Olympisk roterom

Hårete mål. Det er viktig å sette seg hårete mål. Det gjør at du strekker deg litt lenger. Det er dette som er idrettens ypperste egenskap og som er idrettens mulighetsrom. Mulighetsrommet som ble framlagt av Oslo 2022s søkerkomité i går bryter med dette idealet og denne egenskapen. Blir lista lagt for lavt? For meg minner dette mulighetsrommet mer om et roterom. Hvem skal rydde opp?

Olympiske hindre. Ved siden av å overbevise den kompakte majoritet har Oslo 2022 to hindre å forsere. Først må Stortinget gi statsgaranti. Deretter må IOC velge Oslo. Kuttforslagene som ble lansert i Oslo rådhus i går ble gjort med fingeren over nesa for å tekkes Stortinget. Jeg tviler på at det imponerer IOC. Jeg tror egentlig ikke det imponerer noen.

Presser IOC. Søkerkomiteen og idretten skal ha skryt for at de lufter sin bekymring overfor IOC og får dem til å lempe litt på sine egne krav. Først fikk Oslo 2022 offentliggjort søknadsmanualene og nå ser det ut som IOC er villig til å lempe på kravene i de samme manualene for at OL skal bli spiselig i Norge og resten av Vesten. Dette er lovlig seint og kan bli dyrekjøpt etterpåklokskap. For den norske opinionen kan dette virke positivt (jeg understreker KAN) fordi det viser at Norge og norsk idrett faktisk har mulighet til å få til endringer i IOC. Paradokset er som svært mange OL-tilhengere har brukt som argument i OL-debatten: det er ikke IOC som alene har skapt dyre leker, men arrangørene (og særidrettene). Det betyr at selv om IOC lemper på kravene er det andre som kan sette standarden, og selv om IOC maner til edruelighet hos søkerkomiteer verden rundt, betyr ikke det at de ønsker seg det billigste alternativet.

Oslo skal med. Det er ingen tvil om at IOC ønsker å ha med seg Oslo videre i søknadsprosessen. Ikke nødvendigvis fordi vi er hjemlandet til Sondre Norheim eller fordi vi i år kan feire 130 år med parlamentarisme. Det er viktig å ha med søkere fra forskjellige verdensdeler og med forskjellig profil for å vise at den olympiske bevegelse er mangfoldig. Det er i dette lyset at IOCs imøtekommenhet må ses. Men selv om Norge og norsk idrett kan innkassere noen seire nå i den opphetede debatten om OL i Norge betyr ikke det at Norge blir valgt. Det mulighetsrommet som den norske søkerkomiteen har skapt for norske politikere er gir også et mulighetsrom for konkurrentene fra Kina og Kasakhstan.

Konkurransefortrinn. For det første kan en svært nøktern søknad fra norsk side få de andre kandidatene til å skinne uten å gjøre noe annet enn å følge sitt opprinnelige opplegg. Skulle de likevel øke sine budsjetter vil forskjellen bli enda større mellom Vesten og resten og jeg skal like å se at IOC stemmer ned et forslag fordi det et budsjettert med for mye penger eller fordi det er prosjektert for store anlegg. En nøktern norsk søknad vil i denne sammenheng få frem om IOC virkelig mener alvor med sitt prat om nøkternhet. Blir Oslo2022 ikke valgt får vi bevist at reformprosessen ikke har gått så langt som man ønsket og trodde på. Det kan bli en kostbar reise.

Lave kostnader. For det andre kan de to andre kandidatene fint konkurrere på lavere kostnader og nøkternhet. Kostnadsnivået er lavere i begge disse landene og de har sikkert andre måter å bokføre utgifter på enn det vi har i Norge. Beijing vil også bli tidenes gjenbruks-OL fordi de vil bruke mange av anleggene fra OL i 2008. Gjenbruk er et av moteordene i IOC i disse dager.

IOCs roterom. Mange OL-motstandere har sagt at IOC vil skjønne alvoret hvis Norge trekker søknaden. Da er det ingen demokratiske land med i konkurransen og det vil være døden i bøtta for IOC, hevder de. Det tror jeg er å overdrive IOCs rettferdighetssans. Og ikke minst – det vil sette på prøve det som i hvert fall til nå har vært idrettens viktigste mantra – idretten skal ikke ta hensyn til politikk når den velger arrangør eller deltagelse. Det er derfor overraskende å se at mange ja-folk også trekker opp demokratikortet i denne debatten. De bryter da med sine egne vedtatte sannheter om idretten som brobygger og møteplass. Hva med å utestenge alle som kommer fra totalitære stater skulle Oslo få OL? Det hadde vært litt av et signal til IOC og resten av verden! Dit vil vi ikke, verken motstandere eller tilhengere. Ja-siden dummer seg også ut når den setter likhetstegn mellom det å arrangere og det å delta. Skulle vi fulgt den logikken hadde bare 11 land deltatt i vinter-OL. Det hadde blitt stusselig selv om Norge sikkert hadde tatt enda flere OL-gull enn vanlig. Kanskje det er slik IOC egentlig tenker? De vil ha med flest mulig, koste hva det koste vil, selv om det ser litt rotete ut?