FIFA-skandalen: varslerne lever farlig

Desperat brev. Jeg har fått tilgang til Phaedra Almajids brev til FIFA-gransker Michael Garcia. Hun er en av de to varslerne som ble hengt ut i Hans-Joachim Eckert sammendrag av granskningsrapporten i forrige uke. Dette er sterk lesning, men det er også et viktig dokument som jeg håper fører til hele Garcia-rapporten blir offentliggjort.

Eksklusivt intervju. I helgens Sunday Times ga Phaedra Almajids og Bonita Mersiades (tidligere ansatt i Australias søkerkomité) eksklusive intervjuer til om hva de har vært igjennom siden de sa opp jobbene sine i søkerkomiteene og etter at de utleverte seg til Garcia og hans granskningsgruppe. I brevet jeg har fått tilgang til skriver Almajids at hun føler seg forrådt av FIFA og at avsløringen av henne som varsler har satt livet hennes i fare. Så mye for åpenhet i FIFA. 

Truet til taushet. Almajid var internasjonal pressesjef i Qatar 2022s søkerkomité og gikk av i 2010 fordi hun mente søkerkomiteen drev med ufine metoder og brukte for mye penger på søknaden. Dette likte Qatar 2022 dårlig. Etter press fra søkerkomiteen skrev hun i 2011 under på en taushetserklæring om hva hun hadde vært med på hos Qatar 2022. Den enslige moren og hennes barn ville bli utsatt for fare hvis hun ikke skrev under på en slik erklæring, hevder hun.

Taushet er gull. FIFA-skandalen blir bare større og større og det beste som kan skje nå er at hele granskningsrapporten blir offentliggjort. Dette brevet er et desperat forsøk fra en ensom svale på å redde sitt eget rykte og kanskje liv. Denne saken viser også at taushet er mer verdsatt i FIFA enn åpenhet og fair play. Jeg er sikker på at det er større fisker som kan tas i dette farvannet enn en enslig mor med to barn. Nå er det på tide å få dem på kroken.

FIFA-rapporten: The Usual Suspects

Absurdteater. Gårsdagens presentasjon av FIFAs sammendrag av Garcia-rapporten – resultatet av et fireårig arbeid for å avdekke om det foregikk uregelmessigheter da Russland og Qatar fikk fotball-VM i henholdsvis 2018 og 2022 – bar etter hvert preg av absurdteater. Og dette er bare første akt.

Intern konflikt. Den amerikanske advokaten Michael Garcia – som har ledet og gitt navn til rapporten – leder påtaledelen i FIFAs etikkomité. Det var Hans-Joachim Eckhart – leder for den dømmende delen av etikkomiteen – som presenterte sammendraget av Garcia-rapporten (NFF-president Yngve Hallén har plass i den dømmende delen i dette systemet, men han har ikke arbeidet med denne rapporten ). Da Echart frikjente Qatar for korrupsjon og blant annet latterliggjorde de to eneste varslerne som er avhørt i rapporten (etter det jeg har hørt er begge kvinner), sprakk det for Garcia. Han vil juridisk etterprøve fremstillingen Eckhart ga. Beckett kunne ikke gjort det bedre.

Ønsket om intern ro. PR-faglig var Eckharts fremstilling en katastrofe. Den ga inntrykk av at bukken fortsatt passer havresekken i FIFA og at kødder du med FIFA får du kødd igjen. På den andre siden tror jeg gårsdagens seanse betrygger mange som fryktet store avsløringer fra Garcia-rapporten i full offentlighet. Gjennom støyen fra alle hylekorene gir sammendraget til Eckhart inntrykk av at det fantes uregelmessigheter hos alle søkerland, men at det ikke lot seg bevise eller at uregelmessighetene var for små til at det blir utpekt syndebukker i denne omgang (4 FIFA-medlemmer har allerede fått smake pisken). Denne fremstillingen kan paradoksalt nok skape ro i rekkene en liten stund til, rekkene til Sepp Blatter. Det er presidentvalg neste år.

Allerede kjent. Jeg tror det mest kompromitterende i Garcia-rapporten er fremstillingen av enkeltpersoner og deres vurderinger i forkant av valgene av VM-vert i 2018 og 2022. Det jeg mistenker har skjedd og som kan være en av grunnene til at Garcia går til kraftig angrep på Eckhart er at tyskeren kun har presentert fakta som allerede er kjent og ikke avslører annet enn det de mest sentrale personene tåler blir avslørt.

Usual suspects. At korrupsjonen til Mohammed bin Hammam kun skulle dreie seg om hans ønske om å bli president i FIFA og ikke for å få VM til Qatar og at Russland har skrotet all viktig informasjon om valgene til VM er mer enn bekvemt for dem som ar anklaget for å ha bidratt til et utfall med ulovlige milder. Her er det noen som har noe å skjule. Det mest påfallende er allikevel at dem som får gjennomgå mest kan knyttes til kritikken av FIFA eller har vært Sepp Blatters verste fiender:

-       to varslere (knyttet til VM-søknadene til Australia og Qatar)

-       Lord Triesman (tidligere leder av engelsk FA og kritisk til FIFA i parlamentshøring i England)

-       Jack Warner (tidligere leder for det amerikanske fotballforbundet og kastet ut av FIFA på grunn av korrupsjon)

-       Bin-Hammam (prøvde å bli presidentkandidat mot Blatter og har vært kjernen i alle korrupsjonsanklagene mot Qatar)

Lært av doperne? Presentasjonen av Garcia-rapporten minner om alle pressekonferansene vi har hatt på doping de siste årene. De som sitter med mest informasjon forteller bare det som de fleste allerede vet og ikke mer enn de tror andre kommer til å finne ut. Fortsatt er mye usagt. Men som vi har sett i dopingsaker er det farlig for dem som prøver å skjule noe at sinte amerikanere jakter sannheten. De har en tendens til å finne det de leter etter. Det lover ikke bra for Sepp Blatter, FIFAs svar på Lance Armstrong?

-Mister Qatar VM endrer maktbalansen i Gulfen seg!

Avsløringer. Avsløringene til britiske Sunday Times’ om hvordan Qatar fikk fotball-VM i 2022 ved å bestikke afrikanske fotballedere, kan være spikeren i kista for VM i Qatar. Dette er bare siste av mange avsløringer om graverende forhold i forbindelse med tildelingen av VM til araberstaten. For ikke lenge siden fikk vi også se på ESPN den rystende dokumentaren E60: Trapped in Qatar, der vi fikk vi vite at det bare i år har dødd 184 nepalesere av hjerteinfarkt på grunn av dårlige arbeidsforhold og at 4000 gjestearbeidere kan komme til å dø før mesterskapet settes i gang om 8 år. Ved siden av måten Qatar fikk VM på (korrupsjon) og avsløringer om forferdelige arbeidsforhold for utenlandske bygningsarbeider (menneskerettighetsbrudd) har det vært anført mot Qatar at det er for varmt å spille fotball der (Sepp Blatters største bekymring).

Idrett i krise. Konsekvensene av å frata Qatar mesterskapet vil være store for både FIFA og Qatar og det vil gi et ytterlige bidrag til at internasjonal idrett er i krise. Nordmenns negative syn på IOC er en del av dette bilde. Men bytte av VM-vert vil ikke bare få konsekvenser for hvordan vi betrakter internasjonal fotballpolitikk. Det vil ikke bare gi oss et juridisk etterspill uten sidestykke, men det kan også føre til at den sikkerhetspolitiske balansen i Midt-Østen forskyves.

Mer kunnskap. For å få et innblikk i hva fotball-VM til Qatar egentlig dreier seg om og for å få vite mer om hva som egentlig foregår i internasjonal idrettspolitikk i disse tider har jeg tatt en prat med James M. Dorsey, en av verdens fremste eksperter på sport og politikk i Midt-Østen. Dorsey er seniorforsker ved Nanyang Technological University’s S. Rajaratnam School of International Studies og er mannen bak bloggen «The Turbulent World of Middle East Soccer», en av verdens viktigste idrettsblogger.

VM i Qatar endrer de sosiale relasjonene i Gulfen

I en bloggartikkel for en liten stund siden skrev du at fotball-VM til Qatar i 2022 vil bidra til endringer i Qatar. Kan du forklare hva du mener med det?

-Fotball-VM har bidratt til å sette søkelys på gjestearbeidernes vilkår i Qatar og har tvunget Qatar til å gjøre noe med den omfattende internasjonale kritikken som har kommet. Flere statsinstitusjoner i Qatar har innført nye regler og styringsprinsipper som har endret arbeidstagernes rettigheter betraktelig og det er mye som tyder på at Qatar er i ferd med å endre kafala-systemet, et system som har bidratt til undertrykking og overvåking av fremmedarbeidere i Qatar. Vi ser også at all internasjonal oppmerksomhet om arbeideres rettigheter i Qatar også påvirker andre Gulf-stater. Det som skjer er selvsagt ikke nok for menneskerettighetsorganisasjoners krav om endring, men VM har i alle fall satt i gang en prosess som endrer de sosiale relasjonene i Gulf-området betraktelig.

Tror du tildelingen av VM til Qatar også vil bidra til å endre FIFA?

-Sentrale personer i FIFA har i hvert fall sagt at avsløringene av arbeidsforholdene i Qatar og presset mot FIFA bidrar til at de vil vektlegge menneskerettigheter mer i framtiden. Det gjenstår å se om de holder det de lover.

Qatar kan være regelen som bekrefter unntaket

På hvilken måte kan store sportsarrangementer bidra til å endre autoritære stater?

-Mindre enn vi kan håpe på. Se for eksempel på Kina. De har ikke endret seg stort selv om mange trodde at Beijing-OL skulle bidra til store endringer. Qatar kan være unntaket som bekrefter regelen. Hvis de da ikke tar fra Qatar VM, da.

I Norge er mange bekymret for at OL i 2022 skal gå til diktaturstater (Kina og Kasakhstan). Tror du at vinter-OL til Almaty og Kasakhstan vil bidra til å reformere Nursultan Nasarbajevs autoritære styre?

-Nei, det tror jeg er usannsynlig. OL er svært forskjellig fra fotball-VM fordi OL består av mange idretter, noe som betyr at de som følger OL er mer fragmentert og ikke består av én enhetlig og entusiastisk fanskare, slik det er med fotball. Fotball vekker sterkere følelser og bidrar dermed til et sterkere press og mer oppmerksomhet.

OL dør hvis demokratiske stater trekker seg

Er det riktig som forkjemperne av OL til Oslo i 2022 sier, når de hevder at OL vil dø ut dersom demokratiske stater ikke lenger vil arrangere lekene på grunn av høye kostnader og et lite reformvillig IOC?

-Uten tvil! Hvis man stenger ute autoritære stater og sitter igjen med demokratiske stater som ikke vil arrangere lekene er det slutt på OL. Jeg tror løsningen ligger i at de internasjonale idrettsforbundene må senke kravene til infrastruktur og store arenaer for at OL og fotball-VM skal overleve

Store konsekvenser hvis Qatar mister VM

Det er stadig mer som tyder på at Qatar mister VM. Hvilke konsekvenser får det for Qatar og Gulf-området?

-Det får veldig store konsekvenser! Og større konsekvenser enn folk flest aner. På den ene siden vil det sikkert bli sett på som en politisk seier for nabolandene Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater som er Qatars motparter i sikkerhetspolitikken, og som for eksempel har vært sterkt i mot Qatars støtte til Det muslimske brorskap. På den annen side vil det sikkert skape reaksjoner fordi det oppfattes som at den vestlige verden ikke respekterer de muslimske landenes særegenhet. For det andre vil det bidra til å svekke Qatars myke makt. Qatar har brukt fotball-VM som et mykt maktmiddel og har tenkt at ingen land tør angripe noen som skal arrangere fotball-VM. Dette premisset faller bort skulle Qatar miste VM. Til sist vil det berøre det jeg svarte på innledningsvis, nemlig at de prosessene som er startet med å forbedre arbeidsforholdene i Qatar stopper opp.

Syns du menneskerettigheter burde være et krav når det tildeles store sportsarrangementer?

-Personlig mener jeg ja. Jeg er mot at mega events skal bidra til å polere fasaden til autokratiske stater.

Første mai og fotball-VM

Sur. Jeg merker jeg blir litt sur når folk sier at feiringen 1. mai har gått ut på dato. Sur på andre fordi jeg syns det er navlebeskuende. Sur på meg selv for at jeg krever at andre skal ta dagen på alvor, men ikke gjør så mye selv for at arbeidere i andre land skal få det bra. Og snart skal jeg til fotball-VM i Brasil…

Demme nei. Jeg er flaska opp med Internasjonalen, røde flagg og. 1. maifrokost, og den første setningen jeg lærte å si var Demme Nei! (Stemme Nei! (til EF)). Helt til flaska var tom og jeg kunne gå mine egne veier. Men jeg har alltid mente at maidagen er en viktig merkedag, selv om den ikke angår meg direkte. En form for akademisk tilnærming til arbeidernes dag. Eller angår den meg?

Engasjement. I flere år har jeg engasjert meg for en renere og mer demokratisk idrett både gjennom det internasjonale nettverket Play the Game og som (relativt) profilert blogger. Det har vært lett å angripe andre som driver idrettspolitikk og anklage dem for dobbeltmoral og for å drive taskenspilleri.

Dårlige arbeidsforhold. En av sakene som gjør meg sint er for eksempel de dårlige arbeidsforholdene som arbeiderne som bygger idrettsanleggene i Qatar, Brasil og Russland har. De ofrer livet for at vi skal kunne se fotballkamper i en begrenset tidsperiode. Med myndighetenes og FIFAs velsignelse. Stadig har vi fått rapporter om dødsfall og uverdige arbeidsforhold i Qatar og Brasil, og nå tikker også rapportene om dødsfall under bygging av fotballanlegg i Russland inn, også. Og hva gjør jeg? Jo, jeg tar med meg hele familien i nesten fire uker denne sommeren for å se fotball-VM.

Kvalm. Jeg ble helt kvalm av Sotsji-OL og syns ikke lekene var noe gøy i det hele tatt. Det var så mye som skygget over «lekene». Nå setter vi på repeat-knappen og forbereder oss til fotball-VM i Russland om to år. Fotball-VM i Qatar er allerede en katastrofe og jeg blir forbanna når jeg ser urettferdighetene i Brasil og får sympati med dem som protesterer mot pengesluket som fotball-VM har blitt. Da spør jeg meg om det er riktig å dra til et VM for å kose meg på andres bekostning. Dobbeltmoral? Og vil jeg bli tatt vel i mot?

Idrettsdagen. Første mai har også tradisjonelt vært en idrettsdag. Arbeidere har hatt arbeidsfri, protestert og kost seg på ettermiddagen, blant annet med fotballkamp. For mange år siden var det nesten ikke noe forskjell på dem som arrangerte kamper, spilte dem og dem som så på. Det vi ser i Brasil, Qatar og Russland (og mange andre steder) er at arbeidere uten rettigheter og uten et sosialt sikkerhetsnett bygger anlegg som andre bruker. De er rett og slett ikke velkommen til sin egen arbeidsplass når lyskasterne slås på.

Klisjeer. Talene på første mai (og syttende mai) ligner i dag veldig mye på idrettens festtaler – fellesskap og samhold hylles som viktige verdier, men forblir en akademisk tilnærming. Det er ofte langt mellom liv og lære i og utenfor idretten – det ser vi særlig godt i forbindelse med VM i Brasil, Russland og Qatar.

Idrettstog. Å gå i tog for andres rettigheter har mest av alt en symbolsk betydning. Men hva om idretten hadde sine egne paroler i første maitoget, der de kjempet for arbeideres rettigheter i andre land, med særlig vekt på arbeidsforholdene til dem som legger til rette for at vi skal kunne komme og se stor idrett? Store idrettsarrangementer er en nasjonal begivenhet og det dreier seg om langt mer enn idrett. På den måten kunne idretten vist sosialt engasjement utover luking av egne gressmatter. Kanskje ville jeg tatt på meg førstemaiskoa igjen?

Demme ja? Jeg har akkurat markert første mai med å se Aftenpostens serie Sweatshop med ungene. En fantastisk serie om tre norske ungdommer som drar til Kambodsja for å se hvordan tekstilarbeiderne der lever og arbeider. Jeg ville at ungene mine skulle vite litt mer om de billige klærne vi kjøper i Norge. Spørsmålet de sitter igjen med er: skal vi slutte å kjøpe klær? Svaret mitt er nei. Jeg tenker også: er det riktig av meg å dra til fotball-VM i Brasil? Demme ja? 

Fotball-VM som sikkerhetspolitikk

Amnesty-rapport. Søndag kom Amnesty Internationals dystre rapport “The Dark Side of Migration: Spotlight on Qatar's Construction sector ahead of the World Cup”. Rapporten tar for seg menneskerettighetsbrudd i Qatar og knytter disse opp til fotball-VM i 2022. Den tar for seg mildt sagt kritikkverdige forhold i bygningsindustrien i Qatar, en industri som kommer til å spille en sentral rolle i forberedelsene til fotball-VM om ni år. Spørsmålet nå er hvor stor sprengkraft rapporten har og om den treffer mål.

Samlet oversikt. Det er egentlig ikke så mye nytt i denne rapporten. Det meste av det som fortelles i rapporten har i stykkevis vært beskrevet i forskjellige medier over flere år. Men det gjør sterkt inntrykk å se de alvorlige historiene systematisert og samlet i en rapport. I slutten av rapporten kommer Amnesty med gode anbefalinger om hva som bør skje i Qatar på kort og lang sikt. Og på Amnestys norske nettsider kommer de med anbefalinger til hva norske myndigheter bør gjøre med Qatar. Dette er et godt initiativ og en god begynnelse på endringer i Qatar. På den annen side er problemstillingene som tas opp bare er en liten bit av de store utfordringene som Qatar står overfor. I tillegg tar ikke rapporten tilstrekkelig hensyn til konteksten som de graverende forholdene utfolder seg i.

Sportspensjon. Qatar har de siste årene satset sterkt på å bli et verdenssentrum for sport – både som arrangør av sportskonferanser og sportsarrangementer. I stedet for å satse på et pensjonsfond som vi i Norge har gjort til en merkevare har Qatar investert i sport. Qatar skal leve av sporten når oljen tar slutt. Men dette er bare halve sannheten. I følge journalisten og forskeren – og en av verdens fremste eksperter på sport og politikk i Midtøsten – James M. Dorsey dreier dette seg like mye om sikkerhetspolitikk som om sportspolitikk. Sport er Qatars myke maktmiddel.

Ny maksime. Da jeg snakket med Dorsey på Play the Game-konferansen i Århus i oktober var han av den oppfatning at mange av dem som fordømmer Qatar ikke helt skjønner det sikkerhetspolitiske rasjonalet til Qatar i bruken av sport som virkemiddel. For Qatar er det viktigere å overleve som stat enn å ta hensyn til alle mulige slags krav om menneskerettigheter, antydet han. Sport skal bidra til å bygge Qatars identitet og styrke deres image utad. Imaget er i disse dager satt på prøve, men det er ikke sikkert at deres sikkerhetsinteresser er like skadelidende? Det er forskjell på moralsk fordømmelse og eksistensielt sammenbrudd. På mange måter har Qatar endret maksimen fra «demokratier aldri går til krig mot hverandre» til «vertskap for store idrettsarrangementer blir aldri invadert». Qatars fotball-VM dreier seg med andre ord ikke bare om arbeidsrettigheter til dem som skal bygge idrettsanleggene i Qatar, men om en dypt forankret sikkerhetspolitikk.

Regional sikkerhetspolitikk. I sin blogg – kanskje den beste bloggen om idrettspolitikk i Midtøsten – skriver Dorsey om hvorfor Qatar tenker på denne måten. Utgangspunktet er de realpolitiske erfaringene nabolandene har gjort. For det første viste den irakiske invasjonen av Irak i 1990 at det ikke hjalp med et påkostet forsvarsverk for å forsvare en liten stat. For det andre førte Kuwaits diplomatiske kontakter og bruk av myke maktmidler til at de fikk hjelp utenfra. For det tredje fikk de erfare at samarbeid med Saudi Arabia ikke var noen sikkerhetsgaranti. De siste årene har de også lært at de ikke kan stole på USA i sikkerhetspolitikken. Denne historiske balasten har overbevist Qatar om at de trenger andre forsvarsmekanismer enn missiler og menn i uniform. Menn i fotballdrakt har vist seg å være løsningen.

Gylden mulighet. Amnesty-rapporten og kritikk av Qatar i forbindelse med fotball-VM viser et stort paradoks, et paradoks vi også så i forbindelse med OL i Beijing og vi ser i forbindelse med OL i Sotsji: Hadde det ikke vært for disse idrettsarrangementene hadde ikke verdensopinionen brydd seg om menneskerettighetsbrudd i disse landene med store sportsarrangementer. Protester mot slike sportsarrangementer får derfor en slagside når de samme begivenhetene blir er en gylden mulighet til å påpeke feil. Burde de fått arrangementet eller ikke? I dette tilfellet er det et spørsmål som FIFA må svare på? Hva tenker de om sikkerhetspolitikk?

Hjemmefordel i Asiamesterskapet i fotball

Qatar og fotball. Asiamesterskapet i fotball starter nå i Qatar. Det er andre gang Qatar arrangerer mesterskapet (sist gang i 1988), men denne gangen er det heftet ekstra stor oppmerksomhet rundt mesterskapet, siden Qatar kontroversielt fikk fotball-VM i 2022. Det store diskusjonstemaet etter at Qatar fikk VM – ved siden av anklagene om korrupsjon – har vært varmen i Qatar. Asiamesterskapet vil helt sikkert påvirke debatten om VM i 2022 bør legges til vinteren eller ikke. På den måten blir mesterskapet kanskje det viktigste Asiamesterskapet noen gang. Men det er også interessant på andre måter.

Hjemmefordel. Det var en stor overraskelse at Irak vant i 2007. Det var overraskende at et krigsherjet Irak kunne gå til topps i denne turneringen, og mange – inkludert meg selv – mente at Iraks triumf var godt for nasjonsbyggingen til et skjørt land. I ettertid har det vist seg at fotball som nasjonsbygger har hatt begrenset kraft – også i Irak. Men det var også overraskende at ingen av de fire vertsnasjonene (Indonesia, Malaysia, Thailand og Vietnam) ble blant de fire beste. Det er sjelden vare i denne turneringen. Som i Afrikamesterskapet i fotball er hjemmefordelen stor i Asiamesterskapet. Av fjorten mesterskap har vertsnasjonen vært i finalen åtte ganger og har seks ganger gått av med seieren. I Afrikamesterskapet har vertsnasjonen vunnet elleve av 26 mesterskap og det har bare hendt tre ganger at vertsnasjonen ikke har vært blant de fire beste nasjonene (1984, 1992 and 1994). På den måte skiller Asiamesteskapet (og Afrikamesterskapet) seg fra for eksempel EM i fotball. Av tretten EM har vertsnasjonen bare vunnet tre ganger (1964, 1968, 1984) og vært tapende finalist én gang (2004).

Cup er cup. Et annet interessant trekk er at suksess i Asiamesterskapet ikke betyr suksess i fotball-VM. Her skiller Asia seg også fra Europa. Saudi-Arabia, Iran og Japan har gjort mest suksess i Asiamesterskapet. Alle har vunnet tre ganger hver. Sør-Korea er på andre plass med to turneringseire. Ingen av de tre mestvinnende lagene i Asiamesterskapet har gjort det stort i VM. Saudi-Arabia har en 12. plass i VM i 1994, Iran har en 14. plass i 1978 og Japan har en 9. plass i 2002, som sine beste resultater. Sør-Korea er det laget som har gjort det best i VM med en 4. plass i 2002.

Korrelasjoner. Selv om det er et visst sammenfall mellom storhetstid i Asiamesterskapet og besteplasseringer i fotball-VM er det liten korrelasjon mellom suksess i Asiamesterskapet og suksess i fotball-VM. I de fleste tilfellene har ikke lag som har gjort det bra i Asiamesterskapet i fotball engang greid å kvalifisere seg til fotball-VM. På dette området skiller Europa seg ut. Bortsett fra VM i 2002 har alltid ett eller flere lag som har vært blant de fire beste i EM vært blant de fire beste i VM to år etter. Også her ligner Asia på Afrika, men med Afrika et lite løvehode foran. Afrika har tre syvendeplasser (Kamerun i 1990, Senegal i 2002 og Ghana i 2010). Og Egypt – som har vunnet Afrikamesterskapet syv ganger – har bare kvalifisert seg til VM to ganger (1934 og 1990), der de endte opp på trettende og tyvende plass.

Qatar om vinteren. Qatar har aldri kvalifisert seg til fotball-VM og selv om landet skulle ha suksess på hjemmebane i Asiamesterskapet er det lite trolig at de stiller opp i Brasil i 2014. Mest sannsynlig kommer Qatar til å entre VM-gresset først på hjemmebane i 2022. Det er også en hjemmefordel i fotball-VM. Mange vil hevde at Qatars hjemmefordel er sommervarmen. For å motbevise det må de gjøre det bra på eget gress i år, i januar. Og skulle Qatar mot de fleste odds gjøre det bra i år får vi nok et argument for å flytte fotball-VM 2022 til vinteren…

Klimaendringer i idretten

Været berører oss. Det er mye snakk om været i disse dager. Som vanlig er været mot normalt. Det er to måter å tilnærme seg ekstremvær på. Det ene er klimatiltak, og det andre er å tilpasse seg værforholdene. I nasjonal og internasjonal idrett er det stadig mer snakk om det siste. Det så vi senest da Qatar fikk fotball-VM i 2022. Nå har man begynt å snakke om å flytte fotball-VM til vinteren for å unngå den største heten. Krav om flytting av idrettsarrangementer på grunn av været vil øke i årene som kommer.

Vinterbrudd. Etter at England tapte kampen om fotball-VM i 2018 og Qatar fikk retten til å arrangere VM i 2022, har vinterpause i fotballen blitt heftig diskutert. Debatten foregår på to nivåer. For det første har engelskmennene erkjent at deres eneste sjanse i VM-sammenheng er å vinne fotballturneringen og ikke retten til å holde mesterskapet. Medisinske undersøkelser viser at det er flest skader på spillere som spiller i januar og februar. Det betyr at spillere i Spania, Tyskland og Italia pådrar seg mindre skader enn tilfellet er i England fordi de har vinterpause og ikke England. Man må ha friske spillere (og uthvilte spillere) for å vinne VM og andre mesterskap. Det har man etter hvert erkjent i England.

Qatar for varmt. For det andre har fotball-VM i Qatar ført til en diskusjon om flytting av VM til vinteren fordi det er så varmt i Qatar på sommeren. Dette er ikke like populært på den britiske balløya, blant annet fordi et mesterskap ikke bare varer i én måned for dem som kommer lengst i turneringen, men det krever også forberedelser og rekonvalesens i etterkant. Et VM varer i realiteten i to måneder. Et opphold på to måneder i Premier League er lenge og det kan være drepen for fotballinteressen i England (og andre steder).

Ramadan 2022. I VM-år justerer de fleste ligaer kalenderen etter tidsplanen til VM. I Norge har man for eksempel tilpasset seg ved å starte sesongen tidligere eller avsluttet senere for å få plass til en lengre pause midt i sesongen. Forskyvning av sesongen kan kanskje være løsningen for Qatar-VM også. Enten arrangerer man VM før sesongen i de største ligaene eller rett etter at de er avsluttet. Men dette er ikke uproblematisk. Religion kan være en utfordring. I følge den muslimske kalenderen starter Ramadan 2. april i 2022. Det betyr at VM er uaktuelt i april. Da er det ikke mange andre måneder å ta av hvis man skal ta hensyn til de største ligaene i verden. London-OL har møtt på store problemer fordi OL foregår under deler av Ramadan i 2012.

Tilskuerløst VM. Kanskje ender man opp med VM når det pleier å være – midt på sommeren – og på airconditionerte stadioner, og med de fleste fotballtilhengerne hjemme i tv-stua si fordi de ikke orker å dra til et land med nesten 50 varmegrader. Tv-kanalen Al-Jazeera – som har hovedkontor i Qatar – og som har tv-rettigheter til blant annet Premier League – kommer sikkert til å gni seg i hendene hvis så skulle skje. De får nok tv-rettighetene til fotball-VM også. For miljøet vil dette være den beste løsningen fordi færre vil fly til Qatar. Det vil også løse uendelig med sikkerhetsproblemer og gjøre det overflødig å spøke om homoflies aktiviteter før og etter kamper, slik Sepp Blatter tillot seg for en liten stund siden.

Tipping på været. Det er én aktør som ennå ikke har vært på banen når det gjelder kampendringer: Bookmakerne. De kommer helt sikkert på banen ved en senere anledning. I disse vintermånedene har mange bookmakere tapt penger fordi kamper er avlyst. Betfair – verdens største bookmakerfirma – skal ha hatt et dramatisk fall i aksjekursen de siste månedene delvis på grunn av værsituasjonen i England. Inntektene til flere selskaper har sikkert også falt den siste tiden. Noe av dette har de selvsagt tjent inn igjen på tipping om været, men det kompenserer neppe for tapet av avlyste kamper. Når man samtidig vet at mange bookmakerfirmaer er hovedsponsor til mange av lagene i Premier League (og i andre store ligaer) vil lange opphold midt i sesongen både ta fra disse selskapene inntekter fordi det blir færre kamper å tippe på, og det vil ta fra dem verdifull tv-eksponering.

Lite miljøengasjement. Det er lite sannsynlig at bekymringen for været hos engelskmenn, fotballspillere, FIFA og bookmakere vil skape et miljøengasjement rundt fotball-VM. Det eneste store eksemplet på at et internasjonalt idrettsarrangement har skapt økt miljøbevissthet er Beijing-OL. Da man innførte datokjøring og stengte de fleste fabrikkene i Beijing for å unngå luftforurensing under OL skapte det en større miljøbevissthet i Kina og Beijing.

Kald sommer? Forurensing skaper ikke bare globaloppvarming, men også ekstremvær og merkelige værutslag. Kanskje redningen for FIFA er at Qatar får en ekstra kald sommer i 2022?