Olympisk tallmagi

Ny rapport. Regjeringen har fått kvalitetsikringsrapporten for OL og Paralympics i Oslo i 2022. Den er like omfattende som de fleste andre dokumenter vi har fått servert i denne Oslo-prosessen. Den er lang, teknisk og imponerende, men gir den oss OL?

God saksgang. Saksgangen i OL-prosessen har fulgt boka. Den har bred forankring i idretten og den har skapt en grobunn for entusiasme. De mange utredningene vi har fått før og etter folkeavstemningen om OL underbygger alvoret i saken. Samtidig er det verdt å påpeke at lange rapporter, servert av topptunge utredere, ikke nødvendigvis gir oss de rette svarene. Stiller rapportene de riktige spørsmålene? Kanskje legger lange rapporter bånd på en god debatt om berettigelsen til et vinter-OL til Oslo? Og bidrar – den klassiske – fredagstimingen på kontroversielle rapporter til en tåkelegging av realitetene i saken? Så langt har kommentarene av rapporten dreid seg om konklusjonen i rapporten. Ikke begrunnelsen.

Fotnoter. Rapporten virker grundig og mye av det som står i rapporten har jeg ikke forutsetninger for å vurdere. Men selv om jeg ikke lenger like godt husker differensiallikninger våger jeg meg på noen kritiske fotnoter, uten at jeg vil bli beskyldt for å være motstander av OL eller at dette er en skinnkritikk for å legitimere et ellers godt utvalgsarbeid.

Habilitet. For det første, (og kanskje det minst viktige) er jeg i stuss over utvalget av utredere. Tre institusjoner har bidratt, og det med toppa lag, for å bruke en idrettsmetafor. En av institusjonene er Idrettsforbundets sponsorer, ÅF Advansia. Dette burde det vært opplyst om eller blitt vurdert på en eller annen måte. I tider der det er mote å habilitetsvurdere, hadde dette vært på sin plass.

Minus og minus er pluss? For det andre, er jeg i tvil om at konklusjonen om at summene som samsvarer mellom Idrettsforbundets søknad og kvalitetssikringsrapportens konklusjoner (det er BARE 1,5 mrd forskjell) er det riktige utgangspunktet for å si at dette er drivverdig eller ikke. Hvis utgangspunktet er at det skal være samsvar mellom søknad og kvalitetssikring, så bør Oslo få OL med en gang! Men hva om Tromsø-søknaden for 2018 hadde hatt 10 mrd mer i kostnader? Tromsø-OL? Neppe. Kvalitetssikringen av søknaden kan ikke være utgangspunkt for om vi vil ha OL eller ikke. Det er totalsummen som bør avgjøre det. Da er det viktig å bemerke at forholdstallet for Oslo-OL er beregnet brutto statsgaranti på ca. 35 mrd kroner og et netto offentlig tilskudd på ca. 24,5 mrd kroner (i det dyreste tilfellet). Da Tromsø søkte var tallene ca 28,6 mrd og ca. 19,1 mrd. Hvis du mener at det er bedre samfunnsøkonomi og bruke mer penger på OL i Oslo enn i Tromsø er det greit. Men det er ikke mindre penger. Brutto.

Usikker usikkerhet. For det tredje, er det en svakhet at kvalitetssikringsrapporten vurderer usikkerhet opp mot usikkerhet. Det blir ikke mer sikkert. Sikkerhetsbudsjettet er mer edruelig enn Tromsø-budsjettet var og har bedre vurderinger enn Martinsen-utvalget hadde av de tre kandidatene for OL i 2018 (Tromsø, Oslo og Trondheim). Ca. 800 mill på arrangementssikkerhet og ca 2,7 mrd på politi- og forsvarsikkerhet er et steg i riktig retning. Men, jeg tror det er alt for lavt. Og, det er i hvert fall usikkert. Det står det også i rapporten. Vancouver-OL brukte mer enn 5 mrd på sikkerhet. Hvorfor er norsk sikkerhet – i en hovedstad – billigere enn i Canada? Rapporten sier også at det er stor usikkerhet med sikkerhetsbudsjettet og at det trengs mer utredning. Hvis mer utredning viser økte kostnader – noe jeg tror det vil gjøre – så er det av akademisk interesse å flytte på kommaer i en analyse av usikre estimater i en OL- søknad. Slik usikkerhet gjelder ikke bare på sikkerhetsspørsmålet, men også på andre områder. Da blir det enda mer usikkert.

Budsjettsjonglering. For det fjerde, viser rapporten at det går an å sjonglere med kostnader for å holde budsjettet nede. Paragrafene om samferdsel er et godt eksempel på det. Sjelden er minimumsstandardene på vei godt nok. Det viser Gerhard Heibergs anbefalinger til Vancouver før de fikk lekene. Der var en større motorvei enn planlagt løsningen. Når kvalitetssikringsrapporten tar forbehold om at det ikke er inkludert kostnader for oppgradering av signalanlegget i t-banetunnelen eller ekstra sett med t-banevogner, så viser rapporten at man holder seg på en minimumsstandard og kalkulerer med kostnader som andre kan/skal ta seg av. For å holde budsjettet nede?

Viljen. OL avgjøres ikke av kvalitetssikringsrapporter. Det avgjøres av ønsket om å arrangere OL. Og om man er villig til å bruke 30-40 mrd kroner for å arrangere magiske idrettsøyeblikk. Til det trengs det olympisk tallmagi.