Lahlums OL-nekt

Lahlum mot Putin. Nasjonens nye kjæledegge – Hans Olav Lahlum – skriver i Dagbladet at han har takket nei til tilbud om å kommentere under OL i Sotsji, av prinsipielle grunner. Han vil ikke legge igjen penger i Russland eller bidra til lekene blir en suksess for Russlands president Vladimir Putin. Bakgrunnen er at han ”som aktiv medlem av verdens største menneskerettsorganisasjon og tillitsvalgt i et parti med et aktivt engasjement for demokrati og menneskerettigheter”, ikke føler at han kan dra dit. Jeg føler noe annet.

Ny vinkling. For det første tror jeg det er få journalister og reportere som drar til Kaukasus for å rapportere hjem fra OL tror jeg det er svært få som både er medlem av Amnesty og SV. Bare det at en framtredende person og kjendis som Lahlum drar dit vil skape blest om hans politiske engasjement. Dette er ikke Alex Rosén som lager ablegøyer i Nagano. Og det er ikke Kurt Olsson som intervjuer Patrik Sjöberg i en sofa på et kjøpesenter. Det SVren som har skrevet biografien om Haakon Lie! Lahlum har mulighet til å bidra med en annen innfallsvinkel på redaksjonelle saker enn det mange av de andre reisende tenkt på på forhånd. Hva med verdens lengste sportsintervju på en av dedikerte protestsonene i Sotsji?

Samvittigheten. For det andre er jeg ikke sikker på at han har Amnesty med seg som samvittighetsfange i denne saken. Amnesty er ikke for boikott av OL, men mener selvfølgelig at alle må ta sitt selvstendige valg. Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner har et komplisert forhold til OL i autoritære stater (kommer med en vitenskaplig artikkel om dette, sammen med en idrettsforsker, om et par uker!). På den ene siden ønsker de ikke at autoritære ledere skal sole seg i glansen av et OL – slik Lahlum argumenterer – på den annen side gir lekene en gyllen mulighet til å rette søkelyset mot alt som er galt. Bare det at han kan skrive en artikkel i en av Norges nest største aviser om at han ikke drar dit av samvittighetsgrunner er et lite og banalt eksempel på det. Kanskje Amnesty hadde trengt en representant med journalistens immunitet i Sotsji?

Sjakk i Baku. For det tredje er det risikabelt å være prinsipiell når det gjelder idrett (og da tenker jeg også på sjakk). Lahlum har denne høsten hatt stor suksess som sjakkommentator under VM-kampene til Magnus Carlsen og argumentert flittig i debatten om sjakk er idrett eller ikke. Det internasjonale sjakkforbundet er kanskje ett av de mest korrupte forbundene i verden og har sitt maktsentrum ikke langt fra OL i Sotsji. Hva om Magnus Carlsen hadde fått VM-kamp i Baku og Lahlum hadde fått forespørsel om å dra dit for å kommentere. Hva hadde han svart? Erstattet av SVeren Bård Vegard Solhjell?

Sofatitter. Jeg skal ikke bagatellisere Lahlums OL-nekt. Noen ganger trenger man ikke å begrunne sine valg. Noen ganger er det bare greit å bli hjemme.

Fotball-VM som sikkerhetspolitikk

Amnesty-rapport. Søndag kom Amnesty Internationals dystre rapport “The Dark Side of Migration: Spotlight on Qatar's Construction sector ahead of the World Cup”. Rapporten tar for seg menneskerettighetsbrudd i Qatar og knytter disse opp til fotball-VM i 2022. Den tar for seg mildt sagt kritikkverdige forhold i bygningsindustrien i Qatar, en industri som kommer til å spille en sentral rolle i forberedelsene til fotball-VM om ni år. Spørsmålet nå er hvor stor sprengkraft rapporten har og om den treffer mål.

Samlet oversikt. Det er egentlig ikke så mye nytt i denne rapporten. Det meste av det som fortelles i rapporten har i stykkevis vært beskrevet i forskjellige medier over flere år. Men det gjør sterkt inntrykk å se de alvorlige historiene systematisert og samlet i en rapport. I slutten av rapporten kommer Amnesty med gode anbefalinger om hva som bør skje i Qatar på kort og lang sikt. Og på Amnestys norske nettsider kommer de med anbefalinger til hva norske myndigheter bør gjøre med Qatar. Dette er et godt initiativ og en god begynnelse på endringer i Qatar. På den annen side er problemstillingene som tas opp bare er en liten bit av de store utfordringene som Qatar står overfor. I tillegg tar ikke rapporten tilstrekkelig hensyn til konteksten som de graverende forholdene utfolder seg i.

Sportspensjon. Qatar har de siste årene satset sterkt på å bli et verdenssentrum for sport – både som arrangør av sportskonferanser og sportsarrangementer. I stedet for å satse på et pensjonsfond som vi i Norge har gjort til en merkevare har Qatar investert i sport. Qatar skal leve av sporten når oljen tar slutt. Men dette er bare halve sannheten. I følge journalisten og forskeren – og en av verdens fremste eksperter på sport og politikk i Midtøsten – James M. Dorsey dreier dette seg like mye om sikkerhetspolitikk som om sportspolitikk. Sport er Qatars myke maktmiddel.

Ny maksime. Da jeg snakket med Dorsey på Play the Game-konferansen i Århus i oktober var han av den oppfatning at mange av dem som fordømmer Qatar ikke helt skjønner det sikkerhetspolitiske rasjonalet til Qatar i bruken av sport som virkemiddel. For Qatar er det viktigere å overleve som stat enn å ta hensyn til alle mulige slags krav om menneskerettigheter, antydet han. Sport skal bidra til å bygge Qatars identitet og styrke deres image utad. Imaget er i disse dager satt på prøve, men det er ikke sikkert at deres sikkerhetsinteresser er like skadelidende? Det er forskjell på moralsk fordømmelse og eksistensielt sammenbrudd. På mange måter har Qatar endret maksimen fra «demokratier aldri går til krig mot hverandre» til «vertskap for store idrettsarrangementer blir aldri invadert». Qatars fotball-VM dreier seg med andre ord ikke bare om arbeidsrettigheter til dem som skal bygge idrettsanleggene i Qatar, men om en dypt forankret sikkerhetspolitikk.

Regional sikkerhetspolitikk. I sin blogg – kanskje den beste bloggen om idrettspolitikk i Midtøsten – skriver Dorsey om hvorfor Qatar tenker på denne måten. Utgangspunktet er de realpolitiske erfaringene nabolandene har gjort. For det første viste den irakiske invasjonen av Irak i 1990 at det ikke hjalp med et påkostet forsvarsverk for å forsvare en liten stat. For det andre førte Kuwaits diplomatiske kontakter og bruk av myke maktmidler til at de fikk hjelp utenfra. For det tredje fikk de erfare at samarbeid med Saudi Arabia ikke var noen sikkerhetsgaranti. De siste årene har de også lært at de ikke kan stole på USA i sikkerhetspolitikken. Denne historiske balasten har overbevist Qatar om at de trenger andre forsvarsmekanismer enn missiler og menn i uniform. Menn i fotballdrakt har vist seg å være løsningen.

Gylden mulighet. Amnesty-rapporten og kritikk av Qatar i forbindelse med fotball-VM viser et stort paradoks, et paradoks vi også så i forbindelse med OL i Beijing og vi ser i forbindelse med OL i Sotsji: Hadde det ikke vært for disse idrettsarrangementene hadde ikke verdensopinionen brydd seg om menneskerettighetsbrudd i disse landene med store sportsarrangementer. Protester mot slike sportsarrangementer får derfor en slagside når de samme begivenhetene blir er en gylden mulighet til å påpeke feil. Burde de fått arrangementet eller ikke? I dette tilfellet er det et spørsmål som FIFA må svare på? Hva tenker de om sikkerhetspolitikk?

Mer kritikk av IOC

Slapp for billig unna? Siden Play the Game er en dansk organisasjon og København i år er arena for den første OL-kongressen på 14 år er det naturlig at IOC blir satt søkelys på. Selv om IOC møtte protester i forbindelse med Beijing-OL var det kinesiske myndigheter som fikk mest oppmerksomhet. Kinesiske myndigheter ble overrasket over all negativ oppmerksomhet. Dette kom tydelig fram under fakkelstafetten, et arrangement kinesiske myndigheter feilbedømte utfallet av. Oppmerksomheten rundt framtidige OL kan imidlertid ta en dreining. Det er inntrykket jeg får fra flere hold.

Amnesty med selvkritikk. Jeg har flere ganger etterlyst en kampanjeanalyse fra Amnesty International. Her i Coventry fikk vi en smak på en slik analyse da Amnestys britiske prosjektleder for idrett og menneskerettigheter, Brian Dooley, evaluerte egen Beijing-innsats. Delvis innrømmet Dooley at Amnesty fokuserte for mye på kinesiske myndigheter og for lite på IOCs rolle som lekenes eiere og på IOCs kriterier for tildeling av lekene. Framover mente han at menneskerettighetsorganisasjoner måtte rette inn skytset mot IOC og presse IOC til å innføre en fjerde pillar i tildelingskriteriene – menneskerettigheter (i tillegg til idrett, kultur og miljø). Lærdommen for Dooley er at for sterkt press mot vertslandet skaper motreaksjoner og kan virke kontraproduktivt når det gjelder menneskerettigheter, og at man heller bør rette det tunge skytset mot dem som har ansvaret for tildeling av lekene - IOC.

Lukket organisasjon. Robert Lloyd fra tenkesmia One World Trust fyller inn inntrykket av at IOC kan vente seg mer kritikk. Han rangerte IOC (og FIFA) på en liste over åpenhet i organisasjonen. Listen er ikke lystig lesing for IOC og dem som bryr seg om den olympiske bevegelse. Av 58 organisasjoner ble IOC plassert på 57. plass når det gjelder åpenhet (FIFA på 46.). IOC kommer bak selskaper/organisasjoner som Coca Cola, Haliburton og NATO. På toppen finner vi blant annet FNs utviklingsprogram og miljøprogram (UNDP og UNEP) og Kirkens Nødhjelp.

Kriterier og prosedyrer. Åpenhet og tildelingskriterier henger sammen. Valg av vertsby dreier seg ikke bare om kriterier for tildeling av lekene, men også om prosedyrene for valg. Når man ikke vet hvem som stemmer for hvilket alternativ er det vanskelig å kontrollerer om stemmegivningen er rettferdig og etterrettelig.

Obama kludrer det til? IOC-medlem og tidligere WADA-sjef Dick Pound hevder at dette er temaer som bør adresseres i København i oktober. Det er flere som mener det samme som ham, men mange frykter at Barack Obamas annonserte besøk i København, for å sikre Chicago OL i 2016, vil skape så mye støy at denne debatten ikke får den oppmerksomheten den fortjener. Undres på om hvem som inviterte den amerikanske presidenten til København?

”OL i Kina er slutt, sistemann ut slokker lyset!”

Journalisters virke i Kina. For dem som er i tvil: I dag er OLs siste dag! Som et ledd i OL-forberedelsene innførte kinesiske myndigheter reguleringer som gjorde det enklere for utenlandske journalister å reise rundt i Kina. Reguleringen trådte i kraft i januar i fjor og går ut i dag! Selv om mange vestlige journalister følte seg trakassert før og under OL og at det ikke har vært fri tilgang til Tibet og Xinjiang med disse reguleringene, har de fleste vestlige journalister hatt bedre arbeidsforhold i Kina i forkant og under OL enn tilfellet var før ordningen trådte i kraft. Er det noen som bryr seg om denne ordningen blir borte?

Usikker framtid. Reguleringene var ett av få menneskerettighetskrav (ytringsfrihet for utenlandske journalister) som IOC stilte til kinesiske myndigheter i forkant av OL. Kinesiske myndigheter har ikke gitt klart svar på om de vil forlenge ordningen, men har lovet å kommentere saken senere i år. Det er mange som tviler på om reguleringene vil opprettholdes. Er det så nøye? Et lite søk på nettsidene til Amnesty, Norsk Journalistlag og Norsk PEN, Journalisten og Klassekampen, aktører som var svært aktive med å kritisere Kina før og under OL, og hos toneangivende aviser med fyldig OL-dekning, viser at dette ikke er en viktig sak: de nevner det ikke med ett ord! Selv Reportere uten grenser nevner ikke denne saken med ett ord! OL er for lengst over og nye saker er mer presserende.

Forlengelse nyttig for flere. Flere vil dra nytte av at disse reguleringene opprettholdes. En forlengelse vil gi IOC et argument om at de har bidratt til å bedre menneskerettighetene i Kina, vestlige journalister får bedre arbeidsforhold i Kina og kan rapportere hjem om gode og dårlige sider ved det store og ukjente landet, menneskerettighetsorganisasjoner får mer og bedre informasjon om menneskerettighetssituasjonen i Kina, og idrettsutøvere som la inn menneskerettighetskurs og aktivisme mellom treningsøktene kan se at deres deltagelse og engasjement nyttet. Det er i denne sammenheng viktig å spørre seg om hvorfor ikke flere høylytt har kjempet for at disse reguleringene skal opprettholdes.

Borte fra radaren. Det kan være flere grunner til det. En grunn kan være ”materialtretthet”: tiltakene før og under OL tok mye tid og ressurser. Det er sikkert mange som må avvikle ferie og som må pleie omgang med familien som måtte lide for lange OL-dager i eksil. En annen kan være at man rett og slett er ferdig med Kina fordi OL er over og fordi det er strategisk viktigere å hive seg på andre saker. En tredje grunn kan være at man har gitt opp å endre Kina.

Troverdighet. Det finnes sikkert mange andre grunner også. Hovedpoenget er at for at man skal ta dem som kjempet for et bedre Kina i forbindelse med OL på alvor er dette en kampsak som bør få mer oppmerksomhet. Hvis ikke kan man få mistanke om at OL bare var et ledd i et strategisk spill for å få oppmerksomhet om seg og sitt og ikke et ledd i en kamp for bedre menneskerettigheter i Kina.

Amnestys olympiske leker

Amnestys OL-engasjement. Hva har Amnesty fått ut av sitt OL-engasjement? Amnesty fikk mye oppmerksomhet i forkant av Beijing-OL fordi de knyttet OL til sin egen kamp for å bedre menneskerettighetene i Kina. I Norge stilte Amnesty til og med med eget kjendislag i Holmenkollstafetten som et alternativ til den olympiske fakkelstafetten. Men har Amnestys olympiske leker vært en suksess?

Ikke et angrep på Amnesty. Dette er ikke et angrep på Amnesty, men et ærlig forsøk på å drøfte om menneskerettighetsarbeid i tilknytning til Beijing-OL har hatt noe for seg og om et slikt engasjement bør knyttes til framtidige OL. I etterpåklokskapens navn våger jeg tre påstander i denne saken. For det første er det risikablet å ønske lekene til et sted for at det skal settes søkelys på menneskerettighetssituasjonen i vertslandet. For det andre er det risikabelt å bruke presisjefylte arrangementer i autoritære stater som arena og virkemiddel for å kritisere regimets politikk. For det tredje tror jeg at menneskerettighetsarbeid i tilknytning til store idrettsarrangementer har større mulighet for å lykkes hvis den rettes mot demokratiske stater enn mot autoritære og totalitære stater.

Støttet tildeling av Beijing-OL. Amnesty har hele tiden støttet OL i Beijing. Begrunnselsen har vært at OL ga en gylden mulighet til å sette søkelys på menneskerettighetssituasjonen i Kina, og at dette søkelyset ville føre til forbedringer i Kina. Men har OL så langt ført til forbedringer? Skal vi tro Amnestys egne rapporter har det motsatte skjedd. I forkant av OL ga Amnesty ut to rapporter der de evaluerte menneskerettighetssitusjonen i Kina før OL. I rapporten The Olympics countdown – crackdown on activists threatens Olympics legacy (april 2008) står det på første side at OL ikke har vært katalysatoren for menneskerettighetsreformer slik man hadde håpet og trodd. Og i rapporten The Olympics countdown – broken promises (juli 2008) leser vi faktisk at tingenes tilstand har blitt verre som en konsekvens av OL. En foreløpig konklusjon er derfor at Amnesty har gitt sin fulle støtte til et arrangement som har ført til forverring av menneskerettighetssituasjonen i Kina. Dette betyr ikke at Amnesty står ansvarlig for det som skjer i Kina, men at lekene ikke har ført til ønsket utvikling. Tar Amnesty lærdom av dette?

Det olympiske stressyndrom. Kina-forskere forteller at tilstramninger foran store arrangementer (som partikongresser og store idrettsarrangementer) er vanlig i Kina fordi man frykter at arrangementene skal kunne utnyttes politisk av forskjellige opposisjonsgrupper og at det skal bidra til ustabilitet. Dette kalles kinesisk stressyndrom. Det er derfor ikke overraskende at Kina strammet inn før OL. Dette er Kinas olympiske stressyndrom. Når vi vet at kinesiske myndigheter har omtalt OL som den viktigste begivenheten i Kina etter revolusjonen i 1949 skjønner vi at stressnivået har vært høyt i forkant av OL og at det derfor blir følsomt hvis sport og politikk knyttes sammen og brukes mot regimet. Dette er ikke et forsvar av kinesiske myndigheter, men en observasjon. I den sammenheng er det verdt å merke seg at de to ”bestemødrene” som ble arrestert og dømt til to år i omskoleringsleir fordi de ville protestere mot at de var blitt tvangsflyttet i 2001 er sluppet fri. Er stresset i ferd med å slippe taket?

Spørsmål til diskusjon. Når Amnesty (og andre menneskerettighetsgrupper) evaluerer sin olympiske innsats er det flere forhold man bør se på:

For det første om man faktisk har satt kinesiske aktivister i fare. Har kinesiske aktivister latt seg oppmuntre av Amnesty (og andre menneskerettsorganisasjoner) til å bruke OL for å fremme sin sak og på den måten blitt straffet hardt?

For det andre om Amnesty ved å koble seg til en begivenhet som mange kinesere har vært og er stolte av har fått mange kinesere som potensielt kunne bidratt til å fremme Amnestys verdier til å vende Amnesty ryggen. Hvis så er tilfelle kan det ha gjort menneskerettighetsarbeid i Kina vanskeligere.

For det tredje om man har presentert menneskerettighetsspørsmål på en nyttig måte. Ifølge Kina-forskere og -eksperter foregår det en intellektuell og politisk debatt i Kina om framtidig styreform i landet. Et bærende element i denne debatten er at endringer må skje uten at Kina blir ustabilt. De voldsomme opptøyene og den til tider ensidige mediedekningen av fakkelstafetten var derfor ikke et godt innspill til den kinesiske debatten om ytringsfrihet. Videre kan en direkte kobling mellom individuelle menneskerettigheter og et fritt Tibet ha hatt skadelig effekt på debatten om forbedring av individuelle rettigheter. I Kina kan man godt diskutere forholdet mellom kollektive og individuelle menneskerettigheter, men ikke et fritt Tibet. Kobles disse temaene sammen, legger man kanskje begge debattene døde.

Timing. Lærdommen Amnesty og andre trekker av sitt OL-engasjement bør få følger for framtidig bruk av idrettsarrangementer. Hva om Raftosiftelsen hadde gitt dalitene Raftprisen i 2010 når India skal arrangere Samveldelekene? Hadde dalitene fått mer oppmerksomhet og hadde deres situasjon bedret seg av en slik timing? Selv om dalitene fikk Raftoprisen i 2007 er det fortsatt nesten ingen i Norge (og i resten av verden?) som vet noe om denne gruppen og hvordan og hvorfor de lider. Dette var også situasjonen for Rebiya Kadeer som fikk Raftoprisen i 2004. Eksil-uighuren som kjemper for uighurenes rettigheter i den kinesiske Xinjiang-provinsen kunne også gått i glemmeboken hadde det ikke vært for Beijing-OL. På den måten har vi blitt bedre kjent med det som skjer i Xinjiang og med uighurene på grunn av OL. Men har det ført til at uighurene har fått det bedre? De voldelige anslagene i Kasghar i forkant av og under OL kan tyde på at tingenes tilstand i Xinjiang faktisk kan ha blitt verre og at enkelte uighurer begynner å bli desperate. For Kadeer har OL vært en vanskelig sak. Da hun var i Bergen i 2006 var hun sterkt for boikott av lekene. Men da hun innledet på et Kina-seminar i Bergen i vår hadde hun snudd og var kun for boikott av åpningsseremonien. Hvorfor hadde hun snudd i denne saken? Var det fordi ropet om boikott hadde ført til sterkere press på uighurene i Xinjiang? Eller var det fordi hun hadde fått råd av Dalai Lama og/eller Amnesty, som hele tiden har støttet Beijing-OL? Det er vanskelig å vite, men her er vi ved sakens kjerne: var det lurt å koble kampen mot menneskerettigheter og frihet for Tibet og andre provinser til OL?

Framtidige arrangementer. Det kommer flere internasjonale mesterskap i flere land som bryter menneskerettighetene. Ikke alle er like autoritære som Kina, men menneskerettigheter slik vi i Vesten tolker dem er ikke relative. Et menneskerettighetsbrudd er et menneskerettighetsbrudd uansett hvor de finner sted. Derfor må vi spørre: På bakgrunn av erfaringene fra Beijing-OL vil Amnesty starte målrettede kampanjer mot menneskerettighetsbrudd i forbindelse med Samveldelekene i India i 2010, fotball-VM i Sør-Afrika i 2010, fotball-VM i Brasil 2014 og vinter-OL i Russland i 2014? Eller er Beijing-OL et engangstilfelle? Dette finnes få eksempler på at press i forbindelse med store idrettsarrangementer fører til at menneskerettighetssituasjonen bedres. To eksemplene finner vi i Sør-Afrika og Australia. At Sør-Afrika ble utestengt fra den olympiske familie i 1964 og seinere ble ekskludert fra mange idretter påvirket debatten om apartheid i Sør-Afrika. At den hvite befolkningen ble forhindret fra å konkurrere i cricket og rugby bidro til apartheidstyrets fall. I Australia startet oppreisningsarbeidet for aboriginerne som et resultat av sterkt press i forbindelse med Sydeny-OL i 2000. Poenget her er at endringer skjer etter press på stater med stor eller liten grad av demokrati.

Vancouver 2010? I Vancouver i Canada har ledere for de canadiske aboriginerne mobilisert til kamp mot vinter-OL i 2010. De frykter at de må flytte fra sine hjemtrakter og at deres levemåte skal ødelegges av økt turisme som en følge av OL. Er dette en kampsak for Amnesty?