Hvor reformvillig er IOC?

Legg skylda på IOC!? Har IOC skylda for kostnadssprekk i OL eller ikke? Tidligere har ja-siden sagt at det er vertsbyen som har gått over skaftet og sørget for sprekk, kjempesprekk. Nå når IOC i brevs form sier de vil bidra til OL-budsjettet og bli flinkere til å skille mellom driftskostnader og investeringer er det IOC som plutselig sørger for reduserte kostnader. Statsgarantien dreier seg likevel om budsjettoverskridelser og ikke om hvilke retningslinjer IOC kommer med. Det er det siste argumentet nei-siden klamrer seg til. Og når kostnadene ser ut til å bli redusert – i hvert fall på papiret – er det pampeveldet og et korrupt IOC som blir halmstråargumentet mot å ta lekene til Norge. Hva er det egentlig IOC ønsker? Og hvordan skal vi tolke IOC?

Skinndebatt. På mange måter er dette en skinndebatt fordi man hele tiden velger argumenter som passer sin egen sak og ikke er villig til å diskutere seg fram til hvordan OL skal bli billigere OG hvordan idrettspolitikken skal bli mer gjennomsiktig. Ja-siden hopper hver gang det kommer kritikk, mens nei-siden hele tiden leter etter svakheter og inkonsekvens hos ja-folka (og de er ofte lett å finne). I denne debatten har jeg flere ganger påpekt at diskusjonen mangler kontekst (og uttalelser fra dem vi snakker om). Det er mye snakk om vilje til reform, men svært få har gravd i de ytre faktorene som kan påvirke reformarbeidet og som kan bidra til å avsløre om IOC mener alvor eller ikke, og om reformiveren faktisk lar seg gjennomføre i praksis.

Ettårsdag. IOC-president Thomas Bach feirer i disse dager ett år som IOC-president. Bach er maktpolitikeren som mange håper skal bidra til å reformere IOC og på den måten gjøre IOC mer spiselig for alle skeptikerne – blant annet dem som er i mot OL til Oslo. Det er to innfallsvinkler til reformdebatten om IOC. På den ene siden settes det lit til Bachs Agenda 2020. På den andre siden tror mange at Oslo 2022 kan bidra til forandringer. Ja-siden mener at norsk nøkternhet vil gi IOC en nødvendig kilevink. Nei-siden mener avholdenhet er den beste prevensjonen mot IOC-galskap.

Utenfor rekkevidde. Jeg vil hevde at den viktigste IOC-reformen ligger utenfor rekkevidde i Lausanne og Oslo. Den finner sted i Bern og det sveitsiske parlamentet denne høsten. Hovedårsaken er FIFAs korrupsjonsmistenkte oppførsel i forbindelse med valget av Russland og Qatar som vertskap for fotball-VM i henholdsvis 2018 og 2022.

Ytre press. Denne uken leverte FIFAs etikkomité sin lange rapport om hva som blant annet skjedde i forbindelse med tildelingen av de to neste fotballmesterskapene. Jeg mistenker at dette er like mye et omdømmetiltak som et ektement tiltak for endringer. Viser rapporten at det har foregått omfattende korrupsjon og Sepp Blatter likevel blir gjenvalgt som president neste år tyder rapportarbeidet på at dette bare har vært en skinnmanøver. Det er det ytre presset som har fått FIFA til å sette i gang dette etikkarbeidet. På samme måte som IOCs Agenda 2020 er et resultat av misnøye utenfra. På samme måte har alt bråket i idretten fått sveitsiske myndigheter til å se på sin egen korrupsjonslovgivning, som til nå har skånet idretten fra full åpenhet om tvilsomme økonomiske transaksjoner.

Ny korrupsjonslov. Ved siden av en gradvis, men sakte tilpasning til internasjonale standarder for korrupsjonslovgivning på grunn av internasjonalt press, førte alle anklagene mot FIFA og andre idrettsorganisasjoner plassert i Sveits (alle de 35 olympiske forbund og ca. 30 andre forbund) til to initiativer i 2010 om endring av korrupsjonslovgivningen (forslag fra Thanei & Leutenegger og Sommaruga). Bråket med FIFA førte i tillegg til en egen rapport om korrupsjon i sport i 2012. Rapporten foreslår blant annet minimumsstandarder for korrupsjon og kampfiksing for idrettsorganisasjoner slik at myndighetene kan kontrollere sportsorganisasjonenes arbeid med disse temaene. Følger for eksempel IOC ikke disse standardene kan de bli fratatt sine privilegier som organisasjoner registrert i Sveits har. Og dem er det mange av. Skattefritak er ett privilegium. Unntak for individuell straffeforfølgelse av korrupsjon er et annet. Disse lovforslagene ble vedtatt arbeidet videre med av det sveitsiske parlamentet i 2012 og 2013 og har vært ute på høring til i år. Ny lov blir sannsynligvis vedtatt denne høsten.

Gammelt grums. Den siste tiden har det kommet fram flere saker som kunne blitt etterforsket med en slik lov og med fellende dommer ville det satt IOCs privilegier på spill. En skyhøy restaurantregning for et titalls IOC-representanter under OL i London i 2012 (blant annet med en cognac-flaske til nesten 200.000 kroner) og mottagelse av dyre klokker under fotball-VM i Brasil er bare to eksempler på saker som kunne blitt etterforsket ved ny lovgivning.

Hva gjør IOC? Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er hva IOC gjør om en slik lov blir vedtatt. Da sveitsiske myndigheter innførte ny momslov i 1995 protesterte IOC og truet med å flytte ut av Sveits og til land som ikke påla dem ufordelaktige skatter. Og her er vi ved sakens kjerne. Med innføringen av en slik lov vil IOC måtte åpne opp for innsyn i saker som i dag ikke ser dagens lys og som kanskje ikke tåler dagens lys. Det kan gi mer negativ omtale og det kan i ytterste konsekvens føre til lavere inntekter. Det er en stadig økende misnøye blant store sponsorer på grunn av utenomsportslig støy. Samtidig vet vi at mange av fordelsprogrammene til sponsorene kan oppfattes tvilsomt når lovgivere og domstoler skal gå det etter i sømmene. Velger IOC å ”godta” en ny lov kan det dukke opp mange uhyggelige enkeltsaker. Velger IOC å flytte til et annet land viser de at alt pratet om reformer ikke stikker så dypt. Dette er et dilemma som må tas i betraktning når Agenda 2020 diskuteres.

Konflikt med Agenda 2020? Et av forslagene til IOC-reformer i Agenda 2020 er at IOC-representanter igjen skal kunne reise rundt til søkerbyer for å få mest mulig informasjon. Dette ble forbudt etter korrupsjonsskandalen i Salt Lake City-OL. Det blir interessant å se hvordan et slikt forslag matcher ny sveitsisk korrupsjonslovgivning?