Selfies. Det er fascinerende å se
IOC-presidentens signingsferd i Norge. Thomas Bach ofret Münchens OL-kandidatur
for å bli en av verdens mektigste idrettsledere. Han var leder forrige gang
München ønsket OL, men tapte for Pyeongchang. München2022 turte han ikke promotere
i frykt for å skremme bort presidentstemmer. Thomas Bach har aldri vært en
stjerne i IOC, men han har spilt kortene sine riktig og det har ført til at du i disse dager får
se ham på selfier hos folk på hele østlandsområdet. Om det er makten eller sjarmen
som blender vet jeg ikke. Det er vanskelig å se på facebook.
Uklart oppdrag. Thomas Bach reiser rundt i østlandsområdet for
å sikre en europeisk kandidat til lekene i 2022, under påskudd av å inspisere ungdoms-OL. Det fins egne komiteer for slike inspeksjoner. At München ennå ikke har
arrangert eller skal arrangere vinter-OL viser Bachs begrensinger som
IOC-medlem. Spørsmålet er om han får mer å si som president eller om nordmenn bare sitter
igjen med mange fine bilder. Og når han avbildes med den norske kulturministeren
med fotball blir jeg usikker på hva slags budskap han (og kulturministeren) egentlig
kommer med? Fotball inn på programmet til ungdoms-OL? Bach er fra fotballbyen München – byen som kunne vært den første som både har arrangert sommer- og
vinter-OL. Nå er det Beijing som aspirerer til den bragden. Hvis ikke Oslo2022
redder den olympiske ånd fra å slukke. For det er det inntrykket vi står igjen
med etter vinterens debatt, og også under dette besøket – uten norsk søknad
faller OL-konseptet og entusiasmen sammen.
Folket i annen rekke. Bachs sjarmoffensiv dreier seg fint
lite om ungdoms-OL, tror jeg. Her er det statsgaranti til Oslo2022 som gjelder.
Turen dreier seg om å få maktpolitikere i Norge til å sikre statsgaranti. Selv
om selfier gjør seg godt på profilene til dem som møter den mektige
idrettslederen, er det bildene han skaper i hodene til dem han møter i de lukkede
rom – uten pressen til stede – og i såkalte arbeidsmiddager, som gjelder.
Folket er egentlig ikke så viktig – slik Bach også sa det på en av sine pressekonferanser.
Folkets røst teller ikke før om et år, når IOC skal velge vertsby. Når pressen
(og de evinnelige omdømmeekspertene) bruker meningsmålinger som omdømmemålinger
tror jeg de mister poenget. Det er omdømmet hos makthaverne som teller. Det
burde omdømmeekspertene vite.
Kampanjen viktigst. Vi får stadig vekk høre at det er det dårlige omdømmet til IOC som har skapt den dårlige oppslutningen til Oslo2022. Det
mener jeg er feil. Selvfølgelig skader det søknaden at IOC oppfører seg akkurat
som vanlige folk forventer at de skal gjøre – arrogant – og at Sotsji var vulgært
skue, men hovedgrunnen er at Oslo2022-kampanjen har vært svak. Den uønskede
folkeavstemningen skapte en til tider nedlatende og aggressiv tone fra ja-siden
(nei-folk var kunnskapsløse og visste ikke sitt eget beste). Det skaper
motreaksjoner. De syv vinteridrettsforbundene – som burde ha mest å tjene på et
slikt OL – har vært dårlige til å kjempe for sitt eget arrangement. Til sist
har mye av det man har gjort kommet i feil rekkefølge. Kanskje burde man sette
opp små Norway House-varianter rundt om i Norges land før man svidde av et lite
breddeidrettsanlegg i Sotsji?
Internasjonale reaksjoner. Det blir ikke bare spennende å se
på hvordan (det såkalte) omdømmet til IOC og Oslo2022 endrer seg i Norge etter
dette besøket. Det blir også spennende å se på hvordan de andre kandidatlandene reagerer. Ungdoms-OL på Lillehammer 2016 er gullkortet til Oslo2022 og det samme
gjelder for Beijing når Nanjing senere i år skal arrangere ungdoms-OL i år. Disse
minilekene gjør at Norge og Kina kan ta i mot store IOC-delegasjoner uten å
bryte det olympiske charteret. Det vil ikke overraske meg om Krakow, Lviv eller
Almaty reagerer på at store delegasjoner fra IOC – som egentlig ikke har noe å
gjøre med evalueringen av ungdoms-OL – kommer til Norge og Kina og snakker om
det som skal skje i 2022?
En kandidat? Den beste måten å redusere kostnadene til
lekene på er kun å ha en kandidat. Det er ungdoms-OL på Lillehammer et eksempel
på. Det fikk Norge billig fordi det ikke var andre som ville ha det. Men det
vil samtidig drepe den globale interessen for vinter-OL. Da blir det også tatt
færre selfier. Det er ikke bra for en IOC-president som er blitt godt vant. Derfor
er dette besøket så vanskelig.
