Ekte tilskuer

Ekte tilskuer! Da jeg en sur januardag for noen år siden var på sprint-NM på skøyter på Valle Hovin, sammen med fattern og ungene mine, fikk jeg spørsmål av en ved siden av meg om jeg var ekte tilskuer. Forundret spurte jeg hva han mente. Er du i slekt med noen som går på isen, spurte han? Det var jeg ikke og han nikket anerkjennende til meg. Ekte tilskuer!

Uro i Brasil. I disse dager sitter jeg og forbereder tur til Brasil sammen med kone og unger – vi skal på fotball-VM neste sommer. Ved siden av alt Brasil har å by på av natur og historie er det kampen mellom Tyskland og Portugal vi gleder oss mest til. Midt i Amazonas, i Manaus, skal vi se det europeiske toppoppgjøret. Jeg tenker tilbake på den sure januar-dagen her jeg sitter på loftet og leser nyheter om opptøyer i Brasil og i alle rapportene om de gigantiske anleggene som bygges over hele Brasil, i byer med fotballag uten tilskuere og med en befolkning som lever under minstestandarden. Manaus er en av disse byene. Rar kobling? Kanskje.

Hvite elefanter. Da jeg var på skøyteløp hadde jeg god samvittighet. Jeg trosset vær og vind og sto og så på en henslengt Peter Müllers som røykte under løpene da de håpløse gikk, fra utslitte tribuner med god trekk mellom beina. Alle var glade for at vi kom og det var gratis inngang. Til sommeren skal jeg trosse alle som mener Brasil-VM er gigantomani av verste sort. Brasil skulle brukt pengene på andre ting enn hvite elefanter i jungelen. Burde jeg ha dårlig samvittighet? Kanskje.

Dobbelmoral. Jeg drar til Brasil med familien fordi jeg elsker fotball. Jeg har lenge sagt at skal jeg først debutere i et fotball-VM så skal det være i Brasil. Hele familien debuterer til sommeren. Samtidig er jeg en samfunnsengasjert blogger som har prøvd å finne feil og mangler hos idrettspamper og store mesterskap verden over. Jeg har skrevet kritiske artikler om Beijing-OL, fotball-VM i Sør-Afrika, London-OL, Sotsji-OL og et mulig vinter-OL i Oslo. Det er dobbeltmoralen og mangelen på ærlighet om hva de store mesterskapene kan bringe og ikke bringe med seg som har opptatt meg. Spørsmålet nå er om jeg legitimerer uvettig pengebruk på stadioner som ikke har livets rett når Amazonas tømmes for fotballturister i juli neste år. Burde jeg også vært mer kritisk til tilskueren? Kanskje.

Brutte løfter. Vi blir lovt mye når store mesterskap selges inn av idrettstopper og overivrige politikere. Beijing-OL skulle bidra til bedre menneskerettigheter i Kina. Det gikk ikke. Fotball-VM i Sør-Afrika skulle bidra til økt turisme og økt status for afrikansk fotball. Det gikk ikke. London-OL skulle løfte britenes aktivitetsnivå. Det gikk ikke. Sotsji-OL skulle vise Russland fra en annen side. Nå viser det seg at det ikke er solsiden vi får se. Og VM i Brasil? Den skal bidra til økte investeringer i Brasil og et løft for alle brasilianere. Det ser ikke slik ut nå. Har slike mesterskap noe som helst verdi utover medaljene som deles ut ved konkurransens slutt? Kanskje.

Europeisk invasjon. Når jeg står sammen med tyskere og portugisere i Manaus, 18. juni neste år blir det spennende og se hvor mange brasilianere som står sammen med oss. Er de som står der ekte tilskuere? Eller er det bare rikfolk – som oss – uten kontakt med det egentlige Brasil? Hva syns de som står utenfor stadion og ikke kommer inn om meg og våre blåøyde hoder? Ekte tilskuer? Kanskje.

Ekte tilskuer? Og når du står i den nye skøytehallen i Oslo i 2022 kan du stille deg følgende spørsmål: er du en ekte tilskuer? Kanskje svaret er kanskje. Er det verdt det?