Samlet oversikt. Det er
egentlig ikke så mye nytt i denne rapporten. Det meste av det som fortelles i
rapporten har i stykkevis vært beskrevet i forskjellige medier over flere år.
Men det gjør sterkt inntrykk å se de alvorlige historiene systematisert og
samlet i en rapport. I slutten av rapporten kommer Amnesty med gode
anbefalinger om hva som bør skje i Qatar på kort og lang sikt. Og på Amnestys norske
nettsider kommer de med anbefalinger til hva norske myndigheter bør gjøre med
Qatar. Dette er et godt initiativ og en god begynnelse på endringer i Qatar. På
den annen side er problemstillingene som tas opp bare er en liten bit av de store
utfordringene som Qatar står overfor. I tillegg tar ikke rapporten tilstrekkelig
hensyn til konteksten som de graverende forholdene utfolder seg i.
Sportspensjon. Qatar har de
siste årene satset sterkt på å bli et verdenssentrum for sport – både som arrangør
av sportskonferanser og sportsarrangementer. I stedet for å satse på et pensjonsfond
som vi i Norge har gjort til en merkevare har Qatar investert i sport. Qatar
skal leve av sporten når oljen tar slutt. Men dette er bare halve sannheten. I
følge journalisten og forskeren – og en av verdens fremste eksperter på sport og
politikk i Midtøsten – James M. Dorsey dreier dette seg like mye om
sikkerhetspolitikk som om sportspolitikk. Sport er Qatars myke maktmiddel.
Ny maksime. Da jeg
snakket med Dorsey på Play the Game-konferansen i Århus i oktober var han av
den oppfatning at mange av dem som fordømmer Qatar ikke helt skjønner det
sikkerhetspolitiske rasjonalet til Qatar i bruken av sport som virkemiddel. For
Qatar er det viktigere å overleve som stat enn å ta hensyn til alle mulige slags
krav om menneskerettigheter, antydet han. Sport skal bidra til å bygge Qatars identitet
og styrke deres image utad. Imaget er i disse dager satt på prøve, men det er
ikke sikkert at deres sikkerhetsinteresser er like skadelidende? Det er
forskjell på moralsk fordømmelse og eksistensielt sammenbrudd. På mange måter
har Qatar endret maksimen fra «demokratier aldri går til krig mot hverandre»
til «vertskap for store idrettsarrangementer blir aldri invadert». Qatars
fotball-VM dreier seg med andre ord ikke bare om arbeidsrettigheter til dem som
skal bygge idrettsanleggene i Qatar, men om en dypt forankret
sikkerhetspolitikk.
Regional sikkerhetspolitikk. I sin blogg
– kanskje den beste bloggen om idrettspolitikk i Midtøsten – skriver Dorsey om hvorfor Qatar tenker på denne måten. Utgangspunktet er de realpolitiske erfaringene
nabolandene har gjort. For det første viste den irakiske invasjonen av Irak i
1990 at det ikke hjalp med et påkostet forsvarsverk for å forsvare en liten
stat. For det andre førte Kuwaits diplomatiske kontakter og bruk av myke
maktmidler til at de fikk hjelp utenfra. For det tredje fikk de erfare at samarbeid
med Saudi Arabia ikke var noen sikkerhetsgaranti. De siste årene har de også
lært at de ikke kan stole på USA i sikkerhetspolitikken. Denne historiske
balasten har overbevist Qatar om at de trenger andre forsvarsmekanismer enn missiler
og menn i uniform. Menn i fotballdrakt har vist seg å være løsningen.
Gylden mulighet. Amnesty-rapporten
og kritikk av Qatar i forbindelse med fotball-VM viser et stort paradoks, et
paradoks vi også så i forbindelse med OL i Beijing og vi ser i forbindelse med
OL i Sotsji: Hadde det ikke vært for disse idrettsarrangementene hadde ikke
verdensopinionen brydd seg om menneskerettighetsbrudd i disse landene med store sportsarrangementer.
Protester mot slike sportsarrangementer får derfor en slagside når de samme begivenhetene
blir er en gylden mulighet til å påpeke feil. Burde de fått arrangementet eller
ikke? I dette tilfellet er det et spørsmål som FIFA må svare på? Hva tenker de
om sikkerhetspolitikk?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar