Ny
rapport. Regjeringen har fått kvalitetsikringsrapporten for OL og Paralympics
i Oslo i 2022. Den er like omfattende som de fleste andre dokumenter vi har
fått servert i denne Oslo-prosessen. Den er lang, teknisk og imponerende, men gir
den oss OL?
God
saksgang. Saksgangen i OL-prosessen har fulgt boka. Den har bred forankring i
idretten og den har skapt en grobunn for entusiasme. De mange utredningene vi
har fått før og etter folkeavstemningen om OL underbygger alvoret i saken.
Samtidig er det verdt å påpeke at lange rapporter, servert av topptunge
utredere, ikke nødvendigvis gir oss de rette svarene. Stiller rapportene de
riktige spørsmålene? Kanskje legger lange rapporter bånd på en god debatt om
berettigelsen til et vinter-OL til Oslo? Og bidrar – den klassiske – fredagstimingen
på kontroversielle rapporter til en tåkelegging av realitetene i saken? Så
langt har kommentarene av rapporten dreid seg om konklusjonen i rapporten. Ikke
begrunnelsen.
Fotnoter. Rapporten
virker grundig og mye av det som står i rapporten har jeg ikke forutsetninger
for å vurdere. Men selv om jeg ikke lenger like godt husker differensiallikninger
våger jeg meg på noen kritiske fotnoter, uten at jeg vil bli beskyldt for å
være motstander av OL eller at dette er en skinnkritikk for å legitimere et ellers
godt utvalgsarbeid.
Habilitet.
For det første, (og kanskje det minst viktige) er jeg i stuss over utvalget av utredere.
Tre institusjoner har bidratt, og det med toppa lag, for å bruke en
idrettsmetafor. En av institusjonene er Idrettsforbundets sponsorer, ÅF
Advansia. Dette burde det vært opplyst om eller blitt vurdert på en eller annen
måte. I tider der det er mote å habilitetsvurdere, hadde dette vært på sin
plass.
Minus og
minus er pluss? For det andre, er jeg i tvil om at konklusjonen om at summene som
samsvarer mellom Idrettsforbundets søknad og kvalitetssikringsrapportens konklusjoner (det
er BARE 1,5 mrd forskjell) er det riktige utgangspunktet for å si at dette er
drivverdig eller ikke. Hvis utgangspunktet er at det skal være samsvar mellom
søknad og kvalitetssikring, så bør Oslo få OL med en gang! Men hva om Tromsø-søknaden for 2018 hadde hatt 10 mrd mer i kostnader? Tromsø-OL? Neppe. Kvalitetssikringen
av søknaden kan ikke være utgangspunkt for om vi vil ha OL eller ikke. Det er
totalsummen som bør avgjøre det. Da er det viktig å bemerke at forholdstallet for
Oslo-OL er beregnet brutto statsgaranti på ca. 35 mrd kroner og et netto
offentlig tilskudd på ca. 24,5 mrd kroner (i det dyreste tilfellet). Da Tromsø
søkte var tallene ca 28,6 mrd og ca. 19,1 mrd. Hvis du mener at det er bedre
samfunnsøkonomi og bruke mer penger på OL i Oslo enn i Tromsø er det greit. Men
det er ikke mindre penger. Brutto.
Usikker
usikkerhet. For det tredje, er det en svakhet at kvalitetssikringsrapporten
vurderer usikkerhet opp mot usikkerhet. Det blir ikke mer sikkert.
Sikkerhetsbudsjettet er mer edruelig enn Tromsø-budsjettet var og har bedre
vurderinger enn Martinsen-utvalget hadde av de tre kandidatene for OL i 2018 (Tromsø,
Oslo og Trondheim). Ca. 800 mill på arrangementssikkerhet og ca 2,7 mrd på
politi- og forsvarsikkerhet er et steg i riktig retning. Men, jeg tror det er
alt for lavt. Og, det er i hvert fall usikkert. Det står det også i rapporten. Vancouver-OL
brukte mer enn 5 mrd på sikkerhet. Hvorfor er norsk sikkerhet – i en hovedstad –
billigere enn i Canada? Rapporten sier også at det er stor usikkerhet med sikkerhetsbudsjettet
og at det trengs mer utredning. Hvis mer utredning viser økte kostnader – noe jeg
tror det vil gjøre – så er det av akademisk interesse å flytte på kommaer i en
analyse av usikre estimater i en OL- søknad. Slik usikkerhet gjelder ikke bare
på sikkerhetsspørsmålet, men også på andre områder. Da blir det enda mer usikkert.
Budsjettsjonglering.
For det fjerde, viser rapporten at det går an å sjonglere med kostnader for å
holde budsjettet nede. Paragrafene om samferdsel er et godt eksempel på det.
Sjelden er minimumsstandardene på vei godt nok. Det viser Gerhard Heibergs
anbefalinger til Vancouver før de fikk lekene. Der var en større motorvei enn
planlagt løsningen. Når kvalitetssikringsrapporten tar forbehold om at det ikke
er inkludert kostnader for oppgradering av signalanlegget i t-banetunnelen
eller ekstra sett med t-banevogner, så viser rapporten at man holder seg på en
minimumsstandard og kalkulerer med kostnader som andre kan/skal ta seg av. For
å holde budsjettet nede?
Viljen. OL
avgjøres ikke av kvalitetssikringsrapporter. Det avgjøres av ønsket om å
arrangere OL. Og om man er villig til å bruke 30-40 mrd kroner for å arrangere magiske
idrettsøyeblikk. Til det trengs det olympisk tallmagi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar