Årsakssammenhenger. På idrettens
ledermøte i Bergen snakkes det varmt om at det bør gjøres et løft for
frivilligheten. Det skal OL bidra med. Samtidig har idretten prøvd å overbevise
folk flest om at et OL til Norge vil føre til reformer i IOC. Det er nemlig IOC
som har bidratt til at holdningen til OL i Norge er så negativ. Og for å få til
mer frivillighet, OL til Norge og mer måtehold i OL-prosjektet bruker idretten
store summer på konsulenter for å overbevise oss om at åpenhet, demokrati og
reformer er bra. Det er noe som skurrer.
Frivillighet. Jeg blir virkelig lei meg hvis det er OL som skal sikre
frivilligheten i idretten framover. Den største frivillige innsatsen i Norge
drives av foreldre som følger opp barna sine på trening, kamp og som står i
kiosken på regnværstunge dager. For mange er dette en glede, men for mange også
en plikt som passer dårlig inn i hverdagen. Men de gjør det for det. Uten OL.
Slik det blir fremstilt nå er frivilligheten avhengig av OL. Da har i så fall
idretten spilt fallitt og andre vreformer enn i IOC som skal til.
Trusselen. Den største
trusselen mot frivilligheten – og som i mange sammenhenger er idrettens egen
skyld – er at den organiserte idretten koster mer og mer penger og at egenbetalingen
går opp. Når egenbetalingen går opp er det mange som ikke ser poenget i å
stille opp på dugnad (som er den norske formen for frivillighet), fordi de har
betalt nok og dermed ikke har mer å gi – verken penger eller tid. For mange av
disse bærer olympiske milliardkostnader mer ved til bålet. De trenger ikke OL
for å trene ungene sine eller rydde lysløypa, de trenger hjelp til
kretsmesterskapet og hallen der det skal foregå. I dag. Og har de råd til OL,
har de også råd til å gjøre egenbetalingen min lavere. Men har de det?
Reformer og
oppslutningen om OL. Det ble også etterlyst mer åpenhet om konsulentbruken i forbindelse
med OL-søknaden på ledermøtet i Bergen. Informasjon om konsulentbruk har blitt
tvunget ut av NIF etter hvert som pressen har kommet med avsløringer. Når vi
ser på hvordan First House opptrer i disse dager – der sekretesse og
hemmelighold er første bud – og det samme byrået er en av aktørene som hjelper
NIF i OL-spørsmålet, trenger man ikke bare skyld på Lausanne for at
oppslutningen om OL er lav. I manges øyne opptrer idretten i tospann med det
mektige PR-byrået på en måte som gir dem assosiasjoner til de verste sidene av
IOC og deres eget hemmelighold. Hvordan skal man med troverdighet kjempe for
mer åpenhet i IOC, når man selv forsøker å holde ting hemmelig?
Dyre vafler. Jeg er sikker på at alle frivillige under OL i Oslo kommer til å få
kjempeerfaring og kommer til å kose seg stort. Minner for livet er jeg også
sikker på at de får. Om de selger flere vafler i 2023 er jeg mer usikker på.
Kanskje prisen er for høy?
