mot et bedre forhold mellom de to nasjonene (dette også sagt med et snev av ironi).

Idrettens autonomi. Til tross for den tøffe politiske tonen mellom de to landene har idrettsarenaen vært en arena der de to landene har konkurrert på likefot. I bryteturneringen Takhti Cup i Teheran har amerikanske og iranske brytere møttes jevnlig helt siden Bill Clintons dager. Også på basketballbanen har de møttes til tross for anstrengte forhold på regjeringsnivå. I 2008 inviterte NBA det iranske landslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing. På den måten spiller idretten en positiv rolle mellom de to fiendene.

Tyrkerne skjermes. Når storpolitikken ikke selger er det pauseunderholdningen som får det politiske og/eller religiøse blodet til å flyte. Under mesterskapet er det de ukrainske danserne som underholder i pausene som har skapt mest hodebry. Troppen er både spektakulær og lettkledd, men det er ikke alle som får ta del i – eller har lyst til – å bli underholdt av de dansende leiesoldatene. Det er i hvert fall påfallende at dansetroppen har hatt dansefri hver gang Tyrkia har spilt kamper. Det betyr blant annet at Tyrkias statsminister Tayyip Recep Erdogan gikk glipp av underholdningen da han overvar en av Tyrkias kamper.

Iranerne skjermes. Det er tydelig at arrangørene har tatt seg friheter som ikke alle deltagerlandene har vært glad for. I forkant av kampen mellom Iran og USA ser det også ut som iranerne - ved siden av å legge taktikken for det som skulle skje i kampen - også hadde et ord med i laget om pauseunderholdningen. Da den ukrainske troppen entret banen var de mer påkledd enn vanlig, de sprikte litt mindre med beina og flere representanter fra arrangørene reiste seg opp for å skygge for utsikten til de iranske delegatene på VIP-tribunen. Neppe tilfeldig!

Dans i finalen? Så langt har pressekonferanser og pauseunderholdningen vært mer interessant enn basketballen. Ukraina er ikke med i VM. Vi får håpe at Ukraina likevel får opptre i finalen med et velregissert pauseshow. Hvor mye klær de får ha på seg avhenger av hvor langt Tyrkia og Iran kommer i turneringen!

Badminton mot voldelige kurdere

Konflikt Tyrkia-Danmark. Forholdet mellom Tyrkia og Danmark er ikke det aller hjerteligste. En av grunnene til det kjølige forholdet mellom de to landene er Danmarks håndtering av Muhammed-krisen. En annen er at den kurdiske radiostasjonen ROJ, som Tyrkia mener støtter PKK, får sende fra København. Enkelte hevder at denne konflikten vil føre til at Tyrkia blokkerer for at statsminister Anders Fogh Rasmussen blir NATOs neste generalsekretær. Spørsmålet er om badminton kan bidra til å rette opp det anstrengte forholdet.

Fjerbolde i stedet for sten. I april setter det danske badmintonforbundet, den danske ambassaden i Tyrkia og det tyrkiske badmintonforbundet i gang et prosjekt danskene kaller ”Fjerbolde i stedet for sten”. Tanken er å få kurdisk ungdom som kaster stein på det tyrkiske politiet i det sydøstlige Tyrkia til å slutte med steinkasting og begynne med å slå fjærballer over et nett. Danske badmintontrenere skal lære opp tyrkiske politifolk til å bli gode og pedagogiske badmintontrenere for å få dem i dialog med kurdisk ungdom. Prosjektet varer i en – 1 – uke og i løpet av den perioden skal det deles ut ca. 30000 badmintonracketer, nett og et ukjent antall badmintonballer. Tanken er å overføre energi fra steinkasting til badminton. Det er også ønskelig at Danmark – som en stormakt i badminton – skal kunne heve nivået i Tyrkia – som ikke har mye å vise til på badmintonbanen.

Opnionsdiplomati. Det er vanskelig å tro at dette prosjektet fører til mindre steinkasting. Det er mer nærliggende å tro at dette er mer ”opinionsdiplomati” (public diplomacy) der Danmark prøver å skape et bedre inntrykk av Danmark i Tyrkia enn et reelt forsøk på forsoning mellom kurdere og det tyrkiske maktapparatet. I stillingsutlysningen til det danske badmintonforbundet står det også at prosjektet ”også [kan] være godt for Danmarks image”. Det er begrenset hva man får til på bakken i Diyarbakir og Van i det sørlige Tyrkia på én uke. Effekten på det politiske forholdet mellom Danmark og Tyrkia kan faktisk bli bedre. Det er verdt å merke seg at prosjektet har støtte hos parlamentsmedlemmer fra regjeringspartiet AKP.

USA i tet. Tanken om at sport er et godt virkemiddel i opinionsdiplomatiet er ikke nytt. USA har siden 2006 i utstrakt grad brukt idrett i slikt diplomati. Brytediplomati overfor Iran har vært av de mer avanserte og mest vellykkete tiltakene. Men USA har også forsøkt seg på badminton. Det har ikke vært vellykket. I februar i år ble kvinnelige amerikanske badmintonspillere nektet visum til Iran. Det amerikanske laget var invitert av det iranske badmintonforbundet for å delta på en turnering som skulle markere 30-årsjubileet for den iranske revolusjonen(!). Dette må regnes som et nederlag for Obama og Clintons nye utenrikspolitiske linje.

Game, set and match. Game, set og match var metaforer som ble brukt av NATO under bombingen av Jugoslavia i 1999. Blir Anders Fogh Rasmussen ny generalsekretær i NATO får disse racketbegrepene en helt ny mening i den militære organisasjonen…

Lesbisk av fotball?

Kvinnekamp. I kjølvannet av debatten om hijab i politiet i Norge har det oppstått en ny debatt om 8. marsparoler og om kvinnebevegelsens kamp for minoritetskvinners rettigheter. Frontene er uklare og alle beskylder alle for ikke å tale minoritetskvinnenes sak (les muslimske kvinner). Siste skudd på stammen er diskusjonen om stripteasetrening er feminisme eller ikke, og om striptease som feministisk uttrykk skygger over andre alvorlige problemer(!). I andre land sliter man med andre problemer. I Tyrkia foregår kvinnekampen blant annet på fotballbanen.

Fotball gjør lesbisk? I Tyrkia har det lenge vært sterk motstand mot kvinnefotball. Mange mener at kvinner enten hører hjemme på kjøkkenet eller de tror at fotballspill kan gjøre kvinner lesbiske!

Få kvinner. I Tyrkia er det få kvinner som spiller fotball. I et land med ca. 70 millioner innbyggere er det 798 registrerte kvinnelige spillere i det tyrkiske forbundet. Til sammenligning er 230.000 menn registrert. Tyrkia hadde en kvinneliga (amatør) fram til 2002. Ligaen hadde ca. 20 lag. Ligaen ble lagt ned med argumenter om dårlig styring og rivalisering mellom kvinneklikker. Det er mer trolig at den egentlige årsaken var at fotballforbundet ikke ønsket at kvinner skulle spille fotball. Nå har det tyrkiske fotballforbundet startet en ny kvinneliga, men det er langt igjen før kvinnefotballen blir tatt på alvor.

På nivå med FC Lyn Oslo. I Tyrkia skiller fotball seg ut som en mannsbastion. I basketball og i volleyball er det godt etablerte profesjonelle kvinneligaer med stor oppmerksomhet. I den nye fotballigaen er det stort sett spillere fra de mest sekulariserte byene. Men det er håp. Flere og flere kommer på kampene. Det beste laget i årets serie, Sakarya Yenikent Gunesspor Kulubu, startet med ca. 100 tilskuere på kampene sine. Nå har de ca. 3000. Dette er ikke langt unna gjennsomsnittet til FC Lyn Oslo. Og det uten at noen tror at dem som spiller på Lyn blir lesbiske av å spille fotball!

Fotball-EM og spansk forbrødring

Spådommer. Journalister og andre har spurt meg om hva Spanias triumf i fotball-EM har å si for spansk nasjonalisme, og om det får baskere, katalanere, galiciere og spanjoler til å forsones? Jeg er dessverre ikke noe orakel og svaret på det spørsmålet må vi vente med. Men det er mulig å spekulere litt basert på erfaringene man har med fotball og politikk i Spania, og på bakgrunn av hvordan forskjellige spanske politikere og fotballspillere har uttalt seg om mesterskapet.

EM i 1964 og 2008. Sist gang Spania vant EM var i 1964. Da satt General Franco ved makten og finalen gikk i Madrid mot Sovjetunionen. Etter den spanske seieren i år har mange gjort et poeng av at det bare var to Real Madrid (Casillas og Ramos) og tre Barcelona-spillere (Iniesta, Xavi og Puyol) på laget og at resten av laget besto av spillere fra resten av Spania. Det er et tegn på fotballens forsonende karakter, hevdes det. Men så enkelt er det ikke. Selv om Francos navn for alltid knyttes til Real Madrid fordi han støtte laget på hederlige og uhederlige måter var det også i 1964 kun to spillere fra Real Madrid i den spanske startoppstillingen (Amaro og Zoco). Pussig nok var det også tre Barcelona-spillere (Pereda, Olivella og Fusté). De andre spilte for Athletico Bilbao (Iribar), Athletico Madrid (Rivilla og Calleja), Real Zaragoza (Martinez og Lapetra), og Inter Milan (Suarez).

Selv om det ikke alltid er sammenheng mellom lagets og spillerens regionale tilhørighet var det representanter fra Katalonia og Baskerland på det spanske laget i 1964. Men det førte ikke til at katalanere eller baskere ble mer spanske. Tvert i mot var det Francos undertrykking av katalanernes, baskernes og galiciernes identitet som gjorde at sterke uavhengighetsbevegelser vokste fram. For baskere var Atheltico Bilbao viktigere enn landslaget, det samme var Barcelona for katalanerne. For dem var den spanske triumfen ikke deres triumf, men Francos.

Koblingen til Franco. Årets spanske triumf har lite med Franco å gjøre. Den eneste forbindelsen er – så vidt jeg kan se – at Spanias trener Luis Aragones var Real Madrid-spiller (riktignok på utlån til andre klubber i dette tidsrommet) fra 1958 til 1961 og startet sin trenerkarriere i Athletico Madrid året før Franco døde. Allikevel sitter Franco-tiden i når politiske ledere og fotballspillere gjør opp status etter triumfen i Wien. Etter seieren sa den spanske statsministeren og sosialistlederen Jose Luis Rodriguez Zapatero at han var den første statsministeren i et demokratisk Spania som fikk oppleve at Spania vant fotball-EM. På flere måter er det spanske sosialistpartiet en frukt av opposisjonen mot Franco og Zapatero mente at dette var en seier hans generasjon hadde godt av. Hans politiske motstandere frykter imidlertid at seieren skal ta bort fokuset fra hans økonomiske politikk og sitt mislykkete forsoningsforsøk med blant annet ETA. Jose Montilla, lederen for den katalanske regjeringen skrev i Barcelona-avisen La Vanguardia at han ønsket at Spania skulle vinne finalen mest av alt fordi laget spilte god fotball. For han var det ikke et poeng at det var katalanere på laget. Men det var mange katalanske og baskiske politikere som tok avstand fra det spanske laget. Da Spania spilte mot Russland var det flere som gikk ut og støttet Russland. De så på Russland som et ”nytt” land som trengte støtte akkurat som Baskerland og Katalonia trenger støtte når de blir selvstendige. Dette ligner holdningen til skotske nasjonalister. Den skotske supporterforeningen har blant annet uttalt at de ikke liker tanken på et britisk lag under OL i 2012 og at de heller støtter Brasil enn et britisk lag med 11 skotter! Og Kong Juan Carlos I, som ble innsatt av Franco, sa at seieren var verdt all smerten siden sist landet vant EM. En kongelig uttalelse!

Flere spillere har også kommentert det politiske aspektet ved seieren. Matchvinneren Fernando Torres sa at dette vare hele Spanias seier, og midtbanespilleren Cesc Fabregas (fra Katalonia) sa at seieren overdøvet rivaliseringen mellom Barcelona og Real Madrid. Men det er vel lenge siden fotballspillere har blitt beskyldt for god politisk analyse eller teft...

Heller ikke denne gang ser det ut som fotballspillerne har rett. Og det er flere måter å vise at den spanske deltagelsen i fotball-EM og den spanske seieren ikke fenger dem som er mot styret i Madrid. I Barcelona var det ikke satt opp noen storskjermer som viste mesterskapet, og bare 20% av befolkningen i Katalonia og Baskerland så Spania på tv. I resten av Spania så nesten 80% Spanias kamper.

Speilbilde av nasjonen? Mange har tidligere prøvd å se på landslaget som et speilbilde på atmosfæren i nasjonen som helhet. Da Frankrike vant VM og EM i 1998 og 2000 så mange på det som et tegn på et godt integrert fransk samfunn. Da det franske landslaget slo denne analysen sprekker. At Spania ikke har en egen tekst til sin egen nasjonalsang er et tegn på at Spania har en lang vei å gå før folket i Spania samles.

Tap og nasjonalisme. Den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk – en fotballfanatiker og Fenerbache-tilhenger – støttet Tyrkia for alt det var verdt under årets fotball-EM til tross for at han ikke liker den tyrkiske treneren Fatih Terim på grunn av hans ultranasjonalistiske holdninger og fordi han mener at fotball skaper ufin nasjonalisme og xenofobi. Men for ham er det ikke seire som skaper denne negativiteten, men tapene. Over førti år uten spansk seier – det er ikke helt riktig Spania vant OL-gull i fotball i 1992 – har på mange måter gitt grobunn for spansk nasjonalisme og vært et eksempel for dem som elsker det spanske landslaget på at baskere, katalanere og galiciere har vært lite entusiastiske til det spanske prosjektet. Hvis vi følger Pamuks resonnement. Seieren i fotball-EM kan derfor bidra til at spanjoler og regionale regjeringer får mer respekt for hverandre og paradoksalt nok bidra til mer selvstyre for utbryterregioner.

Ingen spåmann. Som sagt er jeg ikke noe orakel, ei heller spåmann. Har jeg rett tar jeg i mot gratulasjoner. Tar jeg feil finner jeg sikkert en god unnskyldning. God sommer!

Kan fotball holde Bosnia sammen?

Bosnia er i trøbbel. Mye taler for at Bosnia er i ferd med å falle fra hverandre og at landet kan stå overfor en ny borgerkrig. Det internasjonale samfunnet har administrert Bosnia på en diktatorisk og mildt sagt klønete måte, og muligheten for at Kosovo kan få uavhengighet har gitt den serbiske republikken i Bosnia (Republika Srpska) håp om at løsrivelse fra Bosnia også er løsningen for dem.

Oppslutningen om det bosniske landslaget er symptomatisk med den generelle situasjonen i Bosnia. Tilskuere og spillere boikotter landslaget fordi de mener at landslagsledelsen er korrupt, og de som følger landslaget er i hovedsak bosniakker (muslimer). Man må med andre ord lete lenge for å finne halmstrå av håp for Bosnia, både på og utenfor fotballbanen.

Og EM-kvalifiseringskampen mellom Tyrkia og Bosnia onsdag 21. november er kanskje et slikt halmstrå? I et avisintervju 15. november uttaler statsministeren for den serbiske republikken, Milorad Dodik, at det kun er når Bosnia spiller mot Tyrkia at han støtter det bosniske fotballandslaget. Hva om Bosnia spilte flere kamper mot Tyrkia?

Tyrkisk fotballdiplomati (oppdatert 19. november)

Under den kalde krigen ble Norge og Tyrkia kalt flankelandene i NATO fordi de to landene var de eneste NATO-landene som grenset til Sovjetunionen. Lørdag kjempet Tyrkia ned Norge på flanken.

Tyrkia er et fotballfrelst land. Men noen ganger tipper det over for de fotballfrelste tyrkerne. Etter bråk mellom tyrkiske og sveitsiske fotballspillere og ledere i 2006 måtte Tyrkia spille seks av sine VM-kamper på nøytral bane uten tilskuere. Det veit Thomas Myhre alt om!

Nyheter om Tyrkia domineres i dag av spørsmål knyttet til kurdernes rettigheter i Tyrkia, Tyrkias plassering i forhold til USAs krigføring i Irak, massedrapene på armenere under den første verdenskrig, og økende islamisering av tyrkisk politikk. Et tema som har fått mindre plass er statsminister Recep Tayyip Erdoğans fotballinteresse. Ved flere anledninger har Tyrkias statsminister brukt fotball i sitt diplomati med politiske motstandere.

Erdogan kommer fra bydelene Kasimpasa i Istanbul der han også spilte fotball i yngre dager. Hjemmebanen til Kasımpaşa S.K. heter i dag Recep Tayyip Erdogan Stadion. I sin 16 år lange karriere som sweeper spilte han også for en av klubbene som senere ble en del av İstanbul Büyüksehir Belediyespor, og som i dag er eid av Istanbul kommune. I dag følger Erdogan den tyrkiske klubben Fenerbache. Hans sterke religiøse tro og fotballinteresse har gitt ham kallenavnet ”Imam Beckenbauer”.

Erdogans sterke tilknytning til fotball har brakt fotball høyere opp på den tyrkiske utenrikspolitiske dagsorden enn tidligere. Det har også fått andre statsledere til å ta hensyn til hans fotballinteresse. Da Erdogans gode venn, Silvio Berlusconi, så at Milan-spilleren Andrej Sjevtsjenko banket inn 3 mål mot Fenerbache i en Champions League kamp i 2005 forsøkte den italienske statsministeren å ringe Milan-treneren for å få ham til å ta Sjevtsjenko av banen for å begrense ydmykelsen av Fenerbache og Erdogan. Berlusconi nådde ikke fram og Sjevtsjenko kunne notere seg for fire mål i kampen. Også i andre sammenhenger har fotball spilt en sentral rolle i Tyrkias forhold til omverdenen. Her er noen eksempler:

• I 2005 gikk Erdogan sterkt ut mot FIFA fordi FIFA i sin 2006 håndbok hadde skrevet at kurdisk var et av Tyrkias offisielle språk. I Tyrkia er det bare ett offisielt språk og det er tyrkisk.

• Kurderproblematikken har blitt mer komplisert etter hvert som kurderne har fått en stadig større selvstendighet i Irak. Situasjonen i Irak har fått Erdogan til å true med intervensjon i Irak, selv uten tillatelse fra USA. Det er sterke økonomiske og kulturelle bånd mellom de kurdiske delene av Irak og grenseområdene i Tyrkia. Det har fått kurdiske styresmakter i Nord-Irak til å snakke høyt om fotballkamper mellom tyrkiske og kurdiske klubber. Så spørs det da om det er denne innfallsvinkelen som skal til for å få Erdogan til å tilnærme seg kurderspørsmålet på en ny måte?

• I en veldedighetskamp i mai 2006 spilte Erdogan fotballkamp i regi av EU-kommisjonen. Erdogan spilte på EU-kommisjonens lag mot en delegasjon fra Latin-Amerika. Laget ble ledet av formannskapspresident Wolfgang Schüssel fra Østerrike. Østerrike har vært en av EUs sterkeste motstandere av tyrkisk medlemskap i EU. Både Schüssel og Erdogan skåret for EU i denne kampen og de omfavnet hverandre (varmt?) etter disse ”magiske” øyeblikkene. Kampen viste at det går an å ha en vennlig tone selv om man er politiske motstandere, og den ga opinionen i begge land en positiv nyhet om forholdet mellom Tyrkia, EU og Østerrike.

• I april i år avsluttet Erdogan lange politiske samtaler med Syrias president Bashar Assad med en fotballkamp på den nye internasjonale fotballstadion i Aleppo. Kampen gikk mellom det tyrkiske laget Fenerbache og det syriske laget Al-Ittihad. Før kampen ble de to statsoverhodene enige om at Erdogan skulle heie på det syriske laget, mens Assad skulle heie på det tyrkiske laget. Kanskje greit for begge at kampen endte 2-2. Når man vet at Syria og Tyrkia nesten gikk til krig mot hverandre i 1998 fordi PKK-lederen Öcalan var beskyttet av Syria og fordi PKK hadde treningsleire i Syria var denne fotballkampen av stor symbolsk verdi for de to rivalene i Midtøsten.

Fotballen er ikke noe sesam-sesam for å bedre forholdene mellom fiender, men det er ofte viktig å spille på sine egne interesser når man skal tilnærme seg sine politiske fiender. Det ser det ut som Erdogan har skjønt. Siden Norge og Tyrkia er allierte i NATO og har lite politisk fiendskap å vise til har det ikke vært nødvendig å vise måtehold på fotballbanen. Det så vi tydelig på lørdag!