Året politikken overskygget idretten

Politisk grep. 2013 markerer året da politikken tok grep om idretten og ledet den inn i sitt spor. Er idretten  i ferd med å miste troverdighet og selvstendighet?

Idrettspolitikken fallitt? Selv om idretten alltid har levd side ved side med politikken har idretten som oftest hatt råderett over egen aktivitet – både i Norge og i resten av verden. Idretten i Norge har for eksempel lovfestet rettighetene til egne arrangementer og kjemper hardt for sin selvråderett. Selv om det trengs statlige myndigheter til for å finansiere store prestisjeprosjekter som OL og VM – har idretten i stor grad bestemt hvordan sportsbegivenhetene skal arrangeres, hvilke regler som skal gjelde i utvelgelsen av arrangementssteder og hvilke regler som skal gjelde under konkurransene. Og som oftest har store beslutninger vært et anliggende mellom idrettsorganisasjonene øverste lag og statlige myndigheter. Skal Norge få OL må vi gjøre om skattereglene til IOCs fordel. Uten folkeavstemning. Folket har stort sett bare fått kjøpe billetter til arrangementene. Til nå.

Uklare grenser. Anklagene om korrupsjon i forbindelse med valget av Qatar og Russland som VM-verter fikk sveitsiske folkevalgte i 2013 til å foreslå en ny korrupsjonslov og et helt annet åpenhetsregime for de internasjonale idrettsorganisasjonene som har hovedkontor i Sveits av bekvemmelighetsgrunner (over 60 stykker). I år har norske folkevalgte vedtatt forbud mot dopingmidler og satt i verk en handlingsplan mot kampfiksing – problemer som kun kan løses i tett samarbeid mellom idretten og politikerne. Og vi har hatt en folkeavstemning om OL som har satt fart i en bredere debatt om idrettspolitikk enn det vi har sett tidligere. Snart ser vi ikke forskjell på idrett i politikk og politikk i idrett.

Folkeopprør. Årets folkeavstemning om OL i Oslo er historisk og den viste at folket ikke er så samlet om vinterleker i Norge slik idretten trodde og håpet på. Snarere enn å samle nasjonen, har demokratiske prosesser vist synlig splittelse i synet på OL. Ikke bare om OL i Norge, men også på OL som idé. I år har vi også sett massive og voldelige protester fra menigmann flere steder i verden mot uvettig bruk av ressurser til hvite elefanter i Qatars ørken og i Brasils jungel, og homofiles rettigheter har fått en sentral plass i OL-forberedelsene til Sotsji, fordi Russland har vedtatt kontroversielle homo-lover. Har dette noe med idrett å gjøre? Ja, mer og mer. Eller; det har noe med politikk å gjøre, som også berører idretten. Her er årets fremste eksempler.

FIFAs bløff. FIFA-president Sepp Blatter unnskyldte i år FIFAs – kontroversielle – valg av Russland og Qatar som VM-verter med at det var et resultat av politisk press fra statsledere i Europa. Mesterskap til disse landene ville bety mye økonomisk for Europa, sa han var pressmiddelet. Også denne gangen kler Blatter FIFA naken. Er dette sant bryter, for det første, FIFA med egne prinsipper om å motstå politisk påvirkning. FIFA straffer alle forbund der politikere går i fotballens offside-felle. Betyr presset fra politisk hold at FIFA vil straffe seg selv? For det andre, har fotball-VM til Qatar ført til et unormalt fokus på landets menneskerettigheter og ikke på Qatar som verdens idrettshovedstad, slik Qatars myndigheter selv har sett for seg. Det har også stilt spørsmål ved FIFAs dømmekraft. Hvorfor gir de mesterskap til land som bryter så mange menneskerettigheter?

IOCs dobbelmoral. IOC har flere ganger dette året vært nær politikkens skammekrok. OL i Sotsji har, for det første, vist at IOC ikke har kontroll over eget arrangement. For det andre, har IOC vært i sterk konflikt med India og truet den indiske olympiske komité med utkastelse fra den olympiske bevegelse om de ikke greier å holde politikerne unna. Samtidig har IOC hørt nøye på statsledere verden rundt for å beholde bryting som olympisk idrett, ved valg av nye OL-byer og ved utdeling av ungdoms-OL til Buenos Aires. For Russland har den olympiske fakkelstafetten kommet helt i skyggen av alle protestene mot russisk politikk. Alt på grunn av OL i Sotsji. Og i Russland forenes FIFAs og IOCs problemer. i 2018 skal Russland arrangere fotball-VM.

Ustødig gange. Her hjemme ønsket norske idrettsledere å unngå folkeavstemning om Oslo-OL og helt til flertallet i hovedstaden var et faktum tok man forbehold om resultatet av folkeavstemningen skulle tas til følge eller ikke. Det var så mange andre hensyn å ta. Nå er flertallsbeslutningen veiledende.

Tre i en. I alle disse sakene har idretten definert seg inn og ut av politikken etter eget forgodtbefinnende. Denne innfallsmetoden er kanskje det som gjør at politikerne til slutt tar kontrollen over idretten og at vanlige folk tar til gatene i protest mot megalomani som strider mot deres sosiale samvittighet. Et sted må grensen gå. I teorien kan vi snakke om tre politiske prosesser som berører idretten i ulik takt og i ulike faser.

Indre demokratisering. For det første politikken som finner sted innenfor idretten. Når IOC slår seg på brystkassa og sier at alle deltagernasjoner under OL i London hadde med kvinner, er det et resultat av en politisk prosess for mer likestilling i IOC – som de med rette kan skryte av. De har fått til kvinnedeltagelse fra land som ellers ikke gir kvinner særlig bevegelsesfrihet. Når kvinnelige skihoppere deltar i vinter-OL for første gang neste år er det også et resultat av en demokratiseringsprosess internt i idretten. Om idrett.

Folkets vilje. For det andre har vi det folkelige engasjementet rundt sportsarrangementer – presset utenfra. De massive protestene i Rios gater i forbindelse med fotball-VM i Brasil, de sterke internasjonale protestene mot Russland fra organisasjoner og politikere i forbindelse med OL i Sotsji og det relativt spissformulerte ordskiftet i forbindelse med folkeavstemningen om Oslo-OL er eksempler på slikt folkelig engasjement. Det er denne typen engasjement vi har sett gjennombruddet på i 2013 og som har fått politikere til å bevege seg i retning av mer kontroll og kanskje (forhåpentligvis) mer edruelighet i forbindelse med store idrettsarrangementer.

Politikernes regulering. For det tredje, har vi myndighetenes inngripen i og presset for en mer demokratisk idrett. Det danske idrettsforbundet presenterte i år en studie som viser at demokratiske stater i liten grad har greid å bidra til demokratisering av internasjonale idrettsorganisasjoner. Spørsmålet nå er om de folkelige protestene vi har sett springe fram i år og de flotte ordene fra idrettsledere rundt om i hele verden omgjøres til en demokratiseringsprosess i idretten som også er i harmoni med samfunnet utenfor.

2013. Den første statslederen som gratulerte den nyvalgte IOC-presidenten Thomas Bach, var den russiske presidenten Vladimir Putin. Om det var nådestøtet for en uavhengig idrett eller signalet om at idretten er likestilt politikken, får tiden vise. Uansett vil 2013 stå igjen som året der idrettspolitikken fikk mer betydning enn idretten.